Finaste utsikten i Hardanger….

Det er ikke alltid man får det man kom for. Det kjenner nok de fleste av oss (med noen år på baken) til, på ene eller andre måten. Ikke nødvendigvis negativt, men man sitter liksom igjen med en følelse av å ha blitt snytt. Men la meg nå ta det fra begynnelsen, sånn at folk forstår hva jeg skriver om…

Med brann i gjenvinningsanlegget på Forus, fikk turen en dramatisk start. Røyken seig over motorveien.
Det kom seg da jeg kom til Lie badeplass og fikk tatt årets beste sjøbad. Klart og varmt vann, uten en brennmanet, var fantastisk.
Basecamp ble på Nedre Vats, sånn midt i mellom hjem og Tjoflot. Flateste stedet på min søsters hyttetomt var komposthaugen, så da satte jeg opp teltet der. Det var meg og utallige brunsnegler…

Det var i fjor, mens jeg var i Lofthus for å gå Dronningstien, at jeg så Oksen. Mørk og dyster ruvet han på andre siden av fjorden, og jeg ble ganske så betatt. Det var et mektig syn og jeg forstod fra turbeskrivelsen at det var både majestetisk og krevende å beseire kolossen. Noe for meg, altså… Mange stier førte til toppen, som ligger på 1241 meter over havet. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at en dag skal jeg ta en dans med El Toro…

Tidlig på morgenkvisten hadde jeg Låtefossen for meg selv. Alle andre lå i bobilene og sov, og det var såvidt jeg greide snike plass til Toyotaen på rasteplassen.
Det var ikke mye liv langs fjorden mellom Odda og Hardanger brua heller.
Er det kun i Norge vi har slik blind tillitt og tro på det gode i våre medmennesker? Langs veien står tett med boder, hvor man 24/7 kan handle uten betjening. Pengene betales med vipps eller legges i et skrin.. Jeg bare ELSKER Hardanger….
Nå var det moreller som var i sesong. De var absolutt verd pengene…

Men tiden går fort og en svipptur til Hardanger er liksom ikke gjort på en dag. Jeg måtte ha en hel helg og dessuten måtte det klaffe med været. Oksen er ikke en tur som anbefales i dårlig vær, med fjord på tre av sidene ligger den utsatt til. Men yr.no lovte overskyet, fin temperatur og lite vind, akkurat den helgen jeg hadde fri og ingen planer. Derfor pakket jeg bilen før jobb og kjørte direkte, da arbeidsdagen var over.

Veien innover mot parkeringsplassen på Tjoflot, var smal og svingete. Heldigvis kom det ikke mange biler imot, så det gikk fint.
Det var riktig så idyllisk, selv om tåken hang nedover fjellsiden. Pytt, pytt, litt morgentåke, tenkte jeg.
Turen starter ved parkeringsplassen og går på skogsvei innover. Husk å betale 100,- i bompenger og det stod også et kjøleskap med brus, eplesaft og alkoholfritt øl som man kunne forsyne seg av. Alt betales med vipps og jeg frydet meg.

Planen var å finne en campingplass, nær Oksen. Men det gav jeg opp, var for trøtt til å kjøre langt. Så jeg campet hos min søster, og startet tidlig neste morgen. Retter sagt, midt på natta.. Det fine med å kjøre om natten, er at man har veien for seg selv. Alle bobiler og campingvogner okkuperte hver rasteplass og ledig flekk jeg passerte. Det hadde også vært vanskelig å finne plass til teltet, selv om det er plenty av campingplasser. Det var stappfullt overalt og jeg var glad jeg var tidlig ute til Tjoflot. Der var nesten tomt, jeg spiste og byttet klær og begynte å gå presis 06.45. Let the game begin…

Turen fra Tjoflot er ca 4,5 kilometer en vei. Total stigning man går er 1068 meter, så det sier seg selv at turen er kort og bratt.
Det startet fint i granskog, men jeg hadde ikke gått langt før tåken dekket det meste.
Da jeg kom ut av skogen, var jeg oppe på 600 meter. Her lå stølen Vindhovden og det var såvidt jeg greide å skimte husene.

Hva er det som driver oss som går på topptur? Er det turen eller er det utsikten? Det gikk jeg mye å tenkte på, ettersom jeg karret meg oppover. Jeg var i en tåkeboble, hvor alt var pakket inn i bomull. Et ungt, tysk par snakket varmt om hvor trolsk stemningen var, for det var kun oss på fjellet. Jeg vurderte hele tiden å snu, for hva var poenget når man ikke så noe av omgivelsene? Desuten var jeg redd for å gå meg vill. Men stien var lett å finne og tydelig merket, så jeg vurderte det som trygt. Derfor gikk jeg videre..

Svetten rant og det var fuktig i tåken. Allikevel var det varmt nok til t-skjorte og shorts, men jeg hadde varme klær i sekken. Det ble mange pauser oppover, løypa vekslet mellom bratt og veldig bratt.
Blomstene som vokste langs stien, var vakre. Mest kjekt var det å se NOE…
Plutselig løsnet tåken litt og jeg satte meg rett ned for å nyte synet. Det var ikke mange minuttene, men jeg tenkte YES, endelig skjer det noe…
Men det gjorde ikke det… Det var såvidt jeg greide se varden og pausen på toppen ble ikke særlig lang.
Jeg spretter boblene for å feire at jeg kom opp, byttet til tørt ull og dunvest, tygde i meg litt nøtteblanding og flirte over utsikten. Retter sagt, mangel på utsikt..

Jeg kom frem til at det var HÅPET som gjorde at jeg fortsatte å gå. For tenk om tåken letter? Tenk om jeg får se både Hardangerfjorden, Granvinfjorden, Sørfjorden og Eidfjorden? For ikke å snakke om store deler av Hardangervidda, Folgefonna, Vossefjella og Raundalsryggens topper i nordvest. For alt dette hadde blitt mitt, dersom bare tåka forsvant. Men den gjorde ikke det og jeg trøstet meg med at jeg tross alt hadde kommet meg til toppen. Litt trist var det allikevel å rusle nedover, det var slett ingen seiersrus, slik man ofte får av sol og fantastisk utsikt.

Tåken var helst enda tettere på vei ned og jeg måtte virkelig konsentrere meg om å finne stien og holde meg på beina.
Det var eneste snøflekken jeg såg på turen.
Stien ble lettere å følge lenger nede.

Jeg traff mange folk på vei opp, da jeg kom lengre nedover. De hadde 2 spørsmål: Er det langt igjen? og Ser man noe på toppen? Svaret mitt på det første var ja, og på det andre nei. Allikevel var det ingen som snudde, og jeg tenkte at det bekreftet min hypotese om at det er HÅPET som gjør at vi fortsetter. Håpet om utsikt, håpet om at man er ferdig med de tyngste bakkene, håpet om at snart bryter sola gjennom. Og når det allikevel ikke skjer, så kan det være at det er like før. Derfor fortsetter man å gå..

Nede på stølen igjen, greide jeg finne utedassen. Det passet veldig bra.
Og snart forsvant jeg inn i skogen igjen.
Og plutselig var det en benk og litt utsikt.. Heldigvis hadde jeg mer nistemat igjen og endelig fikk jeg nyte dei vestlandske fjordane og fjellene.

Det ble ikke den turen jeg hadde sett for meg, min kamp med Oksen. Jeg følte meg beseiret og selv om jeg kom opp, hadde jeg jo ikke sett noen ting. Nå var det bare å komme seg i bilen og dra tilbake til teltet. Det kan hende at jeg må utfordre Oksen en annen gang, selv om jeg har vært på toppen. Eller kanskje det blir et annet fjell, på et annet sted. Det er visstnok en Okse i Lyngsalpene også… Med eller uten tåke…

Det ble en stopp i Kinsarvik for å trøstespise litt kaffe og is. Langt der bak kunne jeg se Oksen, hvor tåken lettet mer og mer.
Finværet kom i bilen på vei bort fra Oksen. Jeg må kanskje slutte å stå så tidlig opp og heller gå tur senere på dagen, tenkte jeg da. Men det skjer nok aldri, for tur er tur og det finnes alltid et håp

På filosofisk langtur i ulvens rike.

Jeg møtte en mann underveis på vandringen min i Finnskogen, som lurte på om jeg hadde mye å tenke på. Han kunne fortelle meg at alle «store tenkere», som blant annet Aristoteles og Friedrich Nietzsche, brukte kroppens bevegelse for å få gang på tankens bevegelse. Nå skal ikke jeg påstå at det var derfor jeg pakket sekken og satte meg i bilen østover, men det er klart at to uker alene i skogen gjør noe med hodet. Det er som om alt blir klarere når stillheten faller over kropp og sjel. Jobb og hverdagens travelhet forsvinner mellom de høye trærne og hvor det eneste som høres er vindens susing, bekken som risler og humler som surrer. Som meg og tankene mine…

Det enkleste er å kjøre egen bil, når man besøker Finnskogen. Kollektiv transport finnes, men det er langt mellom bussene. Jeg startet tidlig og kjørte over Suleskaret, hvor det var riktig folksomt. Eller kanskje mer riktig å si sau-somt….
Fredsmonumentet i Morokulien er 18 meter høyt, reist i 1914 og markerer 100 års fred mellom Norge og Sverige. Det står midt på grensen og var innpakket i plast da jeg kom. Valgets kvaler, høyre eller venstre?
Her starter Finnskogleden, en merket løype på 24 mil. Den er delt opp i 13 dagsetapper og turbeskrivelse finne både i hefte og på https://finnskogleden.com/

Helt siden jeg hørte om Finnskogleden for 4 år siden, har jeg hatt en drøm om å gå turen. Det var mer tilfeldig at det ble akkurat i år (eller kanskje ikke…) og jeg hadde slett ikke forberedt kroppen på tung sekk over flere dager. Utfordringen, slik jeg så det, er at det er langt mellom butikkene i området. Derfor må man i tillegg til telt og utstyr, bære mat for mange dager. Det ble kuttet ned på alt som er kjekt å ha med på tur og jeg stod igjen med en sekk på 17-20 kilo, alt etter hvor mye mat som var oppi. Det holdt hardt på rygg, knær og hofter, men sekken ble bare lettere og lettere for hver dag som gikk. Og det er utrolig hva man kan klare seg uten når man MÅ….

Turen er relativt godt merket, så jeg gikk meg vill bare to ganger. Det tenkte jeg mye på, hvordan de veier vi velger, kan gi helt forskjellig resultat. Og finnes det bare en rett vei eller kan alle veier være riktige???
Været derimot kunne jeg ikke gjøre så mye med. Det var tåke og regn da jeg startet, og under hele turen var været vekslende. Men jeg var mye våt og kald og allikevel glad over å være i naturen.
Det er mange steder å overnatte, fra gapahuk til DNT hytter. Jeg hadde telt, men hadde flest netter under tak, siden det var så vått. Dette var en hyggelig plass i Håvilsrud, hvor vi var en gjeng fra ulike nasjoner rundt bålet på kvelden, med svensk sterkøl og korv.

For deg som er usikker på hvor Finnskogen egentlig ligger, tenk grenseområdet mellom Norge og Sverige, ca. 10 mil nord for Oslo. Skogen er omtrent 4 mil bred og 12 mil lang, med myr, ås, vann og endeløs skog. Det er et rikt dyreliv, hvor man kan treffe på både ulv og bjørn. Terrenget er regnet som lettgått, noe som nok gjorde at jeg tenkte at det ville være mulig for meg å gjennomføre turen. Med dårlige knær var det greit at de høyeste toppene bare er opp mot 700 meter. Selv om jeg skal huske turen over Elgklinten LENGE, med nesten rett opp og rett ned. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg til tider krøp på knærne, fordi sekken var så tung, at jeg tippet bakover på det bratteste.

Dagsetappen over Elgklinten er den lengste og tyngste på hele Finnskogleden. Det var mye myr og jeg hadde allerede gått over 4 topper FØR jeg kom til Elgklinten..
Terrenget er variert og flere steder gikk stien gjennom høyt og vått gress, hvor merkingen var vanskelig å finne. Det var rene detektivjobben å lete på gamle stubber, og ofte lå barken med merkingen på bakken.
Andre steder gikk jeg gjennom tett skog…
…på lange og endelause grusveier…
…og åser som bugnet av blåbær.

Det som jeg synes er mest spennende med Finnskogen, er alle minnene fra fordums tid. Jeg fulgte de gamle flyktningerutene fra 2 verdenskrig og mesket meg i den skogfinske kulturen, som mest av alt har satt sitt preg på området. Her bosatte de seg på 1600 tallet, da de utvandret fra Finland. Her bygde de sine gårder og levde med sine kulturtradisjoner, som svedjebruk, røykbadstue og sjamanistiske naturkunnskap. Jeg vandret innom flere av torpene, hvor noen var fullstendig falt sammen, mens andre var vakkert restaurert. Tankene fløy både til fortiden og fremtiden, mens jeg vandret gjennom historiene.

Hvem var Bengt som levde her på Bengtstorpet og hva ville han ha sagt dersom han kunne se forfallet som preger eiendommen nå`?
Flere av de gamle gårdene er omgjort til DNT hytter drevet av Finnskogen Turistforening. På den staslige Nedre Juvberg Gård fikk jeg Drengestua helt for meg selv og utforsket området, mens jeg tenkte på hvordan det hadde vært å være rik godseier.
På Ritamaki finnes en unik haug av bygninger som alle er fredet. Her skulle det, ifølge min turguide, være salg av mat og jeg hadde gledet meg hele dagen til motti og flesk, Finnskogens nasjonalrett. De solgte ikke en brødsmule…men det var et flott sted.

Finnskogen er også kjent for «Stedet hvor det unaturlige er naturlig». Jeg tenkte mye på den sjamanistiske kulturen, siden jeg passerte både det ene og det andre stedet med en heller spennende historie. Mye av mystikken og trolldommen som preger området, har sitt opphav i gammel kunnskap om naturen og de krefter som finnes her. Når man lever tett på skogen, søker man hit for å få hjelp mot sykdom og beskyttelse mot onde krefter. Jeg var innom Gråberget, hvor det sies at den hodeløse mannen fremdeles vandret rundt på leting etter hodet sitt. Jeg vurderte overnatting på Flisberget, kåret til Norges skumleste DNT hytte og jeg hentet vann i Trollkilden, hvor Flisebergsgubben visstnok skal ha ofret dyr ved nymåne. Jeg lot meg fascinere…

For noen er det overtro, mens for andre er det helt naturlig å tro på at alt henger sammen, og at man kan kommunisere med kreftene i naturen.
Åsta Holt var en skogfinsk forfatter, som bodde i Grue. Jeg besøkte museet og lyttet til diktene hennes utforbi. Det gav meg enda mer å tenke på….
Det ble en lengre kaffestopp ved korset i Røyden, hvor man helt siden 1850 har forsøkt å finne en forklaring på hvor korset kom fra og hvorfor det ikke gror igjen.
Ikke bare drakk jeg av Trollkilda, men jammen fant jeg ikke Ungdomskjella også. Men uansett hvor mye jeg drakk, kjente jeg meg fortsatt like gammel og sliten, med vondt både her og der.

Jeg kunne skrevet en hel bok om naturen, de fantastiske menneskene jeg møtte og hvordan det var å gå dag etter dag, mil etter mil. Men Finnskogen kan bare forstås ved å oppleve den, vandre på stiene og ligge i mosen mens vinden suser i tretoppene. Man trenger slett ikke gå hele leden, her finnes både dagsturer og kortere alternativ. Dersom du lurer på om jeg ble ferdig å tenke, er svaret enkelt. Jo lengre jeg gikk, desto mindre tenkte jeg. Jeg kunne sitte i timevis og se på en blomst, et tre, skyene eller utover et vann. Aldri før har jeg kjent slik en ro og tilhørighet med naturen. Tilslutt ble det helt stille i hodet mitt og det var da alle svarene dukket opp. Plutselig ble meningen med livet så enkel å forstå og det føltes godt. Kanskje det er heile poenget med å vandre?

Det er rart hva som setter spor.. jeg ler enda av skiltet som møtte meg ved en av gårdene. Selvfølgelig var det en rogalending som bodde der, fra Lura og vi fikk en lang og hyggelig prat.
Og jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske varme og vennlighet jeg ble møtt med, da jeg mer eller mindre datt inn dørene på Strand ved Øyermoen.
Og skogen tar jeg med meg i hjerte for alltid….

Håga, en skikkelig utfordring.

Har du noengang hørt ordtaket «Det er i motbakker det går oppover»? Jeg må innrømme at den setningen fikk en helt ny mening etter toppturen i Oltedal. Ordtaket skal visstnok være motiverende og hjelpe en til å få frem den indre styrke når livet ikke går som man hadde tenkt. At dersom man bare fortsetter å trø på oppover, så vil man overvinne alle hindringer og komme til toppen. Jeg kom meg opp på Hågå, men det var bare såvidt og kun fordi jeg fikk god hjelp…

Det er en stor og gratis parkeringsplass på vei inn mot Oltedal kraftstasjon.
Her finner du også kart og løype beskrivelse. Det er flere turer som starter herfra og mange lettere alternativ enn Hågå, hvis du kjenner på det.
Turen er godt merket og skiltet.

Turen til Hågå hadde jeg hørt om og den var planlagt ei stund. Det er ikke en sånn tur man går på vinterstid eller når formen ikke er helt på topp. Men mars og flere uker med regelmessig trening, tenkte jeg hadde gjort susen. Dessuten var det ekstra kjekt at min eldste sønn meldte seg frivillig til å bli med. Vi startet tidlig og jeg var veldig spent. Turen opp til toppen er ikke særlig lang, bare 2,1 kilometer fra parkeringsplassen. Men stigningen er 520 meter i bratt terreng, så den regnes som krevende. Jeg var klar med staver og knestøtter, samt sekk med god mat og drikke. Bring it on!!!

Det startet finslig, med slak grusvei og flott utsikt over dal og fjell.
Da vi svingte inn i skogen, startet bakken ganske raskt. Jeg studerte fjellene bak og lurte veldig på hvor vi skulle opp..
Det var tydelig sti, som svingte seg oppover mellom trærne. Litt vått og sørpete, men ikke verre enn forventet.

Finnes det noe verre enn å treffe disse skikkelig spreke kvinner og menn på vei nedover, når man sjøl strever tappert oppover? De i lette joggesko og stramt treningstøy? Uten sekk, kart, lue og votter? Ikke engang en vannflaske har de med…Som ser ut som om de har jogget opp, som oppvarming til ettermiddagens treningsøkt. De som verken svetter, peser eller gir utrykk for at dette er en strevsom tur. Og når jeg greier å presse frem spørsmålet «ER DET LANGT IGJEN TIL TOPPS?» smiler de litt nedlatende og svare «Dåkke e nok snart halvveis». Vi vurderte seriøst å snu, men det er jo som tidligere nevnt at det er i motbakke det går oppover. Så me gjekk videre.

Det blei endel pust i bakken…
Jeg skyldte på at jeg måtte beundre naturens vakre kunstverk, samt fylle på vannflasken.
Da vi kom opp i høyden, lå det snø og is. Det ble glatt og vanskelig å gå uten brodder og det hadde ikke jeg tenkt på.

Da vi kom til det de lokalkjente kalte SKAARET, forstod vi hvorfor vi var blitt advart på vei oppover. En stor snøskavl lå som en minibre over kanten, med glatt og hardpakket is. Igjen vurderte vi å snu, men når man er nesten på toppen, er terskelen for å snu høy. Derfor klatret og skled vi oppover helt i utkanten av breen. Det var både bratt og langt ned. Da vi ikke kom lengre og isen måtte krysses, sa det stopp for min del. Midt utpå greide jeg verken å bevege meg fremover eller bakover, av redsel for å skli.

Vi kom opp helt inntil fjellveggen og måtte krysse over. Det ser slett ikke skummelt ut på bildet, men bildet lyver.
På toppen i ly for vinden. Jeg var fremdeles litt skjelven og tok derfor få bilder. Hågå er 561 meter over havet, så om det var vårlig på parkeringsplassen, var det full vinter her.
Vi vurderte seriøst å gå over til det jeg antok var Vølstadsenderen på neste fjell, der skulle det visstnok gå en grusvei ned.
Det var til og med vanskelig å nyte kalde pizzarester og varm kakao.

Så stod jeg der, helt til min sønn greide å sparke ut trinn til meg, samt gi meg en stødig hånd. Hadde det ikke vært for ham, vet jeg ikke hvordan det hadde endt… Vel over på trygt fjell igjen, sverget jeg på at jeg ihvertfall ikke skulle gå samme veien tilbake. Den siste biten opp til toppen gikk på skjelvende bein, men det går også fint. Oppover ER oppover….

Det var fint, men vinterlig der oppe.
Enkelte mente han kunne se et hull i isen, i tilfelle jeg hadde lyst til å bade.
Slett ikke ille å gå på is når den ligger flatt.

Jeg holdt løfte mitt og gikk en annen vei ned. Turen kan nemlig gås som en rundtur via Rønliå og Grindatjørna. Det er sikkert 3 ganger så langt, men det spilte ingen rolle for meg. Dessuten lå endel snø, men vi la oss bak en kjentmann og fulgte sporene hans. Merkingen var bedre enn forventet og nedoverbakken gikk rett ned. Men ned kom jeg…

I enden av Grindatjørna lå det vi trodde var en demning.
Midt i bakken fant vi denne og aner ikke hva det er og har vært…
Det var virkelig bratt og ulendt nedover, så knærne mine protestere høyt.

Det kan nok tenkes at jeg går Hågå flere ganger. Det må være en fantastisk tur på en mild sommerdag, med utsikt i alle retninger. Men jeg går ikke dersom det er fare for is, med mindre jeg har brodder med. Anbefales turen for andre? Ja, absolutt. Kanskje ikke for deg som har vonde knær eller liker best å gå på flat asfalt. Men alle oss andre kan nyte Hågå etter bratte 520 meter, ganske så rett opp.

Endelig nede på flat mark…

Ingenting å bekymre seg over.

Tidligere i uken ble jeg skikkelig bekymret. Min gode turkompis, som aldri pleier å si nei til utendørs eventyr, sa plutselig høyt og tydelig NEI. Han sa endel andre ting også; som at han gadd ikke, det var kaldt, han ville heller se film og at tur var kjedelig.. Jeg ble oppriktig lei meg og tenkte: «Er det sånn det skal bli fremover?»

Det ligger flere badeplasser langs vannet, men et tynt islag gjorde at det ikke fristet med et bad.
Det er to store og gratis parkeringsplasser med informasjonstavle og toalett.
For de som ikke ser poenget med å gå på tur rundt et vann på grusvei, kan det være lurt å ta med sykkel.

Ingen flere fjellturer, strandturer, eller skogsturer,verken til fots eller på sykkel. Ikke mer ski eller aking, kano eller klatring i trær. Dessuten må jeg dra på telttur alene og på roadtrip uten side sjåføren min. Ikke har jeg lengre en unnskyldning til å leve på pølse i brød, popkorn og kjeks, fordi det er sånn mat enkelte liker best. Ingen som alltid får meg til å le og blir kjent med alle han møter, både to og firbeinte. En sorgens dag, selv om jeg selvsagt var klar over at det ville komme en dag da han sa nei. Men jeg tenkte det ville skje i puberteten og det er tross alt noen år til….

Det er mange kjekke steder å stoppe underveis for å utforske.
Det går fin grusvei rundt hele vannet og akkurat passe flatt.
Egentlig er det bare en bakke og den er ikke særlig lang.
Det er tilrettelagt med flere koselige rasteplasser, hvor det passer godt å spise nistepakken.

Men da han kom idag, siden det er vinterferie, ble ikke motstanden fra tidligere nevnt. Han virket istedet både glad og fornøyd, mens jeg pakket sekken og fant frem tur klær. Smilet ble enda større da han fikk velge en pose gotteri på butikken. Og turen ble meget vellykket, han jublet og sang mens han tråkket som besatt avsted på sykkelen.

Mat smaker alltid godt utendørs og særlig nylaget. Jeg hadde laget klar eggerøre, som ble stekt på primus. Med røkelaks og nybakte scones til, var vi meget fornøyde.
Lykke for han var å ENDELIG få smake rosa marshmallow. De smakte jordbær og gikk ned på høykant.
Andre spiste laks og eggerøre for første gang og måtte sende skrytesnap til venner og kjente.

Så jeg senket skuldrene og tenkte at da har vi kanskje endel år og turer igjen foran oss. Derfor blir det ekstra viktig å nyte hvert øyeblikk jeg får sammen med gullet mitt, for klart at det kommer en dag da det overhodet ikke frister å dra på tur sammen med farmor. Men heldigvis ikke riktig enda…

Ned denne veien lå en hytte og vi hadde alle lyst til å eie den.
Det går mot vår…
Nydelig ved vannet.

Turen vår gikk rundt Melsvatnet, som ligger mellom Ålgård og Bryne ved Ålgårdsvegen, 506. Turen er ca 4 kilometer lang og lettgått. Den passer for både store og små, her kan man trille vogn, sykle eller jogge. Det er åpent landskap og dersom man føler seg skikkelig sprek, kan man ta en avstikker opp på Melsknuten. Det gjorde ikke vi, avtalen var en rolig rusletur med god mat og ikke stress. Det var det!

Sykkelen lå slengt midt i veien, mens isen nede ved stranden ble utforsket.
«Se farmor, det er IS PÅ VANNET!!!!» Finnes det noe mer smittende enn en 8-årings entusiasme og livsglede?
Her ville han bo, nær vann og skog, midt i naturen. Måtte det aldri forandre seg…

Når julefreden senker seg.

Finnes det noe bedre enn å våkne tidlig første juledag og kjenne freden bre seg gjennom kroppen? Ingen flere handleturer, ingenting å bake, pynte eller vaske. Man trenger ikke lure på om det blir nok mat til alle på julemiddagen eller om gavene faller i smak. Det spiller ingen rolle at man ikke fikk gjort alt man tenker at man burde få gjort. Det er litt sånn «stille etter stormen» følelse.

Storaberget turområde ligger på vei inn mot Hommersåk og har flere løyper man kan gå.
Toppen ruver i terrenget med steile vegger, men når man går opp på baksiden, er løypa slett ikke så bratt.

Jeg er nok ikke den som legger lista høyest når det gjelder å feire jul. Det er viktigere med kos enn med perfekt pyntet julehus. Samtidig er det mye som skal gjøres og ordnes, så det er nok derfor jeg kjenner at romjula er en fin tid. En tid for å sulle rundt i tøfler og pyjamas, lange, sløve morgener når alle andre sover og med nesa i en bok og kaffe i koppen. Helt til det blir lyst og jeg kjenner at nå må jeg bare ut å gå en tur.

Det er mye spennende å se for alle interesserte i historie. Her er et brønnhus fra 2 verdenskrig.
Eller man kan gå seint for å nyte naturens mange små under.
Men ingenting slår følelsen av å komme opp de tyngste bakkene og ut i sola.

Ute er julefreden overalt. Det er mørkt i vinduene og ingen biler på veiene. Det kjennes ut som om jeg er den eneste som er våken. Det er god plass på parkeringsplassen og snart er jeg på vei. Det er en perfekt morgen, med frost og klarvær. Bakken er frossen, så jeg kan gå tørrskodd over både myr og bekk. Heldigvis er det ikke glatt, siden broddene ligger hjemme.

Av gammel vane ser jeg etter badeplasser, men idag er ikke badetøyet med.
Det er helt stille på toppen, ingen vind og ingen andre mennesker.
Jeg fikk ny tursekk til jul og på beina har jeg nye og varme ullsokker. Gleden over å lufte presangene er stor og takknemligheten likeså.

Jeg er ikke alene ute i finværet og de jeg møter, har også julefreden med seg. Vi har tid til å stoppe opp, smile og prate sammen. Det er ingen hast eller noe å rekke. Jeg sitter lenge på toppen og bare nyter dagen. Så rusler jeg videre og bestemmer meg for å ta den lange veien om Grindavatnet. Idag har jeg allverdens tid, før familiemiddagen i ettermiddag, hvor jeg bare skal være gjest.

Aldri er det kjekkere å smøre nistepakke enn når kjøleskapet er fylt opp til julehøytiden.
Og aldri er stegene lettere enn etter mat og en lang pause. Det hjelper også på at det er nedoverbakke….
Men snart går det oppover igjen.

Turen til Storaberget og Grindavatnet er en rundtur, hvor man selvsagt også kan gå frem og tilbake til en av de. Løypa er godt skiltet og merket, så her er lett å finne frem. Går man hele runden, er den 6,9 kilometer lang og beregnet tid er 2,5 time. Storaberget er 342 m.o.h, men total stigning på turen er 430 meter. Men alt dette blir bagateller, på en dag hvor julefreden har senket seg. Da går man for å gå og ikke for å komme frem….

Solen skinner på toppene, men kommer ikke høyt nok til å lyse opp hele landskapet, på denne årstiden.
Nydelige Grindavatnet med badeplassen «min». Men ikke idag…
Det er steinete og ulendt ned fra vannet, så bruk gode sko.
Det var turen jeg ikke ville skulle ta slutt…
Men plutselig seig jeg oppover siste bakken til bilen min.. Å salige julefred…

Endelig (snart) desember….

Er du en av dem som har tenkt at det blir nok ingen jul i år på grunn av covid-19? Som tenker at uten julebord, tenning av julegran, julelunsj, juleavslutninger, julemarked, julefrokost eller selveste julemiddagen; uten tradisjonene sammen med familie og venner er hele poenget med feiringen borte? Da har jeg et godt tips til deg: tenk alternativt. Start allerede 1 desember å lage en «gladkalender» som fylles av akkurat det som gjør deg glad. For meg blir det å blåse støv av julekalenderen 2016, som gjorde hele desember til en fest fylt med venner og familie utendørs, samt god mat og drikke. Helsebringende var det også….

Man kan bade med klær, uten klær, i badeklær osv….
Det ble mange magiske naturopplevelser.
Siden jeg badet nytt sted hver gang, ble det endel kjøring land og strand rundt for å finne nye plasser. Her er Melsvatnet, mellom Ålgård og Bryne, hvor det er en fin rundtur rundt vannet. Og ikke minst; 2 badestrender….

Konseptet var enkelt og billig: jeg skulle bade utendørs hver dag i hele desember, nytt sted hver gang og helst med varierende hodeplagg etter været. Slekt og venner ble invitert med og ofte kombinerte vi det med en tur enten før eller etter badet. Jeg badet tidlig og jeg badet seint. Før jobb og etter jobb… Jeg badet i strålende sol, regn, vind, snø og hagel. Aldri har jeg vært så lite forkjølet som jeg var den vinteren…eller kjent meg så levende og glad. For er det noe som virkelig rister deg ut av vinterdvalen, så er det en kjapp dukkert i iskaldt vann.

Naturen er vakker i desember, når det ligger et tynt islag på sjøen.

Det var ikke mange andre ute tidlig en morgen på Ølberg strand…

Det er viktig å skille mellom kalde bad og isbading. Her på Jæren har vi sjelden is på sjø og vann, så jeg anså det aldri for risikabelt. Men forskning viser at dersom du har hjerteproblemer, er det lurt å være forsiktig. Ellers anbefales kalde bad for både revmatisme, depresjon og vektnedgang, samt det er bra restitusjon for muskulaturen etter hard trening. Det kan styrke immunforsvaret og det kan jo være nyttig under den pågående pandemien. Det anbefales at man ikke bader alene, men her synder jeg året rundt. Jeg bader alene, men går kun uti dersom jeg kan stå i bunnen. Sikkerhet står nemlig høyt, om det mangler endel på fornuften (ifølge alle dem som ALDRI har vurdert å bade på vinterstid).

Lykke i livet er å ha en god venninne med rosa kanin-morgenkåpe, man MÅ jo bare bli glad når man ser det synet på bading etter kveldsvakt.
Jeg fikk endel rare blikk, både fra to og firbeinte, forrige gang. Her på vei til favorittbadeplassen ved Lutsivatnet.
Halve poenget med å bade er at det er veldig godt ETTERPÅ… Se så vakkert mitt lille barn og jeg smiler fordi vi vet at det er over.

Her kommer noen råd for de som er interesserte: 1. Har du bestemt deg, så ikke tenk at det finnes et alternativ (som er å forandre mening før, under eller etter turen til vannet) 2. ALDRI KJENN PÅ TEMPERATUREN I VANNET…hvorfor sier seg egentlig selv. 3. Vær målbevisst: kom, kle av deg, gå rett ut i vannet, dukk deg og gå fort opp igjen. 4. Gå inn i en zen-liknende sone, skru av alle tanker og følelse av panikk. Det går bra!!! 5. Ha badetøyet på deg når du kommer, det gir mindre tid til å tenke/ombestemme seg. 6. Ha klær som er lette å ta på etterpå, ingenting er verre enn å være kald og våt mens man forsøker å vri seg inni en trang dongeribukse. 7. Gi deg selv en belønning etterpå; varm kakao og julekaker er ALLTID en stor suksess…

JULEKOS FØR BADET… Jeg hadde aldersgrense for å delta, så barnebarnet fikk IKKE kle av seg for å bade. Til hans store fortvilelse….
Ser det ikke innbydende ut??? Hvem kan tro det er desember???
Det var rett og slett så godt at jeg ble sittende litt på land og nyte sommerfølelsen.

Alle bildene i dette innlegget, er fra forrige julekalender. Den gjorde hele desember til en opplevelse. Men det badet jeg husker best fra den gang, er Vaulen tidlig en morgen på vei til jobb. Jeg måtte gå uti et annet sted enn planlagt, fordi jeg ble angrepet av svaner. Da jeg kom på land, fant jeg ikke klærne fordi det var helt mørkt. Jeg lo resten av dagen over synet av meg, som sprang fortvilet rundt på svabergene i bikini og med hodelykt, livredd for å komme for sent til jobb.

Det smaker alltid godt med noe varm å drikke, samt litt å tygge på, etter badet.
Det ble et usedvanlig kaldt bad i Tengesdalsvatnet, med kraftig nordavind og rett over 3 grader. Da snakker man om «SKIKKELIG UT AV KOMFORTSONEN», noe som kan være berikende for både kropp og sjel.

Derfor har jeg nedtelling til at desember skal starte og jeg har forsøkt å motivere og inspirere både venner og familie til å delta i årets kalender. Mottagelsen er dessverre heller lunken, uten at det legger en demper på min entusiasme. Rapport fra dagens bad, tur tips som kan kombineres med bading og andre gladsaker, legges ut på Facebook siden annbjorgsalte.no /jolleturer og bli gjerne med… Eller lag din egen glad-kalender. Måtte vi alle få en strålende førjulstid…

Fullmånebad fikk vi også med oss, da vi sneik oss inn på privat område og badet uten at noen så oss. Living on the edge…
Følte vi så litt halvkriminell ut den kvelden…
Jeg løy, det ble ikke badet ute 24 ganger i desember 2016… På julaften feiret jeg med bad i bassenget på gamle hotell Alstor og marsipangris…

En helt nødvendig fritidsreise…

Det finnes mye her i livet jeg ikke forstår og det tenker jeg er greit nok. Det er særlig nå, med restriksjoner på grunn av koronavirus i hele samfunnet, at jeg kjenner meg forvirret. For når myndighetene står frem i media og sier: «Ja, dere kan dra på hytten, men helst ikke. Dere kan reise, men unngå alle unødvendige fritidsreiser», så tenker jeg: «hva mener de egentlig med det»? Og da detter jeg av lasset med et brak. Hallo; når har det noensinne vært nødvendig å reise på tur i fritiden? Det er jo selve definisjonen på en sånn tur, at man reiser fordi man har lyst og ikke fordi man MÅ. Så hva er greia, liksom????

Det er klart at jeg trengte ikke reise til Peru i høst for å vandre på de gamle inkastiene og sove i glassbur i fjellsiden. Fjell har vi her i Norge og seng har jeg hjemme.

Og ikke trengte vi å dra til Danmark for å spise is, når vi har is på nærbutikken. Eller; kanskje ikke sånn is…

Jeg synes det har vært vanskelig å ikke kunne reise andre steder enn i nærmiljøet. Jeg hadde planlagt en sykkeltur i området rundt Gdansk, som ble avlyst. Der får jeg ikke pengene igjen heller, fordi reiseselskapet er utilgjengelig. Men det er en annen historie.. Denne langhelgen med 1 mai skulle jeg ha tilbragt i Wales. Jeg tok ut 2 dager med avspasering for å få en hel uke (nesten) og så frem til full engelsk frokost, turer langs kysten og finne noen nye slott å besøke. Samtidig skulle jeg besøke studenten i Cardiff, men han sitter nå i andre etasje på ubestemt tid. Og det er jo kjekt, men det var liksom den turen til Wales som gikk i dass…

Jeg kan ikke klage, jeg var tross alt i Wales i høst…

Jeg har ingen problemer med å forholde meg til myndighetenes råd, dessuten kommer man jo ingen steder ut av landet uansett. Og det er greit, jeg er helsefagarbeider og godt oppdatert på smittevern og begrensning på spredning. MEN JEG VIL PÅ TUR!!!! Så hva må til for at min fritidsreise skal bli helt nødvendig? Er det nok at jeg har akutt behov for å skifte stue? At sjelen min trenger å være fri? At jeg har kjent så mye stress på jobb og hjemme i forbindelse med de siste ukene at jeg bare MÅ sitte under et tre og gjøre ingenting????

Jeg har vel aldri padlet kajakk fordi det var HELT NØDVENDIG….
Eller tatt en sykkeltur fordi jeg ABSOLUTT MÅ…..

For hele poenget med en fritidsreise, ihvertfall sånn som jeg ser det, er at man gjør noe helt annet enn det man vanligvis gjør. Man bryter rutinen, forlater hverdagen og kjenner på spenningen med det uforutsigbare. Når jeg er på tur, vet jeg ikke alltid hvor jeg er neste dag. Jeg vet ikke hva jeg skal spise eller hvor jeg skal sove. Jeg spiser den maten som jeg får tak i og elsker å prøve det som er nytt. Samtidig er det den usikkerheten som gjør at det er ufattelig godt å komme hjem, for aldri er senga mykere enn etter noen dager eller uker i telt… For ikke å snakke om dusj, vannklosett, kjøleskap OG KAFFETRAKTER… Da snakker vi livskvalitet og noen ganger ser man det best, etter litt avstand.

En klok mann sa engang; «Reis ikke for å komme frem, men for å reise». Den støtter jeg fullt ut…
Ikke trenger man å reise så langt heller….

Så nå pakker jeg telt og sykkel og tar meg en tur. Jeg lover dyrt og hellig at jeg kun skal spise det jeg har tatt med og unngå alle nærbutikker, kiosker og kafeer. Jeg skal ikke prate med lokalbefolkningen med mindre det er et visst antall meter mellom oss og jeg skal heller ikke ta offentlig transport. Blir jeg syk eller har en liten ulykke, er avtalen å ringe min sønn. Han skal kaste seg i bilen og henter meg, slik at jeg kan oppsøke helsetjenesten i min egen hjemkommune. Jeg har pakket utstyr til både vaske og sprite meg selv og sykkel, dersom vi kommer i nærheten av folk. Jeg har selv definert turen som absolutt nødvendig, så håper jeg at helseministeren er enig med meg i det. Nyt dagen, uansett hvor du er.

Livet er best utendørs, synes jeg…

Og sånn går nå dagane….

Hvis det er noe jeg har lært gjennom et langt liv, så er det at det finnes tre typer mennesker. Man har de som får ting til å skje, så er det de som ser at ting skjer og tilslutt så har man de som lurer på hva som skjer. Mine barn vil nok si at jeg absolutt tilhører den første gruppen og særlig når det gjelder tur. Det må jeg nok dessverre være enig med dem i, for det er sjelden langt mellom tanke og handling når jeg får behov for litt frisk luft.

Borestranda er et fantastisk sted, som er godt tilrettelagte med parkering, dusj og toalett.
Det er rett og slett blitt et sted for de kule og arkitekturen bærer preg av det.

Mitt lille barn er noe nok mest i gruppe to og hun ser med tålmodighet på når jeg løper rundt og gjør klar. Koker vann, pakker sekk, smører mat, finner klær… Og når jeg står glassklar i døra, siger hun inn på badet og blir der. Lenge… Det er liksom ikke noe som haster og hun er grundig og flink med å gjøre både seg selv og hundene klar. Mens jeg venter og venter, mer og mer utålmodig.

Ikke et tohodet troll, men en snill og grei hundeeier med en hund med spjelket fot. Da må mor bære…
Godt å få luftet både to og firbeinte i disse innetider.
Og noen trenger mer enn andre å springe fra seg.

Så har man han på 7, som definitivt tilhører gruppe tre. Når alt er pakket i bilen, jeg har ventet i flere timer og bare han mangler, ser han opp fra PCen og sier: «Kæ??» Jeg bruker min snille og milde farmorstemme og spør om han er klar for tur. Ikke husker han hvor vi skal eller hvorfor, ei heller hva jeg har bedt ham om å finne frem og hvilke klær jeg har lagt klar…. Det er mildt sagt en tålmodighetsprøve, å dra på tur sammen med noen andre, som ikke er i gruppe en.

Det var mange som hadde lyst på pizzabolle.
Mens andre knapt hadde tid til å sette seg ned for å spise.

Jeg er virkelig veldig glad i å ha med meg flokken min på tur, og særlig i disse virustider, når man helst ikke skal treffe andre enn de man bor sammen med. Men jeg skulle noen ganger ønske at jeg ikke var den eneste som får ting til å skje. At jeg ikke trengte å vente, vente og vente mens andre skal bestemme seg for om de i hele tatt vil bli med. For mange ganger føler jeg meg som i gruppe tre, at jeg ikke får med meg hva som skjer når vi ikke bare kan pakke og gå. Hva er det som tar så lang tid og hvorfor? Men den diskusjonen får bli til en annen gang…

Mye plass til å boltre seg på…
Noen kikka på dem som var i vannet….
… mens andre VAR i vannet…
Og himmelen var over oss alle.
Jeg koste meg med å finne vakre steiner.
Det var mange som surfet, Bore er en perle for slike aktiviteter.

Vi var litt usikre på hva advarselen gjaldt, siden skiltet var delvis dekket av sand. Kanskje coronavirus, bølger, sterke undervannsstrømmer eller drager. Hvem vet?
Langt bak kom han i gruppe tre…
Det ble ikke en kjekk tur til Jærhagen og kafé, istedet ble det drive-in og spise i bilen. Viktig å overholde karantene reglene..

Tidlig morgen mellom Hellestø og Sele.

Noen dager starter tidligere enn andre og det er ikke alltid man bestemmer det selv. Jeg hadde i overmot lovet mitt lille barn å hente henne og venninnen da bursdagsfeiring var over. Lite ante jeg at festen kom til å vare hele natten…. Så da telefonen ringte klokken 04.55, var det ikke annet å gjøre enn å få på klær og fyre opp Toyotaen.

På vei ned mot Hellestø stranden, noen mer våkne enn andre.
Morgenstund har gull i munn….

Når man først er oppe, frista det lite å gå å legge seg igjen. Under bilturen hadde jeg sett både månen og masse stjerner, så det lå an til å bli en vakker dag. Dessuten blir det allerede mye tidligere lyst og da kan man ihvertfall ikke gå å legge seg. Jeg smurte matpakke, og inviterte med en hund og en sovende sønn. Og plutselig var vi på vei mot havet.

Ifølge min sønn:»A touch of God». Ungdommene i dag har det med å mikse engelske ord inn i alle setninger og noe må jeg rett og slett be ham forklare.. Men dette forsto jeg.
Husk båndtvang i Klepp kommune.

Turen mellom Hellestø og Sele er 3,5 kilometer hver vei, totalt 7 lettgåtte kilometer på sand, rullestein og grusvei. Det er parkeringsplass og toalett i begge ender, men det er koseligst å gå fra Hellestø og sørover. Grunnen er enkel, i havna på Sele er det benker. De er perfekt til å sitte på når man spiser nistepakken eller bare trenger en hvil. Dessuten er det en hel rekke med koselige båthus, som gir ly for vinden.

Det var ikke mange andre ute så tidlig. Men vanligvis treffer man mye folk her ute langs kysten, Jærstrendene er et populært turmål.
Vi fant et lunt sted å spise, kombinasjonen vind og frost var frisk…
Knekkebrød med brunost og kaffi er alltid en delikatesse på tur.
En med nye briller og ei som helst ikke vil bruke brillene = 2 Brilleslanger på tur.. .

Turen langs havet går gjennom et landskapsvernområde. Jeg tror det betyr at det er så fint her, at man ikke kan ta noe med seg eller ødelegge naturen, slik at alt bevares slik som det er. Stien er umerket, men det er ikke veldig vanskelig å finne frem. Man har sjøen på ene siden og gårder på andre. Og hytter… Det er mange hytter. Heldige de som har hytte her ute… Men jammen må de være glade i vind og sand, for det er det mye av. Himmelen er høy og havet bruser. Sånn blir man glad av.

Plutselig kom solen over Sele havn.
Flate Jæren ser frem til en ny dag.
Og langt der ute ligger Feistein fyr. Det synet følger oss hele turen.
For en fantastisk morgen det ble…

Turen vår startet med sludd, is på pyttene og rim i gresset. Men turen tilbake var en påminnelse om at sol og varme er på vei. Vi svettet i dunjakker og jeg fikk lyst på et bad. Så fordelen med å stå tidlig opp, er at man får utrolig mye ut av dagen. Ulempen er at man ikke trenger å planlegge noe etter klokken 19.00, fordi da er man for trøtt. Så gjett hva jeg skal gjøre nå? Ha en fortsatt fin lørdagskveld og god natt…..

En sur tur til Bursfjell.

Det var god plass på parkeringen ved gamle, nedlagte Eikeland Skole.

Har du noen gang ligger i sengen og kjent en følelse av at det frister ikke engang LITT å stå opp? Nå snakker jeg ikke om mandag morgen, men på en fridag som man kanskje har sett fram til lenge? Det skjedde nylig med meg… Etter 11 dager travelt og kjekt, men sammenhengende jobbing, var jeg veldig klar for frihelg og sjansen til å jolle litt rundt. Planene var lagt, men der lå jeg i senga. Så hvor kom uviljen mot å stå opp ifra?

Der var hun igang mot fjellene…..

Kanskje det var været? Når regnet detter ned, alt er grått og trist og vinden kommer i kast som får takpannene til å skrangle over meg, det påvirker visstnok humøret. Eller kanskje det er alderen? Kroppen, som ikke lenger føler trang til å hoppe ut av sengen for å møte en ny dag, kjennes tung, stiv og trøtt. Eller kanskje det bare er slik far alltid pleide si, at jeg nok har stått opp med feil fot idag……

Bakke opp og bakke ned i pøsregn.

Men man kan ikke kaste bort en fridag bare fordi man er sur. Sekken ble pakket, niste smurt og jeg avtalte med en venninne som heller ikke var i sitt beste humør. Og det passet bra, det finnes ikke verre enn disse positive, glade JA-menneskene når man selv er sur. Noen ganger smitter det, slik at humøret snur og man blir glad av disse glade menneskene. Men når man er sur fordi man har stått opp med feil fot, da er det bare irriterende. Kanskje fordi jeg da får dårlig samvittighet FORDI jeg er sur, når det tross alt er lov å være blid…

Det var en helt ny løype for meg og det er alltid kjekt.

Det er rart med det, det er vanskelig å være sur på tur. Selv om jeg glemte stavene og sleit med balansen, fordi det var brattere og vanskeligere å gå enn jeg hadde sett for meg. Selv om været ble så dårlig at jeg ble gjennomvåt, fordi regnbuksa lå i sekken og jeg ikke gadd å ta den på meg. Eller ta sekken av meg… Selv om jeg hadde lagt igjen votter og lue i bilen fordi det ikke virket så kaldt, men så var det skikkelig kaldt og snø på toppen.

Det var mye mer oppover enn jeg hadde forventet, reine kondisøkta.

For det ble en tung tur. Mest på grunn av været, som ikke var bra i utgangspunktet. Da vi nærmet oss toppen, var vi ikke lengre i ly for vinden, så nå blåste det så kraftig at det var problemer med å bevege seg fremover. Nedbøren kom som en blanding av regn, sludd, hagel og snø. Man kan jo bli enda surere av mindre og særlig siden tåken la seg over hele landskapet, så det var lite utsikt og vanskelig å orientere seg.

Endelig nærmer vi oss toppen.

Fordelen med slikt vær, er at man har nok med å bevege beina og holde fokus på hvor stien går. Vinden ulte slik at det ikke var mulig å føre en samtale og det er jo en fordel når man ikke har noe positivt å si. Så det ble helt stille inni meg og det kjentes bra ut. Det ble en slik tur hvor man virkelig kjente på at man lever…. Kald, våt, sliten og oppgitt. Da kan det bare ble bedre og det ble det selvfølgelig….

Det var ikke mindre kaldt på toppen, slik at pause var uaktuelt….
To stk sure som faktisk ikke var sure lengre…..

Da toppen var nådd, fulgte vi løypen videre og skulle ta runden. Men rett etterpå delte stien seg og navnene på begge skilta stod ikke på mitt kart. Så der stod vi og ante ikke hvilken retning vi skulle gå. Begge navnene hørtes kjente ut, men siden vi ikke hadde gått turen før og det var umulig å orientere seg etter utsikten, ante vi ikke hvor vi skulle gå. Et forslag var elle nelle metoden, men hva om vi gikk feil vei?

Det ble bevist; fram og tilbake er like langt….

Vi snudde og gikk samme vei tilbake. Det var kaldt, liten sikt, ukjent område, ikke skikkelig kart, vi var våte og frosne og hadde ikke særlig mye mat eller drikke med oss. Jeg kjente at tanken på å gå seg vill og rote rundt i timevis uten å finne tilbake til bilen, nei takk. Det var et bra valg, det kjente vi begge på da vi kom ned i bjørkeskogen igjen og fant et lunt sted for kaffi og mat. Humøret var nå blitt mange hakk bedre og jeg tok meg selv i å le høyt flere ganger. Det sure var som blåst og vasket vekk….

Fin utsikt i bjørkeskogen og ingen vind. Til og med regnet gav seg….
Og sjelden har matpakken og kaffi smakt så godt som akkurat da…

Turen til Bursfjell fra Eikeland skole er ca 6,5 km lang dersom du går runden. Her går man delvis på jordbruksvei og ute i terreng. Løypen er merket med rødt og er ikke spesielt vanskelig å følge dersom sikten er god. Husk å kle deg etter været og gode sko. Jeg var overbevist om at dette var et helt nytt område for meg, men da jeg kom hjem fant jeg ut at vi to var på Bursfjell for fem uker siden….. Men da gikk vi opp fra Ålgård og fulgte en annen løype. Det viser hvor vanskelig det er å orientere seg og kjenne seg igjen når været er dårlig. Forrige gang var det strålende sol og klar sikt i alle retninger. Så naturen endrer seg, akkurat som humøret mitt. Resten av dagen var det sure borte og forhåpentligvis holder det seg borte, til neste gang jeg står opp med feil fot….

Feil fot utav senga har blitt rett fot…..