På langtur med gammel bil.

Jeg er veldig glad i bilen min, selv om de aller nærmeste godt kunne sett at jeg kjøpte meg en ny. Det er jeg uenig i og synes at bilhold er mye enklere med en gammel bil. Bilen min krever minimalt og er pålitelig, bruker lite drivstoff og har god plass. Det er noen hensyn jeg må ta og de skal jeg si noe om her, dersom du vurderer å bytte ut den svære flytebryggen av en bil du kanskje har. Eller har du en el-bil som er så høyteknologisk, at du knapt vet hvordan dørene åpnes og som byttes inn hver gang det kommer en nyere modell?

Bilen min er en stasjonsvogn, det betyr at jeg kan legge ned setene, legge inn et liggeunderlag og en sovepose og vips; plutselig har jeg fått meg bobil.

Husk å ta med et kokeapparat, kjele og kaffe. Det er som regel en økonomisk årsak til at man kjører gammel bil og da er det ikke vits å bruke 40,- på bensinstasjon for en kopp kaffe. Lag din egen…

Se etter rasteplass med toalett og benker. I høysesongen er det rift om plassene mellom yrkessjåfører, turister og bobil. Parker tidlig dersom du planlegger å overnatte her.

De aller fleste biler er ikke laget for bykjøring, hvor man kun kjører små turer på bare noen kilometer. De trenger en skikkelig utblåsning av motoren, en langtur hvor man ligger i 100 km/t over lengre tid. Ihvertfall fungerer min bil best når jeg plutselig drar avsted. Valg av områder sier seg selv, det må være relativt flatt og motorvei. Sørlandet og Østlandet er best innenlands, men jeg liker både Danmark og Sverige også. Påskeferien 2024 ble derfor en plan om å kjøre til Sverige for å lufte bilen samt se et slott som jeg hadde funnet på Internett.

Bilferjen mellom Horten og Moss tar en halv time og jeg satte pris på at vi ikke engang trengte gå ut av bilen.

Det er lenge siden sist jeg var i Sverige, så det var med overraskelse jeg konstanterte at det var like mye vindmøller her som på Jæren.

Men dette har jeg ikke sett hjemme, det offentlige toalettet på en rasteplass var pyntet til påske. Det var rett og slett skikkelig koselig.

Det viktigste når du skal kjøre langt med en gammel bil, er å sjekke visse vitale punkter. Jeg peiler og fyller på olje ved behov, fyller på spylevæske til vinduene og ser om det trengs luft i dekkene. Egentlig bør jeg spør min datter om det trengs luft i dekkene, hun har et godt øye for sånn. Jeg er mer «ja,ja,ser bra ut» typen og det kan slå uheldig ut i bilsammenheng. Så rydder jeg bilen og tar ut alt jeg ikke trenger, pakker og drar.

Husk å stoppe hver gang du ser noe interessant. Er du litt som meg, kan det lønne seg å være litt selektiv fordi man kan ikke stoppe HELE tiden.

Jeg var ikke klar over at Sverige har så mange og annerledes kirker enn Norge.

Husk å ta pauser og lag deg noe mat. Jeg har ikke sett så mange Burger King og McDonald’s siden jeg var på roadtrip i USA. Nå var omtrent hver avkjørsel fra motorveien skiltet med mat og det var slett ikke nødvendig å ha medbrakt. Bortsett fra at det er billigere og sunnnere…

Min bil har ingen problemer med å ligge i 110 over lengre tid. Men det bør være relativt flatt og helst medvind. Jeg kjører alltid etter fartsgrensen, eller rett over. Det er veldig mange som ikke gjør det, de blåser forbi som om de har stjålet bilen. Det er greit med gammel bil, da er det lettere å ikke bli revet med av farten. Jeg liker å tenke sikkerhet når jeg kjører langt og tar mye pauser. Det er viktig på bilferie at man ikke haster avsted, mange ulykker skjer fordi bilførere sovner bak rattet.

Váneren er Sveriges største innsjø og ligger vakkert plassert mellom Götaland og Svealand. Her er utallige turmuligheter, spennende middelalderbyer og flott natur.

Jeg kom for å se Läckö slott og ble slett ikke skuffet. Planen var å bo i telt på campingplassen like ved, men den var ikke åpnet enda.

Jeg gikk rundt på området og selv om det blåste friskt, var det en fin dag.

Det jeg ikke er så begeistret for med å kjøre gammel bil, er at man sitter liksom å vente på at noe skal skje. Sjekk dashbordet ofte og dersom noe plutselig lyser, som ikke lyste før, få det sjekket av fagfolk. Jeg anbefaler medlemskap i NAF, da har du 4 årlige veihjelp uten egenandel i hele Europa. Det har jeg benyttet meg av ofte, selv om det ble bedre da jeg fikk bil med sentrallås. Det er vanskeligere å låse inn nøklene da.. Hører du lyder du ikke gjenkjenner, skru opp musikken. Vær forberedt på at det er vanlig at hele bilen vibrerer i høy fart. Da gjenstår bare å ønske god tur og kjør forsiktig, enten det er med ny eller gammel bil.

Jeg fikk oppleve skjærgården langs vannet og det var merkelig å tenke på at dette ikke var havet, men ferskvann.

På ville veier til Øykjarfjell.

Visste du at hjernen har en medfødt evne til å tilpasse seg og danne nye koblinger? Gjennom hele livet har vi mulighet til å utvikle oss og skape endring i livene våre. Allikevel er hjernens førstevalg motstand mot endring og tror du meg ikke, kan du bare spør de som har forsøkt å slutte å røyke. Eller slanke seg, komme i gang med trening eller bare noe så enkelt som å begynne å bruke blinklys i rundkjøring. Hjernen trives best med å gjøre det som den alltid har gjort. Men hjernen vil takke deg dersom du prøver noe nytt, det er nemlig den mest effektive hjernetrimmen som finnes og kan forebygge demens.

Jeg parkerte ved Noredalen grendahus, her er en stor parkeringsplass. Det kostet 30,- og jeg betalte gladelig. Det er alltid kjekt å støtte de som tilrettelegger for friluftsliv, enten det er med parkering eller merking av løyper.

Jeg tok som vanlig et bilde av kartet som hang ved parkeringen. Det er alltid kjekt å vite hvor man skal, når man går nye turer. Egentlig burde jeg ha memorert kartet, for virkelig å utfordre hjernen. Men det tror jeg hadde vært å be om for mye.

Det lå an til å bli en usedvanlig fin dag, selv om det var bikkjekaldt og en smule snø.

Jeg har gått mange ganger til Øykjarfjellet, men aldri fra Noredalen. Min favoritt er å gå fra Alsvik Natursenter, som er en perle i seg selv. Her er flott hele året og man kan telte, grille, bad eller gå tur. Akkurat HVORFOR jeg alltid har gått herfra, vet jeg faktisk ikke. Det er mulig at det var herfra det først ble merket løype og jeg har gått turen i mange år og alltid av gammel vane. Jeg velger alltid samme vei opp, så er det litt avhengig av tid, vær og lyst om jeg går samme vei ned eller en rundtur. Det er et flott terreng og jeg kjenner løypen godt, så det er både behagelig og lite krevende for hjernen å gå de vante stiene. Men plutselig var jeg sugen på å prøve noe nytt, derfor var jeg klar for å forsøke å gå fra Noredalen. Som sagt, så gjort…

Det var god traktorvei i starten og selv om det var snø, droppet jeg broddene. Det var ikke særlig glatt, så jeg tenkte at jeg skulle vente til det BLE glatt.

Jeg kikket lengselsfullt tilbake mot bilen og fjellene, hvor solen var forventet å komme opp. Vindmøllene forsøkte jeg som vanlig å overse, hjernen min klarer ikke å venne seg til at de er blitt en stor del av horisonten overalt på Jæren.

Men snart stod jeg ved et veiskille og forlot den brede og behagelige veien. Det blir feil å si at jeg aldri hadde gått her før, det er nemlig her man kommer ned dersom man går rundturen. Jeg hadde aldri gått opp og det er to helt forskjellige ting. I hvert fall for min hjerne….

Økjarfjellet er en topp som ligger i Sandnes kommune og turen er relativ lett å gå. Toppen ligger på 372 meter over havet og det er ikke all verdens. Den er lengst å gå til fra Alsvik, da regner man 5,4 kilometer. Fra Noredalen er det 4,1 kilometer og beregnet tid er 2 timer. Det fant jeg ut må være uten snø og dersom man finner løypa på første forsøk… Men jeg var her for å trimme hjernen og ikke så veldig opptatt av hvor langt eller fort jeg skulle gå. Turen regnes som både enkel og barnevennlig, hvor man får mye utsikt for relativt liten innsats. Tja, tenkte jeg, da har man nok gått en del i fjellet før….

Jeg siktet meg inn på gjerdeklyveren, mye av de røde merkene var forsvunnet under snøen. Det var en kamp å komme over, man blir tross alt ikke yngre med årene. Og det er ikke bare hjernen som sløves når alderen siger på…

Det må kalles god hjernetrim, når man virkelig må anstrenge seg for å tenke hvor stien går. Hvor er det logisk at man finner veien opp fjellsiden? Dessuten var det glatt, men jeg gadd fortsatt ikke ta på broddene. Jeg tenkte det var også god trening, «hvor er det trygt å sette beina?»

Jeg har i mange år trivdes godt med å gå mine vante turer. Det har vært av praktiske årsaker, jeg har ofte valgt de som ligger nærmest heimen. Da sparer man tid og transportkostnader, samt at man vet hva man får. Jeg har stort sett dratt til Gramstadområdet, som tar meg 5 minutter å kjøre. Her kan man velge mellom korte og lange turer, topper eller skog. Jeg er lommekjent og bare elsker området. Men tenk på alle de andre fine turene jeg går glipp av og ikke minst utfordringene og gleden ved å finne nye stier, se nye utsikter og utforske andre flotte turområder. For man skal ikke dra langt, før alt oppleves helt nytt.

På andre siden av Nordlandstjørna, kunne jeg se Skrussfjellet. Det er et annet turmål som man kan gå fra Alsvik. Den turen har jeg også gått mange ganger og faktisk variert hvilken retning jeg har gått rundturen.

Heilt til topps her, skulle jeg… Det var jammen godt at jeg skimtet et lite skilt som viste retningen ellers måtte jeg ha vridd hjernen for å finne min egen sti.

Jeg fant noen fotspor jeg kunne følge, men de gikk nedover. Det tenkte jeg mye på, hva var grunnen til det? Var turen lettere å gå ned enn opp? Eller var det bare at mange er like meg, at de alltid går runden samme vei?

Her skal du få et sjefstips: Dersom du har krøpet opp en bratt skråning og det står et gjerde på toppen, da har du mest sannsynlig tatt feil vei…. I hvert fall i merket løype.

Jeg syntes egentlig ikke at stien hvor jeg fant ut at jeg skulle gå, var så mye bedre… Men jeg karret meg videre, fremdeles uten brodder..

På Wikipedia står det at hjernen veier omtrent like mye som en pose sukker og består av omtrent 86 milliarder hjerneceller. Disse cellene er hver og en koblet til 10 000 andre, så det sier seg selv at vi mennesker er ganske så avanserte. Her både prosesseres og lagres informasjon, samt styres hele kroppens funksjoner. Da burde det egentlig være en selvfølge at man tar vare på det som skjer under topplokket, men gjør vi alltid gode valg? Den gode nyheten er at hjernen lager nye hjerneceller hele livet og den kan også, ved skade, danne nye koblinger. Men det er en myte at vi bare bruker en liten del av hjernen, de fleste av oss bruker hele, selv om det ikke alltid oppleves slik… Det kunne jeg kjenne meg igjen i, der jeg rotet meg oppover fjellsiden, både svett og andpusten.

Det var et gledens øyeblikk da jeg kom opp i høyden og morgensolen varmet både kropp og sjel.

Jeg nærmer meg toppen, men måtte vri de små grå over skiltet. Nordland, hvor i alle dager var det? Var det samme sted som Noredalen? Jeg ble en smule forvirret…

Helt plutselig var jeg på toppen og her var jeg jo kjent og kunne beundre utsikten jeg har sett utallige ganger.

Det blir ikke mindre fint, selv om man har sett det før.

Bare for å gjøre det enkelt, satte jeg meg på den vante steinen jeg pleier å sitte når jeg spiser nistepakken. Maten utfordret heller ikke, tørre brødskiver og kakao er alltid en slager når jeg er på tur, enten det er på kjente eller ukjente trakter.

Jeg må innrømme at jeg syntes turen var mer krevende fra Noredalen, enn fra Alsvik. Det handler kanskje mest om føret og at jeg sleit med å finne stien. Dessuten var det ganske så bratt og jeg tenkte mange ganger at jeg burde snu. Eller i hvert fall ta på broddene… Hjernen jobbet på høygir, både med endeløse diskusjoner om hva jeg skulle gjøre samt hvordan jeg kunne velge den tryggeste veien opp. Det var faktisk både utfordrende, samt veldig kjekt. På turen ned gikk jeg den vante veien og jeg tok broddene på. Det ble reneste sjarmør etappen og sånt kan jeg like. Det er fint med hjernetrim, men det gjelder å gi seg mens leken er god. Da får man faktisk lyst til å prøve flere nye og ville veier…

Da var jeg ferdig skodd for en bratt og glatt nedtur.

Nedturen gikk på andre siden av Øykjarfjellet og her får man en fantastisk utsikt over Lutsivassdraget. Det var også mye mindre snø, så det varte ikke lenge før broddene ble tatt av.

Det var rene sommerstemningen, da jeg fulgte traktorveien langs vannet tilbake mot bilen. Jeg var godt fornøyd med turen og går gjerne flere ganger til Øykjarfjell fra Noredalen.

På tur i Smørkamdalen, med ustødige bein….

Det er mange måter å bruke en fridag på, men av og til har jeg ting som jeg MÅ få gjort. Å få ved i hus før vinteren, står nok ikke særlig høyt på listen over ting jeg har lyst å gjøre, men har man egentlig noe valg? Strømprisene kommer neppe til å gå ned fremover, så når frost og vinterstormer griper fatt i mitt snart 100 år gamle hus, gjelder det å være forberedt. 10 sekker med ved var bestilt i Bjerkreim, det var bare å fyre opp Toyotaen og kjøre sørover.

Jeg hadde tenkt det skulle være vanskelig å finne starten på turen, men det var faktisk veldig lett. Skiltene var store og flotte, så jeg sendte en vennlig tanke til de som hadde laget dem.

Det var tidlig morgen over Ørsdalsvatnet og en flott dag.

Den så ut som om den visste noe jeg ikke visste, og som jeg burde vite…

En kjøretur helt til Bjerkreim, MÅ bare kombineres med litt fysisk aktivitet. Veden var ferdigpakket i sekker, så det var fort gjort å få den i bilen og ikke ble jeg svett av det heller. Fra tidligere besøk var jeg klar over alle de fantastiske turmulighetene i området og hadde funnet en ny tur jeg aldri hadde gått. Den var valgt fordi den ikke var for lang (4 1/2 km) og passe lettgått. Med et travelt dagsprogram foran meg, var jeg tidlig av gårde og gledet meg til å utforske Smørkamdalen.

Jeg startet med friskt mot oppover første bakke.

Hadde jeg visst det lå vakre små vann innover, skulle jeg tatt med badetøy.

Da jeg var kommet litt opp i høyden, åpnet landskapet seg.

Det startet allerede da jeg var kommet opp den første lange bakken. Tanken slo ned som et lyn i hodet mitt: «Tok jeg på håndbrekket i bilen??» Bilen stod parkert i veikanten, på det som må sies å være en utrolig lang og bratt nedoverbakke. Å ikke ha håndbrekket på, ville mest sannsynlig medført at jeg ikke hadde bil til hjemturen. For, bare så det er sagt, det skjer ofte at jeg glemmer håndbrekket… Dessuten er jeg kjent for å glemme nøkler, mobil, slå av kaffetrakter, låse døren… Jeg har brukt mye tid på å lete etter brillene eller huske hvor jeg parkerte bilen. Det skyldes ikke alder, det er i hvert fall det jeg sier til meg selv, men fordi jeg stort sett har tankene andre steder. Spørsmålet ble derfor, skulle jeg snu for å sjekke?

Det er merket mange fine utkikkspunkt langs løypa. Det er både bratt og høyt, en kombinasjon som gir strålende utsikt.

Bare spør Marit…

Er det ikke rart hvor forskjellige vi mennesker er? Det som er enkelt for noen, kan være skikkelig utfordrende for andre. Enten det er i jobbsammenheng, sport eller strikking vi briljerer, har vi lett for å se bort i fra at andre kanskje ikke har det samme utgangspunktet som vi har. Allikevel virker det som om vi ofte glemmer det, når vi i godhetens navn gir hverandre tips og velmenende råd. Vi tenker ut fra vårt eget ståsted og i verste fall kan vi utsette andre for farlige og ubehagelige situasjoner. Det er sjelden fordi vi ønsker andre vondt, tror jeg, men kanskje fordi vi er ubetenksomme og ser verden med VÅRE øyner.

En nybegynner tur i Jotunheimen kan være så mangt… Med blytung sekk og mange hundre høydemeter oppover, var jeg sjeleglad jeg hadde vært på tur før.

På ut.no er turen inn til Olandsbu beskrevet som en enkel og barnevennlig tur. Men for han som aldri hadde gått med sekk eller besøkt en DNT hytte før, var det krevende nok.

Turen opp på Bergefjellet er en eneste lang motbakke og passer neppe for alle.

Vi møtte Marit på turisthytta i Trodla-Tysdal og burde egentlig ha skjønt tegningen da hun sa hvor hun hadde gått fra og hvor hun skulle neste dag. Jeg ble glad da jeg hørte at hun hadde kommet ned Tverrlia og spurte henne kjapt om det var så luftig som turbeskrivelsene beskrev. Med høydeskrekk og dårlige knær var jeg litt skeptisk om dette var turen for meg, men Marit var var veldig overbevisende. Her var verken utfordringer med høyder eller særlig krevende terreng. Det hadde vært litt vått og sleipt noen steder, men det hadde gått helt fint å komme ned lia. Siden det som regel er mer krevende å gå ned, enn opp, tenkte jeg at dette skal gå fint. Derfor var jeg lettet da jeg la meg og gledet meg til en fin tur.

Trodla-Tysdal ligger nydelig omgitt av høye fjell. Turen inn fra Kleivaland kan være krevende nok dersom man ikke er fjellvant, men turen videre til Viglesdalen er for spesielt interesserte.

Å ferdes i naturen gir deg styrke, både fysisk og psykisk. Samtidig må utfordringene stå i stil med evnene, hvis ikke blir det lite kjekt.

Det ble slett ikke en fin tur, men en tur hvor jeg ikke trodde vi skulle komme oss levende opp fjellsiden. Senere fant jeg ut at turen er merket med svart og varseltrekant, samt regnet for å være Rogalands tøffeste turistforeningstur. Hadde jeg vært klar over dette i forkant, hadde jeg ikke gått. Jeg tar gjerne en utfordring, men samtidig er det viktig å vite hvor grensen går. Nå stolte jeg på andre, som jeg faktisk tror ikke syntes at dette var en særlig krevende tur. Men ikke vet jeg hva Marit drev med til vanlig; kanskje ekstremsport og ultraløp? Jeg husker i hvert fall at vi godt kunne tenke oss å kringle-vri henne, da vi hang rundt hver vår bjørk og hyperventilerte opp Tverrlia.

Fottur i Nepal var en fantastisk opplevelse, hvor man trenger å vite hva man går til.

Sykkeltur med el-sykkel er ikke bare idyll… Fjorårets tur rundt på Dovrefjell ble tøff for noen, som var på sin første langtur med sykkel.

Noen liker å gå langt og andre kort. Og vi vet ikke alltid hva andre mener med langt… Eller kort….

Jeg er med i noen tur og frilufts grupper på Facebook, hvor jeg noen ganger blir ganske oppgitt. Det kan virke som enkelte har et behov for å fremheve seg selv og gir råd til andre, som i verste fall er farlige. Her er et eksempel: en liten familie som er helt uerfarne med tur og friluftsliv. De ønsker å ta med seg barna, på 6 og 8 år, til Trolltunga og ønsker råd om hvor krevende turen er og hva de bør ha med. Det kom mange svar og de fleste var oppmuntrende og sånn «kjør på, dette klarer dere fint». Det kom utallige eksempler; som de som hadde gått opp på 3 timer og med 25 kilo på ryggen (skulle telte og videre) uten problemer og de som hadde 3 åringer som hadde gått opp selv. Jeg har vært på Trolltunga og hadde aldri anbefalt turen til denne familien. Det er en lang dag på tur og man bør ha gått noen kortere turer før man går denne. Jeg vet ikke om de gikk, men jeg håper ikke det. Særlig ikke for barnas skyld…

Er man helt fersk i friluftsliv, dra på tur på dine egne premisser. Gjerne sammen med andre, DNT har fellesturer både for barn og voksne. Vi dro til Olalia sammen med Barnas Turlag og hadde en flott tur.

Man lærer av erfaring og det kan være den beste lærdommen.

Min far var en fjellets mann. Når han gikk, var det som regel fort og langt. Å spør han om avstand og hvor krevende en tur var, nyttet ikke. Det lærte jeg på den harde måten, ved å lytte til hans råd. Det er ikke uten grunn at det var en fjellvettregel som ble tatt bort da reglene ble revidert i 2016: Lytt til erfarne fjellfolk. Fra reglene kom i 1952 og frem til 2016, var det nok mange som ønsket at de ikke hadde lyttet til de med lang erfaring… I hvert fall når det gjelder hvor krevende en tur oppleves. I stedet er det kommet en regel, om at «Man skal tilpasse turen etter evne og forhold» og det er jeg veldig enig i.

Tur er kjekkest når man har overskudd til å kose seg, som her på vei rundt Løtoft.

Det er med god tid at man får med alle detaljene underveis, som her ved et utkikkstårn i Schwartswald.

Det er mange som bruker naturen til annet enn å fylle på energi og søke ro. De har som mål å prestere og inspirere andre til å sprenge grenser. Det synes jeg er flott, samtidig som det er viktig å huske at naturen kan være et lunefullt sted. Det er mange som legger ut på for krevende turer, som de ikke har forutsetning til å greie. Noen skader seg og andre dør, og det er jevnlig redningsaksjoner, både sommer og vinter. Da tenker jeg at det er vårt felles ansvar, vi som går mye i naturen, å veilede de som ikke er fullt så erfarne. Gi kloke råd og ikke bagatelliser hvor krevende en tur er, fordi du selv er i veldig god form. Still gjerne spørsmål og vær litt nysgjerrig på dine medmennesker. Hvilket utgangspunkt har de og hvilken erfaring?

Naturen er det fineste jeg vet…. Det er ikke et sted hvor man skal sammenligne seg selv med andre og tenke at man må prestere som dem.

Vi kom oss over og ned til Viglesdalen, men det var en tur jeg ikke anbefaler andre å gå. Særlig ikke de med høydeskrekk og dårlige knær…

Vi traff Marit igjen på turisthytta i Viglesdalen, men vi var så slitne at vi ikke hadde overskudd til å kringle-vri noen. Dessuten var Marit en fantastisk hyggelig dame og i utrolig god form. Jeg skulle virkelig ønske jeg var som Marit, samtidig som jeg ble glad over å se at hun også måtte gå baklengs ned trappen neste morgen. Hennes bein kjente også alle høydemetrene, det var ikke bare meg. Hun var litt som far, som ikke gav råd for å fremheve seg selv, men fordi hun oppriktig ikke syntes at Tverrlia var særlig krevende. Det står det all respekt av, men jeg har lært at jeg må lytte mer til magefølelsen, samt undersøke i forkant, hvor krevende en tur er. Og aldri mer lytte til Marit eller andre erfarne fjellfolk!

Himakånå, eller not made for this shit…

Er det ikke rart, hvordan de unge i dag, har en oppfatning av at alt høres mye kulere og mer seriøst ut på engelsk? Det hender både titt og ofte at jeg må be både barn og barnebarn om en oversettelse, og jeg anser meg selv som ikke helt dum. Det er «OH MY GOOD», «NO WAY» og andre mye styggere uttrykk, som jeg helst ikke vil gjengi. Jeg har forsøkt å forklare i mange år, at banning på engelsk er fremdeles banning. Men da ser de bare på meg som om jeg snakker gresk. Dessuten er det ikke bare de unge, innen salg og markedsføring er engelsk mye brukt. Som om vi her i Norge er en bakevje, med et sidrumpa språk, som ikke forstår hvor fantastisk ting er før vi får det på engelsk.

Turen til Himakåna er ikke lang, så han på 10 ble slett ikke avskrekket da vi kikket på kartet ved parkeringen. Turen starter og stopper ved Jokeren i Hinderåvåg og man betaler i automaten.

Det begynte riktig så finslig, med å gå langs riksveien, på asfalt. Det regnet jevnt og trutt, så da vi kom dit hvor turstien startet, ville noen snu og dra hjem.

Fra der grusveien starter, er det 2,2 kilometer frem til kanten. Jeg strevde litt med skiltingen, nede ved parkeringen hadde vi sett ett skilt som viste stigningen. Der stod det at det var 2 km og skikkelig slak bakke oppover til toppen. Bullshit, sa han på 10, da vi kom frem…

Kanskje det er fordi jeg føler meg gammel, oppvokst i en tid hvor ikke all oppmerksomhet handlet om det som skjer inni en skjerm. Samtidig blir jeg fasinert, særlig når jeg lytter i smug til barnebarnet som spiller dataspill med kompisene. Det er meg ufattelig hvor og hvordan han har lært så mye engelsk. Belive me, de glosene der har han ikke lært på skolen… Nåvel, nok om det…. Jeg hadde fått overtalt ham til tur og valget falt på Himakånå. Der hadde vi aldri vært, men jeg hadde tenkt lenge på at det var en tur som fristet. Fjellformasjonen markedsføres som en miniatyr Trolltunga, bare med kortere avstand og grusvei helt frem. Jeg bør kanskje presisere at den fristet MEG, han på 10 trakk på skuldrene og sa » Same shit» da jeg la frem forslaget. Det tok jeg som et ja…

Det var rett før han sank ned på alle fire og krøp opp bakken… Det var vel egentlig min feil, jeg vet tross alt at han HATER oppoverbakker.

Humøret steig betraktelig da han fant dette skiltet. Endelig var der håp om litt spenning i hverdagen, eller som han sa:»Finally some action».

Da gjengen kom mot ham, var det ikke så morsomt lengre. Det kom en del gloser som ikke egner seg til å gjengi.. Selv om de er på engelsk..

Skeptisk, meget skeptisk… Jeg brukte litt tid på å forklare forskjellen mellom en ku og en okse, altså hvordan man ser det, men han var allikevel redd. Gåstaven var klar til bruk for å forsvare seg, dersom det skulle bli nødvendig.

Bare så det er sagt, jeg har gått turen til Trolltunga og de kan overhode ikke sammenlignes. Turen til Trolltunga er fysisk krevende, lang og går i storslagen natur. Turen til Himakånå er rein plankekjøring og det mest spennende vi opplevde, var da vi prøvde å finne ut hvor den farlige oksen oppholdt seg. Jeg mener slett ikke at turen til Himakånå er bortkastet, det er en flott tursti gjennom kulturbeite og med fin utsikt. Men det er en eneste lang oppoverbakke, som sleit på motivasjonen til han på 10. Det er klart at det hjalp ikke på med dårlig vær, som krever tunge støvler og oljehyre. Så det er mulig at det hadde vært kjekkere med sol, mindre vind og lettere bekledning, men jeg tror ikke det.

Humøret steig litt, da jeg fant en hule hvor vi kunne sitte og spise medbragt kjeks og kakao. Han var mest opptatt av hvor ku-flokken ble av og om jeg kunne høre rautingen fra oksen.

Det ble ikke mindre bratt oppover og jammen gikk det seint med oss. Eller helst med ham, noe som er uvanlig… Mange utenlandske turister tar en tur til Himakånå, det er ofte de som går med paraply, hvite sko og gjennomsiktig regn-poncho. Selv om på akkurat denne turen går det helt fint.

Jeg hadde god tid til å studere blomstene som vokste langs veikanten, samt beundre utsikten.

Det ble dessuten mye tid i eget hode, siden jeg gikk LANGT foran turfølget mitt. Jeg begynte å reflektere på hvorfor vi sier og gjør det vi gjør, som førte meg over på valg vi tar og hvorfor. Det blir gjerne det på tur, tid til å tenke disse dype tankene som man ikke rekker over i en hverdag fylt med støy. Jeg undret meg mye over hvorfor jeg insisterer på å gå en tur, som jeg visste at han på 10 mest sannsynligvis ikke kom til å like. Dessuten visste jeg jo at det ikke var en tur jeg heller kom til å være umåtelig begeistret for, siden hele poenget var utsikten på toppen og fare for fritt fall på flere hundre meter. Var det kun for å kunne si «been there, done that» eller var det en dypere mening med turvalget? Og kom vi noensinne til å komme frem eller kom jeg til å gi etter å snu?

Jeg kjente på et snev av dårlig samvittighet, da jeg så hvordan han slepte seg oppetter bakkene. Selv om jeg vet at han er mye spreke enn meg, hvis han bare vil.

Så flatet det endelig ut og vi hadde ikke mange meter igjen å gå. HELDIGVIS….

Jeg forsøkte å lokke med at han kunne bygge seg en liten varde, for å dokumentere at han hadde greid å gå helt opp. Det var uaktuelt og han forstod ikke poenget med det.

Men så var vi der, 357 meter over havet og med utsikt over Lysevatnet.

Det ble som jeg hadde tenkt.. Han på 10 ville ut på nabben, for å sitte og dingle med beina, mens jeg tok bilde. Jeg fikk pusteproblemer bare ved tanken og med et godt grep i armen hans, tok jeg noen raske bilder så nær kanten som jeg orket. Det var et annet par på toppen, de hadde passert oss på vei opp og rigget seg nå til på kanten for å spise nistepakken. Bare tanken på å sitte så nær kanten gjorde meg kvalm, så det gjorde ikke vi. Det ble i stedet helomvending og en meget rask retrett samme vei som vi kom opp. Han på 10 galopperte nedover grusveien så søla skvatt, mens han sang av full hals: «I belive I can fly». Oksen så vi heller ikke noe til og på rekordfart var vi tilbake til bilen. Jeg hadde lokket med en tur på Jokeren og der gikk enkelte berserk i raske karbohydrater og fett, mens han påstod at det var straffen jeg måtte betale for å ha tvunget ham opp den lange bakken. For ikke å snakke om å ha utsatt ham for en livsfarlig okse… Men da vi kjørte hjemover, innrømte han at turen hadde vært «good shit», så da var han vel egentlig fornøyd…

Det var flott utsikt, selv i regnværet. Men jeg var nok mest opptatt av hvor nær han var kanten…

Det var ikke mye jeg så av han på nedturen, beina gikk som trommestikker.

Det regnet bare mer og mer, så det var godt å komme til asfalten igjen. Jeg forsøkte å hinte om å gå innom til middelalder kirkegården, men det var totalt uaktuelt. Han påstod han ikke var «made for this shit» så jeg gav meg fort….

Det blir neppe flere turer til Himakånå på noen av oss, han fordi han hater oppoverbakker og meg på grunn av høydeskrekk. Men vi HAR vært der…

Finaste utsikten i Hardanger….

Det er ikke alltid man får det man kom for. Det kjenner nok de fleste av oss (med noen år på baken) til, på ene eller andre måten. Ikke nødvendigvis negativt, men man sitter liksom igjen med en følelse av å ha blitt snytt. Men la meg nå ta det fra begynnelsen, sånn at folk forstår hva jeg skriver om…

Med brann i gjenvinningsanlegget på Forus, fikk turen en dramatisk start. Røyken seig over motorveien.

Det kom seg da jeg kom til Lie badeplass og fikk tatt årets beste sjøbad. Klart og varmt vann, uten en brennmanet, var fantastisk.

Basecamp ble på Nedre Vats, sånn midt i mellom hjem og Tjoflot. Flateste stedet på min søsters hyttetomt var komposthaugen, så da satte jeg opp teltet der. Det var meg og utallige brunsnegler…

Det var i fjor, mens jeg var i Lofthus for å gå Dronningstien, at jeg så Oksen. Mørk og dyster ruvet han på andre siden av fjorden, og jeg ble ganske så betatt. Det var et mektig syn og jeg forstod fra turbeskrivelsen at det var både majestetisk og krevende å beseire kolossen. Noe for meg, altså… Mange stier førte til toppen, som ligger på 1241 meter over havet. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at en dag skal jeg ta en dans med El Toro…

Tidlig på morgenkvisten hadde jeg Låtefossen for meg selv. Alle andre lå i bobilene og sov, og det var såvidt jeg greide snike plass til Toyotaen på rasteplassen.

Det var ikke mye liv langs fjorden mellom Odda og Hardanger brua heller.

Er det kun i Norge vi har slik blind tillitt og tro på det gode i våre medmennesker? Langs veien står tett med boder, hvor man 24/7 kan handle uten betjening. Pengene betales med vipps eller legges i et skrin.. Jeg bare ELSKER Hardanger….

Nå var det moreller som var i sesong. De var absolutt verd pengene…

Men tiden går fort og en svipptur til Hardanger er liksom ikke gjort på en dag. Jeg måtte ha en hel helg og dessuten måtte det klaffe med været. Oksen er ikke en tur som anbefales i dårlig vær, med fjord på tre av sidene ligger den utsatt til. Men yr.no lovte overskyet, fin temperatur og lite vind, akkurat den helgen jeg hadde fri og ingen planer. Derfor pakket jeg bilen før jobb og kjørte direkte, da arbeidsdagen var over.

Veien innover mot parkeringsplassen på Tjoflot, var smal og svingete. Heldigvis kom det ikke mange biler imot, så det gikk fint.

Det var riktig så idyllisk, selv om tåken hang nedover fjellsiden. Pytt, pytt, litt morgentåke, tenkte jeg.

Turen starter ved parkeringsplassen og går på skogsvei innover. Husk å betale 100,- i bompenger og det stod også et kjøleskap med brus, eplesaft og alkoholfritt øl som man kunne forsyne seg av. Alt betales med vipps og jeg frydet meg.

Planen var å finne en campingplass, nær Oksen. Men det gav jeg opp, var for trøtt til å kjøre langt. Så jeg campet hos min søster, og startet tidlig neste morgen. Retter sagt, midt på natta.. Det fine med å kjøre om natten, er at man har veien for seg selv. Alle bobiler og campingvogner okkuperte hver rasteplass og ledig flekk jeg passerte. Det hadde også vært vanskelig å finne plass til teltet, selv om det er plenty av campingplasser. Det var stappfullt overalt og jeg var glad jeg var tidlig ute til Tjoflot. Der var nesten tomt, jeg spiste og byttet klær og begynte å gå presis 06.45. Let the game begin…

Turen fra Tjoflot er ca 4,5 kilometer en vei. Total stigning man går er 1068 meter, så det sier seg selv at turen er kort og bratt.

Det startet fint i granskog, men jeg hadde ikke gått langt før tåken dekket det meste.

Da jeg kom ut av skogen, var jeg oppe på 600 meter. Her lå stølen Vindhovden og det var såvidt jeg greide å skimte husene.

Hva er det som driver oss som går på topptur? Er det turen eller er det utsikten? Det gikk jeg mye å tenkte på, ettersom jeg karret meg oppover. Jeg var i en tåkeboble, hvor alt var pakket inn i bomull. Et ungt, tysk par snakket varmt om hvor trolsk stemningen var, for det var kun oss på fjellet. Jeg vurderte hele tiden å snu, for hva var poenget når man ikke så noe av omgivelsene? Desuten var jeg redd for å gå meg vill. Men stien var lett å finne og tydelig merket, så jeg vurderte det som trygt. Derfor gikk jeg videre..

Svetten rant og det var fuktig i tåken. Allikevel var det varmt nok til t-skjorte og shorts, men jeg hadde varme klær i sekken. Det ble mange pauser oppover, løypa vekslet mellom bratt og veldig bratt.

Blomstene som vokste langs stien, var vakre. Mest kjekt var det å se NOE…

Plutselig løsnet tåken litt og jeg satte meg rett ned for å nyte synet. Det var ikke mange minuttene, men jeg tenkte YES, endelig skjer det noe…

Men det gjorde ikke det… Det var såvidt jeg greide se varden og pausen på toppen ble ikke særlig lang.

Jeg spretter boblene for å feire at jeg kom opp, byttet til tørt ull og dunvest, tygde i meg litt nøtteblanding og flirte over utsikten. Retter sagt, mangel på utsikt..

Jeg kom frem til at det var HÅPET som gjorde at jeg fortsatte å gå. For tenk om tåken letter? Tenk om jeg får se både Hardangerfjorden, Granvinfjorden, Sørfjorden og Eidfjorden? For ikke å snakke om store deler av Hardangervidda, Folgefonna, Vossefjella og Raundalsryggens topper i nordvest. For alt dette hadde blitt mitt, dersom bare tåka forsvant. Men den gjorde ikke det og jeg trøstet meg med at jeg tross alt hadde kommet meg til toppen. Litt trist var det allikevel å rusle nedover, det var slett ingen seiersrus, slik man ofte får av sol og fantastisk utsikt.

Tåken var helst enda tettere på vei ned og jeg måtte virkelig konsentrere meg om å finne stien og holde meg på beina.

Det var eneste snøflekken jeg såg på turen.

Jeg traff mange folk på vei opp, da jeg kom lengre nedover. De hadde 2 spørsmål: Er det langt igjen? og Ser man noe på toppen? Svaret mitt på det første var ja, og på det andre nei. Allikevel var det ingen som snudde, og jeg tenkte at det bekreftet min hypotese om at det er HÅPET som gjør at vi fortsetter. Håpet om utsikt, håpet om at man er ferdig med de tyngste bakkene, håpet om at snart bryter sola gjennom. Og når det allikevel ikke skjer, så kan det være at det er like før. Derfor fortsetter man å gå..

Nede på stølen igjen, greide jeg finne utedassen. Det passet veldig bra.

Og snart forsvant jeg inn i skogen igjen.

Og plutselig var det en benk og litt utsikt.. Heldigvis hadde jeg mer nistemat igjen og endelig fikk jeg nyte dei vestlandske fjordane og fjellene.

Det ble ikke den turen jeg hadde sett for meg, min kamp med Oksen. Jeg følte meg beseiret og selv om jeg kom opp, hadde jeg jo ikke sett noen ting. Nå var det bare å komme seg i bilen og dra tilbake til teltet. Det kan hende at jeg må utfordre Oksen en annen gang, selv om jeg har vært på toppen. Eller kanskje det blir et annet fjell, på et annet sted. Det er visstnok en Okse i Lyngsalpene også… Med eller uten tåke…

Det ble en stopp i Kinsarvik for å trøstespise litt kaffe og is. Langt der bak kunne jeg se Oksen, hvor tåken lettet mer og mer.

Finværet kom i bilen på vei bort fra Oksen. Jeg må kanskje slutte å stå så tidlig opp og heller gå tur senere på dagen, tenkte jeg da. Men det skjer nok aldri, for tur er tur og det finnes alltid et håp

På filosofisk langtur i ulvens rike.

Jeg møtte en mann underveis på vandringen min i Finnskogen, som lurte på om jeg hadde mye å tenke på. Han kunne fortelle meg at alle «store tenkere», som blant annet Aristoteles og Friedrich Nietzsche, brukte kroppens bevegelse for å få gang på tankens bevegelse. Nå skal ikke jeg påstå at det var derfor jeg pakket sekken og satte meg i bilen østover, men det er klart at to uker alene i skogen gjør noe med hodet. Det er som om alt blir klarere når stillheten faller over kropp og sjel. Jobb og hverdagens travelhet forsvinner mellom de høye trærne og hvor det eneste som høres er vindens susing, bekken som risler og humler som surrer. Som meg og tankene mine…

Det enkleste er å kjøre egen bil, når man besøker Finnskogen. Kollektiv transport finnes, men det er langt mellom bussene. Jeg startet tidlig og kjørte over Suleskaret, hvor det var riktig folksomt. Eller kanskje mer riktig å si sau-somt….

Fredsmonumentet i Morokulien er 18 meter høyt, reist i 1914 og markerer 100 års fred mellom Norge og Sverige. Det står midt på grensen og var innpakket i plast da jeg kom. Valgets kvaler, høyre eller venstre?

Her starter Finnskogleden, en merket løype på 24 mil. Den er delt opp i 13 dagsetapper og turbeskrivelse finne både i hefte og på https://finnskogleden.com/

Helt siden jeg hørte om Finnskogleden for 4 år siden, har jeg hatt en drøm om å gå turen. Det var mer tilfeldig at det ble akkurat i år (eller kanskje ikke…) og jeg hadde slett ikke forberedt kroppen på tung sekk over flere dager. Utfordringen, slik jeg så det, er at det er langt mellom butikkene i området. Derfor må man i tillegg til telt og utstyr, bære mat for mange dager. Det ble kuttet ned på alt som er kjekt å ha med på tur og jeg stod igjen med en sekk på 17-20 kilo, alt etter hvor mye mat som var oppi. Det holdt hardt på rygg, knær og hofter, men sekken ble bare lettere og lettere for hver dag som gikk. Og det er utrolig hva man kan klare seg uten når man MÅ….

Turen er relativt godt merket, så jeg gikk meg vill bare to ganger. Det tenkte jeg mye på, hvordan de veier vi velger, kan gi helt forskjellig resultat. Og finnes det bare en rett vei eller kan alle veier være riktige???

Været derimot kunne jeg ikke gjøre så mye med. Det var tåke og regn da jeg startet, og under hele turen var været vekslende. Men jeg var mye våt og kald og allikevel glad over å være i naturen.

Det er mange steder å overnatte, fra gapahuk til DNT hytter. Jeg hadde telt, men hadde flest netter under tak, siden det var så vått. Dette var en hyggelig plass i Håvilsrud, hvor vi var en gjeng fra ulike nasjoner rundt bålet på kvelden, med svensk sterkøl og korv.

For deg som er usikker på hvor Finnskogen egentlig ligger, tenk grenseområdet mellom Norge og Sverige, ca. 10 mil nord for Oslo. Skogen er omtrent 4 mil bred og 12 mil lang, med myr, ås, vann og endeløs skog. Det er et rikt dyreliv, hvor man kan treffe på både ulv og bjørn. Terrenget er regnet som lettgått, noe som nok gjorde at jeg tenkte at det ville være mulig for meg å gjennomføre turen. Med dårlige knær var det greit at de høyeste toppene bare er opp mot 700 meter. Selv om jeg skal huske turen over Elgklinten LENGE, med nesten rett opp og rett ned. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg til tider krøp på knærne, fordi sekken var så tung, at jeg tippet bakover på det bratteste.

Dagsetappen over Elgklinten er den lengste og tyngste på hele Finnskogleden. Det var mye myr og jeg hadde allerede gått over 4 topper FØR jeg kom til Elgklinten..

Terrenget er variert og flere steder gikk stien gjennom høyt og vått gress, hvor merkingen var vanskelig å finne. Det var rene detektivjobben å lete på gamle stubber, og ofte lå barken med merkingen på bakken.

Andre steder gikk jeg gjennom tett skog…

Det som jeg synes er mest spennende med Finnskogen, er alle minnene fra fordums tid. Jeg fulgte de gamle flyktningerutene fra 2 verdenskrig og mesket meg i den skogfinske kulturen, som mest av alt har satt sitt preg på området. Her bosatte de seg på 1600 tallet, da de utvandret fra Finland. Her bygde de sine gårder og levde med sine kulturtradisjoner, som svedjebruk, røykbadstue og sjamanistiske naturkunnskap. Jeg vandret innom flere av torpene, hvor noen var fullstendig falt sammen, mens andre var vakkert restaurert. Tankene fløy både til fortiden og fremtiden, mens jeg vandret gjennom historiene.

Hvem var Bengt som levde her på Bengtstorpet og hva ville han ha sagt dersom han kunne se forfallet som preger eiendommen nå`?

Flere av de gamle gårdene er omgjort til DNT hytter drevet av Finnskogen Turistforening. På den staslige Nedre Juvberg Gård fikk jeg Drengestua helt for meg selv og utforsket området, mens jeg tenkte på hvordan det hadde vært å være rik godseier.

På Ritamaki finnes en unik haug av bygninger som alle er fredet. Her skulle det, ifølge min turguide, være salg av mat og jeg hadde gledet meg hele dagen til motti og flesk, Finnskogens nasjonalrett. De solgte ikke en brødsmule…men det var et flott sted.

Finnskogen er også kjent for «Stedet hvor det unaturlige er naturlig». Jeg tenkte mye på den sjamanistiske kulturen, siden jeg passerte både det ene og det andre stedet med en heller spennende historie. Mye av mystikken og trolldommen som preger området, har sitt opphav i gammel kunnskap om naturen og de krefter som finnes her. Når man lever tett på skogen, søker man hit for å få hjelp mot sykdom og beskyttelse mot onde krefter. Jeg var innom Gråberget, hvor det sies at den hodeløse mannen fremdeles vandret rundt på leting etter hodet sitt. Jeg vurderte overnatting på Flisberget, kåret til Norges skumleste DNT hytte og jeg hentet vann i Trollkilden, hvor Flisebergsgubben visstnok skal ha ofret dyr ved nymåne. Jeg lot meg fascinere…

For noen er det overtro, mens for andre er det helt naturlig å tro på at alt henger sammen, og at man kan kommunisere med kreftene i naturen.

Åsta Holt var en skogfinsk forfatter, som bodde i Grue. Jeg besøkte museet og lyttet til diktene hennes utforbi. Det gav meg enda mer å tenke på….

Det ble en lengre kaffestopp ved korset i Røyden, hvor man helt siden 1850 har forsøkt å finne en forklaring på hvor korset kom fra og hvorfor det ikke gror igjen.

Ikke bare drakk jeg av Trollkilda, men jammen fant jeg ikke Ungdomskjella også. Men uansett hvor mye jeg drakk, kjente jeg meg fortsatt like gammel og sliten, med vondt både her og der.

Jeg kunne skrevet en hel bok om naturen, de fantastiske menneskene jeg møtte og hvordan det var å gå dag etter dag, mil etter mil. Men Finnskogen kan bare forstås ved å oppleve den, vandre på stiene og ligge i mosen mens vinden suser i tretoppene. Man trenger slett ikke gå hele leden, her finnes både dagsturer og kortere alternativ. Dersom du lurer på om jeg ble ferdig å tenke, er svaret enkelt. Jo lengre jeg gikk, desto mindre tenkte jeg. Jeg kunne sitte i timevis og se på en blomst, et tre, skyene eller utover et vann. Aldri før har jeg kjent slik en ro og tilhørighet med naturen. Tilslutt ble det helt stille i hodet mitt og det var da alle svarene dukket opp. Plutselig ble meningen med livet så enkel å forstå og det føltes godt. Kanskje det er heile poenget med å vandre?

Det er rart hva som setter spor.. jeg ler enda av skiltet som møtte meg ved en av gårdene. Selvfølgelig var det en rogalending som bodde der, fra Lura og vi fikk en lang og hyggelig prat.

Og jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske varme og vennlighet jeg ble møtt med, da jeg mer eller mindre datt inn dørene på Strand ved Øyermoen.

Og skogen tar jeg med meg i hjerte for alltid….

Håga, en skikkelig utfordring.

Har du noengang hørt ordtaket «Det er i motbakker det går oppover»? Jeg må innrømme at den setningen fikk en helt ny mening etter toppturen i Oltedal. Ordtaket skal visstnok være motiverende og hjelpe en til å få frem den indre styrke når livet ikke går som man hadde tenkt. At dersom man bare fortsetter å trø på oppover, så vil man overvinne alle hindringer og komme til toppen. Jeg kom meg opp på Hågå, men det var bare såvidt og kun fordi jeg fikk god hjelp…

Det er en stor og gratis parkeringsplass på vei inn mot Oltedal kraftstasjon.

Her finner du også kart og løype beskrivelse. Det er flere turer som starter herfra og mange lettere alternativ enn Hågå, hvis du kjenner på det.

Turen til Hågå hadde jeg hørt om og den var planlagt ei stund. Det er ikke en sånn tur man går på vinterstid eller når formen ikke er helt på topp. Men mars og flere uker med regelmessig trening, tenkte jeg hadde gjort susen. Dessuten var det ekstra kjekt at min eldste sønn meldte seg frivillig til å bli med. Vi startet tidlig og jeg var veldig spent. Turen opp til toppen er ikke særlig lang, bare 2,1 kilometer fra parkeringsplassen. Men stigningen er 520 meter i bratt terreng, så den regnes som krevende. Jeg var klar med staver og knestøtter, samt sekk med god mat og drikke. Bring it on!!!

Det startet finslig, med slak grusvei og flott utsikt over dal og fjell.

Da vi svingte inn i skogen, startet bakken ganske raskt. Jeg studerte fjellene bak og lurte veldig på hvor vi skulle opp..

Det var tydelig sti, som svingte seg oppover mellom trærne. Litt vått og sørpete, men ikke verre enn forventet.

Finnes det noe verre enn å treffe disse skikkelig spreke kvinner og menn på vei nedover, når man sjøl strever tappert oppover? De i lette joggesko og stramt treningstøy? Uten sekk, kart, lue og votter? Ikke engang en vannflaske har de med…Som ser ut som om de har jogget opp, som oppvarming til ettermiddagens treningsøkt. De som verken svetter, peser eller gir utrykk for at dette er en strevsom tur. Og når jeg greier å presse frem spørsmålet «ER DET LANGT IGJEN TIL TOPPS?» smiler de litt nedlatende og svare «Dåkke e nok snart halvveis». Vi vurderte seriøst å snu, men det er jo som tidligere nevnt at det er i motbakke det går oppover. Så me gjekk videre.

Jeg skyldte på at jeg måtte beundre naturens vakre kunstverk, samt fylle på vannflasken.

Da vi kom opp i høyden, lå det snø og is. Det ble glatt og vanskelig å gå uten brodder og det hadde ikke jeg tenkt på.

Da vi kom til det de lokalkjente kalte SKAARET, forstod vi hvorfor vi var blitt advart på vei oppover. En stor snøskavl lå som en minibre over kanten, med glatt og hardpakket is. Igjen vurderte vi å snu, men når man er nesten på toppen, er terskelen for å snu høy. Derfor klatret og skled vi oppover helt i utkanten av breen. Det var både bratt og langt ned. Da vi ikke kom lengre og isen måtte krysses, sa det stopp for min del. Midt utpå greide jeg verken å bevege meg fremover eller bakover, av redsel for å skli.

Vi kom opp helt inntil fjellveggen og måtte krysse over. Det ser slett ikke skummelt ut på bildet, men bildet lyver.

På toppen i ly for vinden. Jeg var fremdeles litt skjelven og tok derfor få bilder. Hågå er 561 meter over havet, så om det var vårlig på parkeringsplassen, var det full vinter her.

Vi vurderte seriøst å gå over til det jeg antok var Vølstadsenderen på neste fjell, der skulle det visstnok gå en grusvei ned.

Det var til og med vanskelig å nyte kalde pizzarester og varm kakao.

Så stod jeg der, helt til min sønn greide å sparke ut trinn til meg, samt gi meg en stødig hånd. Hadde det ikke vært for ham, vet jeg ikke hvordan det hadde endt… Vel over på trygt fjell igjen, sverget jeg på at jeg ihvertfall ikke skulle gå samme veien tilbake. Den siste biten opp til toppen gikk på skjelvende bein, men det går også fint. Oppover ER oppover….

Enkelte mente han kunne se et hull i isen, i tilfelle jeg hadde lyst til å bade.

Slett ikke ille å gå på is når den ligger flatt.

Jeg holdt løfte mitt og gikk en annen vei ned. Turen kan nemlig gås som en rundtur via Rønliå og Grindatjørna. Det er sikkert 3 ganger så langt, men det spilte ingen rolle for meg. Dessuten lå endel snø, men vi la oss bak en kjentmann og fulgte sporene hans. Merkingen var bedre enn forventet og nedoverbakken gikk rett ned. Men ned kom jeg…

I enden av Grindatjørna lå det vi trodde var en demning.

Midt i bakken fant vi denne og aner ikke hva det er og har vært…

Det var virkelig bratt og ulendt nedover, så knærne mine protestere høyt.

Det kan nok tenkes at jeg går Hågå flere ganger. Det må være en fantastisk tur på en mild sommerdag, med utsikt i alle retninger. Men jeg går ikke dersom det er fare for is, med mindre jeg har brodder med. Anbefales turen for andre? Ja, absolutt. Kanskje ikke for deg som har vonde knær eller liker best å gå på flat asfalt. Men alle oss andre kan nyte Hågå etter bratte 520 meter, ganske så rett opp.

Ingenting å bekymre seg over.

Tidligere i uken ble jeg skikkelig bekymret. Min gode turkompis, som aldri pleier å si nei til utendørs eventyr, sa plutselig høyt og tydelig NEI. Han sa endel andre ting også; som at han gadd ikke, det var kaldt, han ville heller se film og at tur var kjedelig.. Jeg ble oppriktig lei meg og tenkte: «Er det sånn det skal bli fremover?»

Det ligger flere badeplasser langs vannet, men et tynt islag gjorde at det ikke fristet med et bad.

Det er to store og gratis parkeringsplasser med informasjonstavle og toalett.

For de som ikke ser poenget med å gå på tur rundt et vann på grusvei, kan det være lurt å ta med sykkel.

Ingen flere fjellturer, strandturer, eller skogsturer,verken til fots eller på sykkel. Ikke mer ski eller aking, kano eller klatring i trær. Dessuten må jeg dra på telttur alene og på roadtrip uten side sjåføren min. Ikke har jeg lengre en unnskyldning til å leve på pølse i brød, popkorn og kjeks, fordi det er sånn mat enkelte liker best. Ingen som alltid får meg til å le og blir kjent med alle han møter, både to og firbeinte. En sorgens dag, selv om jeg selvsagt var klar over at det ville komme en dag da han sa nei. Men jeg tenkte det ville skje i puberteten og det er tross alt noen år til….

Det er mange kjekke steder å stoppe underveis for å utforske.

Det går fin grusvei rundt hele vannet og akkurat passe flatt.

Egentlig er det bare en bakke og den er ikke særlig lang.

Det er tilrettelagt med flere koselige rasteplasser, hvor det passer godt å spise nistepakken.

Men da han kom idag, siden det er vinterferie, ble ikke motstanden fra tidligere nevnt. Han virket istedet både glad og fornøyd, mens jeg pakket sekken og fant frem tur klær. Smilet ble enda større da han fikk velge en pose gotteri på butikken. Og turen ble meget vellykket, han jublet og sang mens han tråkket som besatt avsted på sykkelen.

Mat smaker alltid godt utendørs og særlig nylaget. Jeg hadde laget klar eggerøre, som ble stekt på primus. Med røkelaks og nybakte scones til, var vi meget fornøyde.

Lykke for han var å ENDELIG få smake rosa marshmallow. De smakte jordbær og gikk ned på høykant.

Andre spiste laks og eggerøre for første gang og måtte sende skrytesnap til venner og kjente.

Så jeg senket skuldrene og tenkte at da har vi kanskje endel år og turer igjen foran oss. Derfor blir det ekstra viktig å nyte hvert øyeblikk jeg får sammen med gullet mitt, for klart at det kommer en dag da det overhodet ikke frister å dra på tur sammen med farmor. Men heldigvis ikke riktig enda…

Ned denne veien lå en hytte og vi hadde alle lyst til å eie den.

Turen vår gikk rundt Melsvatnet, som ligger mellom Ålgård og Bryne ved Ålgårdsvegen, 506. Turen er ca 4 kilometer lang og lettgått. Den passer for både store og små, her kan man trille vogn, sykle eller jogge. Det er åpent landskap og dersom man føler seg skikkelig sprek, kan man ta en avstikker opp på Melsknuten. Det gjorde ikke vi, avtalen var en rolig rusletur med god mat og ikke stress. Det var det!

Sykkelen lå slengt midt i veien, mens isen nede ved stranden ble utforsket.

«Se farmor, det er IS PÅ VANNET!!!!» Finnes det noe mer smittende enn en 8-årings entusiasme og livsglede?

Her ville han bo, nær vann og skog, midt i naturen. Måtte det aldri forandre seg…

Når julefreden senker seg.

Finnes det noe bedre enn å våkne tidlig første juledag og kjenne freden bre seg gjennom kroppen? Ingen flere handleturer, ingenting å bake, pynte eller vaske. Man trenger ikke lure på om det blir nok mat til alle på julemiddagen eller om gavene faller i smak. Det spiller ingen rolle at man ikke fikk gjort alt man tenker at man burde få gjort. Det er litt sånn «stille etter stormen» følelse.

Storaberget turområde ligger på vei inn mot Hommersåk og har flere løyper man kan gå.

Toppen ruver i terrenget med steile vegger, men når man går opp på baksiden, er løypa slett ikke så bratt.

Jeg er nok ikke den som legger lista høyest når det gjelder å feire jul. Det er viktigere med kos enn med perfekt pyntet julehus. Samtidig er det mye som skal gjøres og ordnes, så det er nok derfor jeg kjenner at romjula er en fin tid. En tid for å sulle rundt i tøfler og pyjamas, lange, sløve morgener når alle andre sover og med nesa i en bok og kaffe i koppen. Helt til det blir lyst og jeg kjenner at nå må jeg bare ut å gå en tur.

Det er mye spennende å se for alle interesserte i historie. Her er et brønnhus fra 2 verdenskrig.

Eller man kan gå seint for å nyte naturens mange små under.

Men ingenting slår følelsen av å komme opp de tyngste bakkene og ut i sola.

Ute er julefreden overalt. Det er mørkt i vinduene og ingen biler på veiene. Det kjennes ut som om jeg er den eneste som er våken. Det er god plass på parkeringsplassen og snart er jeg på vei. Det er en perfekt morgen, med frost og klarvær. Bakken er frossen, så jeg kan gå tørrskodd over både myr og bekk. Heldigvis er det ikke glatt, siden broddene ligger hjemme.

Av gammel vane ser jeg etter badeplasser, men idag er ikke badetøyet med.

Det er helt stille på toppen, ingen vind og ingen andre mennesker.

Jeg fikk ny tursekk til jul og på beina har jeg nye og varme ullsokker. Gleden over å lufte presangene er stor og takknemligheten likeså.

Jeg er ikke alene ute i finværet og de jeg møter, har også julefreden med seg. Vi har tid til å stoppe opp, smile og prate sammen. Det er ingen hast eller noe å rekke. Jeg sitter lenge på toppen og bare nyter dagen. Så rusler jeg videre og bestemmer meg for å ta den lange veien om Grindavatnet. Idag har jeg allverdens tid, før familiemiddagen i ettermiddag, hvor jeg bare skal være gjest.

Aldri er det kjekkere å smøre nistepakke enn når kjøleskapet er fylt opp til julehøytiden.

Og aldri er stegene lettere enn etter mat og en lang pause. Det hjelper også på at det er nedoverbakke….

Turen til Storaberget og Grindavatnet er en rundtur, hvor man selvsagt også kan gå frem og tilbake til en av de. Løypa er godt skiltet og merket, så her er lett å finne frem. Går man hele runden, er den 6,9 kilometer lang og beregnet tid er 2,5 time. Storaberget er 342 m.o.h, men total stigning på turen er 430 meter. Men alt dette blir bagateller, på en dag hvor julefreden har senket seg. Da går man for å gå og ikke for å komme frem….