Som noen kanskje har fått med seg, har jeg en plan om å besøke alle 26 nøkkelstedene langs Kyst-pilegrimsleia mellom Egersund og Trondheim. Det vil ta tid, men tid har jeg jo nok av… Nå var turen kommet til Domkirken i Stavanger og jeg må innrømme at det er ikke det mest eksotiske reisemålet. Ikke misforstå, Stavanger er absolutt verd et besøk og kirken er et syn til vanlig. Men akkurat nå er den innpakket i plast og stengt, for å fremstå i all sin prakt til 900 års jubileet i 2025. Vi gleder oss…
Min nye stålhest, leaset gjennom arbeidsgiver, klar for sin første tur med oppakning. Jeg var veldig spent. Gandsfjordruten følger sjøen, mellom Sandnes og Stavanger. Turen kjenner jeg godt, etter nesten 8 års sykling til jobb mellom byene. Jeg hadde en stopp ved Jåttåvågen og vurderte om jeg skulle redde baderingen, som lå forlatt i en vik. Den såg ensom ut, men var feil farge for han på 9…
Selvfølgelig hadde jeg en baktanke med turen, jeg skulle teste nytt utstyr. Det er faktisk flaut å si det, men jeg har kjøpt meg nytt telt og ny el-sykkel. En gunstig avtale på jobb, hvor vi leaser i 3 år, for så å betale ut, ble for fristende. Den gamle sykkelen har sviktet meg gang på gang, plutselig slutter bare batteriet å virke. Som oftest i en oppoverbakke, selv om det verste er å hele tiden sitte å vente på at den konker ut. Og det er blitt mange og dyre reperasjoner det siste året…. Og i forhold til teltet, tja, hva kan jeg si, annet enn at en kvinne kan aldri eie for mange telt….
Selvfølgelig måtte jeg stoppe på favoritt badeplassen Vaulen. Det har vært mange tidlige morgenbad her, på vei til jobb. Ved Breiavatnet og i Byparken er det fuglene som stjeler showet. Dersom du alltid har hatt en drøm om å ha duer sittende på hodet, er det bare å ta turen. Ta med mat! Det var ikke så mye å se eller oppleve rundt Domkirken. Bortsett fra duene, mange duer.. Det stod en enslig rusten mann og skuet utover Domkirke plassen. Noen torghandlere bød på bær og grønnsaker, men jeg hadde mat med meg.
Stavanger Domkirke ble bygget i første halvdel av 1100 tallet og er den eneste av sitt slag, som har vært kontinuerlig i drift hele tiden. Frem til nå, den er nemlig stengt i 3 år for oppussing. Det kan nok trenges, kirken har beholdt sin arkitektur fra middelalderen, som den eneste i Norge. Jeg har besøkt kirken mange ganger opp i gjennom årene og det er en mektig opplevelse. Om bare de gamle veggene kunne snakke, hadde vi nok fått litt av noen historier.. Men nå satt jeg på utsiden og følte meg avvist, et svært byggjerde sørget for det. Porten var verken høy eller vid, bare lukket og låst. Men jeg var forberedt og visste hvor jeg skulle gå…
Kun åpent for spesielt inviterte, men jeg fikk beundre det gamle bildet som var hengt opp på brakkene. Dessuten kunne jeg bare snu meg og nyte synet av torgtrappene og indre havn.Turen gikk videre til St Petri kirken, som har overtatt som pilegrimsted, nå som Domkirken er stengt.
Det er ikke lange biten opp til vikarierende stempelsted, selv om jeg ble litt skremt. Ungdommen som var på jobb, fant nemlig ikke stempelet og han lette grundig. Så jeg tror ikke det er stor pågang av pilgrimmer som trør ned dørene her i St Petri…. Men han fant det tilslutt, heldigvis. Jeg hadde nemlig glemt å ta med både passet og reiseguiden. Uten pass var jo halve poenget borte, gleden over å stemple… Ellers blir det «bare en tur til Stavanger» og det kan jeg jo ta hver dag. Så jeg overtalte sønnene mine til å kjøre til Vaulen og møte meg der. Med passet….
Høydepunktet: Been there, done that… Min sønn var bekymret over hvor jeg skulle sette opp teltet, han greide ikke å se for seg så mange aktuelle grønne flekker midt i sentrum. Men man skal ikke sykle langt ut av byen, før det er rene bondelandet. Den kinesiske søsteren til Big Agnes… Nesten like lett, omtrent samme konstruksjon, men mye, mye billigere. Sånn som jeg liker det, altså.
Etter å ha fått mitt velfortjente stempel, hadde jeg lunsj på en benk utforbi kirken. Neste stopp var teltplass og jeg syklet først opp til Mosvannet campingplass. Her stod teltene som sild i tønne, med støy fra motorveien som bakgrunnsmusikk. Ikke helt hva jeg hadde sett for meg, så jeg tråkket utover Madlaveien mot Store Stokkavatnet. Her er Stavangers grønne lunge, med omtrent 8 km tursti rundt vannet. Det finnes utallige badeplasser og plenty av fine steder å sette opp telt, så her er det yrende folkeliv til alle døgnets tider.
Skiltet betyr ikke at det er forbudt å sette opp telt, men at man kan ikke campe mer enn 2 netter. Det passet meg ypperlig.
Jeg rigget meg til i teltet, det var en populær plass jeg hadde valgt. Det var folk overalt og alle hygget seg, nå som sommeren endelig hadde tatt en snarvisitt til regnfulle Rogaland. Nydelig natt over vannet…
Det ble en flott tur, både fordi jeg fikk stemplet, samt testet utstyr. Jeg var godt fornøyd med både sykkel og telt, alltid kjekt med noe nytt. Neste morgen startet tidlig, det var et rush med joggere og syklister på vei til jobb. Jeg tok livet med ro, nøt kaffe utforbi teltet, samt tok et morgenbad. Men det var fuktig og vått, så snart var både mygg og knott på hugget. Da pakket jeg raskt sammen og tok turen hjemover, kveldsvakten ventet. Men det fine med sykkeltur er alt det kjekke man opplever underveis, så det ble både en stopp ved Sverd i stein og frokost på Biltema. Helt konge… 😁
Alltid beste starten på dagen, et bad utendørs. Jeg hadde min egen lille, private sandstrand, rett ved siden av teltet. Store Stokkavatnet er Stavangers største innsjø og ligger på 11 meter over havet. Her finnes både skog og kulturbeite, siv sletter og yrende fugleliv. Jeg vurderte å sykle rundt vannet, men det minket kraftig på strømmen….. Til minne om slaget ved Hafrsfjord, hvor vikinghøvdingene braket sammen og Norge ble samlet til et rike. Kort fortalt…. Den nye sykkelstamveien har satt mange sinn i kok, hovedsakelig over prislappen. Den er en fryd å sykle på og med litt flaks, kommer den en dag til å stå ferdig. Men foreløpig var de ikke kommet lengre enn sist jeg syklet her…. Frokost på Biltema anbefales og for en billig penge, kan man spise seg god og mett. Smakte godt, gjorde det også… Sjarmøretappen gikk som vanlig gjennom Sandnes sentrum og havnen viste seg fra sin beste side.
Det har blitt en tradisjon de siste årene, å dra på «husmorferie», sammen med en god venninne. Da setter vi av en langhelg og velger ut et turmål. Vi kan nok ikke skryte på oss at vi er husmødre noen av oss, men pytt, pytt. Årets tur var planlagt til Jotunheimen og jeg overlot all planlegging til min venninne. Hun er nemlig lommekjent i området, med kort vei fra Oslo. Ellers arrangerer hun turer til Nepal og er over gjennomsnittet sprek. Men turen hun hadde valgt, skulle være en fin nybegynner tur og jeg gledet meg hemningsløst.
Jeg er født og oppvokst på flate Jæren og det er ingen ganger jeg blir mer klar over hvor flatt det er, enn når jeg ser det ovenfra. Kjøreturen fra Oslo til Jotunheimen tar omtrent 3 og en halv time, men det ble mørkt før vi kom frem. Planen var å sette opp telt ved Gjende, men det ble istedet rett over parkeringsplassen.
Jotunheimen er kjent for høye fjell og vakker natur. Her er selve hjertet av fjell-Norge, med 255 topper over 2000 meter. Både Galdhøpiggen og Glittertind finner man her, samt breer, fosser og daler. Det er et populært turmål, men dersom man styrer unna Besseggen og de andre turistmagnetene, er det fullt mulig å få ødemarksfølelsen, uten å måtte gå i kø. Samtidig var turen vi skulle gå, relativt trygg, iforhold til sivilisasjonen. Selv om det ikke var mobildekning, var det kort vei til nærmeste bilvei. I vår alder, vet man aldri når en krise kan oppstå..
Båtturen over Gjende er en opplevelse. Husk bare å bestille billett på nett god tid i forveien. Ved Memurubu er det strand, Turistforenings hytte og mulighet for å leie teltplass ved vannet. Det fristet, men vi hadde tross alt en plan. Vi hadde mange og lange diskusjoner om definisjonen på nybegynnertur. Til slutt ble vi bare enige om å være uenige.
Planen var å ta båt over Gjende og starte ved Memurubu. Vi ankom parkeringsplassen ca 00.30 og satte opp telt. Siden jeg kun hadde håndbagasje med på flyet, hadde jeg lånt et telt. Å sette opp et ukjent telt i mørket, var ikke lett, men med god hjelp varte det ikke lenge før jeg lå i soveposen. Etter en bedre frokost, bestående av havregrøt og en bøtte med kaffe, skulle vi ta båten 10.30. Den var full, så vi var nødt til å vente på båten som gikk 14.15. Det gav oss god tid til å slappe av, før vi tok shuttlebussen ned til kaien. Her er kafé, så det ble riktig så hyggelig.
Jeg har gått over Besseggen før, men ikke med full oppakning. Jammen godt at jeg hadde «hare» oppover fjellsiden.. Oppe på flaten, delte stien seg og vi fulgte den som gikk mot Glitterheim. Etter en bratt nedstigning, gikk det fint og ganske så flatt nedover dalen. Rett foran oss lå Russvatnet, hvor vi skulle sette opp teltet. På høyfjellet er det sjelden problem å finne drikkevann, husk bare å ta det som renner og ikke stillestående.
Jeg visste hva som ventet ved Memurubu, en relativt heftig oppoverbakker. Selv om både telt og sovepose var lettvekts, hjalp det lite når sekken innholdt flust av godsaker, både i fast og flytende form. Men utsikten er så fantastisk, at man glemmer både høy puls og skjelvende lårmuskler. For en prakt…og nasjonalromantikken sprengte i brystet. Jeg vurderte å stemme i et vers av «Ja, vi elsker», men siden jeg ikke hadde pust til å synge, dessuten lå langt bak fjellgeita, var det bare å gi gass.
Det er mange fine teltplasser langs Russvatnet og ikke er det trangt om plassen heller. Det ble et forfriskende bad. Menyen var reinsdyrkjøtt i jegergryte, med potetmos og seterrømme. Ikke selvskutt, men kjøpt på Coop. Det finnes reinsdyr i Jotunheimen, men vi så ingen. Finnes det noe mer avslappende enn å sitte utforbi teltet med morgenkaffi? Se sola som sakte kryper nedover fjellsiden og glede meg til den treffer ansiktet mitt og gir litt varme. Det er kaldt oppe i høyden og ull er obligatorisk uansett årstid.
Det ble en passe lang førstedags tur og vi var meget fornøyd med leirplassen. Det ble bad, middagslaging på gassbluss og en øl. Alt smaker godt på tur, særlig når man kjenner på kroppen, prisen man har betalt for å få med seg luksusen til fjells. Absolutt verd den ekstra vekten. Vi tok tidlig kveld og det ble en fredfull natt. Neste dag skulle være en rolig rusletur langs vannet, på bare noen få timer. Jeg gledet meg….
Det var en flott dag og lettgått innover. Russvatnet ligger i dalen bak Besshø og vi fulgte stien mot Glitterheim til midt på vannet. Vi passerte elven under fossen på en vaklende bro. Vi passerte mange fine små strender, men det var ikke DEN stranden vi skulle telte ved. Ja, turen langs vannet er lettgått, men lang. Eller, jeg syntes den var lang, andre ikke. Heldigvis ble det en lang lunsjpause med vin til maten, noe som lettet sekken enda mer.
Dag to går langs Russvatnet sin bredde og er nok en flott opplevelse. Naturen endret seg, fra de stupbratte fjellsidene, til mer slake åser. Vi fant nok en fin teltplass, på andre siden av hengebroen. Russvatnet er privateid og strengt forbudt å fiske, uten fiskekort. Det spilte ingen rolle for oss, som hadde potetmos og 9 pølser å sette til livs. Det var enda bedre å bade her, med en flott sandstrand og behagelig temperatur. Det ble en hyggelig kveld, men da vinen var drukket opp og myggen for innpåsliten, var det bare å finne soveposen.
Russvatnet ligger på 1175 meter over havet og her er vegetasjonen typisk høyfjell. Nok en elvekryssning på god bro. Da kunne vi ihvertfall se enden av vannet, hvor vi skulle campe. Da var vi klare for hengebroen, eller dinglebroen, som jeg i mitt stille sinn døpte den om til. Flatt og fint å sette opp teltet. Flott med egen «privat» badestrand.
Neste dag var sjarmøretappen tilbake til Gjendesheim. Det skulle være en liten stigning langs fjellsiden og det ble det. Men, alt er jo relativt, så jeg trengte noen gode pauser for å komme meg til toppen. Allikevel er utsikten og stillheten så overveldende, at det føles bare godt. Godt å være ute, godt å være i stand til å bruke kroppen og ikke minst godt å ha selskap av en god venninne som både inspirerer og utfordrer meg. Å være på tur i den mektige naturen som er Jotunheimen, det er jammen noe helt annet enn flate Jæren. Jeg nøt turen intenst.
Nede der kom vi ifra…. … og opp dit skal jeg. Godt vi ikke hadde drone med, det er nemlig ikke lov her i naturvernområdet. Og bak der er Besshø, som ifølge enkelte er nok en fin, liten spasertur. Kanskje en annen dag… Stein, på stein, på stein… Og regn i vente… Vi var skikkelig heldige med været, regnet startet 10 minutter før vi var nede ved Gjendesheim. Alltid kjekkere på tur, når været er bra.Lengre nede i fjellsiden, møtte vi igjen stien som går over Besseggen. Det er relativt bratt nedover, og jeg såg med medlidenhet på alle de, som slepte tunge tursekker oppover. Snart nede ved Gjende igjen. Det ble gourmet burger på Beitostølen, da vi kjørte hjemover.
Det er bare å slå fast at det var en fantastisk tur. Jeg mener fortsatt at det er en fordel å ha vært på tur før, med full oppakning, før man legger ut på denne turen. Ingvill er fortsatt uenig og mener at turen kan gås som en dagstur og er en lett tur til å være Jotunheimen. Og dersom du ble fristet og har lyst til å gå, finner du en grundig beskrivelse på https://nepaltur.no/blogg/nybegynner-telttur-i-jotunheimen/. Vi traff faktisk Gaute, som gikk turen fordi han hadde lest bloggen til Ingvill og det var stas!! Uansett, Jotunheimen er verd et besøk, med eller uten telt. God tur ❤️
Det er noen som trenger en måned ferie for å føle at de har ferie. De bruker en uke på å lande i feriemodus, to uker på å feriere og siste uken på å mentalt forberede seg på å begynne å jobbe. Der er overhodet ikke jeg… For meg er alt som ikke er jobb ferie og jeg er mentalt klar for å jobbe når jeg setter nøkkelen i døra på jobben.
Vår 24 timers ferie startet med lunsj ved Domsteinane på Rege. Her er en mystisk steinsirkel fra omtrent steinalderen, tror jeg. Han på 6 fant ut at en trollmann hadde gjemt 3 kinderegg midt i sirkelen…..
Derfor ser jeg frem til å jobbe hele sommeren og ha masse små ferier. Det liker jeg og det er ingen steder det er vakrere enn i Norge om sommeren. Ingen steder er grønnere, frodigere og friskere enn her. Hvem trenger vel +30 grader og strålende sol, når man kan ha frisk bris fra nord og +14 grader? Og med en regnbyge innimellom…
Feriefølelsen er på plass, teltet er oppe og stolen klar….
Disse små 24 timers feriene gir mye positiv energi og opplevelser. For hva gjør man i ferien? Man utforsker nye steder, spiser ny mat og ser med nye øyner på ting man kanskje har sett før. Noen drar samme sted hver gang, mens andre vil til nye land og byer. Jeg er helst på «Ja takk, begge deler».
Bading er obligatorisk for alle måneder i sommerhalvåret.
Det viktigste når man har bare 24 timer, er å ikke dra så langt. Må man kjøre i flere timer, går mye av tiden med på å kjøre. Det er kjekt det også, roadtrip med god musikk er en velsignelse for sånne som meg. Men jeg elsker nærmiljøet til tur og sånn sett er jeg miljøbevisst. Sykle, gå, buss, båt eller tog kan være et valg, men selvsagt er bilen enklest når man har kort tid.
Lekeplass og mange nye venner er førstevalg hos han på 6. Dessuten er det ikke feil med kiosk som aldri går tom for softis.
Jeg liker variasjon og bytter mellom teltene, hytter og hotell. Ikke fordi det er så langt hjemmefra, sånn sett kunne jeg kjørt hjem til egen seng. Men da får jeg ikke helt samme feriefølelsen. Det er noe eget med å sove hjemmefra, våkne til en ny utsikt med morgenkaffen. Det liker jeg veldig godt.
Utsikten over Ølberg havn.
Alle dager blir veldig bra, når de starter med et FRISKT morgenbad.
Så for alle dere som også skal jobbe i sommer eller av andre grunner ikke har så mange planer, ta en 24 timers ferie. Jeg anbefaler virkelig Ølberg Camping eller en annen lokal campingplass. Stavanger Turistforeningen har mye hytter i nærheten og det kryr av flotte teltplasser. Det er vann som kan padles, veier som kan sykles og parker hvor man kan ligge i gresset og se på himmelen. For sommeren er NÅ og må bare nytes, for her i nord er den kort.
Det hender ofte at jeg får spørsmål fra andre om telt. Sikkert fordi at jeg ikke legger skjul på at jeg er meget glad i enkelt teltliv og friheten det gir. Dessuten er det billig og det er jo aldri feil. Ofte får jeg et spørsmål som jeg sliter med å svare på, derfor dette innlegget. For hva sier man når folk spør «Hva skal du med mer enn et telt, du har vel ikke bruk for det????» For jeg er faktisk den stolte eier av hele 4 telt. Dessuten har jeg 4 sykler, men det er en annen historie….
Egentlig så trenger man jo ikke telt i hele tatt….man kan sove under stjernene. Men det er LITT avhengig av været og man kan ikke regne med at nettene alltid er slik som sommerstrendene på Lista… DA trenger man ikke telt`!!
Jeg spør ikke dem, for det er som regel venninner eller andre representanter fra kvinnekjønnet som spør, «Hva skal du med 30 par med sko, når du kun kan gå med ett om gangen???!!». Jeg spør heller ikke «Hva skal du med 17 forskjellige middagsservise, når en tallerken er en tallerken???!!!». Jeg aksepterer stillferdig at jammen er mennesker forskjellige og at noen liker sko og tallerkener, mens andre liker telt…
Den vakreste teltplassen jeg noensinne har slått opp telt på og stedet jeg alltid drømmer om å reise tilbake til, er Mistletoe Statespark i Georgia, USA.
Det første teltet jeg kjøpte, var teltet som fikk navnet «HÅP». Det ble kjøpt på en ferie i England, i en tid hvor livet mitt var kaos og ikke helt enkelt. Teltet ble et symbol på håpet og drømmen om en bedre tid. Det var et lite, turkisblått lettvektstelt til en person (uten klaustrofobi og trang til å kunne sitte oppreist i teltet). Jeg kjøpte det på salg og prisen var egentlig latterlig lav. Det tok meg seks år før jeg i hele tatt hadde overskudd nok til å sette det opp, men etter det har det vært flittig brukt. Derfor elsker jeg teltet mitt!!!
På sykkeltur er HÅP akkurat passe, selv om det til tider har vært vanskelig å komme inn og ut, siden man må ned på kne og krype. Derfor liggeunderlag utforbi…… Her fra en drømmetur på Stjernarøyene. Ute og lufter «HÅP» langs Jærkysten. Jeg lærte fort at valg av teltplass er viktig og at kombinasjonen nysgjerrige kyr/lavt telt er ikke helt vellykket.
Mitt neste telt var lavvoen «GLEDE». Det sier seg neste selv hva man skal med en lavvo, det er turer som krever stor plass fordi vi er mange som koser oss sammen. Her er plass til barn, barnebarn, slekt og venner. For ikke å snakke om hunder…. Dessuten kan man ha bord, stol, luftmadrass, soveposer, pute og kjøkken. Her er god plass til baller, bøker og spill. Man kan blåse opp en stor badekrokodille og allikevel ha mer plass. Er det rart at jeg elsker teltet mitt???
Glede er på camping (Harry) tur til Sverige og teltplassen het Bullarebygden Familiecamp. Et fantastisk sted; hvor det var bading, kano og Cola til frokost….
Det var tre spennende uker i Kong Arthurs fotspor rundtomkring i Sør England, med leiebil og GLEDE. Mitt lille barn var godt fornøyd med konfirmasjonsgaven….
Det eldste teltet jeg har, heter «KOS». Dette er et 2-3 manns Mckinley telt som er nesten 25 år gammelt. Det har opptil flere hull og det drysser et slags plaststøv over oss når det blåser, men pytt pytt…. Navnet sier seg egentlig selv, teltet brukes når jeg vil på tur og ha god plass eller når jeg drar på tur sammen med han på seks. Det er rikelig med plass til to liggeunderlag i sovedelen og forrommet er nesten like stort. Det er fullt mulig å ligge i soveposen og steke pannekaker dersom været ikke er det beste og derfor elsker jeg teltet mitt….
Teltet KOS har god plass til å kose meg alene, som her i kulden etter en natt i Finnskogen. Eller vi kan kose oss med mer eller mindre avansert matlaging på en kortreist tur til Alsvik. Du vet, det enkle er ofte det beste….
Mitt siste og nyeste telt heter «VILL». Det er for de turene jeg drar på alene som kanskje er verken planlagt eller gjennomtenkt. For av og til trenger man å kjenne at man lever og da drar jeg på tur med VILL. Teltet ble kjøpt brukt på finn.no og der har de jammen mye kjekke telt…. Det er et kuppeltelt med god plass til to personer, men det har jeg aldri prøvd ut, for når jeg er vill, er jeg vill alene. Her er god takhøyde og åpning i begge ender slik at man kan nyte vakker utsikt fra begge ender…. Er det rart jeg elsker teltet mitt?????
Panoramautsikt til solnedgangen over Clarks Hill Lake i Georgia, USA. Vill og meg besøkte tre ulike parker over 14 dager og her var både bjørn og klapperslanger.
Derfor er det bare å slå fast at: NEI, jeg har ikke for mange telt!! Faktisk så vurderer jeg å kjøpe et nytt telt, ganske enkelt fordi jeg trenger det. Det hadde vært fint med et telt med det klingende navnet «LETT» som jeg kan bruke når jeg må bære tung sekk over mange dager. For det vurderer jeg nå og da er vekt veldig viktig. Og det er mulig å kjøpe gode telt som veier under 1 kilo har jeg hørt og da får jeg lyst til å kjøpe et nytt telt. Jeg vil heller ha telt enn sko, tallerkener eller sånt som bare fyller opp skap og hyller. Telt derimot er noe HELT ANNET……
«Velkommen til de dype skoger» stod det på brosjyren jeg fikk fra DNT Finnskogen og omegn.
Det sies at det hviler en aura av mystikk over Finnskogen, en dragning mot det overnaturlige. Min mor kalte det «skogen med skrømt og spøkelser», ikke fordi hun hadde vært der og opplevd det. Men det var hun oppvokst med å høre fra de gamle. Samtidig er det et eldorado for alle som liker å gå tur i skog, sykle, padle, fiske, jakte, gå på ski eller bade. Men viktigst av alt; tre dager i året løsrives en del av Finnskogen til en egen republikk hvor de feirer finnekulturen med ulike aktiviteter som stubbebryting, krambu og hjemmebrenning. De heiser sitt eget flagg i fargene grønt, hvitt og svart samt ivaretar historien og kulturen fra flere århundrer tilbake. De har til og med egen regjering og eget visum. Og mer skal det ikke til før Annbjørg blir nysgjerrig, pakker bilen og krysser Sør Norge på jakt etter opplevelser.
Jeg var litt usikker på hvor Finnskogen egentlig begynte og sluttet… Dette skilte stod på et sted som jeg nok ville kalt midt i.
Det er lett å forstå hvorfor finnene fra «de tusen sjøers land» fant et nytt hjem i Finnskogen. Det er mye vann her; små vann og store. Det er tjern, elver, bekker, myrer og svære innsjøer som fikk meg til å tenke på havet.
Finnskogen er det store skogsområdet på grensen mellom Norge og Sverige som Selma Lagerløfs beskrev som «En grens af annat slag». Best beskrives det som et grenseløst samfunn, hvor norsk, svensk og finsk kultur møtes. Området starter i Eidskog i sør og strekker seg opp mot Trysil i nord. Glomma danner grense mot vest og Klarelven i øst. Skogen består for det meste av gran, furu og bjørk med store og små vann innimellom. Jeg har sjelden sett så mye blåbærbusker og de var fulle av umodne bær. Finnskogen turistforening har merket rundt 1100 km løyper med blått, så det er nok steder å gå tur. Den mest kjente turen er Finnskog Leden, en 240 km lang merket løype som går Finnskogen på langs. Den er blåmerket på norsk side og oransje i Sverige.
Skog, skog og atter skog. Dette var et av få utkikkspunkt, selv toppene her er stort sett skogkledde. Den høyeste toppen heter Elgklinten og er 634,3 meter over havet. Der var jeg ikke. Dette er utsikten fra Maliskjæra over Ritnadalen på Grue Finnskog.
Det ble mye kjøring og sykling på grusveier i skogen. Husk myggmiddel og proviant, det er LAAANGT mellom butikkene i Finnskogen.
Fra Oslo er det omtrent to timer med bil opp til de sørlige trakter av Finnskogen og kjører du videre nordover, krysser du Finnskogen på de neste to. Det sies at det er gode kollektivtransport til/fra skogen og også rundt inni. Det vet jeg lite om, siden jeg kjørte sjøl. Når det gjelder overnatting, finnes det flere muligheter. Det er alt fra spa & velvære hotell til enkle og gratis koier midt i skogen. Jeg valgte å sette opp telt på Finnskogen Turist og Villmarksenter. Det var et glimrende sted, camping med en stjerne til toner av DDE og Tore Tang. Det var mulig å leie hytte, mens campingplassen nok hadde flest fastboende vogner. Men de hadde en populær restaurant, hvor man kunne spise alt fra tradisjonsretten motti og flesk til elgpizza. Til og med bjørn hadde de på menyen, men den biffen kostet like mye som mitt matbudsjett for hele turen….
Mitt hjem i villmarken.
Det var fantastisk vær med sol og sommertemperatur på dagtid. Nettene var kalde og hver morgen våknet jeg opp til rim og is på teltet.
Campingplassen ligger i den nordlige enden av innsjøen Skasen. Helt i sør er badestranden som har blitt kåret til Finnskogens vakreste og jeg rakk endel bad der.
Svullrya regnes som «hovedstad» for Finnskogen og hele finnekulturen på Østlandet. Stedet lå ca 12 km fra teltet mitt og det var der butikken var. Det finnes også museum, kirke, barnehage, barneskole, bilverksted og bensinstasjon med kafe og overnatting. Det er slett ikke verst, med tanke på at de har et innbyggertall på 236 (år 2015, Statistisk sentralbyrå). Jeg syntes det var et fantastisk sted, mest fordi jeg kom midt under Finnskogmart`n. Den avholdes hvert år i pinsen og jeg er litt usikker på hva det egentlig var. Et marked med litt kulturelle innslag? Masse boder, trekkspillmusikk og veteranbiler var vel mitt inntrykk samt utrolig mye folk.
Det var fullt liv og røre rundt Finnskogen Kro og Motell i Svullrya. Jeg ble rett og slett litt satt ut, men fikk summet meg til en softis og kaffe.
I Svullrya ligger Finnetunet som er et museum for finnekulturen. Området er en av fire avdelinger i stiftelsen Norsk Skogfinsk Museum og selvfølgelig var det stengt da jeg besøkte det. Jeg har et stort forbedringspotensiale med å sjekke åpningstider på berømte steder jeg besøker….
Jeg kom heller ikke inn i Grue Finnskog kirke, en langkirke fra 1886. Men det er mye som er fint på utsiden også..
Historien om hvorfor finnene valgte å bosette seg i området her, handler ikke om krig og flukt. De kom hit på midten av 1600 tallet fordi de hadde behov for skog. Svedjebruk er kort sagt jordbruk hvor man brenner ned skog og sår i asken, noe som gav større avlinger. Jeg er litt usikker på om de hadde brent ned all skog i hjemlandet sitt, men uansett trakk de vestover og slo seg ned i dette enorme skogområdet. Her levde de relativt isolert med svedjebruk, jakt, fiske og litt husdyr frem til begynnelsen av 1900 tallet. De hadde med seg sitt eget språk og bygde sine røykstuer, rier og badstuer etter gammel skikk. Mange av disse bygningene er spredd over hele Finnskogen og er godt ivaretatt. Skogfinnene er offisielt en av Norges nasjonale minoriteter, selv om språket er utdødd og de fleste torpene står tomme.
Det er en merket løype som heter 10-torpsrunden, en 14 km rundtur. Dette er et av stedene man går innom, Hytjanstorpet. Jeg snakket lenge med den eldre mannen som bodde der, han fortalte at familien hans hadde bodd der siden 1901. Torpet hadde vært bebodd siden midten av 1600 tallet og han snakket endel om hvordan finnene hadde levd og var blitt behandlet i området.
Mange av stedene er åpne og tilgjengelige for overnatting og dagsbesøk. Dette er Grusetsætra som eies av Statskog. Her er det enkle forhold, men åpent for alle. DNT Finnskogen og omegn har gitt ut en god brosjyre som har oversikt over alle stedene man kan overnatte i skogen.
Litt usikker på om jeg hadde fått sove i noen av disse koiene, da skulle det ha regnet MYE ute før jeg valgte dette foran telt…. Litt skummelt….
Finnskogen er dessuten kjent for å være Elgens rike. Etter å ha lest om noen som så mellom 30-40 elger i løpet av en helg, regnet jeg med at det skulle være en god sjanse for nærkontakt med skogens konge. For ikke å snakke om de store rovdyrene som bjørn og ulv som også lever her. Jeg antok at det var mindre håp om å få sett disse på nært hold, men man kan alltids håpe. Ellers er storfugl som tiur og orrfugl vanlig og hare, rådyr, rev samt andre små og store dyrearter skulle det bugne av. Gjett om jeg gledet meg…
Dette var alt jeg så av elgen… Uansett når på døgnet jeg trålte skogen; til fots, på sykkel og i bil, jeg så aldri snurten av elg. Skuffende…
Så nær kom jeg bjørn og ulv…utstoppet mottagelseskomite på campingplassen.
Så dette var det nærmeste jeg kom det berømte dyrelivet på Finnskogen; en overkjørt hoggorm. Og det var ikke engang jeg som kjørte over den….heldigvis. Dessuten HØRTE jeg noe jeg tror var en tiur… En smule skuffet….
Jeg er enig i at Finnskogen er et trolsk og magisk sted, selv om jeg så lite skrømt og trolldom. Årsaken til at man i gamle dager forbant området med det overnaturlige sies å være skogfinnenes bruk av ritualer, besvergelser og symboler fra den sjamanistiske tro på at naturen hadde sjel og derfor kunne påvirkes. Magien ble brukt til å helbrede sykdom og som beskyttelse mot det onde. Blant de fastboende, som ikke forstod språket eller ritualene, ble dette sett på som trolldom. Og slik har nok mange sagn og skrøner oppstått. Når det er sagt ligger DNT skumleste hytte i Finnskogen, nemlig Flisberget. Hytta er hovedhuset på en gammel skogfinsk gård med autentisk innredning fra 1950-årene. I 2014 ble den kåret til årets spøkelsehytte med mange gode grunner for det.
Jokerbutikken på Svullrya var med i programmet «Åndenes makt» i 2017. Usikker på hvordan det endte, men jeg merket ingenting de gangene jeg var på butikken. Men så er nok jeg mer opptatt av prisen på jordbær enn om det faller varer ut av hyllene på uforklarlig vis…..
Man kan nok se både det ene og det andre når mørket og tåken siger inn over vann og skog.
Så jeg ble ikke skremt i Finnskogen og kommer gjerne igjen. Stedet er en drøm for alle som ønsker seg fred og ro, her er stillheten total når du går innover i skogen. For meg var det magien; å se en edderkopp spinne et nett, sola som forsvant over tretoppene, følge gamle vandringsveier på myk mosebunn og kjenne jeg ble fylt av en dyp ro. For sjelden har jeg sovet så godt som jeg gjorde her…. Da er det lett å være enig med Hans Børli som i 1957 skrev: «I skogen har vi vøri, i skogen skal vi bli, te dauen engang kommer og gir en strømper fri.»
