Videre fra Flekkefjord til Vanse på sykkel.

For litt tid tilbake, var jeg ute på en helt nødvendig fritidsreise med sykkelen. Jeg har allerede fortalt om turen fra Sogndalstrand til Flekkefjord, men jeg stoppet ikke der. Det var tross alt langfri, mer mat i hengeren og været var strålende. Så da jeg hadde tilbragt noen timer i denne sjarmerende Sørlandsbyen og hadde fått fylt vannflasken og lånt toalett på en bensinstasjon, var det å tråkke ut på den endeløse landeveien igjen. Målet var å sette opp telt ved Seluravannet, der skulle det nemlig være en offentlig strand som jeg tenkte var ideell.

Et siste blikk på Flekkefjord, før jeg tråkket oppover Trolldalen.

Jeg hadde grudd meg til å sykle langs E39 ut av byen, ifølge boken min skulle jeg sykle PÅ hovedveien. Men her var flott sykkelsti godt skjermet fra all trafikk.

Den første grusveien på turen gikk mot vannet Selura, på den gamle Vestlandske Hovedveien. Her var løs grus og skikkelig bratte bakker, så jeg endte med å gå både opp og ned bakkene..

Men da fant jeg ut at sykkelguiden min var utdatert på både kart og beskrivelser, for det var nok lenge siden det var mulig å campe langs Seluravannet. Jeg sjekket Egenes Camping, som hadde spredd seg grådig ut i alle retninger, men de var stengt for telt på grunn av koronavirus. Så jeg fortsatt på grusveien og det var tungt. Veldig tungt… Selv den herlige utsikten over vannet og de skogkledde fjellene rundt, greide ikke å holde humøret opp. Jeg likte allikevel godt veien og kikket ivrig etter spor fra fortiden. Den Vestlandske Hovedveien var den gamle ferdselsveien mellom Christiania og Stavanger, som ble opparbeidet til kjørevei tidlig på 1800 tallet. Mange steder er den vedlikeholdt som tursti eller sykkelvei og jeg har tidligere syklet mellom Ogna til Egersund. Men her måtte jeg gå, løs grus og tung henger= dårlig kombinasjon.

Vakker utsikt over Seluravannet og mot Egenes camping.

Etter all grusen var det herlig å få asfalt under dekkene igjen. Jeg fikk dessuten den gamle E18 helt for meg selv og kunne sykle midt i veien.

Jeg fant den perfekte teltplassen og spredde meg ut. Det var nær nok E39 til at jeg kunne høre duren fra bilene, men mest hørte jeg fuglesang og klukkingen fra bekken.

Like ved lå Hestespranget bru. Både veien og bruen ble bygget i 1839 og brukt som kjørevei i nesten 100 år, som en del av den vestlandske hovedvei.

Dette er den berømte Kvilesteinen, som tidligere lå inne på Fosselandsheia. Her kan man lese inskripsjoner fra tidligere veifarende, deriblant LTS som i 1713 tok seg tid til å hogge inn bokstavene og årstallet i steinen. Jeg satt litt her og kvilte, mens jeg tenkte på alle de som hadde fulgt denne veien tidligere.

Det ble en meget rolig lørdagskveld, hvor jeg satt og kikket opp i tretoppene og spiste egg og bønner til middag. Så neste morgen var jeg så uthvilt som det er mulig å bli etter en natt i telt og klar for å sykle videre. Det ble en fantastisk strekning over heia, med nyutsprunget bjørk og hvitveis overalt. Jeg hadde flere stopp for å beundre utsikten og nyte stillheten. Her møtte jeg verken biler eller andre syklister, faktisk ingen mennesker eller dyr. Men fugler var det mye av…. Etter en skikkelig bratt og lang nedoverbakke, kom jeg til Feda. Denne lille bygda ligger ved Fedafjorden og her har det bodd mennesker siden steinalderen. Navnet betyr visstnok frodig slette, men nå er stedet mest kjent for sin gamle trehusbebyggelse, fiske, turmuligheter og fredelige atmosfære. Jeg ble meget betatt, faktisk så betatt at jeg syklet feil vei….

Hit kommer jeg gjerne igjen, for nå syklet jeg bare gjennom. Jeg kunne ha sovet på vandrehjemmet oppi bakken, hatt med kajakken og gått lange turer.

Det var ikke mye liv i Feda en søndags morgen….

Og Fedafjorden lå innbydende og stille….

Av en eller annen grunn fulgte jeg veien der det var flatt og det var langs sjøen. Men det var ikke der Nordsjøruta gikk, den fulgte en grusvei over fjellet. Jeg tenkte: «Pytt, pytt, hvor mye trafikk kan det være innover mot Kvinesdal en søndag morgen?» Etter at det kom bro over Fedafjorden og E39 ble lagt om, så jeg for meg at det ble ensom på fylkesvei 465 mot sivilisasjonen. Men der tok jeg jammen feil, det kom biler, busser, trailere, lastebiler, bobiler og utrolig mange motorsykler. Det var rett og slett rene motorveien. Etter at jeg hadde undret meg lenge over dette (samt jeg hadde utsikt til Fedabroen og den var tom for trafikk), kom jeg på at jeg hadde lest at E39 var stengt i lange tider fremover. Omkjøring via Kvinesdal… DA vurderte jeg å snu…

Jeg satt lenge på rasteplassen og manet meg opp til å sykle videre…. Dessuten hadde jeg en banankake å spise ferdig….

Sykling gjennom tunneler anbefales IKKE. Jo lenger tunnel, dess mer støy og dårlig luft. Heldigvis hadde jeg lys på sykkelen, det er viktig å huske på når man er på langtur. Ha gjerne med en refleksvest også, mest mulig synlig.

Veien videre innebar flere tunneler og mye trafikk, så det hadde vært tryggere å sykle tilbake til Feda og følge offisiell sykkelvei. Jeg valgte allikevel den korte og farlige veien, men var sjeleglad da jeg fant løypa igjen og kunne sykle på «bygdevegen» inn mot sentrum. Kvinesdal var en nedtur etter koselige Flekkefjord og merkingen av Nordsjøruta nesten fraværende. Jeg slet med å finne veien og lærte noe nytt; nemlig at Kvinesdal er en kommune og ikke en by. Sentrum het Liknes og var raskt unnagjort. Jeg vurderte å spise på en amerikansk diner, bare for moro skyld. I Kvinesdal kommune er nemlig 10% av innbyggerne amerikanske statsborgere (ifølge Wikipedia) og sånn setter sine spor. Men jeg var fortsatt mett og tok fatt på bakkene over heia langs Fedafjorden.

Et siste blikk ned mot Kvinesdalen og fjorden.

Det fineste med sykkeltur er at man kommer tett på naturen og ser alle de vakre detaljene man ellers går glipp av.

Dessuten finnes det alltid overraskelser… Man trenger slett ikke dra til Peru for å se lamaer, disse bor på en gård ikke langt fra Gjervollstad.

Det ble en tung etappe, for her var mye bakker. Det var heller ingen skilt som viste at jeg faktisk VAR på Nordsjøruta, så jeg stussa litt over det. Men ifølge heftet mitt, var jeg ihvertfall på vei mot Lista. Det var en smal og svingete vei og mye trafikk. Jeg forsøkte å legge meg så langt ut mot autovernet som jeg kunne, men der gikk det stupbratt ned mot dalbunnen. Tydeligvis et populært sted for å kvitte seg med søppel og jeg kunne se for meg både sykkel + henger og meg selv ligge blant komfyr, esker, bildekk og annet skrot… Spørs om jeg noensinne var blitt funnet da… Men jeg overlevde og fikk en fin nedkjøring mot Teistedal Rasteplass. Der var det flott, masse benker med tak og åpent toalett. Et passende sted for en lengre pause, tenkte jeg. Og jo lengre jeg satt, dess mindre lyst hadde jeg til å sykle videre.

Finaste rasteplassen min, som ble finaste teltplassen.. Stort mer komfortabelt kan man ikke få det. Dessuten var det knapt biler og andre folk, siden E39 var stengt og omkjøring visstnok går over Kvinesheia.

Det ble en flott, men kald natt, så jeg våknet til rim på teltet.

Jeg hadde egentlig tenkt å avslutte turen i Farsund. Men da jeg neste morgen syklet den fineste etappen av alle, nemlig på grusvei Fv 652 fra Gjervollstad til Heskestad, svingte jeg istedet mot Vanse. Da hadde jeg opplevd en natur som tok pusten fra meg. Her var små vann med idylliske hytter. Det var sauer som beitet i grønne enger, mens lam hoppet og spratt i solskinnet. Det var skog og bekker, fuglesang og masse blomster. Jeg tenkte rett og slett at det er ingenting som kan toppe dette. Dessuten har jeg tidligere syklet Lista halvøya på kryss og tvers opptil flere ganger, hadde vondt i ræva og spist opp all maten. Heldigvis var det en venninne som kom og plukket meg opp, hun skulle den veien uansett og Vanse var ikke så veldig lang omvei. Det eneste som var skuffende, var at jeg ikke fikk spist på den berømte amerikanske dineren i Vanse, den var dessverre nedlagt… Ellers var jeg godt fornøyd med min absolutt nødvendige fritidsreise.

Jøss, et skilt som viser at jeg er på rett vei.. Jeg kunne telle dem på en hånd. på strekningen mellom Kvinesdal og Lista….

Det var mange idylliske småbruk innover heia.

Fina veret og flade veien… da er livet godt!!!

Jeg tror aldri noensinne jeg har spist lunsj på et vakrere sted. OG jeg var helt alene, ingen turister, biler, innfødte eller annet…

Turen gikk ned mot havet og ved Pollen ligger Sigersvollstranda. Jeg stoppet ikke, skulle jeg stoppet på alle vakre stedene, hadde jeg syklet enda….

Da var jeg endelig i mål og her føler jeg meg hjemme.

Med to hjul på Route 8, The American Dream.

Det kunne ha vært et helt vanlig gårdsrom «over there», men det er det ikke.

Mange har en drøm om å cruise på den endeløse landevei med en feit Harley mellom beina og håret blafrende i vinden, helst på Route 66 i sol og medvind. Dette innlegget handler ikke om det….men det er ikke langt ifra. For dere uinnvidde, er Route 66 den klassiske Main Street of America, som går fra Chicago i øst til Los Angeles i vest. Strekningen er på 4000 kilometer og for mange er veien et ikon over frihet og erkeamerikansk kultur, på lik linje med Coca Cola og rock`n roll. Men det finnes en annen Route, som er både nærmere og billigere.

Lomsesanden familiecamping er et fantastisk sted og et godt utgangspunkt for å oppleve Lista.

Siden yr.no hadde forberedt oss på STORE nedbørmengder, valgte vi å oppgradere teltet til ei campinghytte. For en luksus, det var til og med kaffetrakter….

Det finnes et land i landet og det er ikke Bergen. Det er Listalandet, som er en stor halvøy i Farsund kommune i Vest Agder fylke. Her lever de sitt eget liv, sterkt inspirert av The American Dream. Det er fødestedet til Kjell Elvis, som er den eneste fulltids profesjonelle Elvis-imitator i Skandinavia (i følge Wikipedia) og det sier vel sitt. Jeg er ihuga Elvis fan og har ingenting imot Kjell Elvis, men sliter litt med å forstå hva som er greia her.

Årsaken til de tette bånd mellom området og Amerika er den lange historien med utvandring for å søke jobb og lykke. Sørlandet hadde på 1900 tallet den største utvandringen til USA i hele Norge i forhold til folketallet. Mange av disse kom hjem igjen med tradisjoner, minner og ikke minst ting. Det har gjort Lista spesiell og egenartet; her snakker enkelte sin egen slang med en norsk-amerikansk blanding av ord, her cruiser Buick og Cadillac rundt i gatene samt man kan spise ekte amerikansk hamburger på Dineren. Og de har sin egen berømte highway; Route 8.

Route 8 er et åttetall, hvor to runder går ut fra Vanse. Det er fullt mulig å sykle hele løypa på en dag, den er totalt på 43 km og har 495 meter med stigning. Men her er mye å oppleve, så bruk gjerne god tid.

Huset på prærien… Det er et flatt og åpent landskap å sykle i,så det er ikke nødvendig med en Harley.

Vi valgte å dele turen i to, mest fordi vi trodde den var mye lengre enn det den faktisk var. Første dagen valgte vi å sykle mot Farsund og det ble en interessant tur. Det vi lærte var at Listalandet har samme forhold til sykling som jeg har opplevd at de har i USA. Det er BIL som er tingen; store, fine og raske biler. Sykkel er en nødløsning når man ikke har bil eller bilen ikke virker. Så det var dårlig med sykkelstier. Skilt for syklister var omtrent fraværende og vi var usikre på om vi faktisk var på Route 8 eller om vi var et helt annet sted. Jeg fant et sykkelkart som jeg kjøpte neste dag, men det hjalp oss ikke der og da. Derfor var del en av Route 8 en heller snodig opplevelse.

Dette er kjempehaugene på Lunde, et gravfelt fra eldre jernalder. Her er gjort funn helt tilbake til 100-550 e. Kr. I lyn og torden var det et imponerende syn.

Hele turen gikk på asfalt og med til dels mye trafikk. Særlig var Fv 43 heftig, kanskje fordi det var fridag, langhelg og mye hytteturister? Bilene kjørte fort, de kjørte tett oppi oss og det føltes utrygt. Det var virkelig bilistene som eide veien og jeg følte meg helst som det berømmelige håret i suppen. Men det sluttet ihvertfall å regne, så noen lyspunkt var det underveis.

Farsund er en idyllisk Sørlandsby med sjø og hvitmalte hus. Men den har en lang og spennende historie som inneholder både sjørøvere og heksebrenning. Vi tråkka fort gjennom, det regna kraftig akkurat da.

Vi fikk med oss sightseeing ved Vanse kirke og jeg ble veldig begeistret for disse føttene som viste vei i retning kirken.

Ellers er nok Vanse mest kjent for de tette bånd til Amerika og at de har den første offisielle amerikanske adressen i Norge, Brooklyn Square.

På vei inn til dineren 8th Avenue Bar & Supperclub. Det er så mange detaljer å få med seg og alltid noe nytt å ta bilde av….

Etter å ha overlevd råkjørere, lyn/torden, store nedbørmengder og lavt blodsukker var det velfortjent å nyte en skikkelig amerikansk milkshake. Antar eg, siden eg aldri har drukket milkshake over there…. 🙂

Den neste dagen var tiden inne for å sykle del to av åttetallet. Etter en bedre frokost pakket vi og vasket ut hytta. Heldigvis var været mer sørlandsk, det vil si strålende sol. Vi kjørte inn til Vanse og parkerte bilene på en stor og gratis parkeringsplass. Så syklet vi mot Lista fyr. Det ble en mye finere dag på sykkel, noe fordi det var sol og resten fordi det var mindre trafikk.

Det var lettere å finne veien, selv om sykkelsti og hensyn for myke trafikanter fremdeles var fremmedord.

Listalandet er en halvøy, slik at man er sjelden langt vekke fra havet.

Vi nærmer oss et av flere høydepunkt, motvind til tross.

Dette viser at bilder kan bedra, det ser ut som en fin og varm sommerdag. Det var ikke det….

Lista fyr har vært et lyspunkt siden 1836 og er idag Listalandets mest populære attraksjon. Fyret er 34 meter høyt og dersom du ser syn på de 134 trappene opp til toppen, blir du belønnet med en fantastisk utsikt. Tidligere stod det tre fyrtårn her og fra 1853 til 1873 var Lista landets største fyrstasjon. Men det var arbeidskrevende og derfor ble to av tårnene tatt ned og satt opp andre steder. Fyret var bemannet helt fram til 2003 og er idag fredet som kulturminne. Stedet har i tillegg flere utstillinger, kunstgalleri, fuglestasjon og kafe med en liten butikk. Det er mulig å bestille overnatting, noe som visstnok er populært.

Denne delen av løypa var flat og uten tunge bakker. Det som var utfordrende var vinden, det blåste iskaldt. Jeg lærte noe nytt: «På en stille dag på Lista, blåser ei høne på sjøen»….

Det beste med å være turist på sykkel er alle detaljene og omveiene som man får med seg, i motsetning til når man sitter bak rattet på en bil.

Det er nesten som om jeg hører lyden av klassikeren Born to be wild med Steppenwolf spille i bakgrunnen….

Et annet sted som er kjekt å sykle innom, selv om det ligger noen kilometer utenfor Route 8, er Nordberg Fort. Fortet er et av få tyske kystfort som er bevart i sin opprinnelige form og nok et fredet kulturminne. Det har også en fantastisk utsikt over kysten og det ligger turløyper og et helleristningsfelt like ved. Vi fikk ikke med oss så mye, det flotte formidlingsbygget med kafe, utstillinger og museumsbutikk var stengt. Ikke kom vi inn i de gamle bygningene heller og havtåke og steinkald vind gjorde at vi tok en kjapp runde før vi vendte syklene mot Vanse.

Det flotte nye bygget hvor vi dessverre ikke fikk komme inn, selv om døren var åpen. Vi hadde lunsj på en benk utforbi i stedet.

Flott utsikt over kysten og mye spennende å se på fortet. Det var mulig å gå ned i løpegravene, men jeg har vært her før og da var det been there, done that i rett amerikansk ånd…

De fleste av bygningene står likt idag som det de gjorde i 1945. Dette er visstnok unikt i europeisk sammenheng. Området ble brukt av Forsvaret frem til Vest Agder Fylkeskommune overtok i 2002.

Jeg tror nok aldri at Route 8 på trøsykkel vil oppnå samme popularitet som to Harley hjul på Route 66. Beklager Vanse og Farsund, men da bør det nok tilrettelegges mye bedre for myke trafikanter. Slik turen er nå, passer den best for ekstremsportutøvere med trang til å puste eksos. Ja, det er flatt og lettsyklet men mangel på sykkelsti og tildels mye trafikk gjorde turen mindre kjekk enn den burde være. Selv om det er mye å se, sola skein og fuglene kvitret. Jeg tar nok bilen neste gang «the American way……»

Listalandet har mange flotte strender og denne lå bare et steinkast fra hytta vår.

Vanse eller Jakten på tørr asfalt.

Morgenstemning med koking av kaffe på stranden.

Det var den sommeren det regnet så mye. Jeg hadde, sammen med en venninne, planlagt å gå Flørlitrappene og over til Skåpet på en helgetur. Det var en god plan, helt til jeg fikk ansvaret for å organisere turen. Flørli kan kun nås med båt og den var vi ikke engang i nærheten av å rekke. Dessuten er det sånn «en gang til dagen og bestill flere uker i forveien» båt, det hadde ikke jeg tenkt på. Med pakka sekker var det ikke et alternativ å bli hjemme, men hva var alternativ B? Og fristet det egentlig å vasse i fjellet når det bøttet ned med regn og skulle gjøre det hele helgen? Vi kastet derfor lavo i bilen, stoppet på Europris for å kjøpe luftmadrasser og vendte bilen sørover. Planen var å kjøre til vi kom til tørr asfalt og campe der.

Vi fant et hjem på Lomsesanden Familiecamping, stort nærmere stranden var det umulig å komme.

Vi hadde en teori om at det aldri regner på Sørlandet, men faktisk ble været bedre allerede etter at Helleland var passert. Plutselig var det et skilt med Lista på og bilen mer eller mindre bare svingte av seg selv. Vi kjørte ned til Vanse, hvor Lillian hadde vært mye i barndommen. Vi fant en campingplass ved havet og fikk satt opp teltet. Det var faktisk sommer her, slik været skal være i juli. Det varte derfor ikke lenge før vi tok kveld, det var mygg på størrelse med kaniner utenfor teltet.

Utsikten mot campingplassen, som ligger inni skogen i enden av stranden.

Det ligger endel gamle krigsminner ute på Einarneset, nydelig sted å gå en morgentur.

Ytterst på neset ligger mange små strender som innbyr til bading.

Vanse er et meget spesielt sted, selv for meg. Jeg hadde aldri hørt om Vanse og var ikke klar over at det kalles Lille Amerika. Derfor var det en opplevelse, da vi etter en lang morgentur med bading, kjørte inn til sentrum. Vi kruset avsted langs Route 8, som visstnok går fra Farsund og innom de fleste severdigheter på Lista. På Vase er det Trunken og Dineren, med navnet 8th Avenue, som skiller seg ut og begge ligger i gaten Brooklyn Square. Det avholdes også en festival, American festival, siste uken i juni hvor de feirer det «norske Amerika» og båndene mellom Lista og USA. Grunnen til disse båndene er at tusenvis av mennesker fra Lista utvandret i tiden mellom 1890 frem til 1960 tallet. De fleste dro til østkysten, hvor de jobbet som snekkere, sjøfolk og hushjelp. Mange av dem flyttet hjem igjen, men tok med seg kulturen fra USA.

Dineren 8th Avenue har pyntet seg med noe typisk amerikansk, tror jeg….

Og på Trunken solgte de mye som jeg forbinder med amerikansk 60 tallets rock««` and roll..

Eller valgkamp… Det var mye å se på, men lite som fristet… bortsett fra Elvis. De hadde MYE Elvis…

Typisk amerikansk mat (?), eplekake med is, krem og svart kaffe, på Dineren.

Hva mer var det å finne på etter dette kultursjokket? Vi hadde behov for å se noe litt mer jordnært og norsk, derfor dro vi ut til Lista Fyr. Der fant vi både besøksenter, fyrstasjon, kunstgalleri, fuglestasjon og kafe. Vi tok en rask runde gjennom det meste som var innendørs, men temperaturen ute fristet ikke til å gå noen lange turer. Så vi dro hjem til teltet og gikk tur langs stranden før middag ble laget på stormkjøkken. Vi vurderte en stund å kjøre inn til Vanse for å spise hamburger på Dineren istedenfor å lage noe selv, men latskapen seiret….

Vi tok bilde av kartet, i tilfelle vi kjørte oss vill…..

Lista Fyr var et sted med mye og se. Men det var iskald vind og slett ikke sommervarme, så vi ble ikke lenge der.

Neste dag startet på stranden og her ble vi helt til enkelte var solbrent. Vi hadde pakket for fjelltur i pøsregn, så solkrem var selvsagt ikke med. Så gikk vi en lang tur langs Kystveien. Det er en merket løype på tre mil og den passerer alle de flotte strendene. Vi gikk over sand, rullestein og gress i den friske sjøluften. Området er kjent for fuglelivet og det ligger endel kulturminner. Vi spiste lunsj på en benk ved Steglehaug. Her lå et gravminne fra bronsealderen, men navnet kom av at stedet på 1600 tallet ble brukt til henrettelser. Det smakte med mat allikevel…

Kystveien går langs yttersiden av halvøyen Lista, fra Loshavn til Jøllestø, totalt 3 mil.

Stien er merket og skiltet i et fantastisk flott kystlandskap.

Det var heller ikke folksomt, men vi traff noe liv underveis…

Da teltet var pakket og vi var på vei hjem, kom vi til et skilt hvor det stod Loshavn. Vi fant ut at vi skulle se hva det var og havnet i en liten uthavn, som er kanskje sørlandskystens best bevarte trehusmiljø. Det var ikke mulig å kjøre rundt der inne, det var trange smaug, trapper og bratte bakker. Fantastisk sted og med flott utsikt rett ut i havet. Jeg kommer til å huske den improviserte bedehuskonserten mest, det var snodig å oppleve. Vi rakk til og med å kjøre innom Farsund, mest fordi vi ville ha kaffe og is. Men der var det så kaldt og regnfullt, så da vendte vi heller bilen mot hjem. Vi angret ikke på at helgen ble sommer på Lista/Vanse og ikke søkkvåte fjellet. For det hadde faktisk regnet HELE helgen hjemme…..