Tilbake til en svunnen tid, Dalen hotell og Telemarkskanalen.

Etter en heller strabasiøs tur på sykkel, hvor vi trødde 11,4 mil fordelt på 3 dager og 2 netter i telt, gledet vi oss som barn til luksus på Dalen hotell. Rom hadde vært bestilt, sammen med billett til båten, i flere måneder i forveien. Det tror jeg er lurt, fordi både hotell og kanalbåtene kan være fulle om sommeren. Begge har relativt kort sesong; hotellet er åpent mellom 25 april og 27 oktober og båtene seiler i rutetrafikk fra 18 mai til 14 september. Det er mange som drar hit med bil, bussgrupper med utenlandske turister, motorsyklister eller som oss, sykler hele eller deler av strekningen mellom Skien og Dalen.

Jammen kom vi oss til Dalen!! Bare så det er sagt; når vi greide sykle denne turen, tror jeg alle hadde greid det…… Det var tungt, men veldig kjekt.

Vi ankom hotellet halv 11 på formiddagen, på en søndag… Søndag er ingen god dag i Dalen, fant vi ut, siden alt var stengt. På hotellet hadde det vært bryllup, så tidligste innsjekking var klokken 3. Vi fikk ikke engang lov til å sitte på stolene ved inngangen, bryllupsgjestene hadde leid ALT. Og vi var skitne og svette, så jeg forstår godt at de ikke ville ha oss hengende rundt bygget. Istedenfor syklet vi bort til bryggeanlegget; hvor det ble lunsj, soling og bading. Jeg fikk en ekstra sykkeltur tilbake til teltplassen, siden noen hadde mistet solbriller til 1500,-. Det var ikke mine, for å si det sånn…..

Det er godt tilrettelagt med benker og toalett ved brygga i Dalen. Her er også kafe (stengt pga bryllupet på hotellet ) og anløp for kanalbåtene i bakgrunnen.

Men det var DETTE vi hadde sett frem til med spenning og glede. Derfor var lykken stor, da de ringte fra hotellet halv 2 og sa at vi kunne komme. Skikkelig service….

Dalen hotell ble bygget i 1894 og er mest kjent som «eventyrhotellet». Navnet kommer av byggestilen; her er dragehoder, tårn og spir, altaner, karnapper og mye dilldall. Da Telemarkskanalen stod ferdig i 1892, kom det mye turister til Dalen. Men de rike og prominente gjestene manglet et anstendig sted å sove, derfor ble hotellet bygget. Det er lett å se at arkitekten var inspirert av både stavkirker og vikingtiden. Hotellet ble kjent i hele Europa og trakk til seg både kongelige og aristokrater. Standarden var høy og det er den enda. Det er det mest eksklusive og stilfulle hotellet jeg noensinne har overnattet på og det var virkelig en opplevelse verd hver krone….

Vi bodde på rom 25, forbeholdt «Kanalbåtenes kapteiner» (stod det på et skilt på døren). Det var vask på rommet, men bad på gangen. Utsikten var ut mot hagen og det var både badekåpe og tøfler til å tasse rundt i.

Peisestuen innenfor resepsjonen var et sånt sted hvor man automatisk hvisket når man snakket sammen. Det føltes feil å sitte med nesen i mobilen; her burde man lese en oppbyggende bok eller spille sjakk. Jeg sank ned i den dype skinnsofaen og nøt stemningen av høytid og norsk kulturarv, samt lyttet til rolig klassisk musikk.

Hotellet er et av de historiske hotellene i Norge og har mottatt mange priser for restaureringen og bevaringen av hotellet som et unikt kulturminne.

Jeg kunne ha tilbragt dagevis med å undersøke alle detaljene, samt suge til meg minnene fra en svunnen tid. Såvidt jeg greide holde fingrene vekke fra denne…

Hagen rundt på hotellet er en opplevelse i seg selv. Her er 28 mål med sjeldne busker og trær, som man kan vandre mellom, utstyrt med et eget kart som fås i resepsjonen. Har man energi til noe mer, kan man spille crocket eller låne en liten robåt. Vi sto over…

Maten på hotellet var av lokale råvarer og slett ikke hverdagskost for oss. Hovedretten var økologisk ullgris, her servert uten trøffel. Det kostet 149,- ekstra og prisen for en tre retters meny var allerede godt over vårt budsjett. Men det var en fantastisk kulinarisk opplevelse … Lite, men godt….

Måltidene ble inntatt i spisesalen, her under frokosten. I bakerste hjørne står bordet alltid dekket til Miss Greenfield, den engelske ladyen som vandrer hvileløst rundt på hotellet. På slutten av 1800 tallet sies det at man fant et dødt barn på rommet hvor hun hadde bodd og at man fremdeles hører barnegråt på rom 17. Så her er mye spenning og mystikk for de som er interessert i denslags.

Etter en heller søvnløs natt, var vi tidlig oppe for å rekke båten. Vi hadde fått billett på M/S Henrik Ibsen, et over 100 år gammelt veteranskip som kalles «Kongen av Telemarkskanalen». Båtturen gjennom kanalen ble kalt verdens åttende underverk ute i Europa, da den stod ferdig i 1892. Fra Dalen og til Skien er det en seilas på 105 km og tar en hel dag. Jeg gledet meg til å oppleve stedene og naturen vi hadde syklet gjennom, UTEN å sitte på sykkelen. Ved Lunde skulle vi bytte båt, det var fast hver mandag at båtene snudde der og gikk tilbake. Så lykken vår var stor over at vi skulle få oppleve å seile med to båter, M/S Henrik Ibsen og M/S Victoria.

Jeg hadde sett for meg at det kom til å bli kø og kaos på kaien før avgang. Det stemte ikke, så det var god tid til å laste på syklene og bagasjen.

Faktisk var det riktig så god plass, vi var 7 passasjerer på en båt som har plass til 100 stk (opprinnelig 290, men det må ha vært trangt…)

Turen starter med store vann og høye fjell. Selv om været var fint, ble det kaldt på dekk da vi seilte over Bandak, Kvitseidvatnet og Flåvatn.

Da er det fint at båten har en eksklusiv salong, som er
renovert i en Agatha Christie-1920-stil med chesterfieldsofaer i plysj, mahognyinteriør, krystall lysekroner og messingdetaljer. Her kan man spise middag eller ta et glass vin, men vi var fremdeles mette etter den flotte frokosten på hotellet.

Det var mye å se fra båten og Norge viste seg fra sin beste side….

Farvel til fjellene og det ur-norske landskapet. Kanalen ble tidligere kalt «Hurtigruten mellom Østlandet og Vestlandet», og var den viktigste ferdselsåren mellom øvre og nedre Telemark for folk, budskap, varer og tømmer.

Sykkelveien ned mot Hogga sluse var slik jeg hadde sett for meg turen; tett på kanalen, flatt og fint. Selve kanalen fremstår omtrent slik den var for 100 år siden og er som en reise tilbake i tid.

På vei inn i Hogga sluse, den første av de 18 slusene båten skal gjennom på vei fra Dalen til Skien. Noen steder er det bare et slusekammer, mens andre har flere.

Og der kommer hun fossende; M/S Victoria. Hun ble bygget i 1882 og har aldri seilt noe annet sted enn Telemarkskanalen. Det gjør henne til «Dronningen av kanalen» og hun er oppkalt etter kronprins Gustafs tyske brud. Det var nemlig vanlig å gi båter kongelige navn på 1800 tallet.

Skipet har plass til 180 gjester, men denne dagen var det god plass. Vi vurderte en bedre middag, men det ble noe enklere. Salongen er, som resten av skipet, blitt ombygd og oppgradert en rekke ganger, men den gamle stilen er beholdt.

Jeg hadde sett frem til Vrangfoss, hvor vi skulle senkes 23 meter ned, gjennom 5 slusekammer. Prosessen er enkel: man kjører inn i et kammer, vannet tappes ut, portene åpner seg og båten kjører ut i neste kammer. Enkelt og greit.

Det er en stor naturopplevelse å seile på Telemarkskanalen.

Vi tok denne turen i slutten av august og møtte ikke mange andre. Det var god plass både på hotellet og båtene, men det var muligens fordi vi overnattet fra søndag til mandag. Det er godt tilrettelagt langs kanalen og det er mulig å kjøpe ferdig pakke med sykkel (de fleste vi møtte, syklet på el-sykkel…), overnatting og båt. Den tunge og harde måten er medbragt trøsykkel og telt. Vi ser i ettertid at det hadde vært mulig å sykle hele turen på to dager og det er de som tar det som en dagstur… Uansett får du med deg det beste av Telemark, siden både båt og sykkel tar deg gjennom et storslått og variert natur- og kulturlandskap. Dalen Hotell og kanalen sender deg tilbake i tid og gjør at turen virkelig ble en fantastisk reise. Så ta turen til Telemark…

Da var vi tilbake i Ulefoss, hvor bilen stod parkert.

På sykkel og til fots langs Telemarkskanalen.

Jeg har i mange år drømt om å sykle langs Telemarkskanalen, for så å ta kanalbåten tilbake. Turen er en klassiker, som helt siden 1850 tallet har lokker både norske og utenlandske turister til denne delen av Norge. Kanalen går fra kysten ved Skien og helt opp til Dalen, som ligge ved foten av Hardangervidda. Den består av innsjøer, kanaler hugget i fjell og 18 slusekammer, som løfter båtene 72 meter mellom startpunkt og ende. Min drøm var å følge nasjonal sykkelrute nummer 2, som går fra Ulefoss og inn til Dalen. I mitt hode var det en fin og lett tur på flat vei langs kanalen, men den gang ei.

Ulefoss er Norges eldste industristed og har mange severdigheter. For oss ble det lite tid til sightseeing, vi parkerte bilen og lastet opp syklene.

Turen er stort sett godt merket med egne sykkelskilt og går på grusvei, skogsvei og asfaltvei med relativt lite trafikk.

Vi hadde nok ikke forberedt oss godt nok til å trø 11,4 mil fordelt over 3 dager. Jeg hadde stort sett sykla på el-sykkel frem og tilbake til jobb og det kan ikke sammenlignes med å trø vanlig sykkel med tungt lastet tilhenger. Min venninne kom rett fra 2 uker på ei solseng i Tyrkia og var kanskje ikke så godt trent i utgangspunktet…. Så vi burde egentlig tatt hintet, da hun i turistinformasjonen på Øvre Verket i Ulefoss sa:» Skal DERE sykle til Dalen???!!!», etter at vi hadde spurt om hvor vi kunne parkere. Men optimister som vi er, var vi fast bestemt på å komme oss til Dalen på to hjul. Der var hotell booket og billett bestilt på kanalbåt med retur til Ulefoss. Bortsett fra det hadde vi bare to mål: 1. Ingen skader som involverte brudd (siden min venninne har en tendens til å brekke noe når hun er på tur med meg) og 2. Ikke punktere (siden ingen av oss kan lappe sykkel).

Telemark er et Norge i miniatyr og man kan oppleve både en smak av Sør, Vest og Østlandet. Vi var heldige med været og fikk en vakker sensommer i skog og mark.

Ved Eidsfoss kom vi til første sluse etter Ulefoss. Her måtte vi laste av syklene, for å få fraktet alt over den smale passasjen på toppen av slusen.

Turen startet ikke så bra, vi hadde ikke engang kommet oss ut av Ulefoss før vi møtte på den første bratte oppoverbakken. Tungt lastet som vi var, ble det å gå av sykkelen for å dytte den opp bakken. Og det var tungt…. Da lærte jeg noe; det som i Telemark kalles for små-kupert terreng, er det vi på Jæren kaller for fjelloverganger. Dessuten fant vi ut at å kalle turen for «Kanalruta- sykle langs kanalen» var en stor vits. Store deler av turen var gikk nemlig ikke i nærheten av kanalen engang. Som om ikke det var nok, hadde vi ikke syklet langt før vi kom til en stupbratt bakke, hvor jeg fikk skrens på sykkelen og endte i grøfta. Med foten hengende i strømgjerdet, brennenesler og gjørme var det noen lange minutter før jeg greide komme meg løs. Mulig at jeg burde oppsøkt lege etter all strømmen gjennom kroppen, men det ble kjeks og en hvil ved elvebredden istedet.

Vrangfoss sluseanlegg har fem slusekammer som løfter og senker båtene hele 23 meter. Det er dermed det største og mest imponerende i hele Telemarkskanalen. I bakgrunnen av bildet ligger den gamle slusemesterboligen med servering av mat og drikke. Det er mulig å overnatte i de gamle slusevokterboligene tett på kanalen, men vi hadde med telt.

Ved Lunde sluse ble det en stopp med softis og kaffe, før vi parkerte syklene og dro på besøk hos venner. Vi fikk tilbud om overnatting i et palass av en hytte, men takket nei, siden vi hadde med telt. Angret litt på det, ihvertfall en av oss….

Dette var mer slik jeg hadde sett for meg at hele turen skulle være, flatt og fint langs kanalen.

Vi fant et perfekt teltsted langs kanalen, rett etter Hogga. Her delte vi område med tre MEGET sultne og selskapssyke geiter. Min venninne hadde sin første overnatting i telt og var godt fornøyd, selv om det ble lite søvn.

Jeg måtte selvfølgelig teste ut Telemarkskanalen til morgenbad og det ble flere bad der. Temperaturen i vannet var fin, selv om det var langgrunt og sleipt på steinene.

Etter en heller søvnløs natt i telt for enkelte, startet vi friskt og opplagt på turen rundt Flåvatn. Det gikk relativt greit, selv om det fortsatt ble mye gåing og dytting av sykler i oppoverbakke. Det neste vannet vi fulgte var Kviteseidvatnet og fjellene rundt ble brattere og brattere. Plutselig var vi ved Kviteseid Bygdetun, hvor veien svingte bratt oppover mot Vrådal. Det ble en bakke som vi begge kommer til å huske i årevis fremover… Det hjalp ikke på at det var tett i tett med motorsyklister, som freste forbi oss, mens de vinket og gav tommel opp. Vi sleit og slepte oss oppover, mens vi vurderte sterkt å bestille taxi, Falken, NAF, 113 eller andre som kunne frakte oss til toppen…..

Dette er turens mest krevende etappe. Her skal man opp en 4 km lang bakke som svinger seg nesten som Trollstigen oppover, med en stigning på 11%. Vi gikk…og gikk..og dyttet syklene til armene og beina kjentes som bly. Men vi kom opp….

Vi hadde mange stopp underveis for å strekke på rygg og bein. Vannflaskene ble fylt i elver langs veien og det er viktig å ta med mat, fordi det er få steder underveis hvor man kan få kjøpt noe. Vi hadde med kokeapparat, så det ble mye kaffi og kjeks…

Det ble en lengre stopp i Vrådal, her var butikk og mulig for å overnatte. Men vi var fast bestemt på å komme så nær Dalen som mulig før vi satte opp teltet for kvelden, slik at vi tråkket videre. Det ble en lang grusvei langs gårder og hyttefelt, som nok ikke egentlig var så bratt. Men når man er sliten, er alt tungt. Derfor valgte vi å gå i alle oppoverbakker, noe som helst var mye tyngre enn å trø. Ved Vråliosen svingte veien seg bratt nedover til Bandaksli. Der er det visstnok laget hytter som er åpne for alle å overnatte i, men det hadde vi ikke fått med oss informasjon om. Så vi fortsatte langs vannet, på jakt etter den perfekte teltplassen. Det måtte gå galt….

Så glad blir man når man ikke brekker noe, men kun får et skrubbsår. Viktig å alltid sykle med hjelm og ha med førstehjelpsutstyr.

Lands Bandak går en privat grusvei som vi fulgte innover mot Dalen. Der var en tunnel med et dypt hull i veien. I et uoppmerksomt øyeblikk (hvor jeg kom på at jeg måtte ta på baklykten under setet og ikke gadd å stoppe sykkelen…) traff jeg midt i hullet og stupte fremover. Det var bare såvidt at ikke mål nummer 1 gikk i dass, det om å ikke brekke noe. Men jeg kom meg opp og var raskt på sykkelen. Vi stoppet kort tid etterpå, den nydeligste teltplassen lå nemlig ved vannet. Jeg tok et bad for å skylle av blod og støv, mens min venninne øvde seg på å sette opp telt. Neste morgen ble en kort tur på 12 km inn til Dalen, men det er en annen historie…. Kort oppsummert ble ingenting brukket og ingen dekk punkterte, så turen må sies å være vellykket.

Den aller beste teltplassen dukket opp da vi trengte det mest. Vi var slitne, svette, mørbanket og orket nesten ikke lage mat før vi stupte i soveposene. Før klokken 7 på en lørdagskveld, det må være rekord….

(Kanskje) Norges vakreste fjell, Gaustatoppen.

Det aller kjekkeste jeg vet, er når jeg får noen av flokken min med meg på tur. Denne gangen hadde jeg overtalt mine sønner og han på 5 til å bli med meg i et forsøk på å bestige Gaustatoppen. Eller forsøk og forsøk….jeg hadde tenkt meg opp. Det er slett ingen ekstrem tur, faktisk så sies det at Gaustatoppen er fjellet alle kan nå toppen på. Jeg tror muligens at det er fordi man kan ta en kabelbane til topps, men det var ikke det jeg planla. Som mål nummer 6 i opptreningen var min plan å gå opp og gå ned. Jeg følte meg klar, han på 5 er alltid klar og sønnene mine trodde de var klar….

Vemork er historien om en av Norges viktigste sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig. Her finnes både museum, utstillingen «Helter i Telemark» og turstien «Sabotørstien».

Vi fikk med oss en runde på Tinn museum, et bygdetun med bygninger helt tilbake til 1300 tallet.

Rjukan ligger i Telemark og er byen som ble bygd opp rundt industri, da særlig kunstgjødsel. Nede i en lang smal dal snor husene seg, delt av veien i midten. Alle fjellene, i tillegg til Gaustatoppen, rager rundt og byen er uten sol fra oktober til mars. Gondolbanen Krossobanen ble bygd for å bringe folket opp av dalen, til fjellet og solen. I 2013 ble Solspeilet bygd, store speilflater i fjellveggen som reflekterer solstrålene og sender dem ned til Rjukan torg. Man må jo bare bli glad i et sted som gjør så mye for å bringe sol og lys til folket.

Campingen lå ca 3 mil fra Rjukan, valgt på grunn av beliggenhet og BADEPLASS.

Vi hadde basecamp på Sandviken Camping og på grunn av litt ymse værmeldinger leide jeg en liten hytte. Kan livet bli bedre?? Den lå helt nede ved vannet og Tinnsjøen er et vakkert sted. Det ble endel bading på enkelte som del av oppladningen til tur. Planen var: vi kom lørdag, gå tur søndag og kjøre hjem mandag. God plan og lett å gjennomføre. Resten av tiden ble brukt til å nyte sol og sommer, FERIE.

Skikkelige forberedelser er viktig og jeg tok ansvar for å pakke sekken. Muligens bar pakkingen preg av at det ikke var jeg som skulle bære sekken, men pytt pytt….

Søndagen startet tidlig, med et rom i hytta var alle våkne når han på 5 våknet. Vi hadde en god frokost utforbi og smurte matpakke. Det er mulig å kjøpe mat på toppen, her ligger nemlig Gaustatoppen Turisthytte. Det er en DNT hytte bygd i 1893 som har kafe og kiosk. Jeg hadde vurdert å overnatte, hytten har 11 sengeplasser, men det var liten stemning for det hos gutta boys. Så vi tok med mat, drikke, førstehjelpsutstyr ( mest plaster) ekstra klær, solkrem og var klar for tur.

Langt der bak, med mast på, kunne vi se målet vårt. Det er greit med denne turen, man ser toppen det meste av tiden.

Vi kjørte opp mot Tuddal og fant parkeringen ved Stavsro. Det er en stor parkeringsplass med do og en kafe som var stengt. I høysesong kan det være vanskelig å finne ledig plass her og det koster penger. Men nå var det tydeligvis utenom sesong, så det var kun et par andre biler og ingen avgift. Det anslås at hvert år bestiger 30 000 personer toppen, så her er det mulighet for å treffe kjentfolk. Vi gjorde ikke det, men traff mange andre hyggelige mennesker; både fra Danmark og Finnmark. Han på 5 spurte de fleste «Hei, ke hette du?» så det var en sosial tur.

Utsikten tilbake mot bilen og parkeringen.

I starten er det bred og god sti å følge, senere blir det mest stein. Det anbefales å ha gode sko med demping og støtte for ankler.

Langs hele løypa var det bygget varder av ulik størrelse. Han på 5 hadde det travelt med å fylle på med stein og jobbet knallhardt oppover.

Turen er enkel å gå, det er godt merket og lett å finne frem. Guttene sleit skikkelig, men det var mest fordi vi hadde bare en ryggsekk og den veide mye. Det var en varm dag, så vi hadde fylt godt opp med vannflasker. Det er ingenting å finne av drikke før man er på toppen, så her må man bære. Men et godt tips er å heller ha flere små sekker å fordele enn en stor, selv om jeg hadde det som plommen i egget og svevde på lette bein oppover uten sekk….

Det går mye sau på beite her, så hunden må holdes i bånd. Eller være igjen hjemme, slik som vi hadde gjort….

Alltid kjekt med snøballkrig midt på sommeren.

Vi var heldige med været og kunne nyte utsikten. Toppen kom sakte nærmere ettersom vi steg oppover i høyden.

Og langt bak kom pakkeslene, som innså at den fysiske formen kanskje ikke var så god som de trodde.. Og oppover ER oppover.

Høyere oppe står det flere informasjonstavler og vi fikk svar på noe av det vi hadde lurt på. Som at Gaustatoppen ikke er en vulkan, den ser bare litt sånn ut.

Klar for siste innspurt gjennom steinrøysa…

Tur/retur toppen er 9,8 kilometer lang og man stiger fra 1173 til 1883 meter over havet. Fra toppen kan man på en dag med klart vær se 1/6 av Norge og det tror jeg faktisk at vi gjorde. Utsikten er formidabel i alle retninger, man kan se fjellene i både Telemark og Buskerud samt helt til Oslomarka. Og mot vest brer Hardangervidda seg ut. Turen er rangert som krevende, men samtidig er det en familievennlig topptur som passer for spreke og turvante barn. I vår lille flokk var det han på 5 som var førstemann opp. Han småjogget rett og slett siste biten, mens jeg strevde med å henge med. Guttene lå igjen nede i bakkene, men jammen greide de dra seg opp til topps tilslutt.

Han på 5 innvilget seg en liten seiersdans på toppen, han var desidert den sprekeste av oss….

Endelig, endelig, endelig….. Og hvem var det som sa at vi ikke skulle ta banen opp? Og hvorfor?????

Og der nede ligger Gaustahytta, hvor de solgte vafler, brus og diplom. Nesten så vi angra på matpakken, helt til vi så prisen på en vaffel; 40,-, Og det hadde neppe holdt med en hver… Så matpakken gikk ned på høykant…

Obligatorisk dokumentasjon på toppen. Noen var tydeligvis mer fornøyd enn andre….

Så var det tilbaketuren og uten den tunge vekten var guttene raskt avgårde. Kjekt med snø, da kunne vi skli og det gikk enda raskere nedover. Det var nemlig torden og regn på vei innover fjellet.

Man blir ydmyk i slike omgivelser, det er mektig.

Vi hadde med andre ord en flott dag og en vellykket bestigning. Vi fikk beundret utsikten og han på 5 fikk diplom som vi kjøpte på turisthytta. Jeg vurderte å kjøpe til oss andre også; bragden var helst større i vårt tilfelle. Så det stemmer faktisk at alle som vil kan ta turen til Gaustatoppen. Og vil du ikke gå, er Gaustabanen i drift året rundt. Da er du oppe på 15 minutter og du kan eventuelt gå en av veiene, enten det blir opp eller ned. Jeg greier ikke bli enig med meg selv om jeg støtter dem som omtaler Gaustatoppen som Norges vakreste fjell. Men det er jammen ikke langt ifra…for flott er det og fantastisk tur….Men jeg har enda ikke sett alle fjell i Norge og da er det vanskelig å kåre en vinner….