Jeg har alltid tenkt at det gamle navnet på Egersund er mye finere enn det nye. Det har en melodiøs klang og høres gammelt og herskaplig ut, hør bare: EIKUNDASUND. Navnet er et av Norges eldste stedsnavn, det stammer fra norrøne skrifter og betyr sundet mellom eiketrærne. Her har det bodd folk siden steinalderen, fordi stedet ble tidlig fri for is og dermed beboelig. Men glanstiden var nok under vikingtiden, da det kunne ligge tett i tett med skip i havnen. Særlig har historiene om Olav den hellige og hans menn sine besøk i Egersund gjort byen kjent langt utover landets grenser. Det var ofte hit vikingene søkte seg for å ha en trygg havn, mens de planla neste raid ut av landet. Selveste pave Nicolaus IV i 1292 nevnte byen i noen dokumenter, og den ble regnet som en viktig havn for katolikker og for spredningen av kristendom i Norge.
Jeg har hatt mange besøk i Egersund og er usedvanlig betatt av denne lille perlen av en by. Jeg har en tendens til å blande litt sammen, byen heter Egersund og kommunen Eigersund. Ikke spør meg hvorfor… Byen er mest kjent for fiskenæring og fajanse, men keramikkfabrikken ble lagt ned i 1979 og kopper og kar kan nå kun sees på museum. Fiskenæringen har gått ned fra ¨å være stedet hvor det ble ilandført mest fisk i Norge, til mer begrensede mengder. Men mye industri er fremdeles relatert til sjø og båt, så det er en aktiv havneby. Jeg var her denne gangen for å fullføre mitt viking-kart, en reise i vikingen Orvar Odds mystiske rike. Kartet kan fås på Turistkontoret i Egersund og muligens andre steder. Vær forberedt på litt gåing og leting etter stedene. Jeg startet dagens jakt med å lete etter viking-skatten som ble funnet i 1836. Selve Årstad-skatten ligger trygt forvart i Universitetets myntkabinett og det var vanskelig å se hvor den var funnet. Men jeg var på Granholmen, selv om jeg ikke så tegn til skatten.
Etter å ha krysset av for både skatt og haug, siktet jeg meg inn på Hedningholmen. Det var muligens aldri en holme, men snarere en halvøy. Her skal vikingskipene ha blitt fortøyd trygt, siden havnen ikke har noen flo eller fjære. Det ble tidlig bygget en kirke her, men den vakre trekirken som står nå, ble påbegynt i 1623 og stod ferdig i 1634. Før det antar man at det har vært et slags kultsted, hvor man muligens ofret og ba til de norrøne gudene. Men det er bare mine antagelser, basert på det jeg har lest om historien. Noe informasjon får du fra kartet og leter du godt, kan du finne litt rundt i byen. Men Egersund gjør ikke et stort nummer utav vikingtiden… Uansett, kirken var stengt på en søndag og det var helt greit fordi jeg har vært inne i den ved flere anledninger. Jeg gikk en runde rundt og tenkte på alt som var skjedd her i fortiden.
For å komme til de neste severdighetene fra kartet, må man litt ut av byen. Jeg gikk opp den Gamle prestegårdsveien og lette etter bautasteinen som skulle stå på høyre side. Men den fant jeg ikke. Lettere var det å finne stedet hvor den gamle kongsgården Husabø trolig lå, der ligger nå den gamle prestegården. Det var vanlig i vikingtiden med mange kongsgårder, de reiste mye rundt, de gamle kongene. Skjønt de ble vel aldri særlig gamle, det var rift om makten på den tiden. Jeg gikk innom helleristningsfeltet fra bronsealderen som ligger like ved og fikk se to ferdige og et uferdig skip, hugget i fjellet. Deretter var det en bratt stigning opp til Varberg, hvor det ble brent bål i gamle dager. Denne varslingsmetoden ble brukt ved at det ble tent bål på alle høye topper når fiendene nærmet seg, slik at folk kunne være klar til å møte fare og ufred. Det var sånn de gjorde det, mellom år 950 og 1814. Fremdeles kan man flere steder se spor etter denne praksisen.
Med bare to mål igjen på kartet mitt, var jeg fast bestemt på at de skulle jeg finne. Dermed ble det samme vei ned igjen og med målrettede skritt gikk jeg etter bautaen. Det var helt tilfeldig at jeg fant den, den stod bortgjemt i en hekk. På andre siden av veien, ligger en liten park med noen gravsteiner. Her kan bautaen ha stått, oppå en gammel gravhaug. Jeg tok en kjapp runde, før det var å trave tilbake til bilen. Nå var jeg begynt å se slutten, så det var bare å gasse på. Siste stedet jeg skulle besøke, var Krossnes/Krossvik. Tanken er at det her har stått et kors, til å navigere etter eller vise at området var kristen jord. Men det var ingenting å se nå, annet enn et byggefelt, hvor jeg ble sett med mistro der jeg gled gjennom gatene i bilen min. Og dermed var jeg i mål. Alle de historiske stedene i Egersund og Sokndal knyttet til vikingen Orvar Odd var besøkt og jeg var blitt litt klokere. Det finnes mye spennende historie rundt oss som er verd å sjekke ut, så dra gjerne til Eikundasund, få tak i et kart og lag din egen vikingreise.
Jeg er ikke helt sikker på om Orvar Odd faktisk var en ekte person som levde under vikingtiden, men det er blitt diktet utallige sagn og fortellinger om ham på Island, sannsynligvis på slutten av 1200-tallet. Disse var nok historier som kunne tas med ei klype salt, det vi i dag hadde kalt løgn og skrøner. Men de har muligens en smule sannhet i seg og av den sannheten har Eigersunds store sønn, forfatteren Arnt Olav Klippenberg skrevet 5 romaner om livet til Odd. Jeg innrømmer gladelig at selv om det meste er fri dikting, så er det nok dokumenterbar historie i bøkene til at jeg har blitt imponert. Dessuten har jeg innsett hvor lite jeg har visst om vikingtiden i i Norge og særlig her på Sør-Vestlandet. Det måtte jeg se å få gjort noe med snarest.
