Tur og yoga på Gramstad.

Jeg har i mange år hatt et samarbeid med Stavanger Turistforening om yoga på Gramstad. Det har vært både korte og lange kurs, lett yoga etter tur på torsdager samt yoga både inne og ut. Det har vært en fantastisk opplevelse å ha yoga på et sted som betyr så mye for meg og jeg har satt stor pris på samarbeidet. Det er mange år siden jeg utdannet meg til turleder gjennom STF og jeg har vært både VELDIG aktiv og ikke aktiv. Samtidig er jeg sertifisert Kundaliniyoga lærer og Mediyoga instruktør og har undervist i klassisk yoga på treningssenter i en årrekke. Det å få lov til å bruke naturen som yogarom, er for meg en stor opplevelse og det er en glede å kunne dele det med andre.

Å gå tur er menneskets beste medisin. Hippokrates.

De siste to årene har det vært et regelmessig arrangement sånn omtrent hver sjette uke. Da inviterer STF til tre timer med tur og yoga på Gramstad. Tilbudet er åpent for alle, både medlem og ikke medlem, og programmet er relativt likt fra gang til gang. Vi starter alltid med å samles på enten låven eller huset. Vanligvis låven, men dersom den er utleid, blir det huset. Hovedrommet blir ryddet, slik at det blir plass til å legge ut yogamatter. Alle har med sine egne og det er blitt brukt alt fra strandmadrasser og dyner, til sitteunderlag og dyre, økologiske naturmatter spesielt laget for yoga. Ingen begrensninger altså, men har du ikke en yogamatte, kan det være lurt å investere i en til hjemmebruk.

Jeg personlig bruker en ullmatte spesielt beregnet på medisinsk yoga. Men alt er lov og den flotte utsikten får man på kjøpet.

Vi starter dagen med en kopp te eller kaffe og samtidig en kort runde på navn, yogaerfaring og forventninger til dagen. Her er alle velkomne, enten man har mange års erfaring med egen yogapraksis eller aldri har forsøkt yoga tidligere. Det varierer litt hvilken type yoga som brukes på kurset, men uansett er det enkle øvelser som de aller fleste kan få til. Jeg går gjennom dagen; både turen og yogaen. De som ikke har hatt tid til å spise frokost, får anledning til det. Vi har nemlig ikke lagt inn matpause, verken under turen eller før yogaen. Etterpå gjør vi oss klar til å gå tur.

Utsikt over Gramstad, på vei mot Øvre Eikenuten.

Turen vi går er ikke en topp-tur, eller en tur hvor målet er å komme i bedre form. Vi går rolig og forsøker å være tilstede akkurat her og nå. Jeg oppfordrer alltid alle til å ikke prate sammen på turen og at mobilen legges bort. Hensikten er å oppleve naturen med full tilstedeværelse. Oppmerksomt nærvær er at man er fullstendig til stede i det man kjenner på her og nå. Kjenn hvert steg når føttene berører bakken. Vinden og luften som berører huden din. Synsinntrykkene fra naturen rundt deg. Lydene. Pusten som får brystet til å heve og senke seg. Tanker som dukker opp og forsvinner igjen. Kjenn at kropp og sinn faller til ro, samtidig som man er i bevegelse.

Naturens stillhet og ro oppleves mer intenst når vi lytter innover i kroppen.
En stille morgen ved Revholsvatnet.

Gramstad er et fantastisk fint område og så uendelig mye mer enn bare turen opp på Dalsnuten. Her finnes korte og lange løyper og området strekkes seg ut i mange retninger. Jeg varierer mellom tre rundturer: Øvre Eikenuten, Fjogstadnuten og rundt med Kubbetjønn. Vi går ikke opp på toppene, men dersom været er fint, gjør vi yoga ute. Da blir det som regel to stopp underveis, ett med fysiske øvelser og ett med en meditasjon. Det å gjøre yoga ute, med frisk luft og høyt under himmelen, er annerledes enn å praktisere inne. Det er som om kroppen helt naturlig puster dypere og slipper spenningene i muskulaturen. Det kjennes veldig godt.

Gramstadtunet er blitt et samlingspunkt for alle friluftsglade mennesker hele året.

Etter å ha ruslet i stillhet tilbake til tunet, er det en kort pause før vi gjør yoga. Jeg bruker mest klassisk yoga, men det varierer litt etter gruppen og hvor lang tid vi har. Noen ganger gjør vi Mediyoga og en sjelden gang Kundaliniyoga. Selve yogatimen varer mellom 50-70 minutter og vi er stort sett ned på matten. Jeg er utdannet ergoterapeut, så dersom noen har behov for å tilrettelegge øvelsene, er det mulig å bruke stol eller finne alternative øvelser. Det er nemlig et uttrykk som sier at: «Kan du puste, kan du gjøre yoga». Kroppen kan ha sine begrensninger, derfor er det viktig at vi jobber MED kroppen og ikke MOT.

På vei mot Fjogstadnuten, åpner utsikten seg.
Noen ganger er det nok å ligge i gresset, se opp på himmelen og kjenne at det er godt å leve.

Dersom du har lyst til å bli med på tur og yoga på Gramstad, er du hjertelig velkommen. Gå inn på STF sin hjemmeside og søk på yoga, så kommer turene opp. Som tidligere nevnt passer turen for alle. Vær allikevel oppmerksom på at turen går i ulendt terreng og kan oppleves som krevende dersom du ikke er vant med å gå tur. Ta gjerne med litt å drikke, gode sko og klær etter været. Det er ikke vær forbehold, så dersom det regner eller blåser mye, blir det tur uten yoga og yoga inne. Og kom gjerne alene eller sammen med noen. Kom dersom du trenger ro og å stresse ned i en travel hverdag. Kom dersom du vil ha påfyll av ny energi eller kom dersom du bare vil på tur en lørdags formiddag i godt selskap…. Jeg ser frem til at du kommer….

Fra Øvre Hetland til Vårlivarden.

Det er et godt kart over området på parkeringsplassen. Det er en relativt stor og gratis parkeringsplass i starten av grusvei, men det var kamp om plassene da jeg dro. Full på fine dager.

Vårlivarden er en gammel klassiker blant turene i Sandnes og området utvides stadig med nye løyper. Toppen er den høyeste mellom Lutsivassdraget og Høgsfjorden med sine 387 m.o.h. og som sagt er det flere måter å komme seg opp til topps. Jeg er mest glad i å gå fra Øvre Hetland, gjennom hyttefeltet og slakt oppover til man møter stien fra Myrland. Så går det ganske bratt oppover langs skråningen til man står oppe ved varden. Så går jeg bratt ned på «baksiden», forbi jordene til Vårli gård, oppover til jeg møter stien tilbake til Øvre Hetland. Løypen er godt skiltet og merket, men enkelte steder er det veldig bratt og steinete.

Turen starter på god grusvei inn gjennom hyttefeltet.

Man passerer flere små bunnfrosne vann innover og foreløbig er det lite som minner om vår…

Frost gjør at det er godt å gå der hvor det vanligvis er veldig sølete men is gjør at det er vanskelig å holde seg på beina. Alltid e de någe….

Jeg hadde stien, skogen og morgensola helt for meg selv.

Når man møter stien fra Myrland, åpner landskapet seg opp og man får en fin utsikt med seg videre.

Vårlivarden og Myrland samt dalstrøka innafor…..

Det var strålende påskesol og ingen vind da jeg nærmet meg toppen.

God utsikt innover fjordane.

Då er det siste innspurt mot toppen.

Då kan eg skryte av at eg har hatt snø onna beinå eg åg i påsken… 🙂

Endelig oppe… og kan nyte utsikt og litt vann.

Fjell, fjell og fjell i alle retninger…. Så mange fjell, så lite tid….

Vårlivarden sett fra «baksiden» på vei nedover.

Det går bratt nedover og jeg synes nesten det er verre å gå ned enn opp.

Man kommer inn i skog igjen litt lengre nede, det er en fordel, da har man noen greiner å henge i….

Nok en gang; nedturen er steinete og BRATT.

Etter å ha overlevd nedturen (datt bare en gang..) får man en fin tur i utkanten av eiendommen Vårli.

Jeg fant et fint lunsj tre hvor det var varmt å sitte i solen.

Det kjekkeste med tur i påsken er at matboksen blir mer spennende av alle middagsrestene… Kalkun med agurk, druer, ananas og fetaost….

Etter mat var det kort vei opp til der hvor stien deler seg og jeg tok samme veien tilbake til Øvre Hetland.

Jeg startet turen tidlig og møtte ingen før jeg kom til toppen. Det er mange som velger å gå fra Myrland og bratt opp, slik at jeg traff mange da jeg var på vei nedover. Turen er populær både hos unge og eldre, to og firbeinte. Den er ikke tyngre enn at de fleste klarer å komme seg til toppen, selv om jeg har blitt beskyldt for drapsforsøk da jeg dro en utrent ungdom med meg fra Myrland og opp. Heldigvis for meg var toppen skjult av tåke, slik at han ikke var klar over hvor langt det EGENTLIG var opp. Men opp kom han… På en dag som idag er turen en fantastisk opplevelse med en imponerende utsikt over Ryfylke og Stavanger med omegn. Selv om våren virker langt unna…..

Utsikt over Lutsivassdraget fra Vårlivarden.

Langs havet fra Ølberg til Vigdel.

Det frista ikke med et bad idag og DA er det kaldt….

Turstien som går fra Ølberg til Vigdel er en akkurat passe kort tur til at den kan gås av alle. Stien er godt merket, men det er en sti. Det er ikke mulig å gå med barnevogn eller for de som er ustødige på beina. Følger du den blå merkede løypa langs sjøen, må du klatre på svaberg og balansere på steiner. Dessuten er det mange gjerdeklyvere som du må over, siden store deler av turen går over beitemark. Den er akkurat passe krevende til at de fleste barn som går selv liker turen. Vanligvis er det et ganske myrete og vått å gå over markene, men på vinteren når det er frost, er det en lettgått tur.

Campingplassen, som drives av Jæren Friluftsråd, er fantastisk å telte på om sommeren. Nærmere stranden er det nesten umulig å komme…

God plass på stranden, selv om det snart er sommer. Ihvertfall mars….

Som små byggeklosser ligger husene på kaien.

Det er en stor parkeringsplass på Ølberg som er gratis. Dersom du er heldig, er den nye kiosken åpen. Å dra hit for å spise softis er en av distriktets største turistattraksjoner og en populær helgetur. Jeg er litt usikker på hva det er som gjør softisen så mye bedre her enn andre steder. Kanskje det har med omgivelsene å gjøre? Eller at fløten kommer fra spesielt utvalgte Jærkuer? Uansett selges det store mengder softis her og jeg kan love at den er utrolig god. Ta en tur ned på stranden før du går turen. Det er en fin liten strand, rett og slett koselig.

Det er et yrende fugleliv langs sjøen, så ta gjerne med kikkert og fuglebok dersom du har lyst.

Stien er godt merket med blått og godt tilrettelagt med gjerdeklyvere og trelemmer hvor det er våtest.

I starten går man langs stranden og det er mange fine steder å stoppe opp.

Turen idag var kald og glatt. Det blir fort friskt ute ved sjøen, så husk nok klær. I dag var det vindstille, men det er det sjelden her. Det var frost i bakken, som gjorde at det var greit å gå. Den største utfordringen idag var mye is, både på bakken og på svabergene. Da er det greit å bruke god tid, noe som er lett på en dag som denne. Turen er ikke lang, men kan fort bli det dersom man tar med mat og sitteunderlag. Det er mange fine og lune steder å ta pause på.

Det var mye is i løypa, men fullt mulig å komme forbi uten å brekke noe.

Nydelige kontraster med klipper og hav. Utsikt mot Feistein Fyr.

Det er værhardt ved kysten, men ikke idag….

Vigdel er, som Ølberg, en liten søt strand. Jeg tror det er favoritt stranden min av alle strendene langs Jæren. Dit drar jeg for å overnatte under stjernene når jeg trenger å lufte hodet. Det er en god strand for barnebarnet mitt, han elsker å spa i sanden og bade i bølgene. Jeg har gjort mye yoga her, mest fordi det er sjelden mye folk her. Det er nydelig å bade her året rundt, selv om jeg stod over badingen idag. Sibirkulde og bading blei litt for heftig.

Endelig fremme på Vigdel…. God plass her også….

Fint å sitte i sanddynene og bare nyte sjø, sol og strand. Kunne vært 30 grader varmere, men man kan vel ikke få alt….

Vigdelstranden har en stor opparbeidet parkeringsplass og toalett. Det er 5 minutter å gå derfra til stranden og det er lagt ut jernbanesviller for å gjøre det lettere å komme dit. Stranden ligger inni en liten bukt, noe som gjør det lunere enn enkelte andre mer åpne strender. Det gjør også at det er mindre understrømmer i sjøen her, men man skal allikevel være forsiktig siden de finnes. Det er tursti i begge retninger, mot nord ligger som sagt Ølberg og dersom man velger å gå mot sør, kommer man til Hellestø. Så her har man mange muligheter. Jeg valgte å snu for å gå samme vei tilbake og fikk en fantastisk utsikt over havet med på kjøpet. Kiosken var fortsatt stengt, men det spilte ingen rolle siden det ikke fristet med softis idag. Kokvarm kakao derimot……

Tørt og fint å gå over markene når det er frost.

Snart tilbake til Ølberg og bilen.

Det ligger mange minner fra krigens dager i området, som kan være kjekt å få med seg.

 

Stokkalandsvatnet, akkurat passe.

Veien fra parkeringsplassen på Tronsholen følger kraftlinjen.

Dette var virkelig turen å gå idag. Mens mange av de andre turstiene i kommunen er forvandlet til skøytebaner et OL verdig, er veien rundt Stokkalandsvatnet herlig fri for is. Det var tørt og fint å gå. Selvfølgelig er turen ekstra kjekt når solen skinner, men dette er en passe tur å gå til alle årstider. Dersom isen på vannet er tykk nok om vinteren, er vannet glimrende til skøyter. Det var det ikke idag, selv om isen holdt både svaner og ender. Om sommeren er det en fin badeplass og grillplass med volleyballbane. Høst og vår er turen akkurat passe for alle.

Is og snø, men ikke i løypa.

Her kan du gå med barnevogn eller rullestol. Du kan gå med krykker eller staver, med eller uten musikk i ørene. Det er utrolig mange som går med hund og her er det båndtvang hele året. Allikevel ser hundene veldig fornøyde ut, kanskje fordi det er så mange andre hunder å hilse på. Det er mange å hilse på for oss tobeinte også, dette er den turen jeg alltid treffer noen kjente på. Så det er viktig å ha god tid til å stoppe opp og jabbe litt. Mange løper rundt vannet, det er et fint sted å løpe litt tempo. Flatt og fint uten særlig mange bakker.

Det har blitt bygget stort på Hovesiden av vannet og bygningene glir fint i ett med naturen.

Turen er 4,9 km lang og som tidligere nevnt er den lettgått. Jeg møtte en barnehage på tur, de hadde tent opp bål og skulle kanskje lage lunsj over åpen ild. Barna lekte og koste seg i skråningen ned mot vannet. Det var mange andre ute og gikk, godt kledde i den kalde vinden. Det var unge og gamle, damer og menn. Folk gikk alene, noen gikk to og to og det var flere grupper som alle vandret samme tur.

Det er ikke lenge før våren kommer for fullt og sauene slippes her.

Jeg parkerte ved den store trafostasjonen på Tronsholen og fulgte gangstien under E39 bort til vannet. Så er det alltid det store spørsmålet, skal man gå til høyre eller venstre? Her er det delte meninger på hva som er RETT vei. Mange går mot høyre og mot sivilisasjonen først. Det gjør ikke jeg. Jeg går alltid mot venstre og Bogafjell. Det er mest fordi om jeg skulle ombestemme meg og ikke gidde gå rundt vannet, kan jeg gå i terreng på den siden og ikke bare asfalt slik det er på den andre siden. Det hender at det skjer, jeg synes egentlig at turen rundt vannet er flat og kjedelig…..

Jeg angret på at jeg ikke tok med niste og kaffi, en perfekt benk for en pause…..

Men vakkert er det rundt vannet  og mye spennende. Det er satt opp mange oppslagstavler om både planter, trær, fisker og fugler. Dessuten er man på Planetstien, hvor en meter på stien tilsvarer en million kilometer ute i verdensrommet. Det er Vitenfabrikken som har laget et solsystem i målestokk 1:1 milliard langs Storånå i Sandvedparken og Stokkelandsvatnet. Her kan man lære om de ulike planetene for de som er interessert i slikt. Det er satt opp benker og bord flere steder langs vannet, så ta gjerne med nistepakke og bruk lang tid på turen.

Det er fremdeles et stykke igjen til skøyteis, men det nærmer seg….

Ved Ganddal er det både en butikk og et gatekjøkken dersom du trenger påfyll av energi underveis. Det er også mulig å parkere her dersom du vil det. Like ved trebroen står en statue av fuglevennen Harald Herredsvela, som var forkjemper for å få vernet fuglelivet ved vannet. Det er også bygget et tårn for fuglekikking på Hovesiden og det er en liten strand. Turen var lang idag og slik er det enkelte dager. Derfor er Stokkalandsvatnet egentlig akkurat passe alltid. Det er åpent, oversiktlig og folksomt slik at humøret alltid løfter seg når jeg får gått denne turen.

Det er et yrende fugleliv ved broen på Ganddal.

Et populært sted for barnefamilier å gå tur for å mate fuglene.

Gavetips til den som har alt.

Grått og vått, men alltid flott…..

Jeg var så heldig å fylle halvveis til 100 for ei tid tilbake. Det ble feiret med selskap og jeg fikk mye fint. Den mest kreative gaven var et gavekort hvor jeg kunne velge mellom et besøk på kafe eller en tur. Det var bare å krysse av samt avtale tid og sted med giveren. Gaven hadde ingen utløpsdato og jeg kunne velge fritt hva jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg ble veldig glad for gaven og den gledet to ganger. Både når jeg fikk den i selskapet, men enda mer da jeg løste inn kortet og vi var på tur.

Da ble jeg glad….

Jeg synes ofte at jeg har så mange ting. Ting som fyller skuffer og skap med sin tilstedeværelse. Hvor mye trenger vi? Hvor mange duker eller håndklær? Pynteting og bruksting er nettopp bare ting. Vi lever i verdens beste land og det viser vi ofte ved å gi hverandre gaver i større og mindre grad hele året. Det er bursdager, jul, morsdag og farsdag, Valentin, sølvbryllup og gull og alt mulige andre slags oppmerksomheter. Handelsstanden har som mål å selge og det reklameres overalt. Som om lykke kan kjøpes… Dessuten gir vi gaver til hverandre fordi det er tradisjon og noen ganger fordi vi tror at det er forventet av oss. Det er det jo av og til også. Men mest av alt tror jeg det er fordi vi vil glede andre.

Dette er gaven for den som er glad i opplevelser. 

Vi vil at personen som mottar gaven skal bli glad for den og synes at den er nyttig og fin. Men det er vanskelig å finne den perfekte gaven og jo eldre mottaker er, jo verre synes jeg at det er. For mange har så mye og det vi ikke har, har vi penger til å kjøpe selv. Så vi kjøper noe vi tror faller i smak eller vi kjøper noe bare for å kjøpe NOE. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har rasket med meg et eller annet bare fordi jeg MÅTTE finne en ting. Eller jeg gir et upersonlig gavekort på et kjøpesenter eller i verste fall penger. Men trenger vi å vise omtanke for de vi bryr oss om med ting eller penger?

Målet for turen min.

Jeg tror ikke alltid vi trenger å kjøpe noe, det viktigste vi kan gi hverandre er tid. Tid til å være sammen, enten det er et klippekort på besøk, barnevakt eller hundepass. En kinobillett, teater, konsert, kunstutstilling, en lunsj eller middag kan være gull verd både for den som gir og den som får. For ikke å glemme gavekort på en tur, enten det er sykkeltur, kanotur, skitur, strandtur, skogstur, topptur, tur med bading eller tur uten bading. Her er det kun fantasien som setter grenser, men det hjelper litt at vi kjenner vedkommende som skal motta gaven. Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde satt pris på et basehopp fra Kjerag i julegave, selv om kanskje mange andre hadde blitt kjempeglade.

Turen inkluderte en hjemmelaget lunsj, beste som finnes.

Men hold det enkelt, slik at det ikke krever for mye tid eller organisering verken av giver eller mottaker. Det kan være nok med en lunsjkurv, et pledd, en strand og så noenlunde godt vær. Å bryte rutinen i hverdagen gjør godt for kropp og sjel. Husk at det som er dagligdags for deg, kan være uvant og spennende for andre. Dersom du padler, kan det å få et innføringskort til å prøve kajakken din være stas. Eller dere kan leie en kano sammen og ta med alt som trengs til å lage pannekaker på bål. For en person som aldri har padlet eller spist pannekaker på bål kan opplevelsen være mye mer verd enn tre nye håndklær.

Været ingen hindring for å kose seg på tur.

Mitt gavekort ble innløst en regnfull dag midt i uka hvor vi begge hadde fri. Det ble en tur som er gått tidligere, fra Alsvik til Skrussfjellet. Turen er lettgått og tar ca to timer. Jeg har gått den alene mange ganger tidligere, men aldri har turen vært så kjekk som denne gangen. I godt selskap blir det en helt annen tur og særlig når det inkluderer en lunsjpause med utrolig mye godt. At noen tar seg bryet med å steke vafler og kjøpe inn sunt knask som jeg liker, er noe som blir husket med glede i lange tider. Det viser omtanke og omsorg. Jeg tror vi trenger det mye mer enn nye kopper eller glass. Ihvertfall vi som har fulle skap med kopper og glass som ikke blir brukt.

Nydelig sted på tilbaketuren mot Alsvik.

Så neste gang du ikke har peiling på hva du skal kjøpe til ektefelle, kjæreste, barn, søsken, far, mor, tanter, onkler, søskenbarn, venner, naboer, arbeidskolleger eller andre du må finne en presang til, gi av din tid. Gi en tur eller en opplevelse. Vær kreativ og gjerne litt sprø. Jeg kan love deg at gaven din vil bli husket og satt pris på av de aller fleste.

Det beste du kan få og det beste du kan gi, er vennskap.

Blant slott og tamme ender i Cairngorms.

Den største nasjonalparken i Storbritannia heter Cairngorms og ligger i Skottland. Enkleste måten å komme seg dit på er å fly til Aberdeen og dra vestover enten med offentlig transport eller leiebil. Jeg vil absolutt anbefale leiebil, det er et vanskelig område å utforske ved hjelp av buss eller tog. Dessuten er det utrolig mye å se; det er slott, vennlige små landsbyer, golfbaner og whisky destillerier. For ikke å snakke om naturopplevelsene; det er fjell, elver, innsjøer, skoger og daler. Fem av Storbritannias seks høyeste fjell ligger i Cairngorms og det er godt tilrettelagt for fotturer, fjellklatring, sykling, riding, padling og skisport om vinteren. Her finner du det eneste hundekjøringsenteret i landet og du kan hoppe i strikk fra en bro (uten at det var min begrunnelse for å dra…) Jeg var nysgjerrig, pakket telt og sekk, tok et fly, leide en bil og avgårde Kåre.

Ikke bare kjører de på feil side av veien… Det er faktisk lettere å kjøre i UK i en leiebil når man bare blir vant med å tenke motsatt…

Jeg hadde en tanke før jeg dro; jeg ville se flest mulig slott og gå mest mulig tur. Derfor startet jeg med å kjøre til Balmoral Castle, som er den kongelige familiens skotske hjem. Historien går tilbake til 1300 tallet, men det var ikke før Prins Albert kjøpte området i 1852 til Dronning Victoria, at slottet ble bygget slik det står idag. Det er svære greier, både selve eiendommen samt det drives både jordbruk og skogbruk nok til å sysselsette flere landsbyer. Selve sightseeingen på området er relativt fort gjort; det er hagen, grønnsak hagen, utstilling i stallen og et rom i slottet som er åpent for besøk. Man vandrer rundt på egenhånd med en audio tour dings klemt mot øret og kan bruke så lang tid man vil og gidder. Det er en kafe, hvor jeg hadde suppe og scones og selvfølgelig en souvenirbutikk, hvor de solgte de grusomste ting med bilde av de kongelige på.  Det er merket flere turløyper i skogen rundt slottet, anbefales varmt. Jeg gikk den røde, kom opp i høyden og fikk en fantastisk utsikt over slottet. Det var en skogstur med masse furu og blåbær som jeg nøt helt alene, alle andre var opptatt med å fotografere slottet.

Balmoral Castle, sett fra hageturen.

Slottet er imponerende, jeg forstår godt at det er mye brukt av de kongelige.

Balmoral Castle sett fra rød løype oppi skogen.

Jeg foretrekker å ha base på et sted når jeg utforsker et område, det blir fort masete å pakke opp og ned hver dag. Ikke at det er så mye å pakke, det er helst sovepose, telt og liggeunderlag. Bilen brukte jeg som koffert, tørkestativ og kjøleskap, den hadde rette størrelse for det. Jeg hadde sett meg ut en koselig landsby, Braemar, som lå ca. 8 mil fra Aberdeen. Det bodde ca 850 innbyggere der og de hadde sitt eget slott. Dessuten var beliggenheten midt i smørøyet; det vil si midt i nasjonalparken. Jeg likte mindre at de hadde kulderekorden i UK, men satset på at det ikke ville bli et problem i juni.

Min fantastiske teltplass på Braemar Caravan Park.

Både landsbyen og campingplassen svarte til forventningene. Byen hadde noen turistbutikker, en Spar og en Coop matbutikk, et par spisesteder og en sportsbutikk. Jeg tenker ofte at det er som å reise tilbake i tid når jeg er i Skottland. Særlig når man kommer ut av de store byene er tempoet helt annerledes. Jeg spiste noen måltid på Gordon Tearoom and restaurant, fantastisk sted. Alltid fullt av folk og i motsetning til hva man ofte opplever hjemme, var det ingen mobiltelefoner å se i hendene på folk. Det var familier i tre generasjoner, ungdomsgjenger og kjærestepar som alle hadde det sosialt uten å samtidig fikle med mobilen. Sjelden å oppleve det hjemme, men så skal det sies at wifi i Skottland stort sett er dårlig. Jeg opplevde at jeg ble sett på som litt sær som satt på kafe og leste aviser på mobil.

Braemar Castle var en opplevelse. Eierne bor fremdeles i slottet, men på sommeren er deler åpne for besøkende.

Kombinasjonen tur og slott er enkel å gjennomføre i Skottland. Mitt inntrykk er at hver minste lille landsby har en lang og blodig historie som de ivaretar med respekt og dugnadsarbeid. Dette opplevde jeg særlig på de mindre «populære» stedene, som Braemar Castle. Der fikk jeg en privat omvisning av en pensjonist og måtte selv få gang på kaffemaskinen siden han ikke visste hvordan den virket. Allikevel har slottet en historie tilbake til 1628, da det erstattet et tidligere slott som var fra 1100 tallet. Fortellinger om krig, politikk, religion, ild og sverd… Det er overveldende å vandre rundt i bygninger med så mye historie i veggene. Men det er dette jeg liker med Skottland, den levende historien. Derfor dro jeg avgårde hver dag og valgte områder hvor det var mulig å gå en dagstur samt å besøke et slott eller annet historisk område.

Enkelt og greit måltid, for ikke å snakke om billig…. For de som vil ha oppskriften: kok vann, tøm i, dekk, vent, spis. Kulinariske opplevelser hører med til teltliv…

Teltlivet var behagelig på campingplassen, det var varme dusjer uansett når man kom og et stort og varmt oppholdsrom med strøm til å lade mobil samt turistbrosjyrer. Å gå inn til sentrum tok ti minutter langs hovedveien og ekteparet som drev campingen var utrolig hjelpsomme og kjente nasjonalparken godt. Vi snakket mye om tur og jeg fikk mange nyttige tips. Det var fremdeles tidlig på sesongen, slik at det var relativt lite folk. Enten det, eller så bodde alle på ungdomsherberget eller hotellet borti gata…. Det er mange andre overnattingsmuligheter i området og man kan også ligge i telt ute i fjellet. Jeg liker luksusen av en varm dusj og en benk å sitte på. Muligens det har med alder å gjøre….

På grusvei innover Glen Tilt. Jeg gikk en 16 km tur langs elven opp til Marbel Lodge og tilbake på andre siden av elven. Fin sommerdag…

Jeg hadde flere dagsturer, både til fots og på sykkel. Den fineste jeg gikk, var en som ikke var planlagt. På grunn av en stengt vei dit jeg skulle, havnet jeg i stedet ved Spittal of Glen Muick. Dit hadde jeg aldri kommet uten bil, det var kjøring på smale grusveier langt innover fjellheimen. Tomt for andre biler, hus og folk samt ingen dekning på mobilen gjorde at jeg følte meg litt ensom. Men det var parkeringsplass full av biler og et visitorsenter i enden av veien og flotte turløyper. Jeg gikk rundt Loch Muick, delvis på grusvei og sti. Turen er 13 km og har en fantastisk utsikt til alle fjellene rundt. Jeg fikk sett både hjort, ekorn og villgjess. Det er dessuten flere historiske bygninger rundt vannet, så det tok sin tid å få med alt.

Ute og joller med mitt lille røde Kinder egg. På vei fra Balmoral Castle til Braemar.

Jeg var heldig med været, det var ingen kulderekord mens jeg var der. Samtidig er ikke Cairngorms stedet å dra dersom du liker sol og varme, det er mye vind og vekslende vær. Jeg hadde med alt fra ullstilongs til strandkjole og fikk bruk for alt. Lag på lag på lag… Det var godt utvalg i sportsbutikken på klær og frilufts utstyr, men jeg opplevde at prisene var omtrent som hjemme. Det viktigste å pakke er gode sko, ull og regntøy. Badetøy er bortkastet. Jeg pleier alltid å bade på tur så sant det er vann i nærheten, det er liksom meg og enkelte hunderraser. Men her fristet det ikke i verken elver eller innsjøer, vannet var ofte brunlig og virket skittent. Så jeg holdt meg til dusjen.

Det går turløyper på kryss og tvers i hele Cairngorms. Så mange turer, så lite tid….

Jeg hadde flott tur til Skottland og syntes jeg fikk sett nok slott og gått mange fine turer. Selvfølgelig gikk tiden altfor fort og det var mye jeg ikke rakk over, men det er bare en fin unnskyldning til å dra tilbake. Når det gjelder de tamme endene, bodde de på samme campingplass som meg. De var mange, en svær familie på 60-70 stk i alle alder. De gikk alltid sammen, snakket hele tiden og kom på besøk til teltet mitt hver morgen klokken 04.00. Da gresset de rundt trærne mens de oppdaterte hverandre på alt som var skjedd siden sist. Noen av de minste gikk inn i forteltet og de gikk aldri frivillig ut igjen. De pleide komme senere på dagen også, alltid på utkikk etter gratis mat. De gjorde mye av seg mens jeg lå i teltet og fantaserte om Peking and. Men det er sjarmen med tur og jeg hadde mange fine morgener med soloppgang og kaffe siden jeg allikevel var våken. Dessuten ender rundt meg til selskap, heldige meg.

Ikke bare fjell men endel jordbruk i utkanten av nasjonalparken.

Langtur langs Jærkysten, del 2.

I påsken i fjor var tiden kommet for å fullføre turen jeg hadde startet en tid tidligere. Målet var som tidligere nevnt å gå langs hele kysten mellom Sirevåg, som på grunn av Buss for tog ble Hellvik, og Tungenes fyr. Klok av skade hadde jeg en tanke om at dersom jeg bare unngikk alle tabbene fra forrige gang, så ville det bli ren plankekjøring. Det ble det ikke denne gangen heller.

På Hå Gamle prestegård står dette gamle jærhuset, som rommer en utstilling med 8.200 år gamle funn fra tunet på prestegården.

Jeg fikk ordnet skyss til Hå Gamle prestegård og i stiv kuling begynte jeg å gå. Jeg var bedre forberedt, hadde hatt noen turer med sekk på forhånd og hadde bare gammelt og velbrukt utstyr med. Dessuten veide sekken kun 19 kg, jeg hadde veid den flere ganger og kuttet ned så mye jeg kunne. Det var ikke snakk om «I tilfelle» her…. Til og med mat hadde jeg begrenset og vann hadde jeg planlagt hvor jeg kunne få tak i underveis. Klar for det meste krysset jeg Hå elva på hengebroen og gikk i retning nord.

Havet, stranden og lyset…. Fantastisk….

For ikke å snakke om himmelen…. Ingenting som hindrer tankene å løfte seg og fly.

Det er noe med å gå på strender i havkanten. Ikke er det farlig eller spesielt krevende å gå tur her, ingen knallharde motbakker. Det er værhardt, men været skifter raskt. Det viktigste er å ha klær som holder varmen uansett hvor mye det blåser. For vinden tar godt. Jeg opplever at jeg raskt finner en rytme når stien går langs havet, det er monotont. Særlig i ruskevær, hvor vinden uler og bølgene slår mot stranden. Det er som om hodet blir helt tomt og kroppen går uten at jeg trenger styre den. I det åpne og oversiktlige landskapet er det vanskelig å gå seg bort. Derfor er det avslappende når jeg ikke trenger å følge med på hvor jeg går. Samtidig er sansene fullt i bruk; så mye å se og høre. Smake saltet på huden og kjenne sand og rullesteiner under føttene.

Teltlivets gleder, ingen kyr i nærheten og en levegg som tok av for den verste vinden. TIl og med min egen benk, life is good..

Jeg er ingen gourmet kokk på tur. Her er det enkelt chili kyllingpølser med innvendig og utvendig ost på hjemmebakt brød.

En nattlig dotur gav meg et flott syn med fullmånen over havet.

Jeg stoppet ved Skeievika og fikk opp teltet. Det var et lite folksomt område jeg hadde gått gjennom, men jeg hadde passert både Saltebukta og Refsnes strand. Det fine med strendene hvor det er tilrettelagt for parkering, er at det som regel finnes toalett og mulighet til å fylle vannflasken. Da trenger man ikke bære med så mye vann, siden strendene ligger som perler på en snor videre. Etter en god natts søvn, var jeg klar til å gå videre med godt mot. Utover dagen kom påskesola og siden jeg hadde pakket med hard hånd, hadde jeg verken solkrem eller solbriller…. Typisk uflaks, solen tok godt i april.

En tidlig morgenstund kan brukes til å undre meg over om det er gulerøtter eller kål under plastikken. Jæren er full av driftige bønder.

Havet er likt, men kysten endrer seg hele tiden. Det forandrer havet, slik at det er alltid noe nytt å se.

Med sol og vindstille var jeg ikke lengre ensom på vandring. Det var folk, mye folk. Det er fantastisk å se hvor mange som trekker ut til havet på en solrik fridag. Det satt familier og grillet nesten bak hver sanddyne, det løp hunder ved og uti havet, barn spilte fotball og det ble jogget og syklet overalt. Jeg var den eneste jeg så som dro med meg en ekspedisjonsekk og fikk endel hyggelige kommentarer på det. Jeg måtte streve litt for å få tatt bilder av den nydelige naturen uten alle folkene kom med. Rett og slett litt travelt….

Havet gir og havet tar. Slik har det alltid vært, kysten er et levende sted.

Lykkelig hver gang kaffikjelen kommer på…..

Da jeg kom til Bore og passerte broen var jeg plutselig på bilvei. Jeg var klar for å ta kveld, men det var ikke lett å finne et fredelig sted å sette opp teltet. Plutselig fikk jeg et akutt behov for å se familien og ligge i min egen seng. Og siden jeg ikke var langt hjemmefra, var det lett å ordne skyss hjem. Jeg hadde lagt en ny plan og målet var fremdeles Tungenes fyr i løpet av påsken.

Utrolig at det finnes så mange nyanser av blått….

Påskesol og vindstille er luksus.

Vanskelig å beskrive slike naturopplevelser, ord blir for enkle.

Neste morgen tok jeg bilen og dro ut til Bore igjen. Jeg startet tidlig på morgenen og fikk igjen strendene for meg selv. Etter å ha parkert bilen, tok jeg min lille dagstursekk og gikk i retning Sele. Der jeg hadde passert lange sandstrender på Orre og Bore, ble det nå mer rullesteiner igjen. Solen skinte og strendene var foreløbig helt tomme. Jeg fant hestehov som blomstret og hørte vipen, så våren var definitivt kommet til Jæren. Jeg gikk til Vigdel strand og spiste matpakken der. Så  snudde jeg og gikk tilbake til Bore. Det er det finne med strandtur, du går så langt du har lyst og tid til. Når du snur og går samme vei tilbake, er det akkurat som å gå en helt annen tur.

Alene med havet er mulig selv i påskesol. Det gjelder bare å være tidlig nok…..

Rullesteinstranden mot Sele.

Dette er vår på Jæren, hestehov i blomst.

Kysten er full av fyr, dette er Feistein. Fyret ligger på en holme ved Jærens rev utforbi Borestrand og Selestrand.

Sanddynene er sårbare, slik at man skal holde seg på stiene og ikke tråkke ned haugene.

Jeg hadde altså kommet til Vigdel på apostlenes hester. Men jeg hadde innsett at å gå helt frem til Tungenes fyr denne påsken ville bli for krevende. Så hva gjør man da? Jeg kunne selvsagt tatt bilen og kjørt ut til fyret, det ville vært det enkleste. Men jeg hadde mest lyst å være nær havet og i bil er det begrenset hvor mye man opplever. Så jeg endte med å ta bilen neste morgen ut til Vigdel og hadde sykkelen med. Sykling er en fantastisk måte å dekke større avstander på. Dessuten er det skånsomt for bein og rygg samt at man kan ta med endel bagasje uten å slite seg ut på bæring. Glad og lykkelig tråkket jeg i retning Sola. Det er greit med et godt sykkelkart, det hadde jeg ikke. Men Google Maps fungerer også veldig bra og jeg hadde det ikke travelt.

Jeg fulgte Tungenes løpa, en grusvei i utkanten av Randaberg kommune.

Flere tegn på vår, de nydeligste lam.

Min sykkelrute gikk forbi Ølberg og langs Sola stranden. Jeg fulgte Tanangerveien til jeg passerte broen. Fra Kvernevik var det skiltet en sykkelrute som het Tungenes turen. Den gikk stort sett langs havet, på grusveier og rolige gater. Jeg fikk muligheten til å leke turist og stoppet alle steder hvor det var informasjonstavler og noe å se. Det ble syklet gjennom et flott kulturlandskap og jeg var innom både Svarthålå og Vistnestunet bygdemuseum.

Vistehålå eller Svarthålå har vært bolig for en familiegruppe på 10-15 stk i steinalderen. Ubegripelig….både at man kan finne ut slikt og at de faktisk bodde der.

Det var en flott tur, selv om det blåste mer og mer jo nærmere jeg kom målet for den lange turen. Jeg opplevde det nesten som litt uvirkelig da jeg endelig kunne sette fra meg sykkelen ved fyret. Alt var lukket og låst, men heldigvis fant jeg et åpent toalett. Mat og ekstra klær hadde jeg også med, slik at det ble en fin og lang pause utforbi. Men snart ble det for vått og da tråkket jeg korteste vei tilbake til bilen. Det var dessverre ikke langs kysten, men jeg var faktisk litt der at jeg hadde fått kvoten for denne gang. Men jeg vender tidsnok tilbake til havet.

Endelig, endelig, endelig… Fyret var stengt, men regnet kom.

Selfie på Tungenes fyr. Me happy….

Sola Ruinkirke syklet jeg også forbi. Er man turist, så er man turist.

Drømmen om Kilimanjaro.

Jeg har aldri vært opptatt av å gå de høyeste, bratteste eller mest krevende toppene når jeg er på tur. Målet har alltid vært opplevelsen. Kilimanjaro startet som en spøk, jeg tullet om å bestige fjellet for å feire at jeg ble 50 år. Etter som årene gikk og dagen nærmet seg, snudde spøken til en drøm, et mål og noe å se frem til. Men verdens høyeste frittstående fjell er liksom ikke et sted man bare joller avsted til, det krever endel forberedelser.

Min vakre drøm.

Kilimanjaro er det høyeste fjell i Afrika med sine 5895 m.o.h. og reiser seg opp fra høysletten i Tanzania, sør for grensen mot Kenya. Toppen er egentlig tre vulkaner, hvor hovedtoppen som er målet for de fleste er Uhuru Peak. Jeg kjente kun fjellet fra bilder, hvor den snøkledde toppen hever seg over savannelandskapet rundt. Det går mange ulike ruter opp til toppen og fjellet er regnet som et enkelt fjell å bestige. Ofte beskrives det som en lang og vakker fjelltur i et fascinerende landskap som alle kan gjennomføre. Jeg er muligens litt uenig i det.

Absolutt oppnåelig for alle, men en tøff tur.

Å forberede seg til en slik langtur handler mye om det rent praktiske. Man kan ikke bare jolle avsted alene til Kilimanjaro. Det kreves at man deltar på en organisert tur; nasjonalparken er et sårbart område med regulert ferdsel. Dessuten er det turisme som gir lokalbefolkningen noe å leve av og for meg var det viktig å finne en turarrangør som hadde fokus på å behandle guider og bærere skikkelig. Valget falt på Afrikasafari og jeg var kjempefornøyd med opplegget og servicen deres. Jeg fant ut at når jeg først skulle reise, skulle det gjøres skikkelig. Derfor ble fjellturen utvidet med en ekstra dag for å venne meg til høyden samt jeg la på to dager med safari og nærmere en uke på Zanzibar. Det tok meg tre år å spare opp nok penger og et halvt år å forberede meg fysisk.

En lang, lang, lang vakker fottur i fantastisk natur.

Det hjelper godt på å forberede kroppen til å tåle lange dagsmarsjer med sekk på ryggen. Ikke det at de var så lange i avstand, men vi gikk forferdelig seint…. Og det skal man i slike høyder.  Min utfordring var at jeg hadde hatt min andre store prolaps operasjon 8 måneder tidligere. Derfor var planen å trene mest mulig uten å overbelaste ryggen. Jeg trente endel styrke med fysioterapeut, men mest av alt gikk jeg tur. Korte og lange, med og uten sekk, minimum tre dager i uken.

Kilimanjaro er egentlig tre vulkaner som stikker opp fra et platå.

Som sagt kan stort sett alle som vil bestige Kilimanjaro. Det som er utfordrende er høyden. Ingen kan forbered seg på å takle kroppens reaksjon på den tynne luften i høyden og det er kun halvparten så mye oksygen på toppen av fjellet som ved havet. Høydesyke kan gi hodepine, søvnløshet, nedsatt appetitt, kvalme og svimmelhet. Gradvis kan det føre til oppkast, problemer med å koordinere og å gå samt pustevansker. I verste fall dør man av det. Det eneste som hjelper er å komme seg raskt ned. Det som kan hindre høydesyke er å gå seint opp slik at kroppen venner seg til tynnere luft og drikke mye.

Stein, stein og stein. Nesten som hjemme.

Når det gjelder utstyr, hadde jeg det meste. Det er mulig å leie utstyr på hotellet hvor man bor før turen starter, men det anbefaler jeg ingen å gjøre. Å leie sovepose fikk en av deltakerne i gruppen min erfare negativt. Han var en stor mann, slik at soveposen var for liten. Å ligge i minusgrader, utslitt og med lett høydesyke i en sovepose hvor glidelåsen ikke kan lukkes gjør turen mindre behagelig. Mildt sagt…..Ha ditt eget, helst godt brukte utstyr og følg pakkelisten nøye. Det er ikke snakk om «travelling light», men du trenger ikke ha det dyreste og nyeste utstyret. Du pakker to sekker, en dagstursekk som skal bæres selv og en sekk med alt annet på maks 15 kg som blir fraktet av bærere. Sekken som skal bæres blir veid ved starten av turen og er sekken for tung, må du betale for en ekstra bærer. Ingen av bærerne skal ha mer enn 20 kg, dine 15 + 5 kg eget. Men det var ufattelig å se noen av de lassene som enkelte slepte med seg og jeg har all respekt for alle som jobber som bærer uansett hvilket fjell de bærer på….

Følte ikke jeg kunne klage over tung tur med min lille dagstursekk når jeg så hva enkelte andre slet med.

Jeg planla å dra i oktober og datoen var nøye valgt ut ifra når det var fullmåne. Nærmere himmelen så jeg for meg at jeg aldri ville komme til fots og da er det jo kjekt med skikkelig lys…. Selve bestigningen av toppen skjer nemlig om natten, slik at soloppgangen kan nytes på toppen. Ruten var valgt; Machameruten (Whiskeyruten), kjent som en lang og krevende løype som er mindre nedtråkket enn andre raskere løyper. Den er 100 km lang, 62 km opp og 38 km ned, og dette skulle jeg bruke 7 dager på. Turen startet fra Sola til Kilimanjaro International via Amsterdam. Deretter to netter på hotell i Moshi, med klargjøring av utstyr og bli kjent med de andre deltakerne og guidene. Vi var fem personer i gruppen vår; 4 nordmenn og 1 fra England. Turen vil jeg nå vise deg gjennom bilder før jeg konkluderer med om det var en vellykket tur.

Gjengen endelig klar til å begynne å gå.

Startpunktet er Machame Gate på 1634 m.o.h, hvor det er registrering og veiing av sekker.

Første og siste dagen gikk vi på skogsvei gjennom frodig regnskog.

Vi var heldige og fikk se de sjeldne svarte og hvite columbus apene.

Etter å ha brukt 7-8 timer på 1 mil var det godt å komme til ferdig rigget leir.

Morgenstemning med et glimt av drømmen.

Fantastisk utsikt over regnskogen.

Ut på tur, aldri sur.

Det var en annerledes tur enn alt jeg har gått tidligere.

Vår andre leirplass, Shia 2 Camp, tidenes utsikt.

Bærerne underholdt med sang og dans, fritt frem for å delta.

Mitt hjem på turen. Vi som reiste alene fikk vårt eget telt, alle andre måtte dele. Jeg oppgraderte skumgummimadrassen med oppblåst liggeunderlag som reddet ryggen.

Sånne kvelder gjorde turen til alt jeg hadde drømt om.

Naturen endret seg hver dag og været endret seg time for time.

Det gikk mye oppover, merkelig nok…..

Guidene våre sørget for god stemning underveis samt at turen føltes trygg (oksygenmasker i sekken….)

På vei mot Lava Tower 4630 m.o.h hvor vi skulle ha lunsj.

Etter lunsj gikk vi ned til Barranco Camp på 3950 m.o.h. Det var flere i gruppen som merket høyden denne dagen, med hodepine og oppkast.

Etter frokost neste dag startet vi med Great Barranco Wall, som var en utfordrende klippevegg som måtte klatres.

Navnet på veggen betyr «Stedet hvor frokosten legges igjen» på swahili. Jeg syntes det var en helt grei bakke, har gått verre.

Turen videre gjennom Karanga Valley mot basecamp.

Yes, kom meg opp til basecamp og siden jeg smiler er nok bildet tatt før oppstigningen til toppen…..

Den evige isbre på vei mot toppen.

Vi fikk soloppgangen alene som gruppe etter å ha passert Stella Point.

Ikke alle kom helt opp til toppen, men gruppebilde må vi ha…..

Det var en fantastisk vakker morgen.

Morgenlys over fjellene.

 

Been there, done that…. Life is good…..

Den tøffeste turen var desidert nedover; over 3000 meter på en dag. Vondt i rygg, hofter, knær, vilje….

Klar for siste natt i telt, kvelds stellet tatt (do teltet til høyre, fulgte oss på hele turen til 20 dollar ekstra pr pers) Jeg var den absolutt eneste i leiren som syntes det var trist at det var siste natt!

Menyen under turen var veldig bra, forholdene tatt i betraktning. Det ble mye grøt……

……og mye annet godt.

Så var vi tilbake i regnskogen igjen og en fantastisk reise var over.

Turen ble en vandring på godt og vondt. Hele 7 dager på tur i en natur som mange ganger tok pusten fra meg var en «once in a lifetime» opplevelse. Jeg var intenst lykkelig av all skjønnhet jeg kunne se og føle. Dessuten elsker jeg primitivt teltliv og er vant med det. Det var ikke de andre i gruppen og for enkelte av dem var nok de syv dagene en lidelse som de bare måtte holde ut for å kunne si at de hadde besteget Kilimanjaro. Merkelige greier….Jeg slet heller ikke med høydesyk i motsetning til de andre og sov, spiste og gikk helt fint. Til og med ryggen var grei nok. Jeg ble beskrevet som «en faens maskin» av en av ungdommene som slet mest med høydesyke. Jeg innrømmer at jeg valgte å ta det som et kompliment…..

 

Men jeg kommer nok aldri til å gå så høyt flere ganger. Grunnen var de siste 200 meter til toppen. Jeg var totalt likegyldig og kunne ikke forstå hvorfor de andre gråt og jublet over å ha nådd målet. For meg spilte det ingen rolle, det var så vidt jeg gadd å ta bilder. Hjernen fungerte nesten ikke, jeg var kald (-20 C på toppen) og utmattet. Det var en skremmende følelse. Så ja takk, gjerne flere fjellturer i Afrika men ikke høyere enn 5500 m.o,h. Allikevel anbefaler jeg Kilimanjaro turen på det varmeste til alle eventyrlystne, men lov meg at du ikke blir skuffet dersom du ikke kommer til toppen. Jeg innrømmer gjerne at for meg var det alt det andre som var kjekkest, en topp er en topp…… God tur!!

Hva er en Jolle-Tur?

Å være ute å jolle er et typisk Sandnes uttrykk. Jeg bruker det mye når jeg skal ut, men egentlig ikke har noe mål eller mening. Det betyr å farte rundt, se seg omkring, oppleve noe nytt, være nysgjerrig, gå der jeg har lyst…. Jeg joller mye rundt. Det er godt å bare jolle, uten mål og mening. Ofte har jeg tenkt en tanke på forhånd, lagt en plan, men når man joller ender man kanskje opp med et helt annet resultat. Det liker jeg…..

Alltid fint med en strand tur, Norge har mye kyst…..

Aller best liker jeg å jolle ute i naturen. Alene eller sammen med andre er lykke. Følge en sti, inn i en skog eller over et fjell, uten å vite hvor man ender eller hva som kommer til å skje… Jeg tror det er sjelen min som har godt av å jolle. Eller hodet, hjertet, lungene, beina eller ryggen. Hele meg liker det barnslige ved å jolle, være på oppdagelsesferd og oppleve noe nytt. Man trenger ikke alltid planlegge alt. Hverdagen har nok av rutiner, tidspress og detaljstyring.

Etappe 3 på pilegrimsveien til Santiago de Compostela.

Jolleturer kan være korte og lange. Det er dagsturer og overnattingsturer. Jeg har jollet både i nabolaget og langt borte. Jeg joller i Norge, Skandinavia, Europa og resten av verden. Det spiller ingen rolle om det er til fots, sykkel, ski, kajakk, bil, tog eller fly. Mest glad er jeg i det som tar tid, så jeg velger føtter og sykkel før bil og tog før fly. Dessuten har jeg noen enkle regler: det skal være kjekt, jeg skal kjenne meg trygg og det skal koste minst mulig.  Resten kommer av seg selv.

Telttur i Sørstatene, USA.

Akkurat nå joller jeg ikke på tur. Det er et savn; den friske luften, å se og kjenne på årstiden som akkurat nå inneholder mye regn, vind og mørke. Så jeg sitter her og mimrer. Og det er nesten det beste med jolleturene, de skaper mange gode minner som kan gjenoppleves om og om igjen. Å sånn øker lysten til å jolle mer. For deg som har lyst å oppleve jolleturene sammen med meg; du får nok ingen nøyaktig tur beskrivelse om hvor mange kilometer, estimert tid og hvor er nærmeste parkeringsplass. Jeg forteller mer om hvordan jeg gjorde det, hva var kjekt eller kanskje ikke fullt så kjekt, hvorfor jeg jollet i det området og hva trenger man på en sånn tur. Så kanskje du også får lyst til å finne ditt eget sted å jolle til. Det er tross alt en fantastisk verden rett ut forbi døren din som venter på å bli opplevd. UT Å JOLLE ALLE MANN 🙂

The West Highland Way i Sottland.