HALLELUJA, 3,8 km til 330 millioner…

Idag har jeg syklet tidenes mest fjollete sykkeltur… Sjelden har jeg ledd så mye og så godt som da jeg sammen med min eldste sønn testet ut Statens vegvesen sin storsatsing her på Nord Jæren. De bygger nemlig Norges fineste og dyreste sykkelvei. Nylig åpnet den første strekningen på 3.8 kilometer og siden jeg gikk glipp av snorklippingen, var tiden kommet for å teste den ut. Men hvor i alle dager var den???

Han så en smule betenkt ut, siden sykkelen ikke var brukt på mange år. Gir og kjetting var rustent, men motoren virka bra.
Vi bor liksom på feil side av Sandnes, derfor må sentrum krysses.
Dette var for langt, motorveien skulle IKKE krysses (ifølge kartet jeg fant på nettet).

Jeg sykler mye, og det siste 5 årene har det blitt mange turer mellom Sandnes og Stavanger. Jeg bor nemlig i den ene, men jobber i den andre. Det verste jeg vet er å sitte i kø på motorveien, derfor fant jeg ut at jeg sitter heller en time på sykkel hver vei, enn i bilen og irriterer meg. Så jeg ble veldig spent på den nye «ekspress sykkelvei». Tenk om jeg nå kan bruke kun 30 minutter hver vei??!!

Vi fant ihvertfall skiltene…
Første sykkelreprasjon kom da vi nærmet oss Kvadrat. Der ligger også Biltema…

Så da jeg hørte at den første delen av veien var åpnet, overtalte jeg eldstemann til å bli med. Jeg lokket med en Biltema burger, til svenske priser. Det har jeg aldri spist, men jeg ler like godt hver gang jeg ser skiltet… Det er henger liksom ikke helt sammen, bil og burger. Og hvorfor svenske priser? Er det for oss stakkars vestlendinger, som ikke kan Harry handle på grensen? Men det er det vel ingen som kan i disse tider??

I fint driv over brua ved IKEA.
Flagget til topps, vi fant starten på den nye sykkel veien. Veldig usikker på hva den egentlig heter, sykkelstamvei på noen skilt og sykkelexpressvei på andre.. Både med og uten x…
Fancy avkjørseler og mange service stasjoner var det mye av. Vi undret oss litt over hva man kunne få utført på stasjonen, siden den ene sykkelen kunne trengt full service. Men vi fant ingenting.
Så langt, men ikke lenger…

Vi fant sykkelveien, men til den prisen hadde jeg ventet noe mer. Kanskje vinger på sykkelen eller at himmelens basuner lød… Istedet var det en tom og flat strekning, med mye støy fra motorveien. Dessuten ble jeg usikker på hvem den nye veien er beregnet for, tur syklister har det ikke travelt og de som skal på jobb tenker mest på kortest mulig vei fra A til B på de sykkelveiene som allerede finnes. Jeg vet at jeg aldri kommer til å sykle denne veien når den engang står ferdig, det er tidenes omvei for meg. Jeg kommer til å fortsette å tråkke gjennom Strandgata, selv om jeg gjerne skulle sett at de brukte noen av millionene på sikring av syklister der…

Fint tenkt at vi kan sykle i express fart her.
Fina veret og flade veien…
Man kan ikke kjøpe bildeler på Biltema Forus, men hamburgere har de…
Endelig fekk han lønn for strevet..

Det ble ikke mindre humoristisk da vi kom til den nye, flotte Biltema butikken, som ligger like ved den nye sykkelveien på Forus. Det er visstnok en lang og komplisert historie, som involverer både fylkesmann og politikere, så den dropper jeg her. Men burgeren smakte fortreffelig, etter en lang og strevsom tur med el-sykkel på Norges dyreste sykkelvei. Av en eller annen merkelig grunn satt jeg å tenkte på fortellingen om Keiserens nye klær, men jeg er usikker på hvorfor… Ta deg en tur og se selv…

For at enkelte skulle greie å trø hjem, måtte vi innom Biltema ved Kvadrat og kjøpe et comfort sykkelsete og verktøy til å bytte med. Der hadde de både bil og sykkel deler, i motsetning til en annen Biltema butikk…
Det blei Strandgata hjem og kjappest mulig gjennom sentrum.

Drømmen om Nordmarka

For å være helt ærlig, trodde jeg det skulle bli helt annerledes… Jeg hadde hatt «sykkeltur i Nordmarka» på lista min i flere år. Du vet, ikke den lista: «100 ting å se før du dør», men min liste «100 ting å se for å kjenne at jeg lever». Det jeg hadde planlagt var sykkel og telt i dagevis, mellom idylliske vann og små koier, inni dei dype skogane. Det skulle bli en tur som oste fred og ro, jeg i stille meditasjon, helt alene i skauen. Jeg skulle rekke over hele Nordmarka på en langhelg og ikke en flik skulle jeg gå glipp av. Bare meg og skogen, samt kanskje en elg hvis jeg ble ensom. Det kunne bare bli bra…

Det er ihvertfall ikke problem å finne veien—
Meg på sykkeltur i Nordmarka.

Den største overraskelsen var egentlig hvor stort område Nordmarka er. Her snakker man SKIKKELIG SVÆR. Derfor var det idioti å tenke at jeg skulle få sett alt på noen få dager. Så jeg endret planen til å tenke at jeg tar å sykler fra sør til nord, og tilbake igjen på en dag. Det var nemlig så lenge jeg hadde igjen av langhelgen, etter jeg hadde vast meg vekk i fine hager og spennende museum. Men den planen varte bare til jeg kom til første oppoverbakke…. Fytti grisen så bratt det var… Det hjalp ikke på at alle andre jeg møtte, kom MOT meg; det vil si, fra nord (med medvind og nedover). Eller at jeg holdt på å bli overkjørt av en el-syklist, hvor jeg mistenker ut fra tempoet at sykkelen ikke engang var lovlig,….

Han for forbi på et blunk… mens jeg gikk opp bakken.
Når jeg ikke lå i grøftekanten og luktet på blomstene….
Det var tross alt en fantastisk dag…

Av en eller annen grunn var det mye mer tilrettelagt og utbygd enn jeg så for meg. Det var bondegårder og skogdrift, bilvei og plutselig et alpinanlegg… Javel, tenkte jeg, kunne de ikke hatt drift på skiheisen om sommeren også? Fraktet slitne syklister til topps? Det har jeg sett i utlandet… Og de små koiene jeg hadde sett for meg ut ifra navnet, var slett ikke små. Tryvannstua, for eksempel, var skikkelig idyllisk, men slett ingen stue. Her lå flere hytter, omkranset av et tun fullt av folk. Det var hyggelig det og jeg fikk praktisert engelsken min da jeg kjøpte is og kaffe, som ble inntatt i peisestua.

Jeg følte meg hensatt til Sveits eller Østerrike på sommerstid, en ski-nasjon uten snø.
De har store stuer i Nordmarka…
Men jeg fant min trofaste venn elgen. Du ock jag, Alfred….

Dessuten var det mye folk… Det kan ha noe med at det var lørdag, ferietid og at koronavirus har endret folk sine fritidsvaner. Nå er det friluftslivets gleder som får ALLE på tur og det synes jeg er utrolig kjekt. Men samtidig liker jeg skogens fred og ro, så det ble litt utfordrende når det tider var kø. Mange stilte mannsterke på turen, sikkert både en og flere storfamilie i lag. Prøv da å snike deg forbi med sykkel, når barnevogn, smårollinger på trehjulssykkel og de med full oppakning, blokkerer veien. Men det er mulig jeg hadde valgt den mest trafikkerte strekningen i hele Nordmarka; fra Bogstadvannet mot Tryvannstårnet og over til Frongnerseteren.

Endelig var det sånn jeg hadde sett for meg, den øde landevei og meg….
Og dette var sånn det stort sett var…
Nedenfor Frongnerseter lå nok en «stue», med fantastisk utsikt over Oslo by.
På vei nedover alle bakkene, suste jeg inn på Holmenkollen Skianlegg. Da innså jeg at jeg kunne aldri ha blitt skihopper, nok en drøm som brast…
Jada, jada…the King and I…

Det kan høres ut som jeg var skuffet over Nordmarka etter denne turen. Det stemmer slett ikke. Men jeg har lært… Det heter egentlig Oslomarka, og den består (blant annet) av Nordmarka, Østmarka, Vestmarka og Lillomarka. Her er 1700 km2 fordelt på 14 kommuner og to fylker. Slett ikke noe man blir godt kjent med i løpet av en langhelg, selv ikke på sykkel. Og jeg har kjøpt meg et skikkelig kart, slik at jeg er forberedt og har planlagt neste gang jeg drar til Oslo for å følge drømmen. For jeg har fått en smakebit og nye mål på listen min. Her kan det padles, sykles og vandres i det uendelige… Jeg er ihvertfall klar…

Jeg ble invitert på en kveldstur med bading og middag av min gode venninne Ingvill. Hun har bodd i Oslo i mange år og er godt kjent i Marka (som de innfødte sier).
Målet var Aurevatn, et idyllisk lite vann hvor det stort sett aldri var folk. Men det var før… Nå var det telt og hengekøyer på hvert lite nes, bålrøyk og god gang. Noen hadde til og med tatt bryet med å bære med seg et musikkanlegg, slik at de slapp å lytte til skogens fred og ro. Det er godt vi mennesker er forskjellige…

Turist på to hjul i Oslo.

Jeg har aldri tenkt på Oslo som det ideelle målet for en sykkeltur, men det var før. Byen er egentlig perfekt til å oppdage på to hjul, for selv om den er svær med mine landsby-øyner, er den liten i forhold til andre storbyer. Sykkel hadde jeg med da jeg kjørte hjemmefra, og med teltet oppslått på Bogstad Camping, var jeg klar til å utforske både «pulserende byliv og uberørt natur». Det er nemlig slik Oslo markedsføres av VisitNorway, i tillegg til: en veldig fin sykkelby. Det skulle være godt tilrettelagt med sykkelstier og merking, ha et vennlig klima og trenger man å leie en sykkel, er det null problem.

Det største problemet jeg hadde, var å finne frem… Selv om det VAR godt merket, nytter det ikke når man ikke er kjent.. Google Maps fungerer kun hvis du har nok strøm på mobilen, så ta gjerne med kart i tillegg.

Jeg studerte kart over frokosten og bestemte meg for en runde som innebar både Vigelandsparken, Slottet, Akershus festning og Bygdø samt strendene der. At det kanskje var litt mye på en dag, tok jeg som en utfordring. Været var lovende, så jeg valgte badetøy istedenfor regntøy og droppet å smøre matpakke, siden jeg ville smake den lokale maten. Det startet lovende, med stort sett nedoverbakke helt til jeg kom til Vigelandsparken. Dette er et av Norges mest besøkte turistmål, med over 1 million besøkende hvert år. Skulpturene er laget av Gustav Vigeland og han brukte over 40 år på samlingen. Han gav alt til Oslo kommune, mot at de laget en park, som idag regnes som verdens største skulpturpark laget av en kunstner. Det finnes knapt ord: her er både storslagent og vakkert.

Det var med hjerte i halsen jeg satte fra meg sykkelen, jeg hadde husket å pakke sykkellås, men glemt nøkkelen…. Men jeg bare måtte studere på nært hold..
Det er over 200 skulpturer i Vigelandsparken og det er ikke fort gjort å se alle.
Jeg var mest overrasket over hvor folketomt det var…. Jeg har vært her tidligere og da var det kø overalt.
Jeg var 11-12 år sist gang jeg ble fotografert sammen med han sinte her. Da husker jeg at vi stod i lang kø for å få tatt bilde, nå var jeg den enste ivrige fotograf.

Neste stopp på turen var Slottet. Nå var jeg kommet inn i sentrum og det var jammen ikke lett å finne frem. Mest fordi det var mye trafikk, fotgjengere, lyskryss og ikke minst trikkespor. Når man sykler, er trikkespor farligere enn selve trikken, så det gjaldt å holde tunga beint i munnen. Det føltes til tider som å sykle på et Monopolbrett, her var alle gatenavnene jeg kjente fra spillet. Men tilslutt fant jeg Slottet og fikk trødd gjennom Slottsparken også.

Jeg syklet gate opp og gate ned.. Vanskelig å holde oppmerksomheten på veien, med så mye fint å se på samt gatenavn å lese høyt oppe på veggene….

Jeg stilte meg under et tre og smugkikket på han som voktet og marsjerte utforbi.
Hvor er alle turistene? Det var nesten litt skummelt, men det er absolutt i år du bør vurdere en Oslotur, dersom du ikke har sett byen… GOD PLASS….
Det ble en pause og en iskaffe på en benk midt i Spikersuppa. Kafeen het faktisk det, Spikersuppa, men de solgte verken spiker eller suppe…

Jeg fant fort ut at jeg kunne glemme å se Akershus festning, det var det ganske enkelt ikke tid til. Det neste jeg trødde forbi, var Aker brygge, Tjuvholmen og Operahuset, innover der var det nemlig så folksomt at det ville vært vanskelig å komme frem med sykkel. Plutselig fant jeg ut hvor alle menneskene var….tettpakket i disse koronatider, nei takk. Så istedet tråkket jeg ut på det som regnes som Norges travleste sykkelvei, fra Hjortneskaia, langs Frognerkilen og mot småbåthavnen. Her trødde de kjapt forbi; de i dyrt treningsutstyr, de på el-sykkel og ikke minst el-sparkesyklene (som kom i en utrolig fart). Derfor var jeg glad da jeg kunne svinge av mot Bygdøy, her var skog, jorder og grusvei. Samt HAVET..

Dette kalles tilrettelegging for sykkel, og her er visstnok rushtrafikk hver morgen og ettermiddag, også blant syklistene.
Men man skal ikke sykle langt ut av sentrum, før idyllen er opprettet.
Dette er det jeg kaller en solskinnsdag og perfekt sykkelvei.

Bygdøy er en halvøy og et av Oslos mest populære område for bading og tur. Det jeg ikke hadde fått med meg, er at her ligger museum på rekke og rad. Det er hit historieinteresserte fra hele verden valfarter for å oppleve vikingskip, Kon-Tiki, Fram og norsk maritim historie. Vel, kanskje ikke akkurat i år, med korona, men vanligvis er det godt besøkt. Jeg valgte meg ut Norsk Folkemuseum og fikk den mest rørende opplevelsen jeg noensinne har hatt på et museum, (og jeg har besøkt mange)…. Her kom jeg HJEM…til barndommens kjøkken og oppvekst. Til minner og nostalgi, til å innse at årene har gått og tidene endrer seg. Det var både vemodig og trist, men aller mest kjekt. Minner varer evig….

Dette kunne vært mine besteforeldres kjøkken og jeg var plutselig et lite barn igjen. Det ble et langt besøk i barndommen. Jeg satt ved kjøkkenbordet med den blomstrete plastduken og fikk servert kaffe av museumsguiden (som barn drakk jeg ikke kaffe, men nysilt melk). Vi mimret og lo, mens radioen spilte gamle sendinger fra 50-60 år tilbake i tid.
Der stod den gamle høykjerra. Kanskje ikke helt lik den vi brukte til å kjøre inn høyet med, etter at det var tørket på hesjene. Mest stas var det å få sitte på fjordingen Dokka, det var kamp om den plassen hos oss barn.
Museumet er bygd opp med ulike bygninger som representerer forskjellige landsdeler. Her er Gol stavkirke, samt flere tun fra middelalderen. Det var Jærhus, DNT hytte, bygård og gardshus. Jeg var i Sogn og Fjordane, Setesdalen og Finnmark.
Det er 160 bygninger å få med seg, fra middelalderen og frem til vår tid. Her er både bygd og by representert og jeg burde hatt MYE lengre tid til å få med alt.
Da sulten tvang meg ut av museumet og inn på museumskafen, var jeg klar for noe skikkelig heilnorsk kost, som rømmegrøt/spekemat, lefse og gome eller komla. Valget stod mellom pizza og lasagne, hvis man ikke heller ville ha kake eller smørbrød. SERIØST???!! Ikke misforstå, det var ingen usmak på lasagne varmet i mikro ovn, men det stod liksom ikke helt i stil….

Jeg klarte tilslutt å rive meg bort fra Folkemuseumet og mett satte jeg meg på sykkelen igjen. Det var med tungt hjerte jeg sykla forbi alle de andre museum, men jeg var klar for strand. Selv om det hadde skyet kraftig over og tordnet flere ganger, tenkte jeg at ingenting skal stoppe meg fra et bad på Oslos mest populære badestrand, Huk. Her er kiosk, toalett, skulptur, naturiststrand, griller og volleyballbane. Men da jeg kom ned til stranden, slo vinden mot meg og sjøen gikk hvit. Samtidig kom regnet og det frista ikke engang LITT å kle av meg. Tross alt, når badevaktene sitter i boblejakke og ull lue, er det ikke et godt tegn. Så jeg sykla heller inn i Kongens skog og kikket på strendene videre.

Det var slett ikke trangt om plassen på Huk….
Strendene ligger som perler på en snor, jeg passerte Paradisbukta og Bygdøy sjøbad.
Tilbaketuren gikk gjennom åker og eng, regnet stoppet og livet var bare godt.

Jeg hadde en fantastisk dag på sykkel og er absolutt enig i at Oslo oppleves best fra sykkelsetet. Det føltes til tider ikke som om man var i en hovedstad og på sykkel rekker man over mye på kort tid. Det er ellers det eneste negative jeg kjente på etter turen, jeg burde hatt mye bedre tid til å stoppe lenger på hvert sted. Jeg liker ikke tidspress og det å skulle rekke over mest mulig på kortest mulig tid, passer ikke meg. Jeg burde hatt en hel dag i Vigelandsparken og en hel dag på Norsk Folkemuseum. Jeg kunne hatt en hel uke til å prøve de forskjellige strendene og gjerne litt sol i tillegg. Jeg kunne hatt en hel måned å utforske Oslo på sykkel, med alt som finnes av severdigheter og naturskjønne områder. For dette var kjekt og anbefales alle. (Min sykkeltur fant jeg i den flotte boken av Sissel Jenseth: Norges beste sykkelturer og jeg fulgte den nesten hele tiden. ) Ha en fin Norgesferie…

Jeg tok en merket løype tilbake til campingen og fikk noen skikkelige oppover bakker i beina. Da angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med el-sykkelen istedet…

Fra Sogndalstrand til Flekkefjord på sykkel.

Visste du at det går an å sykle rundt hele Nordsjøen? Turen går gjennom flere land og er omtrent 600 mil lang. Den har siden 2003 vært offisielt «verdens lengste, sammenhengende og merket med skilt» sykkelløype. Jeg startet friskt i 2004, vi var da en gjeng som tok første etappe fra Sandnes til Sogndalstrand en pinsehelg. Jeg husker vi sov i lavvo, drakk vin om kvelden og opplevde den fantastiske jærkysten fra sykkelsetet. Og lengre kom jeg ikke, før nå….

Sogndalstrand er en «sakte by» som må oppleves. Her føles det som om tiden har stått stille og roen senker seg raskt.
Dette lille tettstedet i Sokndal er den eneste byen i Norge som er vernet mot utbygging.

Jeg valgte å dra tilbake til Sogndalstrand for å starte turen der. Siden Jæren allerede var syklet, ble jeg fraktet i bil og forlot både den og sønnene mine noe motvillig. Selv om sola skein, var både knær og rygg noe kranglete. Men det gav seg fort da jeg kom meg på sykkelen.

Jeg hadde ikke sykla så langt, før det gikk bratt oppover. Veldig bratt oppover…
Heldigvis fant jeg denne naturskjønne plassen midt i bakken, hvor det ble kaffekoking og lang pause. Vurderte å sette opp teltet, men fant ut at det var litt tidlig…

Jeg fant fort en god rytme på turen, sakte, meget sakte. Når man sykler med henger uten sykkelsko, er det skikkelig tungt i oppoverbakker. Særlig hvis det er grusvei. Men jeg hadde ikke hastverk, jeg skulle bare sykle og se hvor langt jeg kom før jeg skulle ringe hjem og be om henting. Så planen var enkelt: ingen planer. Så jeg stoppet hver gang jeg hadde lyst til å beundre utsikten, høre på fuglene eller ta en pause. Og jeg gikk opp alle bakkene, så det sier seg selv at det gikk ikke fort. Men jøss som jeg koste meg….

Jeg vurderte faktisk å gå ned bakkene når det var for bratt, men så lenge det var asfalt gikk det bra. Jeg har dårlig erfaring med tung henger, løs grus og bratte bakker.
Langt der nede ligger Jøssingfjorden og det er laget et flott utkikkspunkt med informasjon om Altmark saken i 1940.

Etter den lange bakken opp, kom en lang bakke ned. Det ble en skikkelig wow opplevelse, den bratte turen ned til Jøssingfjorden er virkelig spektakulær. Jeg var mest imponert over sykkeltunnelen, som var laget i den gamle tunnelen for bilene. Her var flotte utkikkspunkt, steinbord og stoler samt feste for hengekøyer i tunnelveggene. Man kunne til og med leie en køye, med vipps betaling og få sms for å åpne kisten… Jeg undret meg veldig over hva som hadde skjedd dersom jeg hang inni tunnelen og sov, mens det kom andre syklister i god fart som ville gjennom…

Det var langt ned…
Tidligere har jeg bare kjørt til Jøssingfjorden, men på sykkel er jeg enig i at det var villeste veien i Norge…
Det ble ikke hengekøye i tunnel på meg..
Jeg ble skikkelig «gammel dame på sykkel» nedover de bratte bakkene og bremset så det luktet svidd i dekkene.

Etter Jøssingfjorden var jeg klar for å finne et sted å sette opp teltet. Men det er ikke enkelt når man er kresen på hvor. Helst skal det være flatt og uten steiner, pinner, kongler eller trerøtter. Det må ikke være fuktig i bakken og helst ha rennende vann i nærheten. Det må være kveldssol og morgensol, samt bord, benk og aller helst et offentlig toalett som ikke er for langt å gå til. Jeg sykla og sykla, mens jeg speidet etter drømmestedet…. Neida, jeg er slett ikke så vanskelig, men det var bratt fjell og høye autovern overalt. Og når jeg fikk øye på et egnet sted, var det sperret med kjetting…

Like etter Jøssingfjorden passerer man Helleren, en liten husmannsplass under en heller. Jeg dro ikke bortom, har vært der flere ganger før og jeg var på teltplassjakt.
Det var ikke flust med gode teltplasser.
Men humøret var fortsatt på topp…

Og etter en lang nedoverbakke, var jeg plutselig på Åna Sira.
Jeg fant en grei plass ved elven. Selv om det gikk en sti her, var det ikke folksomt. Og jeg kom seint og dro tidlig, så det var bare 3 personer og en hund som tråkket forbi.

Jeg fikk en god natts søvn i teltet og startet med friskt mot å gå oppover neste morgen. Det var 17 kilometer å sykle inn til Flekkefjord sentrum og jeg brukte god tid. Været var bra, så det ble mange stopp. Og det var utrolig flott natur og knapt noen mennesker noe sted. For en luksus….Jeg var fremme til lunsj og hadde noen timer som turist i Flekkefjord by. Jammen er det kjekt med ferie i Norge også, selv i disse virustider..

Det er ikke rart det tar lang tid å sykle, med så mange fine steder å stoppe…
På Kvanvik lå den minste kirken jeg har sett. Jeg ble faktisk litt usikker på om det var en kirke eller bare et sted å sette plenklipperen.
Jada, jada… Jeg kom frem tilslutt.
Jeg hadde en runde i Hollenderbyen, oppkalt etter Flekkefjord sine tette bånd til Nederland under seilskutetiden.
Lunsj ble inntatt på en benk i havnen, sammen med Ola Dekksgutt. Men jeg må nok innrømme at det er ikke like kjekt å være på tur, når man ikke kan spise på kafe og teste ut de lokale godbitene…
Flekkefjord er Sørlandets nordligste by og her er nok av idylliske smågater og havner. Verd et besøk og gjerne flere.

Å hjul med din glede….


Jeg er en av de mange som synes at julen kan være litt vanskelig. Da er det kjekkere med romjul, med flere fridager og garantert fritt for ribbefett og marsipan. Det la ingen demper på planleggingen at det var meldt dårlig vær, jeg hadde nemlig bestemt meg for å sykle en tur jeg har tenkt på i flere år. Det har virket som en kjekk liten runde i nabolaget. Siden kortreist ferie er in i tiden og jeg hadde akutt behov for å bevege meg, pakket vi sykkelen. Han på 7 hadde fått ny sykkelhjelm til jul og var gira på å prøve ut den.

Første stopp ble å få den unge og spreke til å krype inn i bilen for å hente brillene mine, for nå er det ikke bare bilkjøring som krever bedre syn…
Vått og surt, men endelig var vi klar.

Turen er en runde, fra Sandnes til Stavanger, båt over til Hommersåk og tilbake til Sandnes. Det er en grei og lettsyklet tur uten de bratteste bakkene. For oss ble det en 2 dagers tur og det anbefaler jeg alle andre å gjøre også. For med en gang man legger til en overnatting, kommer feriefølelsen. En natt på fint hotell er alltid kjekt, særlig når det har svømmebasseng…

Vi styrte unna Hinna svingene og syklet heller indre vei.
McDonald’s i Hillevåg var et passende sted for en rast. Maten var ikke noe å skryte av, men musespill og mange nye venner gjorde at pausen ble LAAAANG. Det var gjemmeleken og andre leker, snart krelte det av barn både over og under bordet.

Jeg sykler mellom Sandnes og Stavanger flere ganger i uken når jeg skal på jobb. Det er en helt grei tur langs riksvei 44, men trafikken kan være heftig. Heldigvis syklet vi på en søndag, det ble nemlig ikke noe av at vi tok den lange og vakre ruta langs sjøen. Det var en kombinasjon av skikkelig surt vær og at han på 7 var sliten da vi kom til Norestraen. Da lurte han på om det var langt igjen… Eh, ja det er veldig langt igjen…

Vi gikk i alle oppoverbakker, både små og store. Sånt tar tid…
Jeg har aldri hatt tid til å studere detaljer i arkitektur før nå…..
Stavanger og en vantro 7åring som knapt trodde vi endelig var fremme….

Vi brukte fire ganger så lang tid på turen, som det jeg gjør på vei til jobb. Men det var bare fint, vi hadde det ikke travelt. Innsjekking på hotellet var etter 3 og det rakk vi akkurat. Det var såvidt enkelte hadde tid til å henge opp regntøyet på rommet, før vi lå i boblebadet. Jeg burde kanskje si noe om hvor godt det var å pleie en sliten kropp, men jeg følte meg ikke særlig sliten….

Jeg fikk sendt opp tøfler og badekåpe, andre hadde medbrakt.
Jada, jada, jada… Life is good…

Neste dag regnet det enda mer, noe jeg ikke trodde var mulig. Men vinden hadde roet seg, heldigvis. Vi syklet gjennom Stavanger sentrum og langs kaien, til vi fant båten til Hommersåk. Vi fant oss fort tilrette og med et høyt «Hallais Captain» fra mitt reisefølge, var turen sikret. Jeg hadde kjøpt billett på nett og betalt for begge +sykkel. Det var ikke nødvendig, så nå er jeg lovet en gratis tur neste gang jeg kommer for å ta båten. Sånt lige me….

Stavanger var fremdeles julepyntet.

Det var båten også, mens regnet øste ned.

Det var god plass til syklene våre på dekk, men om sommeren kan det nok være trangere om plassen. Foreløpig gikk sykler gratis.

Etter en lunsjpause på verdens koseligste kafé på Hommersåk, var vi klar for siste innspurt. Det er fin sykkelsti helt inn til Sandnes, men det hjalp lite. Spørsmålene haglet, om hvorfor vi ikke tok bussen, hvorfor han ikke bare kunne dra direkte hjem til mamma, hvorfor ikke jeg kunne sykle bånn gass å hente bilen for så å hente ham? Men mest sang han, både kjente og ukjente sanger. Så humøret var uansett bra og sånt smitter veldig.

Ikke bare har de den kuleste retro innredning på favoritt kafeen på Hommersåk, de har også de beste bakverk jeg vet om. For ikke å snakke om isen..

Turen kan og bør sykles av alle. Her er mye flott natur, i tillegg til alle opplevelsene du kan få med deg i begge byene. Ikke minst er båtturen fantastisk, vi fikk sett både Usken, Uskekalven og enda et anløp jeg ikke husker navnet på. Vi så brennmaneter og mye fugler. Og da vi endelig kom hjem, våte til skinnet men godt fornøyd med turen, hadde vi planlagt øyhopping med telt i Stavangers flotte skjærgård. Men jeg tror vi venter til sommeren og LITT bedre vær…

Bjelland sletta var lang som et vondt år for enkelte…

Med 2 hjul i svingene over Jæren.

Det begynte slik som det ofte gjør, med at vi snakket om de turene vi aldri har tatt. Jeg har alltid hatt lyst, men aldri syklet langs Telemarkskanalen, denne historiske vannveien som ble hugget ut i fjellet for over 100 år siden. Turen er en klassiker, hvor man sykler en vei og tar rutebåt den andre. Vi var to som hadde lyst til det, så plutselig var turen booket og betalt før vi helt fikk tenkt oss om. Og da vi fikk tenkt oss om, var det bare å finne frem syklene og starte å trene. Nå som det nærmer seg, ble vi enige om en testtur for å sjekke utstyr. (For å være ærlig, og det skal man jo, tvang jeg det gjennom for å forberede min gode venninne på hva som kan forventes….)

Turen startet i gårdsrommet og lynkurs i hvordan pakke sykkel.

Min gode venninne har nemlig aldri sovet i telt eller opplevd friluftslivet med sine enkle gleder. Hun er skikkelig sprek og vant med å sykle, men det er forskjell på å ta en to timers treningstur og være ute i naturen i tre dager. Derfor har jeg funnet ut at jo bedre forberedt man er, jo kjekkere blir turen…. Jeg har lært den harde veien at forberedelser er viktig og derfor la vi avgårde med godt pakka sykkelhenger. Vi hadde med telt og alt som trengs for å campe samt lappesaker og pumpe til syklene. Hvorfor vi gadd å dra med det, forstår jeg egentlig ikke, siden ingen av oss kan lappe sykkel. Men det var ihvertfall med…

Første stopp ble en runde i trimparken i Sandvedparken, men som enkelte sa etter 5 minutter: Det er unødvendig å slite seg ut på apparater når man skal sykle hele dagen…
Neste stopp kom ved fossen i Figgjoelva. Jeg var egentlig klar for et bad, men det var litt for mye vann i elva ved badeplassen.

Jeg hadde på forhånd planlagt en rute som ikke var for lang og med en fin kombinasjon av bakker og sletter innover i landet. Jeg hadde til og med sett for meg hvor vi kunne campe og handle mat. Men sånn ble det ikke, fordi det var så varmt og fint vær at det bare MÅTTE bli havet. Ruta ble endret: gjennom Sandvedparken og på sykkelsti langs 505 til Kverneland. Der handlet vi lunsj, selv om enkelte lurte på om det var nødvendig å ta med mat, siden vi ikke skulle være borte så lenge… Eh, ja…mat er halve turen…og man trenger påfyll for å sykle. Enda viktigere er å få inn væske, særlig på slike varme dager.

Turen mellom Kverneland og Bryne går langs Frøylandsvatnet på grusvei. Her veksler man mellom ulik skog samt koselige viker og åpne partier med fin utsikt over vannet.
MIdgardsormen er den flotte broen som ble åpnet i 2016 og knytter Njåskogen sammen med Kleppsiden. Broen var et dugnadsprosjekt for å gjøre Frøylandsvatnet mer tilgjengelig samt å øke bruken av området. Den er 2 meter bred og 230 meter lang. Vi syklet frem og tilbake siden det var første gang i området for enkelte, før vi tok en velfortjent lunsj på Kleppsiden.

Etter Frøylandsvatnet ligger Bryne og vi sykla fort gjennom. Mette var vi og kaffi hadde vi hatt, så det var liksom ingenting å stoppe for her. Nå var vi klar for strand og et bad!! Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt stenger til det ene teltet, så mye for mine gode forberedelser… Løsningen ble å sykle innom min søster, som bor like utenfor Bryne, og finne en stor pinne som kunne brukes til stang. Den ble festet på sykkelen og vi tråkka videre. Det var en fin dag på Jæren, det vil si at det var minimalt med vind. Så kilometerne forsvant raskt under dekka og svetten silte.

Jæren er stort, flatt og lettsyklet. Særlig på en sommerdag uten vind…
Samtidig er Jæren bondeland og det er vanskelig å finne et egnet sted til å sette opp telt. Her er mye gjerder og skilt med «Ingen adgang».

Plutselig passerte vi Orre og Friluftshuset. Det var mye biler og folk på stranden og egentlig litt tidlig å sette opp telt for natten. Så vi fortsatte… Bore ligger nesten rett etter Orre og der ligger en fin liten campingplass hvor jeg har sovet tidligere. Noen mente det bare var en time å trø hjem og at vi derfor kunne gjøre det. Helt uaktuelt, så det ble Bore. Er man på tur, er man på tur. Men telt frista overhode ikke, mest fordi jeg ikke helt forstod hvordan jeg skulle få pinnen til å bli en teltstang. Hjernen fungerer nemlig dårligere når man er sliten og veldig varm. Dessuten var det nesten gratis å leie en liten brakke med 2 senger, kjøleskap og kaffetrakter, samt STOLER å sitte på. Valget var ikke så forferdelig vanskelig….. Etter å ha flytta inn, ble det ENDELIG strandliv….

Jeg elsker strendene på Jæren og et friskt sjøbad.
Da det trakk opp til uvær, var jeg veldig glad at vi skulle sove i hytte og ikke telt….
En viktig del av friluftsliv er enkel matlaging på primus. Middagen bestod av egg, bacon, bønner og brød, alltid en suksess.

Natten var våt, veldig våt. Og det stemte at det bare var en time å sykle hjem fra Bore camping. Vi rakk allikevel å få med oss at bøndene på Jæren ikke bare kjører hevd om våren, men også om sommeren. Det var mildt saget en frisk duft som fulgte oss på turen over Voll og mot Ganddal. Vi fikk sett den gamle steinbroen på Skjæveland og planen var en softis på mitt faste sted. Det ble istedet et brestet ribben og kjappeste veien hjem. Så hva lærte vi og er vi forberedt for Telemarkskanalen? Tja og tja… Vi lærte at å sykle med sykkelsko kan være farlig når man får overbalanse og at det er greit å sjekke at teltstengene er med. Hun som ikke har sovet i telt har fremdeles ikke sovet i telt og bortsett fra det er vi veldig klar for turen. Så krysse jeg fingrene for at vi ikke punkterer….

Jeg fant aldri ut hva Bore strandcamping hadde med Amsterdam å gjøre…?? Men som syklist følte jeg meg spesielt velkommen, siden jeg sykla i Nederland i vår.
På historisk grunn.. Skjævelandsbroen krysser Figgjoelven og stod ferdig bygget i 1853. Broen er 100 meter lang og som en del av Den Vestlandske Hovedvegen, var den Rogalands første bro som ble bygget for kjøretøy.

Som perler på en snor, Jærstrendene.

Det manglet bare noen palmetrær, så kunne jeg ha trodd at jeg var tilbake på Zanzibar…..

Enkelte dager må jeg bare ut til havet. Dette var en av dem; vindstille, sol og temperatur som i sydligere strøk. En fridag helt for meg selv, uten andre planer enn å plukke inn ripsene i hagen. Og det tar ikke hele dagen. Så jeg pakket sykkelveska, fant fram kartboken fra 1990 tallet og valgte meg ut en tur som bare ble kalt «Jærstrendene». Med bare 34 km foran meg og totalt 50 meter stigning med el-sykkel så jeg frem til en avslappende dag. Og det ble det, for slik ble turen:

Med utgangspunkt i sykkelbyen Sandnes, kom jeg meg helskinnet gjennom sentrum og tok sikte på Oalsgaten i retning Sola.

Sykle over motorveien og rett fram til du kommer til gamle Soma skole. Da tar du til venstre gjennom undergangen og følger grusveien rett fram.

Nyt øyeblikket, dette er det eneste stedet på turen hvor du sykler på grus og vekke fra biltrafikken.

Når grusveien tar slutt, kommer du ut på nok et veiarbeidsområde. Dette skal nok bli en flott sykkelsti når den er ferdig…. Når veien deler seg, ta til høyre.

Mer veiarbeid, men ikke bry deg fordi du sykler på andre siden av veien…

Standsmessig innkjørsel er viktig å ha…. Me want….. Men her sykler man forbi og svinger mot Tjelta når veien deler seg. Sykle rett fram gjennom undergangen ved Coop Extra i retning havet.

Dette tror jeg må være et av Jærens vakreste blomsterbed. Hvert år er det like imponerende….

Og plutselig er jeg ved perle nummer 1: Hellestø. Stranden er et populært område for hundeeiere og kjent for å arrangere Dragefestival hvert år i juni.

Det var ikke mange mennesker her nå. Derfor fikk jeg en stille stund til å nyte den brede, åpne sandstranden med klipper i begge ender.

Veien videre langs havet gir en flott utsikt over Hellestø stranden. Det er en smal og svingete vei uten sykkelsti, men heldigvis lite trafikk.

Perle nummer 2 er Vigdelstranden. Dette er min favorittstrand og den jeg aller helst drar til. Den er liten og beskyttet av klipper, men mest liker jeg den fordi det er ikke så mye understrømmer når man bade. Sykkelen ble parkert, fordi HER kan man ikke bare sykle forbi….

Noen timer med denne utsikten og friske bad kan aldri bli feil…

Men landeveien kaller og nå er jeg plutselig klar for Perle nummer 3, som egentlig er mest kjent for noe helt annet enn stranden……

Softeisen på Ølberg er et kjent og kjært fenomen som jeg tror mange rogalendinger har et forhold til… Jeg vet om folk som har kjørt Harley fra Kvinesdal for å spise softis her. Grevla goe….

Men stranden er fin og langgrunn, slik at den passer spesielt godt for mindre barn. Jeg har tilbragt mange timer her opp gjennom årene, med både barn og barnebarn.

Ølberg er også en koselig liten havn med fiskebåter og sjøboder. Her er det kjekt å fiske krabbe med snøre og se på båtene.

Veien vider fra Ølberg til neste perle, går gjennom jordbruksland og over Gardshaugvegen, hvor du har flott utsikt over havet. Her ligger det også et lite helleristningsfelt du kan besøke, dersom du liker sånt. I dag var det for varmt for meg til denslags…

Perle nummer 4 er Rægestranden. Den ligger i den sørlige enden av Solastranden og er lun og fin med små viker og sanddyner.

Velkommen inn til perle nummer 5 og selve kronjuvelen: Solastranden. Stranden er 2300 meter lang og veldig populær for å se og bli sett. Den har vært kåret til både Norges vakreste og verdens sjette beste strand. Ikke det at man trenger legge så mye vekt på det….. God plass idag og akkurat passe temperatur (ellers ofte nydelig, men steinkaldt….)

Når du har fått nok av strandliv, solkrem og bading trør du videre forbi strandhotellet og opp mot den gamle ruinkirken (som ikke lengre er en ruin). Her finner du også minnestein over Rygekongen Erling Sjalgsson, som døde i 1028 i slaget mot Olav Den Hellige på Boknafjorden. Han var fra Sola…

Sola Ruinkirke ble bygd rundt 1150 og brukt fram til 1842. Den ble videre en ruin, et bolighus, revet av tyskerne i 1940, utgravd av arkeologer på 80 tallet og bygd opp igjen mellom 92-95. Fine plass…

Tilbaketuren ble veldig annerledes enn beskrevet i turboken min. Veiene er endret såpass mye at jeg ikke lengre kunne følge beskrivelsene fra 20 år tilbake i tid. Mye nye og flotte sykkelstier, men lite var merket og skiltet. Fint var det, særlig her langs flyplassstripa.

Jeg fant veien til Sola og videre mot Forus. Boken beskrev en litt annen vei, men jeg tok den jeg kunne. Det var lagt flotte sykkelstier her også og jeg svingte av mot Soma, meget imponert over vei-standarden. Men hvor er alle syklistene???!!

På veien over mot bomstasjonen på Soma ble det en flott utsikt mot fjellene. Når man kommer ned til hovedveien, sving mot venstre. Snart passeres Soma skole igjen og det er beine veien ned til Sandnes sentrum.

Jeg hadde en fantastisk dag på sykkelen og turen var akkurat så flott som jeg hadde sett for meg. Det ble en sløv dag, området er uten de store bakkene og jeg var heldig med vindretningen. Turen kan selvsagt utvides med at man legger til de flotte strendene både sør og nordover. For her ligger virkelig perlene på snor. Og selv på en strålende dag som denne er det ikke trangt om plassen. Man kan finne sitt eget lille paradis, rulle ut pleddet og nyte livet…

Sjelden har jeg sett stranden så hvit og havet så blått….

 

På sykkel mellom Brusand og Egersund.

Brusand Campingplass er en stor og velholdt camping og teltplassene er nær nok havet til at man sovner til lyden av bølger.

Brusand er enden av Jæren og det siste flate stykket før landskapet hever seg opp i små-kuperte knauser på vei nedover mot Egersund. For dere som aldri har tatt turen mellom disse to stedene og er glad i å sykle, skal jeg nå guide dere gjennom løypa. Du trenger en sykkel og det er en fordel med noen gir og gode bremser. Dessuten trenger du god tid, selv om turen kun er et par mil, er det mange spennende streder å stoppe underveis. Til Brusand kommer man med bil eller tog. Du kan selvsagt også sykle hjemmefra, litt avhengig av hvor du bor. Jeg tok sykkelen på bilen og dro ned til campingplassen på Brusand. Her satte jeg opp teltet, siden jeg knapt føler jeg har vært på tur med mindre jeg overnatter. Senere på dagen kom Lillian og etter kaffe og soling var vi klar til litt fysisk aktivitet.

Turen fra Brusand Camping starter med å sykle langs Hitlertennene. Disse ble bygget av tyskerne under 2 verdenskrig for å hindre en alliert landgang. Den merkede sykkelruten går gjennom Brusand sentrum, men pga veiarbeid var merkingen vanskelig å følge. Vi syklet derfor langs riksvegen og fikk beundre tennene.

I enden av sletta sving inn på Ogna Campingplass og sykle gjennom området. Sykle gjerne fort, det som før var en koselig campingplass ved havet, er nå en miks mellom byggeplass og upersonlig trailerpark. Skogen er vekk og det er ikke lengre et vakkert syn… Det kommer seg når du er videre på vei mot havet.

Det ligger noen fantastiske strender langs veien, stopp gjerne for et bad dersom temperaturen innbyr til det.

Følg grusveien videre og du kommer til Ogna sentrum. Her ligger butikk og bensinstasjon, en grei plass å bunkre opp mat og drikke dersom du trenger noe. Det finnes ingenting før Egersund, så det er en god plass for is….

Etter Ogna, sykle mot gartneriet og fjellene. Her passerer du Hølland bru, som ble bygd som en del av den Vestlandske hovedveien i 1843. Broen er nesten 34 meter lang og 5 meter bred.

Det var en strålende dag for en sykkeltur; vår i luften og lite vind.

Etter gartneriet starter den Vestlandske hovedvei og bakkene. Alle som har syklet Nordsjørittet er god kjent med strekningen og grusen var ikke fastere enn jeg husket.

Det er et spesielt landskap med fjellknauser og små tjern.

Området er kjent for et rikt dyreliv; her kan man se elg, rådyr, hjort og hare. Det eneste vi så var disse artige, hårete og nysgjerrige kyrne, men de var heldigvis bak et gjerde. Samt sau…alltid sau på Jæren…

Den vestlandske hovedveien ble påbegynt i 1789 og var ferdig i 1840. Veien gikk mellom Christiania og Stavanger og ble brukt av posten, militære og embetsmenn. Idag er deler av veien tilrettelagt til tursti og strekningen mellom Heigrestad og Ogna som vi syklet, er 7, 2 km lang.

Det er mange bratte bakker opp og ned. Av økonomiske grunner ble veien laget beint fram og ikke etter terrenget. Som et resultat av det, mye bakker. De ble kalt «Hesta drepare» fordi det tok knekken på hestene som dro kjerrer over heia. Kjekt med alle informasjonsskilt som står langs veien, ta deg tid til å stoppe for å lese dem.

Det er mange fine steder underveis langs veien og det går flere merkede turstier inn i terrenget. Vi tok beine veien, langt på dag og langt igjen…

Når man begynner å nærme seg Heigrestad, blir det frodigere og mer trær.

Det er viktig for ettertiden å dokumentere at vi FAKTISK var her og da er det selfie som gjelder. Eller som enkelte av oss omtalte det: selfiehelvete….

Siste bakken opp mot gårdene på Heigrestad. Selv med el-sykkel ble det mange bakker som ble gått opp. Det er viktig å ikke stresse… 🙂

Når du kommer ut på asfaltveien, sving mot høyre. Her er endel trafikk og mange kjører fort. Når du kommer til skiltet mot Den gamle jernbanen, kryss veien og sykle oppover bakken. Her er roligere og vi passerte et svært vernet tre og Egersunds golfbane.

Den gamle stasjonen på Maurholen ble åpnet i 1879 og og nedlagt i 1944. Hovedhuset har sengeplasser og kan leies. Vi tok en pause her, hele stedet oser av fred og ro.

Turveien følger den gamle jernbanelinjen mellom Hellvik og Egersund. Den ble anlagt mellom 1874-1878 og buktet seg gjennom det kuperte terrenget. I 1944 åpnet en ny og mer effektiv trase og den gamle linjen lå ubrukt frem til 1997. Da startet arbeidet med å lage noe som må være en av de fineste turstiene som finnes, til stor glede for gående og syklende.

Turstien er 8,2 km mellom Hellvik stasjon og Egersund stasjon. Det er flere veldig bratte bakker, både opp og ned, så det kan være en god ide å sjekke bremsene på sykkelen før du tar avgårde.

Vi er aldri langt unna vann på turen og det er mange gode fiskeplasser både i sjø og fjellvann (husk fiskekort hvor det er nødvendig). Jeg kikket mer etter badeplasser og det var flust av det også.

Flere steder er det tilrettelagt flotte rasteplasser og det var helst litt synd at vi ikke hadde mat med eller tid til å stoppe.

Det var ikke så folksomt da vi tråkket oss mot Egersund, men det kan ha noe med at det var lørdag og sent på kvelden. Jeg har både gått og syklet turen flere ganger tidligere og det er et populært sted for både joggere, hunder, syklister og gående. Ung og gammel, turen passer for alle. Det er til og med et eget stoppested for pensjonister….

Endelig kom vi til Egersund sentrum og var klar for en bedre middag. Det er mange steder å velge mellom og vi var VELDIG fornøyde med serveringen.

Det ble nesten Egersund by night siden vi glemte å sjekke togtidene og det går ikke så ofte tog i retning noe sted en lørdagskveld… Men vi kom oss på et tog og var kjapt tilbake på Brusand.

Hvite strender så langt øyet kan se…..

Det var en fornøyelse å finne soveposen etter å ha tråkket fra Brusand og opp til campingen. Det er en flott sykkeltur og med god tid, kan den sykles av alle. Den går hovedsaklig på bilfrie grusveier eller sykkelsti, men enkelte steder sykler man langs hovedvei. Kombiner gjerne med en overnatting på en campingplass, de finnes både i Egersund og Brusand/Ogna. Fordelen med å ligge på Brusand, er at man kan starte dagen med en tur langs stranden. Her er stier i begge retninger og man kan gå i timevis. Jeg fikk en fin tur opp til Kvassheim fyr og tilbake, før jeg vendte bilen mot nord og hjem. Ta turen dersom du ikke har vært her og ta den en gang til hvis du har. Historie og fantastisk natur er alltid en god kombinasjon…..

Kvassheim fyr tidlig en morgen. Alltid et flott sted å besøke og det var kjekt å treffe så mange andre turgåere på morgenkvisten.

På to hjul i Sandnes.

Bakeriet på Øvre Hana er siste sjanse til å bunkre opp niste før man begir seg ut i ødemarken.

Sykkelbyen Sandnes har mange fine og tilrettelagte sykkelløyper, men det kan være litt vanskelig å finne informasjon om dem. Det er mye sykkelstier og godt skiltet for å kunne finne veien, så egentlig er det bare å trø.Men jeg har en fin runde som jeg anbefaler til de som vil ha en fin tur, enten for trening eller kos. Jeg bruker den mye til begge deler. Du kan starte hvor som helst i løypa, siden du kommer tilbake til samme punkt når du har syklet rundt. Noen kommer med tog eller bil og velger derfor å starte på Ruten. Jeg starter alltid på Hana, av mer naturlige årsaker….. Ha med niste, drikke, lappesaker og ellers det du måtte trenge og sykle mot Sviland.

Auestad sletta er et kjent sted for alle som har syklet mye til Sviland. Har mange ganger måttet stå på sykkelen for å greie å trø i motvinden. Trenger ikke det med el-sykkel….

Plutselig var jeg inne på et anleggsområde… Den største utfordringen (synes jeg) med å sykle i Sandnes/Stavangerområdet er alt veiarbeidet.

Det går en veldig bra sykkelsti mellom Hana og Sviland og det er ikke trangt om plassen.

Sviland har hatt en massiv utbygging den senere tiden og er ikke lenger ei lita bygd. Men fortsatt er det bare kirke, skole, barnehage og treningssenter for innbyggerne.

Så dette er Svilands eneste butikk, med et noe begrenser utvalg. Som de dessuten var tomme for…. Godt eg hadde mat med….

Sviland kirke og landemerket Sygno eller Sygnå, alt etter hvor man kommer fra, på 214 m.o.h. Toppen er et kjekt turmål for store og små.

Etter man passerer Sviland, svinger man til høyre mot Rogaland Arboret. Sykkelstien tar slutt etter kort tid, men veien er lite trafikkert og forkjørsvei.

Jeg anbefaler å stoppe i Arboret, parkere sykkelen og rusle en tur. På store deler av området er det forbud å sykle og forbudet håndheves strengt. Ta gjerne matpausen her.

Blomstringen er allerede startet enkelte steder i Arboret. Fantastisk!

Kort tid etter Arboret svinger du til høyre igjen mot Vassvik. Nå går veien videre på grusvei. Legg merke til moderne skogbruk til venstre; kapp flatt….

På toppen av en kort og bratt bakke svinger du mot venstre, i retning Sentrum. Dersom du sykler rett frem, kommer du til Melshei. Det er en annen tur.

Det er god utsikt over området etter at du har passert gården. Enden av Bråsteivannet til høyre.

Det er et kjent vårtegn når sau og lam er ute på markene. Her beiter også kyr og noen ganger må man gå sikk sakk mellom dyrene. Ikke løypa for deg som har problemer med det.

Det fortsetter på grus med utsikt mot Bråsteinuten og E39. Man hører veien bedre enn man ser den…

Etter en kjekk nedoverbakke kommer man til Bråsteivannet. Her ligger en fin badeplass som er populær om sommeren. Helt alene idag…

Det er beine veien langs den gamle nedlagte E18 helt ned til Høyland Kirke.

Høyland Kirke er en fin gammel trekirke bygd i 1841 og verd å se nøyere på om du aldri har vært der. Det har eg….

Etter kirken svinger du til venstre ved Tronsholen Hagesenter og følger sykkelstien mot Ganddal.

Du kan velge om du sykler rundt hele vannet eller bare deler av det. Jeg liker turen rundt hele, fin grusvei og noen små bakker frisker alltid opp.

Når du kommer til broen med alle fuglene, krysser du veien i retning gatekjøkken. Gå under jernbanelinjen og sving til høyre. Da finner du grusveien gjennom Sandvedparken.

Sandvedparken er selve kremetappen på turen, et fantastisk sted med mange spennende steder å stoppe. Følg den til endes og du er ved gamle Sandnes jernbanestasjon og så og si i sentrum. Trø tilbake til der du startet fra….

Jeg hadde en flott tur, i verken sol eller regn. Det var endel vind, men hva gjør vel det med el-sykkel? Det var forresten første gang jeg syklet denne turen med el-sykkel og sjelden har jeg lagt så godt merke til naturen og utbyggingen som har skjedd både på Sviland, Bogafjell og Hove. For en utvikling, der hvor det før var skog og mark, er nå svære boligfelt. Spennende og litt uvant. Og jeg innrømmer gjerne at ikke alt er like fint… Men sånn er det og da er det bare å trø forbi… Samtidig er det rart hvor få mennesker som er ute å sykler i sykkelbyen. Mange går tur, men det virker som om tursykling ikke er så vanlig lengre. De fleste syklister jeg traff hadde kondomdress, høyt tempo og sikkert tre ganger dyrere sykkel enn bilen min. Jeg vil oppfordre alle til å begynne å sykle tur for turen sin skyld. Det er mange steder å trø til og det er veldig kjekt. Med eller uten el-sykkel.

Fine, fine Sandvedparken….

Rundt Orrevatnet på sykkel.

En sykkeltur på Jæren er flatt, flatt og flatt. Utfordringen er vinden, ikke bakker….

Jeg har en gammel sykkelbok som heter Sykkelturer i Sør Rogaland og inspirert av min nyeste investering; elsykkel, dro jeg den frem fra bokhyllen og valgte en tur. Det var en relativ kort tur, 31 km, men jeg glemte å ta med i beregningen vinden og at enkelte i turfølget ikke hadde syklet på to år. Så turen var lang nok for oss. Vi parkerte på Tjøtta, men boka beskrev turen fra Bryne Torg. Det er selvsagt mulig å sykle hjemmefra avhengig av hvor man bor. Vi hadde tatt med mat og drikke, det er ikke så mange muligheter for å kjøpe noe langs løypa. Med friskt mot tråkket vi avsted etter kartet i boken.

Relativt tidlig på turen kommer man inn på den gamle kongevegen over Tinghaug. Det går bratt oppover og da er det kjekt med elsykkel eller man kan alltids gå opp.

På toppen av bakken står en oppslagstavle med informasjon om Tinghaug og Krosshaug. Her er det kjekt å parkere syklene for å gå en runde tilbake i historien.

Videre følges grusvei og sykkelsti til man kommer ut på Rv 44. Ulempen med en 22 år gammel sykkelbok/kart er at veien er helt lagt om. Men vi kom oss over ny og meget trafikkert rundkjøring og inn på rolig vei mot Grude.

Tips til alle som vil ha hest, men ikke har plass, råd eller tid; HEST I FLETTET PIL.

Vi syklet på grusvei forbi Grudevatnet. Det er et naturreservat som er vernet på grunn av sitt særdeles rike fugleliv og er et viktig hekkeområde for trekkfugler.

Videre langs Figgjoelven, til klokkeklang fra Bore kirkes gudstjeneste og over veien før Verdalen i retning Bore stranden.

Typisk Jæren; traktoregg.

Det var mange vårtegn på denne strålende fine dagen. Snøklokkene blomstret, vibå jublet og det luktet hevd over hele området. Ubeskrivelig stank, men som bonden sier: dæ lokta pengar…..

Vi var VELDIG klar for en lengre pause da vi kom til Friluftshuset på Orre.

Utsikten fra vårt lunsjsted. Godt med vinduer slik at vi satt i le for vinden.

Å koke egg på stranden hører med til påske.

Meget kulinarisk lunsj eller lek med maten… Egg og kaviar er aldri feil.

Vi tok en kjapp tur ned på Norges lengste sandstrand; Orrestranden. Sand er ikke noe å sykle i (det er faktisk ikke lov heller) samt ifølge boken gikk ikke løypen der.

Vi passert Orre gamle kirke, en hvitkalket steinbygning fra 1200 tallet. Vi gikk ikke innom, men svingte til venstre etter kirken mot Kleppe.

Vi syklet gjennom typisk jærlandskap mellom Horpestadvatnet og Orrevatnet. Iskald motvind gjennom det meste av turen.

Orrevatnet er en grunn innsjø og egentlig veldig stor (særlig når man sykler rundt i motvind og ikke kjører…) Mye fugler her også….

Det ble noen stopp mot slutten for å strekke på bak og bein.

Nok et typisk Jæren syn; vindmølle. Denne var i miniformat iforhold til de vanlige.

Endelig tilbake i tettbygde strøk, Tjøtta City….

Det var en flott dag på sykkel og jeg tror jeg dropper å si noe om hvor lang tid vi brukte. LAAANG tid….Men turen passer for alle og vi syklet stort sett på veier med lite trafikk. Unntaket var ved Orrestranden, det var mange som ville gå tur i det fine været. Vi hadde sjekket vinden på yr.no, men det var helt bortkastet. Ifølge dem var det en dag med lett bris, 2 m/s, men det er mulig at vind oppleves annerledes på flate Jæren. Det var friskt, mildt sagt…og det føltes som motvind uansett hvilken retning vi syklet. Turen er en rundtur og som sagt er dette ekte bølgende landbruksarealer. Så lukten får du med på kjøpet…

Viper over åker og Orrevatnet. Kom liksom ikke nærmere fuglene….