Mellom bakkar og berg utmed havet…

Da tiden var kommet for den årlige sykkelturen med ei god venninne, var det tilfeldig at det ble langs kysten sør for Egersund. Vi hadde ambisiøst snakket om både Setesdalen og den nye Lysefjordruta, men knapp tid og logistikkproblemer satte en stopp for langtur. Valget ble tog til Egersund, med retur fra Sira. Planen var å trø langs kysten og videre med båt til Hidra, samt gode stopp i «sørlandsperlene» Sogndalstrand og Flekkefjord. Jeg drømte om mild bris, vakre solnedganger, softis og sommerfølelse. Med el-sykkel skulle det gå som en lek opp alle bakkene, for jeg visste at det var kupert. Jeg har tross alt syklet her, uten el-sykkel, med tung henger, opptil flere ganger. Men DENNE gangen skulle det kun være kos og skikkelig sommer idyll..

Toget til Egersund var stappfullt, men en hyggelig konduktør sørget for at vi kom med og hadde en fin tur. Så var vi i gang….
Det gikk raskt gjennom sentrum av Egersund, mørke skyer truet i horisonten. Niste for turen ble kjapt handlet på en Rema 1000, før vi gav gass sørover.
Det er en flott rasteplass langs havet ved Sokndalsveien. Her var fullt opp med bobiler og et vakkert utkikkspunkt i retning Nordsjøen.

Å ta toget med fullastet el-sykkel en fredagsettermiddag var neppe gjennomtenkt. Det var såvidt vi kom med, så det var med glede og takknemlighet turen startet fra jernbanestasjonen i «okka by». Vi hadde droppet å ta med telt, siden værvarslingene var lite oppløftene. Derfor hadde vi booket Airbnb, først i Sogndalstrand og deretter neste natt på Hidra. Det er alltid en god følelse å vite at man har en god seng å se frem til, samt tak over hode og mulighet for tørking av klær. Da tåler man å bli våt, for jammen åpnet himmelens sluser seg over oss. Allikevel var det et vakkert landskap vi syklet gjennom, særlig da vi tok av fra hovedveien og syklet inn på Fv 33. Vi fulgte nasjonal sykkelrute nummer 1: Kystruta. Strekningen mellom Bergen og Svinesund er en del av North Sea Cycle Route, som går langs hele Nordsjøbassenget gjennom 6 land og er 6000 kilometer lang. Det var bare å følge skiltene, som la ruten litt vekk fra hovedveien og vi tråkke ivrig avsted.

Det er alltid kjekt å komme til Sokndal, den sørligste kommunen i Rogaland. Her er kyst og frodig innenlands natur, gruvedrift og fredet trehusbebyggelse i en salig miks.
Det er mye mer bakker enn man skulle tro, her ute ved kysten. Det er fint med el-sykkel, men bratte bakker tapper fort strømmen. Alternativet blir å gå opp de bratteste bakkene, så jeg gikk en del.
Vi passerte den ene idyllen etter den andre, med det regnet så kraftig at det ble ikke så mange pauser og heller ikke tatt så mange bilder. Men på Nesvåg MÅTTE vi bare ta en stopp…
Det var en fornøyelse å komme i hus og vi brukte ikke så veldig lang tid på matlaging. Chorizopølser og broccoli salat, samt øl og chips er god husmormiddag.

Det ble ikke noe sightseeing på oss da vi endelig kom til Sogndalstrand. Regnet kom fortsatt i strie strømmer og vi var gjennomvåte. Dessuten var det blitt kveld og hele bygda lå mørk og stille. Da vi fant overnattingsstedet var det å henge alt av utstyr til tørk, spise og sove, samt lade sykkelbatteri, som kanskje var det viktigste av alt… Neste morgen var fin, mest fordi vi hadde tørre klær og det var oppholdsvær. Sogndalstrand er en opplevelse; med sin fredede trehus bebyggelse, elven og nærheten til havet. Her lå fra gammelt av et ladested fra seilskutetiden og selv om de hadde sin storhetstid på 1800-tallet, er det fremdeles mye å oppleve. Vi brukte god tid gjennom hovedgaten og tok masse bilder, selv om begge har vært her mange ganger og tatt de samme bildene. Noen steder forandrer seg ikke og i Sogndalstrand er livet skikkelig «cittaslow»….

Jeg regnte meg frem til at det var 4 gang jeg var på sykkeltur i området og hadde bilder tatt fra samme sted, bare ulik sykkel og oppakning. Blir aldri lei av Sokndal…
Noe av det jeg liker best med området, er at det er så frodig og grønt. Det er kupert, men ikke høye fjell. Dessuten er man sjelden langt fra havet og det kan man like.

Strekningen mellom Sogndalstrand og starten på turveien mot Blåfjellgruvene er fin og flat, derfor var jeg ikke i tvil om at vi måtte sykle en omvei. Jeg hadde nemlig veldig lyst til å vise frem Ruggesteinen og gruveområdet. Her har jeg mange gode minner fra da barna var små, vi hadde flere turer innover dalen, siden det er relativt flatt, uten bil og en meget barnevennlig løype. Man passerer små vann, elv og bratte fjell, samt det er tilrettelagt med flere fine steder å stoppe. Mange synes nok at gruven er høydepunktet, men den er stengt og kun mulig å besøke med en spesialisert guide. Allikevel er turen inn en fantastisk opplevelse og hun som ikke hadde vært der før, sammenlignet turen med Rallarveien og jeg syntes slett ikke at det var en dårlig sammenligning.

Ruggesteinen er verd en omvei, der den ligger og troner i landskapet. Steinen er Nord-Europas største bevegelige stein og veier 74 tonn. Vi dyttet det vi kunne fra alle retninger, men den beveget seg ikke. Allikevel vet jeg at det er mulig å få den til å røre seg, det har jeg greid før, men da var vi flere folk.
Turen innover mot Blåfjellgruvene går på grusvei med lite trafikk. Det går slakt oppover og naturen er fantastisk. Det er mulig å gå den til fots, men jeg foretrekker nok sykkel.
Turstien er laget på den gamle jernbanetraseen mellom Blåfjell og Rekefjord, som var i drift da gruvene var aktive mellom 1863 og 1876. Fra parkeringsplassen er det 3,6 kilometer til gruvene og grusveien er tilgjengelig for alle. Det er mulig å sykle videre innover til man kommer til Guddalsvatnet, men der stopper veien og man må samme vei tilbake. Det er allikevel verd turen….

Det ble kaffepause nede ved badeplassen Linepollen, etter avstikkeren opp dalen. Jeg var klar over bakken som ventet og nå var det veiarbeid, som medførte innsnevringer og dårlig veidekke, i tillegg. Men det gikk greit og nedoverbakken mot Jøssingfjorden må nesten bare oppleves. Her kom nemlig godbitene som perler på en snor og det startet med rasteplassen og minnesmerket fra krigen. Jøssingfjord ble kjent under andre verdenskrig for Altmark-saken og uttrykket «jøssing» ble en hedersbetegnelse på antinazistiske nordmenn. Vi vandret litt rundt og beundret utsikten, før neste stopp ble tunnelen som er tilrettelagt for syklister rett nede i veien. Jeg er usikker på om jeg hadde sovet godt her, i hengekøye med luftig utsikt, men kanskje en dag skal jeg forsøke. Høydepunktet kom etter en sugende nedkjøring, som nesten var for lang og bratt.. Helleren er to små hus, bygd under fjellet. Her har det bodd mennesker siden steinalderen, selv om husene som står nå er fra 1800-tallet.

Naturen og fjellene rundt Jøssingfjorden er bratte og har mye stein. Det var en krevende jobb å bygge vei opp fjellsiden og veien anses i dag som en turistattraksjon i seg selv.
Jøssingfjorden er 2,5 kilometer lang og bygda med samme navn ligger på ene siden. Det er mye industri her, med både gruve og kraftverk.
Vi hadde bare en kort stopp i sykkel tunnelen, for å beundre utsikten og forberede oss mentalt til bakken som ventet. Det er en fordel å sjekke bremsene på forhånd, dersom du tenker deg på sykkeltur i Sokndal.
Husene under Helleren er en stor turistattraksjon, men det koster ingenting å besøke området og det er mulig å gå inn. Husene har ikke takpanner, siden de står tørt under fjell.

Videre fra Jøssingfjord går det bratt oppover. Jeg angret bittert på omveien til Blåfjellgruvene, batteriet var nesten tomt for strøm. Det er ulempen med el-sykkel, rekkevidde angsten… Derfor ble det mye gåing i oppoverbakkene og heller sykling på flat mark og i nedover. Området mellom Jøssingfjord og Åna Sira er mye opp og ned, et flott heiområde hvor man passerer flere vann. Det fristet ikke engang litt å stoppe for et bad, regn og vind gjorde turen litt ubehagelig. Dessuten var jeg usikker på om jeg klarte å komme til Åna Sira før batteriet var tomt, men det gikk akkurat. Den lille bygda ligger akkurat på grensen mellom Rogaland og Agder, med 200 innbyggere og en Joker butikk. De hadde vært borti el-syklister før, så vi var hjertelig velkomne til å sitte noen timer å lade batteri, mens vi spiste rosinboller og drakk kaffe.

Det var godt å sitte under tak mens syklene ladet. Tåken hang tung over fjellene og regnet kom og gikk. Det var ikke mye trafikk på veien, men vi fikk selskap av to unge syklister uten el-sykkel. De var nesten mer slitne enn oss og da jeg hørte hvor de hadde syklet fra, forstod jeg hvorfor….
Etter å ha krysset broen til høyre i bildet, var vi i Agder, Sørlandsfylket over alle. Men det regnet fortsatt og bakkene var ikke mindre bratte.
Man opplever mye når man sykler, alle detaljene som man ofte ikke får tid til å undre seg over i en bil. Jeg lurte på om dette var en kirke, et kapell eller en usedvanlig vakker redskapsbod.

La meg bare si at det ble en lang etappe frem til ferjeleiet på Kvellandstrand og vi var søkkvåte da vi kom frem. Ferjeturen over til Hidra tar 7 minutter på en bilferje og jeg håpte at turen videre var flat, siden batteriet på sykkelen igjen var omtrent flatt. Hidra er IKKE flat, det er en grunn til at den beskrives som vestlandsk natur på Sørlandet. Det var bare å trø på , samt håpe at batteriet holdt helt frem. Vi siktet oss inn på butikken i Rasvåg, som lå nærmest overnattingsstedet, men den siste bratte bakken tømte batteriet mitt helt. Heldigvis var det nedoverbakke frem til butikken, som også er kafe. Det passet ypperlig, vi fikk handlet, fylt på med brus og kake og jeg fikk ladet batteriet akkurat nok til å komme meg frem til boligen vi hadde booket. Det er ikke flust med overnattingssteder på Hidra og prisene er relativt høye, så her kan nok svare seg å bestille i god tid i forveien.

Vi var heldige og fant tak over hodet mens vi ventet på ferjen. Jeg elsker disse små venterommene på ferjekaien, det er som regel godt, varmt og tørt. Fin utsikt hadde vi også.
Kafeen var på bakrommet i butikken og var et skikkelig trivelig sted. Vi drøyde kaken så lenge vi kunne, slik at jeg skulle slippe å gå opp den bratte bakken igjen…
Det ble en rolig kveld, med flott utsikt og en følelse av Sørlandsidyllen.

Vi våknet til kulde og våte klær. Ovnene ble skrudd av i løpet av natten, men heldigvis var det strøm på sykkelbatteriene. For å få varmen i oss, tok vi et bad i sjøen, turens første. Deet var en usedvanlig vakker morgen og det regnet faktisk ikke. Endelig kom sommerfølelsen og etter en god frokost var vi pakket og klar. Fremdeles med kalde og våte klær, men vi satset på at de tørket underveis i sola. Hidra viste seg fra sin vakreste side, men det ble ingen omveier for å utforske øya. Det var et godt stykke til Sira og toget, så jeg tok ingen sjanser på å bruke opp strømmen i de bratte bakkene mot Kirkehamn. Derfor ble det korteste vei til Flekkefjord, en strekning som egentlig hadde nok bratte bakker. Men solen skein, fuglene sang og fulle batteri hadde vi, så da var livet godt.

Det er rart hvor annerledes et sted ser ut når solen skinner.. Hidra var vakkert i regnvær, men for et syn i strålende sol…
Vi bestemte oss for at vi MÅ tilbake til Hidra. Her er toppturer å gå, flere badeplasser (både i sjø og ferskvann), kystmuseum, leie av kajakk og mye annet spennende.
Det ble ikke mye tid i Flekkefjord, mørke skyer samlet seg over oss og vi hadde et tog å rekke. Det ble akkurat så lenge som det tok meg å spise en softis.

Den siste etappen mellom Flekkefjord og Sira, ble den verste. Vi syklet inn i regnværet igjen og på kort tid var vi søkkvåte. Det var bratt opp Lavollbakken, men det verste var da vi måtte ut på E39 for å komme til Sira. Jeg anbefaler virkelig INGEN å sykle på E39, selv om det faktisk er lov. Mange som suste forbi oss, tok unødvendige sjanser ved å krysse gul sperrelinje og klemme seg forbi i svinger og bakker. De fleste senket ikke farten og jeg tror ikke det var mange som kjørte etter fartsgrensene. Verstingene tutet og signaliserte tydelig at vi ikke hadde noe på veien å gjøre. Fartsgrensen var 70 km/t, men så fort greide vi ikke trø, selv med el-sykkel. Vi kom oss til Sira og på toget, ganske så skjelvne. For å si som mannen til min venninne: «INGEN sykle på E-39, det er galskap»… Rent bortsett fra det, var det en vellykket tur….

Ved Flikka møtte vi en vegg av regn, men ellers var det rolig og fint å sykle.
Briller, regn og svette er en dårlig kombinasjon, men humøret var allikevel på topp (selv om jeg måtte sykle seint, siden jeg så nesten ingenting).
På Sira skein sola og vi gledet oss over å ha kommet frem og at turen hadde vært vellykket. For det må vel sies at den var…

Sør-Karmøy på to hjul.


Det finnes noen steder som bare er skapt for sykling og blant disse, er Karmøy noe for seg selv. Grunnen er enkel: det er flatt, korte avstander mellom severdighetene og godt tilrettelagt med skilting og sykkelstier. Dessuten blåser det lite, i hvert fall var det lite vind da jeg besøkte området. Det er laget et eget sykkelkart som du kan finne på nettet, her finner du avstand i kilometer og oversikt over hva du kan oppleve underveis. Karmøy har to merkede løyper; Skudeneshavn runden og Karmøy runden i North Sea Cycle Route. Jeg hadde planlagt å sykle begge to, det er liksom ikke grenser for hvor mye man kan rekke over med el-sykkel. Den gang ei..

For en havutsikt.. Det ble noen fantastiske solnedganger i godstolen utenfor teltet.
Det var flere steder på campingplassen hvor man kunne rigge seg til for å se solen stå opp eller gå ned. Jeg satt mest ved teltet, finaste plassen.

Jeg valgte å gjøre det enkelt og tok inn på Sandhåland campingplass. Her må jeg virkelig si at det de skrøt av på hjemmesidene, stemte godt. Det var et fantastisk sted, med «panoramautsikt til himmel og hav og naturen tett på». Jeg satte opp teltet, med utsikt til beitende sauer og hvor jeg kunne se ned på de få bo-bilene som stod parkert. Det var så tidlig i sesongen at jeg fikk rabatt og gode turtips av de ansatte. Campingen hadde alt som jeg trengte; strøm, rene toaletter og ikke minst gratis dusj. Glad og fornøyd pakket jeg sykkelen og dro ut på tur…

Det var kort vei å sykle fra campingplassen til de fantastiske strendene Sandvesanden og Mjølhussanden. Jeg kom samtidig med en skoleklasse som også var på sykkeltur. De badet og lekte, så det ble rene sommerstemningen.
Jeg innrømmer gjerne at jeg var imponert, utskjemt som jeg er med Jær-strendene.
Jeg ruslet over til Mjølhusstranden og tok meg et bad i ensom majestet. Det var varmere her enn sist jeg badet i sjøen hjemme og det undret jeg meg over.

Vakre strender ligger på rekke og rad innover mot Skudeneshavn, men det er mye annet å se. Jeg siktet meg inn på en annen severdighet, nemlig Syreneset fort, som er et tysk kystfort fra andre verdenskrig. Det skulle være en flott tursti ut til fortet, men den fant jeg bare ikke, selv om jeg syklet frem og tilbake mange ganger. Sikkert lavt blodsukker, tenkte jeg, og syklet innover mot Skudeneshavn for å finne noe mat. Det var lite trafikk på veiene og da jeg nærmet meg byen, var det flott sykkelsti. Jeg har besøkt Skudeneshavn flere ganger tidligere, men det var såpass lenge siden at jeg følte meg som en bortkommen turist.

Gamlebyen består av 125 hus og sjøhus fra tidlig 1800 tallet og er et vernet kulturmiljø. Her er trange gater og smale smug, perfekt for sykkel.
Visste du at Verdens minste kafe (den heter faktisk det…) ligger i Skudeneshavn? I byens gamle bakeri, strategisk plassert i Søragadå 23, kan man meske seg med mye godt. Jeg nøt maten ute i bakgården og det smakte fantastisk.
På vei opp til byparken passert jeg «Damå i parken». Hun speidet mot havet, kanskje så hun etter seilskuten hun pleide å henge på. Gallionsfiguren er oppkalt etter den romerske gudinnen Concordia og ble kjøpt på skipshoggeri i Stavanger og hengt opp i 1921. Det syntes jeg var passende i en seilskuteby..
Byparken var en skikkelig oase, med stier gjennom skog og store skyggefulle plener. Jeg fant aldri den berømte månesteinen, som kom med isen for 800 millioner år siden, men det var mye annet fint å se på.
Fra utkikkspunktet fikk jeg en flott oversikt over havnen og byen.

Skudeneshavn har flere ganger blitt kåret til hele Norges sommerby og det forstår jeg godt. Her må det være en drøm å rusle rundt i sommerklær, spise en is og beundre de koselige smågatene med alle sine detaljer. Nå var mye stengt, siden det tross alt var utenfor sesong. Men jeg fikk allikevel sommerfølelsen, kanskje fordi solen skein fra skyfri himmel og jeg kunne sykle uten jakke og med bare ermer. Menneskene jeg traff var utrolig hyggelige, de hadde liksom sol i blikket og varme i stemmen. Hun ene jeg kom i snakk med, bodde ute ved Syreneset og snart var jeg på sykkelen igjen. Denne gangen med håndtegnet kart og en grundig beskrivelse av hvor turen gikk fra.

Endelig kom jeg meg ut på Syreneset og det stemte at turstien var en flott opplevelse.
Selve fortet ble jeg fort ferdig med, det var betong, stein og dårlige vibber over det meste. Men havutsikten var formidabel, så her har nok tyskerne tenkt BELIGGENHET, BELIGGENHET og BELIGGENHET.
Man får matlyst av å sykle tur og her skal du få et skikkelig gourmetmåltid, som er enkelt og veldig godt. Stek noen bratwurst, skjær opp en halv løk. Serveres i brød eller lompe, med mye sennep og og god drikke til. Bon appetitt…

Etter en god natt søvn i teltet, pakket jeg niste og badetøy. Nå var jeg klar for langtur og hadde en ide om hvor jeg skulle sykle. Men så glemte jeg kartet og det var slett ikke noen krise. Det er liksom ikke så mange steder man kan sykle seg vill på Karmøy, det er en vei rundt det hele og en vei som går over øya. Dermed holdt jeg stø kurs nordover. Det varte ikke lenge før jeg kunne rulle ned til Ferkingstad havn og videre ut til Fishermens Memorial. Minnesmerket er over fiskere fra Karmøy som er omkommet i amerikanske farvann. Det er få steder i Norge, hvor så mange har pendlet til USA for å jobbe i fiskeindustrien, som vest-Karmøy. Alt jeg ikke vet… Dessuten fikk jeg høre om kong Ferking, som levde og regjerte her på 600-tallet. Han hadde hatt en svær kongsborg hvor det nå lå en sauemark, men av borgen var det ingenting å se.

Haven i Ferkingstad er ikke særlig stor og det var ikke et menneske å se da jeg var der. Annet enn båter, sjøhus, hav og blå himmel.
Det var ikke så mye som en stein igjen å se av den gedigne borgen kong Ferking hadde ute på marken her. Visstnok var salene hans så store at at 5-600 menn kunne danse der samtidig og kongen elsket alt av gull. Det skal være en nedgravd gullkalv et eller annet sted i området, men jeg hadde ingenting å grave med, så det var ikke aktuelt.
Minnesmerket består av et klokketårn og et steinkors, samt en plate med alle navnene. Jeg parkerte sykkelen her og gikk videre på kulturstien for å finne spor etter båtnaustene på Hop og slaget på Stavasletta, men det greide jeg ikke.
Å lete etter noe, når man egentlig ikke vet hva man leter etter, var ganske meningsløst. Ikke så jeg noe som kunne se gammelt og berømt ut mellom steinene…

Etter Ferkingstad var jeg klar for lunsj og det var flere flotte steder å velge mellom. Men jeg hadde vært på Åkrasanden før og visste at vakrere sted finnes knapt. Her ligger 7-8 strender på rekke og rad, knyttet sammen med sti. Det ble en lang pause i solen og egentlig kunne jeg tenkt meg å bare bli på stranden. Den er tross alt kåret til Norges vakreste strand mange ganger, kanskje Europas, eller verdens vakreste. Sånn lå jeg der og tenkte på… Latskapen seig over meg, men det var så mye annet jeg ville se. Burmaveien, for eksempel. Det er navnet på grusveien som går tvers over Karmøy og som kanskje er mest kjent for å være en av Norges mest hjemsøkte veier. Det hadde jeg ikke fått med meg da jeg kikket på kartet, men jeg undret meg over navnet. Veien ble bygget under 2 verdenskrig og det går utallige vandrehistorier om døde soldater, hodeløse Gro, biler som ikke vil kjøre og en gammel sjømann som ses i mørket.

Det var godt i solstolen på Åkrasanden og jeg lot meg underholde av italienske turister som hadde fotosession på stranden.
Det ligger et kystmusem i Åkrehamn, men det var stengt. Jeg kikket inn vinduene og det er nok verd et besøk. En annen gang…
Jepp, da er jeg klar for Burmaveien.
Grusveien er omtrent 9 kilometer lang og her var ikke mye trafikk. Naturen varierer mellom tett skog og lyngheier, samt flere flotte vann.
Det er verken lov til å bade eller padle i vannene, ei heller telte for nær. Grunnen er at det er drikkevann og selv om jeg var klar for en dukkert, respekterte jeg det.
Jeg traff ingen andre langs Burmaveien enn disse to, så neste gang må jeg nok sykle om natten, hvis jeg skal oppleve noe spennende.
Jeg drøyde badet til jeg kom til Skudeneshavn og leide Bade Olena Bybad. For 100,- fikk jeg hele badstuen og gjestehavnen å meske meg i. Det ble en fantastisk opplevelse, hvor jeg vekslet mellom hete og kulde.

Neste dags sykkeltur gikk fra Kopervik, den største byen på Karmøy og til Avaldsnes, det mest berømte stedet på Karmøy. Her finnes også en fin runde å sykle, men jeg syklet kun opp og ned samme vei. Det var fantastisk å komme tilbake til Avaldsnes, særlig fordi jeg kom inn i kirken. Det skulle være bryllup og dåp, og da døren stod åpen, smatt jeg inn. Med stjerner i blikket, avsluttet jeg Karmøybesøket med en tur innom en god venninne. Jeg hadde fremdeles mye igjen jeg hadde lyst til å oppleve på Karmøy, men det får bli til neste gang. Så dersom du bare skal sykle EN tur i år, og vil sommerfølelse og vind i håret, anbefaler jeg to hjul på Karmøy.

Karmøy er småveier og mye bondeland. Det liker jeg godt…
Det var stort å komme inn i Olavskirken fra 1250. Kirken ble vigslet til Olav den hellige og var et viktig stoppested for pilegrimer på vei til Nidaros.
Takk for nå, Karmøy…

I vikingenes fotspor langs Hafrsfjord.

Egentlig hadde jeg tenkt å bare ta en kjapp tur ut til korsene på Tjora, fordi der hadde jeg aldri vært. Jeg hadde heller aldri hørt om det, før jeg leste i praktboken om Kystpilegrimsleia, at det lå et gammelt kirkested og altså stod to kors, i Sola kommune. At det bare var 55 minutter å sykle hjemmefra tok jeg som et pluss, siden jeg fortsatt er en smule preget av forkjølelse. Jeg tenkte at det bare skulle bli en rask treningstur, vel å merke på el-sykkel, og kledde meg godt for været. Januar har jammen vært preget av regn, vind og lave temperaturer. Normalt for årstiden, antar jeg, men allikevel….

På vei ut av Sandnes sentrum, beundret jeg den kommende sykkelstamveien, som bygges langs motorveien. Det blir visstnok Norges, om ikke verdens dyreste sykkelsti, og jeg håper den blir verd prisen….
På sykkel får man med seg alle detaljer langs veien og jeg måtte bare stoppe her. Det var flere anleggsmaskiner av samme merke og jeg forstod ikke helt konseptet…
Mange forbinder Sola kommune med flyplassen og en av Norges vakreste strand, Solastranden. Jeg hadde panorama utsikt til begge deler, men tråkket forbi.
Ut forbi Sola sentrum, fikk jeg et hint om at jeg var på rett spor.

Sola kommune var tidligere en typisk jærsk landbrukskommune, men oljeindustrien og flyplassen har gjort at det er industri, kontor og reise som er hovednæringen. Fra gammelt av, har det vært bosetning helt tilbake til steinalderen og særlig er det gjort rike funn fra bronsealderen og vikingtiden. Mange steder er blitt undersøkt av arkeologer, men det er nok mye som aldri er kommet frem i dagens lys. Jeg var altså på vei til Tjora, som ligger på vei ut mot Tananger. Her var fra det en storgård fra 1100 og i mange århundrer fremover. De hadde sine egne kirker og kirkegård, og det antas at kirkekulturen her på Vestlandet hadde tette bånd med den keltiske kirken i Storbritannia.

Det er flott å sykle i Sola kommune, med egne sykkelstier og underganger. Været kunne absolutt vært bedre, med motvind og regn, men jeg antar at man kan ikke få alt.
Jeg forsøkte å telle alle «Salg av poteter» jeg syklet forbi, men gav opp.
Da var jeg altså fremme… Det var tilrettelagt en liten parkeringsplass langs veien, ellers var det lite som kunne ligne på at dette var en turistattraksjon.
Det var opprinnelig 4 kors, men nå står bare 2 igjen. Et er blitt ødelagt og et står ved Fana stavkirke og to er her, i følge Sola historielag.

Det gikk raskt å sykle til Tjora, jeg trødde på litt for å holde varmen. Kirkegården var stille og forlatt, jeg leste informasjonstavlen og tok litt bilder av korsene. Det var rart å tenke på at korsene ble hugget i Hyllestad og jeg husket tilbake til min sykkeltur til steinhuggeriet i høst. Jeg var enda våtere og trettere da enn nå, dette var rene koseturen i forhold. Glad og oppløftet av den tanken satte jeg meg på sykkelen for å trø hjem. Men så kom jeg på at jeg hadde sett på Google Maps at det skulle ligge en gammel bygdeborg ikke langt fra der hvor jeg var. En omvei er alltid positivt, særlig dersom det ligger en gulrot i andre enden.

Det lå en enslig bukett roser ved foten av det største korset og jeg kunne ikke la være å undre meg over hvem som hadde lagt dem der. Kirken som stod her ble revet i 1842 og det er neppe noen som husker dem som ligger begravd her fremdeles. Eller kanskje??..
Jeg valgte å sykle på turstien som fulgte havet, selv om det ble en lengre tur. Det angret jeg slett ikke på, det var mildt sagt flott og en ny vei for meg.
Jeg syklet forbi utallige fine bukter, viker og strender, så egentlig angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med badetøy. Selv om det nok var fornuftig…
Jeg så skiltene som viste mot Ormen Lange og fulgte dem. Lite visste jeg at det var et flott, tilrettelagt friluftsområde med mye å oppleve…

Mange ganger i årenes løp, har jeg syklet og kjørt forbi skiltet som viser ned til Ytraberget. Det er nok fordi jeg ikke har vært klar over hva som EGENTLIG ligger der. Her, like ut forbi den lille halvøya, var det at Harald Hårfagre og hans menn kjempet og vant slaget i Hafrsfjord i 872. Dermed var Norge samlet til et rike, selv om historikerne visstnok er litt uenige. Uansett, Ytraberget var verd et besøk og jeg var imponert. Det startet allerede med de flotte trefigurene ved Ormen Lange og alle fine turstiene ut til neset. Jeg vandret rundt, leste alt jeg kom over av informasjon og der og da fant jeg opp et nytt ord: LOKALTURIST… Jeg følte meg hensatt til spennende områder både i inn og utland og det var en litt rar tanke at jeg aldri hadde vært her før.

Der stod de på rekke og rad, disse berømte vikingene, og skuet utover Hafrsfjord.
Jeg undret meg over at skiltene kun var på engelsk, men kanskje det er fordi vi som bor i området ikke er turister eller fordi vi kan engelsk…
Det er ikke mulig å sykle ut til bygdeborgen, så jeg tjorte stålhingsten fast til porten. Området er naturvernområde, så det stiller litt krav til ferdsel.
Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt mat med, da jeg fant denne trivelige sittegruppen. Men jammen var det vått…
Stien gikk gjennom Trollskogen og det var en rar stemning der. Jeg var glad for dagslys og mulighet til å finne alle gravhaugene som ligger spredt utover stedet.

Det ble et langt besøk på Ytraberget, mest fordi det var mye å se. Jeg skulle ha ønsket at været var bedre og at jeg hadde tatt med mat og drikke. Stedet har så mye å by på, at man lett kan bruke en hel dag her. I hvert fall dersom man er interessert i historie og vakker natur. Men jeg ble våt, kald og sulten, så det ble å sykle hjem, mens jeg tenkte mye på hvordan vikingene levde og sloss her i området. Veien tilbake til nåtid og sivilisasjon var kort og jeg hadde en lengre pause på et bakeri i Sola. Der slo jeg fast for meg selv, at det beste med å være lokalturist, er at det er kort vei hjem til en varm seng og tørre klær. Og uten bagasje gikk sykkelturen som en lek…..

Fra Indraberget kunne man se utover der som skipene kan ha ligget i kamp.

Det var godt tilrettelagt med kjetting å holde seg i, på vei ut til rosinen i pølsen.
Jeg syntes det var vanskelig å se for meg all den krig og elendighet som må ha vært her, det var slik en stille og vakker dag.
Men bygdeborgene ble anlagt i folkevandringstiden (400-550 e.Kr) for å verne folk og fe mot fiendene. Bildet er tatt fra en av informasjonstavlene og er slik man antar det kan ha sett ut.
Bautaen ble reist i forbindelse med 1100-års jubileet, i 1972.
Det ble kortreist mat på bakeriet i Sola og kanskje var rekene fanget i Hafrsfjord…

Siste etappe på sykkel langs Kystpilegrimsleia, Selje til Nidaros.

Det var lett å tenke at jeg var halvveis til Nidaros, da Selje var passert. Det var tross alt ikke mer enn 11 nøkkelsteder igjen å besøke. Vel, egentlig så var det bare 10, for jeg hadde bestemt meg for å droppe Veøy. Det var ikke fordi jeg tenkte at det ikke var verd å se, men det var ikke mulig å komme dit med offentlig transport. Eneste alternativ, slik jeg så det, var å leie kajakk og padle 3 kilometer. Med været som var meldt fremover var det ikke aktuelt. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, fordi jeg innså at med skikkelig høstvær, var det verken forsvarlig eller særlig kjekt å sykle. Regn er en ting, men kraftig vind og farlige vindkast er noe helt annet. Jeg sjekket bussrute og håpte at de ville ta meg med.

Jeg var ikke særlig høy i hatten, da jeg stod på bussholdeplassen med alt pikk-pakket mitt. Men bussjåførene var stort sett bare hjelpsomme og positive, så det var aldri problem å komme med bussene. Etter hvert ble jeg en kløper på å lempe tung el-sykkel og 3 stk bagasje inn i rommet under bussen.
Herøy kystmuseum ligger på Herøya, som fra gammelt av var den første viktige havnen nord for Stadt. Her var kirkested, tingsted og handel, så øya er full av kulturminner.
Allerede i før-kristen tid var området et populært sted og fra 1100-tallet var det kirkesete. Ifølge sagn skal det ha ligget et kloster her og det var en trygg havn.
Området er godt ivaretatt og det er en sti hvor pilgrimmer kan vandre rundt neset.

Jeg forlot Selje en tidlig morgen og hadde bussen for meg selv. Målet var Herøy gamle kirkested og det ble flere bussbytte, samt en stund på sykkelsetet før jeg kom dit. Solen brøt frem og jeg var imponert over hvor vakkert det var her. Det var folksomt, en ungdomsgjeng som jeg antok var fra en skole, ryddet og stelte stedet. Jeg måtte SKIKKELIG på do, men der var alt låst. Ikke fant jeg stempel heller og lettere fortvilet ringte jeg alle kontaktpersonene i guiden min. Det viste seg at jeg måtte sykle inn til Fosnavåg og stemple på kirkekontoret. Det ble en lang tur, ikke fant jeg do og jeg måtte krysse Herøybroen, som er skikkelig høy og lang. Der tok vinden godt, så i et vindkast blåste jeg rett i autovernet. Her var ingen gangsti, så jeg var heldig at det ikke kom biler akkurat da…

Jeg fikk en varm velkomst i Herøy kyrkje, en arbeidskirke i Fosnavåg. Etter kaffe og tilbud om mat, fikk jeg omvisning av presten.
Ålesund var et nytt bekjentskap for meg og jeg ble veldig begeistret. Det var akkurat som å være i utlandet, med sjarmerende hus og storbypreg.
Jeg hadde ordnet billig overnatting i Ålesund og bodde på et standsmessig Airbnb. Det var gratis lapper til frokost og da kunne jeg leve med at det var et krevende prosjekt å få sykkelen ned i kjelleren, til en stikkontakt, for å lade….

Jeg tok buss fra Fosnavåg til Ålesund, det var nemlig uaktuelt å sykle over Herøybroen en gang til… Det blåste ikke mindre og selv om bussjåføren nektet meg å bli med (han påsto at det ikke var plass til svær el-sykkel under bussen) stoppet det ikke meg. Jeg SKULLE ikke sykle over broen en gang til og overtalte ham ved å vise at sykkelen fikk plass. Resten av turen gikk med på å diskutere ulike sykkelmodeller og fordeler/ulemper med el-sykkel. Det var stas å komme til Ålesund og jeg hadde to nøkkelsteder å besøke her. Dessuten var det en flott by og jeg tenkte for sikkert hundrede gang at jeg burde hatt mye mer tid på hvert sted jeg besøkte. I stedet syklet jeg bånn gass til leiligheten hvor jeg skulle sove, bar inn alle tingene mine, låste fast sykkelen og gikk for å dra til nøkkelsted Giske, som lå på en øy som jeg trodde bare kunne nås gjennom tunnel. Derfor tok jeg bussen ut…

Det fineste med øya Giske, var naturen jeg så fra bussvinduet. Selve Giske kirke så jeg kun fra bussen og det var så iskaldt ute, at jeg orket ikke gå av. Jeg visste på forhånd at det kun ble stemplet i åpningstiden og det var ikke nå. Alt var stengt og buss tilbake gikk over 2 timer senere. Det ble i stedet en LANG busstur….
Etter en god natt søvn, var motivasjonen på topp igjen og jeg fikk en fin sykkeltur ut til Borgund kirke. Her ligger også et middelaldermuseum, men både det og kirken var stengt. Området var vakkert, så jeg syntes allikevel at det var verd turen.
Jeg vurderte å stille meg opp for å dokumentere at «Eg var her», men siden det var ingen til å ta bilde av meg, lot jeg det være….
Så var det å vente på ny buss videre….

Etter Ålesund skulle jeg ha dratt til Veøy, men som tidligere nevnt droppet jeg den og dro rett til Kristiansund. Herfra videre med buss til Bruhagen og videre på sykkel til Kvernes. Her hadde jeg avtalt at jeg kunne overnatte i Borgstua, noe jeg gledet meg veldig til. Det ble en fantastisk opplevelse, jeg hadde et svært hus for meg selv. Kvernes er fra gammelt av et møtested langs kysten og rikt på kulturminner fra langt tilbake i tid. Mest kjent er nok allikevel stavkirken, som er den yngste i Norge, bygget på 1600 tallet. Jeg kom frem til fyr i peisen og møtte Ann Kristin, som hadde med mat og hjemmebakst. Dessuten fikk jeg en privat omvisning, både i Borgstua og stavkirken. For meg som har kommet mye til stengte dører, siden jeg er utenfor sesongen, ble det satt stor pris på.

Sånn ser postkassestativ ut, når området er kjent for sin vakre stavkirke… Jeg var meget imponert, sjelden har jeg syklet forbi så mange kunstneriske postkassestativ, som på veien utover mot Kvernes.
Jeg var veldig takknemlig for mottakelsen jeg fikk på Kvernes, særlig kjekt var det å få komme inn i stavkirken. Det var gjort en fantastisk jobb med restaureringen og særlig kjekt var det med egen guide…
Det var skikkelig vått i bakken etter alt regnet som var kommet, men jeg var begynt å bli vant med våte sokker og sko.
Det var et luksusproblem å plutselig ha 4 sorter pålegg å velge mellom… Samt smør, melk og skikkelig kaffe… Og både hjemmebakt brød og boller.. Jeg var blitt vant med enkel servering, siden jeg ikke hadde kjølemuligheter eller plass til særlig på sykkelen.
Det er laget en flott natursti, som går fra kirkeområdet og bort til Gamle Kvernes bygdemuseum. Den var absolutt verd å få med seg, før jeg lastet opp sykkelen og syklet samme vei tilbake for å ta bussen til Kristiansund igjen.
Farvel Borgstuen på Kvernes, jeg kommer gjerne igjen…

Videre fra Kristiansund skulle jeg egentlig ta hurtigbåten, men det ville bety en hel dag med å vente. Derfor studerte jeg kartet og fant ut at det var mulig å sykle, samt ta 2 ferjer ut til Edøy. Været var dessuten ganske bra, så jeg tråkket avsted. Det var en flott dag, hvor jeg fikk endel mil i beina og nøt øde landeveier med lite trafikk. Jeg ble skikkelig svett, særlig da jeg lå godt an til å rekke en ferje, dersom jeg bare trødde på litt… Og det gjorde jeg og rakk akkurat å trille over landgangen, før den ble heiset opp. Det var rart med ferjene, jeg undret meg veldig på hvordan de kunne drives økonomisk sett. Det var kanskje 2-3 biler på og gratis for passasjerer. Ikke at det var mange av de, ofte var det kun meg og sykkelen som kom på, i tillegg til de få bilene. Det var ikke store ferjene og kun med en selvbetjent kafekrok. Jeg syntes jo det var eksotisk og helt fantastisk, men hvordan tjente de penger????

Kristiansund var nok en ny by for meg og jeg var helst overrasket over alle de fine stedene i Norges land jeg aldri har besøkt tidligere.
Uten ferjene stopper utkants Norge… Det tenkte jeg mye på….
Det var perfekte forhold for å sykle, oppholdsvær og lite vind. Dessuten var det perfekte veier å sykle på; lange, slake sletter og langt mellom bilene.
På Smøla blir pilegrimene tatt godt imot. Her var åpen dør, skinnstoler, brusautomat, oppvarmet do, stikkontakt til lading av både mobil og sykkel, STEMPEL og masse informasjon. Man kan se over til Edøy gamle kirke, men skinnstolen var så god å sitte i og jeg så sliten, at jeg ble sittende….

På Edøy hadde jeg tenkt overnatting og både godt tid til å se kirken, Gurisenteret og Kulisteinen. Men det er rart med det, plutselig var jeg bare trett. Så jeg stemplet, booket overnatting på Hitra og tok hurtigbåten videre. Det var bare en liten sykkeltur fra kaien på Sandstad og til Hitra camping, hvor jeg hadde leid en hytte. Jeg har en mistanke om at campingen var stengt for sesongen, det var i hvert fall kun min REKEBU som lyste på kvelden. Men jeg hadde en god og tørr natt, så jeg var klar neste dag til å dra opp til Sula på dagstur. For å få logistikken til å gå opp, dro jeg altså til «Den hvite byen i havet» før jeg besøkte Dolm kirke. Det tenkte jeg var helt ok, selv om jeg prøvde å følge rekkefølgen i turguiden min.

Min lille Rekebu ble ganske stappet da jeg måtte dra sykkelen inn for å lade batteriet. Ovnen var satt på før jeg kom og jeg hadde både mikroovn og vannkoker. Jeg tenkte med skrekk på de dyre strømprisene, siden jeg var kald og våt og ihvertfall ikke skrudde ovnen ned. Jeg hadde drømt om en varm dusj, men mangla 2 tiere til myntapparatet…
Turen med ferje ut til Smøla ble nok en eksotisk opplevelse for søringen.
Sula kirke står alltid åpen og jeg ble rørt. Det var et vakkert sted og jeg blir så glad når jeg møter en åpen dør…
Sula er et øysamfunn, som pleide å være et viktig fiskevær. De siste 30 årene har det vært mye fraflytting, men det bor fremdeles folk fast der. Det er ikke asfaltert vei og heller ikke mange biler. Om sommeren er det nok livligere enn på høsten, men jeg likte meg godt og fikk kjøpt lunsj på den lokale Coop butikken.
Fyret ble bygget i 1909 og automatisert i 1974. Det ligger på øyas høyeste punkt, 35 meter over havet.

Jeg hadde lagt meg inn på flott hotell for natten, som hadde gitt meg en hyggelig pilegrimspris. Men det var slett ikke tid til å nyte luksusen, jeg slengte fra meg bagasjen og heiv meg på sykkelen. Planen var å rekke Dolm kirke og det historiske kulturlandskapet før det ble mørkt. Igjen tenkte jeg at dette var den travleste ferien jeg noensinne hadde hatt.. Etter omtrent 1 mil på sykkelsetet, var jeg fremme. Det blåste kraftig og jeg hadde hatt motvind hele turen. Men for et sted… De gamle løvtrærne raslet og skalv i vinden, jeg stemplet og tenkte nok en gang at dette er et sted jeg må komme tilbake til på sommeren. Det var intet annet enn vakkert, selv i skumring og høststorm.

Dolm kirke er en romansk langkirke fra 1450 tallet og er det eldste byggverket i Hitra. Jeg fikk kun beundre den fra utsiden og besøket ble ikke veldig langt.
Til minne om de bortkomne på havet, stod disse to ved kirken.
Man får appetitt av å være kystpilegrim og fordelen med å bo på flott hotell, er at man kan bestille seg flott middag. Det syntes jeg at jeg hadde fortjent…

Jeg dro igjen videre med buss og båt. Nå var jeg så nær Trondheim at jeg kunne egentlig bare ha blitt med båten helt frem. Men nei; jeg gikk av på Ørland. Her ville jeg besøke Ørland kirke og Austråttborgen. Det er kirken som er nøkkelsted, men siden jeg er oppvokst på et annet sted som heter Austrått, MÅTTE jeg bare dit. Det ble en heftig tur og nok en gang måtte jeg gi tapt for værgudene. Det vil si, jeg kom meg til begge stedene her, men måtte droppe siste nøkkelsted, Rein kloster. Det blåste rett og slett for mye til å sykle flere mil for å komme dit. I stedet ble det båt til Trondheim og jeg var faktisk fremme….

Ørland kirke var stengt og uten stempel. Men snille mennesker heiv seg rundt og tok vel imot meg. Jeg fikk komme inn og både stempel og omvisning.
Sykkelturen bort til Austråttborgen var fantastisk vakker, men heftig. Når det blåser så mye at man må stå og trø på flat mark, med el-sykkel, er det på tide å legge inn årene.
Austråttborgen var under restaurering og dessuten stengt. Story of my life, tenkte jeg og sleit meg tilbake til ferjekaien.
Å hildrane du, da jeg endelig stod ved døren til Nidaros pilegrimgård, hvor jeg skulle overnatte. Jeg antok at i gamle dager var det selve katedralen som gav pilegrimene gåsehud, men jeg tenkte mest på seng og dusj…
Ved reisens slutt, Nidarosdomen…

Jeg kom meg til Nidaros og fikk mitt Olavsbrev. Her var sesongen ikke over, så jeg brukte mye tid i katedralen, sammen med utallige turister fra mange land. Jeg kjente nok mest på tomhet og at jeg var sliten. Dessuten hadde jeg så mange inntrykk med meg fra alle stedene jeg hadde besøkt underveis, at nå ville jeg bare hjem. Så etter en natt, samt en fantastisk frokost på pilegrimsgården tok jeg toget hjem. Jeg anser meg ikke som ferdig med kystpilegrimsleden, jeg har fremdeles to nøkkelsteder igjen å besøke. For ikke å snakke om alle stedene jeg vil dra tilbake til og utforske mer grundig. Med bedre tid og forhåpentligvis litt finere vær. Skjønt det vet man aldri her ute ved kysten….

Det er ikke bare Nidarosdomen som er verd å se i Trondheim.
Hvert stempel har sin historie….
Jeg finner ikke ord, men det er mektige greier…
Endelig fremme….

Med sykkel langs Kystpilgrimsleia, fra Bergen til Selje.

Egentlig skulle jeg ha vært på fottur i Nepal, men en testtur i Jotunheimen fikk meg til å innse at formen ikke var god nok til den type ferie. To runder med korona, samt oppstart i ny jobb, har tatt mye energi dette året. Dermed var treningsgrunnlaget heller tynt og jeg tenkte derfor at el-sykkel med telt, mellom Bergen og Trondheim i oktober, er en fin plan. Jeg hadde allerede brukt sommeren på å utforske nøkkelstedene sør for Bergen, så jeg satset alt på fint sykkelvær og at ikke alle nøkkelstedene var stengt for sesongen. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men det pleier det sjelden å gjør….

Plutselig forstod jeg konseptet med sakte-tv, slik som programmet fra 2011, Hurtigruta minutt for minutt. Jeg hadde sikret meg stoler i panoramavinduet foran på danskebåten. Der satt jeg i omtrent 5 timer og så verden gli forbi. Det var utrolig avslappende for kropp og sjel.
Det er alltid kjekt å komme til Bergen og som turist på to hjul, rakk jeg mye. Så får det heller være at det tok nøyaktig 2 minutter fra jeg syklet av båten, til jeg var gjennomvåt. Bergen leverte som vanlig regn, regn og mer regn.
Jeg hadde bestilt en seng på sovesal, en pilegrim er ikke kravstor. Jeg følte nesten jeg var tilbake på caminoen i Spania, hvor jeg som regel sov på store sovesaler. Men uten regntøy og ull i alle varianter…
Nøkkelsted i Bergen er Mariakirken. Jeg var heldig og kom på en søndag, da det var kveldsgudstjeneste. Så jeg ble tatt godt imot og fikk stempel.

Det var mange ting jeg var i tvil om, før jeg dro. Skulle jeg ta el-sykkel eller vanlig, for hvor lett ville det bli å lade sykkelen underveis? Og skulle jeg satse på telt eller på å finne overnatting under tak? Telt krever en helt annet oppakning, som igjen gjør at batteriet på sykkelen tappes fortere for strøm. Det var mange diskusjoner i hodet mitt i tiden før jeg dro, men jeg gikk for den tunge varianten, telt og fullastet sykkel. Jeg fikk min sønn til å kjøre meg til Tananger, tidlig en søndag morgen, for å ta danskebåten til Bergen. Det ble et kort besøk i Vestlandets hovedstad denne gangen, men det er alltid kjekt i Bergen. Denne handel og sjøfartsbyen har hatt mye å tilby, helt siden den ble grunnlagt i 1070 av Olav Kyrre.

Etter å ha studert kartet for å finne den tryggeste veien på sykkel ut av Bergen sentrum, endte jeg på hurtigbåten til Lygra. Det KAN ha noe med at jeg holdt på å havne i en 1 km lang tunnel og nær ble overkjørt av en bil da jeg snudde. Google Maps er ikke alltid det beste å sykle etter….
Mannskapet på båten ristet på hodet og påsto at INGEN tar med sykkel til Lygra. Jeg forstod ikke hvorfor, før jeg kom frem. Der ble jeg møtt av bratte trapper opp fra kaien, så det ble en kamp for å dra sykkelen oppover.
Det var kjærlighet ved første blikk da jeg kom opp på lyngheia og fikk sett meg litt rundt.
Jeg hadde i forkant ordnet overnatting på Magnusgården og fikk et helt hus nesten alene. Dessuten kunne jeg lade sykkelen i uthuset og det stod middag klar i kjøleskapet.
I det vernede kulturlandskapet på øya Lygra, gresser utallige villsauer. Jeg tror den friske lufta og nærheten til Atlanterhavet gir gode forhold, for sjelden har jeg smakt bedre suppe…

Jeg hadde tenkt å sykle ut av Bergen, men det ble ikke sånn. Det var jeg veldig glad for, det var nemlig noe helt annet å sykle mellom nøkkelstedene på Lygra og Kongshaugen på Seim. Her snakker vi virkelig om historiske steder, for allerede på Harald Hårfagres tid, var det kongsgard på Lygra. Her bodde Håkon den Gode og de arkeologiske funnene vitner om et maktsenter for hele området. Men det var de smale veiene, lune vikene og trærne i høstfarger som gjorde at jeg nøt turen. Milene fløy unna og snart var jeg på Kongshaugen, gravplassen til Håkon den gode. Det gamle kirkestedet hadde fantastisk utsikt og bratte oppoverbakker…

Det var lite trafikk på veien mot Seim og jeg nøt turen. All bagasjen lå igjen på rommet og jeg følte nesten at jeg fløy….
Jeg hadde planlagt en god pause på Seim, men jeg fant ingen åpne kafeer eller spisesteder. Heldigvis var Spar butikken åpen og jeg mesket meg med ferskt brød, banan og sjokolademelk. Siden en pilegrim er nøysom, kjøpte jeg mat som enten var på tilbud eller datosalg.
Det var stengt ved Håkonshaugen, men jeg fikk stempel og hoppet over gjerdet for å gå en runde.
På vei tilbake til Lygra sykla jeg forbi et skilt ned til sjøen, hvor det stod BØKESKOG. Mer skal ikke til før jeg blir nysgjerrig og må ta en omvei for å sjekke ut. Det angret jeg ikke på, Vollom er verdens nordligste bøkeskog og har turstier, badeplass, toalett og benker å sitte på. Anbefales varmt…
Tilbake på Lygra, måtte jeg ut på tur… Alle som besøker øya, enten man kommer som pilegrim eller turist, bør ta seg tid til å følge løypa over lyngheiene. Sjelden har jeg opplevd en sånn fred og ro i naturen. Det var dønn stille…
På Lyngheisenteret kan man lære mer om den vestnorske kystkulturen og her er både restaurant, kinosal og museumsbutikk.

Men jeg skulle videre nordover, så henting med hurtigbåten var bestilt neste morgen. Neste stopp var Gulatinget og Eivindvik, så det enkleste var å ta båten til Sollibotn. Det var mest på grunn av været, årets første høststorm hadde meldt sin ankomst og det var forventet store nedbørsmengder og kraftig vind. For ikke snakk om både fare for jord og leire ras.. Jeg hadde regntøy med, så jeg var mest bekymret for vinden. Det hjalp ikke akkurat på, at hele mannskapet på MS Frøya var møtt frem for å se meg slepe sykkelen av, da vi la til kai på Sollibotn. «Ska du verkelig sykla i DET veret???!!» lurte de på og jeg smilte tappert og sa JA, DET GÅR SÅ BRA….

Det var noen kilometer å sykle fra kaien og frem til nøkkelstedet. Jeg lagte et mantra for meg selv, som spant om og om igjen i hodet «Det er bare en byge, snart slutter det å regne….» Det hjalp lite, i hvert fall på vinden.
Men jeg fikk stemplet og det var et imponerende syn. Bare synd at hele passet ble vått, slik at alle stemplene rant utover. Pytt, pytt, må regne med litt svinn i den store sammenhengen…
Været la ingen demper på naturopplevelsen, det var utrolig vakkert. Dessuten hadde jeg veien for meg selv og nøt turen videre langs fjorden.
Gulatinget er Sogn og Fjordane sitt 1000 års sted og vel verd et besøk. Her lå mellom 900 og 1300 e.Kr det største tinget i Norge, hvor vikingene møttes for å diskutere politikk og utarbeide lover.

Og det gjorde det jo… Av regn blir man våt, men med ull under og tråkking i kraftig motvind, var det ikke et problem å holde varmen. Jeg tenkte mye på pilegrimer i gamle dager, hva de må ha slitt for å komme til Nidaros… Det ble en liten nedtur da jeg kom til Gulatinget, hvor jeg hadde tenkt en lengre pause og lunsj. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde mistet nøkkelen til sykkelen. Jakkelommen var åpen… Det største problemet var da at jeg kunne ikke ta av batteriet på sykkelen for å lade, så resten av ferien bar jeg sykkelen mye opp og ned trapper, inn og ut av hytter og rom eller slepte den ned i en kjeller til en stikkontakt. Det fikk meg til å angre endel på at jeg hadde tatt el-sykkel og ikke vanlig, men ellers hadde jeg ingen problemer med sykkelen under turen.

Det er mye bakker på Vestlandet og jeg gikk endel for å spare strøm, i de lengste og bratteste oppoverbakkene.
Som passasjer på bilferjene slapp jeg å betale, siden jeg ikke kom i bil.
Etter Gulatinget ble det en dryg tur til Hyllestad. Jeg tok ikke hurtigbåten, men syklet i stedet til Rutledal Ferjekai og tok ferje over til Rysjedalsvika.
Jeg hadde mest lyst til å hoppe over hele Hyllestad… Ikke fordi kvernsteinparken ikke er verd et besøk, det er den absolutt. Men jeg var søkkvåt, sliten, nesten tom for strøm og det var å sykle flere mil frem og tilbake samme vei. Så jeg kom, stemplet og dro, uten å kikke nærmere på en eneste kvernstein…
Jeg takket høyere makter for alle venterom på kaiene. Det var alltid tørt, varmt, toalett og strøm til ladning av sykkel. Stort sett hadde jeg plassen for meg selv og tok meg til rette med matlaging og bytte av klær.
Jeg har alltid tenkt på meg selv som en som blir fort kvalm på sjøen. Det gjør jeg ikke lengre, det ble mange røffe båtturer underveis.

Jeg ankom Florø på kvelden og herfra er det mulig å besøke to av nøkkelstedene. Derfor hadde jeg booket hytte på campingplass i to netter og satset på å tørke opp mest mulig av klær og sko. Det var en god plan, været ble ikke bedre. Lavtrykkene stod i kø og det var meldt ekstreme nedbørsmengder. Men jeg skulle til Kinn, som jeg hadde sett på som et av høydepunktene på turen. Den lille øya, vest for Florø, har verken bilvei eller særlig mye annet. Men det er spektakulær natur og Kinn kirke, fra 1150. Det er mottak for pilegrimer om sommeren og en DNT hytte hvor man kan overnatte. Jeg gledet meg vilt…

Det går ikke mange daglige båter til Kinn, så det krever endel planlegging. Jeg var tidlig oppe, pakket mat, syklet til sentrum og kom meg på tidligste båten i 07 tiden. Det var akkurat begynt å lysne da vi kom frem til Kinn.
Øya ligger helt ute i havgapet og jeg har sjelden følt meg så alene i hele verden. Det var vakkert og jeg tenkte «Her vil jeg tilbake»…
Det er alltid litt rart å komme frem til et sted man har sett på mange bilder og se det i virkeligheten. Jeg var slett ikke skuffet over stedet, selv uten stempel og med kun låste dører.
Kinnaklova har en spesiell form og er fra gammel av, kjent som et seilingsmerke langs kysten. Det går tursti opp til toppene, men jeg sto over. Det var søkkvått i bakken og jeg hadde en bår å rekke tilbake til fastlandet.
Det er ikke langt mellom ferjekai og Kinn kirke, så egentlig hadde jeg ikke trengt å ha sykkelen med.
Endelig tid til medbragt frokost… Jeg var utrolig takknemlig for det lille venterommet på Kinn, sterk vind og våte klær er en dårlig kombinasjon.

Kinn var et at de stedene hvor man kjenner en spesiell kraft og energi i naturen. Det var kanskje stillheten, selv om man hele tiden hørte vinden og bølgene som sto mot land. Eller utsikten mot fjell og himmel, samt det vide havet. Jeg kjente meg hjemme på Kinn, det minte meg om Jæren. Da var jeg mindre begeistret for Svanøy, det andre nøkkelstedet ved Florø, men det kan skyldes andre ting. Øya var et viktig kirkested i middelalderen og er kjent som fødested til Eirik Blodøks. Det var visstnok en gammel offerplass i vikingtiden, men jeg fikk ingen varm mottakelse da jeg vimset meg inn på Svanøy Hovedgård i håp om stempel. Oversett, er vel rette uttrykket, men butikken/puben på kaien hadde alt jeg trengte. Og jeg rakk båten tilbake til Florø og fortsatte reisen mot Nidaros…

Det var nok dette det var meningen at jeg skulle se på Svanøy, et gammel steinkors fra 1000 tallet, hugget i Hyllestad. Korset er inspirert av de britiske korsene og skal ha blitt reist av Olav den hellige.
Svanøy har et varmt klima og her vokser både planter og trær som ikke er vanlige å finne på Vestlandet. Men nå var det høst…
Klar for det meste… Jeg rakk aldri å kjøpe nye gore-tex sko før ferien, så det ble de til 100,- på Spar Kjøp. De var gode både til å gå og sykle med, men jeg var konstant våt i beina. Løsningen ble søppelposer over sokkene, som hjalp endel. Og selvsagt ullsokker, ALLTID ULL…

Kyst-pilegrimsleia, del 1: Egersund – Hå gamle prestegard.

Det finnes mange forskjellige grunner for å legge ut på pilegrimsvandring og ikke trenger man å dra så langt heller. Norge har flere veier, som alle leder til Olav den helliges gravkirke i Nidarosdomen. Den nyeste, men samtidig eldste, sies å være kystleia. Den var Nord-vegen, som gav navn til Norge. Leia ble offisielt åpnet i 2018 og er ikke en fottur fra A til B. Her er 26 nøkkelsteder, som ligger mellom Egersund og Trondheim. Man kan gå, sykle eller ta offentlig transport, og man kan dele turen opp etter eget ønske.

Turen startet hjemme i gårdsrommet mitt, med sjekk av utstyr og pumping av dekk.
Turen gjennom Sandvedparken var en fryd.
Vi tok oss tilrette utforbi klubbhuset og vurderte å låne klubbnavnet, for å kalle pilgrimsturen vår «Holy Riders ride again». Det ble med tanken.
Turen langs Frøylandsvannet gikk som en lek, med flat vei og medvind.

Jeg kjøpte pilegrims pass, da jeg syklet forbi Hå gamle prestegard på en annen tur. Og har man først kjøpt pass, må man jo ta turen… Jeg lokket med meg Sørlendingen, som ikke har rørt sykkelen, siden vi syklet langs Telemarkskanalen fra Ulefoss til Dalen, for nesten 3 år siden. Været som var meldt lovet bra, men sterk vind. Men det blåser ALLTID på Jæren, så det brydde jeg meg ikke noe om. Dessuten handler pilegrimsvandring mer om den indre reise enn ytre, samt at veien blir til mens man går/sykler… Da er jo vær, utstyr og fysisk form bare bagateller….

Vi hadde en lengre stopp ved dagsturhytten Frøya, som ligger like ved Ormen Lange, broen over til Njåskogen.
På Bryne var det god gang, med festival og yrende folkeliv i gågata.
Hva spiser man til lunsj, midt i Norges matfat Jæren? Selvsagt POTET.. Bakt, sådan, med mye digg tilbehør. Noen var redde for å treffe kjentfolk, eller var det for å holde varmen i den kalde nordavinden?
Jærbanen tok både oss og syklene helt til Eigersund.

Det ble endel endringer allerede før vi dro, men det tok vi med godt humør. Da Jærbanen hadde buss for tog mellom Sandnes og Bryne, syklet vi like godt første etappen. Det er en aldeles nydelig tur, på gode sykkelveier. Hytte var bestilt i Egersund og vi hadde god tid. Så det ble mange stopp, hvor vi traff hyggelige mennesker å prate med. Da turveien var stengt for vedlikehold, ble syklene våre galant båret over trærne, av snille og sterke menn. Sånt kan me like…

Vi hadde leid hytte på Steinsnes campingplass og det anbefales varmt. Gratis vafler ved ankomst, stempel i passet og ny og flott hytte. Jo takk, kommer gjerne innom en annen gang…
Med bobler i plastglass, maiskolber, stekt scampi og brød, var det rene gourmetmaten.

I Rogaland finner man 5 av nøkkelstedene og det første av disse, er Egersund kirke. Fra gammelt av het det Eikundarsund, sundet mellom fastlandet og Eigerøy. Her sier sagafortellingene at Olav den hellige ofte lå med flåten sin. Kysten utforbi Jæren er stormfull, men her er en trygg havn, da som nå. Egersund fikk ikke status som by før 1798, men allerede i førkristen tid, var stedet kirken står på, kjent som Heidningholmen. Jeg var fasinert over den historiske bakgrunnen, som jeg ikke kjente til. Egersund har liksom alltid vært Julebyen, gjenbrukbutikk, frityrstekt fisk og «okka by, okka jente». Men her er uendelig mye mer, slik vi alle er så mye mer enn utsiden som møter verden.

Det var ikke mye liv i havna, en tidlig søndag morgen. Vanligvis er det travelt, både på land og til vanns.
En enslig fisker, skuet utover havet.
Hvert nøkkelsted har sitt eget unike stempel, som man stempler i passet. For å få Olavsbrev, som er en bekreftelse på gjennomført pilegrimsreise, trengs 6 stempel. God motivasjon…
Det ble ingen lang stopp ved kirken, alt var stengt og stempel hadde vi allerede sikret oss på campingen.

Etter å ha hatt en offisiell åpning av pilegrimsreisen vår ved kirken, tråkket vi ut av byen. Planen var å sykle opp til de neste to stedene. Det ble en flott tur langs den gamle Jærbanen, men da vi kom til den vestlandske hovedveien, møtte vi nordavinden. Den reiv godt og skyene samlet seg over oss og truet med regn. Det sies at naturen over fjellene sør for Ogna, er skapt i Guds vrede, og akkurat da var jeg faktisk litt enig. Bakkene kjentes brattere og lengre enn noensinne.

Hei, hei, hei… Langs sjøen og jernbanelinjen var stemningen fortsatt høy.
Men så er det også usedvanlig vakkert mellom Egersund og Hellvik
Her gikk den gamle jernbanelinjen, men nå er det kun åpent for myke trafikanter.
Ved Maurholen gamle stasjon kokte vi kaffe og spiste medbrakt kake. Her er toalett og mulighet for å fylle vann.
Det er merket en alternativ løype, fra Hellvik stasjon til den vestlandske hovedveien, som går i terreng. Men når man sykler, følger man Nordsjøruta.
Vi var nå kommet til stadiet, hvor vi gikk opp alle bakkene, de såkalte «Hestadreperne». Navnet stammer fra den gang, da posten ble fraktet med hest, som sleit med de bratteste bakkene. Kjenner følelsen!!
Utsikt mot Hegrestad og en velfortjent pause for oss.
Naturen var ikke mindre vakker under Guds vrede..

På Ogna ble det lunsj på bensinstasjonen og vi ble enige om at det var ingen vits i å slite seg ut i motvind. Så vi tok toget til Nærbø, og tok korteste vei Google Maps kunne gi oss, ut til kysten. Her på flateste bondelandet var det ingenting som stoppet vinden, og det ble noen seige kilometer ut til Obrestad fyr. Sørlendingen måtte rett og slett ta på både hansker og lue. På Obrestad er en åpen dør, inn til Stille rom, i foten av tårnet. Her fant vi stempel og hvilte både bak og bein på gamle kirkebenker.

Å du flate, vakre og forblåste Jæren.
Det var bokstavlig talt et stille rom, da vi gikk inn og stengte døren for vinden.
Obrestad fyr er et levende fyrmuseum, hvor man kan leie overnatting. Fyret ble bygget i 1873 og er i solid granitt. Det trengs, når vinterstormene slår inn, er Jærkysten en av Europas farligste kyststrekninger.

Men Hå gamle prestegard ventet på oss, så vi tok et raskt besøk der også. Kafeen fristet med mye godt, men vi var fortsatt kalde og mette etter Ogna. Vi orka heller ikke se utstillingen eller gravfeltet, mest fordi både fyret og prestegarden er steder vi har besøkt utallige ganger før. Så det ble stempel og bånn gass tilbake til togstasjonen. Det ble tog til Bryne og buss for tog videre til Sandnes. Så var det en kort trøtur hjem og en kort refleksjon over turen. Men det tar jeg en annen gang….

Man vet det er kraftig vind, når man må stå og trø i nedoverbakke.
Det er både kunst og kultur på Hå gamle prestegard, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Og ja, akkurat den setningen rappa jeg fra turguiden «Kyst-pilegrimsleia fra Egersund til Trondheim», som selges i museumsbutikken her.
Da er jeg igang med turen og målet er å besøke alle 26 nøkkelsteder i løpet av 2022. Eller neste år eller året etter det… Inshallah..

Nordsjøruta – vårens vakreste eventyr…

Jeg tror ikke jeg overdriver, når jeg sier at sykkelturen mellom Sandnes og Egersund, er en skikkelig godbit. Turen over Jæren er lettsyklet og flatt, gjennom kulturlandskap og langs havet. Den er lett å organisere, her er både overnattingsmuligheter og kort vei til mat. Listen over severdigheter er lang og variert, så selv om mange sykler turen som en dagstur, anbefaler jeg god tid. Helst SKIKKELIG god tid…

Sandnes liker å kalle seg Norges sykkelby, men en tur gjennom sentrum i fredagstrafikken, er for spesielt interesserte.
Jæren er jordbruksland og det finnes alltid et gardsutsalg langs veien.
Lefse og kortreist eplemost ble betalt med vipps og dyttet i allerede fulle sykkelvesker.
Etter at Figgjoelven var passert, var vi ordentlig «på bondeandet». I love it…

Turen hadde vært planlagt i lengre tid og jeg hadde gledet meg til å vise frem indrefileten av Rogaland. Min gode venninne er BYAS, dvs fra STAVANGER, og lite kjent med ruta. Jeg har syklet opp og ned mange ganger, både på dagstur og med overnatting. Løypa vi hadde planlagt er omtrent 9-10 mil og absolutt overkommelig på en helg. Planen var å sykle ned og ta toget hjem, noe som visstnok er mest praktisk i forhold til vindretningen. På flate Jæren kan det blåse godt og motvind kan gjøre turen skikkelig utrivelig.

På Bore Strandcamping fikk vi leid en hyggelig liten hytte. Her var støm til syklene, så fikk det heller være at det var et stykke til do og kokemuligheter…
Det viktigste var kort vei til stranden, hvor vi hadde kveldstur for å se på solnedgangen.
Ingenting slår kaffi på sengå en sløv lørdagsmorgen…
Men vi var tross alt på sykkeltur og mer enn villige til å dele veien med alle de andre. Men det var jammen ikke folksomt…
Friluftshuset på Orre hadde dusj, do og informasjon, ellers stengte dører.
Det ble en lengre stopp ved Orre gamle kirke. Den stammer opprinnelig fra midten av 1200 tallet og er verdt et besøk.
Kirken er plassert ved Orreelven og like ved kan man se de typiske Jærhusene.

Turen vår startet utforbi Maxi på Sandnes og vi kom begge rett fra jobb. Derfor ble det kjappeste veien ut til campingen, selv om det fineste hadde vært å sykle langs Solastranden og sørover. Nordsjøruta er merket som Nasjonal sykkelrute 1, og går fra Kristiansand til Bergen. Den er en del av verdens lengste skiltede sykkeltur, 6000 kilometer gjennom 7 land. Så her er det bare å trø på, dersom man har tid og anledning…

Det er ikke mye som stopper vinden her. Heldigvis hadde vi medvind og sol…
For å komme til Hå gamle prestegård, må man krysse hengebroen. Rett og slett litt skummelt, men det gikk veldig bra. Kunsten er å gå seint og ikke se ned…
Noen hygget seg med eplemost…
.. mens andre slapp løs sitt indre barn. Hå gamle prestegård handler om kunst og kultur, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Her er utstillinger, konserter og kafé samt et godt utgangspunkt for dagsturer langs kysten.

Turen ut til Bore var akkurat passe, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde bestilt hytte på forhånd, litt luksus må man unne seg som rekovalensens etter covid-19. Etter taco middag og solnedgang, var det bare å flate ut i sengene. Det var ikke mye liv på campingen, litt tidlig på året for alle surfere, som vanligvis hygger seg her.

Turen fra Hå gamle prestegård til Obrestad fyr går over særpreget rullesteinsstrand. Vi tok bilveien med syklene…
Det er mulig å overnatte på fyret og her er også kafé. Men da vi kom, var alt stengt, utenom stille-rommet. Her kan de som går kyst-pilegrimsvandringen, stemple kortet og hvile seg.
Det er travelt å være turist langs kysten, her ligger severdighetene tett. Neste stopp var Grødelandstunet, et museum med hus fra 1700-1800 tallet. Her kan man se hvordan livet var på en typisk kystgard i gamle dager.
Vi syklet mest mulig vekke fra hovedveien og mye på grus. Fint lødde steingjerder omkranset åker og eng, samt vitnet om de driftige bøndene her på Jæren.
På Kongeveien har folk og fe ferdes i tusenvis av år, sies det. Her ligger gravrøyser og vrakrester, himmelen er høy og havet vidt. Og vi syklet helt i strandkanten.

Neste morgen var syklene fulladet og vi tråkket lystig avsted. Målet var Ogna, hvor vi satset på å få leid hytte. Det er 2 campingplasser i området, så det var ikke et problem. Dagen var flott, selv om jeg punkterte på Vigrestad. Med aktiv pumping greide vi å komme til hytta og her kommer dagens beste tips: kjøp med kvikkfix til dekk… Jeg hadde en sprayflaske kjøpt på Biltema og den reddet resten av turen. Hvem trenger å kunne lappe sykkel når det finnes slike kjappe løsninger??!! Vi feiret med rømmegrøt, fenalår og rødvin, men det ble tidlig kveld… Man blir trett av en hel dag ute i Guds frie natur….

Rosinen i pølsa på turen, er Varhaug gamle kirkegård. Den kan ikke beskrives, men må oppleves…
I kapellet er det kommet ny altertavle, malt av kunstneren Storm Juliussen. Vakker…
Det gode liv på Ogna Camping…
Og morgenkaffen ble tatt på en av Norges vakreste strender, Brusand, rett ved hytta.
Veien videre var ikke mindre spektakulær og vi syklet i stum beundring over naturen.
Feriefølelsen kom da jeg hadde «second breakfast» på bensinstasjonen i Ogna sentrum. Etterpå var jeg klar for fjellene!

Den siste dagen var vi meget klar for sjarmøretappen, langs den vestlandske hovedveien fra Ogna til Hellvik. Herfra er det laget tursti videre langs den gamle jernbanelinjen, helt inn til Eigersund. Min eneste bekymring, var om godstoffet jeg hadde sprøytet inn i bakdekket, holdt helt frem. Det var såvidt jeg torde sette baken ned på setet, men jammen fungerte det bra…. At Egersund hadde vårslepp på adskillig kraftigere to-hjulinger, hadde vi ikke fått med oss. Så det ble en verdig avslutning på turen vår!!

Den vestlandske hovedveien starter ved Hølland bro og var den første veien i Rogaland beregnet på hjul.
Det ble en god pause ved dagsturhytten Tvitjørn. Utsikten var upåklagelig og turistene (oss) knipset ivrig.
Det er satt opp mange informasjonsskilt og jeg tror vi leste alle…
Dessuten er det mange bratte bakker opp og bratte bakker ned, og vi gikk de fleste. Opp for å spare strøm og ned for ikke å skli på den løse grusen. Dessuten hadde vi allverdens med tid.
Og plutselig var vi ved starten av den gamle jernbanelinjen.
Det ble lunsjbuffet på en rasteplass ved et vann og maten smakte fortreffelig.
Det var mye å se og oppleve denne etappen også. Jeg lekte tog og tråkket avsted, mens jeg tutet inni meg.
Vi syklet tett på Jærbanen og såg flere tog som suste forbi.
Her kunne vi se turen vår i detalj.
Bygatene i Egersund var skikkelig livlige og det var omtrent like mye folk som på 17 mai. Jeg vurderte å bytte ut trøkamelen, med en sprekere og motorisert stålhingst.
Vi hadde grudd oss til å ta syklene på toget, det virka stress. Men snakk om god opplevelse og FOR EN SERVICE. Vi suste over Jæren med store smil i ansiktet….

På el-sykkel mellom Nedstrand og Bergen.

Den største utfordringen man møter, når en ønsker å legge ut på langtur med el-sykkel, er hvordan får man tak i strøm. Det er ingenting mer fantastisk enn den hjelp batteriet gir, men ingenting kjipere enn tomt batteri. Tro meg…. Jeg har vært en lykkelig el-syklist i mange år, stort sett med power-boost på vei til og fra jobb. For dere som er ukjent med el-sykkel, så kan man altså velge hvor mye «trøhjelp» man vil ha, hvor 5 er høyeste hastighet. Da snakker man nesten om moped og det sier seg selv at batteriet går fort tomt og man må lade ofte. Sånt fungerer dårlig når det er uvisst hvor langt det er til neste stikkontakt. Derfor bar turen vår preg av minst mulig hjelp, med hastighet 1 og mest mulig egen muskelkraft. Og vi gikk til og med opp enkelte oppoverbakker, siden bratte bakker tapper batteriet ekstra fort. Alt for å spare strøm….

For min del startet turen med å ta båt fra Stavanger til Nedstrand.
Min gode venninne traff jeg utforbi Jokerbutikken og vi fikk lastet opp våre identiske Stålhingster, samt handlet niste. Det viste seg å være smart…
Den første lengre stopp kom i Skjoldastraumen, hvor en hyggelig bilmekaniker slo fast at girene på den ene sykkelen trengte noen nye deler. De hadde ikke han og det var langt til nærmeste sykkelverksted. Men kaffe og smågodt holdt humøret oppe og sykkelen kunne fortsatt brukes, så vi trødde på.
Det beste med sykkeltur, er god tid og at man aldri vet hva som venter bak neste sving. Disse lamaene/alpakkaene gresset ved veien da vi nærmet oss Tysvær.

Det var etter en vellykket tur på Rallarveien året før, at vi ble enige om at sykkel er tingen. På høyfjellet brukte vi ikke el-sykler, så det ville bli første langtur for vår del, hvor strøm var i fokus. Vi hadde med telt og satset på å ta dagene som de kom. Målet var å følge Nordsjøruta, denne 6000 kilometer lange skilta sykkelruta som går rundt Nordsjøen, gjennom UK, Belgia, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge. Etappen vi hadde valgt ut var fra Nedstrand, via Bømlo og Stord, til Bergen. Avstanden var 19 mil og 7 kilometer, med noen svært bratte bakker. Siden det meste ville bli sykling i urbane strøk, antok vi at det ikke ville bli et problem å lade syklene. Så feil kan man ta…

Vi fant et idyllisk sted å spise lunsj og tok oss til rette ute på en brygge, hvor det stod en benk. Jeg var glad vi hadde handlet med oss mat, det var begrenset med matbutikker og kafeer langs veien.
Det ser flatt ut på kartet, men det var ikke det… Husk gode sko, vi gikk endel.
En av gledene med bygda-Norge er de små og koselige gardsutsalgene man passerer. Fra veien kunne vi se hønene, som hadde lagt eggene vi kjøpte.

Det er god plass i Norge og det har man lett for å glemme når man kjører bil, buss eller tog. Naturen fyker forbi og man kommer fort frem. Det er annerledes å gå eller sykle, da kan det føles LANGT mellom steder hvor man kan dekke de praktiske behovene. Jeg var for eksempel ikke klar over at det knapt finnes campingplasser mellom Nedstrand og Bergen. Eller andre former for overnatting… Vi hadde som sagt telt med, men det var strøm som var utfordringen. Det vet alle som har trødd en el-sykkel tom for strøm… Min veier 27 kilo og det er uten bagasje. Med bagasje vil jeg tippe på det doble og det er nesten umulig å bevege den fremover uten drahjelpen fra batteriet. Så vi voktet displayet som hauker og gjorde alt vi kunne for å spare strøm.

Der er rart at man stort sett alltid finner en kebabsjappe som er åpen… «Fine dining» i Sveio, da vi var både slitne og nesten tomme for strøm.
Strøm fant vi på Buavåg ferjekai, hvor det også var toalett og dusj. Litt usikker på om dette var innafor og lovlig, men ingen kom og jagde oss.
Vi fant også en liten, skjermet gressflekk til teltene og kunne bade fra bryggen.

Jeg har vært på mange sykkelturer med telt tidligere, og det jeg har likt best, er friheten. At man vet at man har alt som trengs til å klare seg, på sykkelen. Med el-sykkel opplevde jeg at den friheten forsvant. Samtidig var det en glede å få ekstra trøhjelp, i motbakker og vind. Vi hadde mange og lange diskusjoner om fordeler og ulemper med el-sykkel kontra vanlig sykkel. Jeg har aldri tilbakelagt så lange strekninger på en dag som med el-sykkel, samt vært så opplagt etter en dag på setet. Samtidig var det ekstra vondt i baken, siden man sjelden står og tråkker på el-sykkel. Heldigvis hadde vi gode sykkelbukser og mye pauser.

Over Bømlo var det en usedvanlig fin, ny og lang vei. Bilene kjørte skikkelig fort, men heldigvis var det ikke så mange av dem.
Noen steder gikk sykkelruta utenom hovedveiene. Her var veien smalere og brattere, men en helt annen opplevelse. Vakre Norge…
For å komme over til Stord, må man krysse flere broer, som ligger på rekke og rad.

Det ble en lang pause på McDonald Stord. Kanskje ikke så mye for maten, men fordi vi trengte å lade syklene igjen.

Det ble absolutt en sånn tur som var lite planlagt og hvor «veien ble til mens man går». Retter sagt sykler… Vi syklet feil opptil flere ganger, men det kan ha vært fordi det enkelte steder var usedvanlig dårlig merket. Jeg hadde en kartbok fra ¨forrige århundre, og både vei og fasiliteter var endret siden den gang. Slikt tok vi med godt humør, er man på tur, så ER man på tur. Vi hadde en overnatting før vi kom til Fitjar og fant ut at det kostet nesten like mye å betale for to telt, som et tomannsrom med delt bad. Med sur vind fra nord og utrygt for regn, var det egentlig ikke et vanskelig valg. Bare følelsen av å sitte i skikkelige stoler og strekke ryggen på en myk madrass, var verd hver krone… Det må være alderen, fant jeg ut…

Alltid tid til å stoppe for å undersøke severdighetene vi passerte.
Vi unnet oss litt luksus på Kråko Gjestetun ved Fitjarsjøen. Her fikk vi overnatting, fantastisk mat og et stand-up show med lokale poeter på kvelden. Anbefales varmt…
Neste morgen var det kort vei inn til Fitjar og en lengre stopp i Håkonarparken. Vi leste om slaget på Fitjar i år 961, som førte til at Håkon den gode døde. Vi håpet på en velsignelse til videre ferd mot Bergen, siden syklene var begynt å skrangle litt.
Vestlandet består av mange ferjeturer og passasjerer med sykkel kjørte gratis. Det var en flott tur fra Sandvikvåg til Halhjem.

Den siste etappen fra Halhjem og inn til Bergen er på omtrent 33 kilometer og er på fin sykkelsti. Vi hadde strålende vær, noe som passet fint, siden det ble mange stopp. Det er nemlig mange bratte bakker på strekningen og jeg hadde bremser som vekslet mellom å låse seg og ikke fungere. Jeg mekket og skrudde, men endte stort sett med å gå i alle nedoverbakker. Sånt tar tid, siden vi allerede gikk i de fleste oppoverbakkene. Jeg var ganske lei da vi nærmet oss sentrum og vi valgte derfor den campingplassen som lå tettest inntil ruten vår. En 4 manns hytte var billigere enn to telt, dessuten var teltplassene usedvanlig lite innbydende. Nå hadde vi panoramautsikt over parkeringsplassen og god tid til sightseeing.

Jeg hadde aldri hørt om Galleri Solbakkestova, så det var igjen tilfeldighetene som styrte oss hit. Det var et fantastisk uteområde, med utallige skulpturer å beundre.
Det er en vakker etappe inn til Bergen, hvor man unngår de mest trafikkerte veiene.
Etter å ha innlosjert oss på campingplassen, pakket vi badetøy og engangsgrill. Hun som jobbet i resepsjonen hadde anbefalt oss å sykle opp til Troldhaugen, hvor det var både badeplass, vakre friområder og museum.
Her satt Edvard Grieg og skrev sine vakre musikkverk. Troldhaugen var hjemmet til Edvard og hans kone Nina, og er i dag et museum bestående av villa, komponiststue, gravsted, moderne museumsbygg og konsertsal.
Det var derimot forbudt med øl og sjøbad, samt all bruk av ild på området. Farvel grilling og bading, så det ble å trø tilbake til campingen.
Vi var begge enige om at aldri har vi fyrt opp en engangsgrill på et tristere område, men allikevel smakte chorizo pølser og broccolisalat fortreffelig.

Hjemreisen ble med danskebåten, som går mellom Hirtshals-Bergen og Stavanger. Her var vi nesten alene på båten og måtte fremvise gyldig koronasertifikat under innsjekkingen. Det ble en meget avslappende 5 timers båttur, hvor vi feiret med prosecco i 3 dl flaske og liggestoler. Vi var enige om at turen hadde vært vellykket, tross hadde vi ikke gått tomme for strøm eller hatt noen alvorlige ulykker. Dessuten tror jeg neppe at vi hadde greid turen uten el-sykler, det hadde i hvert fall ikke blitt så mange kjekke stopp. Turen anbefales til alle som er glad i å sykle og kan nok gjøres uten telt for de som er flinke å planlegge. Både med og uten batteri på syklene…..

Bergen er en veldig kjekk by, med mye å se og oppleve.
Det ble lunsj på en benk i hovedgaten. Etter flere dager i samme klærne, fant vi ut at det var best å spise utendørs…
Det var nok av sitteplasser på danskebåten og slett ikke trangt på dansegulvet…
Siste innspurt (men må innrømme at vi ble hentet med bil på ferjekaien…)

Omtrent som om jeg skulle ha stjålet sykkelen på Kypros…

Av og til, når jeg ser noen som løper eller sykler veldig fort, så tenker jeg at de sikkert har stjålet skoene eller sykkelen. Jeg må rett og slett snu meg for sjekke om de har politiet eller noe annet skummelt bak seg. Nå tenker jeg ikke på de som har på treningstøy, pulsklokke og fokus på «the flow», der er halve poenget å presse frem svette og høy puls. Det er alle oss andre, som til tider tar avgårde som om vi hadde Fanden selv i hælene og ikke ferie, med allverdens tid.

Buss tidlig en søndag morgen burde være ganske risikofritt. Men veien var stengt pga sykkelritt, bussjåføren ikke informert og han snudde i et veldig tempo og det ble sightseeing på landsbygda før vi endelig kom frem.
We’re on the road to nowhere…

Jeg er glad i å leie sykkel når jeg er ute å reiser. Det har jeg bare god erfaring med, selv om man kanskje ikke får en sykkel lik den man har hjemme. Jeg har syklet på mye rart; med gir og uten gir, skrangleverk og de mer strøkne… Med sete på størrelse med flytebrygge og det som var så hardt at jeg helst ville stå hele turen. Vanligvis betaler man depositum eller legger igjen bankkort, jeg velger alltid depositum. Er man heldig, får man med lås. Hjelm kan du stort sett bare glemme, pumpe og lappesaker likeså. Det går som regel godt, bare en gang har jeg opplevd å punktere. Da ble det å sykle 5 km med flatt fremhjul og jeg sa ingenting om HVOR jeg hadde syklet (som nok ikke helt var beregnet for sykkel…)

Det var ikke trangt om plassen på solsengene tidlig om morgenen.
Det gikk gangsti langs hele kysten, med avstikkere til steder av interesse.
Denne synes jeg hadde kledd meg, bortsett fra at den virket litt tung å trø…
Nissi Beach er kjent for å være den fineste stranden på øya, med sitt krystallklare vann og mykt, hvit sand. Omtrent som på Jæren, bare med HELT annen temperatur.

Målet med å leie sykkel var som det pleier når jeg leier sykkel, å rekke over så mye som mulig i løpet av leieperioden. Jeg hadde skaffet meg kart over Agia Napa og omkringliggende områder, så jeg hadde en plan. Om det var en god plan, ville bare tiden vise. Jeg heiv meg på tohjulingen og tok avgårde. Travelling light, her var verken behov for matpakke eller termos. Med strandbarer på rekke og rad, antok jeg at det ikke ville være et problem å få tak i noe å spise eller drikke underveis.

Etter Nissi kom jeg ikke lenger. Her var veien igjen stengt og selv om jeg syklet fort, fikk jeg ikke lov til å sykle over målstreken.
Pitstop for noe å drikke, samt postkort. Legg merke til at sykkelen er låst fast i stolpen, det var eneste formaningen jeg fikk av utleier….
Ut langs kysten fra Agia Napa er det et klippeområde som kalles for Palaces. Her kan man svømme og besøke grottene.
Kjærlighetsbroen….For den som tror på evig kjærlighet, kan man her feste en hengelås og være garantert. Kypros er fødestedet til Afrodite, gudinnen for skjønnhet og kjærlighet i gresk mytologi. Jeg syklet fort forbi og det var ikke kø.

Jeg startet med kysten og hadde egentlig tenkt noen timer på solseng og et bad. For i mitt hode hadde jeg allverdens med tid.. Men det var mye lengre å sykle enn jeg hadde trodd, så jeg måtte liksom bare trø på. Og ruten som jeg hadde planlagt, viste seg å være mer krevende enn antatt. Det var nemlig ikke mulig å sykle der, knapt nok å gå… Jeg tenkte tanken om å snu, men håpet om at veien ble bedre lenger fremme, holdt meg i gang. Jeg burde jo ha visst at den ble ikke det…

Underlaget var sylkvasst og jeg var meget bekymret for å punktere. Jeg slepte og bar sykkelen med meg, taggene kjentes godt gjennom sålene på joggeskoene.
Da jeg endelig kom bort til de berømte grottene, var jeg utslitt…
Jeg vurderte igjen et bad, men fant ikke ut hvordan de kom seg ned til vannet. Det var uaktuelt å hoppe, med min høydeskrekk…
Så det ble selfie, en kjapp Fanta Lemon og bånn gass videre.
Det var en varm og støvete landevei, så da jeg fant en benk under et gammelt tre, tok jeg det som et tegn på at det var på tide med en hvil. Riktignok en kort hvil, fordi hvile kan man gjøre i graven…

Jeg burde ha latt være å ta turen helt ut til Agios Elias, men jeg hadde sett kirken fra bussen. Den lå på toppen av en høy klippe og jeg tenkte:»Wow, dit må jeg». Det skulle være overkommelig på sykkel, men det var langt på dag og jeg var sliten. Dessuten skulle sykkelen snart leveres tilbake og man må komme innen fristen for å få depositumet tilbake. Og det ville jeg jo ha… Så da var det å skru tempoet opp og trø som om jeg hadde politiet i hælene.

Der hvor det er lagt tilrette for sykkel, er det veldig godt lagt tilrette… Faktisk finere sykkelsti her enn hjemme…
Da jeg endelig så skiltet, vurderte jeg å snu.
Bare tanken på å dra meg opp alle trappene til topps, når lårene svei og pusten gikk som en blåsebelg. Men opp skulle jeg….
Det var fint og luftig på toppen, men jeg kom ikke på før lenge etterpå at jeg glemte å se kirken innvendig. Jeg var mest opptatt av å komme meg tidsnok tilbake.

Bare så det er sagt, jeg har aldri stjålet en sykkel. Jeg rører heller ingenting annet som ikke er mitt, så følelsen av å ha Fanden sjøl i hælene, kan jeg bare tenke meg til. Jeg fant vel ut, etter at sykkelen var levert og depositumet tilbakebetalt, at neste gang jeg leier sykkel, skal jeg ikke sykle så langt. Eller fort.. Jeg skal gå for hvilepuls og feriemodus, kanskje til å med lukte på blomstene langs veien. Fordi egentlig liker jeg best å sykle når jeg har godt tid og ikke som om jeg skulle ha stjålet sykkelen…

Det ble endelig tid til en is og et bad fra klippene da sykkelen var levert.
Jeg hadde VELDIG lyst til å demontere ringeklokken og ta den med hjem. Den hadde en perfekt ringelyd og var skikkelig fin. Men det moralske kompasset vant over mine egoistiske lyster, så jeg lot den være.

Safari for viderekomne.

Visste du at det slett ikke er nødvendig å dra til Afrika for å oppleve ville dyr i sitt naturlige miljø? Det er ganske praktisk, når korona gjør det vanskelig å komme ut av landet, at man her i Norge kan velge mellom både hval, bever, elg og laksesafari. Svømme med laksen, liksom… For ikke å glemme moskusen, denne hårete kolossen som bor på Dovrefjell i et begrenset opplag. Jeg hadde knapt hørt om moskus, før en kollega fortalte om sine mildt sagt halsbrekkende forsøk på å få tatt bilde av en. Så da det ble Norgesferie i år også, var planen enkel: jeg ville på moskussafari på Dovrefjell.

Et godt utgangspunkt for moskussafari er Dombås. Midt i sentrum ligger en hyggelig campingplass, hvor man kan leie hytte eller sette opp telt.
Det passet godt at det stod en statue i helfigur midt i sentrum, da visste jeg hva jeg skulle se etter…
Dovrefjell består av tre nasjonalparker og regnes som et barskt fjellområde. Det er også det eneste sted i Europa hvor det lever moskusokser.

Som sagt, så gjort, men det viste seg å ikke være så enkelt. Jeg kontaktet flere firma som arrangerte safari, men de var umulige å få tak i. Det er mulig at det var fordi det var tidlig i sesongen eller kanskje fordi de ikke ville arrangere tur bare for meg… Uansett, jeg kontaktet min gode kollega, for ifølge ham var det slett ikke nødvendig å dra på en organisert tur for å finne moskus. Han gav meg veibeskrivelse og gode råd, mens jeg tenkte: «Penger spart, er penger tjent». Dermed arrangerte jeg min egen høyst private moskussafari og sjelden har jeg vært nærmere døden…

Parker langs veien ved Kongsvoll Fjellstue. Her har det vært drevet overnattingssted i nesten 1000 år, men de eldste nåværende bygningene er fra 1720. Da jeg kom, var det stengt, men vanligvis får man både mat og seng her.
Gå over veien og her starter Moskusstien, en merket rundløype på 5,3 km. På turen er man nesten garantert å se dyrene, men husk avstand.
Det er STRENGT FORBUD å gå nærmere enn 200 meter og jeg tenkte i mitt stille sinn «Hvem har vel lyst til det?» Bortsett fra min gode kollega, som helst liker å være så nær at han nesten kan klappe dem…

Jeg var meget heldig å møte en hyggelig, innfødt dame på vei oppover stien og hun kunne fortelle at det lå en flokk rett over toppen av åsen. Vi snek oss oppover sammen, mens hun hviskende fortalte meg alt jeg trengte å behøvde å vite om kolossene foran oss. Min egen private guide, skikkelig flaks. For der var de, 60-70 meter foran oss, stående og liggende på stien. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde et bedre kamra, zoom på mobil gir ikke allverdens kvalitet på bildene. Men opplevelsen var stor, tenk å ha øyenkontakt med en moskusokse…. Da det begynte å bli folksomt og dyrene ble urolige, listet vi oss nedover. Jeg syntes jeg hørte og så moskus bak hver en busk og det var rett og slett litt skummelt. Men jeg kom meg velberget til bilen, kikket litt rundt på Kongsvoll og dro godt fornøyd videre.

Vi kikket lenge på hverandre og vurderte trusselen. Litt usikker på hvor fort en moskus kan løpe i nedoverbakke, men jeg ønsket ikke å finne det ut.
Det var flere dyr i flokken og jeg syntes det var betryggende da de la seg ned.
Dette var vel så stor opplevelse, som da jeg så utallige elefanter i Serengeti, Tanzania.

Jeg var høyt oppe over suksessen med min egen safari og glad og lykkelig feiret jeg med is og cappuccino på Hjerkinn. Her var nemlig planen å sykle opp til Snøheim, DNT hytta som ligger ved foten av Snøhetta. Dette ikoniske fjellet, som er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen, hadde jeg veldig lyst å bestige, men antok at det var for mye snø så tidlig på året. Sykkelturen dit går gjennom et tidligere militært skytefelt og er kun åpen for ferdsel på sykkel mellom 1 juni og 15 juli. Turen er ca 15,5 km hver vei, med en stigning på omtrent 400 meter. En fin, liten ettermiddagstur, tenkte jeg… HA-HA…

Me and my friend Moskusen… Dette var en død sådan og skinnet hang på veggen i kafeen. Jeg klappet og strøk, vi hadde nesten samme hårfarge…
Sykkelturen starter på Hjerkinn og jeg parkerte ved togstasjonen. Det er IKKE der man starter og parkerer, det er en egen plass. For meg resulterte det i at jeg hadde en mildt sagt ulovlig kryssing av jernbanespor og roting etter rett retning.
Det var flott vei, men ganske ubrukelig å sykle på hybridsykkel med smale dekk. Løs og dyp grus gjorde at det var skikkelig tung og jeg gikk i alle oppoverbakker. Og langt der fremme kunne jeg se Snøhetta, men hvor var hytta??!!
Jeg var helt alene på veien og greide ikke se meg mett på den flotte naturen.
Veien var endeløs og grusen ble helst bare dypere og dypere.
Men endelig, endelig så jeg Snøheim…

Jeg er ikke i tvil om at sykkelturen gjennom landskapsvernområdet Hjerkinn er en av de tyngste turene jeg har hatt på sykkel. Det fristet mest å sette meg ned å grine, for det jo aldri et alternativ å snu… Men da jeg fikk spist nistepakken på benken utforbi hytta, steg humøret mange hakk. Utrolig hva det gjør med vann og tørt brød med makrell i tomat. Jeg satt ikke lenge, hytta var stengt og det var ikke et annet menneske i mils omkrets. Det var litt skummelt og alle som har sett Jack Nicholson i «Ondskapens hotell» forstår hva jeg prater om. Så snart satt jeg på sykkelen og gledet meg til tidenes nedoverbakke.

Snøheim er en moderne og betjent turistforeningshytte med 80 senger. Hytta var stengt i 50 år da Forsvaret brukte området, men er nå åpen for mat og overnatting fra 25 juni til 26 september.
Lykke i livet: blå himmel og bare nedover….

Jeg holdt godt tempo og trengte nesten ikke trø. Men det var viktig å holde øynene på veien og ha fullt fokus på å ikke skli i den løse grusen. Derfor var jeg totalt uforberedt da jeg plutselig hørte høy snøfting, stamping og en svær, brun masse stormet frem fra høyre. Selv den dag i dag forstår jeg ikke hvordan jeg unngikk å velte av ren skrekk. Men jeg holdt meg på sykkelen og heldigvis kom ikke moskusen etter meg. De kan nemlig løpe i 50 km/t og så høyt tempo greier nok ikke jeg å holde over lang tid. Dessuten veier de 300-400 kg og angriper når de blir forstyrret. Hadde jeg sett at det stod et dyr ved veien, hadde jeg ALDRI syklet forbi. Da hadde jeg heller dratt sykkelen med meg ut i bushen og gått tidenes omvei. Men det gikk bra og så nær kom jeg aldri elefantene i Afrika. Konklusjonen på min egen private safariopplevelse, er at jeg har sett nok moskus for resten av livet og ønsker aldri å se en moskus igjen, med mindre det er gjerde eller 200 meter mellom oss. Fine, fine moskus oksene…

Jeg tror vi var like overrasket og skremt begge to. Og de påbudte 200 meterne var knapt 2 meter… Anbefales virkelig ikke…
Jeg ville egentlig vært fornøyd dersom jeg aldri mer så en moskus, men da dukket de plutselig opp overalt. Disse gikk og gresset nær Hjerkinn….
Jeg feiret gleden over livet med grøt og spekemat i Dovregubbens Hall. De påsto å ha Norges beste rømmegrøt og det er jeg helt enig i.