Siste etappe på sykkel langs Kystpilegrimsleia, Selje til Nidaros.

Det var lett å tenke at jeg var halvveis til Nidaros, da Selje var passert. Det var tross alt ikke mer enn 11 nøkkelsteder igjen å besøke. Vel, egentlig så var det bare 10, for jeg hadde bestemt meg for å droppe Veøy. Det var ikke fordi jeg tenkte at det ikke var verd å se, men det var ikke mulig å komme dit med offentlig transport. Eneste alternativ, slik jeg så det, var å leie kajakk og padle 3 kilometer. Med været som var meldt fremover var det ikke aktuelt. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, fordi jeg innså at med skikkelig høstvær, var det verken forsvarlig eller særlig kjekt å sykle. Regn er en ting, men kraftig vind og farlige vindkast er noe helt annet. Jeg sjekket bussrute og håpte at de ville ta meg med.

Jeg var ikke særlig høy i hatten, da jeg stod på bussholdeplassen med alt pikk-pakket mitt. Men bussjåførene var stort sett bare hjelpsomme og positive, så det var aldri problem å komme med bussene. Etter hvert ble jeg en kløper på å lempe tung el-sykkel og 3 stk bagasje inn i rommet under bussen.
Herøy kystmuseum ligger på Herøya, som fra gammelt av var den første viktige havnen nord for Stadt. Her var kirkested, tingsted og handel, så øya er full av kulturminner.
Allerede i før-kristen tid var området et populært sted og fra 1100-tallet var det kirkesete. Ifølge sagn skal det ha ligget et kloster her og det var en trygg havn.
Området er godt ivaretatt og det er en sti hvor pilgrimmer kan vandre rundt neset.

Jeg forlot Selje en tidlig morgen og hadde bussen for meg selv. Målet var Herøy gamle kirkested og det ble flere bussbytte, samt en stund på sykkelsetet før jeg kom dit. Solen brøt frem og jeg var imponert over hvor vakkert det var her. Det var folksomt, en ungdomsgjeng som jeg antok var fra en skole, ryddet og stelte stedet. Jeg måtte SKIKKELIG på do, men der var alt låst. Ikke fant jeg stempel heller og lettere fortvilet ringte jeg alle kontaktpersonene i guiden min. Det viste seg at jeg måtte sykle inn til Fosnavåg og stemple på kirkekontoret. Det ble en lang tur, ikke fant jeg do og jeg måtte krysse Herøybroen, som er skikkelig høy og lang. Der tok vinden godt, så i et vindkast blåste jeg rett i autovernet. Her var ingen gangsti, så jeg var heldig at det ikke kom biler akkurat da…

Jeg fikk en varm velkomst i Herøy kyrkje, en arbeidskirke i Fosnavåg. Etter kaffe og tilbud om mat, fikk jeg omvisning av presten.
Ålesund var et nytt bekjentskap for meg og jeg ble veldig begeistret. Det var akkurat som å være i utlandet, med sjarmerende hus og storbypreg.
Jeg hadde ordnet billig overnatting i Ålesund og bodde på et standsmessig Airbnb. Det var gratis lapper til frokost og da kunne jeg leve med at det var et krevende prosjekt å få sykkelen ned i kjelleren, til en stikkontakt, for å lade….

Jeg tok buss fra Fosnavåg til Ålesund, det var nemlig uaktuelt å sykle over Herøybroen en gang til… Det blåste ikke mindre og selv om bussjåføren nektet meg å bli med (han påsto at det ikke var plass til svær el-sykkel under bussen) stoppet det ikke meg. Jeg SKULLE ikke sykle over broen en gang til og overtalte ham ved å vise at sykkelen fikk plass. Resten av turen gikk med på å diskutere ulike sykkelmodeller og fordeler/ulemper med el-sykkel. Det var stas å komme til Ålesund og jeg hadde to nøkkelsteder å besøke her. Dessuten var det en flott by og jeg tenkte for sikkert hundrede gang at jeg burde hatt mye mer tid på hvert sted jeg besøkte. I stedet syklet jeg bånn gass til leiligheten hvor jeg skulle sove, bar inn alle tingene mine, låste fast sykkelen og gikk for å dra til nøkkelsted Giske, som lå på en øy som jeg trodde bare kunne nås gjennom tunnel. Derfor tok jeg bussen ut…

Det fineste med øya Giske, var naturen jeg så fra bussvinduet. Selve Giske kirke så jeg kun fra bussen og det var så iskaldt ute, at jeg orket ikke gå av. Jeg visste på forhånd at det kun ble stemplet i åpningstiden og det var ikke nå. Alt var stengt og buss tilbake gikk over 2 timer senere. Det ble i stedet en LANG busstur….
Etter en god natt søvn, var motivasjonen på topp igjen og jeg fikk en fin sykkeltur ut til Borgund kirke. Her ligger også et middelaldermuseum, men både det og kirken var stengt. Området var vakkert, så jeg syntes allikevel at det var verd turen.
Jeg vurderte å stille meg opp for å dokumentere at «Eg var her», men siden det var ingen til å ta bilde av meg, lot jeg det være….
Så var det å vente på ny buss videre….

Etter Ålesund skulle jeg ha dratt til Veøy, men som tidligere nevnt droppet jeg den og dro rett til Kristiansund. Herfra videre med buss til Bruhagen og videre på sykkel til Kvernes. Her hadde jeg avtalt at jeg kunne overnatte i Borgstua, noe jeg gledet meg veldig til. Det ble en fantastisk opplevelse, jeg hadde et svært hus for meg selv. Kvernes er fra gammelt av et møtested langs kysten og rikt på kulturminner fra langt tilbake i tid. Mest kjent er nok allikevel stavkirken, som er den yngste i Norge, bygget på 1600 tallet. Jeg kom frem til fyr i peisen og møtte Ann Kristin, som hadde med mat og hjemmebakst. Dessuten fikk jeg en privat omvisning, både i Borgstua og stavkirken. For meg som har kommet mye til stengte dører, siden jeg er utenfor sesongen, ble det satt stor pris på.

Sånn ser postkassestativ ut, når området er kjent for sin vakre stavkirke… Jeg var meget imponert, sjelden har jeg syklet forbi så mange kunstneriske postkassestativ, som på veien utover mot Kvernes.
Jeg var veldig takknemlig for mottakelsen jeg fikk på Kvernes, særlig kjekt var det å få komme inn i stavkirken. Det var gjort en fantastisk jobb med restaureringen og særlig kjekt var det med egen guide…
Det var skikkelig vått i bakken etter alt regnet som var kommet, men jeg var begynt å bli vant med våte sokker og sko.
Det var et luksusproblem å plutselig ha 4 sorter pålegg å velge mellom… Samt smør, melk og skikkelig kaffe… Og både hjemmebakt brød og boller.. Jeg var blitt vant med enkel servering, siden jeg ikke hadde kjølemuligheter eller plass til særlig på sykkelen.
Det er laget en flott natursti, som går fra kirkeområdet og bort til Gamle Kvernes bygdemuseum. Den var absolutt verd å få med seg, før jeg lastet opp sykkelen og syklet samme vei tilbake for å ta bussen til Kristiansund igjen.
Farvel Borgstuen på Kvernes, jeg kommer gjerne igjen…

Videre fra Kristiansund skulle jeg egentlig ta hurtigbåten, men det ville bety en hel dag med å vente. Derfor studerte jeg kartet og fant ut at det var mulig å sykle, samt ta 2 ferjer ut til Edøy. Været var dessuten ganske bra, så jeg tråkket avsted. Det var en flott dag, hvor jeg fikk endel mil i beina og nøt øde landeveier med lite trafikk. Jeg ble skikkelig svett, særlig da jeg lå godt an til å rekke en ferje, dersom jeg bare trødde på litt… Og det gjorde jeg og rakk akkurat å trille over landgangen, før den ble heiset opp. Det var rart med ferjene, jeg undret meg veldig på hvordan de kunne drives økonomisk sett. Det var kanskje 2-3 biler på og gratis for passasjerer. Ikke at det var mange av de, ofte var det kun meg og sykkelen som kom på, i tillegg til de få bilene. Det var ikke store ferjene og kun med en selvbetjent kafekrok. Jeg syntes jo det var eksotisk og helt fantastisk, men hvordan tjente de penger????

Kristiansund var nok en ny by for meg og jeg var helst overrasket over alle de fine stedene i Norges land jeg aldri har besøkt tidligere.
Uten ferjene stopper utkants Norge… Det tenkte jeg mye på….
Det var perfekte forhold for å sykle, oppholdsvær og lite vind. Dessuten var det perfekte veier å sykle på; lange, slake sletter og langt mellom bilene.
På Smøla blir pilegrimene tatt godt imot. Her var åpen dør, skinnstoler, brusautomat, oppvarmet do, stikkontakt til lading av både mobil og sykkel, STEMPEL og masse informasjon. Man kan se over til Edøy gamle kirke, men skinnstolen var så god å sitte i og jeg så sliten, at jeg ble sittende….

På Edøy hadde jeg tenkt overnatting og både godt tid til å se kirken, Gurisenteret og Kulisteinen. Men det er rart med det, plutselig var jeg bare trett. Så jeg stemplet, booket overnatting på Hitra og tok hurtigbåten videre. Det var bare en liten sykkeltur fra kaien på Sandstad og til Hitra camping, hvor jeg hadde leid en hytte. Jeg har en mistanke om at campingen var stengt for sesongen, det var i hvert fall kun min REKEBU som lyste på kvelden. Men jeg hadde en god og tørr natt, så jeg var klar neste dag til å dra opp til Sula på dagstur. For å få logistikken til å gå opp, dro jeg altså til «Den hvite byen i havet» før jeg besøkte Dolm kirke. Det tenkte jeg var helt ok, selv om jeg prøvde å følge rekkefølgen i turguiden min.

Min lille Rekebu ble ganske stappet da jeg måtte dra sykkelen inn for å lade batteriet. Ovnen var satt på før jeg kom og jeg hadde både mikroovn og vannkoker. Jeg tenkte med skrekk på de dyre strømprisene, siden jeg var kald og våt og ihvertfall ikke skrudde ovnen ned. Jeg hadde drømt om en varm dusj, men mangla 2 tiere til myntapparatet…
Turen med ferje ut til Smøla ble nok en eksotisk opplevelse for søringen.
Sula kirke står alltid åpen og jeg ble rørt. Det var et vakkert sted og jeg blir så glad når jeg møter en åpen dør…
Sula er et øysamfunn, som pleide å være et viktig fiskevær. De siste 30 årene har det vært mye fraflytting, men det bor fremdeles folk fast der. Det er ikke asfaltert vei og heller ikke mange biler. Om sommeren er det nok livligere enn på høsten, men jeg likte meg godt og fikk kjøpt lunsj på den lokale Coop butikken.
Fyret ble bygget i 1909 og automatisert i 1974. Det ligger på øyas høyeste punkt, 35 meter over havet.

Jeg hadde lagt meg inn på flott hotell for natten, som hadde gitt meg en hyggelig pilegrimspris. Men det var slett ikke tid til å nyte luksusen, jeg slengte fra meg bagasjen og heiv meg på sykkelen. Planen var å rekke Dolm kirke og det historiske kulturlandskapet før det ble mørkt. Igjen tenkte jeg at dette var den travleste ferien jeg noensinne hadde hatt.. Etter omtrent 1 mil på sykkelsetet, var jeg fremme. Det blåste kraftig og jeg hadde hatt motvind hele turen. Men for et sted… De gamle løvtrærne raslet og skalv i vinden, jeg stemplet og tenkte nok en gang at dette er et sted jeg må komme tilbake til på sommeren. Det var intet annet enn vakkert, selv i skumring og høststorm.

Dolm kirke er en romansk langkirke fra 1450 tallet og er det eldste byggverket i Hitra. Jeg fikk kun beundre den fra utsiden og besøket ble ikke veldig langt.
Til minne om de bortkomne på havet, stod disse to ved kirken.
Man får appetitt av å være kystpilegrim og fordelen med å bo på flott hotell, er at man kan bestille seg flott middag. Det syntes jeg at jeg hadde fortjent…

Jeg dro igjen videre med buss og båt. Nå var jeg så nær Trondheim at jeg kunne egentlig bare ha blitt med båten helt frem. Men nei; jeg gikk av på Ørland. Her ville jeg besøke Ørland kirke og Austråttborgen. Det er kirken som er nøkkelsted, men siden jeg er oppvokst på et annet sted som heter Austrått, MÅTTE jeg bare dit. Det ble en heftig tur og nok en gang måtte jeg gi tapt for værgudene. Det vil si, jeg kom meg til begge stedene her, men måtte droppe siste nøkkelsted, Rein kloster. Det blåste rett og slett for mye til å sykle flere mil for å komme dit. I stedet ble det båt til Trondheim og jeg var faktisk fremme….

Ørland kirke var stengt og uten stempel. Men snille mennesker heiv seg rundt og tok vel imot meg. Jeg fikk komme inn og både stempel og omvisning.
Sykkelturen bort til Austråttborgen var fantastisk vakker, men heftig. Når det blåser så mye at man må stå og trø på flat mark, med el-sykkel, er det på tide å legge inn årene.
Austråttborgen var under restaurering og dessuten stengt. Story of my life, tenkte jeg og sleit meg tilbake til ferjekaien.
Å hildrane du, da jeg endelig stod ved døren til Nidaros pilegrimgård, hvor jeg skulle overnatte. Jeg antok at i gamle dager var det selve katedralen som gav pilegrimene gåsehud, men jeg tenkte mest på seng og dusj…
Ved reisens slutt, Nidarosdomen…

Jeg kom meg til Nidaros og fikk mitt Olavsbrev. Her var sesongen ikke over, så jeg brukte mye tid i katedralen, sammen med utallige turister fra mange land. Jeg kjente nok mest på tomhet og at jeg var sliten. Dessuten hadde jeg så mange inntrykk med meg fra alle stedene jeg hadde besøkt underveis, at nå ville jeg bare hjem. Så etter en natt, samt en fantastisk frokost på pilegrimsgården tok jeg toget hjem. Jeg anser meg ikke som ferdig med kystpilegrimsleden, jeg har fremdeles to nøkkelsteder igjen å besøke. For ikke å snakke om alle stedene jeg vil dra tilbake til og utforske mer grundig. Med bedre tid og forhåpentligvis litt finere vær. Skjønt det vet man aldri her ute ved kysten….

Det er ikke bare Nidarosdomen som er verd å se i Trondheim.
Hvert stempel har sin historie….
Jeg finner ikke ord, men det er mektige greier…
Endelig fremme….

Med sykkel langs Kystpilgrimsleia, fra Bergen til Selje.

Egentlig skulle jeg ha vært på fottur i Nepal, men en testtur i Jotunheimen fikk meg til å innse at formen ikke var god nok til den type ferie. To runder med korona, samt oppstart i ny jobb, har tatt mye energi dette året. Dermed var treningsgrunnlaget heller tynt og jeg tenkte derfor at el-sykkel med telt, mellom Bergen og Trondheim i oktober, er en fin plan. Jeg hadde allerede brukt sommeren på å utforske nøkkelstedene sør for Bergen, så jeg satset alt på fint sykkelvær og at ikke alle nøkkelstedene var stengt for sesongen. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men det pleier det sjelden å gjør….

Plutselig forstod jeg konseptet med sakte-tv, slik som programmet fra 2011, Hurtigruta minutt for minutt. Jeg hadde sikret meg stoler i panoramavinduet foran på danskebåten. Der satt jeg i omtrent 5 timer og så verden gli forbi. Det var utrolig avslappende for kropp og sjel.
Det er alltid kjekt å komme til Bergen og som turist på to hjul, rakk jeg mye. Så får det heller være at det tok nøyaktig 2 minutter fra jeg syklet av båten, til jeg var gjennomvåt. Bergen leverte som vanlig regn, regn og mer regn.
Jeg hadde bestilt en seng på sovesal, en pilegrim er ikke kravstor. Jeg følte nesten jeg var tilbake på caminoen i Spania, hvor jeg som regel sov på store sovesaler. Men uten regntøy og ull i alle varianter…
Nøkkelsted i Bergen er Mariakirken. Jeg var heldig og kom på en søndag, da det var kveldsgudstjeneste. Så jeg ble tatt godt imot og fikk stempel.

Det var mange ting jeg var i tvil om, før jeg dro. Skulle jeg ta el-sykkel eller vanlig, for hvor lett ville det bli å lade sykkelen underveis? Og skulle jeg satse på telt eller på å finne overnatting under tak? Telt krever en helt annet oppakning, som igjen gjør at batteriet på sykkelen tappes fortere for strøm. Det var mange diskusjoner i hodet mitt i tiden før jeg dro, men jeg gikk for den tunge varianten, telt og fullastet sykkel. Jeg fikk min sønn til å kjøre meg til Tananger, tidlig en søndag morgen, for å ta danskebåten til Bergen. Det ble et kort besøk i Vestlandets hovedstad denne gangen, men det er alltid kjekt i Bergen. Denne handel og sjøfartsbyen har hatt mye å tilby, helt siden den ble grunnlagt i 1070 av Olav Kyrre.

Etter å ha studert kartet for å finne den tryggeste veien på sykkel ut av Bergen sentrum, endte jeg på hurtigbåten til Lygra. Det KAN ha noe med at jeg holdt på å havne i en 1 km lang tunnel og nær ble overkjørt av en bil da jeg snudde. Google Maps er ikke alltid det beste å sykle etter….
Mannskapet på båten ristet på hodet og påsto at INGEN tar med sykkel til Lygra. Jeg forstod ikke hvorfor, før jeg kom frem. Der ble jeg møtt av bratte trapper opp fra kaien, så det ble en kamp for å dra sykkelen oppover.
Det var kjærlighet ved første blikk da jeg kom opp på lyngheia og fikk sett meg litt rundt.
Jeg hadde i forkant ordnet overnatting på Magnusgården og fikk et helt hus nesten alene. Dessuten kunne jeg lade sykkelen i uthuset og det stod middag klar i kjøleskapet.
I det vernede kulturlandskapet på øya Lygra, gresser utallige villsauer. Jeg tror den friske lufta og nærheten til Atlanterhavet gir gode forhold, for sjelden har jeg smakt bedre suppe…

Jeg hadde tenkt å sykle ut av Bergen, men det ble ikke sånn. Det var jeg veldig glad for, det var nemlig noe helt annet å sykle mellom nøkkelstedene på Lygra og Kongshaugen på Seim. Her snakker vi virkelig om historiske steder, for allerede på Harald Hårfagres tid, var det kongsgard på Lygra. Her bodde Håkon den Gode og de arkeologiske funnene vitner om et maktsenter for hele området. Men det var de smale veiene, lune vikene og trærne i høstfarger som gjorde at jeg nøt turen. Milene fløy unna og snart var jeg på Kongshaugen, gravplassen til Håkon den gode. Det gamle kirkestedet hadde fantastisk utsikt og bratte oppoverbakker…

Det var lite trafikk på veien mot Seim og jeg nøt turen. All bagasjen lå igjen på rommet og jeg følte nesten at jeg fløy….
Jeg hadde planlagt en god pause på Seim, men jeg fant ingen åpne kafeer eller spisesteder. Heldigvis var Spar butikken åpen og jeg mesket meg med ferskt brød, banan og sjokolademelk. Siden en pilegrim er nøysom, kjøpte jeg mat som enten var på tilbud eller datosalg.
Det var stengt ved Håkonshaugen, men jeg fikk stempel og hoppet over gjerdet for å gå en runde.
På vei tilbake til Lygra sykla jeg forbi et skilt ned til sjøen, hvor det stod BØKESKOG. Mer skal ikke til før jeg blir nysgjerrig og må ta en omvei for å sjekke ut. Det angret jeg ikke på, Vollom er verdens nordligste bøkeskog og har turstier, badeplass, toalett og benker å sitte på. Anbefales varmt…
Tilbake på Lygra, måtte jeg ut på tur… Alle som besøker øya, enten man kommer som pilegrim eller turist, bør ta seg tid til å følge løypa over lyngheiene. Sjelden har jeg opplevd en sånn fred og ro i naturen. Det var dønn stille…
På Lyngheisenteret kan man lære mer om den vestnorske kystkulturen og her er både restaurant, kinosal og museumsbutikk.

Men jeg skulle videre nordover, så henting med hurtigbåten var bestilt neste morgen. Neste stopp var Gulatinget og Eivindvik, så det enkleste var å ta båten til Sollibotn. Det var mest på grunn av været, årets første høststorm hadde meldt sin ankomst og det var forventet store nedbørsmengder og kraftig vind. For ikke snakk om både fare for jord og leire ras.. Jeg hadde regntøy med, så jeg var mest bekymret for vinden. Det hjalp ikke akkurat på, at hele mannskapet på MS Frøya var møtt frem for å se meg slepe sykkelen av, da vi la til kai på Sollibotn. «Ska du verkelig sykla i DET veret???!!» lurte de på og jeg smilte tappert og sa JA, DET GÅR SÅ BRA….

Det var noen kilometer å sykle fra kaien og frem til nøkkelstedet. Jeg lagte et mantra for meg selv, som spant om og om igjen i hodet «Det er bare en byge, snart slutter det å regne….» Det hjalp lite, i hvert fall på vinden.
Men jeg fikk stemplet og det var et imponerende syn. Bare synd at hele passet ble vått, slik at alle stemplene rant utover. Pytt, pytt, må regne med litt svinn i den store sammenhengen…
Været la ingen demper på naturopplevelsen, det var utrolig vakkert. Dessuten hadde jeg veien for meg selv og nøt turen videre langs fjorden.
Gulatinget er Sogn og Fjordane sitt 1000 års sted og vel verd et besøk. Her lå mellom 900 og 1300 e.Kr det største tinget i Norge, hvor vikingene møttes for å diskutere politikk og utarbeide lover.

Og det gjorde det jo… Av regn blir man våt, men med ull under og tråkking i kraftig motvind, var det ikke et problem å holde varmen. Jeg tenkte mye på pilegrimer i gamle dager, hva de må ha slitt for å komme til Nidaros… Det ble en liten nedtur da jeg kom til Gulatinget, hvor jeg hadde tenkt en lengre pause og lunsj. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde mistet nøkkelen til sykkelen. Jakkelommen var åpen… Det største problemet var da at jeg kunne ikke ta av batteriet på sykkelen for å lade, så resten av ferien bar jeg sykkelen mye opp og ned trapper, inn og ut av hytter og rom eller slepte den ned i en kjeller til en stikkontakt. Det fikk meg til å angre endel på at jeg hadde tatt el-sykkel og ikke vanlig, men ellers hadde jeg ingen problemer med sykkelen under turen.

Det er mye bakker på Vestlandet og jeg gikk endel for å spare strøm, i de lengste og bratteste oppoverbakkene.
Som passasjer på bilferjene slapp jeg å betale, siden jeg ikke kom i bil.
Etter Gulatinget ble det en dryg tur til Hyllestad. Jeg tok ikke hurtigbåten, men syklet i stedet til Rutledal Ferjekai og tok ferje over til Rysjedalsvika.
Jeg hadde mest lyst til å hoppe over hele Hyllestad… Ikke fordi kvernsteinparken ikke er verd et besøk, det er den absolutt. Men jeg var søkkvåt, sliten, nesten tom for strøm og det var å sykle flere mil frem og tilbake samme vei. Så jeg kom, stemplet og dro, uten å kikke nærmere på en eneste kvernstein…
Jeg takket høyere makter for alle venterom på kaiene. Det var alltid tørt, varmt, toalett og strøm til ladning av sykkel. Stort sett hadde jeg plassen for meg selv og tok meg til rette med matlaging og bytte av klær.
Jeg har alltid tenkt på meg selv som en som blir fort kvalm på sjøen. Det gjør jeg ikke lengre, det ble mange røffe båtturer underveis.

Jeg ankom Florø på kvelden og herfra er det mulig å besøke to av nøkkelstedene. Derfor hadde jeg booket hytte på campingplass i to netter og satset på å tørke opp mest mulig av klær og sko. Det var en god plan, været ble ikke bedre. Lavtrykkene stod i kø og det var meldt ekstreme nedbørsmengder. Men jeg skulle til Kinn, som jeg hadde sett på som et av høydepunktene på turen. Den lille øya, vest for Florø, har verken bilvei eller særlig mye annet. Men det er spektakulær natur og Kinn kirke, fra 1150. Det er mottak for pilegrimer om sommeren og en DNT hytte hvor man kan overnatte. Jeg gledet meg vilt…

Det går ikke mange daglige båter til Kinn, så det krever endel planlegging. Jeg var tidlig oppe, pakket mat, syklet til sentrum og kom meg på tidligste båten i 07 tiden. Det var akkurat begynt å lysne da vi kom frem til Kinn.
Øya ligger helt ute i havgapet og jeg har sjelden følt meg så alene i hele verden. Det var vakkert og jeg tenkte «Her vil jeg tilbake»…
Det er alltid litt rart å komme frem til et sted man har sett på mange bilder og se det i virkeligheten. Jeg var slett ikke skuffet over stedet, selv uten stempel og med kun låste dører.
Kinnaklova har en spesiell form og er fra gammel av, kjent som et seilingsmerke langs kysten. Det går tursti opp til toppene, men jeg sto over. Det var søkkvått i bakken og jeg hadde en bår å rekke tilbake til fastlandet.
Det er ikke langt mellom ferjekai og Kinn kirke, så egentlig hadde jeg ikke trengt å ha sykkelen med.
Endelig tid til medbragt frokost… Jeg var utrolig takknemlig for det lille venterommet på Kinn, sterk vind og våte klær er en dårlig kombinasjon.

Kinn var et at de stedene hvor man kjenner en spesiell kraft og energi i naturen. Det var kanskje stillheten, selv om man hele tiden hørte vinden og bølgene som sto mot land. Eller utsikten mot fjell og himmel, samt det vide havet. Jeg kjente meg hjemme på Kinn, det minte meg om Jæren. Da var jeg mindre begeistret for Svanøy, det andre nøkkelstedet ved Florø, men det kan skyldes andre ting. Øya var et viktig kirkested i middelalderen og er kjent som fødested til Eirik Blodøks. Det var visstnok en gammel offerplass i vikingtiden, men jeg fikk ingen varm mottakelse da jeg vimset meg inn på Svanøy Hovedgård i håp om stempel. Oversett, er vel rette uttrykket, men butikken/puben på kaien hadde alt jeg trengte. Og jeg rakk båten tilbake til Florø og fortsatte reisen mot Nidaros…

Det var nok dette det var meningen at jeg skulle se på Svanøy, et gammel steinkors fra 1000 tallet, hugget i Hyllestad. Korset er inspirert av de britiske korsene og skal ha blitt reist av Olav den hellige.
Svanøy har et varmt klima og her vokser både planter og trær som ikke er vanlige å finne på Vestlandet. Men nå var det høst…
Klar for det meste… Jeg rakk aldri å kjøpe nye gore-tex sko før ferien, så det ble de til 100,- på Spar Kjøp. De var gode både til å gå og sykle med, men jeg var konstant våt i beina. Løsningen ble søppelposer over sokkene, som hjalp endel. Og selvsagt ullsokker, ALLTID ULL…

Kyst-pilegrimsleia, del 1: Egersund – Hå gamle prestegard.

Det finnes mange forskjellige grunner for å legge ut på pilegrimsvandring og ikke trenger man å dra så langt heller. Norge har flere veier, som alle leder til Olav den helliges gravkirke i Nidarosdomen. Den nyeste, men samtidig eldste, sies å være kystleia. Den var Nord-vegen, som gav navn til Norge. Leia ble offisielt åpnet i 2018 og er ikke en fottur fra A til B. Her er 26 nøkkelsteder, som ligger mellom Egersund og Trondheim. Man kan gå, sykle eller ta offentlig transport, og man kan dele turen opp etter eget ønske.

Turen startet hjemme i gårdsrommet mitt, med sjekk av utstyr og pumping av dekk.
Turen gjennom Sandvedparken var en fryd.
Vi tok oss tilrette utforbi klubbhuset og vurderte å låne klubbnavnet, for å kalle pilgrimsturen vår «Holy Riders ride again». Det ble med tanken.
Turen langs Frøylandsvannet gikk som en lek, med flat vei og medvind.

Jeg kjøpte pilegrims pass, da jeg syklet forbi Hå gamle prestegard på en annen tur. Og har man først kjøpt pass, må man jo ta turen… Jeg lokket med meg Sørlendingen, som ikke har rørt sykkelen, siden vi syklet langs Telemarkskanalen fra Ulefoss til Dalen, for nesten 3 år siden. Været som var meldt lovet bra, men sterk vind. Men det blåser ALLTID på Jæren, så det brydde jeg meg ikke noe om. Dessuten handler pilegrimsvandring mer om den indre reise enn ytre, samt at veien blir til mens man går/sykler… Da er jo vær, utstyr og fysisk form bare bagateller….

Vi hadde en lengre stopp ved dagsturhytten Frøya, som ligger like ved Ormen Lange, broen over til Njåskogen.
På Bryne var det god gang, med festival og yrende folkeliv i gågata.
Hva spiser man til lunsj, midt i Norges matfat Jæren? Selvsagt POTET.. Bakt, sådan, med mye digg tilbehør. Noen var redde for å treffe kjentfolk, eller var det for å holde varmen i den kalde nordavinden?
Jærbanen tok både oss og syklene helt til Eigersund.

Det ble endel endringer allerede før vi dro, men det tok vi med godt humør. Da Jærbanen hadde buss for tog mellom Sandnes og Bryne, syklet vi like godt første etappen. Det er en aldeles nydelig tur, på gode sykkelveier. Hytte var bestilt i Egersund og vi hadde god tid. Så det ble mange stopp, hvor vi traff hyggelige mennesker å prate med. Da turveien var stengt for vedlikehold, ble syklene våre galant båret over trærne, av snille og sterke menn. Sånt kan me like…

Vi hadde leid hytte på Steinsnes campingplass og det anbefales varmt. Gratis vafler ved ankomst, stempel i passet og ny og flott hytte. Jo takk, kommer gjerne innom en annen gang…
Med bobler i plastglass, maiskolber, stekt scampi og brød, var det rene gourmetmaten.

I Rogaland finner man 5 av nøkkelstedene og det første av disse, er Egersund kirke. Fra gammelt av het det Eikundarsund, sundet mellom fastlandet og Eigerøy. Her sier sagafortellingene at Olav den hellige ofte lå med flåten sin. Kysten utforbi Jæren er stormfull, men her er en trygg havn, da som nå. Egersund fikk ikke status som by før 1798, men allerede i førkristen tid, var stedet kirken står på, kjent som Heidningholmen. Jeg var fasinert over den historiske bakgrunnen, som jeg ikke kjente til. Egersund har liksom alltid vært Julebyen, gjenbrukbutikk, frityrstekt fisk og «okka by, okka jente». Men her er uendelig mye mer, slik vi alle er så mye mer enn utsiden som møter verden.

Det var ikke mye liv i havna, en tidlig søndag morgen. Vanligvis er det travelt, både på land og til vanns.
En enslig fisker, skuet utover havet.
Hvert nøkkelsted har sitt eget unike stempel, som man stempler i passet. For å få Olavsbrev, som er en bekreftelse på gjennomført pilegrimsreise, trengs 6 stempel. God motivasjon…
Det ble ingen lang stopp ved kirken, alt var stengt og stempel hadde vi allerede sikret oss på campingen.

Etter å ha hatt en offisiell åpning av pilegrimsreisen vår ved kirken, tråkket vi ut av byen. Planen var å sykle opp til de neste to stedene. Det ble en flott tur langs den gamle Jærbanen, men da vi kom til den vestlandske hovedveien, møtte vi nordavinden. Den reiv godt og skyene samlet seg over oss og truet med regn. Det sies at naturen over fjellene sør for Ogna, er skapt i Guds vrede, og akkurat da var jeg faktisk litt enig. Bakkene kjentes brattere og lengre enn noensinne.

Hei, hei, hei… Langs sjøen og jernbanelinjen var stemningen fortsatt høy.
Men så er det også usedvanlig vakkert mellom Egersund og Hellvik
Her gikk den gamle jernbanelinjen, men nå er det kun åpent for myke trafikanter.
Ved Maurholen gamle stasjon kokte vi kaffe og spiste medbrakt kake. Her er toalett og mulighet for å fylle vann.
Det er merket en alternativ løype, fra Hellvik stasjon til den vestlandske hovedveien, som går i terreng. Men når man sykler, følger man Nordsjøruta.
Vi var nå kommet til stadiet, hvor vi gikk opp alle bakkene, de såkalte «Hestadreperne». Navnet stammer fra den gang, da posten ble fraktet med hest, som sleit med de bratteste bakkene. Kjenner følelsen!!
Utsikt mot Hegrestad og en velfortjent pause for oss.
Naturen var ikke mindre vakker under Guds vrede..

På Ogna ble det lunsj på bensinstasjonen og vi ble enige om at det var ingen vits i å slite seg ut i motvind. Så vi tok toget til Nærbø, og tok korteste vei Google Maps kunne gi oss, ut til kysten. Her på flateste bondelandet var det ingenting som stoppet vinden, og det ble noen seige kilometer ut til Obrestad fyr. Sørlendingen måtte rett og slett ta på både hansker og lue. På Obrestad er en åpen dør, inn til Stille rom, i foten av tårnet. Her fant vi stempel og hvilte både bak og bein på gamle kirkebenker.

Å du flate, vakre og forblåste Jæren.
Det var bokstavlig talt et stille rom, da vi gikk inn og stengte døren for vinden.
Obrestad fyr er et levende fyrmuseum, hvor man kan leie overnatting. Fyret ble bygget i 1873 og er i solid granitt. Det trengs, når vinterstormene slår inn, er Jærkysten en av Europas farligste kyststrekninger.

Men Hå gamle prestegard ventet på oss, så vi tok et raskt besøk der også. Kafeen fristet med mye godt, men vi var fortsatt kalde og mette etter Ogna. Vi orka heller ikke se utstillingen eller gravfeltet, mest fordi både fyret og prestegarden er steder vi har besøkt utallige ganger før. Så det ble stempel og bånn gass tilbake til togstasjonen. Det ble tog til Bryne og buss for tog videre til Sandnes. Så var det en kort trøtur hjem og en kort refleksjon over turen. Men det tar jeg en annen gang….

Man vet det er kraftig vind, når man må stå og trø i nedoverbakke.
Det er både kunst og kultur på Hå gamle prestegard, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Og ja, akkurat den setningen rappa jeg fra turguiden «Kyst-pilegrimsleia fra Egersund til Trondheim», som selges i museumsbutikken her.
Da er jeg igang med turen og målet er å besøke alle 26 nøkkelsteder i løpet av 2022. Eller neste år eller året etter det… Inshallah..

Nordsjøruta – vårens vakreste eventyr…

Jeg tror ikke jeg overdriver, når jeg sier at sykkelturen mellom Sandnes og Egersund, er en skikkelig godbit. Turen over Jæren er lettsyklet og flatt, gjennom kulturlandskap og langs havet. Den er lett å organisere, her er både overnattingsmuligheter og kort vei til mat. Listen over severdigheter er lang og variert, så selv om mange sykler turen som en dagstur, anbefaler jeg god tid. Helst SKIKKELIG god tid…

Sandnes liker å kalle seg Norges sykkelby, men en tur gjennom sentrum i fredagstrafikken, er for spesielt interesserte.
Jæren er jordbruksland og det finnes alltid et gardsutsalg langs veien.
Lefse og kortreist eplemost ble betalt med vipps og dyttet i allerede fulle sykkelvesker.
Etter at Figgjoelven var passert, var vi ordentlig «på bondeandet». I love it…

Turen hadde vært planlagt i lengre tid og jeg hadde gledet meg til å vise frem indrefileten av Rogaland. Min gode venninne er BYAS, dvs fra STAVANGER, og lite kjent med ruta. Jeg har syklet opp og ned mange ganger, både på dagstur og med overnatting. Løypa vi hadde planlagt er omtrent 9-10 mil og absolutt overkommelig på en helg. Planen var å sykle ned og ta toget hjem, noe som visstnok er mest praktisk i forhold til vindretningen. På flate Jæren kan det blåse godt og motvind kan gjøre turen skikkelig utrivelig.

På Bore Strandcamping fikk vi leid en hyggelig liten hytte. Her var støm til syklene, så fikk det heller være at det var et stykke til do og kokemuligheter…
Det viktigste var kort vei til stranden, hvor vi hadde kveldstur for å se på solnedgangen.
Ingenting slår kaffi på sengå en sløv lørdagsmorgen…
Men vi var tross alt på sykkeltur og mer enn villige til å dele veien med alle de andre. Men det var jammen ikke folksomt…
Friluftshuset på Orre hadde dusj, do og informasjon, ellers stengte dører.
Det ble en lengre stopp ved Orre gamle kirke. Den stammer opprinnelig fra midten av 1200 tallet og er verdt et besøk.
Kirken er plassert ved Orreelven og like ved kan man se de typiske Jærhusene.

Turen vår startet utforbi Maxi på Sandnes og vi kom begge rett fra jobb. Derfor ble det kjappeste veien ut til campingen, selv om det fineste hadde vært å sykle langs Solastranden og sørover. Nordsjøruta er merket som Nasjonal sykkelrute 1, og går fra Kristiansand til Bergen. Den er en del av verdens lengste skiltede sykkeltur, 6000 kilometer gjennom 7 land. Så her er det bare å trø på, dersom man har tid og anledning…

Det er ikke mye som stopper vinden her. Heldigvis hadde vi medvind og sol…
For å komme til Hå gamle prestegård, må man krysse hengebroen. Rett og slett litt skummelt, men det gikk veldig bra. Kunsten er å gå seint og ikke se ned…
Noen hygget seg med eplemost…
.. mens andre slapp løs sitt indre barn. Hå gamle prestegård handler om kunst og kultur, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Her er utstillinger, konserter og kafé samt et godt utgangspunkt for dagsturer langs kysten.

Turen ut til Bore var akkurat passe, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde bestilt hytte på forhånd, litt luksus må man unne seg som rekovalensens etter covid-19. Etter taco middag og solnedgang, var det bare å flate ut i sengene. Det var ikke mye liv på campingen, litt tidlig på året for alle surfere, som vanligvis hygger seg her.

Turen fra Hå gamle prestegård til Obrestad fyr går over særpreget rullesteinsstrand. Vi tok bilveien med syklene…
Det er mulig å overnatte på fyret og her er også kafé. Men da vi kom, var alt stengt, utenom stille-rommet. Her kan de som går kyst-pilegrimsvandringen, stemple kortet og hvile seg.
Det er travelt å være turist langs kysten, her ligger severdighetene tett. Neste stopp var Grødelandstunet, et museum med hus fra 1700-1800 tallet. Her kan man se hvordan livet var på en typisk kystgard i gamle dager.
Vi syklet mest mulig vekke fra hovedveien og mye på grus. Fint lødde steingjerder omkranset åker og eng, samt vitnet om de driftige bøndene her på Jæren.
På Kongeveien har folk og fe ferdes i tusenvis av år, sies det. Her ligger gravrøyser og vrakrester, himmelen er høy og havet vidt. Og vi syklet helt i strandkanten.

Neste morgen var syklene fulladet og vi tråkket lystig avsted. Målet var Ogna, hvor vi satset på å få leid hytte. Det er 2 campingplasser i området, så det var ikke et problem. Dagen var flott, selv om jeg punkterte på Vigrestad. Med aktiv pumping greide vi å komme til hytta og her kommer dagens beste tips: kjøp med kvikkfix til dekk… Jeg hadde en sprayflaske kjøpt på Biltema og den reddet resten av turen. Hvem trenger å kunne lappe sykkel når det finnes slike kjappe løsninger??!! Vi feiret med rømmegrøt, fenalår og rødvin, men det ble tidlig kveld… Man blir trett av en hel dag ute i Guds frie natur….

Rosinen i pølsa på turen, er Varhaug gamle kirkegård. Den kan ikke beskrives, men må oppleves…
I kapellet er det kommet ny altertavle, malt av kunstneren Storm Juliussen. Vakker…
Det gode liv på Ogna Camping…
Og morgenkaffen ble tatt på en av Norges vakreste strender, Brusand, rett ved hytta.
Veien videre var ikke mindre spektakulær og vi syklet i stum beundring over naturen.
Feriefølelsen kom da jeg hadde «second breakfast» på bensinstasjonen i Ogna sentrum. Etterpå var jeg klar for fjellene!

Den siste dagen var vi meget klar for sjarmøretappen, langs den vestlandske hovedveien fra Ogna til Hellvik. Herfra er det laget tursti videre langs den gamle jernbanelinjen, helt inn til Eigersund. Min eneste bekymring, var om godstoffet jeg hadde sprøytet inn i bakdekket, holdt helt frem. Det var såvidt jeg torde sette baken ned på setet, men jammen fungerte det bra…. At Egersund hadde vårslepp på adskillig kraftigere to-hjulinger, hadde vi ikke fått med oss. Så det ble en verdig avslutning på turen vår!!

Den vestlandske hovedveien starter ved Hølland bro og var den første veien i Rogaland beregnet på hjul.
Det ble en god pause ved dagsturhytten Tvitjørn. Utsikten var upåklagelig og turistene (oss) knipset ivrig.
Det er satt opp mange informasjonsskilt og jeg tror vi leste alle…
Dessuten er det mange bratte bakker opp og bratte bakker ned, og vi gikk de fleste. Opp for å spare strøm og ned for ikke å skli på den løse grusen. Dessuten hadde vi allverdens med tid.
Og plutselig var vi ved starten av den gamle jernbanelinjen.
Det ble lunsjbuffet på en rasteplass ved et vann og maten smakte fortreffelig.
Det var mye å se og oppleve denne etappen også. Jeg lekte tog og tråkket avsted, mens jeg tutet inni meg.
Vi syklet tett på Jærbanen og såg flere tog som suste forbi.
Her kunne vi se turen vår i detalj.
Bygatene i Egersund var skikkelig livlige og det var omtrent like mye folk som på 17 mai. Jeg vurderte å bytte ut trøkamelen, med en sprekere og motorisert stålhingst.
Vi hadde grudd oss til å ta syklene på toget, det virka stress. Men snakk om god opplevelse og FOR EN SERVICE. Vi suste over Jæren med store smil i ansiktet….

På el-sykkel mellom Nedstrand og Bergen.

Den største utfordringen man møter, når en ønsker å legge ut på langtur med el-sykkel, er hvordan får man tak i strøm. Det er ingenting mer fantastisk enn den hjelp batteriet gir, men ingenting kjipere enn tomt batteri. Tro meg…. Jeg har vært en lykkelig el-syklist i mange år, stort sett med power-boost på vei til og fra jobb. For dere som er ukjent med el-sykkel, så kan man altså velge hvor mye «trøhjelp» man vil ha, hvor 5 er høyeste hastighet. Da snakker man nesten om moped og det sier seg selv at batteriet går fort tomt og man må lade ofte. Sånt fungerer dårlig når det er uvisst hvor langt det er til neste stikkontakt. Derfor bar turen vår preg av minst mulig hjelp, med hastighet 1 og mest mulig egen muskelkraft. Og vi gikk til og med opp enkelte oppoverbakker, siden bratte bakker tapper batteriet ekstra fort. Alt for å spare strøm….

For min del startet turen med å ta båt fra Stavanger til Nedstrand.
Min gode venninne traff jeg utforbi Jokerbutikken og vi fikk lastet opp våre identiske Stålhingster, samt handlet niste. Det viste seg å være smart…
Den første lengre stopp kom i Skjoldastraumen, hvor en hyggelig bilmekaniker slo fast at girene på den ene sykkelen trengte noen nye deler. De hadde ikke han og det var langt til nærmeste sykkelverksted. Men kaffe og smågodt holdt humøret oppe og sykkelen kunne fortsatt brukes, så vi trødde på.
Det beste med sykkeltur, er god tid og at man aldri vet hva som venter bak neste sving. Disse lamaene/alpakkaene gresset ved veien da vi nærmet oss Tysvær.

Det var etter en vellykket tur på Rallarveien året før, at vi ble enige om at sykkel er tingen. På høyfjellet brukte vi ikke el-sykler, så det ville bli første langtur for vår del, hvor strøm var i fokus. Vi hadde med telt og satset på å ta dagene som de kom. Målet var å følge Nordsjøruta, denne 6000 kilometer lange skilta sykkelruta som går rundt Nordsjøen, gjennom UK, Belgia, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge. Etappen vi hadde valgt ut var fra Nedstrand, via Bømlo og Stord, til Bergen. Avstanden var 19 mil og 7 kilometer, med noen svært bratte bakker. Siden det meste ville bli sykling i urbane strøk, antok vi at det ikke ville bli et problem å lade syklene. Så feil kan man ta…

Vi fant et idyllisk sted å spise lunsj og tok oss til rette ute på en brygge, hvor det stod en benk. Jeg var glad vi hadde handlet med oss mat, det var begrenset med matbutikker og kafeer langs veien.
Det ser flatt ut på kartet, men det var ikke det… Husk gode sko, vi gikk endel.
En av gledene med bygda-Norge er de små og koselige gardsutsalgene man passerer. Fra veien kunne vi se hønene, som hadde lagt eggene vi kjøpte.

Det er god plass i Norge og det har man lett for å glemme når man kjører bil, buss eller tog. Naturen fyker forbi og man kommer fort frem. Det er annerledes å gå eller sykle, da kan det føles LANGT mellom steder hvor man kan dekke de praktiske behovene. Jeg var for eksempel ikke klar over at det knapt finnes campingplasser mellom Nedstrand og Bergen. Eller andre former for overnatting… Vi hadde som sagt telt med, men det var strøm som var utfordringen. Det vet alle som har trødd en el-sykkel tom for strøm… Min veier 27 kilo og det er uten bagasje. Med bagasje vil jeg tippe på det doble og det er nesten umulig å bevege den fremover uten drahjelpen fra batteriet. Så vi voktet displayet som hauker og gjorde alt vi kunne for å spare strøm.

Der er rart at man stort sett alltid finner en kebabsjappe som er åpen… «Fine dining» i Sveio, da vi var både slitne og nesten tomme for strøm.
Strøm fant vi på Buavåg ferjekai, hvor det også var toalett og dusj. Litt usikker på om dette var innafor og lovlig, men ingen kom og jagde oss.
Vi fant også en liten, skjermet gressflekk til teltene og kunne bade fra bryggen.

Jeg har vært på mange sykkelturer med telt tidligere, og det jeg har likt best, er friheten. At man vet at man har alt som trengs til å klare seg, på sykkelen. Med el-sykkel opplevde jeg at den friheten forsvant. Samtidig var det en glede å få ekstra trøhjelp, i motbakker og vind. Vi hadde mange og lange diskusjoner om fordeler og ulemper med el-sykkel kontra vanlig sykkel. Jeg har aldri tilbakelagt så lange strekninger på en dag som med el-sykkel, samt vært så opplagt etter en dag på setet. Samtidig var det ekstra vondt i baken, siden man sjelden står og tråkker på el-sykkel. Heldigvis hadde vi gode sykkelbukser og mye pauser.

Over Bømlo var det en usedvanlig fin, ny og lang vei. Bilene kjørte skikkelig fort, men heldigvis var det ikke så mange av dem.
Noen steder gikk sykkelruta utenom hovedveiene. Her var veien smalere og brattere, men en helt annen opplevelse. Vakre Norge…
For å komme over til Stord, må man krysse flere broer, som ligger på rekke og rad.

Det ble en lang pause på McDonald Stord. Kanskje ikke så mye for maten, men fordi vi trengte å lade syklene igjen.

Det ble absolutt en sånn tur som var lite planlagt og hvor «veien ble til mens man går». Retter sagt sykler… Vi syklet feil opptil flere ganger, men det kan ha vært fordi det enkelte steder var usedvanlig dårlig merket. Jeg hadde en kartbok fra ¨forrige århundre, og både vei og fasiliteter var endret siden den gang. Slikt tok vi med godt humør, er man på tur, så ER man på tur. Vi hadde en overnatting før vi kom til Fitjar og fant ut at det kostet nesten like mye å betale for to telt, som et tomannsrom med delt bad. Med sur vind fra nord og utrygt for regn, var det egentlig ikke et vanskelig valg. Bare følelsen av å sitte i skikkelige stoler og strekke ryggen på en myk madrass, var verd hver krone… Det må være alderen, fant jeg ut…

Alltid tid til å stoppe for å undersøke severdighetene vi passerte.
Vi unnet oss litt luksus på Kråko Gjestetun ved Fitjarsjøen. Her fikk vi overnatting, fantastisk mat og et stand-up show med lokale poeter på kvelden. Anbefales varmt…
Neste morgen var det kort vei inn til Fitjar og en lengre stopp i Håkonarparken. Vi leste om slaget på Fitjar i år 961, som førte til at Håkon den gode døde. Vi håpet på en velsignelse til videre ferd mot Bergen, siden syklene var begynt å skrangle litt.
Vestlandet består av mange ferjeturer og passasjerer med sykkel kjørte gratis. Det var en flott tur fra Sandvikvåg til Halhjem.

Den siste etappen fra Halhjem og inn til Bergen er på omtrent 33 kilometer og er på fin sykkelsti. Vi hadde strålende vær, noe som passet fint, siden det ble mange stopp. Det er nemlig mange bratte bakker på strekningen og jeg hadde bremser som vekslet mellom å låse seg og ikke fungere. Jeg mekket og skrudde, men endte stort sett med å gå i alle nedoverbakker. Sånt tar tid, siden vi allerede gikk i de fleste oppoverbakkene. Jeg var ganske lei da vi nærmet oss sentrum og vi valgte derfor den campingplassen som lå tettest inntil ruten vår. En 4 manns hytte var billigere enn to telt, dessuten var teltplassene usedvanlig lite innbydende. Nå hadde vi panoramautsikt over parkeringsplassen og god tid til sightseeing.

Jeg hadde aldri hørt om Galleri Solbakkestova, så det var igjen tilfeldighetene som styrte oss hit. Det var et fantastisk uteområde, med utallige skulpturer å beundre.
Det er en vakker etappe inn til Bergen, hvor man unngår de mest trafikkerte veiene.
Etter å ha innlosjert oss på campingplassen, pakket vi badetøy og engangsgrill. Hun som jobbet i resepsjonen hadde anbefalt oss å sykle opp til Troldhaugen, hvor det var både badeplass, vakre friområder og museum.
Her satt Edvard Grieg og skrev sine vakre musikkverk. Troldhaugen var hjemmet til Edvard og hans kone Nina, og er i dag et museum bestående av villa, komponiststue, gravsted, moderne museumsbygg og konsertsal.
Det var derimot forbudt med øl og sjøbad, samt all bruk av ild på området. Farvel grilling og bading, så det ble å trø tilbake til campingen.
Vi var begge enige om at aldri har vi fyrt opp en engangsgrill på et tristere område, men allikevel smakte chorizo pølser og broccolisalat fortreffelig.

Hjemreisen ble med danskebåten, som går mellom Hirtshals-Bergen og Stavanger. Her var vi nesten alene på båten og måtte fremvise gyldig koronasertifikat under innsjekkingen. Det ble en meget avslappende 5 timers båttur, hvor vi feiret med prosecco i 3 dl flaske og liggestoler. Vi var enige om at turen hadde vært vellykket, tross hadde vi ikke gått tomme for strøm eller hatt noen alvorlige ulykker. Dessuten tror jeg neppe at vi hadde greid turen uten el-sykler, det hadde i hvert fall ikke blitt så mange kjekke stopp. Turen anbefales til alle som er glad i å sykle og kan nok gjøres uten telt for de som er flinke å planlegge. Både med og uten batteri på syklene…..

Bergen er en veldig kjekk by, med mye å se og oppleve.
Det ble lunsj på en benk i hovedgaten. Etter flere dager i samme klærne, fant vi ut at det var best å spise utendørs…
Det var nok av sitteplasser på danskebåten og slett ikke trangt på dansegulvet…
Siste innspurt (men må innrømme at vi ble hentet med bil på ferjekaien…)

Omtrent som om jeg skulle ha stjålet sykkelen på Kypros…

Av og til, når jeg ser noen som løper eller sykler veldig fort, så tenker jeg at de sikkert har stjålet skoene eller sykkelen. Jeg må rett og slett snu meg for sjekke om de har politiet eller noe annet skummelt bak seg. Nå tenker jeg ikke på de som har på treningstøy, pulsklokke og fokus på «the flow», der er halve poenget å presse frem svette og høy puls. Det er alle oss andre, som til tider tar avgårde som om vi hadde Fanden selv i hælene og ikke ferie, med allverdens tid.

Buss tidlig en søndag morgen burde være ganske risikofritt. Men veien var stengt pga sykkelritt, bussjåføren ikke informert og han snudde i et veldig tempo og det ble sightseeing på landsbygda før vi endelig kom frem.
We’re on the road to nowhere…

Jeg er glad i å leie sykkel når jeg er ute å reiser. Det har jeg bare god erfaring med, selv om man kanskje ikke får en sykkel lik den man har hjemme. Jeg har syklet på mye rart; med gir og uten gir, skrangleverk og de mer strøkne… Med sete på størrelse med flytebrygge og det som var så hardt at jeg helst ville stå hele turen. Vanligvis betaler man depositum eller legger igjen bankkort, jeg velger alltid depositum. Er man heldig, får man med lås. Hjelm kan du stort sett bare glemme, pumpe og lappesaker likeså. Det går som regel godt, bare en gang har jeg opplevd å punktere. Da ble det å sykle 5 km med flatt fremhjul og jeg sa ingenting om HVOR jeg hadde syklet (som nok ikke helt var beregnet for sykkel…)

Det var ikke trangt om plassen på solsengene tidlig om morgenen.
Det gikk gangsti langs hele kysten, med avstikkere til steder av interesse.
Denne synes jeg hadde kledd meg, bortsett fra at den virket litt tung å trø…
Nissi Beach er kjent for å være den fineste stranden på øya, med sitt krystallklare vann og mykt, hvit sand. Omtrent som på Jæren, bare med HELT annen temperatur.

Målet med å leie sykkel var som det pleier når jeg leier sykkel, å rekke over så mye som mulig i løpet av leieperioden. Jeg hadde skaffet meg kart over Agia Napa og omkringliggende områder, så jeg hadde en plan. Om det var en god plan, ville bare tiden vise. Jeg heiv meg på tohjulingen og tok avgårde. Travelling light, her var verken behov for matpakke eller termos. Med strandbarer på rekke og rad, antok jeg at det ikke ville være et problem å få tak i noe å spise eller drikke underveis.

Etter Nissi kom jeg ikke lenger. Her var veien igjen stengt og selv om jeg syklet fort, fikk jeg ikke lov til å sykle over målstreken.
Pitstop for noe å drikke, samt postkort. Legg merke til at sykkelen er låst fast i stolpen, det var eneste formaningen jeg fikk av utleier….
Ut langs kysten fra Agia Napa er det et klippeområde som kalles for Palaces. Her kan man svømme og besøke grottene.
Kjærlighetsbroen….For den som tror på evig kjærlighet, kan man her feste en hengelås og være garantert. Kypros er fødestedet til Afrodite, gudinnen for skjønnhet og kjærlighet i gresk mytologi. Jeg syklet fort forbi og det var ikke kø.

Jeg startet med kysten og hadde egentlig tenkt noen timer på solseng og et bad. For i mitt hode hadde jeg allverdens med tid.. Men det var mye lengre å sykle enn jeg hadde trodd, så jeg måtte liksom bare trø på. Og ruten som jeg hadde planlagt, viste seg å være mer krevende enn antatt. Det var nemlig ikke mulig å sykle der, knapt nok å gå… Jeg tenkte tanken om å snu, men håpet om at veien ble bedre lenger fremme, holdt meg i gang. Jeg burde jo ha visst at den ble ikke det…

Underlaget var sylkvasst og jeg var meget bekymret for å punktere. Jeg slepte og bar sykkelen med meg, taggene kjentes godt gjennom sålene på joggeskoene.
Da jeg endelig kom bort til de berømte grottene, var jeg utslitt…
Jeg vurderte igjen et bad, men fant ikke ut hvordan de kom seg ned til vannet. Det var uaktuelt å hoppe, med min høydeskrekk…
Så det ble selfie, en kjapp Fanta Lemon og bånn gass videre.
Det var en varm og støvete landevei, så da jeg fant en benk under et gammelt tre, tok jeg det som et tegn på at det var på tide med en hvil. Riktignok en kort hvil, fordi hvile kan man gjøre i graven…

Jeg burde ha latt være å ta turen helt ut til Agios Elias, men jeg hadde sett kirken fra bussen. Den lå på toppen av en høy klippe og jeg tenkte:»Wow, dit må jeg». Det skulle være overkommelig på sykkel, men det var langt på dag og jeg var sliten. Dessuten skulle sykkelen snart leveres tilbake og man må komme innen fristen for å få depositumet tilbake. Og det ville jeg jo ha… Så da var det å skru tempoet opp og trø som om jeg hadde politiet i hælene.

Der hvor det er lagt tilrette for sykkel, er det veldig godt lagt tilrette… Faktisk finere sykkelsti her enn hjemme…
Da jeg endelig så skiltet, vurderte jeg å snu.
Bare tanken på å dra meg opp alle trappene til topps, når lårene svei og pusten gikk som en blåsebelg. Men opp skulle jeg….
Det var fint og luftig på toppen, men jeg kom ikke på før lenge etterpå at jeg glemte å se kirken innvendig. Jeg var mest opptatt av å komme meg tidsnok tilbake.

Bare så det er sagt, jeg har aldri stjålet en sykkel. Jeg rører heller ingenting annet som ikke er mitt, så følelsen av å ha Fanden sjøl i hælene, kan jeg bare tenke meg til. Jeg fant vel ut, etter at sykkelen var levert og depositumet tilbakebetalt, at neste gang jeg leier sykkel, skal jeg ikke sykle så langt. Eller fort.. Jeg skal gå for hvilepuls og feriemodus, kanskje til å med lukte på blomstene langs veien. Fordi egentlig liker jeg best å sykle når jeg har godt tid og ikke som om jeg skulle ha stjålet sykkelen…

Det ble endelig tid til en is og et bad fra klippene da sykkelen var levert.
Jeg hadde VELDIG lyst til å demontere ringeklokken og ta den med hjem. Den hadde en perfekt ringelyd og var skikkelig fin. Men det moralske kompasset vant over mine egoistiske lyster, så jeg lot den være.

Safari for viderekomne.

Visste du at det slett ikke er nødvendig å dra til Afrika for å oppleve ville dyr i sitt naturlige miljø? Det er ganske praktisk, når korona gjør det vanskelig å komme ut av landet, at man her i Norge kan velge mellom både hval, bever, elg og laksesafari. Svømme med laksen, liksom… For ikke å glemme moskusen, denne hårete kolossen som bor på Dovrefjell i et begrenset opplag. Jeg hadde knapt hørt om moskus, før en kollega fortalte om sine mildt sagt halsbrekkende forsøk på å få tatt bilde av en. Så da det ble Norgesferie i år også, var planen enkel: jeg ville på moskussafari på Dovrefjell.

Et godt utgangspunkt for moskussafari er Dombås. Midt i sentrum ligger en hyggelig campingplass, hvor man kan leie hytte eller sette opp telt.
Det passet godt at det stod en statue i helfigur midt i sentrum, da visste jeg hva jeg skulle se etter…
Dovrefjell består av tre nasjonalparker og regnes som et barskt fjellområde. Det er også det eneste sted i Europa hvor det lever moskusokser.

Som sagt, så gjort, men det viste seg å ikke være så enkelt. Jeg kontaktet flere firma som arrangerte safari, men de var umulige å få tak i. Det er mulig at det var fordi det var tidlig i sesongen eller kanskje fordi de ikke ville arrangere tur bare for meg… Uansett, jeg kontaktet min gode kollega, for ifølge ham var det slett ikke nødvendig å dra på en organisert tur for å finne moskus. Han gav meg veibeskrivelse og gode råd, mens jeg tenkte: «Penger spart, er penger tjent». Dermed arrangerte jeg min egen høyst private moskussafari og sjelden har jeg vært nærmere døden…

Parker langs veien ved Kongsvoll Fjellstue. Her har det vært drevet overnattingssted i nesten 1000 år, men de eldste nåværende bygningene er fra 1720. Da jeg kom, var det stengt, men vanligvis får man både mat og seng her.
Gå over veien og her starter Moskusstien, en merket rundløype på 5,3 km. På turen er man nesten garantert å se dyrene, men husk avstand.
Det er STRENGT FORBUD å gå nærmere enn 200 meter og jeg tenkte i mitt stille sinn «Hvem har vel lyst til det?» Bortsett fra min gode kollega, som helst liker å være så nær at han nesten kan klappe dem…

Jeg var meget heldig å møte en hyggelig, innfødt dame på vei oppover stien og hun kunne fortelle at det lå en flokk rett over toppen av åsen. Vi snek oss oppover sammen, mens hun hviskende fortalte meg alt jeg trengte å behøvde å vite om kolossene foran oss. Min egen private guide, skikkelig flaks. For der var de, 60-70 meter foran oss, stående og liggende på stien. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde et bedre kamra, zoom på mobil gir ikke allverdens kvalitet på bildene. Men opplevelsen var stor, tenk å ha øyenkontakt med en moskusokse…. Da det begynte å bli folksomt og dyrene ble urolige, listet vi oss nedover. Jeg syntes jeg hørte og så moskus bak hver en busk og det var rett og slett litt skummelt. Men jeg kom meg velberget til bilen, kikket litt rundt på Kongsvoll og dro godt fornøyd videre.

Vi kikket lenge på hverandre og vurderte trusselen. Litt usikker på hvor fort en moskus kan løpe i nedoverbakke, men jeg ønsket ikke å finne det ut.
Det var flere dyr i flokken og jeg syntes det var betryggende da de la seg ned.
Dette var vel så stor opplevelse, som da jeg så utallige elefanter i Serengeti, Tanzania.

Jeg var høyt oppe over suksessen med min egen safari og glad og lykkelig feiret jeg med is og cappuccino på Hjerkinn. Her var nemlig planen å sykle opp til Snøheim, DNT hytta som ligger ved foten av Snøhetta. Dette ikoniske fjellet, som er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen, hadde jeg veldig lyst å bestige, men antok at det var for mye snø så tidlig på året. Sykkelturen dit går gjennom et tidligere militært skytefelt og er kun åpen for ferdsel på sykkel mellom 1 juni og 15 juli. Turen er ca 15,5 km hver vei, med en stigning på omtrent 400 meter. En fin, liten ettermiddagstur, tenkte jeg… HA-HA…

Me and my friend Moskusen… Dette var en død sådan og skinnet hang på veggen i kafeen. Jeg klappet og strøk, vi hadde nesten samme hårfarge…
Sykkelturen starter på Hjerkinn og jeg parkerte ved togstasjonen. Det er IKKE der man starter og parkerer, det er en egen plass. For meg resulterte det i at jeg hadde en mildt sagt ulovlig kryssing av jernbanespor og roting etter rett retning.
Det var flott vei, men ganske ubrukelig å sykle på hybridsykkel med smale dekk. Løs og dyp grus gjorde at det var skikkelig tung og jeg gikk i alle oppoverbakker. Og langt der fremme kunne jeg se Snøhetta, men hvor var hytta??!!
Jeg var helt alene på veien og greide ikke se meg mett på den flotte naturen.
Veien var endeløs og grusen ble helst bare dypere og dypere.
Men endelig, endelig så jeg Snøheim…

Jeg er ikke i tvil om at sykkelturen gjennom landskapsvernområdet Hjerkinn er en av de tyngste turene jeg har hatt på sykkel. Det fristet mest å sette meg ned å grine, for det jo aldri et alternativ å snu… Men da jeg fikk spist nistepakken på benken utforbi hytta, steg humøret mange hakk. Utrolig hva det gjør med vann og tørt brød med makrell i tomat. Jeg satt ikke lenge, hytta var stengt og det var ikke et annet menneske i mils omkrets. Det var litt skummelt og alle som har sett Jack Nicholson i «Ondskapens hotell» forstår hva jeg prater om. Så snart satt jeg på sykkelen og gledet meg til tidenes nedoverbakke.

Snøheim er en moderne og betjent turistforeningshytte med 80 senger. Hytta var stengt i 50 år da Forsvaret brukte området, men er nå åpen for mat og overnatting fra 25 juni til 26 september.
Lykke i livet: blå himmel og bare nedover….

Jeg holdt godt tempo og trengte nesten ikke trø. Men det var viktig å holde øynene på veien og ha fullt fokus på å ikke skli i den løse grusen. Derfor var jeg totalt uforberedt da jeg plutselig hørte høy snøfting, stamping og en svær, brun masse stormet frem fra høyre. Selv den dag i dag forstår jeg ikke hvordan jeg unngikk å velte av ren skrekk. Men jeg holdt meg på sykkelen og heldigvis kom ikke moskusen etter meg. De kan nemlig løpe i 50 km/t og så høyt tempo greier nok ikke jeg å holde over lang tid. Dessuten veier de 300-400 kg og angriper når de blir forstyrret. Hadde jeg sett at det stod et dyr ved veien, hadde jeg ALDRI syklet forbi. Da hadde jeg heller dratt sykkelen med meg ut i bushen og gått tidenes omvei. Men det gikk bra og så nær kom jeg aldri elefantene i Afrika. Konklusjonen på min egen private safariopplevelse, er at jeg har sett nok moskus for resten av livet og ønsker aldri å se en moskus igjen, med mindre det er gjerde eller 200 meter mellom oss. Fine, fine moskus oksene…

Jeg tror vi var like overrasket og skremt begge to. Og de påbudte 200 meterne var knapt 2 meter… Anbefales virkelig ikke…
Jeg ville egentlig vært fornøyd dersom jeg aldri mer så en moskus, men da dukket de plutselig opp overalt. Disse gikk og gresset nær Hjerkinn….
Jeg feiret gleden over livet med grøt og spekemat i Dovregubbens Hall. De påsto å ha Norges beste rømmegrøt og det er jeg helt enig i.

HALLELUJA, 3,8 km til 330 millioner…

Idag har jeg syklet tidenes mest fjollete sykkeltur… Sjelden har jeg ledd så mye og så godt som da jeg sammen med min eldste sønn testet ut Statens vegvesen sin storsatsing her på Nord Jæren. De bygger nemlig Norges fineste og dyreste sykkelvei. Nylig åpnet den første strekningen på 3.8 kilometer og siden jeg gikk glipp av snorklippingen, var tiden kommet for å teste den ut. Men hvor i alle dager var den???

Han så en smule betenkt ut, siden sykkelen ikke var brukt på mange år. Gir og kjetting var rustent, men motoren virka bra.
Vi bor liksom på feil side av Sandnes, derfor må sentrum krysses.
Dette var for langt, motorveien skulle IKKE krysses (ifølge kartet jeg fant på nettet).

Jeg sykler mye, og det siste 5 årene har det blitt mange turer mellom Sandnes og Stavanger. Jeg bor nemlig i den ene, men jobber i den andre. Det verste jeg vet er å sitte i kø på motorveien, derfor fant jeg ut at jeg sitter heller en time på sykkel hver vei, enn i bilen og irriterer meg. Så jeg ble veldig spent på den nye «ekspress sykkelvei». Tenk om jeg nå kan bruke kun 30 minutter hver vei??!!

Vi fant ihvertfall skiltene…
Første sykkelreprasjon kom da vi nærmet oss Kvadrat. Der ligger også Biltema…

Så da jeg hørte at den første delen av veien var åpnet, overtalte jeg eldstemann til å bli med. Jeg lokket med en Biltema burger, til svenske priser. Det har jeg aldri spist, men jeg ler like godt hver gang jeg ser skiltet… Det er henger liksom ikke helt sammen, bil og burger. Og hvorfor svenske priser? Er det for oss stakkars vestlendinger, som ikke kan Harry handle på grensen? Men det er det vel ingen som kan i disse tider??

I fint driv over brua ved IKEA.
Flagget til topps, vi fant starten på den nye sykkel veien. Veldig usikker på hva den egentlig heter, sykkelstamvei på noen skilt og sykkelexpressvei på andre.. Både med og uten x…
Fancy avkjørseler og mange service stasjoner var det mye av. Vi undret oss litt over hva man kunne få utført på stasjonen, siden den ene sykkelen kunne trengt full service. Men vi fant ingenting.
Så langt, men ikke lenger…

Vi fant sykkelveien, men til den prisen hadde jeg ventet noe mer. Kanskje vinger på sykkelen eller at himmelens basuner lød… Istedet var det en tom og flat strekning, med mye støy fra motorveien. Dessuten ble jeg usikker på hvem den nye veien er beregnet for, tur syklister har det ikke travelt og de som skal på jobb tenker mest på kortest mulig vei fra A til B på de sykkelveiene som allerede finnes. Jeg vet at jeg aldri kommer til å sykle denne veien når den engang står ferdig, det er tidenes omvei for meg. Jeg kommer til å fortsette å tråkke gjennom Strandgata, selv om jeg gjerne skulle sett at de brukte noen av millionene på sikring av syklister der…

Fint tenkt at vi kan sykle i express fart her.
Fina veret og flade veien…
Man kan ikke kjøpe bildeler på Biltema Forus, men hamburgere har de…
Endelig fekk han lønn for strevet..

Det ble ikke mindre humoristisk da vi kom til den nye, flotte Biltema butikken, som ligger like ved den nye sykkelveien på Forus. Det er visstnok en lang og komplisert historie, som involverer både fylkesmann og politikere, så den dropper jeg her. Men burgeren smakte fortreffelig, etter en lang og strevsom tur med el-sykkel på Norges dyreste sykkelvei. Av en eller annen merkelig grunn satt jeg å tenkte på fortellingen om Keiserens nye klær, men jeg er usikker på hvorfor… Ta deg en tur og se selv…

For at enkelte skulle greie å trø hjem, måtte vi innom Biltema ved Kvadrat og kjøpe et comfort sykkelsete og verktøy til å bytte med. Der hadde de både bil og sykkel deler, i motsetning til en annen Biltema butikk…
Det blei Strandgata hjem og kjappest mulig gjennom sentrum.

Drømmen om Nordmarka

For å være helt ærlig, trodde jeg det skulle bli helt annerledes… Jeg hadde hatt «sykkeltur i Nordmarka» på lista min i flere år. Du vet, ikke den lista: «100 ting å se før du dør», men min liste «100 ting å se for å kjenne at jeg lever». Det jeg hadde planlagt var sykkel og telt i dagevis, mellom idylliske vann og små koier, inni dei dype skogane. Det skulle bli en tur som oste fred og ro, jeg i stille meditasjon, helt alene i skauen. Jeg skulle rekke over hele Nordmarka på en langhelg og ikke en flik skulle jeg gå glipp av. Bare meg og skogen, samt kanskje en elg hvis jeg ble ensom. Det kunne bare bli bra…

Det er ihvertfall ikke problem å finne veien—
Meg på sykkeltur i Nordmarka.

Den største overraskelsen var egentlig hvor stort område Nordmarka er. Her snakker man SKIKKELIG SVÆR. Derfor var det idioti å tenke at jeg skulle få sett alt på noen få dager. Så jeg endret planen til å tenke at jeg tar å sykler fra sør til nord, og tilbake igjen på en dag. Det var nemlig så lenge jeg hadde igjen av langhelgen, etter jeg hadde vast meg vekk i fine hager og spennende museum. Men den planen varte bare til jeg kom til første oppoverbakke…. Fytti grisen så bratt det var… Det hjalp ikke på at alle andre jeg møtte, kom MOT meg; det vil si, fra nord (med medvind og nedover). Eller at jeg holdt på å bli overkjørt av en el-syklist, hvor jeg mistenker ut fra tempoet at sykkelen ikke engang var lovlig,….

Han for forbi på et blunk… mens jeg gikk opp bakken.
Når jeg ikke lå i grøftekanten og luktet på blomstene….
Det var tross alt en fantastisk dag…

Av en eller annen grunn var det mye mer tilrettelagt og utbygd enn jeg så for meg. Det var bondegårder og skogdrift, bilvei og plutselig et alpinanlegg… Javel, tenkte jeg, kunne de ikke hatt drift på skiheisen om sommeren også? Fraktet slitne syklister til topps? Det har jeg sett i utlandet… Og de små koiene jeg hadde sett for meg ut ifra navnet, var slett ikke små. Tryvannstua, for eksempel, var skikkelig idyllisk, men slett ingen stue. Her lå flere hytter, omkranset av et tun fullt av folk. Det var hyggelig det og jeg fikk praktisert engelsken min da jeg kjøpte is og kaffe, som ble inntatt i peisestua.

Jeg følte meg hensatt til Sveits eller Østerrike på sommerstid, en ski-nasjon uten snø.
De har store stuer i Nordmarka…
Men jeg fant min trofaste venn elgen. Du ock jag, Alfred….

Dessuten var det mye folk… Det kan ha noe med at det var lørdag, ferietid og at koronavirus har endret folk sine fritidsvaner. Nå er det friluftslivets gleder som får ALLE på tur og det synes jeg er utrolig kjekt. Men samtidig liker jeg skogens fred og ro, så det ble litt utfordrende når det tider var kø. Mange stilte mannsterke på turen, sikkert både en og flere storfamilie i lag. Prøv da å snike deg forbi med sykkel, når barnevogn, smårollinger på trehjulssykkel og de med full oppakning, blokkerer veien. Men det er mulig jeg hadde valgt den mest trafikkerte strekningen i hele Nordmarka; fra Bogstadvannet mot Tryvannstårnet og over til Frongnerseteren.

Endelig var det sånn jeg hadde sett for meg, den øde landevei og meg….
Og dette var sånn det stort sett var…
Nedenfor Frongnerseter lå nok en «stue», med fantastisk utsikt over Oslo by.
På vei nedover alle bakkene, suste jeg inn på Holmenkollen Skianlegg. Da innså jeg at jeg kunne aldri ha blitt skihopper, nok en drøm som brast…
Jada, jada…the King and I…

Det kan høres ut som jeg var skuffet over Nordmarka etter denne turen. Det stemmer slett ikke. Men jeg har lært… Det heter egentlig Oslomarka, og den består (blant annet) av Nordmarka, Østmarka, Vestmarka og Lillomarka. Her er 1700 km2 fordelt på 14 kommuner og to fylker. Slett ikke noe man blir godt kjent med i løpet av en langhelg, selv ikke på sykkel. Og jeg har kjøpt meg et skikkelig kart, slik at jeg er forberedt og har planlagt neste gang jeg drar til Oslo for å følge drømmen. For jeg har fått en smakebit og nye mål på listen min. Her kan det padles, sykles og vandres i det uendelige… Jeg er ihvertfall klar…

Jeg ble invitert på en kveldstur med bading og middag av min gode venninne Ingvill. Hun har bodd i Oslo i mange år og er godt kjent i Marka (som de innfødte sier).
Målet var Aurevatn, et idyllisk lite vann hvor det stort sett aldri var folk. Men det var før… Nå var det telt og hengekøyer på hvert lite nes, bålrøyk og god gang. Noen hadde til og med tatt bryet med å bære med seg et musikkanlegg, slik at de slapp å lytte til skogens fred og ro. Det er godt vi mennesker er forskjellige…

Turist på to hjul i Oslo.

Jeg har aldri tenkt på Oslo som det ideelle målet for en sykkeltur, men det var før. Byen er egentlig perfekt til å oppdage på to hjul, for selv om den er svær med mine landsby-øyner, er den liten i forhold til andre storbyer. Sykkel hadde jeg med da jeg kjørte hjemmefra, og med teltet oppslått på Bogstad Camping, var jeg klar til å utforske både «pulserende byliv og uberørt natur». Det er nemlig slik Oslo markedsføres av VisitNorway, i tillegg til: en veldig fin sykkelby. Det skulle være godt tilrettelagt med sykkelstier og merking, ha et vennlig klima og trenger man å leie en sykkel, er det null problem.

Det største problemet jeg hadde, var å finne frem… Selv om det VAR godt merket, nytter det ikke når man ikke er kjent.. Google Maps fungerer kun hvis du har nok strøm på mobilen, så ta gjerne med kart i tillegg.

Jeg studerte kart over frokosten og bestemte meg for en runde som innebar både Vigelandsparken, Slottet, Akershus festning og Bygdø samt strendene der. At det kanskje var litt mye på en dag, tok jeg som en utfordring. Været var lovende, så jeg valgte badetøy istedenfor regntøy og droppet å smøre matpakke, siden jeg ville smake den lokale maten. Det startet lovende, med stort sett nedoverbakke helt til jeg kom til Vigelandsparken. Dette er et av Norges mest besøkte turistmål, med over 1 million besøkende hvert år. Skulpturene er laget av Gustav Vigeland og han brukte over 40 år på samlingen. Han gav alt til Oslo kommune, mot at de laget en park, som idag regnes som verdens største skulpturpark laget av en kunstner. Det finnes knapt ord: her er både storslagent og vakkert.

Det var med hjerte i halsen jeg satte fra meg sykkelen, jeg hadde husket å pakke sykkellås, men glemt nøkkelen…. Men jeg bare måtte studere på nært hold..
Det er over 200 skulpturer i Vigelandsparken og det er ikke fort gjort å se alle.
Jeg var mest overrasket over hvor folketomt det var…. Jeg har vært her tidligere og da var det kø overalt.
Jeg var 11-12 år sist gang jeg ble fotografert sammen med han sinte her. Da husker jeg at vi stod i lang kø for å få tatt bilde, nå var jeg den enste ivrige fotograf.

Neste stopp på turen var Slottet. Nå var jeg kommet inn i sentrum og det var jammen ikke lett å finne frem. Mest fordi det var mye trafikk, fotgjengere, lyskryss og ikke minst trikkespor. Når man sykler, er trikkespor farligere enn selve trikken, så det gjaldt å holde tunga beint i munnen. Det føltes til tider som å sykle på et Monopolbrett, her var alle gatenavnene jeg kjente fra spillet. Men tilslutt fant jeg Slottet og fikk trødd gjennom Slottsparken også.

Jeg syklet gate opp og gate ned.. Vanskelig å holde oppmerksomheten på veien, med så mye fint å se på samt gatenavn å lese høyt oppe på veggene….

Jeg stilte meg under et tre og smugkikket på han som voktet og marsjerte utforbi.
Hvor er alle turistene? Det var nesten litt skummelt, men det er absolutt i år du bør vurdere en Oslotur, dersom du ikke har sett byen… GOD PLASS….
Det ble en pause og en iskaffe på en benk midt i Spikersuppa. Kafeen het faktisk det, Spikersuppa, men de solgte verken spiker eller suppe…

Jeg fant fort ut at jeg kunne glemme å se Akershus festning, det var det ganske enkelt ikke tid til. Det neste jeg trødde forbi, var Aker brygge, Tjuvholmen og Operahuset, innover der var det nemlig så folksomt at det ville vært vanskelig å komme frem med sykkel. Plutselig fant jeg ut hvor alle menneskene var….tettpakket i disse koronatider, nei takk. Så istedet tråkket jeg ut på det som regnes som Norges travleste sykkelvei, fra Hjortneskaia, langs Frognerkilen og mot småbåthavnen. Her trødde de kjapt forbi; de i dyrt treningsutstyr, de på el-sykkel og ikke minst el-sparkesyklene (som kom i en utrolig fart). Derfor var jeg glad da jeg kunne svinge av mot Bygdøy, her var skog, jorder og grusvei. Samt HAVET..

Dette kalles tilrettelegging for sykkel, og her er visstnok rushtrafikk hver morgen og ettermiddag, også blant syklistene.
Men man skal ikke sykle langt ut av sentrum, før idyllen er opprettet.
Dette er det jeg kaller en solskinnsdag og perfekt sykkelvei.

Bygdøy er en halvøy og et av Oslos mest populære område for bading og tur. Det jeg ikke hadde fått med meg, er at her ligger museum på rekke og rad. Det er hit historieinteresserte fra hele verden valfarter for å oppleve vikingskip, Kon-Tiki, Fram og norsk maritim historie. Vel, kanskje ikke akkurat i år, med korona, men vanligvis er det godt besøkt. Jeg valgte meg ut Norsk Folkemuseum og fikk den mest rørende opplevelsen jeg noensinne har hatt på et museum, (og jeg har besøkt mange)…. Her kom jeg HJEM…til barndommens kjøkken og oppvekst. Til minner og nostalgi, til å innse at årene har gått og tidene endrer seg. Det var både vemodig og trist, men aller mest kjekt. Minner varer evig….

Dette kunne vært mine besteforeldres kjøkken og jeg var plutselig et lite barn igjen. Det ble et langt besøk i barndommen. Jeg satt ved kjøkkenbordet med den blomstrete plastduken og fikk servert kaffe av museumsguiden (som barn drakk jeg ikke kaffe, men nysilt melk). Vi mimret og lo, mens radioen spilte gamle sendinger fra 50-60 år tilbake i tid.
Der stod den gamle høykjerra. Kanskje ikke helt lik den vi brukte til å kjøre inn høyet med, etter at det var tørket på hesjene. Mest stas var det å få sitte på fjordingen Dokka, det var kamp om den plassen hos oss barn.
Museumet er bygd opp med ulike bygninger som representerer forskjellige landsdeler. Her er Gol stavkirke, samt flere tun fra middelalderen. Det var Jærhus, DNT hytte, bygård og gardshus. Jeg var i Sogn og Fjordane, Setesdalen og Finnmark.
Det er 160 bygninger å få med seg, fra middelalderen og frem til vår tid. Her er både bygd og by representert og jeg burde hatt MYE lengre tid til å få med alt.
Da sulten tvang meg ut av museumet og inn på museumskafen, var jeg klar for noe skikkelig heilnorsk kost, som rømmegrøt/spekemat, lefse og gome eller komla. Valget stod mellom pizza og lasagne, hvis man ikke heller ville ha kake eller smørbrød. SERIØST???!! Ikke misforstå, det var ingen usmak på lasagne varmet i mikro ovn, men det stod liksom ikke helt i stil….

Jeg klarte tilslutt å rive meg bort fra Folkemuseumet og mett satte jeg meg på sykkelen igjen. Det var med tungt hjerte jeg sykla forbi alle de andre museum, men jeg var klar for strand. Selv om det hadde skyet kraftig over og tordnet flere ganger, tenkte jeg at ingenting skal stoppe meg fra et bad på Oslos mest populære badestrand, Huk. Her er kiosk, toalett, skulptur, naturiststrand, griller og volleyballbane. Men da jeg kom ned til stranden, slo vinden mot meg og sjøen gikk hvit. Samtidig kom regnet og det frista ikke engang LITT å kle av meg. Tross alt, når badevaktene sitter i boblejakke og ull lue, er det ikke et godt tegn. Så jeg sykla heller inn i Kongens skog og kikket på strendene videre.

Det var slett ikke trangt om plassen på Huk….
Strendene ligger som perler på en snor, jeg passerte Paradisbukta og Bygdøy sjøbad.
Tilbaketuren gikk gjennom åker og eng, regnet stoppet og livet var bare godt.

Jeg hadde en fantastisk dag på sykkel og er absolutt enig i at Oslo oppleves best fra sykkelsetet. Det føltes til tider ikke som om man var i en hovedstad og på sykkel rekker man over mye på kort tid. Det er ellers det eneste negative jeg kjente på etter turen, jeg burde hatt mye bedre tid til å stoppe lenger på hvert sted. Jeg liker ikke tidspress og det å skulle rekke over mest mulig på kortest mulig tid, passer ikke meg. Jeg burde hatt en hel dag i Vigelandsparken og en hel dag på Norsk Folkemuseum. Jeg kunne hatt en hel uke til å prøve de forskjellige strendene og gjerne litt sol i tillegg. Jeg kunne hatt en hel måned å utforske Oslo på sykkel, med alt som finnes av severdigheter og naturskjønne områder. For dette var kjekt og anbefales alle. (Min sykkeltur fant jeg i den flotte boken av Sissel Jenseth: Norges beste sykkelturer og jeg fulgte den nesten hele tiden. ) Ha en fin Norgesferie…

Jeg tok en merket løype tilbake til campingen og fikk noen skikkelige oppover bakker i beina. Da angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med el-sykkelen istedet…