En helt nødvendig fritidsreise…

Det finnes mye her i livet jeg ikke forstår og det tenker jeg er greit nok. Det er særlig nå, med restriksjoner på grunn av koronavirus i hele samfunnet, at jeg kjenner meg forvirret. For når myndighetene står frem i media og sier: «Ja, dere kan dra på hytten, men helst ikke. Dere kan reise, men unngå alle unødvendige fritidsreiser», så tenker jeg: «hva mener de egentlig med det»? Og da detter jeg av lasset med et brak. Hallo; når har det noensinne vært nødvendig å reise på tur i fritiden? Det er jo selve definisjonen på en sånn tur, at man reiser fordi man har lyst og ikke fordi man MÅ. Så hva er greia, liksom????

Det er klart at jeg trengte ikke reise til Peru i høst for å vandre på de gamle inkastiene og sove i glassbur i fjellsiden. Fjell har vi her i Norge og seng har jeg hjemme.

Og ikke trengte vi å dra til Danmark for å spise is, når vi har is på nærbutikken. Eller; kanskje ikke sånn is…

Jeg synes det har vært vanskelig å ikke kunne reise andre steder enn i nærmiljøet. Jeg hadde planlagt en sykkeltur i området rundt Gdansk, som ble avlyst. Der får jeg ikke pengene igjen heller, fordi reiseselskapet er utilgjengelig. Men det er en annen historie.. Denne langhelgen med 1 mai skulle jeg ha tilbragt i Wales. Jeg tok ut 2 dager med avspasering for å få en hel uke (nesten) og så frem til full engelsk frokost, turer langs kysten og finne noen nye slott å besøke. Samtidig skulle jeg besøke studenten i Cardiff, men han sitter nå i andre etasje på ubestemt tid. Og det er jo kjekt, men det var liksom den turen til Wales som gikk i dass…

Jeg kan ikke klage, jeg var tross alt i Wales i høst…

Jeg har ingen problemer med å forholde meg til myndighetenes råd, dessuten kommer man jo ingen steder ut av landet uansett. Og det er greit, jeg er helsefagarbeider og godt oppdatert på smittevern og begrensning på spredning. MEN JEG VIL PÅ TUR!!!! Så hva må til for at min fritidsreise skal bli helt nødvendig? Er det nok at jeg har akutt behov for å skifte stue? At sjelen min trenger å være fri? At jeg har kjent så mye stress på jobb og hjemme i forbindelse med de siste ukene at jeg bare MÅ sitte under et tre og gjøre ingenting????

Jeg har vel aldri padlet kajakk fordi det var HELT NØDVENDIG….
Eller tatt en sykkeltur fordi jeg ABSOLUTT MÅ…..

For hele poenget med en fritidsreise, ihvertfall sånn som jeg ser det, er at man gjør noe helt annet enn det man vanligvis gjør. Man bryter rutinen, forlater hverdagen og kjenner på spenningen med det uforutsigbare. Når jeg er på tur, vet jeg ikke alltid hvor jeg er neste dag. Jeg vet ikke hva jeg skal spise eller hvor jeg skal sove. Jeg spiser den maten som jeg får tak i og elsker å prøve det som er nytt. Samtidig er det den usikkerheten som gjør at det er ufattelig godt å komme hjem, for aldri er senga mykere enn etter noen dager eller uker i telt… For ikke å snakke om dusj, vannklosett, kjøleskap OG KAFFETRAKTER… Da snakker vi livskvalitet og noen ganger ser man det best, etter litt avstand.

En klok mann sa engang; «Reis ikke for å komme frem, men for å reise». Den støtter jeg fullt ut…
Ikke trenger man å reise så langt heller….

Så nå pakker jeg telt og sykkel og tar meg en tur. Jeg lover dyrt og hellig at jeg kun skal spise det jeg har tatt med og unngå alle nærbutikker, kiosker og kafeer. Jeg skal ikke prate med lokalbefolkningen med mindre det er et visst antall meter mellom oss og jeg skal heller ikke ta offentlig transport. Blir jeg syk eller har en liten ulykke, er avtalen å ringe min sønn. Han skal kaste seg i bilen og henter meg, slik at jeg kan oppsøke helsetjenesten i min egen hjemkommune. Jeg har pakket utstyr til både vaske og sprite meg selv og sykkel, dersom vi kommer i nærheten av folk. Jeg har selv definert turen som absolutt nødvendig, så håper jeg at helseministeren er enig med meg i det. Nyt dagen, uansett hvor du er.

Livet er best utendørs, synes jeg…

Og sånn går nå dagane….

Hvis det er noe jeg har lært gjennom et langt liv, så er det at det finnes tre typer mennesker. Man har de som får ting til å skje, så er det de som ser at ting skjer og tilslutt så har man de som lurer på hva som skjer. Mine barn vil nok si at jeg absolutt tilhører den første gruppen og særlig når det gjelder tur. Det må jeg nok dessverre være enig med dem i, for det er sjelden langt mellom tanke og handling når jeg får behov for litt frisk luft.

Borestranda er et fantastisk sted, som er godt tilrettelagte med parkering, dusj og toalett.
Det er rett og slett blitt et sted for de kule og arkitekturen bærer preg av det.

Mitt lille barn er noe nok mest i gruppe to og hun ser med tålmodighet på når jeg løper rundt og gjør klar. Koker vann, pakker sekk, smører mat, finner klær… Og når jeg står glassklar i døra, siger hun inn på badet og blir der. Lenge… Det er liksom ikke noe som haster og hun er grundig og flink med å gjøre både seg selv og hundene klar. Mens jeg venter og venter, mer og mer utålmodig.

Ikke et tohodet troll, men en snill og grei hundeeier med en hund med spjelket fot. Da må mor bære…
Godt å få luftet både to og firbeinte i disse innetider.
Og noen trenger mer enn andre å springe fra seg.

Så har man han på 7, som definitivt tilhører gruppe tre. Når alt er pakket i bilen, jeg har ventet i flere timer og bare han mangler, ser han opp fra PCen og sier: «Kæ??» Jeg bruker min snille og milde farmorstemme og spør om han er klar for tur. Ikke husker han hvor vi skal eller hvorfor, ei heller hva jeg har bedt ham om å finne frem og hvilke klær jeg har lagt klar…. Det er mildt sagt en tålmodighetsprøve, å dra på tur sammen med noen andre, som ikke er i gruppe en.

Det var mange som hadde lyst på pizzabolle.
Mens andre knapt hadde tid til å sette seg ned for å spise.

Jeg er virkelig veldig glad i å ha med meg flokken min på tur, og særlig i disse virustider, når man helst ikke skal treffe andre enn de man bor sammen med. Men jeg skulle noen ganger ønske at jeg ikke var den eneste som får ting til å skje. At jeg ikke trengte å vente, vente og vente mens andre skal bestemme seg for om de i hele tatt vil bli med. For mange ganger føler jeg meg som i gruppe tre, at jeg ikke får med meg hva som skjer når vi ikke bare kan pakke og gå. Hva er det som tar så lang tid og hvorfor? Men den diskusjonen får bli til en annen gang…

Mye plass til å boltre seg på…
Noen kikka på dem som var i vannet….
… mens andre VAR i vannet…
Og himmelen var over oss alle.
Jeg koste meg med å finne vakre steiner.
Det var mange som surfet, Bore er en perle for slike aktiviteter.

Vi var litt usikre på hva advarselen gjaldt, siden skiltet var delvis dekket av sand. Kanskje coronavirus, bølger, sterke undervannsstrømmer eller drager. Hvem vet?
Langt bak kom han i gruppe tre…
Det ble ikke en kjekk tur til Jærhagen og kafé, istedet ble det drive-in og spise i bilen. Viktig å overholde karantene reglene..

Tidlig morgen mellom Hellestø og Sele.

Noen dager starter tidligere enn andre og det er ikke alltid man bestemmer det selv. Jeg hadde i overmot lovet mitt lille barn å hente henne og venninnen da bursdagsfeiring var over. Lite ante jeg at festen kom til å vare hele natten…. Så da telefonen ringte klokken 04.55, var det ikke annet å gjøre enn å få på klær og fyre opp Toyotaen.

På vei ned mot Hellestø stranden, noen mer våkne enn andre.
Morgenstund har gull i munn….

Når man først er oppe, frista det lite å gå å legge seg igjen. Under bilturen hadde jeg sett både månen og masse stjerner, så det lå an til å bli en vakker dag. Dessuten blir det allerede mye tidligere lyst og da kan man ihvertfall ikke gå å legge seg. Jeg smurte matpakke, og inviterte med en hund og en sovende sønn. Og plutselig var vi på vei mot havet.

Ifølge min sønn:»A touch of God». Ungdommene i dag har det med å mikse engelske ord inn i alle setninger og noe må jeg rett og slett be ham forklare.. Men dette forsto jeg.
Husk båndtvang i Klepp kommune.

Turen mellom Hellestø og Sele er 3,5 kilometer hver vei, totalt 7 lettgåtte kilometer på sand, rullestein og grusvei. Det er parkeringsplass og toalett i begge ender, men det er koseligst å gå fra Hellestø og sørover. Grunnen er enkel, i havna på Sele er det benker. De er perfekt til å sitte på når man spiser nistepakken eller bare trenger en hvil. Dessuten er det en hel rekke med koselige båthus, som gir ly for vinden.

Det var ikke mange andre ute så tidlig. Men vanligvis treffer man mye folk her ute langs kysten, Jærstrendene er et populært turmål.
Vi fant et lunt sted å spise, kombinasjonen vind og frost var frisk…
Knekkebrød med brunost og kaffi er alltid en delikatesse på tur.
En med nye briller og ei som helst ikke vil bruke brillene = 2 Brilleslanger på tur.. .

Turen langs havet går gjennom et landskapsvernområde. Jeg tror det betyr at det er så fint her, at man ikke kan ta noe med seg eller ødelegge naturen, slik at alt bevares slik som det er. Stien er umerket, men det er ikke veldig vanskelig å finne frem. Man har sjøen på ene siden og gårder på andre. Og hytter… Det er mange hytter. Heldige de som har hytte her ute… Men jammen må de være glade i vind og sand, for det er det mye av. Himmelen er høy og havet bruser. Sånn blir man glad av.

Plutselig kom solen over Sele havn.
Flate Jæren ser frem til en ny dag.
Og langt der ute ligger Feistein fyr. Det synet følger oss hele turen.
For en fantastisk morgen det ble…

Turen vår startet med sludd, is på pyttene og rim i gresset. Men turen tilbake var en påminnelse om at sol og varme er på vei. Vi svettet i dunjakker og jeg fikk lyst på et bad. Så fordelen med å stå tidlig opp, er at man får utrolig mye ut av dagen. Ulempen er at man ikke trenger å planlegge noe etter klokken 19.00, fordi da er man for trøtt. Så gjett hva jeg skal gjøre nå? Ha en fortsatt fin lørdagskveld og god natt…..

En sur tur til Bursfjell.

Det var god plass på parkeringen ved gamle, nedlagte Eikeland Skole.

Har du noen gang ligger i sengen og kjent en følelse av at det frister ikke engang LITT å stå opp? Nå snakker jeg ikke om mandag morgen, men på en fridag som man kanskje har sett fram til lenge? Det skjedde nylig med meg… Etter 11 dager travelt og kjekt, men sammenhengende jobbing, var jeg veldig klar for frihelg og sjansen til å jolle litt rundt. Planene var lagt, men der lå jeg i senga. Så hvor kom uviljen mot å stå opp ifra?

Der var hun igang mot fjellene…..

Kanskje det var været? Når regnet detter ned, alt er grått og trist og vinden kommer i kast som får takpannene til å skrangle over meg, det påvirker visstnok humøret. Eller kanskje det er alderen? Kroppen, som ikke lenger føler trang til å hoppe ut av sengen for å møte en ny dag, kjennes tung, stiv og trøtt. Eller kanskje det bare er slik far alltid pleide si, at jeg nok har stått opp med feil fot idag……

Bakke opp og bakke ned i pøsregn.

Men man kan ikke kaste bort en fridag bare fordi man er sur. Sekken ble pakket, niste smurt og jeg avtalte med en venninne som heller ikke var i sitt beste humør. Og det passet bra, det finnes ikke verre enn disse positive, glade JA-menneskene når man selv er sur. Noen ganger smitter det, slik at humøret snur og man blir glad av disse glade menneskene. Men når man er sur fordi man har stått opp med feil fot, da er det bare irriterende. Kanskje fordi jeg da får dårlig samvittighet FORDI jeg er sur, når det tross alt er lov å være blid…

Det var en helt ny løype for meg og det er alltid kjekt.

Det er rart med det, det er vanskelig å være sur på tur. Selv om jeg glemte stavene og sleit med balansen, fordi det var brattere og vanskeligere å gå enn jeg hadde sett for meg. Selv om været ble så dårlig at jeg ble gjennomvåt, fordi regnbuksa lå i sekken og jeg ikke gadd å ta den på meg. Eller ta sekken av meg… Selv om jeg hadde lagt igjen votter og lue i bilen fordi det ikke virket så kaldt, men så var det skikkelig kaldt og snø på toppen.

Det var mye mer oppover enn jeg hadde forventet, reine kondisøkta.

For det ble en tung tur. Mest på grunn av været, som ikke var bra i utgangspunktet. Da vi nærmet oss toppen, var vi ikke lengre i ly for vinden, så nå blåste det så kraftig at det var problemer med å bevege seg fremover. Nedbøren kom som en blanding av regn, sludd, hagel og snø. Man kan jo bli enda surere av mindre og særlig siden tåken la seg over hele landskapet, så det var lite utsikt og vanskelig å orientere seg.

Endelig nærmer vi oss toppen.

Fordelen med slikt vær, er at man har nok med å bevege beina og holde fokus på hvor stien går. Vinden ulte slik at det ikke var mulig å føre en samtale og det er jo en fordel når man ikke har noe positivt å si. Så det ble helt stille inni meg og det kjentes bra ut. Det ble en slik tur hvor man virkelig kjente på at man lever…. Kald, våt, sliten og oppgitt. Da kan det bare ble bedre og det ble det selvfølgelig….

Det var ikke mindre kaldt på toppen, slik at pause var uaktuelt….
To stk sure som faktisk ikke var sure lengre…..

Da toppen var nådd, fulgte vi løypen videre og skulle ta runden. Men rett etterpå delte stien seg og navnene på begge skilta stod ikke på mitt kart. Så der stod vi og ante ikke hvilken retning vi skulle gå. Begge navnene hørtes kjente ut, men siden vi ikke hadde gått turen før og det var umulig å orientere seg etter utsikten, ante vi ikke hvor vi skulle gå. Et forslag var elle nelle metoden, men hva om vi gikk feil vei?

Det ble bevist; fram og tilbake er like langt….

Vi snudde og gikk samme vei tilbake. Det var kaldt, liten sikt, ukjent område, ikke skikkelig kart, vi var våte og frosne og hadde ikke særlig mye mat eller drikke med oss. Jeg kjente at tanken på å gå seg vill og rote rundt i timevis uten å finne tilbake til bilen, nei takk. Det var et bra valg, det kjente vi begge på da vi kom ned i bjørkeskogen igjen og fant et lunt sted for kaffi og mat. Humøret var nå blitt mange hakk bedre og jeg tok meg selv i å le høyt flere ganger. Det sure var som blåst og vasket vekk….

Fin utsikt i bjørkeskogen og ingen vind. Til og med regnet gav seg….
Og sjelden har matpakken og kaffi smakt så godt som akkurat da…

Turen til Bursfjell fra Eikeland skole er ca 6,5 km lang dersom du går runden. Her går man delvis på jordbruksvei og ute i terreng. Løypen er merket med rødt og er ikke spesielt vanskelig å følge dersom sikten er god. Husk å kle deg etter været og gode sko. Jeg var overbevist om at dette var et helt nytt område for meg, men da jeg kom hjem fant jeg ut at vi to var på Bursfjell for fem uker siden….. Men da gikk vi opp fra Ålgård og fulgte en annen løype. Det viser hvor vanskelig det er å orientere seg og kjenne seg igjen når været er dårlig. Forrige gang var det strålende sol og klar sikt i alle retninger. Så naturen endrer seg, akkurat som humøret mitt. Resten av dagen var det sure borte og forhåpentligvis holder det seg borte, til neste gang jeg står opp med feil fot….

Feil fot utav senga har blitt rett fot…..

Tur med «lus på tjærekost».

Nytt turområde for meg og flokken å utforske, Lyefjell. Det ligger mellom Bryne og Ålgård, kort fortalt.

Det er ikke mye som slår en skikkelig søndagstur i fint og kaldt vintervær. Særlig ikke når jeg får med meg to store og en liten på tur. Med nybakte horn og varm kakao i sekken såg jeg frem til en givende dag med kvalitetstid på høyt nivå. Men det er ikke alltid det blir sånn som jeg har sett for meg….

Vi tok den letteste og flateste veien vi fant.

Det var ikke problem å finne parkering ved barnehagen på toppen av Lyefjell. Jeg hadde med turbok og kart fra Turistforeningen, så det skulle ikke stå på utstyret. Vi fant ut at vi skulle gå motsatt vei av turbeskrivelsen, siden planen var å spise nistepakken ved rasteplassen like ved Ulvatjørna. Noen hadde tross alt ikke spist frokost enda og ville helst ha spist ved bilen…..

Det er ikke lett å være 6 år og skulle gå forbi årets første isdekka pytter, bekker og vann….

Det var en kald og flott dag, med rimfrost og is langs stien. Så tempoet ble deretter, det gikk umåtelig seint fremover. Mye venting på han som skulle hoppe på hver isdekka pytt og renne ned hver is rutsjebane han fant. Og det var ganske mange, må jeg si… Det hjalp ikke på at da veien delte seg, så gikk vi feil vei. La det bare være sagt, dette er et område uten særlig merking, med mindre du går der alle andre går. Dvs de som sikkert bor på Lyefjell.

Vi var ikke der vi trodde vi var og ikke der vi hadde planlagt å være. Men det var jammen fint allikevel.

Vi spiste nisten på toppen av en haug, for der var det så mange fine steiner å sitte på. Dessuten var det istapper som enkelte plukket og is å skli på. Vi andre diskuterte om det finnes intelligent liv i verdensrommet og det er egentlig det beste med å gå søndagstur, for sånne samtaler er det sjelden vi har tid til ellers.

Plutselig så fant vi Ulvatjødne allikevel… Men da var det for seint, for maten var allerede spist…

Etter å ha funnet løypa vi egentlig skulle gå, måtte vi jo gå den. Det var ca 5-6 km, lettgått og på grusvei. Men nå gikk det seint. Og her kommer uttrykket «lus på tjærekost» inn. Det finnes nemlig ikke noe som beveger seg tregere enn en 6 åring som vil leke istedetfor å gå. Jeg ser poenget hans, hva er egentlig meningen med å gå så fort som mulig mellom punkt A og punkt B?

Ikke engang klatring over gjerdeklyvere og balansering på plankebroer løftet humøret på enkelte. Han var sliten…

Så når lusa siger bortover tjærekosten, gjelder det å være kreativ. Særlig når du har gått så langt at det er like langt å gå tilbake til bilen enten du snur eller fortsetter å gå. Da er det bare en ting som hjelper, og det er verken lokking med snop eller trusler om at det snart er mørkt. Men å leke eventyr derimot…..

To skyggefigurer på vei over den skumle myra…

Vi rollespilte oss gjennom Rødhette og ulven og det sier seg vel selv hvem som var ulven og hvem som ble spist… Så tok vi de for oss: De tre bukkene Bruse, Pepperkakegutten, Gullhår og bjørnene i skogen og for ikke å glemme De tre små grisene. Glemt var slitne bein, sult og tretthet. Glemt var isen som han allikevel ikke fikk gå på og at det var langt igjen. De fleste fremføringer endte med at jeg ble spist, til stor jubel fra enkelte. Nå var vi to som bevegte oss i lusefart, men fremover ER fremover.

Tenk at det går kyr ute enda… De fikk også være med i eventyrverdenen vår.

Det ble mange og lange pauser for de som ikke gikk som lus på tjærekost.

Det var en fantastisk fin dag, selv om vi datt ut av løypa igjen, siden det ikke var skilt hvor vi egentlig skulle gå  Men det spilte ingen rolle, for det var umulig å gå seg vill. Jeg måtte forklare uttrykket «lus på tjærekost» for de under 50, men jeg er usikker på om de forsto helt hva jeg mente. Uansett så kom vi tilbake til bilen og vi var alle enige om at det hadde vært en strålende dag… Særlig lusene var fornøyd med sjokoladen vi fant i sekken i bilen på vei hjem…..

Og langt der framme går de som ikke er lus….