Drømmen om Nordmarka

For å være helt ærlig, trodde jeg det skulle bli helt annerledes… Jeg hadde hatt «sykkeltur i Nordmarka» på lista min i flere år. Du vet, ikke den lista: «100 ting å se før du dør», men min liste «100 ting å se for å kjenne at jeg lever». Det jeg hadde planlagt var sykkel og telt i dagevis, mellom idylliske vann og små koier, inni dei dype skogane. Det skulle bli en tur som oste fred og ro, jeg i stille meditasjon, helt alene i skauen. Jeg skulle rekke over hele Nordmarka på en langhelg og ikke en flik skulle jeg gå glipp av. Bare meg og skogen, samt kanskje en elg hvis jeg ble ensom. Det kunne bare bli bra…

Det er ihvertfall ikke problem å finne veien—
Meg på sykkeltur i Nordmarka.

Den største overraskelsen var egentlig hvor stort område Nordmarka er. Her snakker man SKIKKELIG SVÆR. Derfor var det idioti å tenke at jeg skulle få sett alt på noen få dager. Så jeg endret planen til å tenke at jeg tar å sykler fra sør til nord, og tilbake igjen på en dag. Det var nemlig så lenge jeg hadde igjen av langhelgen, etter jeg hadde vast meg vekk i fine hager og spennende museum. Men den planen varte bare til jeg kom til første oppoverbakke…. Fytti grisen så bratt det var… Det hjalp ikke på at alle andre jeg møtte, kom MOT meg; det vil si, fra nord (med medvind og nedover). Eller at jeg holdt på å bli overkjørt av en el-syklist, hvor jeg mistenker ut fra tempoet at sykkelen ikke engang var lovlig,….

Han for forbi på et blunk… mens jeg gikk opp bakken.
Når jeg ikke lå i grøftekanten og luktet på blomstene….
Det var tross alt en fantastisk dag…

Av en eller annen grunn var det mye mer tilrettelagt og utbygd enn jeg så for meg. Det var bondegårder og skogdrift, bilvei og plutselig et alpinanlegg… Javel, tenkte jeg, kunne de ikke hatt drift på skiheisen om sommeren også? Fraktet slitne syklister til topps? Det har jeg sett i utlandet… Og de små koiene jeg hadde sett for meg ut ifra navnet, var slett ikke små. Tryvannstua, for eksempel, var skikkelig idyllisk, men slett ingen stue. Her lå flere hytter, omkranset av et tun fullt av folk. Det var hyggelig det og jeg fikk praktisert engelsken min da jeg kjøpte is og kaffe, som ble inntatt i peisestua.

Jeg følte meg hensatt til Sveits eller Østerrike på sommerstid, en ski-nasjon uten snø.
De har store stuer i Nordmarka…
Men jeg fant min trofaste venn elgen. Du ock jag, Alfred….

Dessuten var det mye folk… Det kan ha noe med at det var lørdag, ferietid og at koronavirus har endret folk sine fritidsvaner. Nå er det friluftslivets gleder som får ALLE på tur og det synes jeg er utrolig kjekt. Men samtidig liker jeg skogens fred og ro, så det ble litt utfordrende når det tider var kø. Mange stilte mannsterke på turen, sikkert både en og flere storfamilie i lag. Prøv da å snike deg forbi med sykkel, når barnevogn, smårollinger på trehjulssykkel og de med full oppakning, blokkerer veien. Men det er mulig jeg hadde valgt den mest trafikkerte strekningen i hele Nordmarka; fra Bogstadvannet mot Tryvannstårnet og over til Frongnerseteren.

Endelig var det sånn jeg hadde sett for meg, den øde landevei og meg….
Og dette var sånn det stort sett var…
Nedenfor Frongnerseter lå nok en «stue», med fantastisk utsikt over Oslo by.
På vei nedover alle bakkene, suste jeg inn på Holmenkollen Skianlegg. Da innså jeg at jeg kunne aldri ha blitt skihopper, nok en drøm som brast…
Jada, jada…the King and I…

Det kan høres ut som jeg var skuffet over Nordmarka etter denne turen. Det stemmer slett ikke. Men jeg har lært… Det heter egentlig Oslomarka, og den består (blant annet) av Nordmarka, Østmarka, Vestmarka og Lillomarka. Her er 1700 km2 fordelt på 14 kommuner og to fylker. Slett ikke noe man blir godt kjent med i løpet av en langhelg, selv ikke på sykkel. Og jeg har kjøpt meg et skikkelig kart, slik at jeg er forberedt og har planlagt neste gang jeg drar til Oslo for å følge drømmen. For jeg har fått en smakebit og nye mål på listen min. Her kan det padles, sykles og vandres i det uendelige… Jeg er ihvertfall klar…

Jeg ble invitert på en kveldstur med bading og middag av min gode venninne Ingvill. Hun har bodd i Oslo i mange år og er godt kjent i Marka (som de innfødte sier).
Målet var Aurevatn, et idyllisk lite vann hvor det stort sett aldri var folk. Men det var før… Nå var det telt og hengekøyer på hvert lite nes, bålrøyk og god gang. Noen hadde til og med tatt bryet med å bære med seg et musikkanlegg, slik at de slapp å lytte til skogens fred og ro. Det er godt vi mennesker er forskjellige…

Videre fra Flekkefjord til Vanse på sykkel.

For litt tid tilbake, var jeg ute på en helt nødvendig fritidsreise med sykkelen. Jeg har allerede fortalt om turen fra Sogndalstrand til Flekkefjord, men jeg stoppet ikke der. Det var tross alt langfri, mer mat i hengeren og været var strålende. Så da jeg hadde tilbragt noen timer i denne sjarmerende Sørlandsbyen og hadde fått fylt vannflasken og lånt toalett på en bensinstasjon, var det å tråkke ut på den endeløse landeveien igjen. Målet var å sette opp telt ved Seluravannet, der skulle det nemlig være en offentlig strand som jeg tenkte var ideell.

Et siste blikk på Flekkefjord, før jeg tråkket oppover Trolldalen.

Jeg hadde grudd meg til å sykle langs E39 ut av byen, ifølge boken min skulle jeg sykle PÅ hovedveien. Men her var flott sykkelsti godt skjermet fra all trafikk.
Den første grusveien på turen gikk mot vannet Selura, på den gamle Vestlandske Hovedveien. Her var løs grus og skikkelig bratte bakker, så jeg endte med å gå både opp og ned bakkene..

Men da fant jeg ut at sykkelguiden min var utdatert på både kart og beskrivelser, for det var nok lenge siden det var mulig å campe langs Seluravannet. Jeg sjekket Egenes Camping, som hadde spredd seg grådig ut i alle retninger, men de var stengt for telt på grunn av koronavirus. Så jeg fortsatt på grusveien og det var tungt. Veldig tungt… Selv den herlige utsikten over vannet og de skogkledde fjellene rundt, greide ikke å holde humøret opp. Jeg likte allikevel godt veien og kikket ivrig etter spor fra fortiden. Den Vestlandske Hovedveien var den gamle ferdselsveien mellom Christiania og Stavanger, som ble opparbeidet til kjørevei tidlig på 1800 tallet. Mange steder er den vedlikeholdt som tursti eller sykkelvei og jeg har tidligere syklet mellom Ogna til Egersund. Men her måtte jeg gå, løs grus og tung henger= dårlig kombinasjon.

Vakker utsikt over Seluravannet og mot Egenes camping.

Etter all grusen var det herlig å få asfalt under dekkene igjen. Jeg fikk dessuten den gamle E18 helt for meg selv og kunne sykle midt i veien.
Jeg fant den perfekte teltplassen og spredde meg ut. Det var nær nok E39 til at jeg kunne høre duren fra bilene, men mest hørte jeg fuglesang og klukkingen fra bekken.
Like ved lå Hestespranget bru. Både veien og bruen ble bygget i 1839 og brukt som kjørevei i nesten 100 år, som en del av den vestlandske hovedvei.

Dette er den berømte Kvilesteinen, som tidligere lå inne på Fosselandsheia. Her kan man lese inskripsjoner fra tidligere veifarende, deriblant LTS som i 1713 tok seg tid til å hogge inn bokstavene og årstallet i steinen. Jeg satt litt her og kvilte, mens jeg tenkte på alle de som hadde fulgt denne veien tidligere.

Det ble en meget rolig lørdagskveld, hvor jeg satt og kikket opp i tretoppene og spiste egg og bønner til middag. Så neste morgen var jeg så uthvilt som det er mulig å bli etter en natt i telt og klar for å sykle videre. Det ble en fantastisk strekning over heia, med nyutsprunget bjørk og hvitveis overalt. Jeg hadde flere stopp for å beundre utsikten og nyte stillheten. Her møtte jeg verken biler eller andre syklister, faktisk ingen mennesker eller dyr. Men fugler var det mye av…. Etter en skikkelig bratt og lang nedoverbakke, kom jeg til Feda. Denne lille bygda ligger ved Fedafjorden og her har det bodd mennesker siden steinalderen. Navnet betyr visstnok frodig slette, men nå er stedet mest kjent for sin gamle trehusbebyggelse, fiske, turmuligheter og fredelige atmosfære. Jeg ble meget betatt, faktisk så betatt at jeg syklet feil vei….

Hit kommer jeg gjerne igjen, for nå syklet jeg bare gjennom. Jeg kunne ha sovet på vandrehjemmet oppi bakken, hatt med kajakken og gått lange turer.

Det var ikke mye liv i Feda en søndags morgen….
Og Fedafjorden lå innbydende og stille….

Av en eller annen grunn fulgte jeg veien der det var flatt og det var langs sjøen. Men det var ikke der Nordsjøruta gikk, den fulgte en grusvei over fjellet. Jeg tenkte: «Pytt, pytt, hvor mye trafikk kan det være innover mot Kvinesdal en søndag morgen?» Etter at det kom bro over Fedafjorden og E39 ble lagt om, så jeg for meg at det ble ensom på fylkesvei 465 mot sivilisasjonen. Men der tok jeg jammen feil, det kom biler, busser, trailere, lastebiler, bobiler og utrolig mange motorsykler. Det var rett og slett rene motorveien. Etter at jeg hadde undret meg lenge over dette (samt jeg hadde utsikt til Fedabroen og den var tom for trafikk), kom jeg på at jeg hadde lest at E39 var stengt i lange tider fremover. Omkjøring via Kvinesdal… DA vurderte jeg å snu…

Jeg satt lenge på rasteplassen og manet meg opp til å sykle videre…. Dessuten hadde jeg en banankake å spise ferdig….
Sykling gjennom tunneler anbefales IKKE. Jo lenger tunnel, dess mer støy og dårlig luft. Heldigvis hadde jeg lys på sykkelen, det er viktig å huske på når man er på langtur. Ha gjerne med en refleksvest også, mest mulig synlig.

Veien videre innebar flere tunneler og mye trafikk, så det hadde vært tryggere å sykle tilbake til Feda og følge offisiell sykkelvei. Jeg valgte allikevel den korte og farlige veien, men var sjeleglad da jeg fant løypa igjen og kunne sykle på «bygdevegen» inn mot sentrum. Kvinesdal var en nedtur etter koselige Flekkefjord og merkingen av Nordsjøruta nesten fraværende. Jeg slet med å finne veien og lærte noe nytt; nemlig at Kvinesdal er en kommune og ikke en by. Sentrum het Liknes og var raskt unnagjort. Jeg vurderte å spise på en amerikansk diner, bare for moro skyld. I Kvinesdal kommune er nemlig 10% av innbyggerne amerikanske statsborgere (ifølge Wikipedia) og sånn setter sine spor. Men jeg var fortsatt mett og tok fatt på bakkene over heia langs Fedafjorden.

Et siste blikk ned mot Kvinesdalen og fjorden.
Det fineste med sykkeltur er at man kommer tett på naturen og ser alle de vakre detaljene man ellers går glipp av.
Dessuten finnes det alltid overraskelser… Man trenger slett ikke dra til Peru for å se lamaer, disse bor på en gård ikke langt fra Gjervollstad.

Det ble en tung etappe, for her var mye bakker. Det var heller ingen skilt som viste at jeg faktisk VAR på Nordsjøruta, så jeg stussa litt over det. Men ifølge heftet mitt, var jeg ihvertfall på vei mot Lista. Det var en smal og svingete vei og mye trafikk. Jeg forsøkte å legge meg så langt ut mot autovernet som jeg kunne, men der gikk det stupbratt ned mot dalbunnen. Tydeligvis et populært sted for å kvitte seg med søppel og jeg kunne se for meg både sykkel + henger og meg selv ligge blant komfyr, esker, bildekk og annet skrot… Spørs om jeg noensinne var blitt funnet da… Men jeg overlevde og fikk en fin nedkjøring mot Teistedal Rasteplass. Der var det flott, masse benker med tak og åpent toalett. Et passende sted for en lengre pause, tenkte jeg. Og jo lengre jeg satt, dess mindre lyst hadde jeg til å sykle videre.

Finaste rasteplassen min, som ble finaste teltplassen.. Stort mer komfortabelt kan man ikke få det. Dessuten var det knapt biler og andre folk, siden E39 var stengt og omkjøring visstnok går over Kvinesheia.
Det ble en flott, men kald natt, så jeg våknet til rim på teltet.

Jeg hadde egentlig tenkt å avslutte turen i Farsund. Men da jeg neste morgen syklet den fineste etappen av alle, nemlig på grusvei Fv 652 fra Gjervollstad til Heskestad, svingte jeg istedet mot Vanse. Da hadde jeg opplevd en natur som tok pusten fra meg. Her var små vann med idylliske hytter. Det var sauer som beitet i grønne enger, mens lam hoppet og spratt i solskinnet. Det var skog og bekker, fuglesang og masse blomster. Jeg tenkte rett og slett at det er ingenting som kan toppe dette. Dessuten har jeg tidligere syklet Lista halvøya på kryss og tvers opptil flere ganger, hadde vondt i ræva og spist opp all maten. Heldigvis var det en venninne som kom og plukket meg opp, hun skulle den veien uansett og Vanse var ikke så veldig lang omvei. Det eneste som var skuffende, var at jeg ikke fikk spist på den berømte amerikanske dineren i Vanse, den var dessverre nedlagt… Ellers var jeg godt fornøyd med min absolutt nødvendige fritidsreise.

Jøss, et skilt som viser at jeg er på rett vei.. Jeg kunne telle dem på en hånd. på strekningen mellom Kvinesdal og Lista….
Det var mange idylliske småbruk innover heia.
Fina veret og flade veien… da er livet godt!!!
Jeg tror aldri noensinne jeg har spist lunsj på et vakrere sted. OG jeg var helt alene, ingen turister, biler, innfødte eller annet…
Turen gikk ned mot havet og ved Pollen ligger Sigersvollstranda. Jeg stoppet ikke, skulle jeg stoppet på alle vakre stedene, hadde jeg syklet enda….
Siste stoppested: VANSE.
Da var jeg endelig i mål og her føler jeg meg hjemme.

På sykkel og til fots langs Telemarkskanalen.

Jeg har i mange år drømt om å sykle langs Telemarkskanalen, for så å ta kanalbåten tilbake. Turen er en klassiker, som helt siden 1850 tallet har lokker både norske og utenlandske turister til denne delen av Norge. Kanalen går fra kysten ved Skien og helt opp til Dalen, som ligge ved foten av Hardangervidda. Den består av innsjøer, kanaler hugget i fjell og 18 slusekammer, som løfter båtene 72 meter mellom startpunkt og ende. Min drøm var å følge nasjonal sykkelrute nummer 2, som går fra Ulefoss og inn til Dalen. I mitt hode var det en fin og lett tur på flat vei langs kanalen, men den gang ei.

Ulefoss er Norges eldste industristed og har mange severdigheter. For oss ble det lite tid til sightseeing, vi parkerte bilen og lastet opp syklene.
Turen er stort sett godt merket med egne sykkelskilt og går på grusvei, skogsvei og asfaltvei med relativt lite trafikk.

Vi hadde nok ikke forberedt oss godt nok til å trø 11,4 mil fordelt over 3 dager. Jeg hadde stort sett sykla på el-sykkel frem og tilbake til jobb og det kan ikke sammenlignes med å trø vanlig sykkel med tungt lastet tilhenger. Min venninne kom rett fra 2 uker på ei solseng i Tyrkia og var kanskje ikke så godt trent i utgangspunktet…. Så vi burde egentlig tatt hintet, da hun i turistinformasjonen på Øvre Verket i Ulefoss sa:» Skal DERE sykle til Dalen???!!!», etter at vi hadde spurt om hvor vi kunne parkere. Men optimister som vi er, var vi fast bestemt på å komme oss til Dalen på to hjul. Der var hotell booket og billett bestilt på kanalbåt med retur til Ulefoss. Bortsett fra det hadde vi bare to mål: 1. Ingen skader som involverte brudd (siden min venninne har en tendens til å brekke noe når hun er på tur med meg) og 2. Ikke punktere (siden ingen av oss kan lappe sykkel).

Telemark er et Norge i miniatyr og man kan oppleve både en smak av Sør, Vest og Østlandet. Vi var heldige med været og fikk en vakker sensommer i skog og mark.
Ved Eidsfoss kom vi til første sluse etter Ulefoss. Her måtte vi laste av syklene, for å få fraktet alt over den smale passasjen på toppen av slusen.

Turen startet ikke så bra, vi hadde ikke engang kommet oss ut av Ulefoss før vi møtte på den første bratte oppoverbakken. Tungt lastet som vi var, ble det å gå av sykkelen for å dytte den opp bakken. Og det var tungt…. Da lærte jeg noe; det som i Telemark kalles for små-kupert terreng, er det vi på Jæren kaller for fjelloverganger. Dessuten fant vi ut at å kalle turen for «Kanalruta- sykle langs kanalen» var en stor vits. Store deler av turen var gikk nemlig ikke i nærheten av kanalen engang. Som om ikke det var nok, hadde vi ikke syklet langt før vi kom til en stupbratt bakke, hvor jeg fikk skrens på sykkelen og endte i grøfta. Med foten hengende i strømgjerdet, brennenesler og gjørme var det noen lange minutter før jeg greide komme meg løs. Mulig at jeg burde oppsøkt lege etter all strømmen gjennom kroppen, men det ble kjeks og en hvil ved elvebredden istedet.

Vrangfoss sluseanlegg har fem slusekammer som løfter og senker båtene hele 23 meter. Det er dermed det største og mest imponerende i hele Telemarkskanalen. I bakgrunnen av bildet ligger den gamle slusemesterboligen med servering av mat og drikke. Det er mulig å overnatte i de gamle slusevokterboligene tett på kanalen, men vi hadde med telt.
Ved Lunde sluse ble det en stopp med softis og kaffe, før vi parkerte syklene og dro på besøk hos venner. Vi fikk tilbud om overnatting i et palass av en hytte, men takket nei, siden vi hadde med telt. Angret litt på det, ihvertfall en av oss….
Dette var mer slik jeg hadde sett for meg at hele turen skulle være, flatt og fint langs kanalen.
Vi fant et perfekt teltsted langs kanalen, rett etter Hogga. Her delte vi område med tre MEGET sultne og selskapssyke geiter. Min venninne hadde sin første overnatting i telt og var godt fornøyd, selv om det ble lite søvn.
Jeg måtte selvfølgelig teste ut Telemarkskanalen til morgenbad og det ble flere bad der. Temperaturen i vannet var fin, selv om det var langgrunt og sleipt på steinene.

Etter en heller søvnløs natt i telt for enkelte, startet vi friskt og opplagt på turen rundt Flåvatn. Det gikk relativt greit, selv om det fortsatt ble mye gåing og dytting av sykler i oppoverbakke. Det neste vannet vi fulgte var Kviteseidvatnet og fjellene rundt ble brattere og brattere. Plutselig var vi ved Kviteseid Bygdetun, hvor veien svingte bratt oppover mot Vrådal. Det ble en bakke som vi begge kommer til å huske i årevis fremover… Det hjalp ikke på at det var tett i tett med motorsyklister, som freste forbi oss, mens de vinket og gav tommel opp. Vi sleit og slepte oss oppover, mens vi vurderte sterkt å bestille taxi, Falken, NAF, 113 eller andre som kunne frakte oss til toppen…..

Dette er turens mest krevende etappe. Her skal man opp en 4 km lang bakke som svinger seg nesten som Trollstigen oppover, med en stigning på 11%. Vi gikk…og gikk..og dyttet syklene til armene og beina kjentes som bly. Men vi kom opp….
Vi hadde mange stopp underveis for å strekke på rygg og bein. Vannflaskene ble fylt i elver langs veien og det er viktig å ta med mat, fordi det er få steder underveis hvor man kan få kjøpt noe. Vi hadde med kokeapparat, så det ble mye kaffi og kjeks…

Det ble en lengre stopp i Vrådal, her var butikk og mulig for å overnatte. Men vi var fast bestemt på å komme så nær Dalen som mulig før vi satte opp teltet for kvelden, slik at vi tråkket videre. Det ble en lang grusvei langs gårder og hyttefelt, som nok ikke egentlig var så bratt. Men når man er sliten, er alt tungt. Derfor valgte vi å gå i alle oppoverbakker, noe som helst var mye tyngre enn å trø. Ved Vråliosen svingte veien seg bratt nedover til Bandaksli. Der er det visstnok laget hytter som er åpne for alle å overnatte i, men det hadde vi ikke fått med oss informasjon om. Så vi fortsatte langs vannet, på jakt etter den perfekte teltplassen. Det måtte gå galt….

Så glad blir man når man ikke brekker noe, men kun får et skrubbsår. Viktig å alltid sykle med hjelm og ha med førstehjelpsutstyr.

Lands Bandak går en privat grusvei som vi fulgte innover mot Dalen. Der var en tunnel med et dypt hull i veien. I et uoppmerksomt øyeblikk (hvor jeg kom på at jeg måtte ta på baklykten under setet og ikke gadd å stoppe sykkelen…) traff jeg midt i hullet og stupte fremover. Det var bare såvidt at ikke mål nummer 1 gikk i dass, det om å ikke brekke noe. Men jeg kom meg opp og var raskt på sykkelen. Vi stoppet kort tid etterpå, den nydeligste teltplassen lå nemlig ved vannet. Jeg tok et bad for å skylle av blod og støv, mens min venninne øvde seg på å sette opp telt. Neste morgen ble en kort tur på 12 km inn til Dalen, men det er en annen historie…. Kort oppsummert ble ingenting brukket og ingen dekk punkterte, så turen må sies å være vellykket.

Den aller beste teltplassen dukket opp da vi trengte det mest. Vi var slitne, svette, mørbanket og orket nesten ikke lage mat før vi stupte i soveposene. Før klokken 7 på en lørdagskveld, det må være rekord….