På filosofisk langtur i ulvens rike.

Jeg møtte en mann underveis på vandringen min i Finnskogen, som lurte på om jeg hadde mye å tenke på. Han kunne fortelle meg at alle «store tenkere», som blant annet Aristoteles og Friedrich Nietzsche, brukte kroppens bevegelse for å få gang på tankens bevegelse. Nå skal ikke jeg påstå at det var derfor jeg pakket sekken og satte meg i bilen østover, men det er klart at to uker alene i skogen gjør noe med hodet. Det er som om alt blir klarere når stillheten faller over kropp og sjel. Jobb og hverdagens travelhet forsvinner mellom de høye trærne og hvor det eneste som høres er vindens susing, bekken som risler og humler som surrer. Som meg og tankene mine…

Det enkleste er å kjøre egen bil, når man besøker Finnskogen. Kollektiv transport finnes, men det er langt mellom bussene. Jeg startet tidlig og kjørte over Suleskaret, hvor det var riktig folksomt. Eller kanskje mer riktig å si sau-somt….
Fredsmonumentet i Morokulien er 18 meter høyt, reist i 1914 og markerer 100 års fred mellom Norge og Sverige. Det står midt på grensen og var innpakket i plast da jeg kom. Valgets kvaler, høyre eller venstre?
Her starter Finnskogleden, en merket løype på 24 mil. Den er delt opp i 13 dagsetapper og turbeskrivelse finne både i hefte og på https://finnskogleden.com/

Helt siden jeg hørte om Finnskogleden for 4 år siden, har jeg hatt en drøm om å gå turen. Det var mer tilfeldig at det ble akkurat i år (eller kanskje ikke…) og jeg hadde slett ikke forberedt kroppen på tung sekk over flere dager. Utfordringen, slik jeg så det, er at det er langt mellom butikkene i området. Derfor må man i tillegg til telt og utstyr, bære mat for mange dager. Det ble kuttet ned på alt som er kjekt å ha med på tur og jeg stod igjen med en sekk på 17-20 kilo, alt etter hvor mye mat som var oppi. Det holdt hardt på rygg, knær og hofter, men sekken ble bare lettere og lettere for hver dag som gikk. Og det er utrolig hva man kan klare seg uten når man MÅ….

Turen er relativt godt merket, så jeg gikk meg vill bare to ganger. Det tenkte jeg mye på, hvordan de veier vi velger, kan gi helt forskjellig resultat. Og finnes det bare en rett vei eller kan alle veier være riktige???
Været derimot kunne jeg ikke gjøre så mye med. Det var tåke og regn da jeg startet, og under hele turen var været vekslende. Men jeg var mye våt og kald og allikevel glad over å være i naturen.
Det er mange steder å overnatte, fra gapahuk til DNT hytter. Jeg hadde telt, men hadde flest netter under tak, siden det var så vått. Dette var en hyggelig plass i Håvilsrud, hvor vi var en gjeng fra ulike nasjoner rundt bålet på kvelden, med svensk sterkøl og korv.

For deg som er usikker på hvor Finnskogen egentlig ligger, tenk grenseområdet mellom Norge og Sverige, ca. 10 mil nord for Oslo. Skogen er omtrent 4 mil bred og 12 mil lang, med myr, ås, vann og endeløs skog. Det er et rikt dyreliv, hvor man kan treffe på både ulv og bjørn. Terrenget er regnet som lettgått, noe som nok gjorde at jeg tenkte at det ville være mulig for meg å gjennomføre turen. Med dårlige knær var det greit at de høyeste toppene bare er opp mot 700 meter. Selv om jeg skal huske turen over Elgklinten LENGE, med nesten rett opp og rett ned. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg til tider krøp på knærne, fordi sekken var så tung, at jeg tippet bakover på det bratteste.

Dagsetappen over Elgklinten er den lengste og tyngste på hele Finnskogleden. Det var mye myr og jeg hadde allerede gått over 4 topper FØR jeg kom til Elgklinten..
Terrenget er variert og flere steder gikk stien gjennom høyt og vått gress, hvor merkingen var vanskelig å finne. Det var rene detektivjobben å lete på gamle stubber, og ofte lå barken med merkingen på bakken.
Andre steder gikk jeg gjennom tett skog…
…på lange og endelause grusveier…
…og åser som bugnet av blåbær.

Det som jeg synes er mest spennende med Finnskogen, er alle minnene fra fordums tid. Jeg fulgte de gamle flyktningerutene fra 2 verdenskrig og mesket meg i den skogfinske kulturen, som mest av alt har satt sitt preg på området. Her bosatte de seg på 1600 tallet, da de utvandret fra Finland. Her bygde de sine gårder og levde med sine kulturtradisjoner, som svedjebruk, røykbadstue og sjamanistiske naturkunnskap. Jeg vandret innom flere av torpene, hvor noen var fullstendig falt sammen, mens andre var vakkert restaurert. Tankene fløy både til fortiden og fremtiden, mens jeg vandret gjennom historiene.

Hvem var Bengt som levde her på Bengtstorpet og hva ville han ha sagt dersom han kunne se forfallet som preger eiendommen nå`?
Flere av de gamle gårdene er omgjort til DNT hytter drevet av Finnskogen Turistforening. På den staslige Nedre Juvberg Gård fikk jeg Drengestua helt for meg selv og utforsket området, mens jeg tenkte på hvordan det hadde vært å være rik godseier.
På Ritamaki finnes en unik haug av bygninger som alle er fredet. Her skulle det, ifølge min turguide, være salg av mat og jeg hadde gledet meg hele dagen til motti og flesk, Finnskogens nasjonalrett. De solgte ikke en brødsmule…men det var et flott sted.

Finnskogen er også kjent for «Stedet hvor det unaturlige er naturlig». Jeg tenkte mye på den sjamanistiske kulturen, siden jeg passerte både det ene og det andre stedet med en heller spennende historie. Mye av mystikken og trolldommen som preger området, har sitt opphav i gammel kunnskap om naturen og de krefter som finnes her. Når man lever tett på skogen, søker man hit for å få hjelp mot sykdom og beskyttelse mot onde krefter. Jeg var innom Gråberget, hvor det sies at den hodeløse mannen fremdeles vandret rundt på leting etter hodet sitt. Jeg vurderte overnatting på Flisberget, kåret til Norges skumleste DNT hytte og jeg hentet vann i Trollkilden, hvor Flisebergsgubben visstnok skal ha ofret dyr ved nymåne. Jeg lot meg fascinere…

For noen er det overtro, mens for andre er det helt naturlig å tro på at alt henger sammen, og at man kan kommunisere med kreftene i naturen.
Åsta Holt var en skogfinsk forfatter, som bodde i Grue. Jeg besøkte museet og lyttet til diktene hennes utforbi. Det gav meg enda mer å tenke på….
Det ble en lengre kaffestopp ved korset i Røyden, hvor man helt siden 1850 har forsøkt å finne en forklaring på hvor korset kom fra og hvorfor det ikke gror igjen.
Ikke bare drakk jeg av Trollkilda, men jammen fant jeg ikke Ungdomskjella også. Men uansett hvor mye jeg drakk, kjente jeg meg fortsatt like gammel og sliten, med vondt både her og der.

Jeg kunne skrevet en hel bok om naturen, de fantastiske menneskene jeg møtte og hvordan det var å gå dag etter dag, mil etter mil. Men Finnskogen kan bare forstås ved å oppleve den, vandre på stiene og ligge i mosen mens vinden suser i tretoppene. Man trenger slett ikke gå hele leden, her finnes både dagsturer og kortere alternativ. Dersom du lurer på om jeg ble ferdig å tenke, er svaret enkelt. Jo lengre jeg gikk, desto mindre tenkte jeg. Jeg kunne sitte i timevis og se på en blomst, et tre, skyene eller utover et vann. Aldri før har jeg kjent slik en ro og tilhørighet med naturen. Tilslutt ble det helt stille i hodet mitt og det var da alle svarene dukket opp. Plutselig ble meningen med livet så enkel å forstå og det føltes godt. Kanskje det er heile poenget med å vandre?

Det er rart hva som setter spor.. jeg ler enda av skiltet som møtte meg ved en av gårdene. Selvfølgelig var det en rogalending som bodde der, fra Lura og vi fikk en lang og hyggelig prat.
Og jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske varme og vennlighet jeg ble møtt med, da jeg mer eller mindre datt inn dørene på Strand ved Øyermoen.
Og skogen tar jeg med meg i hjerte for alltid….

Teltliv på Jærstrendene.

Visste du at du nå kan få opptil 8000,- kroner i bot for å sette opp teltet langs strendene på Jæren? Dette er ikke nytt, det har så lenge jeg kan huske ikke vært lov, men hvem har bydd seg? Jeg innrømmer gjerne at jeg har vært en av synderne som har tatt meg til rette. En kjapp kveldstur ut til Vigdel, opp med telt og en følelse av frihet og kortreist lykke. Men nå er det slutt, har ikke råd til den boten…

Lurer på om han/hun overnattet på stranden??
Det beste er å være nærmest mulig havet.
Det ble mange bad, samt ballspill, vannkrig og krabbeleting på oss.

Teltforbudet er fordi strendene er vernet, helt fra Tungenes i nord til Sirevåg i sør. Det forplikter oss til å behandle naturen med respekt, og flere steder er det spesielt sårbart planteliv eller fugleområder. Turister er forskjellige og ikke alle kjenner begrepet «sporløs ferdsel». Noen tar seg mer tilrette enn andre, tramper inn i sårbar natur og grapser samt ødelegger naturen. Så egentlig er jeg glad for at forbudet endelig skal håndheves. Jeg har selv kommet en tidlig morgen og blitt møtt av brukte engangsgriller, ølbokser og dopapir. Det er ikke kjekt….

Mottoet må være: «Hold teltplassen ren» og «Rydd alt, ALLTID».
Jeg elsker solnedgangen på stranden og det er fremdeles mulig, uten å måtte dra hjem etterpå…

Ja, jeg vet at ikke alle er like… Og at det er forskjell på å ligge en natt og over tid. Det verste jeg hørte om, var en som hadde teltleir i 2 uker på stranden. Greit nok at han sikkert fikk en billig Norges ferie med familien, men tenk hvis vi alle skulle gjort det? Da snakker vi om slitasje på naturen….. Så hva kan man gjøre istedenfor?

Favoittstedet til han på 8, lekeplassen.
Og her koser jeg meg med kaffi og bok.
Dessuten kan man kjøpe verdens beste softis og nå er det også kommet pizzarestaurant. Så neste gang dropper vi pølser på primus….

Løsningen er enkel, bruk campingplassene. Jeg sverger til Ølberg, men det er flere å velge mellom. Sommeren min er ikke komplett uten en telttur med han på 8 til favorittsted vårt. Det har vi gjort siden han hadde bleie og tytt, noe ham gremmes over hver gang jeg nevner det. Her camper vi bokstavlig talt i strandsonen, med alt det medfører av sand. Det er do og dusj, sant kiosk og restaurant. For en billig penge har man tilgang til havet, 24/7 og kan bli så lenge man vil. Man kan vandre i timesvis langs kysten eller ta en sykkeltur. Fange krabbe eller fiske og ikke minst bade både tidlig og seint. Bare se opp for brennmaneter, vi hadde et uhell med en igår. Men sånn er livet ved havet og det gikk bra med ham….

Ølberg havn har mye å utforske.
Kveldstur i havna.
LYKKE ❤️

En fredelig stund ved Flassavatnet.

Hvis jeg skal klare finne noe positivt å si om det siste året med korona, må det bli at jeg virkelig har fått øynene opp for nærområdene her jeg bor. Vi har gått tur, badet og teltet, samt fått feriefølelsen, kun en kort reise hjemmefra. Jeg har oppdaget områder og turer jeg ikke engang har hørt om tidligere. Slik som Flassavatnet i Gjesdal kommune. Og det er med skam jeg innrømmer, at for meg har alltid Ålgård vært et sted man kjører gjennom, på vei til mer spennende destinasjoner lengre sør. Men det var før!

Vi var så tungt lastet, at det var såvidt vi kom oss over gjerdeklyverene.
Det gikk ikke fort oppover grusveien, men hvem har det travelt på tur?
Flassavatnet har sti helt rundt, men så langt hadde ikke vi tenkt oss.
Turen rundt er flat og lettgått, men det gikk allikevel fryktelig seint. Særlig når alt skulle undersøkes og helst stikkes i med pinnene.
Froske-egg derimot… Dem holdt det å se på i stum undring og tenke på vår og rumpetroll.

Det var mitt lille barn som introduserte meg til området rundt Flassavatnet, som ligger mellom Ålgårdsheia og Limaheia. Hun har en god venninne, som bor like ved der hvor turstien starter og de går her ofte. Det er god plass til å parkere ved Gjesdal Idrettspark og turstien starter like ved. Herfra kan man gå opp til ulike topper, samt rusle en tur til vannet.

Her hadde jeg egentlig tenkt å sette opp teltet, men det var vått i bakken og fullt av kumøkk. Så det ble skogen bak, hvor nordavinden blåste rett inn.
Det er fint å sette opp teltet sammen og velge den beste plassering.
Det tar tid å flytte inn, når man samtidig bare MÅ beundre utsikten.

Jeg hadde lovet han på 8 at vi skulle dra på en SKIKKELIG telttur i påsken. Dvs en tur hvor vi ikke kjører helt frem, eller pakker ukritisk alt vi har lyst til å ha med. Nå skulle alt pakkes i sekk og bæres i timesvis til leirplassen. Min plan var 2 netter, men mitt lille barn og hennes venninne skulle være med den første. De skulle ikke gå inn sammen med oss heller, men kommer senere på dagen. For som hun sa: » Hva er det å finne på der inne?»

Det smakte skikkelig godt med hjemmelaget og sukkerfritt påskesnop og varm te. Særlig etter å ha slept en 25 kg sekk gjennom villmarken i lang tid…
Andre var mer opptatt av å spikke spyd.
Dessuten er det mye å utforske, både til lands og til vanns, for store og små.

Ja, hva er det egentlig å finne på? Det er mye arbeid å være på tur, telt skal opp og utstyr ryddes. Det var langt å gå til bekken for å hente vann, så hver gang jeg ville ha noe varmt å drikke, tok det tid. Det var også mange turgåere som gikk forbi og da skal det hilses og prates, hunder skal klappes og turopplevelser deles. Han på 8 hadde ihvertfall ingen problem med å få tiden til å gå og da resten av følget ankom, var det nok et telt å sette opp og mer vann å hente samt hunder å klappe og turopplevelser å dele. Å sånn går no dagane….

To telt i leiren vår, det er vi ikke vant med.. Han på 8 var storfornøyd.
Kvelden ble tilbrakt rundt bålet med pølsegrilling. Ved hadde vi båret med, ellers hadde vi neppe funnet noe tørt å brenne.
To iskalde bestevenner…

Det ble en fin, men kort kveld, før vi fant soveposene. Det var nemlig iskaldt. Nordavinden kom i sterk kuling og blåste gjennom marg og bein. Tidlig neste morgen ble det en brå avslutning på turen. Jentene var i gang med å pakke lenge før han på 8 og jeg var ute av soveposene. De hadde nemlig ikke sovet hele natten fordi de frøs, og ville verken ha varm kakao eller frokost. Alle eggene og boksene med bønner jeg hadde båret inn, ble pakket og båret ut. Sjelden har en leir blitt pakket så raskt ned, i vinden og regnet, for han på 8 ville også hjem da jenter og hunder skulle HJEM. Det var slett ikke varmere idag og sekken knapt nok lettere.

Skikkelig friskt i vinden og det frista ikke engang litt med et bad..
De holdt høyt tempo i retning bilen. Til og med han på 8 gikk målbevisst og rett frem.

Frokost ble istedet inntatt på nærmeste bensinstasjon som var åpen, med nybakte boller og varm kaffe til meg. Det var slett ikke feil det heller. Vi ble enige om at det hadde vært en fin tur, men at neste gang skulle vi vente til gradestokken hadde et to sifret tall på pluss siden. Og helst ikke vind… og hvor vi kunne kjøre helt frem. Rent bortsett fra det må man kunne si at det var en vellykket tur!!

Lykke er tannpuss med denne utsikten.

Kunsten å telle ekorn.

En fantastisk teltplass med mye å gjøre.

Det beste med å ha ferie er at man trenger ikke å gjøre noen ting. Lange, late dager som er fylt av tid og tiden disponeres helt fritt. Ingen travle dager på jobb og ingen steder jeg må være. Ikke trenger jeg rydde, støvsuge eller vaske klær. Mat kan spises rett ut av boksen og søvn spiller ingen rolle, enten den kommer eller ikke..

Her er det liv og røre, men alle ekornene gjemte seg da jeg skulle ta bilder.

Best liker jeg å dra ut i naturen når jeg har ferie. Enkelt teltliv passer meg veldig godt, mest fordi det tar vekk alle de «MÅ GJØRE» som jeg ikke liker når jeg har ferie. Å ha hytte er akkurat som å ha hus, hardt arbeid fra man står opp til man legger seg. Det vet jeg, fordi jeg kjenner mange som har hytte. De har alltid noen nye prosjekter på gang; det er snekring og maling dagen lang. Og det kaller de ferie??

En stol, kaffi og fin utsikt = mange timer med god underholdning.

Særlig godt liker jeg å telte i skogen. Det spiller ingen rolle hvor skogen er eller om det er løvtrær, gran, furu (samt de andre tresorter jeg ikke kan navnet på). Skogen er et eget univers av grønt og det er aldri kjedelig å campe der. Faktisk er det mye å oppleve og mest får man med seg når man sitter helt i ro. Det er lyder og lukter, ja, egentlig er det liv overalt. Dessuten liker jeg trær, de er alltid fulle av bevegelse. Det er fugler som synger og skvadrer, insekter som kryper og flagrer, blader i ulike størrelser og fasonger og ikke minst er det ekorn….

Om natten sover ekornene, men det gjør ikke alltid jeg… Særlig ikke når det er varmt og det frister med et nattbad…

Ekorn er en søt liten gnager som bor i skogen. De lever av nøtter og annet de finner, så jeg vet at de er ingen trussel for mennesker. Det er altså trygt å studere dem på nært hold, for de er veldig nysgjerrige og liker å komme tett på. Jeg blir aldri lei av å telle ekorn og se hvordan de bruker tiden sin. Vi har mye å lære av dem når det gjelder tidsfordriv….

Hvis man blir lei av å sitte ved teltet å telle ekorn, kan man leie en kajakk å padle rundt å telle ekorn.

Ekorn er sosiale dyr og de liker å leke. De trener mye, kamuflert som lek. De hopper fra gren til gren og det er god spensttrening. Så ekorn er spenstige og slanke. De har nok god kondis også, med all den løpingen etter hverandre. Og ikke har jeg sett at de stopper fordi de er for andpustne til å fortsette. Dessuten er de fabelaktige til å klatre… Høyt opp i tretoppene fyker de rundt og absolutt ingen datt ned heller. Helt utrolig….

Min egen private strand, hvor jeg aldri så ekorn. De liker altså ikke vann.

Det beste med å telle ekorn er at det er utrolig avslappende. Ifølge Fitbit klokken har jeg knapt puls, etter noen timer i stolen med ekorn telling. Det er sånn det skal være når man har ferie. Hadde jeg prøvd å telle slanger eller farlige rovdyr, som bjørn eller puma (ja, faktisk finnes det her i denne skogen…) tviler jeg på at jeg hadde blitt like rolig. Men ekorn; med de små hendene, søte ørene og store halene, Snipp og Snapp i levende live… Jeg kjenner jeg blir glad bare av å tenke på dem. Og for ikke å snakke om de koselige lydene de lager…

Feriemodus, med kun bading og ekorntelling på timeplanen… Life is good ❤️

Så finn deg en skog, sett opp leir og start å telle. Jeg garanterer at du raskt oppdager gleden med ekorn, så det er en fordel å finne en skog med mye ekorn. Mitt favoittsted for ekorntelling er Mistletoe Statespark i Georgia, USA. Her har jeg vært før og kommer nok tilbake. Her har jeg kommet opp i 2413 ekorn, men det er mulig at noen er blitt telt flere ganger. Men kem bryr seg, det er tross alt ferie….

Å ligge i teltet å se på solnedgangen er en annen favorittsysle når det ikke er tv eller WiFi. Og sånn går nå dagane….