Bare spør Marit…

Er det ikke rart hvor forskjellige vi mennesker er? Det som er enkelt for noen, kan være skikkelig utfordrende for andre. Enten det er i jobbsammenheng, sport eller strikking vi briljerer, har vi lett for å se bort i fra at andre kanskje ikke har det samme utgangspunktet som vi har. Allikevel virker det som om vi ofte glemmer det, når vi i godhetens navn gir hverandre tips og velmenende råd. Vi tenker ut fra vårt eget ståsted og i verste fall kan vi utsette andre for farlige og ubehagelige situasjoner. Det er sjelden fordi vi ønsker andre vondt, tror jeg, men kanskje fordi vi er ubetenksomme og ser verden med VÅRE øyner.

En nybegynner tur i Jotunheimen kan være så mangt… Med blytung sekk og mange hundre høydemeter oppover, var jeg sjeleglad jeg hadde vært på tur før.
På ut.no er turen inn til Olandsbu beskrevet som en enkel og barnevennlig tur. Men for han som aldri hadde gått med sekk eller besøkt en DNT hytte før, var det krevende nok.
Turen opp på Bergefjellet er en eneste lang motbakke og passer neppe for alle.

Vi møtte Marit på turisthytta i Trodla-Tysdal og burde egentlig ha skjønt tegningen da hun sa hvor hun hadde gått fra og hvor hun skulle neste dag. Jeg ble glad da jeg hørte at hun hadde kommet ned Tverrlia og spurte henne kjapt om det var så luftig som turbeskrivelsene beskrev. Med høydeskrekk og dårlige knær var jeg litt skeptisk om dette var turen for meg, men Marit var var veldig overbevisende. Her var verken utfordringer med høyder eller særlig krevende terreng. Det hadde vært litt vått og sleipt noen steder, men det hadde gått helt fint å komme ned lia. Siden det som regel er mer krevende å gå ned, enn opp, tenkte jeg at dette skal gå fint. Derfor var jeg lettet da jeg la meg og gledet meg til en fin tur.

Trodla-Tysdal ligger nydelig omgitt av høye fjell. Turen inn fra Kleivaland kan være krevende nok dersom man ikke er fjellvant, men turen videre til Viglesdalen er for spesielt interesserte.
Å ferdes i naturen gir deg styrke, både fysisk og psykisk. Samtidig må utfordringene stå i stil med evnene, hvis ikke blir det lite kjekt.

Det ble slett ikke en fin tur, men en tur hvor jeg ikke trodde vi skulle komme oss levende opp fjellsiden. Senere fant jeg ut at turen er merket med svart og varseltrekant, samt regnet for å være Rogalands tøffeste turistforeningstur. Hadde jeg vært klar over dette i forkant, hadde jeg ikke gått. Jeg tar gjerne en utfordring, men samtidig er det viktig å vite hvor grensen går. Nå stolte jeg på andre, som jeg faktisk tror ikke syntes at dette var en særlig krevende tur. Men ikke vet jeg hva Marit drev med til vanlig; kanskje ekstremsport og ultraløp? Jeg husker i hvert fall at vi godt kunne tenke oss å kringle-vri henne, da vi hang rundt hver vår bjørk og hyperventilerte opp Tverrlia.

Fottur i Nepal var en fantastisk opplevelse, hvor man trenger å vite hva man går til.
Sykkeltur med el-sykkel er ikke bare idyll… Fjorårets tur rundt på Dovrefjell ble tøff for noen, som var på sin første langtur med sykkel.
Noen liker å gå langt og andre kort. Og vi vet ikke alltid hva andre mener med langt… Eller kort….

Jeg er med i noen tur og frilufts grupper på Facebook, hvor jeg noen ganger blir ganske oppgitt. Det kan virke som enkelte har et behov for å fremheve seg selv og gir råd til andre, som i verste fall er farlige. Her er et eksempel: en liten familie som er helt uerfarne med tur og friluftsliv. De ønsker å ta med seg barna, på 6 og 8 år, til Trolltunga og ønsker råd om hvor krevende turen er og hva de bør ha med. Det kom mange svar og de fleste var oppmuntrende og sånn «kjør på, dette klarer dere fint». Det kom utallige eksempler; som de som hadde gått opp på 3 timer og med 25 kilo på ryggen (skulle telte og videre) uten problemer og de som hadde 3 åringer som hadde gått opp selv. Jeg har vært på Trolltunga og hadde aldri anbefalt turen til denne familien. Det er en lang dag på tur og man bør ha gått noen kortere turer før man går denne. Jeg vet ikke om de gikk, men jeg håper ikke det. Særlig ikke for barnas skyld…

Er man helt fersk i friluftsliv, dra på tur på dine egne premisser. Gjerne sammen med andre, DNT har fellesturer både for barn og voksne. Vi dro til Olalia sammen med Barnas Turlag og hadde en flott tur.
Man lærer av erfaring og det kan være den beste lærdommen.

Min far var en fjellets mann. Når han gikk, var det som regel fort og langt. Å spør han om avstand og hvor krevende en tur var, nyttet ikke. Det lærte jeg på den harde måten, ved å lytte til hans råd. Det er ikke uten grunn at det var en fjellvettregel som ble tatt bort da reglene ble revidert i 2016: Lytt til erfarne fjellfolk. Fra reglene kom i 1952 og frem til 2016, var det nok mange som ønsket at de ikke hadde lyttet til de med lang erfaring… I hvert fall når det gjelder hvor krevende en tur oppleves. I stedet er det kommet en regel, om at «Man skal tilpasse turen etter evne og forhold» og det er jeg veldig enig i.

Tur er kjekkest når man har overskudd til å kose seg, som her på vei rundt Løtoft.
Det er med god tid at man får med alle detaljene underveis, som her ved et utkikkstårn i Schwartswald.

Det er mange som bruker naturen til annet enn å fylle på energi og søke ro. De har som mål å prestere og inspirere andre til å sprenge grenser. Det synes jeg er flott, samtidig som det er viktig å huske at naturen kan være et lunefullt sted. Det er mange som legger ut på for krevende turer, som de ikke har forutsetning til å greie. Noen skader seg og andre dør, og det er jevnlig redningsaksjoner, både sommer og vinter. Da tenker jeg at det er vårt felles ansvar, vi som går mye i naturen, å veilede de som ikke er fullt så erfarne. Gi kloke råd og ikke bagatelliser hvor krevende en tur er, fordi du selv er i veldig god form. Still gjerne spørsmål og vær litt nysgjerrig på dine medmennesker. Hvilket utgangspunkt har de og hvilken erfaring?

Naturen er det fineste jeg vet…. Det er ikke et sted hvor man skal sammenligne seg selv med andre og tenke at man må prestere som dem. 
Vi kom oss over og ned til Viglesdalen, men det var en tur jeg ikke anbefaler andre å gå. Særlig ikke de med høydeskrekk og dårlige knær…

Vi traff Marit igjen på turisthytta i Viglesdalen, men vi var så slitne at vi ikke hadde overskudd til å kringle-vri noen. Dessuten var Marit en fantastisk hyggelig dame og i utrolig god form. Jeg skulle virkelig ønske jeg var som Marit, samtidig som jeg ble glad over å se at hun også måtte gå baklengs ned trappen neste morgen. Hennes bein kjente også alle høydemetrene, det var ikke bare meg. Hun var litt som far, som ikke gav råd for å fremheve seg selv, men fordi hun oppriktig ikke syntes at Tverrlia var særlig krevende. Det står det all respekt av, men jeg har lært at jeg må lytte mer til magefølelsen, samt undersøke i forkant, hvor krevende en tur er. Og aldri mer lytte til Marit eller andre erfarne fjellfolk!

Ut på tur, aldri sur….

På beina inn til Tomannsbu.

Det skulle egentlig være en testtur for de nye trugene mine. Det er alltid spennende med noe nytt og truger har jeg vurdert å kjøpe i flere år. Men siden det sjelden er trugeføre her på Jæren og jeg har ski til å bruke om vinteren til fjells, har jeg vært usikker på hvor stort behov jeg har hatt for å eie truger. Jeg valgte allikevel å fleske til da det var et knalltilbud på XXL, tross alt kjekt å ha….

Det var god plass på parkeringsplassen ved Tveitabrekka, i Hunndalen.
Det skal ihvertfall ikke stå på utstyret….
Det gikk bratt opp lia fra parkeringen.

Med stor sol og bare velstand på yr.no, var planen enkel. Jeg skulle gå inn til Tomannsbu, sove over og gå tilbake. På de nye trugene, men med fjellski som backup plan. Jeg vurderte også å ta med brodder men antok at det ikke var nødvendig. Som sagt, så gjort. I vant stil pakket jeg alt som trengs for å overleve fjellheimen på vinterstid. Jeg hadde spade, vintersovepose, ull i mange varianter, overlevelsesduk og liggeunderlag. Mat og drikke er jo en selvfølge, selv om jeg visste at det var flust med proviant på hytta. Så sekken veide mye og pakkingen bar preg av «bare i tilfelle». Men turen inn til hytta er på under en mil, så jeg antok at det skulle gå bra.

Jeg prøvde å ta på ski, men med «panserføre» var det helt håpløst.
Men for en fantastisk dag, helt alene i alt det hvite. Ikke en lyd, eller et vindpust.
Siste innspurt til hytta gikk til fots.

Jeg har aldri tidligere gått inn til Tomannsbu på snø. Men etter mange turer på sommer og høst, visste jeg godt at løypa starter BRATT oppover. De nye trugene satt som spyttet på beina og jeg føle jeg gikk loddrett opp. Med baktung sekk var det bare å tippe seg fremover og bruke stavene flittig. Det var tungt, skikkelig tungt. Faktisk slet jeg sånn at første lange matpausen kom på toppen av bakken. Samtidig vurderte jeg å snu, det var tyngre enn jeg trodde å gå med truger.

Selv om det var ganske folksomt på hytta, fikk jeg eget rom.
Ingenting slår følelsen av å flate ut i senga, etter en strabasiøs tur. Med musikk på ørene, rødvin i plastkopp og sjokolade i munnen.

Men så lett gir jeg ikke opp… På med skiene, som på blanke isen gikk i alle retninger, og lange feller, som satt akkurat likt sandpapir. Det var en kamp for hver meter fremover og raskest gikk det når jeg tok av skiene i bratte nedoverbakker. Dessuten ble det mange stopp, både fordi jeg visste at det var mye folk på hytta og fordi jeg ville nyte mest mulig av den fantastiske utsikten utendørs. Føret var skikkelig ræva, så det gikk seint og jeg ble sliten. Men fram kom jeg, før det ble skikkelig mørkt!!

Her fikk jeg full pott på alle punkter. Særlig nummer 5 var 100% i boks….
Etter en god natts søvn, startet dagen helt alene, med kvalitetstid og kaffi.
Ute var det svinaktig kaldt….

På hytta var det fullt liv, masse studenter og lærere fra UIS. For første gang siden korona, hadde jeg IKKE bestilt overnatting og det var en god følelse. Allikevel fikk jeg eget rom, hvor jeg lå flatt noen timer og samlet krefter til å koke betasuppe. Det var en glede å høre latter og prat fra ungdommene. Verden var tilbake til normalt igjen og det er alltid en velsignelse.

Jeg gikk meg inn i soloppgangen og nøt hvert øyeblikk. Uten ski eller truger….
Frokosten var enkel, knekkebrød med smøreost og salami. Med sol i ansiktet og fred i sjela, var det en opplevelse.
Fjellet var øde, ikke en lyd eller noen å se. Bare meg og skyggen min.

Tilbaketuren gikk nesten dobbelt så raskt, det var bare å ta beina fatt. Snøen var knallhard og det var nesten som å gå på asfalt. Bare glattere… Jeg gikk mye å tenkte på at jeg burde ha tatt med brodder og på alt jeg kunne ha latt være å ta med. Som skiene, trugene og ikke minst spaden… Med den harde snøen, hadde det vært helt umulig å spa seg ned, uansett. Men det kunne ikke jeg vite, da jeg stod hjemme og pakket. Var jeg fornøyd med trugene? Ja, absolutt. Selv om jeg følte meg litt dum, der jeg tråkket avsted på panserføre. Men bare vent til nysnøen kommer, da er jeg meget klar…

Det gikk til og med raskere å gå på beina, enn på ski, over vannene.
Det var atskillig verre å gå ned Tveidebrekka enn opp. Sikkert fordi jeg ikke gadd ta på trugene og skled nedover på glatte skisko. Men jeg KOM NED…
Det var ikke mye vårstemning i Hunndalen.