Hvorfor godt voksne sjelden dra på tur med telt…

Det finnes mange av dem som mener at «alder bare er et tall» og at «man er ikke eldre enn man føler seg». Det kan jeg så absolutt være enig med dem i, samtidig som jeg har lagt merke til noe vesentlig ettersom årene siger på. Det hjelper ikke at man føler seg som 17 år i topplokket, når skroget føles som godt over 90. Tenk at det fantes en tid da jeg oppriktig mente at alle over 40 år var skikkelig gamle. Men så ble jeg plutselig 40 selv og merket i grunnen lite forskjell, både i kropp og tankesett. Det samme skjedde da jeg ble 50 og enda lurer jeg på hvor alle årene har blitt av? Da innså jeg plutselig at grensen for når folk ble gamle, har endret seg gradvis etter hvert som jeg ble eldre selv. Det var faktisk en gang jeg tenkte på alle militære i Vatneleiren som skikkelige menn, mens nå ser de vernepliktige soldatene ut som om de kom rett fra barneskolen…. Så egentlig tror jeg at det å bli gammel, har veldig lite med alder å gjøre og mer med innstilling.

Da jeg gikk Der Westveg i Sør Tyskland i 2022, bar jeg med meg telt og full oppakning. Jeg hadde noen netter i telt, men flest på gjestehus og hotell. Men tropevarme over skogen, var det utrolig godt å avslutte dagen med air-condition og iskaldt øl.
Jeg lå en uke i telt ved Tititsee, etter at jeg måtte avbryte Der Westveg på grunn av varmen og mange korona stengte landsbyer. Det gikk fint, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et større telt. Og ikke minst en stol….
Når man bor i telt, kommer man tett på naturen og de innfødte.

Samtidig er det ikke til å stikke under stol, at det er mye som forandrer seg når alderen siger på. Plutselig er enkelte ting, som man før tok som en selvfølge, relativt krevende. Jeg merker at ting, som å bære inn de store vedsekkene fra boden nederst i hagen eller ta på sokkene før jeg har drukket kaffe, tar lengre tid. Dessuten har jeg mange ganger sittet på campingplasser og undret meg over hvorfor det er så mange godt voksne som har bo-bil. Det er liksom en ting når man blir pensjonist og gjerne en del år før det. Svære og komfortable bo-biler, som inneholder all luksus hjertet kan begjære. Det er ikke ofte man ser andre på min alder i telt og har de telt, er det ofte en luksusutgave med flere soverom, svær oppblåsbar madrass og bord, samt stoler til å nyte proseccoen i.

Jeg har mange ganger misunt de som har hytte eller bo-bil, særlig når regnet øser ned og vinden rusker i teltet.
Men så har man alle de andre øyeblikkene, som å sitte utforbi teltet med morgenkaffe og se solen gradvis krype over fjellene…
Dessuten er livet med telt enkelt og praktisk, når man drar rundt i utkants-Norge hvor det er langt mellom overnattingssteder. Da jeg syklet mellom Nedstrand og Bergen i godt selskap, fant vi overnatting like ved ferjekaien på Buavåg.

Så hva er det som gjør at teltliv blir mer krevede ettersom årene kryper på? Det kan jeg godt fortelle, basert på mine egne erfaringer. Merk at dette ikke er verken forsket på eller vitenskapelige studier, her er bare mine egne tanker om temaet. Når man blir eldre, er det naturlig at kroppen blir stivere. Man kan til en viss grad påvirke dette selv, med trening og kosthold, men de aller fleste merker at ledd og sener knaker og at musklene trenger lengre tid på å restitueres. Fottur med telt og tung oppakning kan derfor bli et slit, med vondt både her og der. Jeg har merket at ettersom jeg blir eldre, er jeg mer og mer opptatt av hvor mye sekken veier og har investert i lettvektsutstyr av både telt, sovepose og liggeunderlag. Jeg veier sekken før lange turer og vet sånn omtrent hvor mye kroppen tåler å bære. Allikevel er det tyngre nå, enn for 20 år siden.

Det fineste med å dra på tur med telt, er friheten. Man har alt man trenger på ryggen, kan stoppe når man vil og oppleve naturen på en helt annen måte enn ved kjøring og hotell. Dette er fra en tredagers tur i Jotunheimen.
Jeg er særlig glad i kombinasjonen sykkel og telt, da slipper jeg nemlig å bære… Det er mange flotte og bynære steder å ta en svipptur til, her teltet jeg ved Store Stokkavatnet utforbi Stavanger.
Jeg dro for noen år siden på telttur til Florida og campet i Little Talbot Island States Park. Det var utrolig varmt og meget eksotisk, med skilpadder og insekter vi ikke har hjemme. Og nevnte jeg den svære myggen??!! Primitivt campingliv er IKKE å anbefale i tropiske strøk, men all erfaring er god erfaring…

Når man er stiv og vond i både hofter, rygg og knær ( som mange godt voksne ofte er), kan det være utfordrende å komme seg inn i et lite fjelltelt. Jeg har opptil flere fjelltelt som er så lave at man ikke kan sitte oppreist inni det og da sier det seg selv at man må krype både inn og ut. Kryping går greit, men man skal opp i stående også og det er ikke alltid enkelt.. Plassering av telt er derfor viktig, ha gjerne trær eller store steiner som man kan bruke for å komme opp i stående. For ikke å snakke om å finne en god stilling å sitte, når man kun har en sittematte og noen steiner rundt seg. Jo flatere terreng, jo vanskeligere er det å finne gode sittestillinger. Det finnes egne små stoler å bære med seg, og på campingplass har man ofte bil og kan ta med en god stol. Men komfort er ofte fraværende når man er på telttur.

Da jeg gikk Finnskogleden fant jeg en fin teltplass hvor noen hadde satt igjen en stol. Det satte jeg stor pris på, selv om jeg er mest tilhenger av sporløs ferdsel når jeg er i naturen…
Gamle folk står ofte tidlig opp og jeg er intet unntak. Når man drar på tur sammen med andre, kan det ofte bli mange timer å sitte og vente før de står opp. Gå en tur eller ha med stol….
Da jeg syklet langs Telemarkskanalen med en god venninne, var natten vi tilbragte sammen med geitene et av de beste minnene. Det er ofte omveiene og overraskelsene som beriker turene, og jo mindre planlegging, jo bedre…
Da jeg hadde en helg på Iveland, fant jeg den mest perfekte teltplassen ved et vann. Det viste seg at det var så mye mygg og knott, at jeg til og med måtte lage mat inni teltet. Teltliv har sin sjarm…

Det er mange som sliter med søvnen når man blir eldre og jeg har hatt mange og lange våkennetter i telt. Det kan være vanskelig å finne en god liggestilling i en trang sovepose og ofte er man for varm eller for kald. Liggeunderlag er jeg konstant opptatt av, mest i forhold til tykkelse og vekt. Dersom noen vet om et skikkelig stort og tykt underlag, som veier fint lite og ingenting, er jeg meget interessert. Ofte bruker jeg luftmadrass, men kun dersom jeg har bil. Mange jeg kjenner (som ikke er gamle) sliter også med å sove i telt, så jeg tror ikke det bare har med alder å gjøre. Men jo eldre man blir, jo mindre oppsøker man det ukomfortable, er min erfaring. Du vet, been there, done that….og tryggest og minst stress innenfor komfortsonen.

Jeg håper jeg aldri blir så gammel at jeg ikke nyter å ligge i teltet og se ut på himmel og trær.
Jeg har hatt mange og utrolig kjekke turer i telt til Ølberg camping sammen med han på 11. Da bor vi omtrent på stranden og lever på pølser og softis hele turen…

Dessuten er det mange i en viss alder, som må opp både en og flere ganger om natten, for å gå på do. Da er det ganske stress å ligge i telt, særlig hvis man ligger på campingplass og må gå en halv kilometer til nærmeste do. For ikke å snakke om det å krype ut av en varm sovepose, ta på fuktige og klamme klær, bale med opptil flere gjenstridige glidelåser, stable seg opp i stående for å finne en egnet plass å huke seg ned… Kanskje ikke bare en, men flere ganger på en natt. Jeg har prøvd mye forskjellig; fra helsekost til å slutte å drikke etter klokken 18.00. Men foreløpig har jeg ikke funnet noe som fungerer optimalt. Ja, jeg har hørt om tisseflaske og trakt for damer, men er meget usikker på om det er noe jeg hadde fått til å fungere i min alder og fysiske form.

Så enten man ligger på campingplass eller milevis fra folk…
i nabolaget eller er langt hjemmefra, så er teltliv helt topp…

Mange lurer nok på hvorfor jeg fremdeles foretrekker telt når jeg drar på tur? Etter å ha lest dette innlegget, lurer jeg litt på det selv… Men telt er og blir enkelt, billig og praktisk. Man har frihet til å dra hvor man vil og når man vil. Dersom man vil unngå å tenke at man er blitt for gammel, er det bare å dra på telttur så mye som mulig. For min del har alltid pris vært en viktig faktor, det er garantert mye billigere å overnatte i telt enn på hotell. Særlig da barna var mindre, var teltturer den ferieformen jeg hadde råd til. Det har gitt mange minner og gode historier vi ler av i dag. Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer, jeg fikk ufattelig lyst til å dra på telttur og starter pakkingen nå med en gang…

Med lavvo telt og leiebil, hadde jeg tre ukers ferie sammen med min datter rundt omkring Cornwall og Devon i sør England. Det var en fantastisk tur og anbefales varmt.

 

 

 

På telttur i østre Jotunheimen.

Det har blitt en tradisjon de siste årene, å dra på «husmorferie», sammen med en god venninne. Da setter vi av en langhelg og velger ut et turmål. Vi kan nok ikke skryte på oss at vi er husmødre noen av oss, men pytt, pytt. Årets tur var planlagt til Jotunheimen og jeg overlot all planlegging til min venninne. Hun er nemlig lommekjent i området, med kort vei fra Oslo. Ellers arrangerer hun turer til Nepal og er over gjennomsnittet sprek. Men turen hun hadde valgt, skulle være en fin nybegynner tur og jeg gledet meg hemningsløst.

Jeg er født og oppvokst på flate Jæren og det er ingen ganger jeg blir mer klar over hvor flatt det er, enn når jeg ser det ovenfra.
Kjøreturen fra Oslo til Jotunheimen tar omtrent 3 og en halv time, men det ble mørkt før vi kom frem.
Planen var å sette opp telt ved Gjende, men det ble istedet rett over parkeringsplassen.

Jotunheimen er kjent for høye fjell og vakker natur. Her er selve hjertet av fjell-Norge, med 255 topper over 2000 meter. Både Galdhøpiggen og Glittertind finner man her, samt breer, fosser og daler. Det er et populært turmål, men dersom man styrer unna Besseggen og de andre turistmagnetene, er det fullt mulig å få ødemarksfølelsen, uten å måtte gå i kø. Samtidig var turen vi skulle gå, relativt trygg, iforhold til sivilisasjonen. Selv om det ikke var mobildekning, var det kort vei til nærmeste bilvei. I vår alder, vet man aldri når en krise kan oppstå..

Båtturen over Gjende er en opplevelse. Husk bare å bestille billett på nett god tid i forveien.
Ved Memurubu er det strand, Turistforenings hytte og mulighet for å leie teltplass ved vannet. Det fristet, men vi hadde tross alt en plan.
Vi hadde mange og lange diskusjoner om definisjonen på nybegynnertur. Til slutt ble vi bare enige om å være uenige.

Planen var å ta båt over Gjende og starte ved Memurubu. Vi ankom parkeringsplassen ca 00.30 og satte opp telt. Siden jeg kun hadde håndbagasje med på flyet, hadde jeg lånt et telt. Å sette opp et ukjent telt i mørket, var ikke lett, men med god hjelp varte det ikke lenge før jeg lå i soveposen. Etter en bedre frokost, bestående av havregrøt og en bøtte med kaffe, skulle vi ta båten 10.30. Den var full, så vi var nødt til å vente på båten som gikk 14.15. Det gav oss god tid til å slappe av, før vi tok shuttlebussen ned til kaien. Her er kafé, så det ble riktig så hyggelig.

Jeg har gått over Besseggen før, men ikke med full oppakning. Jammen godt at jeg hadde «hare» oppover fjellsiden..
Oppe på flaten, delte stien seg og vi fulgte den som gikk mot Glitterheim.
Etter en bratt nedstigning, gikk det fint og ganske så flatt nedover dalen. Rett foran oss lå Russvatnet, hvor vi skulle sette opp teltet.
På høyfjellet er det sjelden problem å finne drikkevann, husk bare å ta det som renner og ikke stillestående.

Jeg visste hva som ventet ved Memurubu, en relativt heftig oppoverbakker. Selv om både telt og sovepose var lettvekts, hjalp det lite når sekken innholdt flust av godsaker, både i fast og flytende form. Men utsikten er så fantastisk, at man glemmer både høy puls og skjelvende lårmuskler. For en prakt…og nasjonalromantikken sprengte i brystet. Jeg vurderte å stemme i et vers av «Ja, vi elsker», men siden jeg ikke hadde pust til å synge, dessuten lå langt bak fjellgeita, var det bare å gi gass.

Det er mange fine teltplasser langs Russvatnet og ikke er det trangt om plassen heller.
Det ble et forfriskende bad.
Menyen var reinsdyrkjøtt i jegergryte, med potetmos og seterrømme. Ikke selvskutt, men kjøpt på Coop. Det finnes reinsdyr i Jotunheimen, men vi så ingen.
Finnes det noe mer avslappende enn å sitte utforbi teltet med morgenkaffi? Se sola som sakte kryper nedover fjellsiden og glede meg til den treffer ansiktet mitt og gir litt varme. Det er kaldt oppe i høyden og ull er obligatorisk uansett årstid.

Det ble en passe lang førstedags tur og vi var meget fornøyd med leirplassen. Det ble bad, middagslaging på gassbluss og en øl. Alt smaker godt på tur, særlig når man kjenner på kroppen, prisen man har betalt for å få med seg luksusen til fjells. Absolutt verd den ekstra vekten. Vi tok tidlig kveld og det ble en fredfull natt. Neste dag skulle være en rolig rusletur langs vannet, på bare noen få timer. Jeg gledet meg….

Det var en flott dag og lettgått innover. Russvatnet ligger i dalen bak Besshø og vi fulgte stien mot Glitterheim til midt på vannet.
Vi passerte elven under fossen på en vaklende bro.
Vi passerte mange fine små strender, men det var ikke DEN stranden vi skulle telte ved.
Ja, turen langs vannet er lettgått, men lang. Eller, jeg syntes den var lang, andre ikke.
Heldigvis ble det en lang lunsjpause med vin til maten, noe som lettet sekken enda mer.

Dag to går langs Russvatnet sin bredde og er nok en flott opplevelse. Naturen endret seg, fra de stupbratte fjellsidene, til mer slake åser. Vi fant nok en fin teltplass, på andre siden av hengebroen. Russvatnet er privateid og strengt forbudt å fiske, uten fiskekort. Det spilte ingen rolle for oss, som hadde potetmos og 9 pølser å sette til livs. Det var enda bedre å bade her, med en flott sandstrand og behagelig temperatur. Det ble en hyggelig kveld, men da vinen var drukket opp og myggen for innpåsliten, var det bare å finne soveposen.

Russvatnet ligger på 1175 meter over havet og her er vegetasjonen typisk høyfjell.
Nok en elvekryssning på god bro.
Da kunne vi ihvertfall se enden av vannet, hvor vi skulle campe.
Da var vi klare for hengebroen, eller dinglebroen, som jeg i mitt stille sinn døpte den om til.
Flatt og fint å sette opp teltet.
Flott med egen «privat» badestrand.

Neste dag var sjarmøretappen tilbake til Gjendesheim. Det skulle være en liten stigning langs fjellsiden og det ble det. Men, alt er jo relativt, så jeg trengte noen gode pauser for å komme meg til toppen. Allikevel er utsikten og stillheten så overveldende, at det føles bare godt. Godt å være ute, godt å være i stand til å bruke kroppen og ikke minst godt å ha selskap av en god venninne som både inspirerer og utfordrer meg. Å være på tur i den mektige naturen som er Jotunheimen, det er jammen noe helt annet enn flate Jæren. Jeg nøt turen intenst.

Nede der kom vi ifra….
… og opp dit skal jeg.
Godt vi ikke hadde drone med, det er nemlig ikke lov her i naturvernområdet. Og bak der er Besshø, som ifølge enkelte er nok en fin, liten spasertur. Kanskje en annen dag…
Stein, på stein, på stein… Og regn i vente… Vi var skikkelig heldige med været, regnet startet 10 minutter før vi var nede ved Gjendesheim. Alltid kjekkere på tur, når været er bra.
Lengre nede i fjellsiden, møtte vi igjen stien som går over Besseggen. Det er relativt bratt nedover, og jeg såg med medlidenhet på alle de, som slepte tunge tursekker oppover.
Snart nede ved Gjende igjen.
Det ble gourmet burger på Beitostølen, da vi kjørte hjemover.

Det er bare å slå fast at det var en fantastisk tur. Jeg mener fortsatt at det er en fordel å ha vært på tur før, med full oppakning, før man legger ut på denne turen. Ingvill er fortsatt uenig og mener at turen kan gås som en dagstur og er en lett tur til å være Jotunheimen. Og dersom du ble fristet og har lyst til å gå, finner du en grundig beskrivelse på https://nepaltur.no/blogg/nybegynner-telttur-i-jotunheimen/. Vi traff faktisk Gaute, som gikk turen fordi han hadde lest bloggen til Ingvill og det var stas!! Uansett, Jotunheimen er verd et besøk, med eller uten telt. God tur ❤️

To gode venner på tur.
Nydelige Jotunheimen…

Der Westweg, på de styggeste skoene jeg noensinne har eid…

Noe av det viktigste å tenke på, når man skal på tur, er hva har man på beina. Jeg har egentlig ikke noe godt forhold til sko, sikkert fordi jeg alltid blir sendt over til herreavdelingen for å finne noe som passer. Mitt valg er aldri hva har jeg lyst på, men hva får jeg klemt meg oppi. Siden de gamle fjellsko mine var beregnet på terreng og ikke grus, dessuten hullete og nedslitt, var jeg nødt til å kjøpe nye sko før der Westweg…

Schwartzwald ligger sørvest i Tyskland og et stort skogsområde. Tenk Brødrene Grimm og deres mørke eventyr, det sies at de fant mye gamle sagn og inspirasjon i skogene her.
Det er mange landsbyer og veier, så man er aldri langt unna sivilisasjonen.
Der Westweg er Tysklands eldste og mest kjente langdistanseløype. Den starter i Pforzheim og ender i Basel.

Det første paret likte jeg godt, men de var kjøpt på nett og passet egentlig ikke. Så to uker før avreise, løp jeg rundt i sportsbutikker og jaktet etter den perfekte sko. Jeg endte opp med en sko, som var god på foten og fulldempet. Men den så ut som noe min bestefar ville brukt, en kryssing mellom snøjoggings og flytebrygge. Men nå jeg er blitt så gammel, at det er komfort over estetisk nytelse, så jeg tenkte «jada, fine de».

Jeg var fast bestemt på å se både det nye og gamle slottet i Neuenbürg, selv om det ble en skikkelig lang omvei. Det var tabbe…
Det var lange og varme timer, på endeløse grusveier.
En gammel mann hadde funnet en benk i skyggen. Veldig smart…
Jeg hadde telt og fullt utstyr med, men sekken var veid inn til 12,4 kg før avreise. Det var FØR mat og vann, som jeg trodde det skulle bli lett å få tak i.

Jeg brukte skoene så mye som mulig før jeg dro, men det var kanskje ikke nok. For det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var varmen. Med over 30 grader og steikende sol, ble beina både hovne og svette. Dessuten ble sekken mye tyngre, fordi det var mye vanskeligere å få tak i mat og drikke enn jeg hadde sett for meg. Kanskje fordi min guidebok var fra 2016 og utdatert etter covid….

Når jeg først fikk tak i mat, flesket jeg skikkelig til. Jeg hadde sett for meg mye bier und wurst, men det har blitt mest bier und snitzel…. Eller annet svin…
Det var ikke mange steder å få tak i vann, totalt har jeg funnet 2 vannkilder.
Særlig når jeg overnattet i skogen, brukte jeg mye tid på å tenke på drikke. Jeg måtte rasjonere på vannet, dråpene var gull verd.

En av de første dagene, gikk jeg 25 kilometer på tørket aprikos og noen never med nøtter. Sånn er idiotisk og jeg var utslitt da jeg kom frem. Men kafeen hvor jeg hadde planlagt å fylle vann, samt spise meg god og mett, var stengt. Det opplevde jeg flere ganger, så jeg handlet mat til å bære med meg og fylte alt av vannflasker når jeg kunne. Det måtte jo gå galt…

Langt der nede så jeg et hus, hvor jeg sikkert hadde fått vann. Men jeg orka ikke omveien…
Det ser så frodig og grønt ut, så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fant en bekk.
Men det var mye spennende å se underveis, slik som Keiser Wilhelm sitt høye tårn.
Eller denne skogsengelen, som voktet stien hvor jeg gikk. Det var flere engelkunstverk langs stien og jeg måtte bare stoppe og beundre kreativiteten.

Jeg kan ikke skylde det på skoene, for de fungerte bra. Litt sårbeint, men det må man regne med uansett. Men når sekken plutselig gikk fra 12,4 kg til godt over 20, sa kroppen stopp. Etter 2 prolaps operasjoner, totalprotese i begge hofter og mye slitasjegikt i begge knær, må jeg bare lytte til den. Ja, jeg kunne båret mindre vann, men jeg er sånn som svetter bare jeg ser på tur skoene. Og i over 30 grader nytter det ikke å være kjip på å drikke, det er farlig å bli dehydrert. Det lærte jeg i Florida, hvor jeg gikk på en smell.

Utslått av varme og tung sekk, lå jeg rett ut i gresset. Det var fint det også.
Hei kor det går… Det er ikke bare i Norge vi har hoppbakker og er gode i skisport. Jeg har passert utallige skianlegg og har forstått at det er vinteren som er høysesong her.
Det ble en natt på hostel i Freiburg, i øverste køye på 11 manns rom. Det var stappfullt av ungdommer og jeg tror faktisk at han i underkøya snoket høyere enn meg…
En stille morgenstund ved Titisee.

Derfor tok jeg buss, deretter tog. Jeg har innlosjert meg på en campingplass ved Titisee. Jeg er slett ikke skuffet over at jeg ikke fikk gått hele Der Westweg, det hadde ikke gått uansett, siden jeg mistet 2 dager pga kansellert fly. Og jeg er slett ikke ferdig med vegen, idag er planen å leie sykkel og sykle en eller flere av etappene. Det blir bra, meg og de stygge skoene. Som faktisk blir finere og finere jo mer jeg går på dem…

Titisee er skikkelig turist plass og det er utrolig mye folk. Tyskland har hatt langfrihelg og mange har funnet veien hit. Etter skogens ro, trengtes litt omstilling, men nå går det bra.
Det er nemlig fint å bade her, jeg kan leie kajakk, det er kafé og som sagt et godt utgangspunkt for å ta flere etapper.
Så kan jeg tenke tilbake på, da jeg tok fotbad i Hexenbrunnen, utforbi Forbach, med en skikkelig heks.
Eller en tidlig morgen, da jeg møtte han her.
Og alltid tid til å spise markjordbær…

Sulten og våt i Finnskogen.

Det er ikke mye som gjør livet så surt som å være skikkelig våt… Særlig når man kunne hatt sol og skyfri himmel, for det bør det helst være når man har ferie og har dratt avsted på lang fottur. Men været kan man ikke styre og da får man ta det som kommer. Helst med et smil, men det kan være ganske utfordrende innimellom.

Jeg startet fra Morokulien i regnvær.
Det var fint selv om det var vått…

Jeg har nå gått 4 dager i stort sett regn. Vått gress, greiner og trær har sørget for at selv om det har vært opphold og litt sol, er jeg blitt skikkelig våt. Sokkene har blitt vridd hver dag og neglene er begynt å løsne. En er allerede falt av… Det nytter ikke med nylig impregnerte sko, fordi regn og myrvann trenger inn uansett, når man trør under til leggen. Sekken er våt, klærne våte og jeg er våt. Og sånn går nå dagene, mens regnet siler ned….

Det er blitt brukt mye tid på å forsøk å tørke klær og sko, til ingen nytte. Dagen har startet med å ta på våte klær og sko, ikke akkurat en fin start på dagen. Men varmen kommer så snart man begynner å gå.
Jeg har forsøkt å tørke både med bål og uten bål…
Heldigvis har jeg sluppet å ligge i telt, har sovet i gapahuk eller DNT hytte. Her fra Lebiko, en gammel finnegård, eid av Finnskogen Turistforening.

Jeg synes at jeg har tatt været og alt det våte med godt humør. Som tidligere nevnt, været kan ingen styre. Men det har vært verre med sulten… For å få sekken så lett som mulig, var det begrenset hvilken mat jeg tok med. Og hvor mye… Alt som ikke kunne oppbevares uten kjøleskap og som ikke var tørket, var No go… Så her er stort sett havregryn, posesuppe, tørket frukt og nøtteblanding. Dessuten var 2 middager planlagt til potetmos og makrell i tomat på boks. Jeg vet det ikke høres godt ut, men smaker faktisk bra. Særlig når man er skikkelig, skikkelig sulten…. Og som sagt, det var jeg.

Dagens frokost: havregrøt. Den smakte alltid like godt, med sukker og kanel.
Jeg vet det er mange typer turmat man kan kjøpe, som bare tilsettes kokende vann. Jeg har aldri smakt dem, istedet bruker jeg vanlig posesuppe. En pakke holder til 2 middager og tilsettes hurtigris/pasta, nudler eller potetmospulver. Lett å lage og lett å variere, samt at det smaker godt. Dessuten er det mye billigere enn turmaten….

Jeg hadde planlagt nøye når og hvor jeg skulle handle proviant. Det er nemlig langt mellom butikkene på Finnskogen og jeg var lite intressert i å gå en omvei på mange mil for å komme til butikk. Derfor spiste jeg nøye oppdelte porsjoner og lot resten være. Men man blir sulten av å gå langt og bære tungt, så jeg tenkte mye på mat. Jeg savnet både kjøleskapet hjemme og takeaway, drømte om kjøttkaker og kanelboller…

Heldigvis var det mye bær….
Jeg møtte en gjeng tyske ungdommer, som gav meg en pakke vaniljesaus, som de ikke ville ha. Jeg plukket en halv gryte blåbær og voila, jeg kunne gå mett til sengs den kvelden…
Drikkevann er ikke et problem, det er merket på kartet hvor man finner brønn eller kilde. Og med alt regnet som øste ned, fant jeg alltid en bekk.

Det var ingen fare for at jeg kom til å stryke med av matmangel, men det gjør noe med humøret å være sulten. Derfor var jeg utrolig takknemlig, da jeg leide en hytte og samtidig ble invitert på middag. Plutselig skein sola OG jeg fikk god mat. Klærne og utstyret tørket raskt i solsteiken og den mugne følelsen, både indre og ytre, forsvant. Tenk at så fort kan man gå fra sur til blid, ved hjelp av en omtenksom hyttevert…. Det er de små tingene som har stor virkning og som man tar med seg videre og husker med glede.

Dette var noe annet enn posesuppe med nudler… Jeg var i himmelen og er evig takknemlig.

Vått vær er ingen hindring….

Det er jammen ikke enkelt å ta seg en impulsiv jolletur i disse koronatider. Skal man være turist og besøke noe sted, må billetter kjøpes god tid på forhånd og man må virkelig PLANLEGGE. Det er nemlig begrenset med plass, uansett om det er konsert, svømmehall eller fornøyelsespark. Ulempen med å bestille lang tid i forveien, er at man aner ikke hvordan været blir….. Det spiller forsåvidt ingen rolle, med mindre man lover et barn at vi skal gjøre noe kjekt sammen, som innebærer telt, sykkel og fornøyelsespark.

Ikke bare var hengeren fullastet, men 2 sidevesker og svær pakksekk på bagasjebrettet var også stappet. Andre kunne «travel light».
Vi gikk i alle oppoverbakker, jeg fordi sykkelen var blytung og han på 8 fordi han ikke vil lære seg å bruke girene.
Å sykle med briller i regnvær er ikke lett… såg fint lite og ingenting. Men humøret var på topp…

Jeg hadde lokket med en tur til Kongeparken, hvor vi skulle sykle til Ålgård, sove på campingplassen like ved og ha en hel dag til å hygge oss i parken. Billetter ble kjøpt på nett LAAAANG tid i forveien og jeg sjekket ikke om de kunne refunderes dersom været ble skikkelig dårlig. Jeg ba istedet en stille bønn om fint vær i pinsehelgen, for det kan det av og til bli…. Men neida, himmelens sluser valgte å åpne seg, rett før jeg startet pakkingen.

Selv uten bagasje gikk det ikke kjempefort med han. Men han sang hele turen..
Og jubelen steg til himmels, da han kunne se Kongeparken på andre siden av elven. Lykkeland nr 1….
Merkelig nok var det GOD plass på campingen og regnet stoppet lenge nok til at jeg fikk opp teltet.

Ikke misforstå, jeg er ikke redd for å bli våt. Det er veldig sjelden at jeg avlyser planlagte turer fordi det regner eller er meldt dårlig vær. Men kombinasjonen barn, telt og pøsregn har jeg dårlig erfaring med. Dessuten er det begrenset hvor mange klesskift det er mulig å pakke med seg på en sykkel og selv med støvler og regntøy blir barn våte. Eller kanskje det er bare han på 8 som greier det…???

En dag som startet med frokost på senga MÅ jo bare bli bra… Selv om det regner…
Vi hadde laget en avtale om å ta Stupet sammen og gjett om jeg fikk høre det…(stupet er den lange, tynne tingen som ikke er flaggstang..)
I flokk og følge trasket vi avsted.
Vi kjørte alt av interesse, han på 8 alt uansett. Fordelen med koronarestriksjonene er at det var mindre folk, som gav mye mindre kø, som igjen gav flere turer.

Det var vått i Kongeparken også, en hel dag med regn. Dessuten tok vi flere turer i Fossen, hvor poenget er å bli så våt som mulig. Og det ble vi jammen. Det var virkelig en kjekk dag, og det sier litt når det kommer fra meg. Jeg er vanligvis ikke så glad i kommersiell underholdning, med dyr og middelmådig mat, kø, mye folk og skikkelig irriterende «musikk» fra karuseller og boder. Men det er vanskelig å ikke blir revet med av den iver og entusiasme som strålte fra både små og litt større barn.

Glede er skikkelig smittsomt.
Det var ikke en dag hvor sunt og helsebringende kosthold stod i fokus.
Han koste seg like mye overalt.
Og jeg var med 2 ganger i Stupet, drop tårnet som er 246 m.o.h og hvor man faller i 125 km/t. Hva kan jeg si, annet enn at det er godt etterpå….
Mer vann og enda våtere…
JAAAAA, gi gass!!!

Da parken stengte, ruslet vi tilbake til teltet i regnet. Der var alt fuktig og jeg fant ut at nye telt holder heller ikke tett, dersom det regner lenge og mye nok. Han på 8 hadde ikke et tørt plagg å ta på seg, til og med ullundertøyet beregnet til å sove i, var vått. Det hadde skjedd i morgendusjen og ikke vet jeg hvordan han greide det… Uansett, jeg startet pakkingen, til stor protest fra andre. Bagasjen ble hentet med bil og vi 2 fikk en lang tur hjemover i regnværet. Allikevel var vi enige om at det hadde vært en veldig kjekk tur og han på 8 var allerede i gang med å planlegge neste sykkel, telt og Kongepark tur. Med håp om litt finere vær, så vi kan sove 2 netter på campingplassen.

Etter en meget aktiv dag, var det langt å sykle hjemover. Heldigvis mest nedover…

En fredelig stund ved Flassavatnet.

Hvis jeg skal klare finne noe positivt å si om det siste året med korona, må det bli at jeg virkelig har fått øynene opp for nærområdene her jeg bor. Vi har gått tur, badet og teltet, samt fått feriefølelsen, kun en kort reise hjemmefra. Jeg har oppdaget områder og turer jeg ikke engang har hørt om tidligere. Slik som Flassavatnet i Gjesdal kommune. Og det er med skam jeg innrømmer, at for meg har alltid Ålgård vært et sted man kjører gjennom, på vei til mer spennende destinasjoner lengre sør. Men det var før!

Vi var så tungt lastet, at det var såvidt vi kom oss over gjerdeklyverene.
Det gikk ikke fort oppover grusveien, men hvem har det travelt på tur?
Flassavatnet har sti helt rundt, men så langt hadde ikke vi tenkt oss.
Turen rundt er flat og lettgått, men det gikk allikevel fryktelig seint. Særlig når alt skulle undersøkes og helst stikkes i med pinnene.
Froske-egg derimot… Dem holdt det å se på i stum undring og tenke på vår og rumpetroll.

Det var mitt lille barn som introduserte meg til området rundt Flassavatnet, som ligger mellom Ålgårdsheia og Limaheia. Hun har en god venninne, som bor like ved der hvor turstien starter og de går her ofte. Det er god plass til å parkere ved Gjesdal Idrettspark og turstien starter like ved. Herfra kan man gå opp til ulike topper, samt rusle en tur til vannet.

Her hadde jeg egentlig tenkt å sette opp teltet, men det var vått i bakken og fullt av kumøkk. Så det ble skogen bak, hvor nordavinden blåste rett inn.
Det er fint å sette opp teltet sammen og velge den beste plassering.
Det tar tid å flytte inn, når man samtidig bare MÅ beundre utsikten.

Jeg hadde lovet han på 8 at vi skulle dra på en SKIKKELIG telttur i påsken. Dvs en tur hvor vi ikke kjører helt frem, eller pakker ukritisk alt vi har lyst til å ha med. Nå skulle alt pakkes i sekk og bæres i timesvis til leirplassen. Min plan var 2 netter, men mitt lille barn og hennes venninne skulle være med den første. De skulle ikke gå inn sammen med oss heller, men kommer senere på dagen. For som hun sa: » Hva er det å finne på der inne?»

Det smakte skikkelig godt med hjemmelaget og sukkerfritt påskesnop og varm te. Særlig etter å ha slept en 25 kg sekk gjennom villmarken i lang tid…
Andre var mer opptatt av å spikke spyd.
Dessuten er det mye å utforske, både til lands og til vanns, for store og små.

Ja, hva er det egentlig å finne på? Det er mye arbeid å være på tur, telt skal opp og utstyr ryddes. Det var langt å gå til bekken for å hente vann, så hver gang jeg ville ha noe varmt å drikke, tok det tid. Det var også mange turgåere som gikk forbi og da skal det hilses og prates, hunder skal klappes og turopplevelser deles. Han på 8 hadde ihvertfall ingen problem med å få tiden til å gå og da resten av følget ankom, var det nok et telt å sette opp og mer vann å hente samt hunder å klappe og turopplevelser å dele. Å sånn går no dagane….

To telt i leiren vår, det er vi ikke vant med.. Han på 8 var storfornøyd.
Kvelden ble tilbrakt rundt bålet med pølsegrilling. Ved hadde vi båret med, ellers hadde vi neppe funnet noe tørt å brenne.
To iskalde bestevenner…

Det ble en fin, men kort kveld, før vi fant soveposene. Det var nemlig iskaldt. Nordavinden kom i sterk kuling og blåste gjennom marg og bein. Tidlig neste morgen ble det en brå avslutning på turen. Jentene var i gang med å pakke lenge før han på 8 og jeg var ute av soveposene. De hadde nemlig ikke sovet hele natten fordi de frøs, og ville verken ha varm kakao eller frokost. Alle eggene og boksene med bønner jeg hadde båret inn, ble pakket og båret ut. Sjelden har en leir blitt pakket så raskt ned, i vinden og regnet, for han på 8 ville også hjem da jenter og hunder skulle HJEM. Det var slett ikke varmere idag og sekken knapt nok lettere.

Skikkelig friskt i vinden og det frista ikke engang litt med et bad..
De holdt høyt tempo i retning bilen. Til og med han på 8 gikk målbevisst og rett frem.

Frokost ble istedet inntatt på nærmeste bensinstasjon som var åpen, med nybakte boller og varm kaffe til meg. Det var slett ikke feil det heller. Vi ble enige om at det hadde vært en fin tur, men at neste gang skulle vi vente til gradestokken hadde et to sifret tall på pluss siden. Og helst ikke vind… og hvor vi kunne kjøre helt frem. Rent bortsett fra det må man kunne si at det var en vellykket tur!!

Lykke er tannpuss med denne utsikten.

Når verden stopper opp…

Det finnes mange gode grunner for å ta seg en pause fra virkeligheten og bare melde seg ut. Når bare ordet CORONA VIRUS gjør at brystet snører seg sammen og hodepinen siger inn i skallen, er grensen nådd for min del. Jeg kom til et punkt hvor jeg bare hadde akutt behov for en time-out. Det hadde vært mange og travle dager på jobb, bekymring for min sønn som var i Wales og skremmende nyhets-oppdateringer fra alle kanter i over en uke. Det ble bare mer enn nok!!! Dessuten skulle jeg ha helg med langfri og de opprinnelige reiseplanene var kansellert, som så mye annet. Det er da en bare vil trekke dynen over hodet, skru av mobilen og glemme at verden eksisterer… Eller man kan ta en kortreist telttur sammen med favoritt turfølge/yndlings barnebarnet. Jeg valgte det siste….

Teltplassen vår lå ved den offentlige badeplassen ved Eikelivatnet. Her er stor og gratis parkeringsplass, toalett (som var stengt pga smittefare) og mange turløyper.

Det fristet med et bad, men jeg hadde glemt både badetøy og håndklær.

Det var fort gjort å pakke sekkene, man kan være litt ukritisk på hvor mye man drar med seg, når teltplassen ligger nær parkeringen. Skuffer og skap ble endevendt for proviant og jeg pakket det jeg fant av varme klær. Værvarslingen var bra, men man vet aldri med yr.no. Jeg hadde en plan på hvor teltet skulle settes opp, men var åpen for andre forslag. Så var vi avgårde og kjørte Rv 13 innover mot Ims. Den største overraskelsen kom da vi kom til parkeringsplassen ved Eikelivatnet, den var nesten full av biler. På en fredag formiddag… Jeg har vært her mange ganger og stort sett aldri sett en bil. Det er liksom ikke det mest kjente turområdet i Sandnes kommune…

Det var for gjort å sette opp teltet og flytte inn. Utsikten var slett ikke noe å klage på.
Det er viktig å legge opp til noen aktiviteter når man drar alene med barn….Seierherren med premien…. Konkurransen, som gikk ut på å være raskest til å finne og bringe tilbake til mål: 10 kongler, 5 pinner, en stein større enn hånden, en blomst og en knopp av blad, ble vunnet av han som var raskest til beins…

Jeg liker godt å telte sammen med andre folk. Mest fordi det er kjekt for han på 7 å ha andre barn å leke med. Jeg blir liksom lei etter 40 ganger med gjemmeleken og det er grenser hvor lenge «Bomben springer» er interessant. Sant å si liker jeg godt å slappe av i sola med ei god bok, kaffe eller bare se på skyene. Det er skikkelig kjedelig for en over gjennomsnittet aktiv 7 åring, som på toppen av alt ikke har hatt andre barn å leke med på over en uke. Men nå voktet jeg leiren vår som en hauk. Så da noen fedre med en skokk av unger ville presse seg plass, var jeg meget avvisende. Hallo; smittefare, virus, 2 meters avstand, unntakstilstand??!!!! Det endte med at de satt opp telt på andre siden av halvøya, så vi både kunne se og høre dem…..Og jeg var flau over meg selv og følte meg lite vennlig.

Det er vanskelig å være på tur og ikke kunne leke med andre barn. Heldigvis hadde han med seg snø leoparden «Kul» og de hygget seg sammen i timevis.
Jeg fikk også være med, da hadde vi «Tampen brenner» og gjemte Kul. Noen ganger så godt at vi slet med å finne ham igjen. Og sånn går no dagane….
Dessuten fant vi på andre leker til han som verken ville lese eller sitte i ro. Skummel kriger, som jakter på villsvinet av stein, med spydet han har spikket.

Turen var akkurat det jeg trengte. Når mobilen slås av og man MÅ ingenting, er det lett å finne roen. Jeg vil ikke påstå at det var kjedelig, tur med han på 7 er sjelden uten action. Men det var ikke noe som krevde tankevirksomhet eller stort engasjement. Vi lekte, gikk tur, spiste det vi hadde lyst på og som var tatt med. Jeg flyttet stolen ettersom sola flyttet seg på himmelen og tok lange pauser i den. Vi kikket på folkene som gikk forbi og hilste på de fleste. Vi overholdt avstands-reglene til punkt og prikke, men det var verre med håndvask og hygiene. Jeg trøstet meg med at det var bare oss to og at vi var tilsynelatende friske og raske.

Her hjalp det lite med Antibac eller såpe og vann. Han måtte skrubbes med våtserviett… Sånn går det når man blir forvandlet til en skummel drage….
Dessuten fikk han et ufrivillig bad, da han sparket ballen så den datt i vannet. Da var det enten å miste ballen eller å kle av seg og hente den. For å si det sånn, det skjedde ikke flere ganger, vannet var iskaldt….

Vi pakket sammen og dro tilbake til virkeligheten etter noen dager. Ikke fordi vi hadde lyst, men fordi vi ikke hadde mer mat igjen. Det eneste vi ikke hadde spist opp, var marsipanpølsa kjøpt under priskrigen før jul. Og det var nok en grunn til at den hadde overlevd så lenge, det smakte ikke særlig godt. Ellers hadde vi kun ketchup og steikesmør, så vi fantaserte litt om å fange en and og steke/spise den. Men det ble med tanken og istedet pakket vi leiren og kjørte hjem. Jeg kjente batteriene inni meg var fulladet og jeg var klar til å forholde meg til virkeligheten igjen. Virus eller ikke virus, naturen finnes rett utenfor dørstokken og den er alltid tilgjengelig. Selv om man skal holde seg unna andre mennesker og ha fokus på hygiene, tror jeg det er viktig å kose seg også! Ha en fin dag, enten du er inne eller ute…

Det er bra for helse å tilbringe tid med å gjøre absolutt ingenting. Særlig i slike omgivelser, med frisk luft og stillhet både inni og utpå.

Aldri mer telttur til Florida!

For ikke så lenge siden var jeg på ferie og ferie er alltid kjekt. Men akkurat denne turen har jeg måttet bruke litt tid på å fordøye, retter sagt kjøle meg ned og få litt på avstand. Mest fordi forventninger og virkelighet har en tendens til å ikke alltid stemme ihop når jeg er ute og joller. Jeg hadde sett for meg hvordan jeg ville det skulle bli, men Florida overrasket… Det finnes et uttrykk som heter at av erfaring blir man klok, men det er jeg ikke enig i…. Isåfall burde jeg snart ha lært at det KAN være en fordel å undersøke lokale forhold FØR man drar på tur…

Det er mange statesparks som er fantastisk plassert langs kysten. Endel har teltplass, slik som Little Talbot Island State Park hvor jeg campet. Meg og firfislene….

Egentlig skulle jeg ikke til Florida i hele tatt. Jeg hadde bestilt flybillett til sør Tyskland for å gå 26 mil gjennom Schwarzwald. Lettvektstelt var kjøpt og jeg hadde trent på å bære sekk hele våren. Men da avreise nærmet seg, kjente jeg at det frista ikke engang LITT med lange dagsmarsjer med tung sekk i regnvær. Værmeldingen for ukene fremover var nedslående; mer regn og temperaturer ned mot frost på nettene. Det var liksom ikke DET jeg ville bruke ferien på… Jeg drømte om sol, varme, bading og å spise masse is. Inspirert av en kollega, som hadde vært i Florida i påsken og skrøt veldig av sol og strand, endret jeg flybilletter og byttet ut ullundertøy med bikini. Hos meg er det sjelden langt mellom tanke og handling….

Hello my friend, ude å padle? Jeg hadde flere turer ut i sumpen i kajakk, heldigvis traff jeg ingen krokodiller. De så jeg kun i inngjerdet område.
Florida er stedet for alle som er glad i vann. Her er gode muligheter for å padle, snorkle, bade, surfe og ikke minst studere en natur veldig annerledes enn hjemme.

Bare så det er sagt; Florida er et fantastisk sted. Det er den sørligste staten i USA og den eneste med et tropisk klima. Det visste jeg ikke før jeg dro, jeg trodde Florida hadde et behagelig, passe varmt klima hele året. Derfor var planen telt og leiebil samt «veien blir til mens man går (kjører)» holdning… Jeg hadde ingen planer om å se Disney World, Miami Beach, Seaworld eller noen av toppattraksjonene som horder av turister strømmer dit for å se. Jeg ville finne mitt eget Florida, med naturopplevelser og aktivitet i fokus. Oh yeah; sykling, padling og lange turer til fots var planen jeg la.

Hvit strand og blått hav så langt øyet kan se var drømmen og jammen ble det sånn…. Nesten like varmt i vannet som på land….

Men Florida var varmt, VELDIG VARMT. Det var faktisk mye varmere enn normalt, siden en hetebølge hadde ligget over området i mange uker. Ikke hadde det regnet på lange tider heller, alltid positivt å tenke på når man skal telte….Det var flere dager med temperaturer opp mot +40 og høy luftfuktighet. Det var ihvertfall det jeg regnet meg frem til da jeg strevde med å regne om Fahrenheit til celsius. Jeg hadde gledet meg til varmen, men dette var for drøyt for meg. Når man på toppen av alt allikevel insisterer på lange gå og sykkelturer på de varmeste dagene, var det jammen ikke enkelt å holde seg passe temperert. Jeg svettet og jeg peste…og burde selvsagt tatt hintet når ingen andre enn meg var ute langs veiene på sykkel…

I Florida sykler man ikke med hjelm, men med stråhatt og skikkelige solbriller.
Og man sykler på en coastal bike, som er en enkel sykkel uten gear, med sete bredt som en flytebrygge og kun bakbremse. Og helst med kurv foran….

Heteslag er en skummel ting… Når det blir så varmt at kroppen ikke lengre greier å regulere varmen, blir man overopphetet. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det er farlig og starter med svimmelhet, hodepine og kvalme. Jeg hadde flere dagsturer, hvor jeg var så utmattet og uvel da jeg endelig kom tilbake til teltet, at det nok ikke var helt forsvarlig. Da angret jeg på at jeg hadde tatt med telt og ikke lå på motell med aircondition og kjøleskap. For er det varmt ute, er det enda varmere i teltet, selv i skyggen. Om nettene lå jeg våken og vrei meg i sand og svette. For det føltes ikke som om temperaturen sank noe særlig….

Jeg hadde en fantastisk tur på rett over 10 km ved Little Talbot Island. Løypen gikk delvis på stranden, hvor jeg fant flere skilpaddereir og så spor etter slanger og skorpioner. Tilbaketuren gikk gjennom regnskog, med lianer og gedigne mygg.
Neste dag var det en dagstur på sykkel til Kingsley Plantation, hvor jeg fikk et innblikk i slavehandelen og livet som slave. En heller trist opplevelse….

Tilslutt gav jeg opp og booket et motell for resten av ferien. Det var som å bo i et kjølelager og jeg nøt både king size seng og eget toalett. For en luksus… Jeg kuttet ut lange turer både til sykkel og til fots, til fordel for kajakk og andre vannaktiviteter. Og jeg drakk på litervis med brus, saft, melk og alt annet enn vann…. For i et desperat forsøk på å holde væskebalansen under kontroll under mine mange turer tidligere i ferien, hadde jeg drukket litervis med vann fra springen. Og det smakte IKKE som friskt, norsk fjellvann…mer som en blanding av klor og kloakk… Men ute langs kysten er det langt til nærmeste butikk, slik at all proviant måtte tas med. Og i heten, uten kjølemuligheter til oppbevaring, med maur og insekter overalt… Campinglivets gleder i tropene blir enkle, meget enkle….

Det mest spennende jeg gjorde, var å snorkle med sjøkuene…..
En sjøku, eller manateer som de også kalles, er et stort hav-pattedyr. De spiser kun vegetarmat og de vi besøkte gresset på havbunnen ved Three Sisters Springs, like ved Crystal River. En stor opplevelse å svømme tett på disse digre, klumpete dyrene.

Jeg drar gjerne tilbake til Florida en annen gang, men aldri mer på telttur. Og neste gang jeg planlegger en utenlands telttur, skal jeg sjekke klimaet FØR jeg drar. Dessuten skal jeg sjekke andre ting som kan være lurt å sjekke. Jeg fant for eksempel ut at det finnes mange ulike giftige slanger og edderkopper i Florida, samt krokodillene…. Men jeg så ikke noe til dem, så der var jeg jo heldig… Dessuten har jeg lært at å legge opp til lange sykkel og gåturer, når solen står på det varmeste i et land med tropisk klima, er ikke så smart. Men det gikk heldigvis bra, så alt i alt var det en vidunderlig ferie i «the sunny state».

Padletur på egen hånd innover sumpen var en spennende opplevelse. Det mest skremmende jeg så, var en svær skilpadde samt utallige fugler jeg ikke har sett før.

Hauge i Dalane.

Man trenger ikke alltid å kjøre så langt for å føle at man har havnet på et helt annet sted. Med en fridag å fylle, i det fantastiske påskeværet, tenkte jeg at en sykkeltur inn til Blåfjellgruvene var tingen. Det er en tur jeg har tatt flere ganger, men aldri sammen med han på 6. Men han er glad i å sykle og da jeg samtidig lokket med overnatting i telt, var det bare å pakke.

Dette er plassen….

Kjøreturen ned til Dalane tar ikke mer enn 1,5 time fra Sandnes. Det er ikke langt, men det ble lengre. Da vi stoppet på Klepp for å kjøpe is og campingstol, kom jeg på at jeg hadde glemt nøkkel til sykkellåsen. Så vi snudde… Men snart var vi igjen på vei mot Dalane, dette småkuperte landskapet med alle de små gårdene, nærhet til havet og en eim av Sørlandet. Vi kjørte først til Bakkeåno Camping, hvor jeg tilbrakte en hel påskeuken for noen år siden.

Det var ikke trangt om plassen mellom teltene….. Oss og en tysk ungdom i andre ende av marka…

Jeg prøvde meg først på å leie en enkel campinghytte, siden det var bare en natt og det var sykling som var planlagt. Men de ble ikke brukt enda, det er nemlig for kaldt til at de kan varmes opp til en behagelig temperatur. Dessuten hadde jeg jo LOVET at vi skulle ligge i telt, så det så…. Jeg sjekket inn og teltet kom opp. Da jeg var ferdig med det, samt hadde flyttet alt inn og laget mat, var det bare et problem: Hvor var han på 6?

Enkel servering når han på 6 velger menyen: pølser, pølser eller pølser…
Sokkene var alt jeg fant, de lå ved trampolinene.

Det er det mest fantastiske med å ligge på campingplass, her er det liv og moro døgnet rundt. Drar man alene med barn, er det nok av andre barn. Og da ser man plutselig ikke barnet lengre, fordi det har fått nye venner. Så der satt jeg da…..

Det ble en lang dag i en campingstol med pledd, bok og kaffi. Slett ikke verst….

Det ble ingen sykkeltur til gruvene, det var såvidt han hadde tid til å bli med å sykle til butikken. Det tok under en time, tur/retur og var inkludert to butikker og en lang lunsjpause. Så måtte vi tilbake fordi vennene ventet på ham. De spilte fotball, hoppet på trampoline og hang i lekeapparatene. De klappet griser og hunder. De var en hel gjeng som galopperte rundt på campingplassen som våryre kalver. Og vi voksne satt i hver vår campingstol, nøt solen og fuglesang. Stort bedre kan man ikke ha det….

Veien fra campingen og ned til sentrum Hauge i Dalane er lettsyklet og med lite trafikk. Perfekt for opplæring i trafikkregler dersom man ikke er så sykkelvant.
Tempoet var såpass rolig at jeg kunne trene på å ta selfie MENS jeg syklet….

Men det har vært en fin dag. Alle som har barn, vet at når de koser seg, koser de voksne seg. Og han har virkelig fått kost seg. Jeg har vært matstasjon og sittet klar med plaster. Det er blitt grillet pølser og servert brus. Kvikklunsjen og appelsinen som skulle være med på tur, smakte like godt utforbi teltet. Og snart kan vi krype i soveposen og håpe det ikke blir en kald natt. Det vil si, hvis han har tid til å legge seg…. Og jeg har jo sovet halve dagen i stolen min…. Den perfekte påskeferie….

Inn dit ville jeg, men det var jeg alene om. Det blei verken Verdens største Ruggestein eller gruver på meg…. En annen påske…

Testtur med mitt nye telt «Lett».



Jeg har mange gode egenskaper, men teknisk innsikt er dessverre ikke en av dem… Ikke kan jeg lappe sykkel eller montere IKEA møbler. Bilmotorer er under panseret, tror jeg. Nei, gi meg bøker, kunst, sang og musikk. Gi meg vakre soloppganger, noe godt i glasset og sjokoladekake. Kort sagt alt som kan nytes og forstås med hjerte… Helst ingenting mer krevende enn å skifte en lyspære eller bruke en høytrykkspyler…..

Turen startet på Gramstad og første stopp ble Resasteinen.

Derfor har jeg lært at alt nytt utstyr som krever litt teknisk innsikt, MÅ testes FØR jeg har tenkt å bruke det. Uten å gå i detalj, kan jeg si at den lærdommen kom på den harde måten. Så da mitt nye telt ankom i posten, var jeg straks i gang med å planlegge en testtur.

Det var et snev av vår i luften og bjørka viftet med sine grønne ører. Og bakerst er Dalsnuten…
Med mitt gode syn (helt uten briller) så jeg en perfekt teltplass nede ved Dalevann.

Ja, jeg har kjøpt meg nytt telt. Det er superlett og knøttlite. Kjøpt på nett og verken brukt eller på salg. Men billig var det, en kinesisk kopi av et mye dyrere amerikansk telt. Det fancy med dette teltet er også grunnen til at det er så lett, det har nemlig ikke stenger…. Og da kommer en viss teknisk innsikt inn i bildet som nødvendig for å få det opp….. Var jeg spent????!!!

Fy søren, hvordan får jeg dette til å bli et telt? Det så mest ut som et brukt kondom i elefantstørrelse som noen hadde slengt fra seg…..

Det var heldigvis en fin dag uten vind eller regn. Og teltplassen jeg fant, var så jevn og flat som man kan finne uten å bruke gressklipper først. Så det burde være enkelt å få det opp… Men jeg sleit.. Lettvektspluggene var på størrelse med tannpirkere og snorene av strikk. Så da jeg fikk festet en side, spratt det opp på den andre. Språket ble verre og verre etterhvert som svetten rant.

Tja, jeg fikk det opp, men var usikker på hvor lenge det kom til å stå….

Jeg brukte gåstavene til stenger, ei foran og ei bak. Da jeg fikk flyttet inn liggeunderlag og sovepose, så det riktig så innbydende ut. Jeg testet ut i flere timer med en god bok og nøtteblanding. Jeg torde ikke tenne opp kokeapparatet i forteltet, duken så lettantennelig ut. Og det var LAAAANGT å gå tilbake til bilen…

Jada, jada; my home away from home…..
Og utsikten kan man ikke klage på…
Under doturen på natten med hodelykt, var teltet lett å finne tilbake til. Som et lite hvitt spøkelse lyste det opp i skogen.

Det ble en lang og kald natt. Det kan jeg ikke skylde på teltet, men på min nye lettvektssovepose. Kjøpt i fjor og enda ikke testet utendørs. For å si det sånn, når det står at posen tåler – 11, så bør den ikke brukes annet enn på sommeren og innendørs. Jeg hadde dunjakke og fleecepledd, men det var allikevel en lang natt.

Med sovesveis og et anstrengt smil var det godt da dagslyset kom og jeg kunne stå opp. Det føltes som Sibir….
Da duften av kaffi og havregrøt spredde seg mellom trærne, kom naboene for å sjekke om jeg delte frokost med dem.

Det var en flott tur og jeg er fornøyd med teltet. Ikke falt det ned og kondens må man jo regne med når det er varmere inne enn ute. Mest fornøyd er jeg med vekten, sjelden har sekken veid så lite med tanke på at jeg hadde både hus, mat og alt annet som trengs for å overleve på egenhånd. Teknisk innsikt; tjaaa, når jeg fikk det opp, kan alle få det opp… Så jeg ser frem til mange fine turer med «Lett» fremover, helst med LITT varmere vær….

Turen hjem gikk ned til Dale og opp bak Dalsnuten tilbake til Gramstad. Det var en fryd å gå meg varm i fint vær og med lett sekk….