Nordmarka på langs uten el-sykkel.

Det har lenge vært en drøm å sykle gjennom Nordmarka. Turen er en klassiker, på lik linje med Rallarveien og andre kjente sykkelturer. Jeg hadde kikket på både kart og studert reisebøker, men endte med turen som er beskrevet på ut.no: Gjennom Nordmarka på sykkel, fra Grua til Maridalen via Kattnosdammen. Grunnen var at det er enkelt å sette fra seg bilen, samt komme tilbake til startpunktet med tog via Gjøvikbanen. Dermed hadde jeg en god plan og med høytrykk over Sør Norge, var det bare å starte pakkingen.

Jeg kjørte i over 9 timer og det var kveld da jeg kom frem. Et stykke nord for Oslo fant jeg et turområde, hvor det var gratis parkering så jeg kunne sove i bilen, med utsikt til skog, eng og villmarksliv.

Lykken er bensinstasjoner som åpner VELDIG tidlig, slik at jeg kan snuble inn for å kjøpe kaffi og gå på do.

Grue stasjon var stille og rolig, så jeg fant en parkeringsplass og lastet opp sykkelen.

Det største problemet jeg møtte, var om jeg skulle sykle på el-sykkel eller ta den gamle. Det er mange år siden jeg syklet på vanlig sykkel, mest fordi jeg har el-sykkel. Det blir omtrent som om du skulle velge en trø-bil, mens du har en Tesla i garasjen. Fordelen med vanlig sykkel er at du slipper å være avhengig av å finne steder å lade, man blir mer fri og kan sette opp teltet hvor som helst. Ulempen er at det er sykt mye tyngre å sykle uten motor. Siden jeg vet litt om bakkene i Nordmarka, visste jeg at det var umulig å sykle hele turen uten å lade. Dermed børstet jeg støv og maling av den gamle stål-hingsten, som hadde stått ensom i boden. Gjemt, men ikke glemt…

Jeg hadde tatt en testtur i forkant og fant ut at knærne ikke er helt restituert etter operasjonene, så de mangler styrken. Derfor gikk jeg opp alle lange og bratte bakker.

Det gikk helt fint og jeg hadde god tid til å nyte den fine morgenen.

Det ble mange pauser og jeg hadde allverdens med tid.

Det er mye stigning opp til Myllavatnet, men for en belønning å komme dit. Nordmarka er full av innsjøer, tjern, elver og bekker.

Nordmarka er en del av Oslomarka, som består av ni delområder, som nesten alle heter noe med «marka». Den ligger i både Oslo, Jevnaker, Lunner og Nittedal kommune, så her snakker vi om enorme mengder med skog. Det er utallige løyper å velge mellom, både til å gå, sykle eller å gå på ski. Nordmarka er det mest kjente rekreasjonsområdet av alle ni områdene og har både DNT og private hytter til overnatting, samt det er flere serveringssteder. Legg til både hopp og alpinbakker, så får du en pekepinne over dette gedigne området like ved hovedstaden. Så sentralt, allikevel så vilt…

Det er godt merket, men jeg var glad jeg fulgte løypa på ut.no. Det var lett å sykle seg vill, med grusveier og skogsveier på kryss og tvers.

Med rim i gresset var det en frisk start på dagen. Heldigvis steg temperaturen ettersom sola kom høyere på himmelen.

Det var flotte veier å sykle på og jeg traff ingen andre på tur.

Det skal sies at jeg muligens var litt uheldig med valg av dag å starte turen på, det var nemlig samme dag som elgjakta startet. Jeg kunne høre skudd og hundeglam fra flere kanter. Med skrekk tenkte jeg på jegeren som trodde han skjøt en hjort og istedet drepte 3 sauer og et lam. En elg og en syklist er muligens enda likere, så jeg angret bittert på at jeg ikke hadde kledd meg i neonfarget sykkeltøy. Min rødbrune dunjakke kunne gå for fargen på en elg, så jeg håpet jegerne jeg hørte, hadde tatt en synstest i forkant.

Det var ikke helt øde, jeg så flere hytter og gårder innover marka.

Like ved Skiforeningens rastebu ved Trantjernet, fant jeg en benk. Da var det på tide med en sein frokost, så jeg kokte havregrøt. Det smakte fortreffelig og jeg nøt både mat og utsikt.

Det var både varmt og slitsomt å sykle innover, særlig da sola kom høyere opp. Jeg startet tidlig å se etter fine teltplasser og ved Gjerdingen fant jeg flere. Men det var fortsatt litt tidlig på dagen, så jeg valgte å sykle videre. Allerede hadde jeg passert en DNT hytte, samt Rajebråtan, som er en privat hytte med servering. Den var selvfølgelig stengt da jeg tråkket forbi, men det var helt greit, for jeg hadde mer enn nok mat med med meg. Dessuten skulle jeg sove i telt og ikke på hytte, var planen. Selv om det unektelig hørtes godt ut med seng, sliten som jeg var…

Det var rett og slett usedvanlig vakker natur å sykle gjennom. Denne delen av Nordmarka regnes som villere og mindre besøkt.

Jeg stod lenge og vurderte om jeg skulle sette opp teltet her.

Jeg traff et monster av en maskin, som felte, kuttet og kvistet svære trær i et forrykende tempo. Det er viktig å holde god avstand når man møter sånne og vente til føreren har sett deg, stopper maskinen og slipper deg forbi.

Noen steder treffer man på det som kalles trillesti. Det er nettopp det, her bør man trille sykkelen. Sykler man med offroad sykkel, går det fint å sykle, men det gjorde ikke jeg.

Jeg var bare glad for å gå litt og kunne ta av hjelmen. Dunjakken var stappet i sidetasken for lenge siden.

Som tidligere nevnt har Nordmarka utallige vann og mange av dem er bundet sammen med elver. Terrenget faller fra nord til sør og vannveien har blitt brukt til å ta ut tømmer i utallige år. Dermed ble det bygget dammer for å regulere vannet, slik at fløtingen gikk lettere. Veiene ble ikke vanlig å bruke før 1950-tallet, men av de eldste dammene er det lite igjen. De som står nå er av nyere tid, men gir allikevel et spennende innblikk i hvordan skogsdriften var i gamle dager.

DNT hytta Kattnosdammen er den gamle damvokterboligen og har 14 sengeplasser. Den er låst med DNT nøkkel og har dessuten STRØM. Jeg tenkte på el-sykkelen og at jeg kunne ha overnattet og ladet der.

Men det ble istedet en lang pause ute på tunet og jeg hygget meg med lunsj og utedo.

Et stykke unna fant jeg tidenes teltplass, hvor jeg rigget meg til. Det var tydelig at det ble brukt som leir, jeg fant flere teltplugger og en halv agurk.

Jeg fikk min egen private badestrand og var ikke sein om å få av klærne for å ta et bad. Sein september hadde sommertemperatur og det var bare å nyte kvelden.

Jeg hadde en fantastisk kveld og natt, sov godt i den letteste og varmeste av soveposene mine. Det var temperatur ned mot null om natta og jeg våknet til en helt annen utsikt enn jeg hadde sovnet til. Dessuten var jeg stiv og støl etter syklingen, så jeg innså for ørtene gang at det er stor forskjell på å sykle med og uten strøm… Men etter en bøtte med kaffi var jeg klar, både fysisk og psykisk. Jeg pakket ned, pumpet mer luft i dekka og slepte sykkelen med meg gjennom skogen.

Man kunne nesten ikke tro det var samme stedet, tåka hyllet alt inn i grått.

Men jeg visste jo at sola snart ville skinne og at det ville bli nok en fin dag.

Det ligger både gårder og hus i Nordmarka, men jeg så ikke mye folk foreløpig.

Jeg så ferske spor av elg, men ingen elg. De var vel gått i dekning med skogen full av jegere…

Jeg spiste sein frokost ved Sandungen, der var både benk, bord og demning. Samt nydelig utsikt…

Jeg hadde gledet meg til å ta en omvei for å hygge meg på Kikutstua. Denne betjente DNT hytta er åpen hele året og har 64 sengeplasser. Jeg hadde sjekket kafeens åpningstider og var glassklar. Men da jeg slepte meg inn på tunet, var hytta stengt for oppussing… Typisk min flaks…

Jeg ser at turen for min del kan deles inn i før og etter Kikutstua, den endret seg etter det. Nå var det mye folk og de fleste på sykkel. Mange som var på treningstur og mange mosjonister på el-sykkel, som kom mot meg og var på vei nordover. Naturen endret seg også og jeg fikk mange og lange bakker nedover, så jeg følte jeg trillet helt ned til Maridalen. Det var ganske så fint, særlig siden tåka hadde lettet og jeg kunne nyte utsikten. Plutselig var jeg nede ved både trafikkert hovedvei og parkeringsplass, samt mye folk. Jeg følte meg nesten som en huleboer, som vandret ut av dei djupe skogane…

Jeg nøt å trille nedover og man får ganske god fart med noen kilo på baken og fullastet sykkel. Selv ut motor…

Det finnes nok enklere veier ned til Kjelsås stasjon, men jeg tok den idylliske og tunge veien via ei kulturløype.

Kulturen bestod i at det var satt opp informasjonstavler, som fortalte om historiske steder jeg passerte.

Men jeg var såpass sliten at jeg tok ingen omveier for å lese og jeg stoppet ikke med mindre det var en benk å sitte på.

Turen ble avsluttet på Gjøvikbanen, mellom Kjelsås og tilbake til Grua. I fredagsrushet måtte jeg stå de 40 minuttene turen tok, men det var helt greit. Toget jeg tok, må ha Norges hyggeligste ansatte, jeg fikk nemlig en hjertelig velkomst. Det hører med til historien at da jeg skulle kjøre hjem, ble jeg stoppet av politiet for mistenkelig kjøring. Jeg måtte jobbe litt for å overbevist dem om at jeg var verken ruset, på flukt etter kriminalitet eller kjørte stjålen bil uten gyldig førerkort, men jeg var utslitt etter å ha syklet gjennom Nordmarka UTEN el-sykkel. De lot meg kjøre videre mot at jeg tok inn på nærmeste hotell for å sove og heller kjøre videre neste dag. Og det gjorde jeg selvfølgelig…

De har fine stasjonsbygninger langs Gjøvikbanen.

Klar for å laste opp bilen og få sykkelen på taket igjen. Det er reine treningsøkta å være på sykkeltur.

Det var smart å få en god natts søvn før den lange kjøreturen hjem….

På brudeferd til Salmeli.

Det er mye som må ha vært strevsomt i gamle dager. Særlig dersom man bodde i avsidesliggende strøk og det gjorde vel de fleste her til lands. Salmeli er ei lita bygd, som ligger på 550 meter over havet, helt oppe ved høyfjellet nord i Kvinesdal. På det meste bodde det 73 personer her. Det har blitt drevet gårdsbruk her siden 1300-tallet og selv om gården ble fraflyttet under Svartedauden, så var den i drift igjen på 1600-tallet. Sånn kan man bli meget imponert over og jeg var derfor klar for et lite besøk.

På «bøgda» driver de folkeopplysning på høyt nivå. Så dersom du er usikker på hvordan du bruker offentlige toaletter, ta deg en tur til Tonstad.

Enda mer imponerende var bua som står på parkeringsplassen, hvor turen starter. Det er god informasjon, betalingen gjøres via vipps og man kan bytte til seg en bok.

Turen mellom Josdal i Sirdal og Salmeli i Kvinesdal er en av DNTs historiske vandreruter og kalles Brudleruta. Turbeskrivelse finner du på ut.no.

Jeg har litt kjennskap til de Historiske Vandreløypene, som er et samarbeid mellom DNT og Riksantikvaren. Det finnes 18 ulike løyper spredd utover hele Norge og jeg har tidligere gått flere av dem. Felles for dem alle, er at de følger de gamle stiene og ferdselsveiene, gjennom et landskap rikt på kulturhistorie. De ulike løypene er godt merket og skiltet, samt de forteller om en tid som ikke lenger finnes. Derfor synes jeg at det er viktig å ivareta disse tradisjonene, både de gamle stiene, minnesmerker og bygningene, slik at historien kan gi lærdom til nye generasjoner.

Det startet ganske trått, med 3 kilometer på asfalt og grus gjennom et svært hyttefelt.

Men man steg ganske fort i høyden og det er jo alltid hyggelig.

Selv om det fremdeles var sommer, var det ingen tvil om at høsten var på vei.

Man skal gå ganske langt, før man treffer på første skiltet som viser at man er på rett vei.

Turen mellom Sirdal over til Kvinesdal kalles for Brudleruta. Det kommer av uttrykket brudle, som opprinnelig betyr et brudefølge. Det var vanlig i Agder å legge steiner på bart fjell, i en bein rekke. Denne tradisjonen startet opp på 1600-tallet og var mest vanlig i indre Agder. Steinene symboliserte hvor mange personer som deltok i brudefølget og størrelsen på steinene sa noe om det var voksne, barn eller dyr. Ihvertfall antar man det, siden det ikke finnes så mye nedskrevet fra den tiden som kan si helt sikkert.

Turen opp og gjennom Ravneskaret er bratt og steinete, men det gikk fint.

Jeg feiret med å spise en sein lunsj i godt selskap. Mye mulig at han kjente lukten av de kokte eggene mine, siden han kom så nær.

Det mest kjente området med brudler ligger på Josdalsheia, hvor man kan finne 16 stykker. Noen ligger veldig synlig, mens andre er dekket av busker og kratt. Brudlene ble som regel lagt på det høyeste punktet på ruta eller hvor det var naturlig å ha en stopp for å hvile. De kunne legges mellom hjemmet til brud og brudgom, eller mellom hjemsted og kirken. Hvorfor man gjorde det, er uvisst, men det kan ha vært for å verne mot onde ånder. Eller kanskje bare til minne om en fin dag…

Dette er visstnok et kjent landemerke, løven eller prinsen. Jeg savnet litt informasjon…

Frem til hit var stien grei å følge og greit merket.

Videre innover heia var det litt ymse med både sti og merking. Jeg fikk ikke inntrykk av at dette var et sted som var mye besøkt.

Men brudlene fant jeg. Det var verre med skiltet, hvor bare pinnen stod igjen.

Som sagt så har jeg gått flere historiske ruter før, så jeg innrømmer gjerne at jeg var en smule skuffet. En ting er at løypa var iferd med å gro igjen, det er bare trist. Men at merking og skilting var såpass dårlig vedlikeholdt, det hadde jeg ikke forventet. Flere steder lå skilt på bakken og jeg brukte mye tid for å lete etter røde merker, samt sjekke kart for å se at jeg ikke rotet meg bort. Det gjorde at jeg beveget meg enda tregere enn jeg vanligvis gjør, men det er greit. Jeg hadde det tross alt ikke travelt…

Det var mye stein og jeg sleit litt med å se hva som var brudle og hva som var bare stein. Dessuten skulle det finnes rester av et ledegjerde i nærheten, muligens fra steinalderen, men det fant jeg ikke.

Etter brudlene gikk det nedover mot Salmeli, men det er 6,5 kilometer før man kommer dit. Jeg sleit litt med å forstå turbeskrivelsen.

Jeg passerte flere små vann, hvor det visstnok skulle være flere fine teltplasser. Men det var mye myr og vått, samt overgrodd, så jeg hadde litt problemer med å finne dem.

Langt om lenge kom jeg frem til Salmeli. Da hadde jeg rota meg bort i siste nedover bakken og nesten havna i elva. Det skal sies at da jeg fant rett sted med gjerdeklyveren, var merkingen god. Men så kom jeg ned til broen og der var grinden lukket. Jeg kunne se at bygda nok ikke var den ubebodde og museumsaktige samling av hus jeg hadde sett for meg. De røde prikkene gikk i motsatt retning, antakeligvis ned til parkeringsplassen. Så der stod jeg og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det stod ikke skilt om «Adgang forbudt » men det føltes sånn…

Dersom man vil overnatte på Salmeli, må det avtales på forhånd. Da kan man ligge i en låve fra 1600-tallet, sammen med masse mus. Alternativet er telt, men da må man finne et annet sted enn Salmeli. Jeg hadde telt med og snudde nesa mot heia igjen.

Det KAN ha vært den bratte bakken opp til husene som gjorde at jeg droppet sightseeing. Men mest at jeg følte meg som en inntrenger på privat område.

Det gikk lettere oppover, når jeg greide holde meg på stien.

Jeg endte opp med et tørt, men kanskje ikke så flatt sted, til lyden av sauebjeller.

Det ble en kald fornøyelse å ligge i telt, jeg hadde bommet på valg av sovepose. Den lette sommerposen ble ikke varm nok, det blåste kald nordavind og var ikke mer enn et par plussgrader. Men selv den lengste natten tar slutt og jeg kom tidlig i gang med veien videre. Teltet ble pakket i lys av hodelykten og jeg gikk helt bort til Atlakstølen, hvor jeg kledde av 3 lag ull og spiste en skikkelig frokost.

Det må sies at jeg stod opp til en fantastisk morgen, selv om det var kaldt.

Det å gå seg varm i soloppgang, er heller ikke feil. Det tok sin tid å få kroppen igang…

Jeg var rett og slett så frekk at jeg rigget meg til på trappa. Det var lukket og låst på Atlakstølen, men tidligere kunne reisende få både melk og prim her.

Jeg kom opp til stidelet og valgte rundløypa opp mot Snøfonnskaret. Det ble mye å krype over og under, og ihvertfall ikke tørrere.

Her savnet jeg litt informasjon. Er det meningen at man skal bruke båten for å ro over til helleren ved Hovknutevatnan, nok et kulturminne? Jeg ville jo gjerne dit, men forstod lite av HVORDAN.

Oppi der en plass TROR jeg at den ligger. Jeg gav opp å komme meg dit.

Tilbaketuren ble et slit.. Jeg var forberedt på dårlig merking, det opplyser ut.no om i turbeskrivelsen. At det knapt var sti, var mer krevende. Dessuten er det endel stigning, man skal over Hovsknuden på 920 meter over havet. Men det var en vakker dag, med sol og lite vind. Jeg gikk mye å tenkte på menneskene som hadde gått her siden tidenes morgen, ikke bare brudefølgene men enda lengre tilbake. De gikk neppe for å hygge seg på tur, men fordi de måtte. Enten det var for å skaffe mat eller gå til kirken på Tonstad, så hadde de nok et mål med turen.

Det er nok helst sauer som tråkker oppover mot Snøfonnskaret.

Litt usikker på hva dette var, men jeg tok nå bilde av det, i tilfelle det var berømt.

Dette var et vanlig syn, merkepinnene lå flatt. Jeg forsøkte å sette dem opp igjen, de er ikke lette å få øye på når de ligger flatt.

Endelig på toppen av Hovsknuden. Den ligger på Fjelltoppappen, for dere som er opptatt av sånt noe.

Jeg må si det ble en tur til ettertanke. Det var vanskelig å forstå at dette var en historisk vandreløype, ihvertfall sammenlignet med de jeg har gått før. Det eneste stedet som var godt merket og tilrettelagt var opp til toppen av Hovsknuden, så jeg antar at de fleste turgåere er mer glad i topptur, enn historisk vandring. Jeg ble ganske trist av å tenke på at denne stien, som har blitt brukt gjennom mange hundre år, er i ferd med å forsvinne. Men sånn er tidens gang, det som ikke brukes, blir glemt.

På vei ned fra Hovsknuden kunne jeg plutselig gå tørrskodd over myra. For første gang på turen….

Turen jeg gikk ble ganske nøyaktig 3 mil. Ifølge ut.no kan den gås som en dagstur og de påstår videre at de fleste gjør det. Enten fra Salmeli eller Josdal, men jeg tror neppe de går frem og tilbake, (med mindre man er i usedvanlig god form). Da må man ha en bil på hver sted. Turen regnes som middels krevende, noe jeg også tenker kan tas med en klype salt. Uansett, jeg er glad for å ha opplevd Brudleruta og håper at den holdes ved like i mange år fremover.

Glamping i Skottland.

Vet du forskjellen mellom å dra på camping eller å dra på glamping? La meg gi deg et stikkord eller to, UTSTYR OG KOMFORT. Jeg anser meg selv som en erfaren teltsover, enten det er et lite fjelltelt langt ute i ødemarken eller ei gressmatte jeg har betalt for å campe på. Stort sett har det vært vellykket, bortsett fra de gangene hvor teltet har blitt søkkvått, blåst ned eller jeg har blitt jaget av enten to eller firbeinte. Min stil har som regel vært relativt minimalistisk, men ettersom årene siger på, har jeg lært at komfort ikke er et negativt ord.

Min skotske venninne har en stor bil, men det var allikevel stappfullt da alt det «nødvendige» var på plass.

Jeg trodde først det var en spøk da jeg hørte om oppblåsbart telt, men det var genialt. Pump opp, plugg ned og flytt inn…

Teltet hadde to store soverom, som var flaks siden vi måtte ligge på tvers, på grunn av nedoverbakke. Ellers var det et stort oppholdsrom, med plass til to svære stoler og bord. Her kunne lett en familie på seks sittet rundt et spisebord…

Det hadde vært to kriterier da akkurat denne plassen ble bestilt, kort vei til parkeringsplassen og enda kortere vei til do. Glamping for godt voksne damer altså…

Jeg var spent da min venninne planla en fem dager, fire overnattinger, camping tur til det skotske høylandet. Det ville ikke vært min første gang i telt i Storbritannia, men jeg hadde en mistanke om at det kanskje ville være litt annerledes enn om jeg dro alene. Teltet var en ting, det var en fantastisk bolig som i tillegg var enkelt å sette opp. Men alt tilbehøret… Vi hadde booket med strøm; det vil si at vi hadde med lampe, kjøleboks, varmeovn og vannkoker. Ikke at vi fikk brukt annet enn kjøleboksen, strømnettet var ikke beregnet for så høyt forbruk. Men det var med….

Man senker ikke standarden på skotsk frokost selv om man er på camping. Det var mye egg, firkanta pølser, haggis, blodpudding og bacon. Det smakte fortreffelig og alle måltid ble laget og spist utendørs. Bord/benk var det ikke vi som hadde tatt med, men det var flott plassert.

Campingplassen lå like ved River Tay, hvor vi hadde sett for oss å bade. Men elva var vanskelig tilgjengelig og stri, beregnet for rafting og elvepadling.

Det var bare noen minutter å gå til Grandtully, en søvnig liten landsby med noen spisesteder, pub, Spar-butikk og en sjokolade fabrikk med smaksprøve, museum og butikk.

Vi så skiltene, men dessverre ikke ekorn.

Det er mange campingplasser spredd utover det skotske høylandet, men det kan allikevel være viktig å planlegge litt i forkant. Ofte er plassbestilling nødvendig i høysesong og særlig i skoleferien (som starter i Skottland i første del av juli) og helger. Det var hovedsakelig gedigne telt som var spredd utover gressmatta og jeg studerte ivrig skotsk camping-kultur. Eller det jeg vil kalle glamping. For her var ikke spart på noe. De utenlandske turistene kom hovedsakelig i bobil og hadde egen asfaltert oppstillingsplass.

Noen kjørte den litt enklere stilen, med pop-up telt og vindskjerm, men de kom seint og dro tidlig.

Om kvelden var det bålkos i medbrakt bål panne, etter at middagen var grillet og fortært. Vi hadde med egne kubber, som ikke var ved, men en slags stor brikett.

Det er også lov å sette opp telt i naturen og jeg så mange fine teltplasser. Men problemet er parkeringsplass, hvor man kan stå over natta og at man må gå ganske mange 100 meter bort fra bilen, før teltet kan settes opp.

Når man drar på glamping tur, sier det seg selv at det er viktig å velge strategisk. Man pakker ikke opp og ned alt det utstyret for bare en natt, men man finner en base, sentrert mellom de severdighetene man vil få med seg. Grantully Station Campsite var valgt for sin beliggenhet, med ca 1,5 time å kjøre til Glencoe og like langt i motsatt retning mot Cairngorms nasjonalpark. Dessuten var det utallige turer, byer og severdigheter i kort avstand til campingplassen, som var verd et besøk, så problemet var heller hvordan rekke alt.

Vi hadde en dagstur til Cairgorms for å gå på tur. Planen var å rekke 3 fjelltopper, men det holdt med 2 for min del. Selv om veien var god og lett å gå på…

Slottet i Braemar har jeg besøkt tidligere, så det ble bare en kort stopp for å dekke mitt behov for å se et slott daglig.

Høydepunktet på ferien var definitivt Glencoe, hvor vi gikk inn til The Secret Valley. For en dag…

Andre opplevelser var mer spontane, som en stopp for å oppleve landsbyen Killin og Falls of Dochart. Så mye å se…

Høylandet er ikke bare fjell, det er mye skog og dyrket mark. Overalt er det stier og veier hvor man kan gå og disse er ofte merket og skiltet, i motsetning til fjellene.

Jeg innrømmer gladlig at jeg har fått smaken på glamping etter turen jeg var på. Det KAN også skyldes at for min del var det skikkelig latmannsliv, med min skotske venninne som kokk, servitør, hushjelp og sjåfør. Det kan jeg like… Skottene er meget gjestfrie, høflige og omtenksomme, så når de har en gjest, ER man gjest… Men jeg fikk heldigvis lov til å ta oppvasken, så det var min jobb. Men gleden av å kunne gå oppreist inn i et telt, sitte i en god stol, sove på tykk luftmadrass og drikke skikkelig kaffe, gjør at jeg nok vurderer å bytte ut lettvektsutstyret mitt i noe mer komfortabelt… Men da trenger jeg også ny bil til å frakte alt utstyr, så det kan være at det blir for dyrt. Så mye mulig at det bare blir med tanken….

Hvorfor godt voksne sjelden dra på tur med telt…

Det finnes mange av dem som mener at «alder bare er et tall» og at «man er ikke eldre enn man føler seg». Det kan jeg så absolutt være enig med dem i, samtidig som jeg har lagt merke til noe vesentlig ettersom årene siger på. Det hjelper ikke at man føler seg som 17 år i topplokket, når skroget føles som godt over 90. Tenk at det fantes en tid da jeg oppriktig mente at alle over 40 år var skikkelig gamle. Men så ble jeg plutselig 40 selv og merket i grunnen lite forskjell, både i kropp og tankesett. Det samme skjedde da jeg ble 50 og enda lurer jeg på hvor alle årene har blitt av? Da innså jeg plutselig at grensen for når folk ble gamle, har endret seg gradvis etter hvert som jeg ble eldre selv. Det var faktisk en gang jeg tenkte på alle militære i Vatneleiren som skikkelige menn, mens nå ser de vernepliktige soldatene ut som om de kom rett fra barneskolen…. Så egentlig tror jeg at det å bli gammel, har veldig lite med alder å gjøre og mer med innstilling.

Da jeg gikk Der Westveg i Sør Tyskland i 2022, bar jeg med meg telt og full oppakning. Jeg hadde noen netter i telt, men flest på gjestehus og hotell. Men tropevarme over skogen, var det utrolig godt å avslutte dagen med air-condition og iskaldt øl.

Jeg lå en uke i telt ved Tititsee, etter at jeg måtte avbryte Der Westveg på grunn av varmen og mange korona stengte landsbyer. Det gikk fint, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et større telt. Og ikke minst en stol….

Når man bor i telt, kommer man tett på naturen og de innfødte.

Samtidig er det ikke til å stikke under stol, at det er mye som forandrer seg når alderen siger på. Plutselig er enkelte ting, som man før tok som en selvfølge, relativt krevende. Jeg merker at ting, som å bære inn de store vedsekkene fra boden nederst i hagen eller ta på sokkene før jeg har drukket kaffe, tar lengre tid. Dessuten har jeg mange ganger sittet på campingplasser og undret meg over hvorfor det er så mange godt voksne som har bo-bil. Det er liksom en ting når man blir pensjonist og gjerne en del år før det. Svære og komfortable bo-biler, som inneholder all luksus hjertet kan begjære. Det er ikke ofte man ser andre på min alder i telt og har de telt, er det ofte en luksusutgave med flere soverom, svær oppblåsbar madrass og bord, samt stoler til å nyte proseccoen i.

Jeg har mange ganger misunt de som har hytte eller bo-bil, særlig når regnet øser ned og vinden rusker i teltet.

Men så har man alle de andre øyeblikkene, som å sitte utforbi teltet med morgenkaffe og se solen gradvis krype over fjellene…

Dessuten er livet med telt enkelt og praktisk, når man drar rundt i utkants-Norge hvor det er langt mellom overnattingssteder. Da jeg syklet mellom Nedstrand og Bergen i godt selskap, fant vi overnatting like ved ferjekaien på Buavåg.

Så hva er det som gjør at teltliv blir mer krevede ettersom årene kryper på? Det kan jeg godt fortelle, basert på mine egne erfaringer. Merk at dette ikke er verken forsket på eller vitenskapelige studier, her er bare mine egne tanker om temaet. Når man blir eldre, er det naturlig at kroppen blir stivere. Man kan til en viss grad påvirke dette selv, med trening og kosthold, men de aller fleste merker at ledd og sener knaker og at musklene trenger lengre tid på å restitueres. Fottur med telt og tung oppakning kan derfor bli et slit, med vondt både her og der. Jeg har merket at ettersom jeg blir eldre, er jeg mer og mer opptatt av hvor mye sekken veier og har investert i lettvektsutstyr av både telt, sovepose og liggeunderlag. Jeg veier sekken før lange turer og vet sånn omtrent hvor mye kroppen tåler å bære. Allikevel er det tyngre nå, enn for 20 år siden.

Det fineste med å dra på tur med telt, er friheten. Man har alt man trenger på ryggen, kan stoppe når man vil og oppleve naturen på en helt annen måte enn ved kjøring og hotell. Dette er fra en tredagers tur i Jotunheimen.

Jeg er særlig glad i kombinasjonen sykkel og telt, da slipper jeg nemlig å bære… Det er mange flotte og bynære steder å ta en svipptur til, her teltet jeg ved Store Stokkavatnet utforbi Stavanger.

Jeg dro for noen år siden på telttur til Florida og campet i Little Talbot Island States Park. Det var utrolig varmt og meget eksotisk, med skilpadder og insekter vi ikke har hjemme. Og nevnte jeg den svære myggen??!! Primitivt campingliv er IKKE å anbefale i tropiske strøk, men all erfaring er god erfaring…

Når man er stiv og vond i både hofter, rygg og knær ( som mange godt voksne ofte er), kan det være utfordrende å komme seg inn i et lite fjelltelt. Jeg har opptil flere fjelltelt som er så lave at man ikke kan sitte oppreist inni det og da sier det seg selv at man må krype både inn og ut. Kryping går greit, men man skal opp i stående også og det er ikke alltid enkelt.. Plassering av telt er derfor viktig, ha gjerne trær eller store steiner som man kan bruke for å komme opp i stående. For ikke å snakke om å finne en god stilling å sitte, når man kun har en sittematte og noen steiner rundt seg. Jo flatere terreng, jo vanskeligere er det å finne gode sittestillinger. Det finnes egne små stoler å bære med seg, og på campingplass har man ofte bil og kan ta med en god stol. Men komfort er ofte fraværende når man er på telttur.

Da jeg gikk Finnskogleden fant jeg en fin teltplass hvor noen hadde satt igjen en stol. Det satte jeg stor pris på, selv om jeg er mest tilhenger av sporløs ferdsel når jeg er i naturen…

Gamle folk står ofte tidlig opp og jeg er intet unntak. Når man drar på tur sammen med andre, kan det ofte bli mange timer å sitte og vente før de står opp. Gå en tur eller ha med stol….

Da jeg syklet langs Telemarkskanalen med en god venninne, var natten vi tilbragte sammen med geitene et av de beste minnene. Det er ofte omveiene og overraskelsene som beriker turene, og jo mindre planlegging, jo bedre…

Da jeg hadde en helg på Iveland, fant jeg den mest perfekte teltplassen ved et vann. Det viste seg at det var så mye mygg og knott, at jeg til og med måtte lage mat inni teltet. Teltliv har sin sjarm…

Det er mange som sliter med søvnen når man blir eldre og jeg har hatt mange og lange våkennetter i telt. Det kan være vanskelig å finne en god liggestilling i en trang sovepose og ofte er man for varm eller for kald. Liggeunderlag er jeg konstant opptatt av, mest i forhold til tykkelse og vekt. Dersom noen vet om et skikkelig stort og tykt underlag, som veier fint lite og ingenting, er jeg meget interessert. Ofte bruker jeg luftmadrass, men kun dersom jeg har bil. Mange jeg kjenner (som ikke er gamle) sliter også med å sove i telt, så jeg tror ikke det bare har med alder å gjøre. Men jo eldre man blir, jo mindre oppsøker man det ukomfortable, er min erfaring. Du vet, been there, done that….og tryggest og minst stress innenfor komfortsonen.

Jeg håper jeg aldri blir så gammel at jeg ikke nyter å ligge i teltet og se ut på himmel og trær.

Jeg har hatt mange og utrolig kjekke turer i telt til Ølberg camping sammen med han på 11. Da bor vi omtrent på stranden og lever på pølser og softis hele turen…

Dessuten er det mange i en viss alder, som må opp både en og flere ganger om natten, for å gå på do. Da er det ganske stress å ligge i telt, særlig hvis man ligger på campingplass og må gå en halv kilometer til nærmeste do. For ikke å snakke om det å krype ut av en varm sovepose, ta på fuktige og klamme klær, bale med opptil flere gjenstridige glidelåser, stable seg opp i stående for å finne en egnet plass å huke seg ned… Kanskje ikke bare en, men flere ganger på en natt. Jeg har prøvd mye forskjellig; fra helsekost til å slutte å drikke etter klokken 18.00. Men foreløpig har jeg ikke funnet noe som fungerer optimalt. Ja, jeg har hørt om tisseflaske og trakt for damer, men er meget usikker på om det er noe jeg hadde fått til å fungere i min alder og fysiske form.

Så enten man ligger på campingplass eller milevis fra folk…

i nabolaget eller er langt hjemmefra, så er teltliv helt topp…

Mange lurer nok på hvorfor jeg fremdeles foretrekker telt når jeg drar på tur? Etter å ha lest dette innlegget, lurer jeg litt på det selv… Men telt er og blir enkelt, billig og praktisk. Man har frihet til å dra hvor man vil og når man vil. Dersom man vil unngå å tenke at man er blitt for gammel, er det bare å dra på telttur så mye som mulig. For min del har alltid pris vært en viktig faktor, det er garantert mye billigere å overnatte i telt enn på hotell. Særlig da barna var mindre, var teltturer den ferieformen jeg hadde råd til. Det har gitt mange minner og gode historier vi ler av i dag. Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer, jeg fikk ufattelig lyst til å dra på telttur og starter pakkingen nå med en gang…

Med lavvo telt og leiebil, hadde jeg tre ukers ferie sammen med min datter rundt omkring Cornwall og Devon i sør England. Det var en fantastisk tur og anbefales varmt.

På telttur i østre Jotunheimen.

Det har blitt en tradisjon de siste årene, å dra på «husmorferie», sammen med en god venninne. Da setter vi av en langhelg og velger ut et turmål. Vi kan nok ikke skryte på oss at vi er husmødre noen av oss, men pytt, pytt. Årets tur var planlagt til Jotunheimen og jeg overlot all planlegging til min venninne. Hun er nemlig lommekjent i området, med kort vei fra Oslo. Ellers arrangerer hun turer til Nepal og er over gjennomsnittet sprek. Men turen hun hadde valgt, skulle være en fin nybegynner tur og jeg gledet meg hemningsløst.

Jeg er født og oppvokst på flate Jæren og det er ingen ganger jeg blir mer klar over hvor flatt det er, enn når jeg ser det ovenfra.

Kjøreturen fra Oslo til Jotunheimen tar omtrent 3 og en halv time, men det ble mørkt før vi kom frem.

Planen var å sette opp telt ved Gjende, men det ble istedet rett over parkeringsplassen.

Jotunheimen er kjent for høye fjell og vakker natur. Her er selve hjertet av fjell-Norge, med 255 topper over 2000 meter. Både Galdhøpiggen og Glittertind finner man her, samt breer, fosser og daler. Det er et populært turmål, men dersom man styrer unna Besseggen og de andre turistmagnetene, er det fullt mulig å få ødemarksfølelsen, uten å måtte gå i kø. Samtidig var turen vi skulle gå, relativt trygg, iforhold til sivilisasjonen. Selv om det ikke var mobildekning, var det kort vei til nærmeste bilvei. I vår alder, vet man aldri når en krise kan oppstå..

Båtturen over Gjende er en opplevelse. Husk bare å bestille billett på nett god tid i forveien.

Ved Memurubu er det strand, Turistforenings hytte og mulighet for å leie teltplass ved vannet. Det fristet, men vi hadde tross alt en plan.

Vi hadde mange og lange diskusjoner om definisjonen på nybegynnertur. Til slutt ble vi bare enige om å være uenige.

Planen var å ta båt over Gjende og starte ved Memurubu. Vi ankom parkeringsplassen ca 00.30 og satte opp telt. Siden jeg kun hadde håndbagasje med på flyet, hadde jeg lånt et telt. Å sette opp et ukjent telt i mørket, var ikke lett, men med god hjelp varte det ikke lenge før jeg lå i soveposen. Etter en bedre frokost, bestående av havregrøt og en bøtte med kaffe, skulle vi ta båten 10.30. Den var full, så vi var nødt til å vente på båten som gikk 14.15. Det gav oss god tid til å slappe av, før vi tok shuttlebussen ned til kaien. Her er kafé, så det ble riktig så hyggelig.

Jeg har gått over Besseggen før, men ikke med full oppakning. Jammen godt at jeg hadde «hare» oppover fjellsiden..

Oppe på flaten, delte stien seg og vi fulgte den som gikk mot Glitterheim.

Etter en bratt nedstigning, gikk det fint og ganske så flatt nedover dalen. Rett foran oss lå Russvatnet, hvor vi skulle sette opp teltet.

På høyfjellet er det sjelden problem å finne drikkevann, husk bare å ta det som renner og ikke stillestående.

Jeg visste hva som ventet ved Memurubu, en relativt heftig oppoverbakker. Selv om både telt og sovepose var lettvekts, hjalp det lite når sekken innholdt flust av godsaker, både i fast og flytende form. Men utsikten er så fantastisk, at man glemmer både høy puls og skjelvende lårmuskler. For en prakt…og nasjonalromantikken sprengte i brystet. Jeg vurderte å stemme i et vers av «Ja, vi elsker», men siden jeg ikke hadde pust til å synge, dessuten lå langt bak fjellgeita, var det bare å gi gass.

Det er mange fine teltplasser langs Russvatnet og ikke er det trangt om plassen heller.

Menyen var reinsdyrkjøtt i jegergryte, med potetmos og seterrømme. Ikke selvskutt, men kjøpt på Coop. Det finnes reinsdyr i Jotunheimen, men vi så ingen.

Finnes det noe mer avslappende enn å sitte utforbi teltet med morgenkaffi? Se sola som sakte kryper nedover fjellsiden og glede meg til den treffer ansiktet mitt og gir litt varme. Det er kaldt oppe i høyden og ull er obligatorisk uansett årstid.

Det ble en passe lang førstedags tur og vi var meget fornøyd med leirplassen. Det ble bad, middagslaging på gassbluss og en øl. Alt smaker godt på tur, særlig når man kjenner på kroppen, prisen man har betalt for å få med seg luksusen til fjells. Absolutt verd den ekstra vekten. Vi tok tidlig kveld og det ble en fredfull natt. Neste dag skulle være en rolig rusletur langs vannet, på bare noen få timer. Jeg gledet meg….

Det var en flott dag og lettgått innover. Russvatnet ligger i dalen bak Besshø og vi fulgte stien mot Glitterheim til midt på vannet.

Vi passerte elven under fossen på en vaklende bro.

Vi passerte mange fine små strender, men det var ikke DEN stranden vi skulle telte ved.

Ja, turen langs vannet er lettgått, men lang. Eller, jeg syntes den var lang, andre ikke.

Heldigvis ble det en lang lunsjpause med vin til maten, noe som lettet sekken enda mer.

Dag to går langs Russvatnet sin bredde og er nok en flott opplevelse. Naturen endret seg, fra de stupbratte fjellsidene, til mer slake åser. Vi fant nok en fin teltplass, på andre siden av hengebroen. Russvatnet er privateid og strengt forbudt å fiske, uten fiskekort. Det spilte ingen rolle for oss, som hadde potetmos og 9 pølser å sette til livs. Det var enda bedre å bade her, med en flott sandstrand og behagelig temperatur. Det ble en hyggelig kveld, men da vinen var drukket opp og myggen for innpåsliten, var det bare å finne soveposen.

Russvatnet ligger på 1175 meter over havet og her er vegetasjonen typisk høyfjell.

Da kunne vi ihvertfall se enden av vannet, hvor vi skulle campe.

Da var vi klare for hengebroen, eller dinglebroen, som jeg i mitt stille sinn døpte den om til.

Neste dag var sjarmøretappen tilbake til Gjendesheim. Det skulle være en liten stigning langs fjellsiden og det ble det. Men, alt er jo relativt, så jeg trengte noen gode pauser for å komme meg til toppen. Allikevel er utsikten og stillheten så overveldende, at det føles bare godt. Godt å være ute, godt å være i stand til å bruke kroppen og ikke minst godt å ha selskap av en god venninne som både inspirerer og utfordrer meg. Å være på tur i den mektige naturen som er Jotunheimen, det er jammen noe helt annet enn flate Jæren. Jeg nøt turen intenst.

Godt vi ikke hadde drone med, det er nemlig ikke lov her i naturvernområdet. Og bak der er Besshø, som ifølge enkelte er nok en fin, liten spasertur. Kanskje en annen dag…

Stein, på stein, på stein… Og regn i vente… Vi var skikkelig heldige med været, regnet startet 10 minutter før vi var nede ved Gjendesheim. Alltid kjekkere på tur, når været er bra.

Lengre nede i fjellsiden, møtte vi igjen stien som går over Besseggen. Det er relativt bratt nedover, og jeg såg med medlidenhet på alle de, som slepte tunge tursekker oppover.

Det ble gourmet burger på Beitostølen, da vi kjørte hjemover.

Det er bare å slå fast at det var en fantastisk tur. Jeg mener fortsatt at det er en fordel å ha vært på tur før, med full oppakning, før man legger ut på denne turen. Ingvill er fortsatt uenig og mener at turen kan gås som en dagstur og er en lett tur til å være Jotunheimen. Og dersom du ble fristet og har lyst til å gå, finner du en grundig beskrivelse på https://nepaltur.no/blogg/nybegynner-telttur-i-jotunheimen/. Vi traff faktisk Gaute, som gikk turen fordi han hadde lest bloggen til Ingvill og det var stas!! Uansett, Jotunheimen er verd et besøk, med eller uten telt. God tur ❤️

Der Westweg, på de styggeste skoene jeg noensinne har eid…

Noe av det viktigste å tenke på, når man skal på tur, er hva har man på beina. Jeg har egentlig ikke noe godt forhold til sko, sikkert fordi jeg alltid blir sendt over til herreavdelingen for å finne noe som passer. Mitt valg er aldri hva har jeg lyst på, men hva får jeg klemt meg oppi. Siden de gamle fjellsko mine var beregnet på terreng og ikke grus, dessuten hullete og nedslitt, var jeg nødt til å kjøpe nye sko før der Westweg…

Schwartzwald ligger sørvest i Tyskland og et stort skogsområde. Tenk Brødrene Grimm og deres mørke eventyr, det sies at de fant mye gamle sagn og inspirasjon i skogene her.

Det er mange landsbyer og veier, så man er aldri langt unna sivilisasjonen.

Der Westweg er Tysklands eldste og mest kjente langdistanseløype. Den starter i Pforzheim og ender i Basel.

Det første paret likte jeg godt, men de var kjøpt på nett og passet egentlig ikke. Så to uker før avreise, løp jeg rundt i sportsbutikker og jaktet etter den perfekte sko. Jeg endte opp med en sko, som var god på foten og fulldempet. Men den så ut som noe min bestefar ville brukt, en kryssing mellom snøjoggings og flytebrygge. Men nå jeg er blitt så gammel, at det er komfort over estetisk nytelse, så jeg tenkte «jada, fine de».

Jeg var fast bestemt på å se både det nye og gamle slottet i Neuenbürg, selv om det ble en skikkelig lang omvei. Det var tabbe…

Det var lange og varme timer, på endeløse grusveier.

En gammel mann hadde funnet en benk i skyggen. Veldig smart…

Jeg hadde telt og fullt utstyr med, men sekken var veid inn til 12,4 kg før avreise. Det var FØR mat og vann, som jeg trodde det skulle bli lett å få tak i.

Jeg brukte skoene så mye som mulig før jeg dro, men det var kanskje ikke nok. For det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var varmen. Med over 30 grader og steikende sol, ble beina både hovne og svette. Dessuten ble sekken mye tyngre, fordi det var mye vanskeligere å få tak i mat og drikke enn jeg hadde sett for meg. Kanskje fordi min guidebok var fra 2016 og utdatert etter covid….

Når jeg først fikk tak i mat, flesket jeg skikkelig til. Jeg hadde sett for meg mye bier und wurst, men det har blitt mest bier und snitzel…. Eller annet svin…

Det var ikke mange steder å få tak i vann, totalt har jeg funnet 2 vannkilder.

Særlig når jeg overnattet i skogen, brukte jeg mye tid på å tenke på drikke. Jeg måtte rasjonere på vannet, dråpene var gull verd.

En av de første dagene, gikk jeg 25 kilometer på tørket aprikos og noen never med nøtter. Sånn er idiotisk og jeg var utslitt da jeg kom frem. Men kafeen hvor jeg hadde planlagt å fylle vann, samt spise meg god og mett, var stengt. Det opplevde jeg flere ganger, så jeg handlet mat til å bære med meg og fylte alt av vannflasker når jeg kunne. Det måtte jo gå galt…

Langt der nede så jeg et hus, hvor jeg sikkert hadde fått vann. Men jeg orka ikke omveien…

Det ser så frodig og grønt ut, så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fant en bekk.

Men det var mye spennende å se underveis, slik som Keiser Wilhelm sitt høye tårn.

Eller denne skogsengelen, som voktet stien hvor jeg gikk. Det var flere engelkunstverk langs stien og jeg måtte bare stoppe og beundre kreativiteten.

Jeg kan ikke skylde det på skoene, for de fungerte bra. Litt sårbeint, men det må man regne med uansett. Men når sekken plutselig gikk fra 12,4 kg til godt over 20, sa kroppen stopp. Etter 2 prolaps operasjoner, totalprotese i begge hofter og mye slitasjegikt i begge knær, må jeg bare lytte til den. Ja, jeg kunne båret mindre vann, men jeg er sånn som svetter bare jeg ser på tur skoene. Og i over 30 grader nytter det ikke å være kjip på å drikke, det er farlig å bli dehydrert. Det lærte jeg i Florida, hvor jeg gikk på en smell.

Utslått av varme og tung sekk, lå jeg rett ut i gresset. Det var fint det også.

Hei kor det går… Det er ikke bare i Norge vi har hoppbakker og er gode i skisport. Jeg har passert utallige skianlegg og har forstått at det er vinteren som er høysesong her.

Det ble en natt på hostel i Freiburg, i øverste køye på 11 manns rom. Det var stappfullt av ungdommer og jeg tror faktisk at han i underkøya snoket høyere enn meg…

Derfor tok jeg buss, deretter tog. Jeg har innlosjert meg på en campingplass ved Titisee. Jeg er slett ikke skuffet over at jeg ikke fikk gått hele Der Westweg, det hadde ikke gått uansett, siden jeg mistet 2 dager pga kansellert fly. Og jeg er slett ikke ferdig med vegen, idag er planen å leie sykkel og sykle en eller flere av etappene. Det blir bra, meg og de stygge skoene. Som faktisk blir finere og finere jo mer jeg går på dem…

Titisee er skikkelig turist plass og det er utrolig mye folk. Tyskland har hatt langfrihelg og mange har funnet veien hit. Etter skogens ro, trengtes litt omstilling, men nå går det bra.

Det er nemlig fint å bade her, jeg kan leie kajakk, det er kafé og som sagt et godt utgangspunkt for å ta flere etapper.

Så kan jeg tenke tilbake på, da jeg tok fotbad i Hexenbrunnen, utforbi Forbach, med en skikkelig heks.

Eller en tidlig morgen, da jeg møtte han her.

Sulten og våt i Finnskogen.

Det er ikke mye som gjør livet så surt som å være skikkelig våt… Særlig når man kunne hatt sol og skyfri himmel, for det bør det helst være når man har ferie og har dratt avsted på lang fottur. Men været kan man ikke styre og da får man ta det som kommer. Helst med et smil, men det kan være ganske utfordrende innimellom.

Jeg har nå gått 4 dager i stort sett regn. Vått gress, greiner og trær har sørget for at selv om det har vært opphold og litt sol, er jeg blitt skikkelig våt. Sokkene har blitt vridd hver dag og neglene er begynt å løsne. En er allerede falt av… Det nytter ikke med nylig impregnerte sko, fordi regn og myrvann trenger inn uansett, når man trør under til leggen. Sekken er våt, klærne våte og jeg er våt. Og sånn går nå dagene, mens regnet siler ned….

Det er blitt brukt mye tid på å forsøk å tørke klær og sko, til ingen nytte. Dagen har startet med å ta på våte klær og sko, ikke akkurat en fin start på dagen. Men varmen kommer så snart man begynner å gå.

Jeg har forsøkt å tørke både med bål og uten bål…

Heldigvis har jeg sluppet å ligge i telt, har sovet i gapahuk eller DNT hytte. Her fra Lebiko, en gammel finnegård, eid av Finnskogen Turistforening.

Jeg synes at jeg har tatt været og alt det våte med godt humør. Som tidligere nevnt, været kan ingen styre. Men det har vært verre med sulten… For å få sekken så lett som mulig, var det begrenset hvilken mat jeg tok med. Og hvor mye… Alt som ikke kunne oppbevares uten kjøleskap og som ikke var tørket, var No go… Så her er stort sett havregryn, posesuppe, tørket frukt og nøtteblanding. Dessuten var 2 middager planlagt til potetmos og makrell i tomat på boks. Jeg vet det ikke høres godt ut, men smaker faktisk bra. Særlig når man er skikkelig, skikkelig sulten…. Og som sagt, det var jeg.

Dagens frokost: havregrøt. Den smakte alltid like godt, med sukker og kanel.

Jeg vet det er mange typer turmat man kan kjøpe, som bare tilsettes kokende vann. Jeg har aldri smakt dem, istedet bruker jeg vanlig posesuppe. En pakke holder til 2 middager og tilsettes hurtigris/pasta, nudler eller potetmospulver. Lett å lage og lett å variere, samt at det smaker godt. Dessuten er det mye billigere enn turmaten….

Jeg hadde planlagt nøye når og hvor jeg skulle handle proviant. Det er nemlig langt mellom butikkene på Finnskogen og jeg var lite intressert i å gå en omvei på mange mil for å komme til butikk. Derfor spiste jeg nøye oppdelte porsjoner og lot resten være. Men man blir sulten av å gå langt og bære tungt, så jeg tenkte mye på mat. Jeg savnet både kjøleskapet hjemme og takeaway, drømte om kjøttkaker og kanelboller…

Jeg møtte en gjeng tyske ungdommer, som gav meg en pakke vaniljesaus, som de ikke ville ha. Jeg plukket en halv gryte blåbær og voila, jeg kunne gå mett til sengs den kvelden…

Drikkevann er ikke et problem, det er merket på kartet hvor man finner brønn eller kilde. Og med alt regnet som øste ned, fant jeg alltid en bekk.

Det var ingen fare for at jeg kom til å stryke med av matmangel, men det gjør noe med humøret å være sulten. Derfor var jeg utrolig takknemlig, da jeg leide en hytte og samtidig ble invitert på middag. Plutselig skein sola OG jeg fikk god mat. Klærne og utstyret tørket raskt i solsteiken og den mugne følelsen, både indre og ytre, forsvant. Tenk at så fort kan man gå fra sur til blid, ved hjelp av en omtenksom hyttevert…. Det er de små tingene som har stor virkning og som man tar med seg videre og husker med glede.

Dette var noe annet enn posesuppe med nudler… Jeg var i himmelen og er evig takknemlig.

Vått vær er ingen hindring….

Det er jammen ikke enkelt å ta seg en impulsiv jolletur i disse koronatider. Skal man være turist og besøke noe sted, må billetter kjøpes god tid på forhånd og man må virkelig PLANLEGGE. Det er nemlig begrenset med plass, uansett om det er konsert, svømmehall eller fornøyelsespark. Ulempen med å bestille lang tid i forveien, er at man aner ikke hvordan været blir….. Det spiller forsåvidt ingen rolle, med mindre man lover et barn at vi skal gjøre noe kjekt sammen, som innebærer telt, sykkel og fornøyelsespark.

Ikke bare var hengeren fullastet, men 2 sidevesker og svær pakksekk på bagasjebrettet var også stappet. Andre kunne «travel light».

Vi gikk i alle oppoverbakker, jeg fordi sykkelen var blytung og han på 8 fordi han ikke vil lære seg å bruke girene.

Å sykle med briller i regnvær er ikke lett… såg fint lite og ingenting. Men humøret var på topp…

Jeg hadde lokket med en tur til Kongeparken, hvor vi skulle sykle til Ålgård, sove på campingplassen like ved og ha en hel dag til å hygge oss i parken. Billetter ble kjøpt på nett LAAAANG tid i forveien og jeg sjekket ikke om de kunne refunderes dersom været ble skikkelig dårlig. Jeg ba istedet en stille bønn om fint vær i pinsehelgen, for det kan det av og til bli…. Men neida, himmelens sluser valgte å åpne seg, rett før jeg startet pakkingen.

Selv uten bagasje gikk det ikke kjempefort med han. Men han sang hele turen..

Og jubelen steg til himmels, da han kunne se Kongeparken på andre siden av elven. Lykkeland nr 1….

Merkelig nok var det GOD plass på campingen og regnet stoppet lenge nok til at jeg fikk opp teltet.

Ikke misforstå, jeg er ikke redd for å bli våt. Det er veldig sjelden at jeg avlyser planlagte turer fordi det regner eller er meldt dårlig vær. Men kombinasjonen barn, telt og pøsregn har jeg dårlig erfaring med. Dessuten er det begrenset hvor mange klesskift det er mulig å pakke med seg på en sykkel og selv med støvler og regntøy blir barn våte. Eller kanskje det er bare han på 8 som greier det…???

En dag som startet med frokost på senga MÅ jo bare bli bra… Selv om det regner…

Vi hadde laget en avtale om å ta Stupet sammen og gjett om jeg fikk høre det…(stupet er den lange, tynne tingen som ikke er flaggstang..)

Vi kjørte alt av interesse, han på 8 alt uansett. Fordelen med koronarestriksjonene er at det var mindre folk, som gav mye mindre kø, som igjen gav flere turer.

Det var vått i Kongeparken også, en hel dag med regn. Dessuten tok vi flere turer i Fossen, hvor poenget er å bli så våt som mulig. Og det ble vi jammen. Det var virkelig en kjekk dag, og det sier litt når det kommer fra meg. Jeg er vanligvis ikke så glad i kommersiell underholdning, med dyr og middelmådig mat, kø, mye folk og skikkelig irriterende «musikk» fra karuseller og boder. Men det er vanskelig å ikke blir revet med av den iver og entusiasme som strålte fra både små og litt større barn.

Det var ikke en dag hvor sunt og helsebringende kosthold stod i fokus.

Og jeg var med 2 ganger i Stupet, drop tårnet som er 246 m.o.h og hvor man faller i 125 km/t. Hva kan jeg si, annet enn at det er godt etterpå….

Da parken stengte, ruslet vi tilbake til teltet i regnet. Der var alt fuktig og jeg fant ut at nye telt holder heller ikke tett, dersom det regner lenge og mye nok. Han på 8 hadde ikke et tørt plagg å ta på seg, til og med ullundertøyet beregnet til å sove i, var vått. Det hadde skjedd i morgendusjen og ikke vet jeg hvordan han greide det… Uansett, jeg startet pakkingen, til stor protest fra andre. Bagasjen ble hentet med bil og vi 2 fikk en lang tur hjemover i regnværet. Allikevel var vi enige om at det hadde vært en veldig kjekk tur og han på 8 var allerede i gang med å planlegge neste sykkel, telt og Kongepark tur. Med håp om litt finere vær, så vi kan sove 2 netter på campingplassen.

Etter en meget aktiv dag, var det langt å sykle hjemover. Heldigvis mest nedover…

En fredelig stund ved Flassavatnet.

Hvis jeg skal klare finne noe positivt å si om det siste året med korona, må det bli at jeg virkelig har fått øynene opp for nærområdene her jeg bor. Vi har gått tur, badet og teltet, samt fått feriefølelsen, kun en kort reise hjemmefra. Jeg har oppdaget områder og turer jeg ikke engang har hørt om tidligere. Slik som Flassavatnet i Gjesdal kommune. Og det er med skam jeg innrømmer, at for meg har alltid Ålgård vært et sted man kjører gjennom, på vei til mer spennende destinasjoner lengre sør. Men det var før!

Vi var så tungt lastet, at det var såvidt vi kom oss over gjerdeklyverene.

Det gikk ikke fort oppover grusveien, men hvem har det travelt på tur?

Flassavatnet har sti helt rundt, men så langt hadde ikke vi tenkt oss.

Turen rundt er flat og lettgått, men det gikk allikevel fryktelig seint. Særlig når alt skulle undersøkes og helst stikkes i med pinnene.

Froske-egg derimot… Dem holdt det å se på i stum undring og tenke på vår og rumpetroll.

Det var mitt lille barn som introduserte meg til området rundt Flassavatnet, som ligger mellom Ålgårdsheia og Limaheia. Hun har en god venninne, som bor like ved der hvor turstien starter og de går her ofte. Det er god plass til å parkere ved Gjesdal Idrettspark og turstien starter like ved. Herfra kan man gå opp til ulike topper, samt rusle en tur til vannet.

Her hadde jeg egentlig tenkt å sette opp teltet, men det var vått i bakken og fullt av kumøkk. Så det ble skogen bak, hvor nordavinden blåste rett inn.

Det er fint å sette opp teltet sammen og velge den beste plassering.

Det tar tid å flytte inn, når man samtidig bare MÅ beundre utsikten.

Jeg hadde lovet han på 8 at vi skulle dra på en SKIKKELIG telttur i påsken. Dvs en tur hvor vi ikke kjører helt frem, eller pakker ukritisk alt vi har lyst til å ha med. Nå skulle alt pakkes i sekk og bæres i timesvis til leirplassen. Min plan var 2 netter, men mitt lille barn og hennes venninne skulle være med den første. De skulle ikke gå inn sammen med oss heller, men kommer senere på dagen. For som hun sa: » Hva er det å finne på der inne?»

Det smakte skikkelig godt med hjemmelaget og sukkerfritt påskesnop og varm te. Særlig etter å ha slept en 25 kg sekk gjennom villmarken i lang tid…

Dessuten er det mye å utforske, både til lands og til vanns, for store og små.

Ja, hva er det egentlig å finne på? Det er mye arbeid å være på tur, telt skal opp og utstyr ryddes. Det var langt å gå til bekken for å hente vann, så hver gang jeg ville ha noe varmt å drikke, tok det tid. Det var også mange turgåere som gikk forbi og da skal det hilses og prates, hunder skal klappes og turopplevelser deles. Han på 8 hadde ihvertfall ingen problem med å få tiden til å gå og da resten av følget ankom, var det nok et telt å sette opp og mer vann å hente samt hunder å klappe og turopplevelser å dele. Å sånn går no dagane….

To telt i leiren vår, det er vi ikke vant med.. Han på 8 var storfornøyd.

Kvelden ble tilbrakt rundt bålet med pølsegrilling. Ved hadde vi båret med, ellers hadde vi neppe funnet noe tørt å brenne.

Det ble en fin, men kort kveld, før vi fant soveposene. Det var nemlig iskaldt. Nordavinden kom i sterk kuling og blåste gjennom marg og bein. Tidlig neste morgen ble det en brå avslutning på turen. Jentene var i gang med å pakke lenge før han på 8 og jeg var ute av soveposene. De hadde nemlig ikke sovet hele natten fordi de frøs, og ville verken ha varm kakao eller frokost. Alle eggene og boksene med bønner jeg hadde båret inn, ble pakket og båret ut. Sjelden har en leir blitt pakket så raskt ned, i vinden og regnet, for han på 8 ville også hjem da jenter og hunder skulle HJEM. Det var slett ikke varmere idag og sekken knapt nok lettere.

Skikkelig friskt i vinden og det frista ikke engang litt med et bad..

De holdt høyt tempo i retning bilen. Til og med han på 8 gikk målbevisst og rett frem.

Frokost ble istedet inntatt på nærmeste bensinstasjon som var åpen, med nybakte boller og varm kaffe til meg. Det var slett ikke feil det heller. Vi ble enige om at det hadde vært en fin tur, men at neste gang skulle vi vente til gradestokken hadde et to sifret tall på pluss siden. Og helst ikke vind… og hvor vi kunne kjøre helt frem. Rent bortsett fra det må man kunne si at det var en vellykket tur!!

Når verden stopper opp…

Det finnes mange gode grunner for å ta seg en pause fra virkeligheten og bare melde seg ut. Når bare ordet CORONA VIRUS gjør at brystet snører seg sammen og hodepinen siger inn i skallen, er grensen nådd for min del. Jeg kom til et punkt hvor jeg bare hadde akutt behov for en time-out. Det hadde vært mange og travle dager på jobb, bekymring for min sønn som var i Wales og skremmende nyhets-oppdateringer fra alle kanter i over en uke. Det ble bare mer enn nok!!! Dessuten skulle jeg ha helg med langfri og de opprinnelige reiseplanene var kansellert, som så mye annet. Det er da en bare vil trekke dynen over hodet, skru av mobilen og glemme at verden eksisterer… Eller man kan ta en kortreist telttur sammen med favoritt turfølge/yndlings barnebarnet. Jeg valgte det siste….

Teltplassen vår lå ved den offentlige badeplassen ved Eikelivatnet. Her er stor og gratis parkeringsplass, toalett (som var stengt pga smittefare) og mange turløyper.

Det fristet med et bad, men jeg hadde glemt både badetøy og håndklær.

Det var fort gjort å pakke sekkene, man kan være litt ukritisk på hvor mye man drar med seg, når teltplassen ligger nær parkeringen. Skuffer og skap ble endevendt for proviant og jeg pakket det jeg fant av varme klær. Værvarslingen var bra, men man vet aldri med yr.no. Jeg hadde en plan på hvor teltet skulle settes opp, men var åpen for andre forslag. Så var vi avgårde og kjørte Rv 13 innover mot Ims. Den største overraskelsen kom da vi kom til parkeringsplassen ved Eikelivatnet, den var nesten full av biler. På en fredag formiddag… Jeg har vært her mange ganger og stort sett aldri sett en bil. Det er liksom ikke det mest kjente turområdet i Sandnes kommune…

Det var for gjort å sette opp teltet og flytte inn. Utsikten var slett ikke noe å klage på.

Det er viktig å legge opp til noen aktiviteter når man drar alene med barn….Seierherren med premien…. Konkurransen, som gikk ut på å være raskest til å finne og bringe tilbake til mål: 10 kongler, 5 pinner, en stein større enn hånden, en blomst og en knopp av blad, ble vunnet av han som var raskest til beins…

Jeg liker godt å telte sammen med andre folk. Mest fordi det er kjekt for han på 7 å ha andre barn å leke med. Jeg blir liksom lei etter 40 ganger med gjemmeleken og det er grenser hvor lenge «Bomben springer» er interessant. Sant å si liker jeg godt å slappe av i sola med ei god bok, kaffe eller bare se på skyene. Det er skikkelig kjedelig for en over gjennomsnittet aktiv 7 åring, som på toppen av alt ikke har hatt andre barn å leke med på over en uke. Men nå voktet jeg leiren vår som en hauk. Så da noen fedre med en skokk av unger ville presse seg plass, var jeg meget avvisende. Hallo; smittefare, virus, 2 meters avstand, unntakstilstand??!!!! Det endte med at de satt opp telt på andre siden av halvøya, så vi både kunne se og høre dem…..Og jeg var flau over meg selv og følte meg lite vennlig.

Det er vanskelig å være på tur og ikke kunne leke med andre barn. Heldigvis hadde han med seg snø leoparden «Kul» og de hygget seg sammen i timevis.

Jeg fikk også være med, da hadde vi «Tampen brenner» og gjemte Kul. Noen ganger så godt at vi slet med å finne ham igjen. Og sånn går no dagane….

Dessuten fant vi på andre leker til han som verken ville lese eller sitte i ro. Skummel kriger, som jakter på villsvinet av stein, med spydet han har spikket.

Turen var akkurat det jeg trengte. Når mobilen slås av og man MÅ ingenting, er det lett å finne roen. Jeg vil ikke påstå at det var kjedelig, tur med han på 7 er sjelden uten action. Men det var ikke noe som krevde tankevirksomhet eller stort engasjement. Vi lekte, gikk tur, spiste det vi hadde lyst på og som var tatt med. Jeg flyttet stolen ettersom sola flyttet seg på himmelen og tok lange pauser i den. Vi kikket på folkene som gikk forbi og hilste på de fleste. Vi overholdt avstands-reglene til punkt og prikke, men det var verre med håndvask og hygiene. Jeg trøstet meg med at det var bare oss to og at vi var tilsynelatende friske og raske.

Her hjalp det lite med Antibac eller såpe og vann. Han måtte skrubbes med våtserviett… Sånn går det når man blir forvandlet til en skummel drage….

Dessuten fikk han et ufrivillig bad, da han sparket ballen så den datt i vannet. Da var det enten å miste ballen eller å kle av seg og hente den. For å si det sånn, det skjedde ikke flere ganger, vannet var iskaldt….

Vi pakket sammen og dro tilbake til virkeligheten etter noen dager. Ikke fordi vi hadde lyst, men fordi vi ikke hadde mer mat igjen. Det eneste vi ikke hadde spist opp, var marsipanpølsa kjøpt under priskrigen før jul. Og det var nok en grunn til at den hadde overlevd så lenge, det smakte ikke særlig godt. Ellers hadde vi kun ketchup og steikesmør, så vi fantaserte litt om å fange en and og steke/spise den. Men det ble med tanken og istedet pakket vi leiren og kjørte hjem. Jeg kjente batteriene inni meg var fulladet og jeg var klar til å forholde meg til virkeligheten igjen. Virus eller ikke virus, naturen finnes rett utenfor dørstokken og den er alltid tilgjengelig. Selv om man skal holde seg unna andre mennesker og ha fokus på hygiene, tror jeg det er viktig å kose seg også! Ha en fin dag, enten du er inne eller ute…