Hyttevakt til tjeneste.

Det finnes utallige måter man kan tilbringe sommerferien på og mange ganger trenger man ikke dra så langt heller. Ikke trenger det å koste allverden, fordi det beste i livet er tross alt gratis. Da snakker jeg om tid, samhold, latter og fantastisk natur. Det er kanskje lange, late morninger eller kveldsbad etter at sola er gått ned. Jeg liker å oppleve noe helt nytt og kanskje litt utfordrende, for sånn å kjenne på mestring og at man lærer noe som kan tas med hjem til hverdagen. Det er ihvertfall ferietid for meg. Han på 12 var ganske så enig, selv om han neppe ordlegger seg sånn som jeg gjør…

Vi startet tidlig og tok ferjen over Høgsfjorden. Det lå an til å bli en flott dag.

Det er stor og gratis parkeringsplass på Nes og det var godt med plass.

Det skal sies at vi var tungt lastet og han på 12 bar tyngst. Jeg sparte knær og rygg mest mulig og det ble mange pauser innover.

Viglesdalen er vakkert plassert i Hjelmeland kommune og her har Stavanger Turistforening en selvbetjent hytte. Egentlig er det ikke en hytte, men tre. Det er den nye og flotte bygget i 2019, med to sengers rom og lader til mobilen i stua. Så er det min favoritt, 1991 hytta og til sist «hundehytta» fra 1931. Det finnes ikke proviant her, så alt av mat må bæres inn. Totalt er det 64 sengeplasser, så når det er fullt, er det god gang på tunet.

Det var et perfekt turvær, ikke for varmt og en sol som kikket ned på oss innimellom.

Turen fra parkeringsplassen og inn til Viglesdalen er 7 kilometer og regnes som middels krevende. Legg til 20 kilo på ryggen og turen blir MEGET krevende.

Løypa er den gamle driftevegen mellom Nes og Nilsebu, så her trør vi på historisk grunn. Den er en av DNTS Historiske vandreruter, som gjør at det er mange info tavler og god merking.

Man passerer flere flotte fossefall og følger hele veien elva inn til Viglesdalsvatnet. Her er Hiafossen, med en trist historie over alle som har druknet i den gjennom årenes løp.

Så hvordan havnet radarparet som hyttevakter en hel uke? Det var selvfølgelig min ide, for når kroppen ikke er klar for flere dagers marsj i fjellet, finnes det andre måter å få være i fjellet over tid. Som for eksempel hyttevakt. Jeg deltok på en kurskveld for nye hyttevakter og peilet meg fort inn på Viglesdalen. Der hadde jeg vært endel tidligere, da barna mine var små og før den store hytta ble bygd. Men jeg husket dalen som et eldorado for barn og det passet bra.

Jo mer vi seig oppover, jo lengre ble pausene.

Dessuten var det varmt, men heldigvis finnes det utallige steder å kjøle seg ned.

Den vakre steinbroen ble bygget av svenske rallere på begynnelsen av 1900-tallet. Herfra får man første blikk av hyttene.

Langt der inne ligger de grønne slettene som er målet vårt. Den siste etappen var VELDIG LAAAANG, for han med tyngste sekken.

Så hva gjør egentlig en hyttevakt? For det første er vi mer VERT enn VAKT. Vi tok imot alle som kom til hytta, enten det var dags- eller overnattingsgjester. Vi fortalte om hytta og dalen, minnet folk om å ta av sko og skrive seg inn i hytteboka. Han på 12 hadde kontroll over alle romnummer og viste rett rom til de som hadde booket. Han viste også de som var her for første gang hvor de kunne fiske eller bade i elva. Jeg tok meg av de mer praktisk oppgavene, som å organisere vasking, koke kluter og rydde i hyttene. Det var en perfekt arbeidsfordeling for oss.

Den nye hytta har store panorama vinduer og naturen kom tett på. Jeg ble aldri lei av å sitte i sofaen og se ut.

Men store vinduer trenger ofte vask og det passet glimrende med et lite og lett barnebarn til den jobben.

Dessuten hadde vi et større vedprosjekt, hvor vi flyttet ved utenfra og inn i boden.

Jeg hadde på forhånd sett for meg hva som kunne bli utfordrende. En hel uke uten mobildekning, samt at jeg ikke visste hva som var av proviant til hyttevaktene. Det finnes ikke proviantlager på hyttene, siden de er ubetjente, men det skulle være mat til oss hyttevakter og dugnadsfolk. Men mat er så mangt og jeg var mest bekymret for han på 12…. For min del er det befriende å leve på enkel mat og uten nett, mens han nok kunne se anderledes på det…

Joikakaker, som nå heter Vilti, blandet med potetmos til frokost. Det ble en begrenset meny, men det var nok mat. Dessuten var det flere hyggelige gjester som delte mat med oss, noe han på 12 satte umåtelig pris på.

Han på 12 lærte endelig å legge kabal og brukte mange timer på det.

Det var 3 Donald blader på hytta og de ble lest forlengs og baklengs utallige ganger. Popkorn var sjølpoppet og han bar med et helt kilo for å ha nok til en hel uke.

Det gikk over all forventning… Vi hadde det travelt om morgenen, når alle skulle dra. Om ettermiddagen var vi spent på hvem som dukket opp og om det dukket opp noen. Jeg ble lurt gang på gang av han som sa EG SER FOLK eller DER KOMMER DET NÅGEN og han lo like hjertelig hver gang. Kvelden var sosial, med prat og kortspill. Dessuten fikk vi en ny arbeidsfordeling utover uka, jeg hadde ansvar fra 06.00 og til han stod opp og han hadde fra klokken 20.00 (da tok jeg kveld) og til det var ro på hytta. Resten delte vi på… Det fungerte perfekt.

Det var ikke bare arbeid, mest var det andre ting. Det ble mye bading, både i elv og bekk.

Det var mye kaldere i bekken og ikke så dypt. En skikkelig manndomsprøve, som jeg stod over… Andre likte å imponere.

Vi gikk mye tur videre innover dalen og fant et eget perfekt pikniksted med flott utsikt, blåbær og egen bekk med verdens beste vann i. Livet blir ikke bedre enn det.

Dessuten finnes det alltid rumpetroll å jakte på. Eller spionere på sauer, øve på å spidde lemen med gåstav eller hente vann fra pumpen. Dagene fløy…

Det ble en fantastisk opplevelse og vi var enige om at dette hadde vi lyst til å gjøre mer av. Han på 12 fikk akutt hjemlengsel på slutten av uka og det er forståelig. Mest fordi alle andre kom bare for en overnatting og gikk videre. Det synes jeg er litt trist, fordi det er anderledes å være i fjellet over lengre tid. Man trenger noen dager å lande på og finne roen. Dessuten må jeg innrømme at det er tidenes billigste ferie. Man får dekket kost og losji, samt det finnes ingenting å bruke penger på langt til fjells. Så dette kan jeg virkelig anbefale til alle som er glad i fjellet, liker praktisk arbeid og har lyst til å treffe mye hyggelige mennesker. For det gjør man…

Til og med vedarbeidet gikk unna i godt lag.

Men det skal sies at vi kjørte ikke langt før vi fant et sted med det som enkelte betegnet som «SKIKKELIG MAT». Dette hadde han ventet en hel uke på…

Da vi nærmet oss hjem, sa han på 12 at han fremdeles kunne høre sauebjellene fra dalen. Ikke så rart, det var omtrent det eneste vi hadde hørt i en uke. Måtte de alltid høres..

Bare spør Marit…

Er det ikke rart hvor forskjellige vi mennesker er? Det som er enkelt for noen, kan være skikkelig utfordrende for andre. Enten det er i jobbsammenheng, sport eller strikking vi briljerer, har vi lett for å se bort i fra at andre kanskje ikke har det samme utgangspunktet som vi har. Allikevel virker det som om vi ofte glemmer det, når vi i godhetens navn gir hverandre tips og velmenende råd. Vi tenker ut fra vårt eget ståsted og i verste fall kan vi utsette andre for farlige og ubehagelige situasjoner. Det er sjelden fordi vi ønsker andre vondt, tror jeg, men kanskje fordi vi er ubetenksomme og ser verden med VÅRE øyner.

En nybegynner tur i Jotunheimen kan være så mangt… Med blytung sekk og mange hundre høydemeter oppover, var jeg sjeleglad jeg hadde vært på tur før.

På ut.no er turen inn til Olandsbu beskrevet som en enkel og barnevennlig tur. Men for han som aldri hadde gått med sekk eller besøkt en DNT hytte før, var det krevende nok.

Turen opp på Bergefjellet er en eneste lang motbakke og passer neppe for alle.

Vi møtte Marit på turisthytta i Trodla-Tysdal og burde egentlig ha skjønt tegningen da hun sa hvor hun hadde gått fra og hvor hun skulle neste dag. Jeg ble glad da jeg hørte at hun hadde kommet ned Tverrlia og spurte henne kjapt om det var så luftig som turbeskrivelsene beskrev. Med høydeskrekk og dårlige knær var jeg litt skeptisk om dette var turen for meg, men Marit var var veldig overbevisende. Her var verken utfordringer med høyder eller særlig krevende terreng. Det hadde vært litt vått og sleipt noen steder, men det hadde gått helt fint å komme ned lia. Siden det som regel er mer krevende å gå ned, enn opp, tenkte jeg at dette skal gå fint. Derfor var jeg lettet da jeg la meg og gledet meg til en fin tur.

Trodla-Tysdal ligger nydelig omgitt av høye fjell. Turen inn fra Kleivaland kan være krevende nok dersom man ikke er fjellvant, men turen videre til Viglesdalen er for spesielt interesserte.

Å ferdes i naturen gir deg styrke, både fysisk og psykisk. Samtidig må utfordringene stå i stil med evnene, hvis ikke blir det lite kjekt.

Det ble slett ikke en fin tur, men en tur hvor jeg ikke trodde vi skulle komme oss levende opp fjellsiden. Senere fant jeg ut at turen er merket med svart og varseltrekant, samt regnet for å være Rogalands tøffeste turistforeningstur. Hadde jeg vært klar over dette i forkant, hadde jeg ikke gått. Jeg tar gjerne en utfordring, men samtidig er det viktig å vite hvor grensen går. Nå stolte jeg på andre, som jeg faktisk tror ikke syntes at dette var en særlig krevende tur. Men ikke vet jeg hva Marit drev med til vanlig; kanskje ekstremsport og ultraløp? Jeg husker i hvert fall at vi godt kunne tenke oss å kringle-vri henne, da vi hang rundt hver vår bjørk og hyperventilerte opp Tverrlia.

Fottur i Nepal var en fantastisk opplevelse, hvor man trenger å vite hva man går til.

Sykkeltur med el-sykkel er ikke bare idyll… Fjorårets tur rundt på Dovrefjell ble tøff for noen, som var på sin første langtur med sykkel.

Noen liker å gå langt og andre kort. Og vi vet ikke alltid hva andre mener med langt… Eller kort….

Jeg er med i noen tur og frilufts grupper på Facebook, hvor jeg noen ganger blir ganske oppgitt. Det kan virke som enkelte har et behov for å fremheve seg selv og gir råd til andre, som i verste fall er farlige. Her er et eksempel: en liten familie som er helt uerfarne med tur og friluftsliv. De ønsker å ta med seg barna, på 6 og 8 år, til Trolltunga og ønsker råd om hvor krevende turen er og hva de bør ha med. Det kom mange svar og de fleste var oppmuntrende og sånn «kjør på, dette klarer dere fint». Det kom utallige eksempler; som de som hadde gått opp på 3 timer og med 25 kilo på ryggen (skulle telte og videre) uten problemer og de som hadde 3 åringer som hadde gått opp selv. Jeg har vært på Trolltunga og hadde aldri anbefalt turen til denne familien. Det er en lang dag på tur og man bør ha gått noen kortere turer før man går denne. Jeg vet ikke om de gikk, men jeg håper ikke det. Særlig ikke for barnas skyld…

Er man helt fersk i friluftsliv, dra på tur på dine egne premisser. Gjerne sammen med andre, DNT har fellesturer både for barn og voksne. Vi dro til Olalia sammen med Barnas Turlag og hadde en flott tur.

Man lærer av erfaring og det kan være den beste lærdommen.

Min far var en fjellets mann. Når han gikk, var det som regel fort og langt. Å spør han om avstand og hvor krevende en tur var, nyttet ikke. Det lærte jeg på den harde måten, ved å lytte til hans råd. Det er ikke uten grunn at det var en fjellvettregel som ble tatt bort da reglene ble revidert i 2016: Lytt til erfarne fjellfolk. Fra reglene kom i 1952 og frem til 2016, var det nok mange som ønsket at de ikke hadde lyttet til de med lang erfaring… I hvert fall når det gjelder hvor krevende en tur oppleves. I stedet er det kommet en regel, om at «Man skal tilpasse turen etter evne og forhold» og det er jeg veldig enig i.

Tur er kjekkest når man har overskudd til å kose seg, som her på vei rundt Løtoft.

Det er med god tid at man får med alle detaljene underveis, som her ved et utkikkstårn i Schwartswald.

Det er mange som bruker naturen til annet enn å fylle på energi og søke ro. De har som mål å prestere og inspirere andre til å sprenge grenser. Det synes jeg er flott, samtidig som det er viktig å huske at naturen kan være et lunefullt sted. Det er mange som legger ut på for krevende turer, som de ikke har forutsetning til å greie. Noen skader seg og andre dør, og det er jevnlig redningsaksjoner, både sommer og vinter. Da tenker jeg at det er vårt felles ansvar, vi som går mye i naturen, å veilede de som ikke er fullt så erfarne. Gi kloke råd og ikke bagatelliser hvor krevende en tur er, fordi du selv er i veldig god form. Still gjerne spørsmål og vær litt nysgjerrig på dine medmennesker. Hvilket utgangspunkt har de og hvilken erfaring?

Naturen er det fineste jeg vet…. Det er ikke et sted hvor man skal sammenligne seg selv med andre og tenke at man må prestere som dem.

Vi kom oss over og ned til Viglesdalen, men det var en tur jeg ikke anbefaler andre å gå. Særlig ikke de med høydeskrekk og dårlige knær…

Vi traff Marit igjen på turisthytta i Viglesdalen, men vi var så slitne at vi ikke hadde overskudd til å kringle-vri noen. Dessuten var Marit en fantastisk hyggelig dame og i utrolig god form. Jeg skulle virkelig ønske jeg var som Marit, samtidig som jeg ble glad over å se at hun også måtte gå baklengs ned trappen neste morgen. Hennes bein kjente også alle høydemetrene, det var ikke bare meg. Hun var litt som far, som ikke gav råd for å fremheve seg selv, men fordi hun oppriktig ikke syntes at Tverrlia var særlig krevende. Det står det all respekt av, men jeg har lært at jeg må lytte mer til magefølelsen, samt undersøke i forkant, hvor krevende en tur er. Og aldri mer lytte til Marit eller andre erfarne fjellfolk!

Fra Trodla-Tysdal til Viglesdalen, Rogalands tøffeste turistforeningstur….

Det var ikke min ide, men jeg var nok ikke vanskelig å overtale. Turløypa mellom Trodla-Tysdal og Viglesdalen har vært en drøm, helt siden jeg fant ut at det gikk en sti der. Problemet har alltid vært logistikken, man parkerer på Kleivaland og kommer ut på Nes. Da må man tilbake til bilen og det er et godt stykke å gå. Alternativet har vært å ha en bil på hvert sted eller gå samme vei tilbake, noe som jeg aldri har vurdert. Så da min gode venninne lokket med at hun kunne få mannen sin til å hente oss og kjøre oss tilbake til bilen, tenkte jeg at det var et tegn ovenfra og at det var nå eller aldri. Jeg burde tenkt ALDRI….

Turen fra Kleivaland inn til Trodla-Tysdal er 8,5 kilometer og tar omtrent 2-3 timer å gå. Det er en fantastisk tur og vi nøt dagen.

Det føles omtrent som å gå i et postkort eller en reklamesnutt om hvorfor man skal velge NORGE som ferieland nummer 1.

Vel fremme i dalen, siktet vi oss inn på turiststasjonen, hvor vi hadde bestilt overnatting. Mat hadde vi med og det var ikke spart på noe…

Jeg valgte et rom med utsikt ned til gården. Trodla-Tysdal er Rogalands mest avsidesliggende gård i full drift og ligger vakkert til ved Øvre Tysdalsvatnet. Dalen er omkranset av 900 meter høye fjell og jeg så frem til å bestige dem.

Jeg burde ha sjekket turen nærmere i forkant, for å se om det var en passende tur for meg. I følge Stavanger Turistforening passer den nemlig ikke for alle. Den er merket med sort og har dessuten varseltrekant på seg. Det tror jeg den er alene om her i Rogaland… Turistforeningen merker rutene sine etter hvor krevede de er og det starter med grønn. Den er kort og snill, så grønne turer passer bra for nybegynnere. Så kommer de blå, som også er lette og fine. Den røde er sånn middels krevende, mens svart er forbeholdt ekspertene. Du vet de som er i ufattelig god form, har drikkesekk på ryggen og helst går etter kart og kompass utenom merkede løyper. Ingen av oss to overoptimister var i den kategorien; to bestemødre i gjennomsnittlig form etter alderen, tungt lastet med vin, altfor mye mat og flere par ekstra ullundertøy. Dessuten lider begge av høydeskrekk og bare det er grunn nok til å droppe denne turen. Her er mildt sagt skikkelig luftig….

Jeg nøt en tidlig start på dagen, med kaffe ute. Lite ante jeg hva dagen ville bringe…

Da var vi i gang… Turen startet fint på vei og vi passerte gården. Det var ikke tegn til liv noe sted og foran oss ventet fjellene.

Vi fulgte elven Tusso innover dalen og det var lett og fint å gå.

Den største bekymringen vi hadde, var egentlig om det fremdeles lå mye snø oppe i høyden. Det hadde vært en kald vår, men vi hadde spurt bonde og eier av hytta om det var mulig å gå over. Han sa ja, så da stolte vi på det. Men som vanlig var mottoet at «vi bare snu dersom det blir for krevende», selv om ingen av oss er sånne som snur. Så vi tok det med godt mot, da løypa dreide inn mot Tverrlia og motbakken begynte. Vi var klar over at det var mange høydemeter som skulle tas, men planen var mange pauser, små skritt og bruke god tid. Men vi hadde ikke en plan for hvordan vi skulle håndtere høydeskrekken, annet enn at vi nok håpte at de luftige partiene var sterkt overdrevet. Så feil kan man ta…

Man kan velge mellom Stakken og Viglesdalen, men det lå langt frem i tid. Vi sleit litt med å se hvor løypa gikk, det var liksom bare stein og bratt fjell.

Det var lett å føle seg liten i den mektige naturen og fjellet ruvet over oss.

Det var røde merker å følge, men det var noen steder vanskelig å finne dem. Dette er et av de lette, som jeg greide se, selv uten briller.

Utsikten ble bedre, etter hvert som vi beveget oss oppover.

Problemet startet da vi kom inn i skogen. Det ble bratt, skikkelig bratt. Jeg måtte rett og slett feste stavene til sekken og bruke begge hendene å klatre med. Jeg var glad jeg ikke hadde fulgt min venninnes eksempel, hun hadde på shorts…. Her var det bare å komme seg ned på alle 4 og krype over stein, røtter og kratt. Noen steder var det tau og kjetting, så vi jobbet oss sakte oppover. Jeg følte sekken dro meg bakover og at det var så bratt at det var lett å tippe utenfor. Så jeg krøp videre og torde i hvert fall IKKE å kikke ned. Da en av stavene forsvant flere meter ned, skled jeg etter og ble hengende i hoftebeltet over en rot. Ikke kom jeg opp og ikke kom jeg ned, men heldigvis greide jeg å åpne reimene på sekken og skli utav. Så jeg kom meg løs og følte meg som Lars Monsen da jeg fant staven. På an igjen…

Det var vått og sleipt, det gjorde ikke turen lettere.

Heldigvis var det tau over elven. Vi var like skjelvne i beina og det var ikke bare fordi vi var slitne.

De få gangene vi stoppet for en pause, var det bare å finne et tre å holde fast i.

Det gikk sånn noenlunde, men så tok vi feil vei. Vi fant ikke merkene videre og trodde stien gikk ut på det nakne berget. Min venninne gikk først for å sjekke og ble stående fast. Berget var sleipt og vått, det gikk 30 meter bratt nedover og endte i et stup. Jeg måtte gå ut for å hjelpe henne og sjekke om STF faktisk hadde lagt løypa ut hit. Selvsagt hadde de ikke det, dette var en potensiell dødsfelle og jeg visste at faller vi ned her, er det «game over». Om jeg ikke var redd før, ble jeg skikkelig redd nå. Jeg hadde brukt stavene for å hjelpe henne tilbake, men da jeg skulle krype tilbake selv, mistet jeg den ene. Jeg fulgte den med blikket nedover og over kanten, det gikk lang tid før jeg hørte den traff noe. Da fikk jeg helt panikk, men det var bare å fortsette å krype. Så jeg krøp, mens jeg lurte på om ungene fikk igjen pengene for flybillettene jeg hadde kjøpt, dersom jeg døde. Man tenker ikke alltid rasjonelt når hjernen kobler ut, så det beste er å ikke tenke og bare handle…

Over det verste, men fremdeles mange høydemeter igjen til vi var oppe.

Da vi kom så høyt opp at fjellet flatet ut, tok vi lunsj. Jeg lå rett ut på fjellet for å kjenne fast grunn under meg og gledet meg til kakao og mat.

Det er sjelden jeg går turer, hvor jeg er usikker på om jeg kommer levende hjem. Tur skal være positivt og trygt og her var jeg bare redd. Selvfølgelig burde jeg aldri ha lagt ut på en så krevende tur, og da jeg kom meg av berget, ville jeg snu. Men bare tanken på å gå ned, når vi visste hvor bratt det var, gjorde at vi bare måtte fortsette oppover og håpe det ble bedre. Jeg skalv over hele kroppen og det var vanskelig å puste, men vi krøp videre oppover. Det kom seg da stien var ute av skogen og over høyfjellet var det flott. Kanskje bortsett fra alle de store snøskavlene vi måtte krysse og det er rart, når man først er blitt redd, skulle det lite til før vi ble redde igjen. Jeg ventet hele tiden på at snøen skulle gi etter og et dypt hull åpne seg. Men hva kan man gjøre, annet enn å gå?

Det var vanskelig å unngå kryssing av snøen, det lå en del igjen. Men vi tråkket bare gjennom et par ganger, så det gikk fint.

Sjelden har jeg satt sånn pris på en stor og FLAT vidde. Viglesdalsheia har mange små og store vann og man kan ta en tur bort til Keipen, en topp på 887 meter over havet. Det vurderte ikke vi…

I ren gledesrus over å ha overlevd… Men nå skulle vi starte på nedoverbakken og grudde oss til å se hvor krevende og luftig det var ned Nygårdslia.

Vi gikk gjennom et fantastisk vakkert terreng, men jeg var utslitt. Man blir utladet av å være redd og det var fremdeles noen timer igjen å gå.

Langt der nede visste jeg at hyttene lå og turen ville være over. Heldigvis var nedturen på denne siden litt mindre krevende enn fra Trodla-Tysdal.

Vi brukte 10,5 timer på den 9,6 kilometer lange turen og jeg har aldri gått en tur hvor jeg i fullt alvor har tenkt at jeg ikke kommer levende frem. Så jeg kan med hånden på hjerte si, at denne turen skal jeg aldri gå igjen. Jeg kommer heller ikke til å anbefale den til noen, i hvert fall ikke de med høydeskrekk og et snev av panikkangst. Jeg skal slutte å si ja til turer før jeg har sjekket hvor krevende de faktisk er og lære meg å pakke en lettere sekk dersom turen er merket rød eller svart. Skjønt sjansen for at jeg legger ut på en svartmerket løype i nærmeste fremtid, er faktisk veldig liten. Denne gangen var det bare flaks som gjorde at det gikk bra og jeg kan ikke gamble på flaks resten av livet… Eller???