En vinterslig vandring til Rennesøyhodnet.

Det finnes noen steder som er vakrere om vinteren og Rennesøy er ett av dem. Selv om det egentlig kan være at øya er finest om sommeren, for jeg har strengt tatt aldri gått tur der på sommerstid. Men jeg har gått mange turer på kryss og tvers av øya, selv om det bare har vært på vinterhalvåret. Her ute mot havet er det nemlig perfekte forhold på den kalde årstiden, med mildt vær og mye lys. Legg til en fantastisk utsikt i alle retninger, så forstår man bedre hvorfor Rennesøy er et flott sted hele året. Det er også et pluss at øya kan nås enkelt, gjennom tunnel fra sør eller ferje fra nord.

Veien opp til Sel er for viderekomne, den er smal og svingete. Treffer man noen her, må det rygges til en møteplass. Det slapp jeg heldigvis…
Det er opparbeidet en fin parkeringsplass og man betaler 30,- for å stå en dag, som betales med vipps.
Det er flere muligheter, men jeg holdt meg til planen. Det vil si å gå rundturen til Rennesøyhodnet.
Det starter på god traktorvei innover.

Jeg har vært på Hodnafjellet, som er det offisielle navnet på toppen. Det var for noen år siden, en kald og forblåst påskedag. Sola skein og vi lette etter påskeharen. Det var på den tiden barnebarnet fremdeles trodd på påskehare og julenissen. Altså endel år siden.. Jeg tenkte endel på den dagen, da jeg ruslet avsted. Men idag var det ikke tegn til hare noe sted og sola hadde gjemt seg bak et lett skylag. Det var frost i bakken og en kald bris. Men oppå her blåser det nok alltid, tenkte jeg….

Det er endel grinder og gjerdeklyvere på turen, for her går man gjennom kulturbeite.
Det lå is på Dalestemmen, som var et vannmagasin for Rennesøys første kraftverk i 1930 årene. Rundt vannet ligger spor etter gamle husmannsplasser og selv sauene var borte vekk.
Turen er veldig godt merket og skiltet, så her trenger man ikke gå seg vill.

Det finnes flere steder å starte turen fra, men starter man på Sel, har man unnagjort de verste bakkene med bil. Sist gikk vi fra Hegglandslia, men det er bare fantasien som setter grenser for hvor langt man vil gå. Eller hvor bratt.. Toppen er ikke høyere enn 234 meter over havet og er det høyeste punktet på Rennesøy. Så da ruver den litt i terrenget uansett og jammen er det bratt nok enkelte steder. Allikevel er området mest kjent for å være en av de eldste kystlyngheiene i Norge.

Man følger stien som går over demningen og så deler stien seg.
Det var nesten som himmel og hei gikk i ett.
Rundturen er lettgått og omtrent 6 kilometer lang. Det kan være lurt med vanntette sko, men nå var bakken frosset og hard.
Dessuten er det blitt gjort en kjempejobb med å tilrettelegge løypa og det var en fryd å følge den.

Kystlynghei er vanlig i alle land som ligger rundt Nordsjøen og allerede i yngre steinalder slo de første bøndene seg ned her på Rennesøy. Her kvittet de seg med skogen, slik at det var gras og lyng som vokste istedet. Denne kunne brukes som beite for husdyra og enda holdes området fra å bli overgrodd, ved at kyr og sau beiter ute hele året. Jeg må innrømme at jeg såg ingen dyr på hele turen. Det var heller ikke særlig folksomt, men det har nok mer med tidspunktet å gjøre. For jeg vet av tidligere erfaring at området er populært.

Det var innimellom skikkelig holkeføre og jeg vurderte hele tiden om jeg skulle ta på brodder. Men det ble å heller gå utenom de verste islagte stedene, samt å bruke god tid.
Jeg trodde først at dette var Hodnet, det ligna. Men det er Dalsfjellet.
Som sagt var det flott utsikt og dette er mot fastlandet i nord. Mer snø der ja…
Til å være avskoget, må jeg si at relativt mye av turen går gjennom skog. Dette er plantet skog og en fin variasjon fra de åpne heiene.

Jeg har besøkt lynghei tidligere, både i innlandet og utlandet. De ligger ofte ved kysten og er skapt av mennesker gjennom tusener av år. Det synes jeg er fascinerende og jeg kikket etter spor fra fortiden hele tiden. Det er en lang historie av bosetting her ute, noe som har satt sitt preg på naturen. Både  røsslyng og gress var i dvale nå, mens noen steder var einerbuskene enten hugget eller gnaget ned.  Lynghei er en sterkt truet naturtype og Norge har forpliktet seg til å bevare den. Det krever kontinuerlig arbeidet, ved å la dyra beite, brenne eller hogge ned trær, for å hindre at området gror igjen.

Dette ble et perfekt lunsjsted, selv om jeg ikke hadde vært på toppen enda. Det lå litt i le og hadde en fantastisk utsikt mot sørover.
Nistepakken bar preg av en nøktern januar, med knekkebrød og frukt. Julebrunosten var unntaket, men nå går det mot slutten på den og.
Etter en lang pause, trasket jeg videre og plutselig kunne jeg se Rennesøyhodnet foran meg.
Det var ikke vanskelig å finne en annen vei rundt isen. Det er muligens vått når det ikke er frost.

Jeg ville nok ikke kalt turen for en topptur, ihvertfall ikke når man starter fra Sel. Tar man en av løypene som starter nede ved sjøen, har man derimot en god økt foran seg. Nå følte jeg at jeg svevde fremover og opp, så det var en ny følelse. Det ble litt klatring over noen steiner på slutten, men snart kunne jeg nyte utsikt i alle retninger. Jeg forstår godt hvorfor man hadde en bygdaborg her under eldre jernalder. Det samme gjorde tyskerne under andre verdenskrig, de bygde murer av steinene som allerede var her.

Jeg er usikker på hvor alle de flate steinene kom fra og hvem som bygget de flotte gjerdene.
På toppen er det mye man kan hygge seg med. Det står to sambandsmaster, en varde, kikkert, informasjonstavle og DNT postkasse. Et hyggelig og lunt sted til å spise nisten er det også, men jeg hadde allerede spist.
Jeg brukte heller tid på å beundre utsikten og den var vel verd turen.

Som sagt ville jeg gå rundturen. Jeg gikk ytre veien opp til toppen og den indre tilbake. Vil du ha den raskeste, kan du gå opp og ned den indre. Selv om den er noen hundre meter lenger, er den mer lettgått og med bedre sti. Du er mer i lyngheia, mens den ytre veien hadde finere utsikt. Det er satt opp piknik bord flere steder, både i skogen og på utsiktspunkt. Så her kan man hygge seg på tur, uansett hvordan vær og vind er. Både stier og merking er godt vedlikeholdt, så all ære til Rennesøy og Finnøy turlag som jeg antar gjør den jobben. Og ikke minst grunneiere, som tillater ferdsel på sin eiendom.

Se etter dette, hvis du ikke vil gå samme vei tilbake.
Her gjelder det å holde seg på merket sti, jeg havnet uti søleområdet. Ikke frost her, altså..
Det var nesten som om jeg angret på at jeg allerede hadde spist. For en nydelig plass til en lengre pause….
Men snart var jeg ute på heia igjen, bare på grusvei. Det var fint det åg…

Jeg har allerede bestemt meg for at jeg vil tilbake til Rennesøy på sommerstid. Mest fordi jeg har lyst til å se lyngheia når det ikke er vinter. Dessuten er det mye annet å oppleve på Rennesøy, selv om de ikke lenger er en egen kommune. Alle de 8 bebodde øyene, som før tilhørte Rennesøy kommune, er nå under Stavanger. Å ta en øyhopping her ute, i det milde, fuktige og maritime miljøet, bør stå på de fleste sin liste over opplevelser. Jeg er ihvertfall veldig klar…

Stien slynger seg fint gjennom landskapet.
Litt bakker må man regne med, men særlig krevende er turen ikke.
Jeg liker god informasjon og hundeeiere kan neppe misforstå dette skiltet…
En siste gjerdeklyver før stien seig nedover.
Tilbake ved Dalestemmen.
En siste hilsen fra naturen…

Til Skåpet på vinterstid.

Det var på den tiden det var så kaldt… Plutselig fikk jeg spørsmål fra en god venninne: «Blir du med til Skåpet imorgen?» Selvfølgelig sa jeg ja. Skåpet har vært på ønskelisten siden den ble bygd, men det har vært vanskelig. Mest fordi hver gang jeg har forsøkt å booke rom, har det vært fullt. Helt siden konseptet Skåpet ble bygget i 2016, har det vært stor pågang av ivrige turgåere som ønsker en unik opplevelse. For Skåpet har en helt spesiell arkitektur med egne, små sovehytter, som ligger plassert ved en hovedhytte. Det er totalt 42 sengeplasser, utedusj, badstu og egen pizzaovn. Kan det bli bedre enn det?

Etter en smal og svingete bomvei, er det parkeringsplass og snuplass. Herfra er det omtrent 1 time og 30 minutter å gå, dersom du ikke tar pause.
Stien var god, men det lå endel is og snø. Allikevel lot vi broddene ligge i sekken og brukte heller litt lengre tid.
Det er grei sti innover og ingen problemer å følge løypa, som er både merket og skiltet.

Vi dro fra Stavanger tidlig på en ukedag, noe jeg tenkte kanskje var grunnen til at det hadde vært ledig på hytta. Dessuten var det kaldt, sånn skikkelig vasskaldt som det bare blir på Vestlandet, med mange minusgrader og høy luftfuktighet. Men stemningen var på topp og enda mer steig det da vi fant ut at det var Vinmonopol på Jørpeland. Å stå en halvtime og klore på døra fordi de ikke åpnet før 10, har jeg ikke gjort på ufattelig mange år… Med velfylte sekker, var stemningen høy da vi ankom Winter Wonderland. Vinddalen ligger i Forsand og var en mye lengre kjøretur enn jeg hadde trodd.

Skåpet ligger strategisk plassert og åpner opp til Stavanger Turistforenings mangfoldige hytte og løypenett i Ryfylkeheiene. Flørli ligger ikke langt unna og er man riktig i form, kan man gå Lysefjorden Rundt.
Det var så kaldt at det ble ingen lange stopp underveis for å nyte turen. Det hjalp litt da sola kom opp, men bare LITT…

Jeg var spent og gledet meg som en unge til å se hytta. Eller retter sagt, HYTTENE, og jeg ble ikke skuffet. Som en gjeng dominobrikker lå de slengt utover en knaust, med fantastisk utsikt over Soddatjørna. De er utradisjonelle og tegnet av Estonian Koko Architecture + Design. Jeg vandret rundt i undring for å ta inn alle detaljene og var meget imponert. Vi var klar for lunsj og gikk inn i hovedhytta for å koke vann til kaffe og te. Inne var det enda kaldere enn ute og vi innså fort at her må vi bare i gang med å fyre. I pizzaovnen… Den var ikke stor og heller ikke lett å fyre opp i. Heldigvis fant vi ved og alt vi trengte, så etter en times hard jobbing, lå to kubber og brant lystig i ovnen.

Mitt første syn av hyttene.
Hyttene ligger samlet i ring rundt et tun.
Ingen tvil om hvor vi er og hvem som eier den.
Endelig gang i pizzaovnen… Jeg var mer skeptisk til hvordan denne lille ovnen skulle varme opp en hel hytte med minusgrader i stua….

Glad som jeg er i å tenne bål, meldte jeg meg frivillig til å fyre opp ovnen i sovehytte 5, «vår hytte». Gleden varte helt til jeg så ovnen, som var på størrelse med en skoeske. En smule skeptisk gikk jeg i gang. En time senere var jeg gloende varm, men av sinne. Uansett hva jeg gjorde, så brant det ikke. Det skal sies at jeg ikke er helt «blond» når det gjelder å fyre opp. Jeg har tross alt hatt vedfyring som hovedoppvarming hjemme i 27 år, samt hatt privatopplæring av Jæren Friluftsråd i «hvordan få fyr på bålet»… Men her var problemet egentlig veden, som var våt. Så våt at når mine fint hogde opptenningspinner kom i kontakt med ilden, freste den surt og døde. Gang på gang…. Tilslutt gav jeg opp og det gjør jeg sjelden, men da hadde jeg forsøkt alt uten hell…

Vår nydelige, lille og private sovehytte var omtrent like varm og innbydende som en fryseboks… Men utsikten var upåklagelig….
Det sammen var utsikten fra stuevinduene. I hvert fall det lille vi så bak isrosene.
Det er vanskelig å hygge seg når man er kald, men vi gjorde så godt vi kunne.

Det ble en rar tur, mest fordi det var så kaldt. Vi sleit med å få temperaturen opp i et tosifret tall, selv om vi fyrte rundt. Men veden var våt og alle med litt peiling på bålbrenning, vet at våt ved brenner dårlig. Og med svære panoramavinduer kommer kulden rett inn og hyttens utforming skapte egentlig en kuldegrop foran vinduene. Men stilig var det. Jeg følte mer jeg var på en luguber HardRockCafe i utlandet, enn en heilnorsk hytte langt innpå fjellet. Menyen bestod selvsagt av hjemmelaget pizza og vin, selv om vi kunne ha spist godt fra det rikholdige proviantlageret som finnes på hytta. Natten ble tilbragt på madrasser i stua og med mange dyner stablet oppå meg, sov jeg godt og varmt. Mens andre passet varmen…

Pizzaovnen stekte pizza med perfekt, sprø bunn.
Det var en stemningsfull aften…
Og ute var det månelyst og gnistrende kaldt.

Jeg kommer til å huske turen til Skåpet lenge. Mest fordi det var en sånn tur som man virkelig husker og mimrer tilbake med ordene»husker du da vi frøs sånn på Skåpet??!!». Dessuten ble jeg usikker på hvorfor ikke STF har skrevet på sine nettsider at hytten ikke er egnet i sterk kulde, fordi den er vanskelig å få varm… Eller hvorfor de ikke har skikkelig ved? Jeg var fast bestemt på å ta kontakt og gi en tilbakemelding, men turen ned til bilen var så uendelig vakker og humøret var så bra, at all irritasjon var borte da dagslyset kom. Vi gikk i stedet alle og nynnet på Åge Aleksandersen sin store slager, omskrevet til «IKJE MYKJE LYS OG IKJE MYKJE VARME» på Skåpet. Så lo vi enda mer….

Adjø Skåpet, neste gang jeg kommer skal det være sommer og +grader…
Klar for avreise, etter utvask og selfie…
Tilbaketuren ble gått med brodder, siden det er vanskeligere å gå nedover når det er is og glatt. Det gikk fint, ingen brakk noe.
Det var en nydelig morgen, men skikkelig kaldt. Min gamle Toyota hadde heller ikke likt kulden, så det var en stor sprekk over halve frontruta. Men det var turen verd….