På tur med «hare».

Det finnes mange måter å komme i bedre form på, dersom man tenker at det er noe man trenger. Noen velger å melde seg inn på treningsstudio, andre finner likesinnede i ulike grupper, mens jeg velger meg en hare. Det er mange grunner til at hare er førstevalget hos meg og de skal jeg forklare inngående for deg som ikke er kjent med begrepet. Da vil du lettere kunne avgjøre om det er en treningsform som hadde passet for deg. Forutsett at du er en av dem som tenker at det kunne vært fint å gjøre noe med den fysiske formen din. Bedre kondisjon har mange positive helse fordeler, både på kropp og sinn. Men det tenker jeg de fleste vet nok om, så det blir ikke viet mye tid i dette innlegget. Her handler det om hare og bruk av hare.

Jeg hadde funnet en beskrivelse av turen i en av de mange turbøkene jeg har. Denne er skrevet av Sverre Ramdahl Ranum og han har gitt ut flere glimrende turbøker.
Været var passende for en treningstur, overskyet og lett vind. Temperaturen viste plussgrader, men det var slett ingen varme. Med andre ord man må gå fort for å bli svett…
Det startet finslig, med det som må kunne kalles en god vei å gå på.

Bruk av hare startet for mange år siden innen hundesport, der hundene jager en kunstig hare rundt en bane, uten å noen gang greie å fange den. Men de løper allikevel så fort de bare kan, siden hunder har et medfødt jaktinstinkt. Dette prinsippet er tatt i bruk innen ulike idrettsgrener, i sykling kalles det hjelperytter og en fartsholder er vanlig innen både friidrett og langrenn. Det er neppe jaktinstinktet som får disse utøverne til å presse seg maksimalt, men konkurranseinstinktet er sikkert like sterkt. Jeg er litt sånn at jeg tenker at det ikke bare er toppidretts utøvere som kan ha glede av å få hjelp til å gi gass. Jeg er passe makelig anlagt og går mye på tur alene, i mitt eget tempo. Da snakker vi om å høre humla suse og nyt dagen, hvor høydepunktet er matpausen og alle de andre pausene. Det er god helse i sånne turer, men det kan neppe kalles trening.

Det kan være greit med mer enn en hare, så kan de ha selskap av hverandre.
Det blir nemlig en del venting på harene, som kan være kjedelig.
Pass på at du holder fokus på HAREN og ikke sporer av fordi du ser en frosk, plukker blomster, leter etter nye teltplasser, undersøker steiner eller finner på andre spennende ting. Fokus kun på haren, FOKUS, FOKUS, FOKUS…

Noe av det viktigste er valg av hare. Det du trenger, er noen som er i bedre form enn deg selv og som holder tempoet oppe. Ta først en kikk i familien din, deretter i omgangskretsen. Jeg har både barn, barnebarn samt en sprek søster som jeg ofte inviterer med på tur. Dersom ingen av disse er ledige, har jeg flere gode (og spreke) venner som mer enn gjerne stiller opp. Det er viktig at de ikke er av de pratsomme typene, fordi da er de mest interesserte i det sosiale og ikke i å komme opp i puls. Målet er å komme så høyt i puls at man kan ikke få frem et ord og da må man gå på litt. Dersom du ikke kjenner noen som er i bedre form enn deg selv, finnes det mange grupper med likesinnede som arrangerer felles tur og trening. Det blir ikke helt det samme, men godt nok.

Valg av turløype har mye å si, jo brattere opp, desto høyere puls. Velg gjerne en topp som er en eneste lang oppoverbakke, det har jeg god erfaring med.
Det er lov å stoppe for å se på utsikten, men ikke ta for lange pauser.

Den viktigste egenskapen en god hare har, er nemlig at de bryr seg om deg. De blir ikke sure når de må vente og de maser ikke på deg for å få deg til å gå fortere. De har ikke spydige kommentarer av typen: «Du hadde gått mye raskere dersom du gikk ned noen kilo» og dersom de sier noe, er det motiverende i stedet for knusende ærlig. De er heller ikke mest opptatt av å trene sin egen kondis og dermed går i fra deg. Jeg har hatt mange som bare går og hvor jeg ikke ser dem igjen før det er tid til matpause eller vi er tilbake ved bilen. Det er helt greit dersom det er sånn type tur vi har avtalt, men ikke dersom de er hare… Haren kan heller bruke bakken til intervall trening og dermed bruke pausene til å vente på meg. Så ler vi litt over hvor treg jeg er, før de gasser på og jeg siger videre. Det er hele hensikten med hare og vi kan begge ha utbytte av treningen. Samarbeid og kommunikasjon er nøkkelord her!

Sønnene mine er gode harer, de er kjappe til beins oppover fjellsiden. Allikevel går de aldri i fra meg og gir gjerne en hjelpende hånd dersom jeg har behov for det.
Ta gjerne en god pause på toppen for å beundre utsikten.
På vei ned kan man gjerne skru opp tempoet litt, for å forsøke å holde følge med harene.

Det å gå tur med hare bruker jeg som regel når jeg trener til noe spesielt. Lange og krevende fotturer er mye kjekkere dersom man har enn viss grunnform og har trent godt på forhånd. Det er viktig å trene på det du skal ut på, skal du gå med sekk, bruk sekk på tur med haren. Skal du på tinderangling i Alpene, gå høyt og bratt i forkant. Bruk alltid gode sko og klær etter forholdene. Avtal med haren din hvor lang dere skal gå og i hvilket tempo. Bruk gjerne pulsklokke, dersom du er tilhenger av det. Denne turen som bildene stammer fra er til Ørnahammaren, en topp ved Bersagel, utenfor Sandnes. Det er en relativt bratt, men kort tur, som egner seg godt til en treningstur. Jeg håper at du ble litt inspirert til å ta noen turer med hare, det vil både hjerte og lunger takke deg for….

Kjem du snart??? Harene mine ble litt utålmodige på slutten…
Den siste biten på asfalt ble småjoggende. Heldigvis kunne ikke harene kjøre uten meg, siden jeg hadde bilnøkkelen. Bare et tips altså….
Et siste tilbakeblikk over Asbjørnstjørna, mot skaret vi hadde gått opp, samt toppen til venstre på bildet. Jeg kjente jeg var fornøyd….

På tur med Ole og Dole.

Har du noen gang vurdert å finne frem noen gamle bildekk, trø på deg en trekksele og slepe dekkene rundt i skog og mark? Det hadde ikke jeg heller, før jeg ble tipset om å bruke dette som en måte å komme i form på. Trening med dekk er nemlig en ypperlig måte å trene styrke og kondisjon, enten man planlegger langtur eller bare vil mestre hverdagen bedre. Det skal sies at tur med Ole og Dole ikke er sånn turtur; med nistepakke, termos og mange pauser. Her er det «blod, svette og tårer», selv om det blir mest svette.

Å gå tur med Ole og Dole passer for både store og små, selv om han på 7 syntes de var litt slitsomme og at det holdt med 20 meter.
Dessuten liker de å stikke til skogs og det blir ekstra tungt når de hele tiden må dras opp av grøftekanten.

Og for deg som liker å være ute i naturen, er dekktrening midt i blinken. Dekk kan tas med på tur nesten overalt, men min erfaring er at det fungerer best med grusvei eller på en strand. Finn gjerne en løype med bakker, både korte bratte og lange slake, er midt i blinken. Det sier seg selv at det blir tyngre jo brattere bakken er og pulsen går raskt opp. Da er det veldig lurt å gå med staver, sånn at man bruker overkroppen til å dra og slik får hele kroppen god trening.

Det er ikke så veldig tungt i nedoverbakke.

Anbefalingen kom fra en god venninne som bor i Oslo. Det vil si, når hun ikke er i Nepal for å trø rundt i fjellene der. Ifølge henne, er dekktrening en fantastisk god og skånsom måte å trene hardt på. Uten å belaste rygg, hofter og diverse andre vitale kroppsdeler. Det kan man like…og jeg var slett ikke uvillig til å prøve noe nytt. Min metode, som går ut på å slepe en ryggsekk på utallige kilo opp og ned bratte fjellsider, får kroppen til å føles ut som om den er truffet av en trailer… Så jeg var absolutt klar for å prøve denne trenden, som vistnok var veldig populær i skogene rundt Oslo. Og med en god og polstret trekksele er det liten belastning på kroppen, noe som gjør det lettere å unngå skader og vondter som ellers kan oppstå når man trener hardt.

Det har blitt mange tidlige morgener, alene eller sammen med andre.
Treningen kan være sosial, selv om man bare har et sett med utstyr. Det er bare å bytte på å dra…
Jeg bruker stort sett 2 løyper, en for langkjøring og en kort hvor det legges inn styrkeøvelser. Mye kjekt man kan finne på ute i naturen med steiner, benker, stokker… Eller kanskje medbrakt strikk, den får plass i lommen og er genial til ulike øvelser.

Jeg bestilte utstyr på finn.no og satte igang. De første turene gikk så tidlig at det var skikkelig mørkt og garantert ingen andre som var ute. I mitt hode var det flaut og for spesielt interesserte å trekke dekk. Du vet, de som skal krysse Sydpolen på ski eller har som mål å bestige alle topper over 2000 meter i hele Norge. Ikke en smågal, hofteoperert farmor fra flate Jæren….. Det gikk over etterhvert, særlig da jeg kom på at noen lufter hund, mens jeg lufter Ole og Dole.

Ole og Dole på tur… Meget usikker på om det kommer en Doffen en gang, men i teorien kan jeg henge på hele Andebys befolkning hvis jeg vil….

Fra spøk til alvor, dekktrening er veldig bra for å trene styrke og utholdenhet. Du får seige muskler i armer, bein og kjernemuskulatur, men uten å belaste leddene særlig. Derfor er det god trening for overvektige eller deg som ikke kan jogge pga dårlige knær, hofter eller rygg. Her er lite belastningsskader, men husk å bruke gode sko og en god trekksele. Det er flere grupper (blant annet på Facebook) som har fellestrening ulike steder i landet og hvor man kan teste ut utstyr før man kjøper sitt eget. Dekk kan man få gratis hos bilopphuggere (og sikkert andre steder også), men jeg måtte love dyrt og hellig at jeg ikke skulle slenge de fra meg i naturen. De kunne returneres gratis dersom jeg ble lei… Jeg må innrømme at jeg langt ifra er gått lei, istedet er jeg blir bare mer og mer begeistret. Derfor anbefaler jeg dekktrening til alle som vil komme i form på en gøyal måte og som har lyst på enkel og effektiv trening.

Her er alt jeg trenger for å slite meg ut… Hvem trenger vel treningssenter med Ole og Dole i garasjen???!!

Ut å lufte sekken i Melshei.

Badeplassen på Bråstei er et fint sted å starte turen. Her er stor parkeringsplass og løyper i flere retninger.

Det hender at jeg pakker sekken full og går meg en tur. Sekken er stor og her er plass til mye. Og da snakker jeg ikke om matpakke og termos. Egentlig fyller jeg den bare med tull og vas, alt som veier litt og tåler å fraktes rundt. Brusflasker fylt med vann og gamle manualer er en fin ting, samt en gammel sovepose som ikke brukes lengre, er fin til å fylle ut plassen. Så sleper jeg sekken rundt i ulike turområder, mens andre turgåere med små dagstursekker eller bare en drikkeflaske i hånden, ser rart på meg. Egentlig mangler jeg bare et traktordekk i tau bak meg, så hadde jeg vært stemplet som skikkelig gal…

Kanskje hadde det vært greit med et traktordekk å dra på; fine, flate veien…

Poenget med å ta sekken ut på en luftetur, er selvfølgelig at det er god trening. En sekk på 10-15-20 kilo er ganske tung å bære og det merkes godt i skuldre, hofter og rygg. Særlig etter noen timer… Det vil si at man blir sterkere, så begynn gjerne lett med 2-3 kilo og øk vekten etter hvert. Dette er treningsprinsipper som stammer helt tilbake til antikken, hvor bryteren Milon fra Croton trente ved å løftet en kalv helt til den var en okse. Hvis du, som meg, ikke har en kalv, går det fint med en 80-100 liters sekk med gradvis øking av vekt. Dersom man finner en løype med noen bratte bakker, får man samtidig god kondistrening med å variere tempoet oppover. Og sånn går nå dagene….

Det er satt opp kart ved de fleste parkeringsplassene som ligger rundt hele området, men dette er MIN skog, så jeg trenger ikke det…

Melshei er et fantastisk område å lufte sekken, her kan man gå hele dagen på grusveier og stier. Skogen ble startet plantet for mer enn 100 år siden og er man heldig, kan man oppleve et rikt fugle- og dyreliv. Her finnes både orrfugl, rugde, hønsehauk, hare og elg. Sikker mye annet også, for det jeg har sett mest, er hoggorm. Men det er heller ikke ofte… Området er mye brukt av turgåere, syklister og joggere. Det er lysløype som er 2,5 km lang og et fantastisk nytt skiskytteranlegg. Melshei ligger tett opp mot Rogaland Arboret, så min luftetur sneier ofte innom der.

Det er godt å gå i Arboret, her har de lagt mye tid ned i underlaget på mange av stiene.
Jeg elsker skog og trær… Det er fint i dette området, her kan man alltid finne en rolig flekk å sette eller legge seg ned på. Veldig avslappende å se tretoppene svaie i vinden…

Det var min far som lærte meg å bli glad i Melshei. Han gikk mye tur med hunden her og kjente hver sti og berg. I mange år hadde vi en fast rutine i helgene, grytidlig lørdag morgenen var jeg med ham på tur i Melshei. Det var i den tiden jeg anså meg selv som relativt godt trent, men gjett om jeg sleit for å holde følge med far… Stort sett så jeg hælene på støvlene hans forsvinne langt foran meg og jeg småsprang pesende etter mens svetten silte. For jeg visste det, at dersom han gikk ifra meg, kom jeg aldri til å finne veien tilbake til bilen….

Utsikten fra «far benken», hvor vi pleide å legge inn en kaffipause med litt kjeks. Vi var aldri særlig gode på småprat noen av oss når vi gikk tur, så mer enn noen kommentarer om været var sjeldent. Men det er ikke alltid man trenger å si så mye….

Han gikk aldri ifra meg og litt etter litt lærte jeg å finne frem på egen hånd. Nå går jeg på tur med mine barn og barnebarn og kan hver sti og hvert berg. Jeg vet hvordan jeg finner tilbake til bilen og jeg vet hvor Pålsberget med graven fra folkevandringstiden ligger. Jeg vet hvor det er mest blåbær om høsten og hvor hoggormen liker seg best. Jeg er ekspert på hvilke bakker som trener mest kondis og hvor jeg kan bade. Jeg vet at det er stier på kryss og tvers og alle fører de et sted. Og takket være far, vet jeg hvor. Det gjør at jeg aldri blir lei av å vandre i skogen jeg er så glad i.

Det er mye liv i skogen og det er fantastisk å se plantene våkne til liv etter en lang og kald vinteren.
Skogen er forskjellig fra gang til gang, alt etter vær og vind.

Området er stort, så selv om det er mye folk her, føles det aldri folksomt. Kanskje bortsett fra Lysløypa en søndag formiddag i fint vær, da er det mer folk der enn i Langgata på en lørdag i beste handletid. Men det er nok av andre stier og runder å boltre seg på og treffer du noen som sleper rundt på en sekk på størrelse med et kjøleskap, så er det bare meg. Ute og lufter sekken i favorittområdet mitt, på stiene jeg lærte å finne veien av far.

Jeg gikk en tur på stien og hørte skogens ro, da hørte jeg fra lien en gjøk som sa KOKKO… Det er meg det; KOKKO KOKKO….

Stokkalandsvatnet, akkurat passe.

Veien fra parkeringsplassen på Tronsholen følger kraftlinjen.

Dette var virkelig turen å gå idag. Mens mange av de andre turstiene i kommunen er forvandlet til skøytebaner et OL verdig, er veien rundt Stokkalandsvatnet herlig fri for is. Det var tørt og fint å gå. Selvfølgelig er turen ekstra kjekt når solen skinner, men dette er en passe tur å gå til alle årstider. Dersom isen på vannet er tykk nok om vinteren, er vannet glimrende til skøyter. Det var det ikke idag, selv om isen holdt både svaner og ender. Om sommeren er det en fin badeplass og grillplass med volleyballbane. Høst og vår er turen akkurat passe for alle.

Is og snø, men ikke i løypa.

Her kan du gå med barnevogn eller rullestol. Du kan gå med krykker eller staver, med eller uten musikk i ørene. Det er utrolig mange som går med hund og her er det båndtvang hele året. Allikevel ser hundene veldig fornøyde ut, kanskje fordi det er så mange andre hunder å hilse på. Det er mange å hilse på for oss tobeinte også, dette er den turen jeg alltid treffer noen kjente på. Så det er viktig å ha god tid til å stoppe opp og jabbe litt. Mange løper rundt vannet, det er et fint sted å løpe litt tempo. Flatt og fint uten særlig mange bakker.

Det har blitt bygget stort på Hovesiden av vannet og bygningene glir fint i ett med naturen.

Turen er 4,9 km lang og som tidligere nevnt er den lettgått. Jeg møtte en barnehage på tur, de hadde tent opp bål og skulle kanskje lage lunsj over åpen ild. Barna lekte og koste seg i skråningen ned mot vannet. Det var mange andre ute og gikk, godt kledde i den kalde vinden. Det var unge og gamle, damer og menn. Folk gikk alene, noen gikk to og to og det var flere grupper som alle vandret samme tur.

Det er ikke lenge før våren kommer for fullt og sauene slippes her.

Jeg parkerte ved den store trafostasjonen på Tronsholen og fulgte gangstien under E39 bort til vannet. Så er det alltid det store spørsmålet, skal man gå til høyre eller venstre? Her er det delte meninger på hva som er RETT vei. Mange går mot høyre og mot sivilisasjonen først. Det gjør ikke jeg. Jeg går alltid mot venstre og Bogafjell. Det er mest fordi om jeg skulle ombestemme meg og ikke gidde gå rundt vannet, kan jeg gå i terreng på den siden og ikke bare asfalt slik det er på den andre siden. Det hender at det skjer, jeg synes egentlig at turen rundt vannet er flat og kjedelig…..

Jeg angret på at jeg ikke tok med niste og kaffi, en perfekt benk for en pause…..

Men vakkert er det rundt vannet  og mye spennende. Det er satt opp mange oppslagstavler om både planter, trær, fisker og fugler. Dessuten er man på Planetstien, hvor en meter på stien tilsvarer en million kilometer ute i verdensrommet. Det er Vitenfabrikken som har laget et solsystem i målestokk 1:1 milliard langs Storånå i Sandvedparken og Stokkelandsvatnet. Her kan man lære om de ulike planetene for de som er interessert i slikt. Det er satt opp benker og bord flere steder langs vannet, så ta gjerne med nistepakke og bruk lang tid på turen.

Det er fremdeles et stykke igjen til skøyteis, men det nærmer seg….

Ved Ganddal er det både en butikk og et gatekjøkken dersom du trenger påfyll av energi underveis. Det er også mulig å parkere her dersom du vil det. Like ved trebroen står en statue av fuglevennen Harald Herredsvela, som var forkjemper for å få vernet fuglelivet ved vannet. Det er også bygget et tårn for fuglekikking på Hovesiden og det er en liten strand. Turen var lang idag og slik er det enkelte dager. Derfor er Stokkalandsvatnet egentlig akkurat passe alltid. Det er åpent, oversiktlig og folksomt slik at humøret alltid løfter seg når jeg får gått denne turen.

Det er et yrende fugleliv ved broen på Ganddal.

Et populært sted for barnefamilier å gå tur for å mate fuglene.