Det finnes to type mennesker, de som kan planlegge og så alle oss andre. Det er ganske utrolig hvor organiserte enkelte er og jeg slutter aldri å la meg imponere. Noen har tellekant i skapene, et hjem som alltid ser strøkent ut og de kommer ALDRI for seint. De har full kontroll over alle avtaler og en app for alt som kan skape forsinkelser eller krøll i systemet. De møter opp nystriglet og presis, uansett hvilke hindringer hverdagen gir dem. Du kan trygt si at der er ikke jeg….
Det startet med høy puls omtrent med en gang jeg gikk ut av bilen. Og siden jeg hadde tidspress, måtte jeg trø på, så pulsen var usedvanlig høy. En gjerdeklyver er ingen hindring når man har dårlig tid og jeg følte nesten at jeg svevde over i full galopp. Løypa var relativt umerket og jeg måtte hele tiden følge med på kartet. Sånn tar tid..
Særlig når jeg skal gjøre noe jeg ikke liker så godt, har jeg uendelig med tid. Noen påstår hardnakket at tiden går, og av og til flyr den. Jeg tenker mer at tiden kommer og at den er grenseløs. Derfor fikk jeg den gode idéen idag, at jeg skulle ta meg en kjapp, liten tur før møtet klokken 10.00. Møter liker jeg sjelden, derfor tenkte jeg at det var kjekt å gjøre noe positivt FØR møtet. Planen ble lagt igår og tidlig oppe er jeg uansett. Sekken var med, men jeg droppet både niste og termos. Så god tid hadde jeg tross alt ikke….
Terrenget var myrete og vått, samt tett skog og høye topper rundt. Men allikevel greide noen solstråler å ta seg gjennom, så jeg takket for en nydelig morgen. Toppen jeg hadde siktet meg inn på, var en ny i 2025 på Fjelltoppappen, Sandviksnuten. Jeg kunne ha gått fra Gramstad, men siden Sandviken var kortere, tok jeg den. Jeg tok meg tid til å se meg om, tross alt var jeg på tur. Selv om et øye var på klokka…
Jeg hadde beregnet å komme meg opp og ned før møtet. Etterhvert som jeg seig oppover, innså jeg at jeg muligens måtte dra direkte fra tur og på møtet. Det ville isåfall ikke være første gang… Målet var å rekke en dusj og litt mat hjemme først, men jeg innså at da måtte jeg snu halvveis. Og det ville jeg jo selvfølgelig ikke. Det var tross alt ikke så mange meter opp til toppen, selv om de var relativt seige.
Oppover gikk det, selv om det ikke gikk fort.Da jeg endelig kom opp over skogen, ble jeg møtt av sol og fantastisk utsikt. Men jeg burde egentlig vært mer opptatt av hva jeg skulle si på møtet, for å forklare hvorfor jeg var altfor sein.. og svett i sølete sko… Selvfølgelig havnet jeg på feil topp og måtte gå tilbake. Pytt, pytt…jeg var jo allerede altfor sein, så litt fra eller til..Da jeg endelig kom til Sandviksnuten, måtte jeg sette meg ned og beundre utsikten.
Det er sjelden at jeg planlegger å ikke komme tidsnok, men jeg sliter litt med å forstå hvor lang tid ting tar. Dessuten har jeg allverdens tid, når det gjelder de tingene jeg virkelig liker. Da mister jeg alt begrep om tid og bare lever i nuet. Plutselig går det opp for meg at tiden har flydd og da skal jeg si jeg er effektiv. Noen kaller det for å jobbe best under press, visstnok et ganske vanlig fenomen.
Det er sjelden jeg ser Dalsnuten fra denne vinkel og det må man jo beundre. Det gikk i et mye tregere tempo nedover, knærne liker ikke bratte bakker. Svetten rant fremdeles, det er utrolig god kondisjonstrening med dårlig tid. Kanskje ikke like bra for blodtrykket, men jeg satset på at det gikk bra.
Dersom du lurer på om jeg rakk møtet, så kan jeg informere om at det ble avlyst på kort varsel. Det vil si at siste delen av hjemturen ble riktig bedagelig. Jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde snudd og tenkte mye på hvordan vi mennesker forholder oss til tid og hvordan det påvirker de valg vi tar. Det ble både dusj og mat da jeg kom hjem, samt avtalt tid for nytt møte. Da har jeg tenkt å droppe turen i forkant, men man vet jo aldri….
Det var tegn til elg og med ett var jeg i fyr og flamme. Klar for en omvei og med all verdens tid. Jeg fikk også med meg alle flotte detaljene, som jeg peisa forbi i tidsklemma. Og plutselig så jeg toppen av byggefeltet og da var jeg nesten ferdig med turen.
Det er mye som skjer med kroppen rent fysisk når man blir eldre. Man har de endringene som man kan se, slik som at håret blir gråere og huden mer rynkete, så har man det man kan kjenne, som stivere ledd og svakere muskler. Gradvis svekkes vev og organer, slik at kroppen blir slitt og fungerer dårligere. Det er viktig å huske på at alder er ingen sykdom, men man kan være mer mottagelig for å bli syk ved høy alder. Livsstil og gener har nok mest å si for hvordan alderdommen blir. Ta en kikk bakover i slekta og se hvordan alderdommen var for foreldre, besteforeldre og enda lengre bak. Ta dessuten et granskende blikk på hvordan du lever, særlig i forhold til fysisk aktivitet, kosthold, røyking og alkohol. Er det noe du kan endre, slik at helsen blir bedre? Jeg er lite begeistret for det fanatiske synet på helse som mange lever etter i dag, med en asketisk livstil og mange forbud. God helse handler for meg om balanse og bare så det er sagt, ingen lever evig.
Vær aktiv året rundt, gjerne sammen med andre. Jeg gikk Flørlitrappene i forfjor sammen med min søster, det var en flott tur, som jeg nok muligens burde unngått på grunn av knærne.
Det er mye god helse i god mat, selv om man kan bli ganske forvirret av alle helserådene som florerer i media nå. Jeg tenker enkelt, litt av alt og med måtehold. De fleste kan kjenne på kroppen hva som er bra mat og hva man bør unngå.
Variasjon er et nøkkelord for meg, enten det gjelder turaktiviteter, trening, hverdag eller kosthold. Det gir glede og overskudd, samt er bra for kropp og sjel.
Artrose er en vanlig tilstand i ledd, som er blitt godt brukt. Det skyldes forandringer i ledd-brusken, som fører til smerter, hevelse og nedsatt funksjon. Vanligvis kommer det av høy alder, men det kan også skyldes feilstillinger i skjelettet, som gjør at kroppen belastes feil. Jeg er ingen ekspert på hvordan man kan leve lengst mulig og best mulig med artrose, men noe egenerfaring har jeg gjort meg. Jeg er godt vant med at kroppen «krangler», helt fra barndommen har smerter i bein og rygg vært vanlig. Løsningen for meg ble mye trening og jeg har vært aktiv i hele mitt voksne liv. Allikevel har det blitt to ryggoperasjoner, samt total-protese i begge hoftene. Nå er jeg i gang med knærne og fikk operert inn hel-protese i venstre kne i mai 2024. Kne nummer to ble operert rett før jul og jeg er godt i gang med opptreningen. En kneoperasjon er krevende, jeg har i tillegg til protesen fjernet menisk, fremre og side korsbånd, samt rettet knærne opp 3 %. Om jeg blir frisk nok til lange fjellturer igjen gjenstår å se. Det er jammen ikke rart at barna mine kaller meg Robot-mum, med så mye metall i kroppen…
Fottur i Nepal i fjor var en fantastisk opplevelse, men jeg kom hjem med en betennelse i hoften som ikke gav seg. Mest sannsynlig på grunn av knærne, så da var det bare å innstille seg på en ny runde med operasjoner.
Ventetiden frem til operasjonene har blitt brukt til å trene og gå tur. Jeg benyttet anledningen til å se noen nye steder og ble en ivrig toppturjeger. Resten av tiden var restitusjon og hvile.
Man kan ikke bare sitte hjemme selv om man har vondt….
Jeg er ikke den som har latt fysiske begrensninger stoppe meg og har funnet noen løsninger som har fungert bra. Det aller viktigste man kan gjøre ved artrose, er å trene. Selv om artrose også kalles slitasjegikt, er det feil å tenke at man derfor bør skåne leddet ved å holde det i ro. Oppsøk profesjonell hjelp og få et tilrettelagt treningsprogram for deg. Det beste er moderat og regelmessig trening, som kan redusere smertene og gjøre det lettere for deg i bevegelse. Gode treningsformer er svømming, sykling samt å gå tur. Dessuten er styrketrening essensielt, men her må man starte forsiktig og gradvis bygge seg opp. Jeg har alltid sørget for at dersom jeg planla en lengre tur, enten til fots eller på sykkel, så prioriterte jeg spesifikk trening i forkant. Særlig dersom jeg skulle gå med tung sekk eller mye i oppoverbakke, da var styrketrening på bein viktig, samt å gå med sekk i bakker så mye som mulig før turen. Kroppen tåler best det den er vant med.
Det å være på tur i fjellet er såpass viktig for meg. at jeg er villig til å tåle å ha en del smerter, både underveis og etter.
I starten føltes det som et nederlag å bytte ut vanlig trø-sykkel med elektrisk sykkel… Men nå har jeg stor glede av den og vi har hatt mange og fantastisk fine opplevelser sammen, her fra sykkeltur Karmøy rundt.
Jeg har flere venninner som sliter med knærne og derfor har sluttet å gå turer med oppoverbakker. Jeg ville nok heller ha anbefalt å begynne med styrketrening og små bakker, før man gradvis øker lengde og vanskelighetsgrad. Et kne som ikke blir bøyd, vil stivne mer, så husk bevegelighets trening. Bergefjellet på Forsand kjentes godt, selv for hun uten vonde knær.
Som utdannet ergoterapeut har jeg alltid sett nytten av å tilrettelegge der man kan. Jeg har i mange år bruk staver og kraftige knestøtter dersom jeg skal gå i ulent terreng. Noen er negative til staver og mener de ødelegger balansetrening. Det er for så vidt riktig, derfor varierer jeg med å gå noen turer uten staver og gjør heller balanseøvelser utenom. Det fine med staver er at man aktiviserer hele kroppen, gjennom å bruke skulder og armene, samt kjerne muskulatur på en annen måte. Samtidig avlaster man underkroppen, ved at overkroppen er med på å dra en oppover bakkene. Det kan man like… Ellers sykler jeg mye på el-sykkel, som gjør at jeg ikke blir så sliten og vond i kroppen på lengre turer. Jeg har byttet ut det meste av turutstyret mitt med de letteste utgavene, slik at sekken skal bli lettere å bære. Det kjennes helt greit, selv om jeg allikevel må ligge i hardtrening i forkant av krevende turer.
Det er ikke det største og mest behagelige teltet jeg har, men det er det absolutt letteste. Med sekken pakket av alt jeg trenger, kan den ikke overstige 13-14 kilo, da streiker kroppen. Største problemet er dersom jeg må bære mat for mange dager eller mye vann…
Noen turer har det blitt hytter i stedet for telt, selv om det er sjelden at jeg leier på så luksuriøse steder som Panoramahyttene på Karmøy. Det var en fantastisk opplevelse, for et flott sted…
Andre ting som hjelper, er vektnedgang. Jeg merker stor forskjell på kroppen, når vekten kryper oppover. Samtidig er det ikke lett å unngå vektøkning, mye smerter fører til en kronisk stress-situasjon i kroppen og som regel dårligere søvn. Det blir vanskeligere å gjøre gode valg, både i forhold til kosthold og hvile. Ofte blir det en ond sirkel, hvor økt smerte gir mindre bevegelse og kanskje trøstespising. Så øker belastningen på leddene, som igjen fører til enda mer smerte. Det finnes ingen enkel løsning på denne runddansen, fordi å leve med kroniske smerter over lang tid ofte medfører endring i humøret. Man kan bli både motløs og deprimert. Søk gjerne profesjonell hjelp og vær litt raus med deg selv. Selvkritikk hjelper sjelden på humøret og i hvert fall ikke på artrosen…
Det er viktig å være i bevegelse, i tillegg til treningen. Velg noe lystbetont, gjerne sammen med andre. Bruk nærområdene, inviter med deg venner og familie. Bli med på en fellestur eller organiser noe selv. Det finnes mange aktiviteter å velge mellom, prøv gjerne noe nytt.
Det er mange som opplever at kalde bad hjelper på leddsmerter. Jeg bader hele året og opplever at kroppen kjennes bedre etterpå. Det kan ha noe å si med økt blodgjennomstrømning, men det trengs mer forskning før det kan anbefales som en kur for alle. Ølberg er et fint sted å bade, året rundt.
Vær aktiv på det tidspunktet på dagen hvor kroppen kjennes best. Mange er stive om morgenen og trenger litt tid på å komme i gang. Andre har mest smerter på kvelden og orker lite etter jobb. Jeg foretrekker tidlige morgener, men kjenn etter hva som er best for deg.
Husk at alt henger sammen. Det fant jeg ut da jeg gikk deler av Der Westweg og sleit med varmen. Jeg hadde forberedt meg godt, men var «uheldig» med været. 35-40 grader + og steikende sol, få steder å fylle vann, slik at jeg fikk økt vekten på sekken med mange kilo av drikke. Mye bratt opp og ned, tung sekk og knærne takket for seg.
Det er fullt mulig å fortsette med friluftsliv og trening, selv om man blir eldre og kroppen knirker litt. Med et godt grunnlag fra tidligere turer og egen innsats for å holde kroppen i gang med styrke og bevegelighets trening, kan man nyte naturen hele livet. Man bruker kanskje lenger tid på tur og må gå kortere etapper, men det er jo ikke negativt. Da kan man fokusere på opplevelsen uten hastverk og ha mer fokus på å nyte detaljene. Innimellom går jeg turer som jeg vet er for krevende for meg, men da tenker jeg at det er verd smerten etterpå. Det betyr mye for meg å oppleve fjellene og når jeg ser meg ut et spesielt fjell og vil dit, da er det bare å pakke sekken. I snegle-tempo siger jeg oppover og det er helt greit. Det viktigste er å holde seg i gang, setter man seg ned, vil man raskt blir verre. Kroppen er laget for å være i bevegelse og all bevegelse er positiv!!
En stille morgen i Finnskogen… Livet blir ikke bedre enn det…
Er det andre enn meg som syntes det har blitt veldig mye fokus på vær, i media og ute blant folk, de siste årene? Særlig når det er ferietid, da kan det fort bli store overskrifter og nesten tilløp til dramatikk. I sommer har de ulike landsdelene blitt kåret som værvinnere og værtapere, det har vært nord mot sør og øst mot vest. Det rapporteres om ekstremvær og enorme mengder av både regn og vind. Jeg har til og med lært et nytt ord: «coolcation», som altså er det motsatte av sydenferie. Turister fra varme land kommer til Norge for været sin del og de velger seg et reisemål som ikke er varmt og hvor man da kan oppleve både frost, sterk vind og dagevis med regn. Typisk norsk sommervær, altså.
Hva gjør man når det er meldt væromslag med STORE bokstaver? Drar på tur allikevel, siden turen var planlagt og vi hadde gledet oss. Gyarhavn, me kjæme… Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Trosaviga i Egersund kommune. Her er skiltet flere turer, samt kort vei til sjøen og flotte badestrender. Turen starter på grusvei og regnes som enkel med kun 1,7 kilometer inn til Gyarhavn.Det er ikke lange biten man går, før beina kommer i kontakt med første stranden.
Mange blir påvirket og mange sjekker yr.no og andre værapper flere ganger i døgnet. Jeg har venner som ikke kan planlegge tur på forhånd, fordi de må først se hvordan været blir. Eller de har forbehold om at turen avlyses, dersom det ikke blir bra nok vær. Da snakker vi om at det ikke regner eller blåser for mye, aller helst sol og god temperatur. Jeg kan til en viss grad forstå bekymringen, men synes allikevel det er vanskelig å forstå. Det er tross alt sjelden snakk om toppturer eller særlig krevende terreng, men en helt vanlig rusletur i skog og mark, med nistepakke og god tid.
Dette var en ny blomst for meg og jeg ble nysgjerrig på navnet. Jeg har begynt å bruke en app, Artsorakel, hvor man tar bilde av blomsten og kan få opp navnet. Dette var en Klokkesøte, som vokser langs kysten i sør-Norge.Det var relativt tørt og fint å gå i terrenget, samt både godt merket og fin sti.Noen steder var det bratt svaberg og jeg må innrømme at det var vanskelig å komme opp med et kne som ikke helt bøyer seg.
Jeg er enig i at tur og turlivet er kjekkest i fint vær. Samtidig er det en realitet at vi her i Norge, og kanskje særlig på vestlandet, må tåle endel surt vær. Dessuten er det skikkelig vanskelig å vite hvordan været blir, fordi det skifter så fort. Mange ganger blir det bedre enn det som er meldt og noen ganger verre. Og noen ganger er det forventningene som skaper en nedtur, DET ER SOMMER, SÅ HVORFOR KAN DET IKKE VÆRE SOMMER VÆR???!! Da vil alle til Syden, så kan vi andre lese reportasjer om tropevarme, heteslag og de stakkars turistene som kommer til stengt dør når attraksjonene stenger på grunn av varmen… Til lags åt alle kan ingen gjera, skrev Ivar Aasen allerede i 1850 og det er like aktuelt i dag.
Friluftsområdet Gyarhavn er en del av et større område som er statlig eid. Det er Egersund kommune som har ansvaret for å legge tilrette for kystfriluftsliv, som båt, fisking og bading. Det har de greid veldig bra her, med gapahuk, toalett og masse benker samt bossbøtter. Det er en liten strand, som nok egner seg best for mindre barn å vasse i. Eller svaner å svømme rundt og lete etter mat i.Det var en lang brygge og stige,så vi vurdere å bade her. Men vinden var kvass og skyene mørke, væromslaget som var varslet var definitivt på vei. Jeg studerte informasjonstavlen og skulle ønske jeg hadde bedre tid til å sjekke ut alle stedene som fristet.
Alle blir vi påvirket av media og når været hauses opp med krigsoppslag, så innrømmer jeg gjerne at jeg kan bli litt motløs. Da er det lett å bare droppe planene jeg hadde og heller belage meg på innetid. Men tenk på alt man går glipp av dersom man skal la en bagatell som været bestemme dagen…. Det finnes mye bra regntøy og man kommer langt med å kle seg fornuftig. Dessuten er det bare å snu, dersom været faktisk blir så dårlig som det er meldt. Dette gjelder særlig for krevende turer, hvor det er potensielt farlig med uvær og dårlig sikt.
Noen var veldig opptatt av svanene som holdt til i sjøen og studerte hvordan de gresset på havbunnen. Og helt plutselig kom sola frem og det ble riktig deilig sommervær. Vi hadde medbrakt mat til grilling og det er flott tilrettelagt med griller. Et siste blikk på Gyarhavn, her kommer vi gjerne igjen. Et fantastisk flott sted for alle.
Jeg har bestemt meg for å slutte å lese artikler som handler om været. Grunnen er at jeg har lett for å bli påvirket og tro det verste. Samtidig blir jeg skuffet når det på våren varsles om at det kommer til å bli drømme-sommer og sommerværet blir helt greit og som vanlig mye regn og vind. Er det sånt som kalles fake news??.. I samme slengen tror jeg at jeg slutter å lese om matvarepriser, OL og norske medaljer, valget i USA og andre nyhetssaker som hauses opp til å bli gedigne. For det blir som det blir…. For å sitere en god venninne av meg, » Dersom alle er så misfornøyde med været, hvorfor er det ingen som gjør noe med det?»
Det ble en strålende og varm tilbaketur, hvor jeg ruslet i rolig tempo for meg selv. Det er flott utsikt over skjærgården og det var ikke mye liv å se noe sted. Kanskje alle hadde fått med seg værmeldingen og holdt seg hjemme?Jeg var ihvertfall glad for at vi hadde pakket sekken og dratt ut på tur. Han speidet utover havet og lurte på hvor det ble av alt regnet som var meldt…
Det er ingenting som frister mer, enn når du vet at du ikke kan eller bør… Enten det er slankekuren som gjør at man ikke kan spise det man sikler på eller lommeboken som sier at man ikke kan få kjøpe det man har aller mest lyst til å kjøpe. Da har hjernen lett for å slå seg vrang og man blir besatt av tanken på det man ikke kan eller skal ha. Så hva er kuren for det? Ingen aning, men dersom jeg finner det ut, skal jeg saktens dele gladnyheten. Faktisk tror jeg at den som knekker den nøtten, kan bli både rik og berømt… I hvert fall hvis man har behov for rikdom og berømmelse.
Sånn ser det ut når han på 11 skal ta bilde av en berømt og gigantisk stein, på vei opp Hunnedalen. Det hadde sikkert vært finere om jeg som kjørte tok det i fart, men det er dessverre ikke lov..Når man kjører høyt til fjells her i Norge, er det stor fare for at man møter på sauer og lam i veibanen. Kjør forsiktig og avpass farten..Da vi endelig kom frem, var den lille parkeringsplassen full. Man kan parkere på en større plass i retning Lysebotn, men det hadde medført en del mer gåing. Jeg stod nok ikke helt lovlig i veikanten, men satset på at det gikk bra.
Jeg har en sånn greie med fjell. Skikkelige fjell altså, ikke sånne som vi har her nede på flat-Jæren. Det går helt fint å gå tur ved havet eller i skogen, men noen ganger får jeg veldig lyst til å komme meg over tregrensen. Det er akkurat som om lufta er friskere der oppe og utsikten bedre. Når jeg så langt øye kan se, ikke ser annet enn gråstein, lyng og mose, kjennes det veldig bra. Gjerne med et fjellvann eller flere, som garanter gir kroppen kuldesjokk når man tar et etterlengtet bad. Her oppe i høyden kan man enten rusle avsted med sekk og telt på ryggen eller gå inn til en trivelig DNT- hytte med mye eller lite luksus.
Det er alltid et magisk øyeblikk når man etter en lang og strevsom tur ser hytten foran seg. Tanken på å komme frem, ta av sekk og våte klær, samt nyte et bedre måltid under tak… Det blir ikke bedre enn det.Jeg hadde booket senger til begge to, men enkelte ville helle sove på hemsen i stua. Siden det bare var oss på hytta, var ikke det et problem.Turisthytta Børsteinen hører til Stavanger Turistforening og er ubetjent. Det vil si at det finnes ikke proviant, så man må ha med mat. Ellers har den 16 sengeplasser og står åpen hele året.
Egentlig så bør jeg holde meg vekke fra de høyeste toppene og lengste turene. Det er bare 7 uker siden jeg fikk operert inn total protese i venstre kne og det tar sin tid. Fremdeles har jeg mye hevelse og smerte, men det går bedre dag for dag. I hvert fall så lenge jeg ikke overdriver aktivitetene, men det er jo ikke lett å få til.. Særlig nå på sommeren, når fjellene står der i sin vakreste pryd og jeg kjenner hele, både kropp og sjel, lengter. Selv om regnet høljer ned, som både juni og juli har fått sin del av, vet jeg hvor vakkert det er på fjellet. Med toppene innhyllet i tåke og den jevne duren av regndråper på hetten, samt de salige øyeblikkene når sola bryter gjennom skylaget og naturen glinser i lyset. Jeg hørte fjellene rope ustanselig og jeg vil og vil..
Han på 11 var mest opptatt av at han skulle fiske. Stang, ferskvannskroker, bøtte og kniv var båret med og han var skikkelig klar. Det varte ikke lenge før han var lei, Børsteinsvatnet er ikke kjent for godt fiske. I alle år jeg har besøkt stedet, har jeg til gode å oppleve at noen får fisk….Som badeplass derimot er vannet glimrende. Det er mulig å hoppe eller vasse uti, så det ble bad til alle døgnets tider.Men aller kjekkest var det å fange og slippe ut igjen rumpetroll. At det går an å få så mye spenning utav en tom bøtte og en dam med yrende liv, syntes jeg var imponerende.
Det er jammen bra at jeg er medlem i Turistforeningen og har 590 hytter å velge mellom. Ikke alle ligger på høyfjellet, men av de som ligger høyt, er det heldigvis ikke alle det er langt å gå til. Jeg kan verken gå langt eller bære tungt, derfor hadde jeg sett meg ut en tur til Børsteinen i Lyseheia. Her er det under 1 kilometer å gå fra parkeringen og jeg har vært der mange ganger før. Derfor tenkte jeg at turen inn var enkel, men selektiv hukommelse er noe dritt. Jeg husket ikke at det er en bratt bakke ned til elven, plankebro og bratt opp nakent berg på andre siden. Muligens kun utfordrende for relativt nyopererte, men jeg kom meg forbi. Resten var fint og lettgått.. Jeg hadde med meg han på 11, som bar en blytung sekk, slik at jeg hadde kun en liten og lett dagstursekk. Life is good…
Det regnet godt da vi kom frem, men hva gjør vel det? Vi var jo inne.Sau er det mye av og de kom helt inntil hytta. Da var det ikke lett å sitte inne og han fikk tilslutt klappe flere lam.Ellers gikk det mye i kortspill og yatzy, samt andre spill vi fant på hytta.
Det var like fint som alltid å være på fjellet. Det var bare oss to på Børsteinen og jeg angret på at jeg hadde en avtale som gjorde at vi ikke kunne bli lenge. Men bare et døgn gir håp om bedre tider og jeg fant roen igjen. For første gang i livet har jeg badet i fjellvann med staver og det gikk helt fint. Jeg haltet mellom hytte og utedo, og var glad for det var såpass varmt at jeg ikke trengte bære ved for å fyre. Han på 11 hentet vann og hjalp med å vaske under sengene da vi skulle dra. Jeg satt mye ute og kikket på fjellene, akkurat sånn som jeg hadde lyst til. Jeg hørte kun sauebjeller og elva, samt stemmen til han på 11 hver gang han skulle vise meg et nytt rumpetroll han hadde fanget. Sånt blir jeg meget tilfreds av, så jeg er glad jeg lyttet til fjellenes lokking og kom meg på tur.
Det ble ikke en tur med avansert matlaging, men gjett om vi koste oss…Jeg våknet til så tett tåke at det var såvidt jeg fant utedoen. Nydelig og trolsk stemning…Så var det noen timer med kaffe og gamle turbøker, mens jeg ventet på at han på 11 skulle våkne. Uten mobilnett er det utrolig hvor rolig man blir…Utover dagen lettet tåken og det ble riktig fint vær.
Det er rart med oss mennesker, vi har så lett for å se begrensningene i stedet for mulighetene. Noen lar være å dra på en planlagt fjelltur, fordi værvarselet sier regn. Noen tenker at de ikke er i god nok form, eller at de trenger nye fjellsko. Andre synes det høres stress ut eller skummelt, mens det finnes de som skal dra når de har mer tid eller bedre økonomi eller motivasjonen er tilstede. Det er helt greit, men vær i det minste ærlig ovenfor deg selv. Ofte er det som hindrer oss bare unnskyldninger, fordi hvis du virkelig VIL, KAN DU. Du må kanskje tilpasse turen etter fysisk form, lommebok eller en travel hverdag. Men mye handler om prioriteringer og at du virkelig vil. Jeg ønsker deg en fantastisk sommer…
Da var vi ferdig pakket og bare ut-vasken stod igjen.Pakkeselet tok kjapt avsted, det gikk adskillig tregere med meg. Men det var ingen hast, vi skulle jo bare hjem igjen.Jeg hadde grudd meg til å gå ned hit, men løste det glatt ved å ake på baken ned. Må man, så må man….Adjø fjellene, det blir nok ikke lenge til neste gang…Utedo litteratur…
Jeg er veldig glad i bilen min, selv om de aller nærmeste godt kunne sett at jeg kjøpte meg en ny. Det er jeg uenig i og synes at bilhold er mye enklere med en gammel bil. Bilen min krever minimalt og er pålitelig, bruker lite drivstoff og har god plass. Det er noen hensyn jeg må ta og de skal jeg si noe om her, dersom du vurderer å bytte ut den svære flytebryggen av en bil du kanskje har. Eller har du en el-bil som er så høyteknologisk, at du knapt vet hvordan dørene åpnes og som byttes inn hver gang det kommer en nyere modell?
Bilen min er en stasjonsvogn, det betyr at jeg kan legge ned setene, legge inn et liggeunderlag og en sovepose og vips; plutselig har jeg fått meg bobil.Husk å ta med et kokeapparat, kjele og kaffe. Det er som regel en økonomisk årsak til at man kjører gammel bil og da er det ikke vits å bruke 40,- på bensinstasjon for en kopp kaffe. Lag din egen…Se etter rasteplass med toalett og benker. I høysesongen er det rift om plassene mellom yrkessjåfører, turister og bobil. Parker tidlig dersom du planlegger å overnatte her.
De aller fleste biler er ikke laget for bykjøring, hvor man kun kjører små turer på bare noen kilometer. De trenger en skikkelig utblåsning av motoren, en langtur hvor man ligger i 100 km/t over lengre tid. Ihvertfall fungerer min bil best når jeg plutselig drar avsted. Valg av områder sier seg selv, det må være relativt flatt og motorvei. Sørlandet og Østlandet er best innenlands, men jeg liker både Danmark og Sverige også. Påskeferien 2024 ble derfor en plan om å kjøre til Sverige for å lufte bilen samt se et slott som jeg hadde funnet på Internett.
Bilferjen mellom Horten og Moss tar en halv time og jeg satte pris på at vi ikke engang trengte gå ut av bilen.Det er lenge siden sist jeg var i Sverige, så det var med overraskelse jeg konstanterte at det var like mye vindmøller her som på Jæren. Men dette har jeg ikke sett hjemme, det offentlige toalettet på en rasteplass var pyntet til påske. Det var rett og slett skikkelig koselig.
Det viktigste når du skal kjøre langt med en gammel bil, er å sjekke visse vitale punkter. Jeg peiler og fyller på olje ved behov, fyller på spylevæske til vinduene og ser om det trengs luft i dekkene. Egentlig bør jeg spør min datter om det trengs luft i dekkene, hun har et godt øye for sånn. Jeg er mer «ja,ja,ser bra ut» typen og det kan slå uheldig ut i bilsammenheng. Så rydder jeg bilen og tar ut alt jeg ikke trenger, pakker og drar.
Husk å stoppe hver gang du ser noe interessant. Er du litt som meg, kan det lønne seg å være litt selektiv fordi man kan ikke stoppe HELE tiden. Jeg var ikke klar over at Sverige har så mange og annerledes kirker enn Norge. Husk å ta pauser og lag deg noe mat. Jeg har ikke sett så mange Burger King og McDonald’s siden jeg var på roadtrip i USA. Nå var omtrent hver avkjørsel fra motorveien skiltet med mat og det var slett ikke nødvendig å ha medbrakt. Bortsett fra at det er billigere og sunnnere…
Min bil har ingen problemer med å ligge i 110 over lengre tid. Men det bør være relativt flatt og helst medvind. Jeg kjører alltid etter fartsgrensen, eller rett over. Det er veldig mange som ikke gjør det, de blåser forbi som om de har stjålet bilen. Det er greit med gammel bil, da er det lettere å ikke bli revet med av farten. Jeg liker å tenke sikkerhet når jeg kjører langt og tar mye pauser. Det er viktig på bilferie at man ikke haster avsted, mange ulykker skjer fordi bilførere sovner bak rattet.
Váneren er Sveriges største innsjø og ligger vakkert plassert mellom Götaland og Svealand. Her er utallige turmuligheter, spennende middelalderbyer og flott natur. Jeg kom for å se Läckö slott og ble slett ikke skuffet. Planen var å bo i telt på campingplassen like ved, men den var ikke åpnet enda. Jeg gikk rundt på området og selv om det blåste friskt, var det en fin dag.
Det jeg ikke er så begeistret for med å kjøre gammel bil, er at man sitter liksom å vente på at noe skal skje. Sjekk dashbordet ofte og dersom noe plutselig lyser, som ikke lyste før, få det sjekket av fagfolk. Jeg anbefaler medlemskap i NAF, da har du 4 årlige veihjelp uten egenandel i hele Europa. Det har jeg benyttet meg av ofte, selv om det ble bedre da jeg fikk bil med sentrallås. Det er vanskeligere å låse inn nøklene da.. Hører du lyder du ikke gjenkjenner, skru opp musikken. Vær forberedt på at det er vanlig at hele bilen vibrerer i høy fart. Da gjenstår bare å ønske god tur og kjør forsiktig, enten det er med ny eller gammel bil.
Jeg fikk oppleve skjærgården langs vannet og det var merkelig å tenke på at dette ikke var havet, men ferskvann. Jeg fikk se slottet fra mange vinkler. Morgenstund ved Väneren.
Visste du at hjernen har en medfødt evne til å tilpasse seg og danne nye koblinger? Gjennom hele livet har vi mulighet til å utvikle oss og skape endring i livene våre. Allikevel er hjernens førstevalg motstand mot endring og tror du meg ikke, kan du bare spør de som har forsøkt å slutte å røyke. Eller slanke seg, komme i gang med trening eller bare noe så enkelt som å begynne å bruke blinklys i rundkjøring. Hjernen trives best med å gjøre det som den alltid har gjort. Men hjernen vil takke deg dersom du prøver noe nytt, det er nemlig den mest effektive hjernetrimmen som finnes og kan forebygge demens.
Jeg parkerte ved Noredalen grendahus, her er en stor parkeringsplass. Det kostet 30,- og jeg betalte gladelig. Det er alltid kjekt å støtte de som tilrettelegger for friluftsliv, enten det er med parkering eller merking av løyper.
Jeg tok som vanlig et bilde av kartet som hang ved parkeringen. Det er alltid kjekt å vite hvor man skal, når man går nye turer. Egentlig burde jeg ha memorert kartet, for virkelig å utfordre hjernen. Men det tror jeg hadde vært å be om for mye.
Det lå an til å bli en usedvanlig fin dag, selv om det var bikkjekaldt og en smule snø.
Jeg har gått mange ganger til Øykjarfjellet, men aldri fra Noredalen. Min favoritt er å gå fra Alsvik Natursenter, som er en perle i seg selv. Her er flott hele året og man kan telte, grille, bad eller gå tur. Akkurat HVORFOR jeg alltid har gått herfra, vet jeg faktisk ikke. Det er mulig at det var herfra det først ble merket løype og jeg har gått turen i mange år og alltid av gammel vane. Jeg velger alltid samme vei opp, så er det litt avhengig av tid, vær og lyst om jeg går samme vei ned eller en rundtur. Det er et flott terreng og jeg kjenner løypen godt, så det er både behagelig og lite krevende for hjernen å gå de vante stiene. Men plutselig var jeg sugen på å prøve noe nytt, derfor var jeg klar for å forsøke å gå fra Noredalen. Som sagt, så gjort…
Det var god traktorvei i starten og selv om det var snø, droppet jeg broddene. Det var ikke særlig glatt, så jeg tenkte at jeg skulle vente til det BLE glatt.
Jeg kikket lengselsfullt tilbake mot bilen og fjellene, hvor solen var forventet å komme opp. Vindmøllene forsøkte jeg som vanlig å overse, hjernen min klarer ikke å venne seg til at de er blitt en stor del av horisonten overalt på Jæren.
Men snart stod jeg ved et veiskille og forlot den brede og behagelige veien. Det blir feil å si at jeg aldri hadde gått her før, det er nemlig her man kommer ned dersom man går rundturen. Jeg hadde aldri gått opp og det er to helt forskjellige ting. I hvert fall for min hjerne….
Økjarfjellet er en topp som ligger i Sandnes kommune og turen er relativ lett å gå. Toppen ligger på 372 meter over havet og det er ikke all verdens. Den er lengst å gå til fra Alsvik, da regner man 5,4 kilometer. Fra Noredalen er det 4,1 kilometer og beregnet tid er 2 timer. Det fant jeg ut må være uten snø og dersom man finner løypa på første forsøk… Men jeg var her for å trimme hjernen og ikke så veldig opptatt av hvor langt eller fort jeg skulle gå. Turen regnes som både enkel og barnevennlig, hvor man får mye utsikt for relativt liten innsats. Tja, tenkte jeg, da har man nok gått en del i fjellet før….
Jeg siktet meg inn på gjerdeklyveren, mye av de røde merkene var forsvunnet under snøen. Det var en kamp å komme over, man blir tross alt ikke yngre med årene. Og det er ikke bare hjernen som sløves når alderen siger på…
Det må kalles god hjernetrim, når man virkelig må anstrenge seg for å tenke hvor stien går. Hvor er det logisk at man finner veien opp fjellsiden? Dessuten var det glatt, men jeg gadd fortsatt ikke ta på broddene. Jeg tenkte det var også god trening, «hvor er det trygt å sette beina?»
Jeg har i mange år trivdes godt med å gå mine vante turer. Det har vært av praktiske årsaker, jeg har ofte valgt de som ligger nærmest heimen. Da sparer man tid og transportkostnader, samt at man vet hva man får. Jeg har stort sett dratt til Gramstadområdet, som tar meg 5 minutter å kjøre. Her kan man velge mellom korte og lange turer, topper eller skog. Jeg er lommekjent og bare elsker området. Men tenk på alle de andre fine turene jeg går glipp av og ikke minst utfordringene og gleden ved å finne nye stier, se nye utsikter og utforske andre flotte turområder. For man skal ikke dra langt, før alt oppleves helt nytt.
På andre siden av Nordlandstjørna, kunne jeg se Skrussfjellet. Det er et annet turmål som man kan gå fra Alsvik. Den turen har jeg også gått mange ganger og faktisk variert hvilken retning jeg har gått rundturen.
Heilt til topps her, skulle jeg… Det var jammen godt at jeg skimtet et lite skilt som viste retningen ellers måtte jeg ha vridd hjernen for å finne min egen sti.
Jeg fant noen fotspor jeg kunne følge, men de gikk nedover. Det tenkte jeg mye på, hva var grunnen til det? Var turen lettere å gå ned enn opp? Eller var det bare at mange er like meg, at de alltid går runden samme vei?
Her skal du få et sjefstips: Dersom du har krøpet opp en bratt skråning og det står et gjerde på toppen, da har du mest sannsynlig tatt feil vei…. I hvert fall i merket løype.
Jeg syntes egentlig ikke at stien hvor jeg fant ut at jeg skulle gå, var så mye bedre… Men jeg karret meg videre, fremdeles uten brodder..
På Wikipedia står det at hjernen veier omtrent like mye som en pose sukker og består av omtrent 86 milliarder hjerneceller. Disse cellene er hver og en koblet til 10 000 andre, så det sier seg selv at vi mennesker er ganske så avanserte. Her både prosesseres og lagres informasjon, samt styres hele kroppens funksjoner. Da burde det egentlig være en selvfølge at man tar vare på det som skjer under topplokket, men gjør vi alltid gode valg? Den gode nyheten er at hjernen lager nye hjerneceller hele livet og den kan også, ved skade, danne nye koblinger. Men det er en myte at vi bare bruker en liten del av hjernen, de fleste av oss bruker hele, selv om det ikke alltid oppleves slik… Det kunne jeg kjenne meg igjen i, der jeg rotet meg oppover fjellsiden, både svett og andpusten.
Det var et gledens øyeblikk da jeg kom opp i høyden og morgensolen varmet både kropp og sjel.
Jeg nærmer meg toppen, men måtte vri de små grå over skiltet. Nordland, hvor i alle dager var det? Var det samme sted som Noredalen? Jeg ble en smule forvirret…
Helt plutselig var jeg på toppen og her var jeg jo kjent og kunne beundre utsikten jeg har sett utallige ganger.
Det blir ikke mindre fint, selv om man har sett det før.
Bare for å gjøre det enkelt, satte jeg meg på den vante steinen jeg pleier å sitte når jeg spiser nistepakken. Maten utfordret heller ikke, tørre brødskiver og kakao er alltid en slager når jeg er på tur, enten det er på kjente eller ukjente trakter.
Jeg må innrømme at jeg syntes turen var mer krevende fra Noredalen, enn fra Alsvik. Det handler kanskje mest om føret og at jeg sleit med å finne stien. Dessuten var det ganske så bratt og jeg tenkte mange ganger at jeg burde snu. Eller i hvert fall ta på broddene… Hjernen jobbet på høygir, både med endeløse diskusjoner om hva jeg skulle gjøre samt hvordan jeg kunne velge den tryggeste veien opp. Det var faktisk både utfordrende, samt veldig kjekt. På turen ned gikk jeg den vante veien og jeg tok broddene på. Det ble reneste sjarmør etappen og sånt kan jeg like. Det er fint med hjernetrim, men det gjelder å gi seg mens leken er god. Da får man faktisk lyst til å prøve flere nye og ville veier…
Da var jeg ferdig skodd for en bratt og glatt nedtur.
Nedturen gikk på andre siden av Øykjarfjellet og her får man en fantastisk utsikt over Lutsivassdraget. Det var også mye mindre snø, så det varte ikke lenge før broddene ble tatt av.
Det var rene sommerstemningen, da jeg fulgte traktorveien langs vannet tilbake mot bilen. Jeg var godt fornøyd med turen og går gjerne flere ganger til Øykjarfjell fra Noredalen.
Det er mange måter å bruke en fridag på, men av og til har jeg ting som jeg MÅ få gjort. Å få ved i hus før vinteren, står nok ikke særlig høyt på listen over ting jeg har lyst å gjøre, men har man egentlig noe valg? Strømprisene kommer neppe til å gå ned fremover, så når frost og vinterstormer griper fatt i mitt snart 100 år gamle hus, gjelder det å være forberedt. 10 sekker med ved var bestilt i Bjerkreim, det var bare å fyre opp Toyotaen og kjøre sørover.
Jeg hadde tenkt det skulle være vanskelig å finne starten på turen, men det var faktisk veldig lett. Skiltene var store og flotte, så jeg sendte en vennlig tanke til de som hadde laget dem. Det var tidlig morgen over Ørsdalsvatnet og en flott dag.Den så ut som om den visste noe jeg ikke visste, og som jeg burde vite…
En kjøretur helt til Bjerkreim, MÅ bare kombineres med litt fysisk aktivitet. Veden var ferdigpakket i sekker, så det var fort gjort å få den i bilen og ikke ble jeg svett av det heller. Fra tidligere besøk var jeg klar over alle de fantastiske turmulighetene i området og hadde funnet en ny tur jeg aldri hadde gått. Den var valgt fordi den ikke var for lang (4 1/2 km) og passe lettgått. Med et travelt dagsprogram foran meg, var jeg tidlig av gårde og gledet meg til å utforske Smørkamdalen.
Jeg startet med friskt mot oppover første bakke.
Hadde jeg visst det lå vakre små vann innover, skulle jeg tatt med badetøy.Da jeg var kommet litt opp i høyden, åpnet landskapet seg.
Det startet allerede da jeg var kommet opp den første lange bakken. Tanken slo ned som et lyn i hodet mitt: «Tok jeg på håndbrekket i bilen??» Bilen stod parkert i veikanten, på det som må sies å være en utrolig lang og bratt nedoverbakke. Å ikke ha håndbrekket på, ville mest sannsynlig medført at jeg ikke hadde bil til hjemturen. For, bare så det er sagt, det skjer ofte at jeg glemmer håndbrekket… Dessuten er jeg kjent for å glemme nøkler, mobil, slå av kaffetrakter, låse døren… Jeg har brukt mye tid på å lete etter brillene eller huske hvor jeg parkerte bilen. Det skyldes ikke alder, det er i hvert fall det jeg sier til meg selv, men fordi jeg stort sett har tankene andre steder. Spørsmålet ble derfor, skulle jeg snu for å sjekke?
Det er merket mange fine utkikkspunkt langs løypa. Det er både bratt og høyt, en kombinasjon som gir strålende utsikt.Det var nydelige høstfarger i fjellet og luften var frisk og skarp.
Dersom jeg valgte å snu, ville det vært å innrømme nederlaget. At jeg faktisk sliter med å huske og at det ofte er et tegn på at man begynner å bli gammel. Dessuten måtte jeg gått opp den lange bakken enda en gang og det gadd jeg i hvert fall ikke. Jeg valgte å gå videre, men nå var bekymrings frøet sådd. Det slo raskt rot og begynte å vokse. Det spant i hodet om alt så kunne skje med bilen, dersom håndbrekket ikke var på. Derfor var jeg ikke forberedt da løypa plutselig forlot den fine veien og gikk ut i terrenget. Her var flott utsikt og relativt lett gått, helt til stien begynte å gå nedover. Det var bratt og i mitt hodet ble det farlig bratt.
Her blei det jammen bratt, men turbeskrivelsen jeg hadde lest, hadde forberedt meg på en del luftige partier. Ellers beskrives den som enkel og barnevennlig.All ære til de som merket og tilrettela løypa, de hadde gjort en god jobb. Men det hjalp ikke meg så mye…
Har du hørt uttrykket «å krisemaksimere «? Det er når fantasien tar overhånd og man spinner avsted på alle slags katastrofe tanker om hva som kan skje. Tankene er høyst reelle for de som opplever dem og kan gi kraftige angst og bekymrings reaksjoner i både kropp og sinn. Man kan bli både svett og kortpustet, samt ha vansker med å fokusere og tenke klart. Det beste man kan gjøre, er å ta noen lange og gode pust som roer ned, samt fortelle seg selv at dette ikke er farlig. Velger man å stoppe opp eller snu, har man jo bekreftet mistanken, at situasjonen er så farlig at man faktisk må flykte fra den. Det er den sjelden, når det bare er tankene som løper løpsk…
På andre side av vannet lå en liten gård. Der kunne jeg neppe ha bodd.. Tenk bare på jordras, steinras, snøras, flom, vinterstormer, brann, alvorlig sykdom uten veiforbindelse…Mange steder gikk stien på kanten og dinglet, andre steder var det merket sti ut til spesielt vakre utkikkspunkt. Selvfølgelig måtte jeg ha full valuta og nærmest krøp ut til kanten for å kikke ned. Litt sjølpining bygger sterk karakter, er mitt motto.Det var ikke folksomt i heia og sauer var det eneste jeg traff. De kikket rart på meg, eller kanskje jeg bare innbilte meg det?
Det fine med at jeg ble så opptatt av alt det farlige som kunne skje underveis, som fall med dødelig utgang eller kompliserte beinbrudd, var at jeg nesten glemte bilen. For planen hadde vært å gå så fort jeg greide tilbake til start, for å sjekke at den fremdeles stod på samme sted. Men sånn blei det ikke, fordi jeg vet at den beste måten å roe ned på, er ved å bruke god tid. Derfor fant jeg et hyggelig sted vekke fra kanten, hvor jeg spiste nistepakken. Jeg lå i gresset en god stund og kikket på skyene. Naturen ble beundret fra både høyt og lavt, samtidig som jeg passet på å gå seint nok til at ikke pulsen steig for mye. Det fungerte fint.
Tenk at oppå den haugen stod jeg og kikket ned. Jeg gav meg sjøl en vennlig klapp på skulderen for å ha overlevd.Jeg måtte få med meg alle severdighetene, det var en usedvanlig flott tur.Stien slynget seg langs fjellene, med vakker utsikt over vannet. Ørsdalsvatnet er 18 kilometer langt og om sommeren kan man dra på cruise her med M/K Ørsdølen.Nistepakken var av det kjipe slaget; kaffi og flere dager gammelt brød i tykke skiver. Med peanøttsmør, som klistret seg til ganen og ble svelget ned med vann. Men alt smaker godt på tur og særlig når man sitter på fast fjell uten bratte stup rundt seg.Rundt den svingen og det ville være mulig å se bilen. Eller ikke, dersom den lå i bunnen av bakken. Spenningen var stigende…
Jeg innrømmer at DET øyeblikket, da jeg rundet en ås og fikk utsikt til veien, var en lykkens stund. For der stod jammen vraket mitt fremdeles, trygt plassert i veikanten. Jeg lo høyt av meg selv, for det syntes jeg var det minste jeg kunne gjøre etter alt tankekjøret underveis. Det å riste på hodet, himle med øynene og fjolle litt over hvor dumt man kan tenke, det er undervurdert av mange. Neste gang jeg er på tur og brått blir usikker på om jeg tok på håndbrekket, skrudde av kaffetrakteren hjemme eller har husket alle de viktige små bagatellene som man utfører hver dag, så skal jeg ta opp den gode følelsen av befrielse som nå bredde seg i kropp og sinn. Så får det heller være at jeg hadde glemt å låse bildøren….
Er det ikke rart? Under denne helleren var jeg mest opptatt av bilen og tenkte ikke særlig på om den plutselig kunne rase ut og begrave meg under flere tonn med stein..Turen gjennom Smørkamdalen kan gås begge veier og tror kanskje det hadde vært mindre krevende å gå andre vei enn det jeg gikk. Nå snakker jeg om mentalt og ikke fysisk….
Er det ikke rart hvor forskjellige vi mennesker er? Det som er enkelt for noen, kan være skikkelig utfordrende for andre. Enten det er i jobbsammenheng, sport eller strikking vi briljerer, har vi lett for å se bort i fra at andre kanskje ikke har det samme utgangspunktet som vi har. Allikevel virker det som om vi ofte glemmer det, når vi i godhetens navn gir hverandre tips og velmenende råd. Vi tenker ut fra vårt eget ståsted og i verste fall kan vi utsette andre for farlige og ubehagelige situasjoner. Det er sjelden fordi vi ønsker andre vondt, tror jeg, men kanskje fordi vi er ubetenksomme og ser verden med VÅRE øyner.
En nybegynner tur i Jotunheimen kan være så mangt… Med blytung sekk og mange hundre høydemeter oppover, var jeg sjeleglad jeg hadde vært på tur før.
På ut.no er turen inn til Olandsbu beskrevet som en enkel og barnevennlig tur. Men for han som aldri hadde gått med sekk eller besøkt en DNT hytte før, var det krevende nok.
Turen opp på Bergefjellet er en eneste lang motbakke og passer neppe for alle.
Vi møtte Marit på turisthytta i Trodla-Tysdal og burde egentlig ha skjønt tegningen da hun sa hvor hun hadde gått fra og hvor hun skulle neste dag. Jeg ble glad da jeg hørte at hun hadde kommet ned Tverrlia og spurte henne kjapt om det var så luftig som turbeskrivelsene beskrev. Med høydeskrekk og dårlige knær var jeg litt skeptisk om dette var turen for meg, men Marit var var veldig overbevisende. Her var verken utfordringer med høyder eller særlig krevende terreng. Det hadde vært litt vått og sleipt noen steder, men det hadde gått helt fint å komme ned lia. Siden det som regel er mer krevende å gå ned, enn opp, tenkte jeg at dette skal gå fint. Derfor var jeg lettet da jeg la meg og gledet meg til en fin tur.
Trodla-Tysdal ligger nydelig omgitt av høye fjell. Turen inn fra Kleivaland kan være krevende nok dersom man ikke er fjellvant, men turen videre til Viglesdalen er for spesielt interesserte.
Å ferdes i naturen gir deg styrke, både fysisk og psykisk. Samtidig må utfordringene stå i stil med evnene, hvis ikke blir det lite kjekt.
Det ble slett ikke en fin tur, men en tur hvor jeg ikke trodde vi skulle komme oss levende opp fjellsiden. Senere fant jeg ut at turen er merket med svart og varseltrekant, samt regnet for å være Rogalands tøffeste turistforeningstur. Hadde jeg vært klar over dette i forkant, hadde jeg ikke gått. Jeg tar gjerne en utfordring, men samtidig er det viktig å vite hvor grensen går. Nå stolte jeg på andre, som jeg faktisk tror ikke syntes at dette var en særlig krevende tur. Men ikke vet jeg hva Marit drev med til vanlig; kanskje ekstremsport og ultraløp? Jeg husker i hvert fall at vi godt kunne tenke oss å kringle-vri henne, da vi hang rundt hver vår bjørk og hyperventilerte opp Tverrlia.
Fottur i Nepal var en fantastisk opplevelse, hvor man trenger å vite hva man går til.
Sykkeltur med el-sykkel er ikke bare idyll… Fjorårets tur rundt på Dovrefjell ble tøff for noen, som var på sin første langtur med sykkel.
Noen liker å gå langt og andre kort. Og vi vet ikke alltid hva andre mener med langt… Eller kort….
Jeg er med i noen tur og frilufts grupper på Facebook, hvor jeg noen ganger blir ganske oppgitt. Det kan virke som enkelte har et behov for å fremheve seg selv og gir råd til andre, som i verste fall er farlige. Her er et eksempel: en liten familie som er helt uerfarne med tur og friluftsliv. De ønsker å ta med seg barna, på 6 og 8 år, til Trolltunga og ønsker råd om hvor krevende turen er og hva de bør ha med. Det kom mange svar og de fleste var oppmuntrende og sånn «kjør på, dette klarer dere fint». Det kom utallige eksempler; som de som hadde gått opp på 3 timer og med 25 kilo på ryggen (skulle telte og videre) uten problemer og de som hadde 3 åringer som hadde gått opp selv. Jeg har vært på Trolltunga og hadde aldri anbefalt turen til denne familien. Det er en lang dag på tur og man bør ha gått noen kortere turer før man går denne. Jeg vet ikke om de gikk, men jeg håper ikke det. Særlig ikke for barnas skyld…
Er man helt fersk i friluftsliv, dra på tur på dine egne premisser. Gjerne sammen med andre, DNT har fellesturer både for barn og voksne. Vi dro til Olalia sammen med Barnas Turlag og hadde en flott tur.
Man lærer av erfaring og det kan være den beste lærdommen.
Min far var en fjellets mann. Når han gikk, var det som regel fort og langt. Å spør han om avstand og hvor krevende en tur var, nyttet ikke. Det lærte jeg på den harde måten, ved å lytte til hans råd. Det er ikke uten grunn at det var en fjellvettregel som ble tatt bort da reglene ble revidert i 2016: Lytt til erfarne fjellfolk. Fra reglene kom i 1952 og frem til 2016, var det nok mange som ønsket at de ikke hadde lyttet til de med lang erfaring… I hvert fall når det gjelder hvor krevende en tur oppleves. I stedet er det kommet en regel, om at «Man skal tilpasse turen etter evne og forhold» og det er jeg veldig enig i.
Tur er kjekkest når man har overskudd til å kose seg, som her på vei rundt Løtoft.
Det er med god tid at man får med alle detaljene underveis, som her ved et utkikkstårn i Schwartswald.
Det er mange som bruker naturen til annet enn å fylle på energi og søke ro. De har som mål å prestere og inspirere andre til å sprenge grenser. Det synes jeg er flott, samtidig som det er viktig å huske at naturen kan være et lunefullt sted. Det er mange som legger ut på for krevende turer, som de ikke har forutsetning til å greie. Noen skader seg og andre dør, og det er jevnlig redningsaksjoner, både sommer og vinter. Da tenker jeg at det er vårt felles ansvar, vi som går mye i naturen, å veilede de som ikke er fullt så erfarne. Gi kloke råd og ikke bagatelliser hvor krevende en tur er, fordi du selv er i veldig god form. Still gjerne spørsmål og vær litt nysgjerrig på dine medmennesker. Hvilket utgangspunkt har de og hvilken erfaring?
Naturen er det fineste jeg vet…. Det er ikke et sted hvor man skal sammenligne seg selv med andre og tenke at man må prestere som dem.
Vi kom oss over og ned til Viglesdalen, men det var en tur jeg ikke anbefaler andre å gå. Særlig ikke de med høydeskrekk og dårlige knær…
Vi traff Marit igjen på turisthytta i Viglesdalen, men vi var så slitne at vi ikke hadde overskudd til å kringle-vri noen. Dessuten var Marit en fantastisk hyggelig dame og i utrolig god form. Jeg skulle virkelig ønske jeg var som Marit, samtidig som jeg ble glad over å se at hun også måtte gå baklengs ned trappen neste morgen. Hennes bein kjente også alle høydemetrene, det var ikke bare meg. Hun var litt som far, som ikke gav råd for å fremheve seg selv, men fordi hun oppriktig ikke syntes at Tverrlia var særlig krevende. Det står det all respekt av, men jeg har lært at jeg må lytte mer til magefølelsen, samt undersøke i forkant, hvor krevende en tur er. Og aldri mer lytte til Marit eller andre erfarne fjellfolk!
Er det ikke rart, hvordan de unge i dag, har en oppfatning av at alt høres mye kulere og mer seriøst ut på engelsk? Det hender både titt og ofte at jeg må be både barn og barnebarn om en oversettelse, og jeg anser meg selv som ikke helt dum. Det er «OH MY GOOD», «NO WAY» og andre mye styggere uttrykk, som jeg helst ikke vil gjengi. Jeg har forsøkt å forklare i mange år, at banning på engelsk er fremdeles banning. Men da ser de bare på meg som om jeg snakker gresk. Dessuten er det ikke bare de unge, innen salg og markedsføring er engelsk mye brukt. Som om vi her i Norge er en bakevje, med et sidrumpa språk, som ikke forstår hvor fantastisk ting er før vi får det på engelsk.
Turen til Himakåna er ikke lang, så han på 10 ble slett ikke avskrekket da vi kikket på kartet ved parkeringen. Turen starter og stopper ved Jokeren i Hinderåvåg og man betaler i automaten.Det begynte riktig så finslig, med å gå langs riksveien, på asfalt. Det regnet jevnt og trutt, så da vi kom dit hvor turstien startet, ville noen snu og dra hjem.Fra der grusveien starter, er det 2,2 kilometer frem til kanten. Jeg strevde litt med skiltingen, nede ved parkeringen hadde vi sett ett skilt som viste stigningen. Der stod det at det var 2 km og skikkelig slak bakke oppover til toppen. Bullshit, sa han på 10, da vi kom frem…
Kanskje det er fordi jeg føler meg gammel, oppvokst i en tid hvor ikke all oppmerksomhet handlet om det som skjer inni en skjerm. Samtidig blir jeg fasinert, særlig når jeg lytter i smug til barnebarnet som spiller dataspill med kompisene. Det er meg ufattelig hvor og hvordan han har lært så mye engelsk. Belive me, de glosene der har han ikke lært på skolen… Nåvel, nok om det…. Jeg hadde fått overtalt ham til tur og valget falt på Himakånå. Der hadde vi aldri vært, men jeg hadde tenkt lenge på at det var en tur som fristet. Fjellformasjonen markedsføres som en miniatyr Trolltunga, bare med kortere avstand og grusvei helt frem. Jeg bør kanskje presisere at den fristet MEG, han på 10 trakk på skuldrene og sa » Same shit» da jeg la frem forslaget. Det tok jeg som et ja…
Det var rett før han sank ned på alle fire og krøp opp bakken… Det var vel egentlig min feil, jeg vet tross alt at han HATER oppoverbakker.Humøret steig betraktelig da han fant dette skiltet. Endelig var der håp om litt spenning i hverdagen, eller som han sa:»Finally some action».Da gjengen kom mot ham, var det ikke så morsomt lengre. Det kom en del gloser som ikke egner seg til å gjengi.. Selv om de er på engelsk..Skeptisk, meget skeptisk… Jeg brukte litt tid på å forklare forskjellen mellom en ku og en okse, altså hvordan man ser det, men han var allikevel redd. Gåstaven var klar til bruk for å forsvare seg, dersom det skulle bli nødvendig.
Bare så det er sagt, jeg har gått turen til Trolltunga og de kan overhode ikke sammenlignes. Turen til Trolltunga er fysisk krevende, lang og går i storslagen natur. Turen til Himakånå er rein plankekjøring og det mest spennende vi opplevde, var da vi prøvde å finne ut hvor den farlige oksen oppholdt seg. Jeg mener slett ikke at turen til Himakånå er bortkastet, det er en flott tursti gjennom kulturbeite og med fin utsikt. Men det er en eneste lang oppoverbakke, som sleit på motivasjonen til han på 10. Det er klart at det hjalp ikke på med dårlig vær, som krever tunge støvler og oljehyre. Så det er mulig at det hadde vært kjekkere med sol, mindre vind og lettere bekledning, men jeg tror ikke det.
Humøret steig litt, da jeg fant en hule hvor vi kunne sitte og spise medbragt kjeks og kakao. Han var mest opptatt av hvor ku-flokken ble av og om jeg kunne høre rautingen fra oksen.Det ble ikke mindre bratt oppover og jammen gikk det seint med oss. Eller helst med ham, noe som er uvanlig… Mange utenlandske turister tar en tur til Himakånå, det er ofte de som går med paraply, hvite sko og gjennomsiktig regn-poncho. Selv om på akkurat denne turen går det helt fint.Jeg hadde god tid til å studere blomstene som vokste langs veikanten, samt beundre utsikten.
Det ble dessuten mye tid i eget hode, siden jeg gikk LANGT foran turfølget mitt. Jeg begynte å reflektere på hvorfor vi sier og gjør det vi gjør, som førte meg over på valg vi tar og hvorfor. Det blir gjerne det på tur, tid til å tenke disse dype tankene som man ikke rekker over i en hverdag fylt med støy. Jeg undret meg mye over hvorfor jeg insisterer på å gå en tur, som jeg visste at han på 10 mest sannsynligvis ikke kom til å like. Dessuten visste jeg jo at det ikke var en tur jeg heller kom til å være umåtelig begeistret for, siden hele poenget var utsikten på toppen og fare for fritt fall på flere hundre meter. Var det kun for å kunne si «been there, done that» eller var det en dypere mening med turvalget? Og kom vi noensinne til å komme frem eller kom jeg til å gi etter å snu?
Jeg kjente på et snev av dårlig samvittighet, da jeg så hvordan han slepte seg oppetter bakkene. Selv om jeg vet at han er mye spreke enn meg, hvis han bare vil.Så flatet det endelig ut og vi hadde ikke mange meter igjen å gå. HELDIGVIS….Jeg forsøkte å lokke med at han kunne bygge seg en liten varde, for å dokumentere at han hadde greid å gå helt opp. Det var uaktuelt og han forstod ikke poenget med det.Men så var vi der, 357 meter over havet og med utsikt over Lysevatnet.
Det ble som jeg hadde tenkt.. Han på 10 ville ut på nabben, for å sitte og dingle med beina, mens jeg tok bilde. Jeg fikk pusteproblemer bare ved tanken og med et godt grep i armen hans, tok jeg noen raske bilder så nær kanten som jeg orket. Det var et annet par på toppen, de hadde passert oss på vei opp og rigget seg nå til på kanten for å spise nistepakken. Bare tanken på å sitte så nær kanten gjorde meg kvalm, så det gjorde ikke vi. Det ble i stedet helomvending og en meget rask retrett samme vei som vi kom opp. Han på 10 galopperte nedover grusveien så søla skvatt, mens han sang av full hals: «I belive I can fly». Oksen så vi heller ikke noe til og på rekordfart var vi tilbake til bilen. Jeg hadde lokket med en tur på Jokeren og der gikk enkelte berserk i raske karbohydrater og fett, mens han påstod at det var straffen jeg måtte betale for å ha tvunget ham opp den lange bakken. For ikke å snakke om å ha utsatt ham for en livsfarlig okse… Men da vi kjørte hjemover, innrømte han at turen hadde vært «good shit», så da var han vel egentlig fornøyd…
Det var flott utsikt, selv i regnværet. Men jeg var nok mest opptatt av hvor nær han var kanten…Det var ikke mye jeg så av han på nedturen, beina gikk som trommestikker.Det regnet bare mer og mer, så det var godt å komme til asfalten igjen. Jeg forsøkte å hinte om å gå innom til middelalder kirkegården, men det var totalt uaktuelt. Han påstod han ikke var «made for this shit» så jeg gav meg fort….Det blir neppe flere turer til Himakånå på noen av oss, han fordi han hater oppoverbakker og meg på grunn av høydeskrekk. Men vi HAR vært der…
Det er ikke alltid man får det man kom for. Det kjenner nok de fleste av oss (med noen år på baken) til, på ene eller andre måten. Ikke nødvendigvis negativt, men man sitter liksom igjen med en følelse av å ha blitt snytt. Men la meg nå ta det fra begynnelsen, sånn at folk forstår hva jeg skriver om…
Med brann i gjenvinningsanlegget på Forus, fikk turen en dramatisk start. Røyken seig over motorveien. Det kom seg da jeg kom til Lie badeplass og fikk tatt årets beste sjøbad. Klart og varmt vann, uten en brennmanet, var fantastisk. Basecamp ble på Nedre Vats, sånn midt i mellom hjem og Tjoflot. Flateste stedet på min søsters hyttetomt var komposthaugen, så da satte jeg opp teltet der. Det var meg og utallige brunsnegler…
Det var i fjor, mens jeg var i Lofthus for å gå Dronningstien, at jeg så Oksen. Mørk og dyster ruvet han på andre siden av fjorden, og jeg ble ganske så betatt. Det var et mektig syn og jeg forstod fra turbeskrivelsen at det var både majestetisk og krevende å beseire kolossen. Noe for meg, altså… Mange stier førte til toppen, som ligger på 1241 meter over havet. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at en dag skal jeg ta en dans med El Toro…
Tidlig på morgenkvisten hadde jeg Låtefossen for meg selv. Alle andre lå i bobilene og sov, og det var såvidt jeg greide snike plass til Toyotaen på rasteplassen.Det var ikke mye liv langs fjorden mellom Odda og Hardanger brua heller. Er det kun i Norge vi har slik blind tillitt og tro på det gode i våre medmennesker? Langs veien står tett med boder, hvor man 24/7 kan handle uten betjening. Pengene betales med vipps eller legges i et skrin.. Jeg bare ELSKER Hardanger…. Nå var det moreller som var i sesong. De var absolutt verd pengene…
Men tiden går fort og en svipptur til Hardanger er liksom ikke gjort på en dag. Jeg måtte ha en hel helg og dessuten måtte det klaffe med været. Oksen er ikke en tur som anbefales i dårlig vær, med fjord på tre av sidene ligger den utsatt til. Men yr.no lovte overskyet, fin temperatur og lite vind, akkurat den helgen jeg hadde fri og ingen planer. Derfor pakket jeg bilen før jobb og kjørte direkte, da arbeidsdagen var over.
Veien innover mot parkeringsplassen på Tjoflot, var smal og svingete. Heldigvis kom det ikke mange biler imot, så det gikk fint. Det var riktig så idyllisk, selv om tåken hang nedover fjellsiden. Pytt, pytt, litt morgentåke, tenkte jeg. Turen starter ved parkeringsplassen og går på skogsvei innover. Husk å betale 100,- i bompenger og det stod også et kjøleskap med brus, eplesaft og alkoholfritt øl som man kunne forsyne seg av. Alt betales med vipps og jeg frydet meg.
Planen var å finne en campingplass, nær Oksen. Men det gav jeg opp, var for trøtt til å kjøre langt. Så jeg campet hos min søster, og startet tidlig neste morgen. Retter sagt, midt på natta.. Det fine med å kjøre om natten, er at man har veien for seg selv. Alle bobiler og campingvogner okkuperte hver rasteplass og ledig flekk jeg passerte. Det hadde også vært vanskelig å finne plass til teltet, selv om det er plenty av campingplasser. Det var stappfullt overalt og jeg var glad jeg var tidlig ute til Tjoflot. Der var nesten tomt, jeg spiste og byttet klær og begynte å gå presis 06.45. Let the game begin…
Turen fra Tjoflot er ca 4,5 kilometer en vei. Total stigning man går er 1068 meter, så det sier seg selv at turen er kort og bratt. Det startet fint i granskog, men jeg hadde ikke gått langt før tåken dekket det meste. Da jeg kom ut av skogen, var jeg oppe på 600 meter. Her lå stølen Vindhovden og det var såvidt jeg greide å skimte husene.
Hva er det som driver oss som går på topptur? Er det turen eller er det utsikten? Det gikk jeg mye å tenkte på, ettersom jeg karret meg oppover. Jeg var i en tåkeboble, hvor alt var pakket inn i bomull. Et ungt, tysk par snakket varmt om hvor trolsk stemningen var, for det var kun oss på fjellet. Jeg vurderte hele tiden å snu, for hva var poenget når man ikke så noe av omgivelsene? Desuten var jeg redd for å gå meg vill. Men stien var lett å finne og tydelig merket, så jeg vurderte det som trygt. Derfor gikk jeg videre..
Svetten rant og det var fuktig i tåken. Allikevel var det varmt nok til t-skjorte og shorts, men jeg hadde varme klær i sekken. Det ble mange pauser oppover, løypa vekslet mellom bratt og veldig bratt.Blomstene som vokste langs stien, var vakre. Mest kjekt var det å se NOE… Plutselig løsnet tåken litt og jeg satte meg rett ned for å nyte synet. Det var ikke mange minuttene, men jeg tenkte YES, endelig skjer det noe… Men det gjorde ikke det… Det var såvidt jeg greide se varden og pausen på toppen ble ikke særlig lang. Jeg spretter boblene for å feire at jeg kom opp, byttet til tørt ull og dunvest, tygde i meg litt nøtteblanding og flirte over utsikten. Retter sagt, mangel på utsikt..
Jeg kom frem til at det var HÅPET som gjorde at jeg fortsatte å gå. For tenk om tåken letter? Tenk om jeg får se både Hardangerfjorden, Granvinfjorden, Sørfjorden og Eidfjorden? For ikke å snakke om store deler av Hardangervidda, Folgefonna, Vossefjella og Raundalsryggens topper i nordvest. For alt dette hadde blitt mitt, dersom bare tåka forsvant. Men den gjorde ikke det og jeg trøstet meg med at jeg tross alt hadde kommet meg til toppen. Litt trist var det allikevel å rusle nedover, det var slett ingen seiersrus, slik man ofte får av sol og fantastisk utsikt.
Tåken var helst enda tettere på vei ned og jeg måtte virkelig konsentrere meg om å finne stien og holde meg på beina. Det var eneste snøflekken jeg såg på turen. Stien ble lettere å følge lenger nede.
Jeg traff mange folk på vei opp, da jeg kom lengre nedover. De hadde 2 spørsmål: Er det langt igjen? og Ser man noe på toppen? Svaret mitt på det første var ja, og på det andre nei. Allikevel var det ingen som snudde, og jeg tenkte at det bekreftet min hypotese om at det er HÅPET som gjør at vi fortsetter. Håpet om utsikt, håpet om at man er ferdig med de tyngste bakkene, håpet om at snart bryter sola gjennom. Og når det allikevel ikke skjer, så kan det være at det er like før. Derfor fortsetter man å gå..
Nede på stølen igjen, greide jeg finne utedassen. Det passet veldig bra. Og snart forsvant jeg inn i skogen igjen. Og plutselig var det en benk og litt utsikt.. Heldigvis hadde jeg mer nistemat igjen og endelig fikk jeg nyte dei vestlandske fjordane og fjellene.
Det ble ikke den turen jeg hadde sett for meg, min kamp med Oksen. Jeg følte meg beseiret og selv om jeg kom opp, hadde jeg jo ikke sett noen ting. Nå var det bare å komme seg i bilen og dra tilbake til teltet. Det kan hende at jeg må utfordre Oksen en annen gang, selv om jeg har vært på toppen. Eller kanskje det blir et annet fjell, på et annet sted. Det er visstnok en Okse i Lyngsalpene også… Med eller uten tåke…
Det ble en stopp i Kinsarvik for å trøstespise litt kaffe og is. Langt der bak kunne jeg se Oksen, hvor tåken lettet mer og mer.Finværet kom i bilen på vei bort fra Oksen. Jeg må kanskje slutte å stå så tidlig opp og heller gå tur senere på dagen, tenkte jeg da. Men det skjer nok aldri, for tur er tur og det finnes alltid et håp
Det er mye som skjer med kroppen rent fysisk når man blir eldre. Man har de endringene som man kan se, slik som at håret blir gråere og huden mer rynkete, så har man det man kan kjenne, som stivere ledd og svakere muskler. Gradvis svekkes vev og organer, slik at kroppen blir slitt og fungerer dårligere. Det er viktig å huske på at alder er ingen sykdom, men man kan være mer mottagelig for å bli syk ved høy alder. Livsstil og gener har nok mest å si for hvordan alderdommen blir. Ta en kikk bakover i slekta og se hvordan alderdommen var for foreldre, besteforeldre og enda lengre bak. Ta dessuten et granskende blikk på hvordan du lever, særlig i forhold til fysisk aktivitet, kosthold, røyking og alkohol. Er det noe du kan endre, slik at helsen blir bedre? Jeg er lite begeistret for det fanatiske synet på helse som mange lever etter i dag, med en asketisk livstil og mange forbud. God helse handler for meg om balanse og bare så det er sagt, ingen lever evig.
