På vei til Santiago de Compostela, del 3.

De tre musketer på eventyr i Spania. Noen såg mer fornøyd ut enn andre….

Endelig var tiden komme til å dra tilbake til Spania og fortsette på ferden mot Santiago. Denne gangen skulle jeg ha selskap av mine to sønner, litt uvisst om det var mitt eller deres forslag. Vi hadde trent og forberedt oss godt i forkant og jeg hadde satt opp klare regler for hva som var forventet i bytte for 2 1/2 ukes gratis utenlandsferie. Eller; kanskje ikke ferie var rette ordet for ekspedisjonen vår. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle fullføre pilegrim turen siden i mitt hode var jeg godt over halvveis. Det var jeg altså ikke….og ikke fullførte vi heller. Sånn kan det gå når positiv tenkning tar overhånd!

Tilbake i Burgos, hvor den borglignende byporten Arco de Santa Maria tar imot oss.

Reglene var helt klare: 1. Jeg begynner å gå når jeg er klar om morgenen og de som ikke er opp da, får finne veien selv. 2. De som ikke gidder å gå lengre og setter seg ned, går jeg ifra, så sant de ikke er syke eller skadet. 3. De som ikke går med meg, får betale mat, drikke og transport hjem selv. Det var altså knallharde krav jeg satte, litt basert på erfaringer fra tidligere turer vi hadde vært på. Man kan trygt si at ikke alle turer har vært like vellykket….Jeg gledet meg veldig til å ha guttene med meg på turen. Samtidig var jeg en smule skeptisk siden de foretrekker å sitte foran en pc og kaller seg nerder med stolthet. Jeg forberedte dem på at dette kom til å bli blod, svette og tårer, mildt sagt.

Da har vi ankommet Rabe de las Calzadas og er klar til å begynne å gå. Vi startet med å ta de første 11,8 km i taxi, jeg hadde tross alt gått strekningen før.Det passet guttene bra….
Dette var ofte sånn det var, jeg kunne såvidt skimte guttene langt der foran. Full seier til ungdommen…. Men de var snille og ventet på meg.

Planen var enkel, vi skulle gå så langt mot Santiago som vi rakk fra 4 til 22 mai 2017. Dagsetappene skulle være mellom 20-25 km pr dag, kanskje mer og kanskje mindre. Som vanlig hadde jeg ikke planlagt mye og guttene overlot all planlegging til meg. Det kunne bare gå godt… Allerede før vi dro hjemmefra kom første uenighet, Steffen insisterte på å ta med seg en svær høyttaler på flere kilo. Jeg forsøkte å forklare hensikten med å pakke lett og bæring av sekk i timevis mange dager på rad. Til ingen nytte, så jeg lot dem gjøre som  de ville.

We`re on the road to nowhere, come on inside…. Taking that ride to nowhere, We««`ll take that ride..

Jeg var mest spent på hvordan det skulle bli å gå i to uker med sekk. Ulempen med å dele turen opp, slik jeg hadde erfart det tidligere, er at de første tre, fire, fem dagene er tyngst. Da er beina såre og kroppen verker. Etter disse dagene begynner man «å gå seg til» slik at kroppen tilpasser seg og blir vant med å bære og gå lange etapper. Da har turen vært over for mitt vedkommende og når man starter opp igjen året etterpå, er det akkurat likt de første dagene. Jeg var ikke sikker på om det kom til å bli bedre og bedre jo lengre vi gikk, men jeg hadde et håp. Erfaringen viste at på noen måter ble det bedre, den verste stølheten i musklene gav seg jo lengre vi gikk. Rygg og hofter ble bedre og bedre, merkelig nok. Gnagsår og såre bein ble ikke bedre, så hver morgen startet jeg med plaster og sportstape på sengekanten.

Hontanas er en klassisk pilegrimsby, hvor veien går gjennom hovedgaten. Vi spiste tidenes lunsj her og nøt utsikten.
Steffen brukte enhver anledning til å praktisere litt yoga, ha-ha….
Det var mye folk på herbergene, men vi greide alltid å få hver vår seng. Trangt og meget sosialt.

Jeg fant fort ut at det var veldig annerledes å gå sammen med sønnene mine, i motsetning til å gå med en venninne. Jeg følte meg til tider som det femte hjulet på vogna, vi var helt på forskjellige kanaler. De gikk i timevis og snakket. Og snakket… For meg er det ubegripelig at de som brødre har så mye usagt seg imellom…  Temaet var gresk for meg; dataspill og en virtuell verden som jeg ikke forstod meg på. Men det var underholdende å lytte til dem og innimellom forsøkte de å dra meg med inn i samtalene. Til liten nytte må jeg innrømme…. Så jeg følte ofte at jeg var på tur alene, både siden de var så opptatt med å snakke og fordi de gikk mye fortere enn meg. Heldigvis har jeg lang erfaring i å dingle langt bak og bare nyte.

Tidlig en morgen et eller annet sted på landsbygda….
Thomas spiste et dårlig smørbrød og hadde en natt på do og en TUNG dagen derpå. Vi kortet ned på distansen slik at han fikk sove og aldri mer chorizo på ham…..
Via Aquitana er en gammel romersk vei som er lang og rett. Her er 18 km uten byer, hus, do og vann. Veldig ensformig og vi bar ekstra, alt av mat og vann for denne dagen.

Det ble en annerledes tur på flere måter. Tidligere år har jeg spist alle måltider stort sett på restaurant. Mest fordi det har vært billig og enkelt. Min erfaring er at noen av herbergene serverer frokost, men det er lite som metter særlig. Ofte er det kaffe eller te med kjeks, små toast kavringer og ristet brød med syltetøy. Mange velger derfor å begynne å gå, for så å stoppe for frokost i neste by. Da blir det ofte kaffe og crossaint. Dersom man er heldig, serveres boccadillo med ost eller spekeskinke. På turen med guttene valgte vi derfor å handle endel mat til frokost og lunsj i matbutikkene. Det var stort sett godt utvalg av brød, ulike pålegg, yoghurt, frukt og grønnsaker. Det ble mer å bære, men gav oss mange fine picknic opplevelser. De fleste herberge har kokemuligheter, så vi laget noen enkle middager, men spiste ofte middag ute. De fleste restauranter nær pilegrims løypen serverer en tre retters middag, med vin eller vann til, for ca 10 euro.

Det er viktig med et skikkelig måltid før dagens etappe, ikke bare kaffe og kjeks som spanjolene foretrakk… Frokost i en kirke (hvor vi overnattet) i Sahagun.
Vi gikk tomme for mat og hadde gledet oss til å spise skikkelig frokost i en by vi passerte etter noen timers gåing. Dette var alt vi fikk…..
Det er mange fine steder underveis til å nyte et bedre måltid ute. Medbragt altså….

Naturen vi gikk gjennom i starten av turen var flat. Vi krysset nemlig mesetaen, som er et fredelig høyslettelandskap som strekker seg mellom Burgos og Leon. Strekningen er i underkant av 20 mil og er en endeløs vandring, til tider uten et eneste tre. Ofte er varmen det største problemet på denne delen av turen og det er værhardt for vind og regn. Stien er til tider veldig steinete og mange pilegrimer gruer seg til å gå akkurat denne strekningen. Vi opplevde ingen store problemer underveis på den uken vi brukte til å krysse mesetaen. Været var bra og vi bar med oss det vi trengte av mat og drikke på de øde stedene. Det var til tider ensformig og kjedelig og hofter, samt rygg hos meg, syntes nok at det var for flatt. Men stort sett gikk det over all forventning.

Det som gjorde turen over høysletten spennende, var interessante ruiner og historiske bygninger vi passerte underveis.
Ellers var det temmelig flatt…..
Men vi var tross alt heldige med været….

Det som gjør dagene på vandring spennende, er at vi opplever og ser mye forskjellig underveis. Ingen dag er lik og ofte dukker det opp uventede situasjoner. Slik som den kvelden vi fikk på et herberge som gav oss gode minner for livet. Det var nemlig Thomas sin fødselsdag og jeg hadde ikke planlagt noe særlig feiring. Men da eieren av herberget hørte at han hadde bursdag, klarte hun å få tak i kake slik at vi feiret ham med allsang og selskap. Det ble sunget både på engelsk og spansk av en mildt sagt blandet gjeng i alle alder og fra hele verden.

Det ble improvisert selskap av de fantastiske eierne av La Casa del Camino og Thomas fikk kake med 2 lys på.
Dette var det mest fantastiske herberget fant vi ut og gir derfor litt gratis reklame til dem.

Vi var turister og jeg er særlig glad i kirker og kloster. Alle byene vi gikk gjennom har mye å se, så det var til tider vanskelig å velge ut hvor mye tid man skal bruke på hvert sted. Noen steder var vi heldige og sov i de gamle bygningene. Andre ganger måtte vi bare gå forbi, ellers hadde vi aldri kommet fram til der vi hadde tenkt oss. Jeg sporet fort av; der var en gammel bro, noen spennende statuer, et kapell… Listen var lang og jeg måtte helst fått tatt bilder av alt. Sånn tar tid, men er viktige for meg. Det er det som er turen. Jeg hadde syntes det var ganske bortkastet å bare haste forbi alle disse vakre opplevelsene.

Jeg fant overalt vakre fotomotiv og var nok lite opptatt av å gå fort…
Jeg følte til tider at vandringen var en reise tilbake i tid.
Broen El Paso Honroso (Ærens gang) førte oss over elven Orbigo. Navnet har den fått etter de berømte ridderturneringene som fant sted her i 1434. 

Jeg valgte å avbryte turen i Astorga. Vi hadde da gått 281 km, noe Steffen regnet ut var hjemmefra til Arendal via E39. Det hørtes sykt langt ut når det ble sagt på den måten… Grunnen til at jeg avsluttet noen dager før jeg egentlig hadde tenkt, var at jeg hadde fått en senebetennelse i foten. Det var ikke noe vits å presse seg videre, så istedet dro vi til Madrid og hadde 4 dager med sightseeing der. Helt grei avslutning for oss alle. Jeg var imponert over turen vi hadde gått, særlig guttene imponerte. Steffen hadde båret høyttaleren uten å klage, til stor glede for alle oss andre pilegrimer. Det gav en ekstra motivasjon, selv om han kun spilte nøye avsatte tidspunkt. Han hadde nemlig glemt ladekabel…og vi spilte derfor maks 2 timer pr dag og ikke for høyt. Neste gang husker han den nok. For begge guttene vil faktisk tilbake og gå mer. Det gledet meg veldig….

Vi ventet på regnet og uværet som aldri kom.
I El Burgo Ranero var alle herberge fulle, men vi fikk senger i et privat hjem. Heldigvis; det kom et skikkelig uvær.
En skikkelig fargegate i Mansilla de las Mulas.
Katedralen i Leon er absolutt verd å få med seg, men plassen utforbi var sperret av pga en filminnspilling. Det var mer interessant for guttene og derfor måtte eg se katedralen alene…
Alltid noe å se på…. Jeg tok bilder og guttene filmet.
Thomas i et dypt religiøst øyeblikk… (tulla bare, han prøver å sikre seg litt brunfage)
Veien er merket på mange forskjellige måter.
Det var selvsagt ikke mindre berømte bygninger å se i Astorga.
Thomas og Mutti.
Steffen og Moderen.

Langtur langs Jærkysten, del 1.

Det begynte som en god ide, inspirert av en artikkel jeg hadde lest i Fjell og Vidde for endel år siden. En berømt eventyrer hadde gått langs Jærkysten, helt fra Ogna til Solastranden. For meg som elsker havet og strendene virket det forlokkende. Legg til teltliv og rolig vandring i det magiske lyset som kun finnes på Jæren, så ble jeg helt salig i blikket. Dette var en tur jeg bare MÅTTE gjennomføre og valget falt på en langfri periode i juli. Egentlig liker jeg best lyset og havet om vinteren, men været er som regel bedre om sommeren. Turen ble langt ifra slik jeg hadde sett for meg, men det er sånn man må regne med når man joller.

Den vestlandske hovedveien har mange fine teltplasser. Utsikten får du på kjøpet.

Tabbe nr 1: Sjekk offentlig transport nøye dersom turen starter med tog, buss, fly, ferger eller liknende. Det hadde ikke jeg gjort. Jeg gikk fra jobb ned til Stavanger sentrum for å ta toget til startstedet Sirevåg. Jeg hadde planlagt å gå derfra til Ogna, en passe kvelds etappe, og overnatte på campingen. Men den gang ei….Det var buss for tog, og bussen bruker mye lengre tid enn tog. De stopper heller ikke på alle stasjoner, man må trykke på stoppknappen. Dessuten er det veldig søvndyssende å sitte på bussen etter en lang arbeidsdag, men jeg våknet tidsnok til å se at vi passerte Sirevåg. Jeg kom meg av på Hellvik, og startet med å gå noen timer på asfalt før jeg kom til Den Vestlandske Hovedveien. Det er en gammel ferdselsvei mellom Ogna og Hegrestad, ca 7,5 km lang. Det ble en fin start på turen med overnatting langs veien og sårbeinte føtter etter asfalten. Jeg trøstet meg med at det er samme hvor man går ifra…

Stranden mellom Ogna og Brusand er UFATTELIG lang…..

Tabbe nr 2: Aldri pakk sekken etter «I tilfelle» prinsippet, det gjorde nemlig jeg.  Det er usikkert hvor jeg hadde tankene da jeg pakket, men sekken veide ihvertfall nærmere 30 kg. Det var kart og STF sin glimrende turbok over Jærkysten, i tilfelle jeg gikk meg vill. Det var håndkle og badetøy, stor tube solkrem og solhatt, i tilfelle fint vær. Det var tross alt juli… Regntøy, regnponcho, regntrekk til sekken samt alt var pakket i vanntette pakkeposer i tilfelle regn. Mat for to uker, i tilfelle jeg ikke gikk forbi et sted hvor de solgte noe. Flere klesskift og ullundertøy, bare i tilfelle. Lesestoff, kortstokk, MP3 spiller, dagbok og annet tidsfordriv i tilfelle jeg kjedet meg. Min vintersovepose, i tilfelle teltet ble kaldt…. Listen var utrolig lang, Dessuten må man bære med vann, det er nemlig begrenset med drikkevann langs sjøen. Vann veier også endel, i tilfelle du ikke vet det…

Noen steder var det ikke mulig å gå langs havet.

Tabbe nr 3: Dersom du leser en seriøs løype beskrivelse som sier at det ikke er mulig å gå langs havet, så ikke gå langs havet. Jeg hadde flere «Jammen det må jo være mulig å gå helt ned i sjøkanten….»  som var mislykket. Etter Kvassheim Fyr og havn viste mitt kart at jeg måtte gå opp til riksvei 44. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor, så jeg endte opp med å stå fast ute i ei myr idet havet steg mot høyvann. Å balansere med sekk på rullesteiner anbefales ikke. Så det ble asfalt. Men jeg gav meg ikke med min alternative turløype, og det var øyeblikk hvor jeg tenkte at jærbøndene hadde gått sammen for å gjøre turen min så krevende som mulig. Det var gjerder med og uten piggtråd, dyrket mark å gå rundt, dype grøfter og husdyr som så mannevonde ut. Så det gikk seint fremover.

Andre steder var det stein på stein på stein.

Tabbe nr 4: Sjekk alltid nytt utstyr før du tar det med på turen. Jeg hadde lovet familien at jeg skulle ha mobil med meg på turen. Mest for sikkerhet; tungt lastet og med en rygg på god vei mot sin andre prolapsoperasjon, tenkte de at jeg kunne ringe etter hjelp dersom jeg falt om på turen. Tanken var god og jeg hadde fått en liten powerbank som skulle sikre at jeg ikke gikk tom for strøm. Den var fulladet, men jeg hadde glemt å sjekke at den faktisk virket. Det gjorde den ikke…. Det var den direkte årsaken til at jeg avbrøt turen ved Hå Gamle Prestegård, jeg opplevde det som uforsvarlig å gå videre uten strøm på mobilen. Det var ikke akkurat folksomt på strekningen jeg hadde gått….

Varhaug Gamle Kirkegård, hvor det antas å ha vært kirke og religiøst liv i 700 år. Nå er kun kirkegården og et lite gravkapell igjen.
Jeg vurderte å sette opp telt inne på gravplassen siden det var så fin og flat gressplen der. Stod over, siden jeg antok at det var litt respektløst.

Tabbe nr 5: Dersom du skal gå på en tur med sekk over flere dager, sørg for å trene på det i forkant. Jeg går alltid mye på tur. Som regel går jeg alene eller sammen med hunden. Jeg har aldri med mat eller drikke på disse turene, jeg synes ikke jeg trenger det for 1-3 timers turer. Så jeg bærer sjelden sekk, ihvertfall ikke vant med 30 kilos i 6-8 timer i strekk. Jeg hadde vondt overalt, selv på steder hvor jeg ikke ante det var muskler. Og turen var en lidelse med den tunge sekken. Jeg angret bittert på pakkingen og at jeg ikke hadde forberedt kroppen på å bære.

Aldri, aldri, aldri sett opp telt på et jorde med kuer…..

Tabbe nr 6: Velg din teltplass med omhu. Jeg lærte på den harde måten at det ikke er smart å sette opp telt på ei mark med kyr. Kyr er nysgjerrige dyr og var veldig interesserte i mitt fine, lille blå telt. Dessuten er kuer svære dyr, og når de stiller seg rundt teltet og dytter borti med mule og bein, er det ikke gøy å ligge inni. Visste du forresten at målt i antall drepte mennesker er kua Norges farligste dyr? Det tenkte jeg mye på der jeg lå søvnløs hele natten med drapsmaskinene gressende rett ved siden av meg…..

Det var virkelig nydelig å gå langs havet.

Tabbe nr 7: Sett deg realistiske mål. Min plan var ikke å gå Ogna-Solastranden. Jeg hadde bestemt at det bare var en del av turen. Jeg skulle nemlig gå helt til Tungeneset Fyr og det iløpet av 4 dager. Og jeg skulle gå helt ute ved havet, noe som blir enda vanskeligere når en nærmer seg Tananger og Randaberg. Så jeg må innrømme at jeg ble litt motløs underveis.

Jeg passerte endel gamle naust, disse vakkert restaurerte ligger på Bodle.
Og været var til dels nydelig… Bortsett fra at det var 10 grader og stiv kuling… I juli….

Så hvordan var turen? Det var egentlig en flott tur, mest på grunn av at det er et utrolig spennende område å gå tur i. Mye ble ikke som jeg hadde tenkt, jeg måtte som sagt gå fra Hellvik over til Ogna og deretter videre langs kysten. Jeg vandret langs den gamle kongeveien, gjennom strekninger proppet med kulturminner. Her er steingjerder, gamle jærhus, gravrøyser og en gammel kystkultur som vitner om et hardt liv ved havet. Jeg besøkte gamle fyr hvor historien var godt tatt vare på, samtidig som det var et levende landskap med både landbruk og industri. Det var mektig.

Kvassheim Fyr, hvor det var åpen kafe og jeg fikk både kaffe, is og fylle opp vannflaskene.
Obrestad Fyr var stengt på morgenkvisten da jeg gikk forbi.

Jeg valgte som sagt å stoppe ved Hå Gamle Prestegård og her hadde jeg avtalt å bli hentet. Jeg møtte veldig få turgåere underveis disse dagene, totalt 4 mennesker. Det tror jeg hadde litt med at det var kaldt og at jeg gikk på ukedager. Men rart var det. Allikevel var det nok av andre lyspunkt; sjøfuglene som fulgte meg, lyden av bølgene, synet av himmelen, gleden av å være på tur. For det var en glede, selv med alle tabbene jeg greide le av. Det er lærdom i alt, heldigvis. Og jeg ble enda mer glad i havet og Jærkysten, hvor ingen skog eller fjell stenger for utsikten og tankene kan fly fritt. Og havet og strendene ligger på samme sted neste år, slik at tanken ble å fullføre turen en annen gang.

Hå Gamle Prestegård, sett fra Hå elva. Jeg ventet noen timer her på å bli hentet.