Det er sjelden at alt bare klaffer, men av og til går det i boks. At det ble meldt skikkelig sommervær samme helg som Friluftslivets uke startet opp med Natt i naturen, det var mer enn bare flaks. At det var samme helg som han på 11 skulle komme og vi hadde avtalt telttur, det var et lykketreff. Vi har deltatt på Natt i naturen før, da var vi eneste teltet som stod gjennom en storm i Brekko. Jeg husker enda da vi måtte evakuere teltet i 04.00 tiden, fordi vi lå i en vanndam. Det ble en LAAAANG morgen med å se på regnet fra under en presenning. Men det er rart med minner, bare det går lang nok tid, ler man av alt…
Jeg må si jeg ble litt bekymret, da jeg hentet han på 11 etter skolen fredagen. Han kom haltende mot bilen og det første han sa var: » Farmor, denne helgen kan eg ikje gå tur!» Skaden var visstnok ikke alvorlig, men vondt hadde han. Jeg lovet en sløv helg, med telttur til et sted hvor vi kunne kjøre helt frem. Tengesdalsvatnet er glimrende sånn sett, der er ikke mange metrene å gå fra bilen til teltplass. Utfordringen kan være at i helger og ferier med fint vær blir det fort fullt, men sånt må man regne med.
Vi var som sagt tidlig oppe og avgårde, slik at sletta var tom da vi parkerte ved vannet. Kjapt rigget jeg til leir og det var en fryd å se at han på 11 haltet mindre og mindre utover dagen. Det gikk i fullt firsprang mellom bading, froskejakt og spikking av trespyd. Da jeg spurte hvordan foten kjentes ut, var den nesten god nok til tur og bedre ble den med riktig fottøy. Tursko var byttet ut med lette crocs og han fløy omtrent over gressplenen. Derfor ble vi enige om en liten tur neste dag, til Undeknuten.
Dagen startet bra, med frokost og bad. Etter å ha pakket ned og stuet inn i bilen, skulle vi gjøre klar til tur. Jeg stod klar med turskoene, men det var et bastant NEI!!! Han bare MÅTTE gå på crocs, ellers kunne han ikke gå tur. Så jeg fikk derfor valget mellom tur eller ikke tur. Det kan være at han gamblet høyt på at jeg skulle si nei til fjelltur på crocs, slik at han kunne dra hjem til pc og gaming, men jeg er ikke lett å lure… Særlig ikke når jeg vil på tur!
Jeg synes faktisk ikke at crocs kan betegnes som sko, det er en plastdings totalt uten støtte eller demping for beina. De fleste ortopeder er nok enige med meg, allikevel er crocs stadig like populært i befolkningen. Kanskje ikke på fjellet, men som fritidssko er den stadig suveren. Jeg har hatt denne diskusjonen med min sønn mange ganger og han er av den typen som er sta som et esel og har flere ganger gått turer på over en mil i krevende terreng. På crocs…til min store fortvilelse..
Stahet tror jeg er arvelig og gjerne sta på de tingene som er viktig for en selv. Ihvertfall var det helt umulig å argumentere for at fjellsko er bedre i fjellet enn crocs, den gang som nå. Det ble sånn «crocs eller ingenting…» og da gidder jeg ikke bruke energi på å diskutere. Er det noe jeg har lært som mor og farmor til esler, så er det å ikke gå inn i kamper jeg umulig kan vinne. Særlig de som egentlig handler om bagateller….
Det er fullt mulig å gå på fjelltur med crocs eller andre sko som du foretrekker. Det er kanskje ikke like behagelig eller bra for føttene, men det går an. Akkurat som man kan gå på tur i dongeribukse eller skjørt, med eller uten sekk. Det handler mest om hvor langt man skal gå og hvor krevende er turen. Tenk 150 år tilbake i tid, da folk gikk i dagevis over fjell og vidder. Uten fulldempede sko og Gore tex klær.. Vi kan heldigvis velge, men det er utrolig hva som går bare man er sta nok eller må!!
Det finnes mange av dem som mener at «alder bare er et tall» og at «man er ikke eldre enn man føler seg». Det kan jeg så absolutt være enig med dem i, samtidig som jeg har lagt merke til noe vesentlig ettersom årene siger på. Det hjelper ikke at man føler seg som 17 år i topplokket, når skroget føles som godt over 90. Tenk at det fantes en tid da jeg oppriktig mente at alle over 40 år var skikkelig gamle. Men så ble jeg plutselig 40 selv og merket i grunnen lite forskjell, både i kropp og tankesett. Det samme skjedde da jeg ble 50 og enda lurer jeg på hvor alle årene har blitt av? Da innså jeg plutselig at grensen for når folk ble gamle, har endret seg gradvis etter hvert som jeg ble eldre selv. Det var faktisk en gang jeg tenkte på alle militære i Vatneleiren som skikkelige menn, mens nå ser de vernepliktige soldatene ut som om de kom rett fra barneskolen…. Så egentlig tror jeg at det å bli gammel, har veldig lite med alder å gjøre og mer med innstilling.
Samtidig er det ikke til å stikke under stol, at det er mye som forandrer seg når alderen siger på. Plutselig er enkelte ting, som man før tok som en selvfølge, relativt krevende. Jeg merker at ting, som å bære inn de store vedsekkene fra boden nederst i hagen eller ta på sokkene før jeg har drukket kaffe, tar lengre tid. Dessuten har jeg mange ganger sittet på campingplasser og undret meg over hvorfor det er så mange godt voksne som har bo-bil. Det er liksom en ting når man blir pensjonist og gjerne en del år før det. Svære og komfortable bo-biler, som inneholder all luksus hjertet kan begjære. Det er ikke ofte man ser andre på min alder i telt og har de telt, er det ofte en luksusutgave med flere soverom, svær oppblåsbar madrass og bord, samt stoler til å nyte proseccoen i.
Så hva er det som gjør at teltliv blir mer krevede ettersom årene kryper på? Det kan jeg godt fortelle, basert på mine egne erfaringer. Merk at dette ikke er verken forsket på eller vitenskapelige studier, her er bare mine egne tanker om temaet. Når man blir eldre, er det naturlig at kroppen blir stivere. Man kan til en viss grad påvirke dette selv, med trening og kosthold, men de aller fleste merker at ledd og sener knaker og at musklene trenger lengre tid på å restitueres. Fottur med telt og tung oppakning kan derfor bli et slit, med vondt både her og der. Jeg har merket at ettersom jeg blir eldre, er jeg mer og mer opptatt av hvor mye sekken veier og har investert i lettvektsutstyr av både telt, sovepose og liggeunderlag. Jeg veier sekken før lange turer og vet sånn omtrent hvor mye kroppen tåler å bære. Allikevel er det tyngre nå, enn for 20 år siden.
Når man er stiv og vond i både hofter, rygg og knær ( som mange godt voksne ofte er), kan det være utfordrende å komme seg inn i et lite fjelltelt. Jeg har opptil flere fjelltelt som er så lave at man ikke kan sitte oppreist inni det og da sier det seg selv at man må krype både inn og ut. Kryping går greit, men man skal opp i stående også og det er ikke alltid enkelt.. Plassering av telt er derfor viktig, ha gjerne trær eller store steiner som man kan bruke for å komme opp i stående. For ikke å snakke om å finne en god stilling å sitte, når man kun har en sittematte og noen steiner rundt seg. Jo flatere terreng, jo vanskeligere er det å finne gode sittestillinger. Det finnes egne små stoler å bære med seg, og på campingplass har man ofte bil og kan ta med en god stol. Men komfort er ofte fraværende når man er på telttur.
Det er mange som sliter med søvnen når man blir eldre og jeg har hatt mange og lange våkennetter i telt. Det kan være vanskelig å finne en god liggestilling i en trang sovepose og ofte er man for varm eller for kald. Liggeunderlag er jeg konstant opptatt av, mest i forhold til tykkelse og vekt. Dersom noen vet om et skikkelig stort og tykt underlag, som veier fint lite og ingenting, er jeg meget interessert. Ofte bruker jeg luftmadrass, men kun dersom jeg har bil. Mange jeg kjenner (som ikke er gamle) sliter også med å sove i telt, så jeg tror ikke det bare har med alder å gjøre. Men jo eldre man blir, jo mindre oppsøker man det ukomfortable, er min erfaring. Du vet, been there, done that….og tryggest og minst stress innenfor komfortsonen.
Dessuten er det mange i en viss alder, som må opp både en og flere ganger om natten, for å gå på do. Da er det ganske stress å ligge i telt, særlig hvis man ligger på campingplass og må gå en halv kilometer til nærmeste do. For ikke å snakke om det å krype ut av en varm sovepose, ta på fuktige og klamme klær, bale med opptil flere gjenstridige glidelåser, stable seg opp i stående for å finne en egnet plass å huke seg ned… Kanskje ikke bare en, men flere ganger på en natt. Jeg har prøvd mye forskjellig; fra helsekost til å slutte å drikke etter klokken 18.00. Men foreløpig har jeg ikke funnet noe som fungerer optimalt. Ja, jeg har hørt om tisseflaske og trakt for damer, men er meget usikker på om det er noe jeg hadde fått til å fungere i min alder og fysiske form.
Mange lurer nok på hvorfor jeg fremdeles foretrekker telt når jeg drar på tur? Etter å ha lest dette innlegget, lurer jeg litt på det selv… Men telt er og blir enkelt, billig og praktisk. Man har frihet til å dra hvor man vil og når man vil. Dersom man vil unngå å tenke at man er blitt for gammel, er det bare å dra på telttur så mye som mulig. For min del har alltid pris vært en viktig faktor, det er garantert mye billigere å overnatte i telt enn på hotell. Særlig da barna var mindre, var teltturer den ferieformen jeg hadde råd til. Det har gitt mange minner og gode historier vi ler av i dag. Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer, jeg fikk ufattelig lyst til å dra på telttur og starter pakkingen nå med en gang…
Det er vel ingen som er uenige med meg, når jeg sier at sommer er kjekkest når sola skinner og temperaturen passe behagelig? Når livet kan leves utendørs, enten det er i hagen, på terrassen, stranden, i storby, campingplass, på fjellet eller i skogen. Når vi har late dager eller aktive, spiser ute og slumrer i skyggen under et tre. Da er livet aller best, synes ihvertfall jeg. Og særlig når man har ferie….
Teltliv er fantastisk, det er billig og enkelt. Campingplasser ligger som regel fint til, med trær og natur tett på. Jeg vokste opp med at telttur var eksotisk, tenk at vi campet både på Nøtterøy, Bogstad og helt til Sverige. Dessuten har vi i Norge allemannsretten, som tillater oss til å sette opp teltet de fleste steder i landet. I Tyskland fungerer det ikke slik, her er det forbudt å sette opp telt utenfor campingplasser. Men slik jeg har opplevd at det praktiseres, kan man overnatte i naturen dersom man er på langtur, som for eksempel Der Westweg. Jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger, men det har vært å sette opp teltet seint og pakke ned tidlig.
Siden jeg skulle bære teltet, tok jeg selvfølgelig med det letteste, av mine 5 telt. Det som har samme størrelse som en kiste, bare litt høyere under taket. Hvor alt som skal gjøres, må skje utendørs. Det hvor jeg alltid ber til høyere makter, om fint vær… Ikke nødvendigvis sol, bare ikke regn. Teltet mitt tåler regn, men det er bare så upraktisk… Og vått..
Det går fint å ligge inni teltet og lytte til regnet som trommer på telt duken, som forøvrig har samme tykkelse som silkepapir. Det er bare litt koselig… Men så må man på do.. Det skjer, før eller senere, og med mindre man har tisseflaske, må man ut. Da blir man våt og alt det våte kommer inn, hvor jeg ikke vil ha det. Forsøk å snike deg ut, fra et telt som er 40 cm høyt, ta på sko og rett deg opp til stående. Det er ikke bare lett…
Dessuten kan du banne på, at det alltid samler seg dammer. Og da trekker vannet før eller siden inn. Jeg har flere ganger våknet med store mengder vann inni teltet og det er aldri kjekt. Det tar tid å få tørket sovepose, klær, sekk og resten av utstyret. Samtidig krever det sol, litt vind og varme. Det er som regel da jeg spanderer på meg en natt eller to innendørs, litt avhengig av hvor vått alt er og været meldt fremover. For livet er best i telt, men ikke nødvendigvis i pøsregn.
Det er mye man må tenke på, når man skal sove i telt. Det meste er sånn man lærer av erfaring, men her skal du få et godt tips: mat skal ALDRI oppbevares i innerteltet. Det er flere grunner til det, som jeg skal komme tilbake til. Jeg er ikke sånn som kjøper mat i lufttette poser eller bruker bokser, hvor godsakene ikke avgir lukt. Det meste jeg gjør er enkelt, som å fylle en plastpose med det jeg allerede har i skap og skuffer, eller bruke min gamle kjølebag uten kjøleelementer.
Kun da jeg teltet i området rundt Great Smoky Mountains, var jeg nøye på å oppbevare maten etter anbefalingene. Her hang store skilt som advarte mot mat i telt, på grunn av bjørnene. Derfor måtte maten oppbevares i bilen eller i egne bjørne-sikre poser, som ble hengt i trærne. For å si det sånn, det ble ikke mye småspising i soveposen på den turen, siden det var langt å gå til bilen.
Det var min god venninne Ingvill som presenterte meg for ideen om å dra til Hvaler på telttur. Hun er absolutt ingen nybegynner i friluftsliv, hun liker de høyeste toppene og arrangerer fotturer i Nepal. Som bosatt i Oslo, hadde hun kort vei til de 833 øyer, holmer og skjær som utgjør Hvaler. Det er liksom ikke et område jeg har tenkt på som særlig aktuelt for meg, selv om jeg elsker kystområder og havet. Denne øykommunen, som ligger ytterst i Oslofjorden, har jeg alltid tenkt på som dyrt og snobbete. En lekeplass for rike Oslo beboere, hytter med egen strandlinje og mange skilt med «adgang forbudt for uvedkommende» i strandsonen. Men det er faktisk et flott sted telte, med flere tilrettelagte teltplasser på de ulike øyene. Det er også et yrende dyre og fugleliv, for ikke å snakke om alt livet som finnes under havflaten.
Det var mens vi skulle ha oss en sightseeingtur til en av naboøyene, at leiren ble invadert. Jeg var ikke klar over at enkelte hadde lagt posen med mat i innerteltet, noe som medførte et hyl som kunne høres over store deler av Hvaler. Synderen hadde gjemt seg i soveposen, et ekorn som hadde spist og kost seg mens vi var på tur. Og for å komme inn til delikatessene, hadde den gnagd hull i teltet. Det dyre Big Agnes-teltet, ikke mitt billige kjøpt på Finn. Den hadde dessuten vært på do både inni og utpå soveposen, samt på liggeunderlag og i bagasjen. Jeg vet nesten ikke hvem som var reddest, ekornet eller Ingvill. Det endte i hvert fall med en hurtig retrett til skogs for den pelskledde og timer med rengjøring og lufting av turutstyr for den andre….
Det er ikke første gang jeg har opplevd at maten min har fristet de firbeinte, så jeg setter som regel posen i forteltet, godt knyttet igjen. Da gnager de kanskje hull, men ikke i noe som er dyrt å erstatte. Samme gjelder på hytter med mye mus, noe som er ganske vanlig i skog og fjell. Ikke oppbevar maten i tursekken, da risikerer du at det kommer hull i den. Brød som ligger på bord eller benk er rene gavepakken til gnagerne og mus elsker brød og knekkebrød. for ikke å snakke om kjeks….Dersom det er en bøtte eller stor gryte med lokk, er det mye tryggere, slik at du har noe å spise til frokosten. Maur i teltet er nesten umulig å unngå og jeg har opplevd at matposen min går i bosset fordi det kreler av maur i maten. Dersom det er langt til nærmeste butikk, er det bare å børste vekk maurene og spise det man har. Maur er heldigvis ikke giftige….
Dersom du ble nysgjerrig på å slå opp teltet i Ytre Hvaler nasjonalpark, kan jeg fortelle at området er Norges første maritime nasjonalpark. Hele 96% ligger under vann og her finnes både korallrev, tareskog og bratte klipper. Over vann er det like mye å oppleve, med turstier over nakne svaberg og gjennom krokete furuskoger. Men Hvaler er mye mer enn bare nasjonalparken, her skryter de på seg å være blant de vakreste skjærgårdene i Europa. Med utallige øyer å velge imellom, kan alt ligge til rette for et fint opphold ved havet. Vi dro dit i midten av mai, men alle sa at vi heller burde vært her om sommeren. Jeg syntes det var fint i mai også, sikkert fint å telte her hele året…Husk bare å ikke legge maten i innerteltet eller bruk en boks som er vanskelig å gnage hull i….God tur!
Jeg møtte en mann underveis på vandringen min i Finnskogen, som lurte på om jeg hadde mye å tenke på. Han kunne fortelle meg at alle «store tenkere», som blant annet Aristoteles og Friedrich Nietzsche, brukte kroppens bevegelse for å få gang på tankens bevegelse. Nå skal ikke jeg påstå at det var derfor jeg pakket sekken og satte meg i bilen østover, men det er klart at to uker alene i skogen gjør noe med hodet. Det er som om alt blir klarere når stillheten faller over kropp og sjel. Jobb og hverdagens travelhet forsvinner mellom de høye trærne og hvor det eneste som høres er vindens susing, bekken som risler og humler som surrer. Som meg og tankene mine…
Helt siden jeg hørte om Finnskogleden for 4 år siden, har jeg hatt en drøm om å gå turen. Det var mer tilfeldig at det ble akkurat i år (eller kanskje ikke…) og jeg hadde slett ikke forberedt kroppen på tung sekk over flere dager. Utfordringen, slik jeg så det, er at det er langt mellom butikkene i området. Derfor må man i tillegg til telt og utstyr, bære mat for mange dager. Det ble kuttet ned på alt som er kjekt å ha med på tur og jeg stod igjen med en sekk på 17-20 kilo, alt etter hvor mye mat som var oppi. Det holdt hardt på rygg, knær og hofter, men sekken ble bare lettere og lettere for hver dag som gikk. Og det er utrolig hva man kan klare seg uten når man MÅ….
For deg som er usikker på hvor Finnskogen egentlig ligger, tenk grenseområdet mellom Norge og Sverige, ca. 10 mil nord for Oslo. Skogen er omtrent 4 mil bred og 12 mil lang, med myr, ås, vann og endeløs skog. Det er et rikt dyreliv, hvor man kan treffe på både ulv og bjørn. Terrenget er regnet som lettgått, noe som nok gjorde at jeg tenkte at det ville være mulig for meg å gjennomføre turen. Med dårlige knær var det greit at de høyeste toppene bare er opp mot 700 meter. Selv om jeg skal huske turen over Elgklinten LENGE, med nesten rett opp og rett ned. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg til tider krøp på knærne, fordi sekken var så tung, at jeg tippet bakover på det bratteste.
Det som jeg synes er mest spennende med Finnskogen, er alle minnene fra fordums tid. Jeg fulgte de gamle flyktningerutene fra 2 verdenskrig og mesket meg i den skogfinske kulturen, som mest av alt har satt sitt preg på området. Her bosatte de seg på 1600 tallet, da de utvandret fra Finland. Her bygde de sine gårder og levde med sine kulturtradisjoner, som svedjebruk, røykbadstue og sjamanistiske naturkunnskap. Jeg vandret innom flere av torpene, hvor noen var fullstendig falt sammen, mens andre var vakkert restaurert. Tankene fløy både til fortiden og fremtiden, mens jeg vandret gjennom historiene.
Finnskogen er også kjent for «Stedet hvor det unaturlige er naturlig». Jeg tenkte mye på den sjamanistiske kulturen, siden jeg passerte både det ene og det andre stedet med en heller spennende historie. Mye av mystikken og trolldommen som preger området, har sitt opphav i gammel kunnskap om naturen og de krefter som finnes her. Når man lever tett på skogen, søker man hit for å få hjelp mot sykdom og beskyttelse mot onde krefter. Jeg var innom Gråberget, hvor det sies at den hodeløse mannen fremdeles vandret rundt på leting etter hodet sitt. Jeg vurderte overnatting på Flisberget, kåret til Norges skumleste DNT hytte og jeg hentet vann i Trollkilden, hvor Flisebergsgubben visstnok skal ha ofret dyr ved nymåne. Jeg lot meg fascinere…
Jeg kunne skrevet en hel bok om naturen, de fantastiske menneskene jeg møtte og hvordan det var å gå dag etter dag, mil etter mil. Men Finnskogen kan bare forstås ved å oppleve den, vandre på stiene og ligge i mosen mens vinden suser i tretoppene. Man trenger slett ikke gå hele leden, her finnes både dagsturer og kortere alternativ. Dersom du lurer på om jeg ble ferdig å tenke, er svaret enkelt. Jo lengre jeg gikk, desto mindre tenkte jeg. Jeg kunne sitte i timevis og se på en blomst, et tre, skyene eller utover et vann. Aldri før har jeg kjent slik en ro og tilhørighet med naturen. Tilslutt ble det helt stille i hodet mitt og det var da alle svarene dukket opp. Plutselig ble meningen med livet så enkel å forstå og det føltes godt. Kanskje det er heile poenget med å vandre?
Visste du at du nå kan få opptil 8000,- kroner i bot for å sette opp teltet langs strendene på Jæren? Dette er ikke nytt, det har så lenge jeg kan huske ikke vært lov, men hvem har bydd seg? Jeg innrømmer gjerne at jeg har vært en av synderne som har tatt meg til rette. En kjapp kveldstur ut til Vigdel, opp med telt og en følelse av frihet og kortreist lykke. Men nå er det slutt, har ikke råd til den boten…
Teltforbudet er fordi strendene er vernet, helt fra Tungenes i nord til Sirevåg i sør. Det forplikter oss til å behandle naturen med respekt, og flere steder er det spesielt sårbart planteliv eller fugleområder. Turister er forskjellige og ikke alle kjenner begrepet «sporløs ferdsel». Noen tar seg mer tilrette enn andre, tramper inn i sårbar natur og grapser samt ødelegger naturen. Så egentlig er jeg glad for at forbudet endelig skal håndheves. Jeg har selv kommet en tidlig morgen og blitt møtt av brukte engangsgriller, ølbokser og dopapir. Det er ikke kjekt….
Ja, jeg vet at ikke alle er like… Og at det er forskjell på å ligge en natt og over tid. Det verste jeg hørte om, var en som hadde teltleir i 2 uker på stranden. Greit nok at han sikkert fikk en billig Norges ferie med familien, men tenk hvis vi alle skulle gjort det? Da snakker vi om slitasje på naturen….. Så hva kan man gjøre istedenfor?
Løsningen er enkel, bruk campingplassene. Jeg sverger til Ølberg, men det er flere å velge mellom. Sommeren min er ikke komplett uten en telttur med han på 8 til favorittsted vårt. Det har vi gjort siden han hadde bleie og tytt, noe ham gremmes over hver gang jeg nevner det. Her camper vi bokstavlig talt i strandsonen, med alt det medfører av sand. Det er do og dusj, sant kiosk og restaurant. For en billig penge har man tilgang til havet, 24/7 og kan bli så lenge man vil. Man kan vandre i timesvis langs kysten eller ta en sykkeltur. Fange krabbe eller fiske og ikke minst bade både tidlig og seint. Bare se opp for brennmaneter, vi hadde et uhell med en igår. Men sånn er livet ved havet og det gikk bra med ham….
Hvis jeg skal klare finne noe positivt å si om det siste året med korona, må det bli at jeg virkelig har fått øynene opp for nærområdene her jeg bor. Vi har gått tur, badet og teltet, samt fått feriefølelsen, kun en kort reise hjemmefra. Jeg har oppdaget områder og turer jeg ikke engang har hørt om tidligere. Slik som Flassavatnet i Gjesdal kommune. Og det er med skam jeg innrømmer, at for meg har alltid Ålgård vært et sted man kjører gjennom, på vei til mer spennende destinasjoner lengre sør. Men det var før!
Det var mitt lille barn som introduserte meg til området rundt Flassavatnet, som ligger mellom Ålgårdsheia og Limaheia. Hun har en god venninne, som bor like ved der hvor turstien starter og de går her ofte. Det er god plass til å parkere ved Gjesdal Idrettspark og turstien starter like ved. Herfra kan man gå opp til ulike topper, samt rusle en tur til vannet.
Jeg hadde lovet han på 8 at vi skulle dra på en SKIKKELIG telttur i påsken. Dvs en tur hvor vi ikke kjører helt frem, eller pakker ukritisk alt vi har lyst til å ha med. Nå skulle alt pakkes i sekk og bæres i timesvis til leirplassen. Min plan var 2 netter, men mitt lille barn og hennes venninne skulle være med den første. De skulle ikke gå inn sammen med oss heller, men kommer senere på dagen. For som hun sa: » Hva er det å finne på der inne?»
Ja, hva er det egentlig å finne på? Det er mye arbeid å være på tur, telt skal opp og utstyr ryddes. Det var langt å gå til bekken for å hente vann, så hver gang jeg ville ha noe varmt å drikke, tok det tid. Det var også mange turgåere som gikk forbi og da skal det hilses og prates, hunder skal klappes og turopplevelser deles. Han på 8 hadde ihvertfall ingen problem med å få tiden til å gå og da resten av følget ankom, var det nok et telt å sette opp og mer vann å hente samt hunder å klappe og turopplevelser å dele. Å sånn går no dagane….
Det ble en fin, men kort kveld, før vi fant soveposene. Det var nemlig iskaldt. Nordavinden kom i sterk kuling og blåste gjennom marg og bein. Tidlig neste morgen ble det en brå avslutning på turen. Jentene var i gang med å pakke lenge før han på 8 og jeg var ute av soveposene. De hadde nemlig ikke sovet hele natten fordi de frøs, og ville verken ha varm kakao eller frokost. Alle eggene og boksene med bønner jeg hadde båret inn, ble pakket og båret ut. Sjelden har en leir blitt pakket så raskt ned, i vinden og regnet, for han på 8 ville også hjem da jenter og hunder skulle HJEM. Det var slett ikke varmere idag og sekken knapt nok lettere.
Frokost ble istedet inntatt på nærmeste bensinstasjon som var åpen, med nybakte boller og varm kaffe til meg. Det var slett ikke feil det heller. Vi ble enige om at det hadde vært en fin tur, men at neste gang skulle vi vente til gradestokken hadde et to sifret tall på pluss siden. Og helst ikke vind… og hvor vi kunne kjøre helt frem. Rent bortsett fra det må man kunne si at det var en vellykket tur!!
Det beste med å ha ferie er at man trenger ikke å gjøre noen ting. Lange, late dager som er fylt av tid og tiden disponeres helt fritt. Ingen travle dager på jobb og ingen steder jeg må være. Ikke trenger jeg rydde, støvsuge eller vaske klær. Mat kan spises rett ut av boksen og søvn spiller ingen rolle, enten den kommer eller ikke..
Best liker jeg å dra ut i naturen når jeg har ferie. Enkelt teltliv passer meg veldig godt, mest fordi det tar vekk alle de «MÅ GJØRE» som jeg ikke liker når jeg har ferie. Å ha hytte er akkurat som å ha hus, hardt arbeid fra man står opp til man legger seg. Det vet jeg, fordi jeg kjenner mange som har hytte. De har alltid noen nye prosjekter på gang; det er snekring og maling dagen lang. Og det kaller de ferie??
Særlig godt liker jeg å telte i skogen. Det spiller ingen rolle hvor skogen er eller om det er løvtrær, gran, furu (samt de andre tresorter jeg ikke kan navnet på). Skogen er et eget univers av grønt og det er aldri kjedelig å campe der. Faktisk er det mye å oppleve og mest får man med seg når man sitter helt i ro. Det er lyder og lukter, ja, egentlig er det liv overalt. Dessuten liker jeg trær, de er alltid fulle av bevegelse. Det er fugler som synger og skvadrer, insekter som kryper og flagrer, blader i ulike størrelser og fasonger og ikke minst er det ekorn….
Ekorn er en søt liten gnager som bor i skogen. De lever av nøtter og annet de finner, så jeg vet at de er ingen trussel for mennesker. Det er altså trygt å studere dem på nært hold, for de er veldig nysgjerrige og liker å komme tett på. Jeg blir aldri lei av å telle ekorn og se hvordan de bruker tiden sin. Vi har mye å lære av dem når det gjelder tidsfordriv….
Ekorn er sosiale dyr og de liker å leke. De trener mye, kamuflert som lek. De hopper fra gren til gren og det er god spensttrening. Så ekorn er spenstige og slanke. De har nok god kondis også, med all den løpingen etter hverandre. Og ikke har jeg sett at de stopper fordi de er for andpustne til å fortsette. Dessuten er de fabelaktige til å klatre… Høyt opp i tretoppene fyker de rundt og absolutt ingen datt ned heller. Helt utrolig….
Det beste med å telle ekorn er at det er utrolig avslappende. Ifølge Fitbit klokken har jeg knapt puls, etter noen timer i stolen med ekorn telling. Det er sånn det skal være når man har ferie. Hadde jeg prøvd å telle slanger eller farlige rovdyr, som bjørn eller puma (ja, faktisk finnes det her i denne skogen…) tviler jeg på at jeg hadde blitt like rolig. Men ekorn; med de små hendene, søte ørene og store halene, Snipp og Snapp i levende live… Jeg kjenner jeg blir glad bare av å tenke på dem. Og for ikke å snakke om de koselige lydene de lager…
Så finn deg en skog, sett opp leir og start å telle. Jeg garanterer at du raskt oppdager gleden med ekorn, så det er en fordel å finne en skog med mye ekorn. Mitt favoittsted for ekorntelling er Mistletoe Statespark i Georgia, USA. Her har jeg vært før og kommer nok tilbake. Her har jeg kommet opp i 2413 ekorn, men det er mulig at noen er blitt telt flere ganger. Men kem bryr seg, det er tross alt ferie….