På tur med «hare».

Det finnes mange måter å komme i bedre form på, dersom man tenker at det er noe man trenger. Noen velger å melde seg inn på treningsstudio, andre finner likesinnede i ulike grupper, mens jeg velger meg en hare. Det er mange grunner til at hare er førstevalget hos meg og de skal jeg forklare inngående for deg som ikke er kjent med begrepet. Da vil du lettere kunne avgjøre om det er en treningsform som hadde passet for deg. Forutsett at du er en av dem som tenker at det kunne vært fint å gjøre noe med den fysiske formen din. Bedre kondisjon har mange positive helse fordeler, både på kropp og sinn. Men det tenker jeg de fleste vet nok om, så det blir ikke viet mye tid i dette innlegget. Her handler det om hare og bruk av hare.

Jeg hadde funnet en beskrivelse av turen i en av de mange turbøkene jeg har. Denne er skrevet av Sverre Ramdahl Ranum og han har gitt ut flere glimrende turbøker.
Været var passende for en treningstur, overskyet og lett vind. Temperaturen viste plussgrader, men det var slett ingen varme. Med andre ord man må gå fort for å bli svett…
Det startet finslig, med det som må kunne kalles en god vei å gå på.

Bruk av hare startet for mange år siden innen hundesport, der hundene jager en kunstig hare rundt en bane, uten å noen gang greie å fange den. Men de løper allikevel så fort de bare kan, siden hunder har et medfødt jaktinstinkt. Dette prinsippet er tatt i bruk innen ulike idrettsgrener, i sykling kalles det hjelperytter og en fartsholder er vanlig innen både friidrett og langrenn. Det er neppe jaktinstinktet som får disse utøverne til å presse seg maksimalt, men konkurranseinstinktet er sikkert like sterkt. Jeg er litt sånn at jeg tenker at det ikke bare er toppidretts utøvere som kan ha glede av å få hjelp til å gi gass. Jeg er passe makelig anlagt og går mye på tur alene, i mitt eget tempo. Da snakker vi om å høre humla suse og nyt dagen, hvor høydepunktet er matpausen og alle de andre pausene. Det er god helse i sånne turer, men det kan neppe kalles trening.

Det kan være greit med mer enn en hare, så kan de ha selskap av hverandre.
Det blir nemlig en del venting på harene, som kan være kjedelig.
Pass på at du holder fokus på HAREN og ikke sporer av fordi du ser en frosk, plukker blomster, leter etter nye teltplasser, undersøker steiner eller finner på andre spennende ting. Fokus kun på haren, FOKUS, FOKUS, FOKUS…

Noe av det viktigste er valg av hare. Det du trenger, er noen som er i bedre form enn deg selv og som holder tempoet oppe. Ta først en kikk i familien din, deretter i omgangskretsen. Jeg har både barn, barnebarn samt en sprek søster som jeg ofte inviterer med på tur. Dersom ingen av disse er ledige, har jeg flere gode (og spreke) venner som mer enn gjerne stiller opp. Det er viktig at de ikke er av de pratsomme typene, fordi da er de mest interesserte i det sosiale og ikke i å komme opp i puls. Målet er å komme så høyt i puls at man kan ikke få frem et ord og da må man gå på litt. Dersom du ikke kjenner noen som er i bedre form enn deg selv, finnes det mange grupper med likesinnede som arrangerer felles tur og trening. Det blir ikke helt det samme, men godt nok.

Valg av turløype har mye å si, jo brattere opp, desto høyere puls. Velg gjerne en topp som er en eneste lang oppoverbakke, det har jeg god erfaring med.
Det er lov å stoppe for å se på utsikten, men ikke ta for lange pauser.

Den viktigste egenskapen en god hare har, er nemlig at de bryr seg om deg. De blir ikke sure når de må vente og de maser ikke på deg for å få deg til å gå fortere. De har ikke spydige kommentarer av typen: «Du hadde gått mye raskere dersom du gikk ned noen kilo» og dersom de sier noe, er det motiverende i stedet for knusende ærlig. De er heller ikke mest opptatt av å trene sin egen kondis og dermed går i fra deg. Jeg har hatt mange som bare går og hvor jeg ikke ser dem igjen før det er tid til matpause eller vi er tilbake ved bilen. Det er helt greit dersom det er sånn type tur vi har avtalt, men ikke dersom de er hare… Haren kan heller bruke bakken til intervall trening og dermed bruke pausene til å vente på meg. Så ler vi litt over hvor treg jeg er, før de gasser på og jeg siger videre. Det er hele hensikten med hare og vi kan begge ha utbytte av treningen. Samarbeid og kommunikasjon er nøkkelord her!

Sønnene mine er gode harer, de er kjappe til beins oppover fjellsiden. Allikevel går de aldri i fra meg og gir gjerne en hjelpende hånd dersom jeg har behov for det.
Ta gjerne en god pause på toppen for å beundre utsikten.
På vei ned kan man gjerne skru opp tempoet litt, for å forsøke å holde følge med harene.

Det å gå tur med hare bruker jeg som regel når jeg trener til noe spesielt. Lange og krevende fotturer er mye kjekkere dersom man har enn viss grunnform og har trent godt på forhånd. Det er viktig å trene på det du skal ut på, skal du gå med sekk, bruk sekk på tur med haren. Skal du på tinderangling i Alpene, gå høyt og bratt i forkant. Bruk alltid gode sko og klær etter forholdene. Avtal med haren din hvor lang dere skal gå og i hvilket tempo. Bruk gjerne pulsklokke, dersom du er tilhenger av det. Denne turen som bildene stammer fra er til Ørnahammaren, en topp ved Bersagel, utenfor Sandnes. Det er en relativt bratt, men kort tur, som egner seg godt til en treningstur. Jeg håper at du ble litt inspirert til å ta noen turer med hare, det vil både hjerte og lunger takke deg for….

Kjem du snart??? Harene mine ble litt utålmodige på slutten…
Den siste biten på asfalt ble småjoggende. Heldigvis kunne ikke harene kjøre uten meg, siden jeg hadde bilnøkkelen. Bare et tips altså….
Et siste tilbakeblikk over Asbjørnstjørna, mot skaret vi hadde gått opp, samt toppen til venstre på bildet. Jeg kjente jeg var fornøyd….

Himakånå, eller not made for this shit…

Er det ikke rart, hvordan de unge i dag, har en oppfatning av at alt høres mye kulere og mer seriøst ut på engelsk? Det hender både titt og ofte at jeg må be både barn og barnebarn om en oversettelse, og jeg anser meg selv som ikke helt dum. Det er «OH MY GOOD», «NO WAY» og andre mye styggere uttrykk, som jeg helst ikke vil gjengi. Jeg har forsøkt å forklare i mange år, at banning på engelsk er fremdeles banning. Men da ser de bare på meg som om jeg snakker gresk. Dessuten er det ikke bare de unge, innen salg og markedsføring er engelsk mye brukt. Som om vi her i Norge er en bakevje, med et sidrumpa språk, som ikke forstår hvor fantastisk ting er før vi får det på engelsk. 

Turen til Himakåna er ikke lang, så han på 10 ble slett ikke avskrekket da vi kikket på kartet ved parkeringen. Turen starter og stopper ved Jokeren i Hinderåvåg og man betaler i automaten.
Det begynte riktig så finslig, med å gå langs riksveien, på asfalt. Det regnet jevnt og trutt, så da vi kom dit hvor turstien startet, ville noen snu og dra hjem.
Fra der grusveien starter, er det 2,2 kilometer frem til kanten. Jeg strevde litt med skiltingen, nede ved parkeringen hadde vi sett ett skilt som viste stigningen. Der stod det at det var 2 km og skikkelig slak bakke oppover til toppen. Bullshit, sa han på 10, da vi kom frem…

Kanskje det er fordi jeg føler meg gammel, oppvokst i en tid hvor ikke all oppmerksomhet handlet om det som skjer inni en skjerm. Samtidig blir jeg fasinert, særlig når jeg lytter i smug til barnebarnet som spiller dataspill med kompisene. Det er meg ufattelig hvor og hvordan han har lært så mye engelsk. Belive me, de glosene der har han ikke lært på skolen… Nåvel, nok om det…. Jeg hadde fått overtalt ham til tur og valget falt på Himakånå. Der hadde vi aldri vært, men jeg hadde tenkt lenge på at det var en tur som fristet. Fjellformasjonen markedsføres som en miniatyr Trolltunga, bare med kortere avstand og grusvei helt frem. Jeg bør kanskje presisere at den fristet MEG, han på 10 trakk på skuldrene og sa » Same shit» da jeg la frem forslaget. Det tok jeg som et ja…

Det var rett før han sank ned på alle fire og krøp opp bakken… Det var vel egentlig min feil, jeg vet tross alt at han HATER oppoverbakker.
Humøret steig betraktelig da han fant dette skiltet. Endelig var der håp om litt spenning i hverdagen, eller som han sa:»Finally some action».
Da gjengen kom mot ham, var det ikke så morsomt lengre. Det kom en del gloser som ikke egner seg til å gjengi.. Selv om de er på engelsk..
Skeptisk, meget skeptisk… Jeg brukte litt tid på å forklare forskjellen mellom en ku og en okse, altså hvordan man ser det, men han var allikevel redd. Gåstaven var klar til bruk for å forsvare seg, dersom det skulle bli nødvendig.

Bare så det er sagt, jeg har gått turen til Trolltunga og de kan overhode ikke sammenlignes. Turen til Trolltunga er fysisk krevende, lang og går i storslagen natur. Turen til Himakånå er rein plankekjøring og det mest spennende vi opplevde, var da vi prøvde å finne ut hvor den farlige oksen oppholdt seg. Jeg mener slett ikke at turen til Himakånå er bortkastet, det er en flott tursti gjennom kulturbeite og med fin utsikt. Men det er en eneste lang oppoverbakke, som sleit på motivasjonen til han på 10. Det er klart at det hjalp ikke på med dårlig vær, som krever tunge støvler og oljehyre. Så det er mulig at det hadde vært kjekkere med sol, mindre vind og lettere bekledning, men jeg tror ikke det. 

Humøret steig litt, da jeg fant en hule hvor vi kunne sitte og spise medbragt kjeks og kakao. Han var mest opptatt av hvor ku-flokken ble av og om jeg kunne høre rautingen fra oksen.
Det ble ikke mindre bratt oppover og jammen gikk det seint med oss. Eller helst med ham, noe som er uvanlig… Mange utenlandske turister tar en tur til Himakånå, det er ofte de som går med paraply, hvite sko og gjennomsiktig regn-poncho. Selv om på akkurat denne turen går det helt fint.
Jeg hadde god tid til å studere blomstene som vokste langs veikanten, samt beundre utsikten.

Det ble dessuten mye tid i eget hode, siden jeg gikk LANGT foran turfølget mitt. Jeg begynte å reflektere på hvorfor vi sier og gjør det vi gjør, som førte meg over på valg vi tar og hvorfor. Det blir gjerne det på tur, tid til å tenke disse dype tankene som man ikke rekker over i en hverdag fylt med støy. Jeg undret meg mye over hvorfor jeg insisterer på å gå en tur, som jeg visste at han på 10 mest sannsynligvis ikke kom til å like. Dessuten visste jeg jo at det ikke var en tur jeg heller kom til å være umåtelig begeistret for, siden hele poenget var utsikten på toppen og fare for fritt fall på flere hundre meter. Var det kun for å kunne si «been there, done that» eller var det en dypere mening med turvalget? Og kom vi noensinne til å komme frem eller kom jeg til å gi etter å snu?

Jeg kjente på et snev av dårlig samvittighet, da jeg så hvordan han slepte seg oppetter bakkene. Selv om jeg vet at han er mye spreke enn meg, hvis han bare vil.
Så flatet det endelig ut og vi hadde ikke mange meter igjen å gå. HELDIGVIS….
Jeg forsøkte å lokke med at han kunne bygge seg en liten varde, for å dokumentere at han hadde greid å gå helt opp. Det var uaktuelt og han forstod ikke poenget med det.
Men så var vi der, 357 meter over havet og med utsikt over Lysevatnet.

Det ble som jeg hadde tenkt.. Han på 10 ville ut på nabben, for å sitte og dingle med beina, mens jeg tok bilde. Jeg fikk pusteproblemer bare ved tanken og med et godt grep i armen hans, tok jeg noen raske bilder så nær kanten som jeg orket. Det var et annet par på toppen, de hadde passert oss på vei opp og rigget seg nå til på kanten for å spise nistepakken. Bare tanken på å sitte så nær kanten gjorde meg kvalm, så det gjorde ikke vi. Det ble i stedet helomvending og en meget rask retrett samme vei som vi kom opp. Han på 10 galopperte nedover grusveien så søla skvatt, mens han sang av full hals: «I belive I can fly». Oksen så vi heller ikke noe til og på rekordfart var vi tilbake til bilen. Jeg hadde lokket med en tur på Jokeren og der gikk enkelte berserk i raske karbohydrater og fett, mens han påstod at det var straffen jeg måtte betale for å ha tvunget ham opp den lange bakken. For ikke å snakke om å ha utsatt ham for en livsfarlig okse… Men da vi kjørte hjemover, innrømte han at turen hadde vært «good shit», så da var han vel egentlig fornøyd…  

Det var flott utsikt, selv i regnværet. Men jeg var nok mest opptatt av hvor nær han var kanten…
Det var ikke mye jeg så av han på nedturen, beina gikk som trommestikker.
Det regnet bare mer og mer, så det var godt å komme til asfalten igjen. Jeg forsøkte å hinte om å gå innom til middelalder kirkegården, men det var totalt uaktuelt. Han påstod han ikke var «made for this shit» så jeg gav meg fort….
Det blir neppe flere turer til Himakånå på noen av oss, han fordi han hater oppoverbakker og meg på grunn av høydeskrekk. Men vi HAR vært der…

Som en gulrot foran et esel…

Det er slett ikke det at jeg vil påstå at jeg er et esel, men det finnes nok endel likhetstrekk. Det kan i grunnen være positivt, for jeg er av den oppfatning at stahet er en god egenskap. Dessuten er esler kjent for å være hardtarbeidende og nøysomme, og det kan jeg også leve med. Vakre er de å se til, med sine lange ører og myke pels, uten at jeg skal påstå at vi rent fysisk likner på hverandre… Men det jeg tror vi har mest til felles, er at hjernen fungerer relativt likt….

Edlandsfjellet, lørdag 15 oktober 2022, ble en merkedag i mitt liv. Litt sånn «livet før og livet etter» 15 oktober…
Plutselig dro jeg ut både seint og tidlig, jeg var hekta….
Jeg travet rundt både fjernt og nært…

Det er allmenn kunnskap at dersom du vil ha et esel til å gå, skal du henge en gulrot på stang foran mulen på den. Det samme prinsippet fungerer veldig bra på meg har jeg funnet ut, gi meg en «gulrot» så går jeg inn i evigheten. Men det må være rett gulrot og ikke hvilken som helst. Det var en tid da jeg fikk flere venneforespørsler fra høytstående, mannlige, amerikanske offiserer, som alle var stasjonert i Kabul. De hadde sett profilbildet mitt og kunne love meg gull og grønne skoger, men akkurat den gulrota syntes jeg var noe suspekt. Etter at USA trakk seg ut av Afghanistan, har det vært ingen forespørsler derfra, merkelig nok… Men jeg har visstnok vunnet store summer penger i et eller annet afrikansk land jeg knapt har hørt om, så jeg må bare sende kontonummer og all informasjon på mail, slik at pengene kan overføres. Penger er ikke en gulrot for meg, så jeg har stått over begge deler… Helt greit at jeg er blond, men ett sted går grensen!!!

Nei, gi meg fjelltopper, helst så langt øyet kan se…
La meg trave opp og ned, i alle slags vær…
Så mange steder å velge mellom…

Min gulrot er en app som heter Fjelltoppjakten. Jeg ble introdusert for den av min datter og hennes samboer, som hadde startet å samle topper. Du laster den ned på mobilen og det var helt gratis (det kan jeg like…) Det finnes en betalt versjon, men jeg har ikke undersøkt hva som er forskjellen på de to. Kanskje jeg hadde vurdert å oppgradere til betalingsversjonen, dersom det stod noen klar på hver fjelltopp og gav meg en konfekteske, men det er nok lite sannsynlig… Derfor er gratisversjonen mer enn nok for min bruk. Det som er mest tilfredsstillende, er lyden når man står på toppen og sveiper seg inn. Det er en sånn festlig liten trudelutt, som er meget avhengighetsskapende. Dessuten får man ta et bilde, som lagres på profilen. slik at man alltid kan se hvor mange fjell man har besteget.

Noen topper har jeg aldri hørt om, slik som Dormålnuten.
Andre topper er uten sti eller spor som viser hvor det er lurt å gå. Da er gleden enda større, når man kan «sjekke inn» på toppen og har funnet veien heilt sjøl…
Mens på andre steder går det vei nesten helt frem, som på Tinghaugen.

Appen er enkel å bruke og dekker visstnok hele Norge. Bare her i Rogaland er det 938 topper å besøke og jeg har vært på 36 av dem. Man kan sjekke hvordan man ligger an i forhold til andre, men det er ikke sprekt for min del. Han som har besøkt flest unike fjell (de kaller dem det) har 1067 og hun som har flest poeng, har 25 558. Jeg har, bare litt sammenligning for moro skyld, 354 poeng. Jeg har forstått det slik at jo mer krevende fjell, jo flere poeng hanker man inn. Så da ligger jeg dårlig plassert, som vasser rundt på flat Jæren. Og når man først skal gni det inn, han som har besøkt flest kommuner, har 101 på sin liste, mens jeg har 5… Det er jammen godt at jeg ikke har et utpreget sterkt konkurranseinstinkt og at gulroten ikke er et mål om å bli best….

Hver av mine 36 sveipa topper, har vært en unik turopplevelse. Som frokost på Skrussfjell ved soloppgang og iskulde.
Eller turen til Blåfjell på julaften, hvor vi spiste nissegrøt og turen ble mye lengre enn det vi hadde tenkt….
Toppturer uten utsikt, i skikkelig dårlig vær….
…og de i strålende sol, samt alle midt i mellom…

Det fine med å ha en gulrot, er at det motiverer og inspirerer. Jeg har gått turer med stor variasjon, fått sett nye steder og det har vært lettere å planlegge nye turer. Jeg har hørt om noen som kjører fra sted til sted, for å løpe kjappeste veien til topps og slik plukke med mange topper på en dag. Jeg gjør ikke det, noen ganger går jeg kanskje mer enn en topp på en tur, men det er sjelden. Lite og titt, er mer mitt motto… Det har hendt at jeg glemte å sveipe på toppen og måtte gå tilbake. Det er nemlig ikke mulig å sjekke inn, dersom man ikke rent fysisk står på toppen. Så her trener man både hukommelse og konsentrasjon, i tillegg til kondis, styrke og balanse (bakketrening er VELDIG bra…)

Blåne, på blåne, på blåne….
Jeg har sett solen stå opp og solen gå ned…

Dersom du har lyst til å finne din egen gulrot, så har jeg noen tips. Gå for noe du VIRKELIG vil ha og vit helst hvorfor du vil ha det. Noen (som meg) bruker en app, noen kjøper en turbok og går alle turene i den… Noen samler på DNT hytter eller 2000 meters topper. Noen har som mål å sove ute 100 netter på et år, mens andre vil gå 10 turer i løpet av 2023. Ta utgangspunkt i der hvor du er og finn noe som motiverer deg, alene eller sammen med andre. Jeg har vurdert å si opp jobben for å bli Topptursanker på heltid, men det er mulig at fornuften seirer… Uansett, fra et esel til et annet, god tur…

Me and my friend….

Hei, kor det går!!!

Noen turer er bare en fryd å gå, mens andre må man jobbe litt mer for… Bergefjellet på Forsand hører til i den siste kategorien og jeg vil ikke engang kalle det en topptur. Det er en skikkelig motbakketur og her bør man ha vært på tur før, for å hygge seg underveis. Jeg hadde fått selskap av en god venninne, som er adskillig lettere til beins enn meg, så det var bare å stålsette seg og gi gass….

Det er parkering rett ved løypestart.
Vi passerte de tre bukkene Bruse på vei mot seters for å gjøre seg fete.. Trollet også.
Fint å ha med «hare»…

Bergefjellet er umulig å overse, der det troner over Forsand, ved inngangen til Lysefjorden. Det er massivt, men turen opp til toppen er ikke mer enn 2,5 kilometer lang. Da sier det seg selv at det er bratt, for man skal tross alt opp 631 meter. Turen beskrives som krevende og ikke egnet for de minste barna. Ellers er den en bonustur i STF sitt opplegg 10 Topper i Sandnes 2022 (den er nr 11), så da hadde jeg nok en grunn, i tillegg til at jeg aldri hadde vært her før.

Man kommer ganske fort opp i høyden og utsikten åpner seg opp.
Det vekslet mellom bratt og veldig bratt.
Noen steder måtte vi rett og slett klatre, det var lenge siden, fant vi ut.

Den letteste måten å komme til startstedet på hjemmefra, er med båt over Høgsfjorden. Heldigvis går ferjen mellom Lauvvik og Oanes enda, selv om det er begrensninger i avganger. Deretter er det kort vei over broen, til man kan sette fra seg bilen og begynne å gå. Det er ingen myk start, her er det bare å forbedre seg på høy puls og melkesyre i beina.

For et flott tre og utsikt…
Badetøy var tatt med, men det var helst bare små dammer, så det frista ikke.
Her rota vi oss bort og gikk opp, ned, frem og tilbake flere ganger før vi forstod at det var skilt til en annen topp. Ikke VÅR topp.
Endelig, endelig, endelig…

Det er stor forskjell på topptur og motbakketur…. Det merket jeg idag, her var ingen slake bakker eller myke vidder til å hente seg inn på. Det var opp og vi hadde mange pauser. Jeg gikk mye å tenke på de som har som hobby å løpe motbakkeløp og jeg var mektig imponert. For en vilje de må ha, jeg var fornøyd med å sette en fot foran den andre… Sakte, men sikkert seig vi oppover fjellet.

Vi kom oss opp og fikk dokumentert det.
For en fantastisk dag å gå på tur.
Det er nesten verre å klatre ned igjen.
Jeg må ha fortrengt at vi gikk over noen flate partier, men tydeligvis gjorde vi det..
Flott utsikt over Forsand, Høle og Ims.

Det sies at veien vi går, på tur og ellers i livet, er ikke det viktigste, men hvem man går sammen med. Sjelden har jeg følt meg mer enig, bakken opp var et slit, men gu så kjekt vi hadde det. Det var fjollepauser, drikke pauser og bare pauser. Dessuten er det kjekkere å være to, når man roter seg bort, enn helt alene. Maten smaker bedre når den deles, dessuten er det et stort pluss med en turvenn som bærer med boblevann, sjokolade og peanøtter. Så jeg lærte at jo brattere bakke man skal opp, jo viktigere er turfølget man går sammen med… Og det kan jo gjelde så mangt….

Det er mange turer man kan gå fra Forsand området. Her er utsikt over til Uburen, en annen perle jeg anbefaler varmt.
Da var vi nede i skogen igjen.
Lyngen står fin nå.
Bergefjellet sett fra ferjekaien.
Vi stoppet ved Tengesdalsvatnet for et bad og jeg var mektig imponert over oppgraderingen. Autostrada ut i vannet.
To svette på tur… Takk for følget…

Finaste utsikten i Hardanger….

Det er ikke alltid man får det man kom for. Det kjenner nok de fleste av oss (med noen år på baken) til, på ene eller andre måten. Ikke nødvendigvis negativt, men man sitter liksom igjen med en følelse av å ha blitt snytt. Men la meg nå ta det fra begynnelsen, sånn at folk forstår hva jeg skriver om…

Med brann i gjenvinningsanlegget på Forus, fikk turen en dramatisk start. Røyken seig over motorveien.
Det kom seg da jeg kom til Lie badeplass og fikk tatt årets beste sjøbad. Klart og varmt vann, uten en brennmanet, var fantastisk.
Basecamp ble på Nedre Vats, sånn midt i mellom hjem og Tjoflot. Flateste stedet på min søsters hyttetomt var komposthaugen, så da satte jeg opp teltet der. Det var meg og utallige brunsnegler…

Det var i fjor, mens jeg var i Lofthus for å gå Dronningstien, at jeg så Oksen. Mørk og dyster ruvet han på andre siden av fjorden, og jeg ble ganske så betatt. Det var et mektig syn og jeg forstod fra turbeskrivelsen at det var både majestetisk og krevende å beseire kolossen. Noe for meg, altså… Mange stier førte til toppen, som ligger på 1241 meter over havet. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at en dag skal jeg ta en dans med El Toro…

Tidlig på morgenkvisten hadde jeg Låtefossen for meg selv. Alle andre lå i bobilene og sov, og det var såvidt jeg greide snike plass til Toyotaen på rasteplassen.
Det var ikke mye liv langs fjorden mellom Odda og Hardanger brua heller.
Er det kun i Norge vi har slik blind tillitt og tro på det gode i våre medmennesker? Langs veien står tett med boder, hvor man 24/7 kan handle uten betjening. Pengene betales med vipps eller legges i et skrin.. Jeg bare ELSKER Hardanger….
Nå var det moreller som var i sesong. De var absolutt verd pengene…

Men tiden går fort og en svipptur til Hardanger er liksom ikke gjort på en dag. Jeg måtte ha en hel helg og dessuten måtte det klaffe med været. Oksen er ikke en tur som anbefales i dårlig vær, med fjord på tre av sidene ligger den utsatt til. Men yr.no lovte overskyet, fin temperatur og lite vind, akkurat den helgen jeg hadde fri og ingen planer. Derfor pakket jeg bilen før jobb og kjørte direkte, da arbeidsdagen var over.

Veien innover mot parkeringsplassen på Tjoflot, var smal og svingete. Heldigvis kom det ikke mange biler imot, så det gikk fint.
Det var riktig så idyllisk, selv om tåken hang nedover fjellsiden. Pytt, pytt, litt morgentåke, tenkte jeg.
Turen starter ved parkeringsplassen og går på skogsvei innover. Husk å betale 100,- i bompenger og det stod også et kjøleskap med brus, eplesaft og alkoholfritt øl som man kunne forsyne seg av. Alt betales med vipps og jeg frydet meg.

Planen var å finne en campingplass, nær Oksen. Men det gav jeg opp, var for trøtt til å kjøre langt. Så jeg campet hos min søster, og startet tidlig neste morgen. Retter sagt, midt på natta.. Det fine med å kjøre om natten, er at man har veien for seg selv. Alle bobiler og campingvogner okkuperte hver rasteplass og ledig flekk jeg passerte. Det hadde også vært vanskelig å finne plass til teltet, selv om det er plenty av campingplasser. Det var stappfullt overalt og jeg var glad jeg var tidlig ute til Tjoflot. Der var nesten tomt, jeg spiste og byttet klær og begynte å gå presis 06.45. Let the game begin…

Turen fra Tjoflot er ca 4,5 kilometer en vei. Total stigning man går er 1068 meter, så det sier seg selv at turen er kort og bratt.
Det startet fint i granskog, men jeg hadde ikke gått langt før tåken dekket det meste.
Da jeg kom ut av skogen, var jeg oppe på 600 meter. Her lå stølen Vindhovden og det var såvidt jeg greide å skimte husene.

Hva er det som driver oss som går på topptur? Er det turen eller er det utsikten? Det gikk jeg mye å tenkte på, ettersom jeg karret meg oppover. Jeg var i en tåkeboble, hvor alt var pakket inn i bomull. Et ungt, tysk par snakket varmt om hvor trolsk stemningen var, for det var kun oss på fjellet. Jeg vurderte hele tiden å snu, for hva var poenget når man ikke så noe av omgivelsene? Desuten var jeg redd for å gå meg vill. Men stien var lett å finne og tydelig merket, så jeg vurderte det som trygt. Derfor gikk jeg videre..

Svetten rant og det var fuktig i tåken. Allikevel var det varmt nok til t-skjorte og shorts, men jeg hadde varme klær i sekken. Det ble mange pauser oppover, løypa vekslet mellom bratt og veldig bratt.
Blomstene som vokste langs stien, var vakre. Mest kjekt var det å se NOE…
Plutselig løsnet tåken litt og jeg satte meg rett ned for å nyte synet. Det var ikke mange minuttene, men jeg tenkte YES, endelig skjer det noe…
Men det gjorde ikke det… Det var såvidt jeg greide se varden og pausen på toppen ble ikke særlig lang.
Jeg spretter boblene for å feire at jeg kom opp, byttet til tørt ull og dunvest, tygde i meg litt nøtteblanding og flirte over utsikten. Retter sagt, mangel på utsikt..

Jeg kom frem til at det var HÅPET som gjorde at jeg fortsatte å gå. For tenk om tåken letter? Tenk om jeg får se både Hardangerfjorden, Granvinfjorden, Sørfjorden og Eidfjorden? For ikke å snakke om store deler av Hardangervidda, Folgefonna, Vossefjella og Raundalsryggens topper i nordvest. For alt dette hadde blitt mitt, dersom bare tåka forsvant. Men den gjorde ikke det og jeg trøstet meg med at jeg tross alt hadde kommet meg til toppen. Litt trist var det allikevel å rusle nedover, det var slett ingen seiersrus, slik man ofte får av sol og fantastisk utsikt.

Tåken var helst enda tettere på vei ned og jeg måtte virkelig konsentrere meg om å finne stien og holde meg på beina.
Det var eneste snøflekken jeg såg på turen.
Stien ble lettere å følge lenger nede.

Jeg traff mange folk på vei opp, da jeg kom lengre nedover. De hadde 2 spørsmål: Er det langt igjen? og Ser man noe på toppen? Svaret mitt på det første var ja, og på det andre nei. Allikevel var det ingen som snudde, og jeg tenkte at det bekreftet min hypotese om at det er HÅPET som gjør at vi fortsetter. Håpet om utsikt, håpet om at man er ferdig med de tyngste bakkene, håpet om at snart bryter sola gjennom. Og når det allikevel ikke skjer, så kan det være at det er like før. Derfor fortsetter man å gå..

Nede på stølen igjen, greide jeg finne utedassen. Det passet veldig bra.
Og snart forsvant jeg inn i skogen igjen.
Og plutselig var det en benk og litt utsikt.. Heldigvis hadde jeg mer nistemat igjen og endelig fikk jeg nyte dei vestlandske fjordane og fjellene.

Det ble ikke den turen jeg hadde sett for meg, min kamp med Oksen. Jeg følte meg beseiret og selv om jeg kom opp, hadde jeg jo ikke sett noen ting. Nå var det bare å komme seg i bilen og dra tilbake til teltet. Det kan hende at jeg må utfordre Oksen en annen gang, selv om jeg har vært på toppen. Eller kanskje det blir et annet fjell, på et annet sted. Det er visstnok en Okse i Lyngsalpene også… Med eller uten tåke…

Det ble en stopp i Kinsarvik for å trøstespise litt kaffe og is. Langt der bak kunne jeg se Oksen, hvor tåken lettet mer og mer.
Finværet kom i bilen på vei bort fra Oksen. Jeg må kanskje slutte å stå så tidlig opp og heller gå tur senere på dagen, tenkte jeg da. Men det skjer nok aldri, for tur er tur og det finnes alltid et håp

Lurt av Snøhetta.

Det var ikke fordi jeg var dårlig forberedt at jeg ble lurt, for det var jeg ikke. Som vanlig hadde jeg studert kart, lest meg opp på andre sine tur beskrivelser og sjekket værvarselet. Dessuten hadde jeg vært ved Snøheim i begynnelsen av juni og det var da jeg fikk lyst til å prøve å bestige Snøhetta. Jeg kunne tross alt se fjellet, der det lå på andre siden av vannet. Men det jeg så, var det jeg ville se, og det er ikke alltid det vi ser, stemmer med virkeligheten. Alt annet var jo borte i tåken.

Jeg droppet bilen siden jeg bare hadde en langhelg og reiste alene. Nattog til Oslo og Dovrebanen nordover var genialt, da kom jeg uthvilt frem til fjells.
Dovrebanen fylte 100 år, så vi måtte gå av på Dombås istedetfor Hjerkinn, som var stengt. Men jeg fikk med meg damptoget fra bussen, selv om jeg ikke fikk gå på rød løper eller møte kronprinsen.
Fra bussen fikk jeg også se en enslig moskus som lusket i veikanten. Jeg er ganske sikker på at det var den samme som angrep meg, da jeg syklet her i sommer…. Den løp litt foran bussen, før den stakk til fjells.
Det var trivelig å være tilbake på hytta, nå som den var åpen. Jeg fikk mitt eget rom, med flott bad borti gangen. Her var både strøm, vannklosett og dusj.

Det jeg visste, var at Snøheim ligger ved foten av Snøhetta. Og det eneste fjellet jeg kunne se, lå rett foran meg. Alt annet var borte i en grå vegg, noe som visstnok er vanlig her opp på nesten 1500 m.o.h. Naturen er naken og forblåst, med mosekledde sletter og stein. Mye stein… Her vandrer moskus og villrein, og her flyr ørnen høyt. Jeg tok en rekognoseringstur på fredagen og hadde en god følelse for morgendagens topptur. Den lille humpen der skulle bestige på null, komma null, var planen. Jammen var jeg naiv….

Det var ikke så mye å se, så jeg så det jeg VILLE se, nemlig Snøhetta…
Utsikten tilbake mot hytta var fin, jeg kunne faktisk SE noe. Så det var ingen fare for at jeg skulle gå meg vill..
Jeg ladet opp til turen med en bedre 3 retters middag. Maten på Snøheim er kortreist og tradisjonell, for ikke å glemme veldig god.

Snøhetta ligger på Dovrefjell og er egentlig ikke en topp, men en kjede på 4 topper, hvor alle er over 2000 meter høye. Høyest er Stortoppen, med sine 2286 meter over havet. Det var målet mitt, dessuten hadde jeg tenkt å slenge med Mellomtoppen, som i mitt hode lå rett ved. Det skulle bare være 20 minutter å gå dit. Jeg vurderte også å gå helt rundt på alle 4, men da måtte jeg ha hatt klatreerfaring. Sånt er jeg for pysete til, så det var ikke aktuelt. De aller fleste går til Stortoppen, som er beregnet som krevende. Det er 5,5 km hver vei og ca 800 meter stigning. Jeg undret meg litt over hvordan det var mulig å bruke mellom 4 og 6 timer effektiv gangtid opp på humpen, men tenkte som jeg ofte gjør: «Ja, ja, de gikk sikkert veldig seint eller kanskje feil vei»…

Dagen startet med tett tåke, men sikten ble bedre etter hvert. Vi var mange som vandret avsted med godt humør, men jeg stusset litt over at det så ut som om vi gikk i feil retning.
Da jeg plutselig skimtet noe bratte spisser som dukket frem fra tåka, trodde jeg først det var Jotunheimen.
Jeg hadde ihvertfall kledd meg for snø og kulde, det var jeg forberedt på. Ull innerst, fleece og vindtett, samt lue og votter. Bekken var frosset, så jeg antok at jeg ihvertfall ikke hadde bommet på været. Men der tok jeg også feil…
Det var ikke problem å finne veien, selv om jeg fremdeles var litt forvirret.

Det jeg trodde var Snøhetta, viste seg å være Lillehetta. Hvem kunne ha gjettet det, skjult som alt var i grå ull? Jeg har nok innsett at et kurs i kartlesing hadde vært nyttig og en realitetsorientering på avstand og egne evner hensiktsmessig. Plutselig var jeg på vei opp en steinete fjellside, med en utsikt som føltes som Himalaya. Sola kom frem og det var knapt et vindpust. Ungdommene småjogget forbi meg i t-skjorte, mens jeg svettet i ulla. Tilslutt var det bare å finne et usjenert sted å kle av meg, det var streikende varmt og jeg var redd for heteslag.

Utsikten mot Vesttoppen var slett ikke verst, og den kan også gås som en dagstur uten klatring. Den er derimot mye brattere og luftigere enn Stortoppen, så nei takk..
Endelig nærmet jeg meg toppen..
Utsikten var imponerende og veldig bratt.
Jeg måtte ha gått innover hit for å komme til Midttoppen, noe jeg tenkte var uaktuelt. Jeg var ikke forbredt på de bratte fjellsidene inn mot Gryta i midten og høydeskrekken tok sitt klamme grep.

Jeg kom meg opp, slukte nistepakken og grøsset av alle de som absolutt skulle ta selfie lengst ute på stupet. Selv om sola varmet og det var en strålende utsikt, ble jeg ikke lengre på toppen. Jeg skyldte på at jeg ikke var mentalt forberedt på stup og sommervarme, og følte meg rett og slett litt dum. Så jeg tuslet nedover og brukte god tid. Men selv om jeg følte meg lurt, var jeg meget fornøyd med turen. Jeg kom tross alt på toppen av Snøhetta, selv om den ikke var der jeg trodde den skulle være. Det er det jeg sier, man kan ikke stole på noen ting lengre…

Det lå nysnø på toppen og jeg kunne faktisk se fjell i alle retninger. Snøhetta er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen.
Jeg tok en lengre pause ved ruinene av den gamle Reinheim hytta.
Det var slett ikke vanskelig å se Snøhetta med god sikt, trøstet jeg meg selv med.
Men tåken lå som en vegg i øst.
Utsikten fra Snøheim når man faktisk KAN se noe. Veslehetta til venstre og Snøhetta til høyre, til og med jeg ser det nå.
Utsikten fra vinduet mitt mot fjellene. Skjemmet heller ikke ut med en strøken Toyota utforbi, jeg siklet.
Men dette var det jeg så mest av, en grå vegg….

Grytenuten, mens alle andre sover.

Jeg er veldig glad i å være på ferie, særlig sammen med de jeg er mest glad i. Et av årets høydepunkt er gutteturen sammen med sønnene mine og favoritt barnebarnet, som i år har gått til Finnvik i Suldal kommune. Men det kan bli lange morgener og det er ikke kroppen min så glad i. All den sitting og ligging på brygge, i sofa og under parasollen… Vi er nemlig litt forskjellige i døgnrytme, og til og med han på 8 har begynt å ligge frampå. Så da jeg hørte at det var fine turmuligheter ikke langt fra leiligheten, fikk jeg en plan.

Det var en sånn strålende morgen i Finnvik, men idag hadde jeg ikke tid til morgenbad.
Til og med kaffen ble drukket underveis.
Det var meg og kyrne som var våkne….

Tidlig oppe er jeg jo uansett, så det var ikke et problem. Klærne lå klar i stua, siden jeg har underkøya på rom med han på 8. Jeg snek meg ut som en tyv om natten. Niste ble smurt og kaffetrakteren var bare å trykke på. Alt var nemlig gjort klar dagen før, (hvem sier at ikke jeg kan planlegge)… Jeg droppet morgenstell og det tok meg ikke mange minuttene før jeg satt i Toyotaen og lirket meg ut av parkeringsplassen. Dagen var bare MIN…

De heftigste stigningene hadde navn, usikker på hvem de var oppkalt etter…
Etter grusvei ble det bratt stigning i tett skog. Skikkelig bratt…
Det er noe spesielt med morgenlyset gjennom tett skog og jeg var så fasinert at jeg nesten glemte å gå…

Turen jeg hadde valgt meg ut, var Grytenuten. Det er en topptur og ble nok valgt litt fordi jeg trengte å utfordre hode og kropp, samt brenne av noen kalorier. Lange, sløve feriedager med mye god mat og vin, sørget for at oppladningen var på topp. Her hadde jeg 862 meter stigning å bryne meg på, men ifølge ut.no var turen 5 km lang og beregnet tid var 4 timer. Så planen var å være tilbake til de andre stod opp og ha felles frokost.

Det kom seg da jeg kom ut av skogen, ikke fullt så bratt. Men fremdeles oppover…
Utsikten var enestående.
Det var merket ut til et utkikkspunkt og selvfølgelig tok jeg en liten omvei for å sjekke utsikten. Det var verd turen..
Flott morgen ❤️

Det jeg IKKE hadde fått med meg, var at 5 kilometer var hver vei. Dessuten er 862 meter ganske høyt og det sier seg selv at det er tungt. Jeg svettet og slet, sola stekte allerede godt, selv om det var tidlig. Det svermet av fluer og klegg rundt meg, så jeg var riktig populær. Det kom mange tanker om å snu, være fornøyd med den fine utsikten jeg hadde sett og høydemetrene jeg hadde gått.

Da jeg kom opp til Krokavatnet, gikk det opp for meg at jeg var knapt halveis.
Sauene bare kikka rart på meg og jeg var usikker på hvilken topp som var målet for turen. Det viste seg å være den helt bakerst.
Tåken kom og gikk da jeg kom opp i høyden.
Nok et sted hvor jeg vurderte å snu, hva skal man på en topp dersom man ikke ser noe??

Jeg brukte mye tid på å tenke på hva det er som gjør at jeg ikke snur. Det er akkurat som om jeg blir staere, etterhvert som jeg blir mer og mer sliten. Veldig usikker på om det kan kalles en god egenskap eller bare dumhet. Uansett, da jeg faktisk kunne SE toppen, var det helt uaktuelt å snu og jeg slepte meg videre. På toppen var det en fantastisk utsikt og gleden over at jeg kom meg opp, var stor. Nistepakken smakte godt og vannet likeså.

Varden på toppen var god å støtte ryggen inntil, mens jeg nøt mat og drikke.
Utsikten var heller ikke verst.
Det var til og med kikkert og turbok å skrive navnet i, men jeg droppet det…

Etter å ha vært på toppen, var det en fornøyelse å gå nedover. Det var faktisk sånn at jeg følte jeg løp på lette bein nedover, men det er kanskje å overdrive litt… Jeg møtte endel folk på nedturen, men å si at dette er en tur hvor man går i kø, er å lyve. Her kan man virkelig nyte naturens fred og ro, samt få en skikkelig økt for både bein og lunger. Jeg rakk ikke frokosten, heller ikke lunsjen… Men det føltes ihvertfall herlig å ligge under parasollen resten av dagen….

Jeg følte meg litt som en ung og sprek fjellgeit på nedturen. Humøret var på topp.
Tenk at opp dit gikk jeg… Det er ihvertfall ikke noe problem å finne frem, løypa er veldig godt merket.
Nede på parkeringsplassen ved Kjølvikstølen stod det klart og tydelig at det var 5 kilometer til Grytenuten. Det fikk jeg ikke med meg da jeg startet å gå….
Vel hjemme gikk kaffe og is ned på høykant. Og ingen hadde egentlig savnet meg, så det var vinn, vinn… Ferie er topp….

Roadtrip til Knubedalen.

Igår var jeg på tur til Dalane. Det var en høyst nødvendig fritidsreise for å ivareta min mentale helse og koronarestriksjonene ble overholdt til punkt og prikke. Jeg kjørte alene i min private bil, jeg hadde med meg både mat og drikke, samt jeg holdt god avstand til lokalbefolkningen. Faktisk var jeg knapt i nærheten av andre mennesker, bortsett fra en fisker. Og han var det sikkert 200 meter bort til, så det må være innafor.

På vei inn i Runaskaret sammen med morgensola.
Her har jeg aldri vært før, selv om jeg har kjørt forbi skiltet mange ganger.
Alteret som står på toppen av haugen, kan ha blitt brukt til ofring i eldre jernalderen.
Og her er han, Rosslandsguden. Hodet kan ha stått på alteret, men det er vanskelig å vite sikkert ca 2000 år senere.

Målet for turen var Knubedal, denne lille, trange dalen mellom Sogndalstrand og Jøssingfjorden. Men ingen roadtrip er komplett uten overraskende avstikkere, så plutselig var Toyotaen på vei opp en grusvei mot Rosslandsguden. Jeg har kjørt forbi skiltet så mange ganger i årenes løp, at NÅ var øyeblikket kommet. Rossland var fra gammelt av et sentrum for dyrking av Frøy, som i norrøn mytologi ble sagt å gi fruktbarhet, erotikk og kjærlighet. Det er nok grunnen til at Sokndal hvert år arrangerer sin berømte Kjærlighetsuke, med fokus på livskvalitet og nestekjærlighet. Jeg stod lenge på toppen og ventet på en åpenbaring, men måtte tilslutt bare gi opp og finne bilen.

Det var både hotell og kafé i Sogndalstrand, men jeg unngikk all kontakt med lokalbefolkningen. Dessuten var det stengt og slett ikke folksomt.
Turen starter med å krysse broen. Herfra har man flott utsikt til trehusene.
Heldigvis hadde jeg kart på mobilen og turbeskrivelse på ut.no. Litt mangelfull skilting og merking…
Men for all del, det var NOEN skilt…
Det går bratt oppover Årosen, i nydelig terreng. Her er merket.
Man får god utsikt over Sogndalstrand.
Siden jeg hadde kjørt hjemmefra i all hast, ble det en lang frokostpause midt i stigningen, for virkelig å nyte utsikten og den flotte dagen.
Denne vakre skapningen tok seg også en pust i bakken.

Det finnes flere måter å komme til Knubedal på, men det er enten til fots eller til havs. I dalen ble det før drevet jordbruk, men gårdene er forlengs fraflyttet. Husene er blitt fritidsboliger, men fremdeles kan man få en følelse av hvordan det må ha vært å leve i den trange dalen. De brukte nok mest båt til handel og sosial omgang med omverdenen, for det er litt av en bakke som må forseres når man tar turen over heia…

På toppen av Årosåsen står både kikkert og postkasse med turbok. Høyeste punkt er visstnok bare 178 moh, men utsikten er flott.
Godt fornøyd, men skikkelig varm på/i toppen. Jeg hadde bomma totalt med påkledningen, ull og boblejakke på denne flotte vårdagen var hot like hell…
Mor og barn var de eneste jeg traff på turen. Bak skimtes utallige vindmøller.
Rett ned under her, ligger Knubedalen. Heldigvis var ikke løypa her, selv om jeg trodde det. Rota litt rundt, selv om jeg fulgte løypa «Årosen rundt».
Like før stidele og man starter å gå nedover til dalen, står dette korset. Hvorfor vet jeg ikke, muligens fordi Sokndal er «bedehus land»?
Det går ganske så bratt nedover, bland mosekledde trær og vårblomster.

Jeg blir alltid fasinert av å besøke disse stedene hvor folk tidligere levde og strevde. Å vandre mellom de gamle husene, suge til meg stemningen og undre meg over hvem de var de som bodde her… Nå var det helt tomt for folk og jeg vandret etter litt tid nedover mot havet. Lunsjen ble spist mens jeg lå i gresset og hørte på fuglene. For de holdt jammen skikkelig konsert. Dalen må være et syn om sommeren når alle trærne er grønne og jeg kikket som alltid etter passende teltplasser, bare i tilfelle.

Endelig i Knubedalen…
De fleste av bygningene var velholdt.
Jeg savnet litt informasjon om historien til dalen. Det eneste jeg har funnet ut, er at gården ble fraflyttet i 1957.
Lengst inni dalen ligger Knubedalstjørna, med Brålandsknuten bak.
Utsikten over myra før Knubedalstranda.
Utsikten fra liggende. Tror ikke jeg tar den veien tilbake…

Mett og trøtt ble jeg, derfor var det uaktuelt å gå samme vei tilbake. Istedet gikk jeg helt ned til sjøen og fulgte stien langs svabergene. Her var flere steder bratt og ulendt, men det var satt opp tau og stålvaier som man kunne bruke under klatringen. Jeg sleit med merkingen, retter sagt mangel på merking. Her tenker jeg at Sokndal kommune har en jobb å gjøre og dersom det er penger det står om, kan jeg gladelig sponse en boks med rød eller blå spraylakk. Da jeg forstod at stien IKKE gikk på svabergene, gikk det mye bedre. Dessuten er det umulig å gå se vill, med sjøen til venstre og fjellveggen til høyre…

Bak sjøhuset, i enden av ura, går stien opp. Det var skilt, men ingen merking videre.
Med stavene i ei hånd og sekk på ryggen, var det litt knotete å klatre. Men jeg kom opp…
Utforbi Knubedalsvika ligger Store- og Litle Fogsteinen, et naturreservat for fugler. Her hekker både måker og ærfugl, samt en sjelden gang havhest.
Tilbakeblikk på stien… Det ble mye opp og ned, frem og tilbake mellom de store steinene.
Men endelig kunne jeg se Sogndalstrand.
Båthavna har rasteplass, toalett med både dusj og vaskemaskin, samt skulpturer for de kunstinteresserte.
«Gerda, eg tykje æg ser bådan»

Jeg hadde en fantastisk dag i Sokndal. Turen hjem gikk langs kysten, med musikken på full styrke og siste rest fra termosen. Glemt var koronarestriksjoner og andre kjipe greier, jeg var nemlig i gang med å planlegge neste roadtrip til andre nabokommuner. Det føltes som om jeg hadde vært på tur i flere dager, selv om det bare var en dagstur. Men Sokndal er full av opplevelser og jeg hadde virkelig fått med meg mye. Selv om jeg savnet en softis fra kafeen på Hauge i Dalane….

Det er alle detaljene som gjør Sogndalstrand verd et besøk. Gjennomført koselig ❤️
Sol og vår gir energipåfyll til kropp og sjel.

Håga, en skikkelig utfordring.

Har du noengang hørt ordtaket «Det er i motbakker det går oppover»? Jeg må innrømme at den setningen fikk en helt ny mening etter toppturen i Oltedal. Ordtaket skal visstnok være motiverende og hjelpe en til å få frem den indre styrke når livet ikke går som man hadde tenkt. At dersom man bare fortsetter å trø på oppover, så vil man overvinne alle hindringer og komme til toppen. Jeg kom meg opp på Hågå, men det var bare såvidt og kun fordi jeg fikk god hjelp…

Det er en stor og gratis parkeringsplass på vei inn mot Oltedal kraftstasjon.
Her finner du også kart og løype beskrivelse. Det er flere turer som starter herfra og mange lettere alternativ enn Hågå, hvis du kjenner på det.
Turen er godt merket og skiltet.

Turen til Hågå hadde jeg hørt om og den var planlagt ei stund. Det er ikke en sånn tur man går på vinterstid eller når formen ikke er helt på topp. Men mars og flere uker med regelmessig trening, tenkte jeg hadde gjort susen. Dessuten var det ekstra kjekt at min eldste sønn meldte seg frivillig til å bli med. Vi startet tidlig og jeg var veldig spent. Turen opp til toppen er ikke særlig lang, bare 2,1 kilometer fra parkeringsplassen. Men stigningen er 520 meter i bratt terreng, så den regnes som krevende. Jeg var klar med staver og knestøtter, samt sekk med god mat og drikke. Bring it on!!!

Det startet finslig, med slak grusvei og flott utsikt over dal og fjell.
Da vi svingte inn i skogen, startet bakken ganske raskt. Jeg studerte fjellene bak og lurte veldig på hvor vi skulle opp..
Det var tydelig sti, som svingte seg oppover mellom trærne. Litt vått og sørpete, men ikke verre enn forventet.

Finnes det noe verre enn å treffe disse skikkelig spreke kvinner og menn på vei nedover, når man sjøl strever tappert oppover? De i lette joggesko og stramt treningstøy? Uten sekk, kart, lue og votter? Ikke engang en vannflaske har de med…Som ser ut som om de har jogget opp, som oppvarming til ettermiddagens treningsøkt. De som verken svetter, peser eller gir utrykk for at dette er en strevsom tur. Og når jeg greier å presse frem spørsmålet «ER DET LANGT IGJEN TIL TOPPS?» smiler de litt nedlatende og svare «Dåkke e nok snart halvveis». Vi vurderte seriøst å snu, men det er jo som tidligere nevnt at det er i motbakke det går oppover. Så me gjekk videre.

Det blei endel pust i bakken…
Jeg skyldte på at jeg måtte beundre naturens vakre kunstverk, samt fylle på vannflasken.
Da vi kom opp i høyden, lå det snø og is. Det ble glatt og vanskelig å gå uten brodder og det hadde ikke jeg tenkt på.

Da vi kom til det de lokalkjente kalte SKAARET, forstod vi hvorfor vi var blitt advart på vei oppover. En stor snøskavl lå som en minibre over kanten, med glatt og hardpakket is. Igjen vurderte vi å snu, men når man er nesten på toppen, er terskelen for å snu høy. Derfor klatret og skled vi oppover helt i utkanten av breen. Det var både bratt og langt ned. Da vi ikke kom lengre og isen måtte krysses, sa det stopp for min del. Midt utpå greide jeg verken å bevege meg fremover eller bakover, av redsel for å skli.

Vi kom opp helt inntil fjellveggen og måtte krysse over. Det ser slett ikke skummelt ut på bildet, men bildet lyver.
På toppen i ly for vinden. Jeg var fremdeles litt skjelven og tok derfor få bilder. Hågå er 561 meter over havet, så om det var vårlig på parkeringsplassen, var det full vinter her.
Vi vurderte seriøst å gå over til det jeg antok var Vølstadsenderen på neste fjell, der skulle det visstnok gå en grusvei ned.
Det var til og med vanskelig å nyte kalde pizzarester og varm kakao.

Så stod jeg der, helt til min sønn greide å sparke ut trinn til meg, samt gi meg en stødig hånd. Hadde det ikke vært for ham, vet jeg ikke hvordan det hadde endt… Vel over på trygt fjell igjen, sverget jeg på at jeg ihvertfall ikke skulle gå samme veien tilbake. Den siste biten opp til toppen gikk på skjelvende bein, men det går også fint. Oppover ER oppover….

Det var fint, men vinterlig der oppe.
Enkelte mente han kunne se et hull i isen, i tilfelle jeg hadde lyst til å bade.
Slett ikke ille å gå på is når den ligger flatt.

Jeg holdt løfte mitt og gikk en annen vei ned. Turen kan nemlig gås som en rundtur via Rønliå og Grindatjørna. Det er sikkert 3 ganger så langt, men det spilte ingen rolle for meg. Dessuten lå endel snø, men vi la oss bak en kjentmann og fulgte sporene hans. Merkingen var bedre enn forventet og nedoverbakken gikk rett ned. Men ned kom jeg…

I enden av Grindatjørna lå det vi trodde var en demning.
Midt i bakken fant vi denne og aner ikke hva det er og har vært…
Det var virkelig bratt og ulendt nedover, så knærne mine protestere høyt.

Det kan nok tenkes at jeg går Hågå flere ganger. Det må være en fantastisk tur på en mild sommerdag, med utsikt i alle retninger. Men jeg går ikke dersom det er fare for is, med mindre jeg har brodder med. Anbefales turen for andre? Ja, absolutt. Kanskje ikke for deg som har vonde knær eller liker best å gå på flat asfalt. Men alle oss andre kan nyte Hågå etter bratte 520 meter, ganske så rett opp.

Endelig nede på flat mark…

På toppen av Jæren uten utsikt.

Jæren er ikke førstevalget dersom man er glad i topptur, du vet de med lange seige oppoverbakker og storslått utsikt. Her er nemlig de to høyeste toppene Brusaknuden, på 432 moh og Karten, som er 11 meter lavere. Allikevel skal det være en fantastisk utsikt fra toppen, uansett hvilken du velger. Noe som sikkert kommer av at resten av landskapet er såpass flatt. Begge toppene kan gås på en rundtur, noe jeg hadde planlagt i lang tid. Faktisk helt siden sommeren, uten at det ble noe med meg….

Det var lett å finne parkeringsplassen, som ligger ved fv 504, øst for Husavatnet.
Det var jammen ikke mye å se på toppen av Karten. Men bok til å skrive navnet lå i postkassen, så da gjorde vi det.
Turen opp til toppen, er en avstikker fra rundløypa. Fra parkeringsplassen er det fin vei å gå på, hovedsakelig grusvei.

Det var litt tilfeldig at det ble på denne årstiden at jeg bestemte meg for å gå. Jeg liker Høg Jæren på vinteren, her hvor himmelen er høy og utsikten uendelig. Fra andre sine flotte bilder og turbeskrivelser, visste jeg at man kan se heiene innover Bjerkreim, Ognaheiene og Dalane i sør, fra Brusaknuden. Dessuten hadde jeg invitert med min storesøster på tur og hun hadde heller aldri vært på toppen av Jæren. Det tenkte jeg var en skam, hun som bor nesten på Bryne og er skikkelig jærbu. Det var hun enig i, så da var målet bestemt. At yr.no hadde sendt ut storm varsel tok vi med ei klype salt, evige optimister som vi er….

Rundturen er enkelt forklart at man går rundt Kartavatnet.
Sjelden har jeg gått i så tett og mørk skog.
Ved bekken lå de røde merkene under vann og vi balanserte på glatte steiner for å komme over.
Stien opp mot Brusaknuden gikk i terreng, men var godt merket og lett å finne.

Jeg kledde meg skikkelig i ull og vindtett, samt høgstøvler. I turbeskrivelsen stod det om enkelte våte partier og med alt regnet som var kommet den siste tiden, antok jeg at ALT var vått. Så feil kan man ta… Det var ikke søle og vann som var problemet, men is og snø… Gummistøvler på sånt føre, bør høre til under risikosport, siden det øker sjansen for alvorlige kroppsskader betraktelig. Jeg gikk som en elefant på eggeskall, men det gikk bra og jeg falt ikke så mange ganger.

Det var vanskelig å orientere seg, for vi så ikke så mye å orientere etter…
Det var endel gjerdeklyvere å komme seg over og det gikk greit.
Det ble å gå mange omveier rundt snø og is. Støvler bør ikke være førstevalget på vinteren, har jeg lært.
Så mye for den fantastiske utsikten på toppen, vi så mildt sagt ingenting…
Våte og kalde forsøkte vi å finne ly for regn og vind, for å nyte matpakken. Egentlig burde vi gått ned fra toppen, hvor det var mye lunere, men så langt tenkte vi ikke.

Vi snakket mye om å snu, siden været var som det var. Men så blir det ikke, for det kan jo være at tåken letter, vinden slutter og regnet går over til yr. Dessuten kan det være at det er mindre glatt lenger fremme og at det er lettere å gå. Så man forsetter… Min søster er lik meg, hun er heller ikke en sånn en som snur når man først har bestemt seg. Det lo vi mye av under turen og det er en god egenskap å ha med seg i livet. Både evnen til å le av seg selv og staheten til å gå fremover uansett.

Jeg følte meg til tider som Bambi på isen.
Akkurat her var det lurt å ha støvler, for her var det skikkelig vått.
Nok en tett og mørk skog, men denne gangen gikk vi utenom.

Turen er 10,8 kilometer lang og beregnet tid er 2 timer. Det stussa jeg litt på, men det er nok på en fin sommerdag uten støvler. Vi brukte mye lengre tid, selv uten stopp for å beundre utsikten. Det var en flott tur og vi har allerede avtalt at vi skal gå den igjen. Mest fordi jeg gjerne vi se utsikten fra toppene, men også fordi jeg likte runden. Det var passe bratt, passe flatt, litt skog og litt vann. Jeg gleder meg til å se hvordan det egentlig ser ut, når vi faktisk ser noe. Og da blir det uten støvler, tenker jeg….

Fremdeles ikke så fryktelig mye å se…
Men da vi nærmet oss bilen, kom det seg.
For oss som er oppvokst ved siden av en gård, fikk det opp mange gode minner å se de gamle og forlatte jordbruks redskapene.