Når dæ blæse på Høg Jæren..

Det er ikke ofte jeg avlyser tur på grunn av værvarsel og som regel endrer jeg heller ikke planer jeg har lagt. Det skulle tatt seg ut, om jeg plutselig ble en Solan Gundersen med motstand mot enhver utfordring. Dessuten er jeg opptatt av at friluftsliv kan man bedrive uansett årstid og vær. Man må bare kle seg fornuftig og ta hensyn til valg av aktivitet. Men jeg lar meg ikke lure av Jæren lenger, det har jeg lært av tidligere erfaring.

Karsbu kafe og selskapslokale er en legende på Høg Jæren. Jeg hadde ikke besøkt det nye bygget etter at det gamle brant ned, så en stopp her var obligatorisk. Meget imponert, selv om det var kjekt å se at man fremdeles kunne spise en porsjon stekt komla på en fredag.

Det nytter ikke å legge ut på langtur uten skikkelig proviant…

Rom var booket på Holmavatn Ungdom og Misjonssenter til en billig penge gjennom Airbnb. Selv om vi var lovet Bed&Breakfast, hadde vi handlet med egg og bacon til frokost. Man får ikke mat til den prisen vi betalte her, på Jæren er de nemlig ikke pengedumme.

Det var vått og grått ved badeplassen, men det fine med at det er kaldt på land, er at vannet kjentes varmere ut da vi badet.

Da det ble tid for den årlige sykkelturen med en god venninne, hadde jeg sett meg ut en fin løype over Høg Jæren. Vi har tidligere taklet både frost og snø på Rallarveien i august, samt store nedbørsmengder og vind da vi tråkket Dovre rundt, så vi kan neppe kalles pingler noen av oss. Men da yr.no meldte om at Lillian, årets første høststorm var på vei, takket jeg for meg. Litt på grunn av et kne som fremdeles er i opptreningsfasen etter en stor operasjon, men mest fordi jeg kjenner været på Jæren….

På Holmavatn hadde vi et flott rom med eget bad, samt tilgang til både kjøkken, spisesal og tv-stue. Noen fikk litt flashback til barndommens leirskole, men det var kun positivt.

Etter en god natts søvn startet dagen med fotosession av jærsk himmel. Det var kun oss og sauene som var våkne og været var bra, selv om mørke skyer truet i horisonten.

Selv om det hovedsakelig er lyngheier og mye stein på Høg Jæren, finner man noe skog. Dette er plantet skog og trærne står på fine og beine linjer.

Det ligger litt i navnet Jæren, som fra norrønt betyr jaðarr eller som vi ville sagt «Kanten mot havet». Det er hovedsakelig flatt og det er lite som stopper vinden når det virkelig blåser. Og det gjør det ofte på Jæren.. Høy Jæren regnes som området sør for Undheim, her er det ikke flatt jordbruksland eller lange sandstrender som dominerer ut mot havet. Istedenfor får du et kulturlandskap, som er som skapt for de værharde…Det er kanskje ikke direkte fjell, men mye topper og hauger, som gir lange og seige motbakker.

Det er mye stein på Jæren og milevis med fint lødde gjerder, som holder inne både sau og kyr. Kjør forsiktig dersom de er på veien.

Litt usikker på om Bjerkreim er en del av Jæren, men det var ihvertfall her vi skulle på dagstur. En roadtrip er vel og bra, men man kan ikke bare sitte på ræva og kjøre bil en hel helg, så stor er ikke Høg Jæren…. NB: vi parkerte på Moi i Bjerkreim og ikke Moi Moi.

Det startet som det ofte gjør, med fin nedoverbakke og grusvei.

Men turen opp til Urdalsnipa, eller Bjerkreim senderen, er en eneste lang oppoverbakke og de begynte snart.

Jeg har lest en plass at man skal velge sine kamper… Noe er faktisk ikke verd å kjempe for, fordi man vet så altfor godt hvilket ubehag som kommer. Piskende regn, tordnende vind og det at man må stå og trø i nedoverbakke, selv med el-sykkel… Joda, jeg har syklet nok på Jæren til å vite hva jeg går til. Det suger kreftene ut av kroppen og man blir både kald og sliten. Når vinden uler over Synesvarden og regnet kommer imot vannrett, legger jeg inn årene. Da er det bedre med bil enn sykkel, uansett hvor prinsippfast jeg vanligvis er.

Det fine var at utsikten ble bedre og bedre jo høyere vi kom.

Og snart kunne vi SE senderen, som var målet vårt. Vi så også alle de mørke skyene som samlet seg og vinden økte på jo høyere vi kom.

Men jeg var på Toppturjakt og ville plukke med Joneknuten. Vi skulle ta det som en rundtur, det var bratt og ingen sti, så svetten rant. Temperaturen var bra, det var tross alt august, så ull, vindtett og bratte bakker var litt i overkant.

Jeg taklet endringene relativt bra, mens turfølget var tydelig på at roadtrip ikke sto høyt på listen over godkjente helgeturer. Det kom seg etter et friskt bad og en bedre middag, samt jeg la frem planen om topptur og litt blodslit neste dag. Hun hadde allerede vært på Urdalsnipa, men det var mange år siden. Derfor fremstod turen som ny for oss begge. Ute pøste regnet ned og vinden ulte rundt veggene. Jeg var jammen glad for at vi ikke lå i telt ute på heia.

Jeg kom meg opp til varden, farlig nær makspuls. Utsikten var upåklagelig, her var hei og vann, samt ufattelig mye stein i alle retninger. Det blåste kvasst, så det ble ikke lang pause på toppen.

Det var mer behagelig å gå ned, men ikke sånn veldig mye. Kneproblemer gir ofte mer smerte i nedoverbakke og jeg var glad for stavene som hjalp meg å holde balansen.

Omveien til Joneknuten tok oss over myr og bekker, så jeg ble skikkelig våt i beina. Verre var det å komme seg over gjerdene, her var ingen gjerdeklyvere. Det var heller ikke merket løype, så det tok sin tid å navigere med kart.

Og langt der borte kunne vi se Bjerkreim senderen, det egentlige målet for turen.

Lørdagen ble en lang dag på tur. Vi kom oss tidlig avgårde, men brukte god tid til å stoppe. Det var stille før stormen og vi nøt noen glimt av sol. Siden det kun skulle være en kjapp tur opp og ned, droppet vi matpakken og termos. Sekken var så lett som mulig, litt vann, nøtter, sjokolade og regnbukse. Det frista nemlig lite med noen lange stopp, det var meldt mye regn, kraftig vind og torden byger. Innevær, med andre ord….

Det var fint å komme ut på grusveien igjen, men en eneste lang oppoverbakke på grus er strevsomt det også. Og kjedelig, veldig kjedelig…særlig i dårlig vær.

Fareskiltet var nok på sin plass, men ikke så relevant denne dagen.

Det var ingen stor opplevelse å komme helt opp, litt nøtter og vann, så var det å snu for å gå ned igjen.

Da kom endelig stormen, så jeg har ingen bilder fra nedturen. Det var en sånn «hold kjeft og bare gå» tilbaketur, hvor jeg var overlykkelig da jeg endelig så bilen.

Det er en god følelse å være sta og gjennomføre det man har planlagt. Samtidig er det evnen til å takle forandringer, som lar deg vokse som menneske. For ting skjer og det blir ikke alltid som man har sett for seg. Jeg ville på sykkeltur, men det var nok mest fornuftig å droppe den for en mer behagelig reise. Det ble allikevel en fin helg og jeg tenkte mer enn en gang på hvor takknemlig jeg var for ikke å sitte våt og kald på et sykkelsete, i stiv kuling over lyngheia. Det kommer andre muligheter til å legge ut på turen, når kneet er bedre og været kanskje bra. Men vinden slipper jeg nok aldri unna på Høg Jæren…

Jeg vet at det har vært en stri dag når TVen kommer på…. Da er jeg for sliten til å holde en bok eller føre en samtale.

Natten ble tilbragt i hytte på Ogna camping, et skikkelig godt valg.

Her har man kort vei til havet, selv om bølgene var altfor store til at jeg våget å ta et bad.

Hjemturen gikk igjen på Fv 133 til Buevegen og Undheim. Det var gløtt av sol og sauene lå fortsatt i veikanten. Finaste Jæren ❤️

Sør-Karmøy på to hjul.

Det finnes noen steder som bare er skapt for sykling og blant disse, er Karmøy noe for seg selv. Grunnen er enkel: det er flatt, korte avstander mellom severdighetene og godt tilrettelagt med skilting og sykkelstier. Dessuten blåser det lite, i hvert fall var det lite vind da jeg besøkte området. Det er laget et eget sykkelkart som du kan finne på nettet, her finner du avstand i kilometer og oversikt over hva du kan oppleve underveis. Karmøy har to merkede løyper; Skudeneshavn runden og Karmøy runden i North Sea Cycle Route. Jeg hadde planlagt å sykle begge to, det er liksom ikke grenser for hvor mye man kan rekke over med el-sykkel. Den gang ei..

For en havutsikt.. Det ble noen fantastiske solnedganger i godstolen utenfor teltet.

Det var flere steder på campingplassen hvor man kunne rigge seg til for å se solen stå opp eller gå ned. Jeg satt mest ved teltet, finaste plassen.

Jeg valgte å gjøre det enkelt og tok inn på Sandhåland campingplass. Her må jeg virkelig si at det de skrøt av på hjemmesidene, stemte godt. Det var et fantastisk sted, med «panoramautsikt til himmel og hav og naturen tett på». Jeg satte opp teltet, med utsikt til beitende sauer og hvor jeg kunne se ned på de få bo-bilene som stod parkert. Det var så tidlig i sesongen at jeg fikk rabatt og gode turtips av de ansatte. Campingen hadde alt som jeg trengte; strøm, rene toaletter og ikke minst gratis dusj. Glad og fornøyd pakket jeg sykkelen og dro ut på tur…

Det var kort vei å sykle fra campingplassen til de fantastiske strendene Sandvesanden og Mjølhussanden. Jeg kom samtidig med en skoleklasse som også var på sykkeltur. De badet og lekte, så det ble rene sommerstemningen.

Jeg innrømmer gjerne at jeg var imponert, utskjemt som jeg er med Jær-strendene.

Jeg ruslet over til Mjølhusstranden og tok meg et bad i ensom majestet. Det var varmere her enn sist jeg badet i sjøen hjemme og det undret jeg meg over.

Vakre strender ligger på rekke og rad innover mot Skudeneshavn, men det er mye annet å se. Jeg siktet meg inn på en annen severdighet, nemlig Syreneset fort, som er et tysk kystfort fra andre verdenskrig. Det skulle være en flott tursti ut til fortet, men den fant jeg bare ikke, selv om jeg syklet frem og tilbake mange ganger. Sikkert lavt blodsukker, tenkte jeg, og syklet innover mot Skudeneshavn for å finne noe mat. Det var lite trafikk på veiene og da jeg nærmet meg byen, var det flott sykkelsti. Jeg har besøkt Skudeneshavn flere ganger tidligere, men det var såpass lenge siden at jeg følte meg som en bortkommen turist.

Gamlebyen består av 125 hus og sjøhus fra tidlig 1800 tallet og er et vernet kulturmiljø. Her er trange gater og smale smug, perfekt for sykkel.

Visste du at Verdens minste kafe (den heter faktisk det…) ligger i Skudeneshavn? I byens gamle bakeri, strategisk plassert i Søragadå 23, kan man meske seg med mye godt. Jeg nøt maten ute i bakgården og det smakte fantastisk.

På vei opp til byparken passert jeg «Damå i parken». Hun speidet mot havet, kanskje så hun etter seilskuten hun pleide å henge på. Gallionsfiguren er oppkalt etter den romerske gudinnen Concordia og ble kjøpt på skipshoggeri i Stavanger og hengt opp i 1921. Det syntes jeg var passende i en seilskuteby..

Byparken var en skikkelig oase, med stier gjennom skog og store skyggefulle plener. Jeg fant aldri den berømte månesteinen, som kom med isen for 800 millioner år siden, men det var mye annet fint å se på.

Fra utkikkspunktet fikk jeg en flott oversikt over havnen og byen.

Skudeneshavn har flere ganger blitt kåret til hele Norges sommerby og det forstår jeg godt. Her må det være en drøm å rusle rundt i sommerklær, spise en is og beundre de koselige smågatene med alle sine detaljer. Nå var mye stengt, siden det tross alt var utenfor sesong. Men jeg fikk allikevel sommerfølelsen, kanskje fordi solen skein fra skyfri himmel og jeg kunne sykle uten jakke og med bare ermer. Menneskene jeg traff var utrolig hyggelige, de hadde liksom sol i blikket og varme i stemmen. Hun ene jeg kom i snakk med, bodde ute ved Syreneset og snart var jeg på sykkelen igjen. Denne gangen med håndtegnet kart og en grundig beskrivelse av hvor turen gikk fra.

Endelig kom jeg meg ut på Syreneset og det stemte at turstien var en flott opplevelse.

Selve fortet ble jeg fort ferdig med, det var betong, stein og dårlige vibber over det meste. Men havutsikten var formidabel, så her har nok tyskerne tenkt BELIGGENHET, BELIGGENHET og BELIGGENHET.

Man får matlyst av å sykle tur og her skal du få et skikkelig gourmetmåltid, som er enkelt og veldig godt. Stek noen bratwurst, skjær opp en halv løk. Serveres i brød eller lompe, med mye sennep og og god drikke til. Bon appetitt…

Etter en god natt søvn i teltet, pakket jeg niste og badetøy. Nå var jeg klar for langtur og hadde en ide om hvor jeg skulle sykle. Men så glemte jeg kartet og det var slett ikke noen krise. Det er liksom ikke så mange steder man kan sykle seg vill på Karmøy, det er en vei rundt det hele og en vei som går over øya. Dermed holdt jeg stø kurs nordover. Det varte ikke lenge før jeg kunne rulle ned til Ferkingstad havn og videre ut til Fishermens Memorial. Minnesmerket er over fiskere fra Karmøy som er omkommet i amerikanske farvann. Det er få steder i Norge, hvor så mange har pendlet til USA for å jobbe i fiskeindustrien, som vest-Karmøy. Alt jeg ikke vet… Dessuten fikk jeg høre om kong Ferking, som levde og regjerte her på 600-tallet. Han hadde hatt en svær kongsborg hvor det nå lå en sauemark, men av borgen var det ingenting å se.

Haven i Ferkingstad er ikke særlig stor og det var ikke et menneske å se da jeg var der. Annet enn båter, sjøhus, hav og blå himmel.

Det var ikke så mye som en stein igjen å se av den gedigne borgen kong Ferking hadde ute på marken her. Visstnok var salene hans så store at at 5-600 menn kunne danse der samtidig og kongen elsket alt av gull. Det skal være en nedgravd gullkalv et eller annet sted i området, men jeg hadde ingenting å grave med, så det var ikke aktuelt.

Minnesmerket består av et klokketårn og et steinkors, samt en plate med alle navnene. Jeg parkerte sykkelen her og gikk videre på kulturstien for å finne spor etter båtnaustene på Hop og slaget på Stavasletta, men det greide jeg ikke.

Å lete etter noe, når man egentlig ikke vet hva man leter etter, var ganske meningsløst. Ikke så jeg noe som kunne se gammelt og berømt ut mellom steinene…

Etter Ferkingstad var jeg klar for lunsj og det var flere flotte steder å velge mellom. Men jeg hadde vært på Åkrasanden før og visste at vakrere sted finnes knapt. Her ligger 7-8 strender på rekke og rad, knyttet sammen med sti. Det ble en lang pause i solen og egentlig kunne jeg tenkt meg å bare bli på stranden. Den er tross alt kåret til Norges vakreste strand mange ganger, kanskje Europas, eller verdens vakreste. Sånn lå jeg der og tenkte på… Latskapen seig over meg, men det var så mye annet jeg ville se. Burmaveien, for eksempel. Det er navnet på grusveien som går tvers over Karmøy og som kanskje er mest kjent for å være en av Norges mest hjemsøkte veier. Det hadde jeg ikke fått med meg da jeg kikket på kartet, men jeg undret meg over navnet. Veien ble bygget under 2 verdenskrig og det går utallige vandrehistorier om døde soldater, hodeløse Gro, biler som ikke vil kjøre og en gammel sjømann som ses i mørket.

Det var godt i solstolen på Åkrasanden og jeg lot meg underholde av italienske turister som hadde fotosession på stranden.

Det ligger et kystmusem i Åkrehamn, men det var stengt. Jeg kikket inn vinduene og det er nok verd et besøk. En annen gang…

Grusveien er omtrent 9 kilometer lang og her var ikke mye trafikk. Naturen varierer mellom tett skog og lyngheier, samt flere flotte vann.

Det er verken lov til å bade eller padle i vannene, ei heller telte for nær. Grunnen er at det er drikkevann og selv om jeg var klar for en dukkert, respekterte jeg det.

Jeg traff ingen andre langs Burmaveien enn disse to, så neste gang må jeg nok sykle om natten, hvis jeg skal oppleve noe spennende.

Jeg drøyde badet til jeg kom til Skudeneshavn og leide Bade Olena Bybad. For 100,- fikk jeg hele badstuen og gjestehavnen å meske meg i. Det ble en fantastisk opplevelse, hvor jeg vekslet mellom hete og kulde.

Neste dags sykkeltur gikk fra Kopervik, den største byen på Karmøy og til Avaldsnes, det mest berømte stedet på Karmøy. Her finnes også en fin runde å sykle, men jeg syklet kun opp og ned samme vei. Det var fantastisk å komme tilbake til Avaldsnes, særlig fordi jeg kom inn i kirken. Det skulle være bryllup og dåp, og da døren stod åpen, smatt jeg inn. Med stjerner i blikket, avsluttet jeg Karmøybesøket med en tur innom en god venninne. Jeg hadde fremdeles mye igjen jeg hadde lyst til å oppleve på Karmøy, men det får bli til neste gang. Så dersom du bare skal sykle EN tur i år, og vil sommerfølelse og vind i håret, anbefaler jeg to hjul på Karmøy.

Karmøy er småveier og mye bondeland. Det liker jeg godt…

Det var stort å komme inn i Olavskirken fra 1250. Kirken ble vigslet til Olav den hellige og var et viktig stoppested for pilegrimer på vei til Nidaros.

Med sykkel langs Kystpilgrimsleia, fra Bergen til Selje.

Egentlig skulle jeg ha vært på fottur i Nepal, men en testtur i Jotunheimen fikk meg til å innse at formen ikke var god nok til den type ferie. To runder med korona, samt oppstart i ny jobb, har tatt mye energi dette året. Dermed var treningsgrunnlaget heller tynt og jeg tenkte derfor at el-sykkel med telt, mellom Bergen og Trondheim i oktober, er en fin plan. Jeg hadde allerede brukt sommeren på å utforske nøkkelstedene sør for Bergen, så jeg satset alt på fint sykkelvær og at ikke alle nøkkelstedene var stengt for sesongen. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men det pleier det sjelden å gjør….

Plutselig forstod jeg konseptet med sakte-tv, slik som programmet fra 2011, Hurtigruta minutt for minutt. Jeg hadde sikret meg stoler i panoramavinduet foran på danskebåten. Der satt jeg i omtrent 5 timer og så verden gli forbi. Det var utrolig avslappende for kropp og sjel.

Det er alltid kjekt å komme til Bergen og som turist på to hjul, rakk jeg mye. Så får det heller være at det tok nøyaktig 2 minutter fra jeg syklet av båten, til jeg var gjennomvåt. Bergen leverte som vanlig regn, regn og mer regn.

Jeg hadde bestilt en seng på sovesal, en pilegrim er ikke kravstor. Jeg følte nesten jeg var tilbake på caminoen i Spania, hvor jeg som regel sov på store sovesaler. Men uten regntøy og ull i alle varianter…

Nøkkelsted i Bergen er Mariakirken. Jeg var heldig og kom på en søndag, da det var kveldsgudstjeneste. Så jeg ble tatt godt imot og fikk stempel.

Det var mange ting jeg var i tvil om, før jeg dro. Skulle jeg ta el-sykkel eller vanlig, for hvor lett ville det bli å lade sykkelen underveis? Og skulle jeg satse på telt eller på å finne overnatting under tak? Telt krever en helt annet oppakning, som igjen gjør at batteriet på sykkelen tappes fortere for strøm. Det var mange diskusjoner i hodet mitt i tiden før jeg dro, men jeg gikk for den tunge varianten, telt og fullastet sykkel. Jeg fikk min sønn til å kjøre meg til Tananger, tidlig en søndag morgen, for å ta danskebåten til Bergen. Det ble et kort besøk i Vestlandets hovedstad denne gangen, men det er alltid kjekt i Bergen. Denne handel og sjøfartsbyen har hatt mye å tilby, helt siden den ble grunnlagt i 1070 av Olav Kyrre.

Etter å ha studert kartet for å finne den tryggeste veien på sykkel ut av Bergen sentrum, endte jeg på hurtigbåten til Lygra. Det KAN ha noe med at jeg holdt på å havne i en 1 km lang tunnel og nær ble overkjørt av en bil da jeg snudde. Google Maps er ikke alltid det beste å sykle etter….

Mannskapet på båten ristet på hodet og påsto at INGEN tar med sykkel til Lygra. Jeg forstod ikke hvorfor, før jeg kom frem. Der ble jeg møtt av bratte trapper opp fra kaien, så det ble en kamp for å dra sykkelen oppover.

Det var kjærlighet ved første blikk da jeg kom opp på lyngheia og fikk sett meg litt rundt.

Jeg hadde i forkant ordnet overnatting på Magnusgården og fikk et helt hus nesten alene. Dessuten kunne jeg lade sykkelen i uthuset og det stod middag klar i kjøleskapet.

I det vernede kulturlandskapet på øya Lygra, gresser utallige villsauer. Jeg tror den friske lufta og nærheten til Atlanterhavet gir gode forhold, for sjelden har jeg smakt bedre suppe…

Jeg hadde tenkt å sykle ut av Bergen, men det ble ikke sånn. Det var jeg veldig glad for, det var nemlig noe helt annet å sykle mellom nøkkelstedene på Lygra og Kongshaugen på Seim. Her snakker vi virkelig om historiske steder, for allerede på Harald Hårfagres tid, var det kongsgard på Lygra. Her bodde Håkon den Gode og de arkeologiske funnene vitner om et maktsenter for hele området. Men det var de smale veiene, lune vikene og trærne i høstfarger som gjorde at jeg nøt turen. Milene fløy unna og snart var jeg på Kongshaugen, gravplassen til Håkon den gode. Det gamle kirkestedet hadde fantastisk utsikt og bratte oppoverbakker…

Det var lite trafikk på veien mot Seim og jeg nøt turen. All bagasjen lå igjen på rommet og jeg følte nesten at jeg fløy….

Jeg hadde planlagt en god pause på Seim, men jeg fant ingen åpne kafeer eller spisesteder. Heldigvis var Spar butikken åpen og jeg mesket meg med ferskt brød, banan og sjokolademelk. Siden en pilegrim er nøysom, kjøpte jeg mat som enten var på tilbud eller datosalg.

Det var stengt ved Håkonshaugen, men jeg fikk stempel og hoppet over gjerdet for å gå en runde.

På vei tilbake til Lygra sykla jeg forbi et skilt ned til sjøen, hvor det stod BØKESKOG. Mer skal ikke til før jeg blir nysgjerrig og må ta en omvei for å sjekke ut. Det angret jeg ikke på, Vollom er verdens nordligste bøkeskog og har turstier, badeplass, toalett og benker å sitte på. Anbefales varmt…

Tilbake på Lygra, måtte jeg ut på tur… Alle som besøker øya, enten man kommer som pilegrim eller turist, bør ta seg tid til å følge løypa over lyngheiene. Sjelden har jeg opplevd en sånn fred og ro i naturen. Det var dønn stille…

På Lyngheisenteret kan man lære mer om den vestnorske kystkulturen og her er både restaurant, kinosal og museumsbutikk.

Men jeg skulle videre nordover, så henting med hurtigbåten var bestilt neste morgen. Neste stopp var Gulatinget og Eivindvik, så det enkleste var å ta båten til Sollibotn. Det var mest på grunn av været, årets første høststorm hadde meldt sin ankomst og det var forventet store nedbørsmengder og kraftig vind. For ikke snakk om både fare for jord og leire ras.. Jeg hadde regntøy med, så jeg var mest bekymret for vinden. Det hjalp ikke akkurat på, at hele mannskapet på MS Frøya var møtt frem for å se meg slepe sykkelen av, da vi la til kai på Sollibotn. «Ska du verkelig sykla i DET veret???!!» lurte de på og jeg smilte tappert og sa JA, DET GÅR SÅ BRA….

Det var noen kilometer å sykle fra kaien og frem til nøkkelstedet. Jeg lagte et mantra for meg selv, som spant om og om igjen i hodet «Det er bare en byge, snart slutter det å regne….» Det hjalp lite, i hvert fall på vinden.

Men jeg fikk stemplet og det var et imponerende syn. Bare synd at hele passet ble vått, slik at alle stemplene rant utover. Pytt, pytt, må regne med litt svinn i den store sammenhengen…

Været la ingen demper på naturopplevelsen, det var utrolig vakkert. Dessuten hadde jeg veien for meg selv og nøt turen videre langs fjorden.

Gulatinget er Sogn og Fjordane sitt 1000 års sted og vel verd et besøk. Her lå mellom 900 og 1300 e.Kr det største tinget i Norge, hvor vikingene møttes for å diskutere politikk og utarbeide lover.

Og det gjorde det jo… Av regn blir man våt, men med ull under og tråkking i kraftig motvind, var det ikke et problem å holde varmen. Jeg tenkte mye på pilegrimer i gamle dager, hva de må ha slitt for å komme til Nidaros… Det ble en liten nedtur da jeg kom til Gulatinget, hvor jeg hadde tenkt en lengre pause og lunsj. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde mistet nøkkelen til sykkelen. Jakkelommen var åpen… Det største problemet var da at jeg kunne ikke ta av batteriet på sykkelen for å lade, så resten av ferien bar jeg sykkelen mye opp og ned trapper, inn og ut av hytter og rom eller slepte den ned i en kjeller til en stikkontakt. Det fikk meg til å angre endel på at jeg hadde tatt el-sykkel og ikke vanlig, men ellers hadde jeg ingen problemer med sykkelen under turen.

Det er mye bakker på Vestlandet og jeg gikk endel for å spare strøm, i de lengste og bratteste oppoverbakkene.

Som passasjer på bilferjene slapp jeg å betale, siden jeg ikke kom i bil.

Etter Gulatinget ble det en dryg tur til Hyllestad. Jeg tok ikke hurtigbåten, men syklet i stedet til Rutledal Ferjekai og tok ferje over til Rysjedalsvika.

Jeg hadde mest lyst til å hoppe over hele Hyllestad… Ikke fordi kvernsteinparken ikke er verd et besøk, det er den absolutt. Men jeg var søkkvåt, sliten, nesten tom for strøm og det var å sykle flere mil frem og tilbake samme vei. Så jeg kom, stemplet og dro, uten å kikke nærmere på en eneste kvernstein…

Jeg takket høyere makter for alle venterom på kaiene. Det var alltid tørt, varmt, toalett og strøm til ladning av sykkel. Stort sett hadde jeg plassen for meg selv og tok meg til rette med matlaging og bytte av klær.

Jeg har alltid tenkt på meg selv som en som blir fort kvalm på sjøen. Det gjør jeg ikke lengre, det ble mange røffe båtturer underveis.

Jeg ankom Florø på kvelden og herfra er det mulig å besøke to av nøkkelstedene. Derfor hadde jeg booket hytte på campingplass i to netter og satset på å tørke opp mest mulig av klær og sko. Det var en god plan, været ble ikke bedre. Lavtrykkene stod i kø og det var meldt ekstreme nedbørsmengder. Men jeg skulle til Kinn, som jeg hadde sett på som et av høydepunktene på turen. Den lille øya, vest for Florø, har verken bilvei eller særlig mye annet. Men det er spektakulær natur og Kinn kirke, fra 1150. Det er mottak for pilegrimer om sommeren og en DNT hytte hvor man kan overnatte. Jeg gledet meg vilt…

Det går ikke mange daglige båter til Kinn, så det krever endel planlegging. Jeg var tidlig oppe, pakket mat, syklet til sentrum og kom meg på tidligste båten i 07 tiden. Det var akkurat begynt å lysne da vi kom frem til Kinn.

Øya ligger helt ute i havgapet og jeg har sjelden følt meg så alene i hele verden. Det var vakkert og jeg tenkte «Her vil jeg tilbake»…

Det er alltid litt rart å komme frem til et sted man har sett på mange bilder og se det i virkeligheten. Jeg var slett ikke skuffet over stedet, selv uten stempel og med kun låste dører.

Kinnaklova har en spesiell form og er fra gammel av, kjent som et seilingsmerke langs kysten. Det går tursti opp til toppene, men jeg sto over. Det var søkkvått i bakken og jeg hadde en bår å rekke tilbake til fastlandet.

Det er ikke langt mellom ferjekai og Kinn kirke, så egentlig hadde jeg ikke trengt å ha sykkelen med.

Endelig tid til medbragt frokost… Jeg var utrolig takknemlig for det lille venterommet på Kinn, sterk vind og våte klær er en dårlig kombinasjon.

Kinn var et at de stedene hvor man kjenner en spesiell kraft og energi i naturen. Det var kanskje stillheten, selv om man hele tiden hørte vinden og bølgene som sto mot land. Eller utsikten mot fjell og himmel, samt det vide havet. Jeg kjente meg hjemme på Kinn, det minte meg om Jæren. Da var jeg mindre begeistret for Svanøy, det andre nøkkelstedet ved Florø, men det kan skyldes andre ting. Øya var et viktig kirkested i middelalderen og er kjent som fødested til Eirik Blodøks. Det var visstnok en gammel offerplass i vikingtiden, men jeg fikk ingen varm mottakelse da jeg vimset meg inn på Svanøy Hovedgård i håp om stempel. Oversett, er vel rette uttrykket, men butikken/puben på kaien hadde alt jeg trengte. Og jeg rakk båten tilbake til Florø og fortsatte reisen mot Nidaros…

Det var nok dette det var meningen at jeg skulle se på Svanøy, et gammel steinkors fra 1000 tallet, hugget i Hyllestad. Korset er inspirert av de britiske korsene og skal ha blitt reist av Olav den hellige.

Svanøy har et varmt klima og her vokser både planter og trær som ikke er vanlige å finne på Vestlandet. Men nå var det høst…

Klar for det meste… Jeg rakk aldri å kjøpe nye gore-tex sko før ferien, så det ble de til 100,- på Spar Kjøp. De var gode både til å gå og sykle med, men jeg var konstant våt i beina. Løsningen ble søppelposer over sokkene, som hjalp endel. Og selvsagt ullsokker, ALLTID ULL…

Rallarveien, Norges fineste sykkeltur.

Rallerveien er Norges desidert mest populære sykkeltur og turen sykles årlig av omlag 25 000 glade syklister fra inn- og utlandet. Det sies at det er kombinasjonen av mektig høyfjellsnatur og gammel jernbanebane historie som gjør turen til noe helt spesielt, og det kan jeg være enig i. Her sykler man nemlig den gamle anleggsveien mellom Haugastøl og Flåm, som ble bygget på slutten av 1800 tallet. Veien er verken utvidet eller modernisert, slik at man kan se både murer og broer slik de opprinnelig ble bygget. Jeg har hatt lyst til å oppleve området, helt siden jeg stod på Haugastøl for 20 år siden, klar til å sykle. Men den gang ble turen avlyst, fordi barna var for små og været for dårlig. Men ENDELIG, ENDELIG var tiden kommet til at jeg var pakket og klar…

Det er slett ikke vanskelig å få leid seg en sykkel på Haugastøl, som leveres i Flåm. Jeg hadde tatt med meg min, siden jeg skulle dra henger. Man sparer ikke særlig på å ha egen sykkel, siden man da må betale på toget tilbake til Haugastøl og det er begrenset med plasser for sykkel. Leiesyklene var veldig bra, ifølge Maiken.

Da var vi ready for take-off… Det er mange som sykler turen som en dagstur, turen er tross alt ikke mer enn 81 km lang. Men de er nok i fåtall og vår plan var å bruke god tid.

Det var godt å komme ut i naturen, stoppe for litt mat og dobesøk.

Jeg hadde fått med meg en god venninne, Maiken, som hadde syklet turen før. Dermed ble hun utnevnt til guide, mens jeg tok meg av den praktiske planleggingen. Målet var telt, selvforsynt med mat og mest mulig ute i naturen. Det startet ikke så bra, værvarslingen sa «store nedbørsmengder, gult farevarsel for jordras og mye vind». Men jeg var blitt stoppet av været en gang før og vi ble derfor enige om at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær». Det neste var at jeg satt i bilen med en skikkelig dårlig følelse av å ha glemt noe. Vi stoppet underveis og jeg fant ut at to poser med mat stod igjen hjemme på kjøkkenet. Heldigvis har de både Rema 1000 og Vinmonopol i Odda, så alt ordnet seg.

Jada, jada; det var akkurat SÅNN jeg hadde sett det for meg, RALLARVEIEN.

Det er var ikke akkurat sykling i kø, så vi koste oss med denne gjengen.

Vi var heldige og rakk Kafe Oksebotn før de stengte, hvor eieren serverte kakao og fantastiske vafler. Kafeen var en gammel vokterbolig og et trivelig sted.

Det tar tid å kjøre fra Jæren og opp til Haugastøl på 1000 meter over havet, slik at vi var ikke klar på sykkelen før nærmere klokken 3. Den første etappen vi hadde planlagt, var til Finse, eventuelt se hvor langt vi kom før vi satte opp telt. Været var greit nok, mest vind med noen byger innimellom. Veien mellom Haugastøl og Finse har god kvalitet og vi møtte mange syklister som kom mot oss. Det er populært for de som vil ha en liten smakebit av Rallarveien, å ta toget til Finse og sykle tilbake til Haugastøl. Den biten er fin nedoverbakke, 27 km og masse vakker natur å beundre. Vi syklet slakt oppover, med kraftig motvind og jeg angret bittert på at jeg hadde tatt med henger…Men bevares; det var utrolig vakkert… Da vi nærmet oss Finse, var vi klar til å ta kveld og stormskyene bygget seg opp over oss. Maiken hadde tilfeldigvis booket 2 senger på den nye Brebua, siden all annen overnatting på Finse er stengt på grunn av oppussing. For en lykke da vi fikk et stort og fint 4 manns rom. Dessuten varm dusj, peisestue, kjøkken og hyggelig hyttevert…

Været var mildt sagt skiftende og naturen var en stor opplevelse av skjønnhet.

Da nærmer vi oss Finse, dette vintersportstedet som egentlig bare er et stopp på toglinjen mellom Oslo og Bergen.

For en luksus å parkere syklene utforbi og vite at man har tak over hodet for natten.

Neste morgen våknet vi til regn, yr og mer regn. Etter en god frokost, (selv uten de hjemmelagde knekkebrødene som stod igjen hjemme), var planen å sykle innom Rallarmuseumet på Finse. Men guiden syklet fort forbi og trodde det lå mye lengre ute, så det får bli til neste gang. Istedet fikk vi en museums opplevelse på Fagernut vokterbolig, etter at vi hadde passert det høyeste punktet på turen. Det ligger på 1343 meter over havet og her oppe er det både kaldt og mye snø. Det var faktisk usedvanlig mye snø fremdeles i fjellet, noe som medførte at sykler og henger måtte dras over utallige snøfenner. Det var tungt, særlig på ene stedet hvor hengeren veltet og måtte løftes nesten 2 meter opp på veien. Vi fikk tilbud om hjelp fra en flokk mannlige treningssyklister, men kvinnelig, middelaldrende stolthet (stahet) fikk oss til å takke nei til den. Istedet slepte og løfta vi så svetten skvatt og adrenalinet pumpet, til både henger og sykler stod trygt på veien igjen. Godt det var kaffe og vafler på Fagernut, så vi fikk hente oss inn og samle krefter til å fortsette…

Det var en sur og kald morgen da vi sa adjø til Finse, men vi var godt forberedt med ull, votter og lue. Selv om vanntett ikke alltid er vanntett…

Det varte ikke lenge før vi kom til snøen… Mye snø, selv i august…

Langs veien er det satt opp flere informasjonsskilt som forteller historien til både rallarene, jernbanene driften og byggingen av veien. En rallar var en anleggsarbeider, ofte fra utlandet, som jobbet med å bygge jernbane i Norge.

Guiden var skikkelig sprek og holdt godt tempo. Heldigvis hadde hun rød jakke og var lett å få øye på langt der fremme.

Da kom vi til det høyeste punktet på turen og feiret med. Fra nå av, var det 1343 meter nedoverbakke til Flåm.

Frem mot Fagernut vokterbolig (fra Finse) er veien den opprinnelige standarden fra 1901 og det betyr at det er fordel med en sykkel med brede dekk. Det hadde ikke jeg på min hybridsykkel, men det gikk fint….

På Fagernut bodde det banevoktere med familie fra 1904 til 1964. Deres viktigste oppgave var å holde jernbanen åpen og det må ha vært en tung kamp, særlig om vinteren. Utstillingen viser en typisk vokterbolig fra tidlig 1900 tallet.

Dessuten er det kafe på Fagernut og jammen var det godt å komme inn i varmen.

Da vi utpå ettermiddagen kom frem til Hallingskeid, hadde vi ikke syklet mer enn 21 kilometer. Det føltes mye lengre, mest fordi det var skikkelig kaldt og vi var gjennomvåte. Planen var et kort stopp på turistforenings hytta for å varme oss og tørke klær, men på grunn av korona restriksjoner er ikke det mulig i år. Jeg var så kald at det ikke var forsvarlig å sykle videre, fingrene var så stive at jeg knapt greide bremse og holde rundt styret. Heldigvis hadde de en utrolig vennlig hyttevakt, som gav oss plass til å sove. Hadde vi kommet fredag eller lørdag måtte vi ha syklet videre, da var det helt fullt. Men nå sklei vi inn i varmen og fikk en lang ettermiddag med ro og hygge. Jeg savnet overhode ikke teltlivet, der vi mesket oss med sjokolade, nøtter og konjakk (spandert av den mannlige fiskergjengen som feiret 50 års dag). Det ble en meget hyggelig kveld og en god natts søvn.

Klar til avreise fra Hallingskeid, hvor vi våknet til strålende sol, +1 grad og nysnø på toppene. Heldigvis var det ikke glatt, selv om det hadde vært frost på natten.

Det er fascinerende å se hvordan toglinjen slynger seg gjennom landskapet, inn og ut av snø tunnelene.

Naturen endret seg da vi kom nedover, stein ble erstattet av busker og grått med grønt.

Da begynner de lengste og bratteste nedoverbakkene, hvor det er satt opp fareskilt.

Vi tok oss god tid nedover, naturen er mildt sagt ubeskrivelig vakker.

Dette området gikk vi ned; her var løs grus, mye stein, høy kant, stor foss og skikkelig bratt bakke. I kombinasjon med tung henger tenkte jeg det var tryggest….

Turen fra Hallingskeid og ned til Flåm var en opplevelse. Jeg har syklet mange steder, men aldri har jeg syklet en vakrere tur. Det var fjell og fosser uansett hvor jeg snudde hodet og knapt en eneste oppoverbakke. Flere steder gikk vi istedenfor å sykle, mest fordi det var ufattelig bratt. Hårnålssvingene nedenfor Myrdal stasjon var et slikt sted og jeg må si jeg beundrer de som suste forbi oss på sykkel. Men de var ikke mange… Da vi kom ned til asfalt, var det en sjarmøretappe uten like på 17 km nedover Flåmsdalen. Dette er en typisk bratt vestlandsdal, med fosser og små gårder langt oppe i fjellsiden. Flåm er kjent som «et livlig turistknutepunkt» i enden av Aurlandsfjorden, fylt opp med cruiseskip og turister fra hele verden. Nå var det forbausende tomt, så det var slett ikke vanskelig å finne overnatting. Teltplanen ble igjen skrinlagt pga regn og vi fant tak over hodet på Flåm Vandrarheim.

Endelig fikk vi bruk for noe av campingutstyret, da vi kokte suppe og kaffe før Vatnahalsen stasjon. Ellers var været såpass kaldt og vått at vi tok ingen særlig lange matpauser, med mindre vi var på kafe.

Det var ikke særlig mange andre turister ute, verken på sykkel eller til fots.

Ned dit skulle vi, 21 krappe svinger ned til Kårdal.

Det kom seg da det flata ut og vi kunne sykle igjen.

Da nærmer vi oss Flåm og fikk sett både kirken fra 1667 og diverse annet berømt.

Vi feiret en vellykket sykkeltur med en bedre middag på resten av maten. Rettene var få, men utvalgte.

Turen ble avsluttet med toget tilbake til Haugastøl. Ikke hvilket som helst tog, men FLÅMSBANEN til Myrdal og Bergensbanen videre. Som dere kanskje har skjønt, er jeg godt over middels interessert i tog og togreiser. Derfor var det stort å skulle kjøre med Nord Europas bratteste jernbane. Den er ikke mer enn 20 kilometer lang, men har 20 tunneler og en høydeforskjell på 865 meter. Dessuten stopper den ved Kjosfossen, hvor vi alle toget ut for å se og høre huldra synge og danse. Turen er flere ganger blitt kåret til verdens vakreste togtur av ulike reiselivs aktører, men det er mulig at jeg var litt mettet etter å ha syklet gjennom den fantastiske naturen dagen før. Det var en mye større opplevelse å være «tett på», enn å se det fra togsetet. Det ble en lang ventetid på Myrdal, særlig med en koronastengt kafe, men endelig var vi på toget til Haugastøl. Her fikk vi gjenoppleve både naturen og veien fra togsetet og jeg vet ihvertfall en ting: JEG KOMMER IGJEN. Dette frista virkelig til gjentakelse og dersom du aldri har sykla Rallarveien, gir jeg den mine varmeste anbefalinger…

For en tog-entusiast som meg, var det spennende å besøke jernbanemuseet.

Klar til avreise, tut-tut. Selvfølgelig sikret jeg meg vindusplass og hang ut vinduet for å ta bilder. Kjekt å ver turist…

Det ble litt sånn «der sykla vi, og der sykla vi og der sykla vi også»….

Vakker sang og vakker dans, men jeg tenkte mest på HMS.. Tenk om hun datt utforbi??

Da var vi tilbake igjen ved start og klar for en lang biltur hjem.

Drømmen om Nordmarka

For å være helt ærlig, trodde jeg det skulle bli helt annerledes… Jeg hadde hatt «sykkeltur i Nordmarka» på lista min i flere år. Du vet, ikke den lista: «100 ting å se før du dør», men min liste «100 ting å se for å kjenne at jeg lever». Det jeg hadde planlagt var sykkel og telt i dagevis, mellom idylliske vann og små koier, inni dei dype skogane. Det skulle bli en tur som oste fred og ro, jeg i stille meditasjon, helt alene i skauen. Jeg skulle rekke over hele Nordmarka på en langhelg og ikke en flik skulle jeg gå glipp av. Bare meg og skogen, samt kanskje en elg hvis jeg ble ensom. Det kunne bare bli bra…

Det er ihvertfall ikke problem å finne veien—

Den største overraskelsen var egentlig hvor stort område Nordmarka er. Her snakker man SKIKKELIG SVÆR. Derfor var det idioti å tenke at jeg skulle få sett alt på noen få dager. Så jeg endret planen til å tenke at jeg tar å sykler fra sør til nord, og tilbake igjen på en dag. Det var nemlig så lenge jeg hadde igjen av langhelgen, etter jeg hadde vast meg vekk i fine hager og spennende museum. Men den planen varte bare til jeg kom til første oppoverbakke…. Fytti grisen så bratt det var… Det hjalp ikke på at alle andre jeg møtte, kom MOT meg; det vil si, fra nord (med medvind og nedover). Eller at jeg holdt på å bli overkjørt av en el-syklist, hvor jeg mistenker ut fra tempoet at sykkelen ikke engang var lovlig,….

Han for forbi på et blunk… mens jeg gikk opp bakken.

Når jeg ikke lå i grøftekanten og luktet på blomstene….

Av en eller annen grunn var det mye mer tilrettelagt og utbygd enn jeg så for meg. Det var bondegårder og skogdrift, bilvei og plutselig et alpinanlegg… Javel, tenkte jeg, kunne de ikke hatt drift på skiheisen om sommeren også? Fraktet slitne syklister til topps? Det har jeg sett i utlandet… Og de små koiene jeg hadde sett for meg ut ifra navnet, var slett ikke små. Tryvannstua, for eksempel, var skikkelig idyllisk, men slett ingen stue. Her lå flere hytter, omkranset av et tun fullt av folk. Det var hyggelig det og jeg fikk praktisert engelsken min da jeg kjøpte is og kaffe, som ble inntatt i peisestua.

Jeg følte meg hensatt til Sveits eller Østerrike på sommerstid, en ski-nasjon uten snø.

Men jeg fant min trofaste venn elgen. Du ock jag, Alfred….

Dessuten var det mye folk… Det kan ha noe med at det var lørdag, ferietid og at koronavirus har endret folk sine fritidsvaner. Nå er det friluftslivets gleder som får ALLE på tur og det synes jeg er utrolig kjekt. Men samtidig liker jeg skogens fred og ro, så det ble litt utfordrende når det tider var kø. Mange stilte mannsterke på turen, sikkert både en og flere storfamilie i lag. Prøv da å snike deg forbi med sykkel, når barnevogn, smårollinger på trehjulssykkel og de med full oppakning, blokkerer veien. Men det er mulig jeg hadde valgt den mest trafikkerte strekningen i hele Nordmarka; fra Bogstadvannet mot Tryvannstårnet og over til Frongnerseteren.

Endelig var det sånn jeg hadde sett for meg, den øde landevei og meg….

Nedenfor Frongnerseter lå nok en «stue», med fantastisk utsikt over Oslo by.

På vei nedover alle bakkene, suste jeg inn på Holmenkollen Skianlegg. Da innså jeg at jeg kunne aldri ha blitt skihopper, nok en drøm som brast…

Det kan høres ut som jeg var skuffet over Nordmarka etter denne turen. Det stemmer slett ikke. Men jeg har lært… Det heter egentlig Oslomarka, og den består (blant annet) av Nordmarka, Østmarka, Vestmarka og Lillomarka. Her er 1700 km2 fordelt på 14 kommuner og to fylker. Slett ikke noe man blir godt kjent med i løpet av en langhelg, selv ikke på sykkel. Og jeg har kjøpt meg et skikkelig kart, slik at jeg er forberedt og har planlagt neste gang jeg drar til Oslo for å følge drømmen. For jeg har fått en smakebit og nye mål på listen min. Her kan det padles, sykles og vandres i det uendelige… Jeg er ihvertfall klar…

Jeg ble invitert på en kveldstur med bading og middag av min gode venninne Ingvill. Hun har bodd i Oslo i mange år og er godt kjent i Marka (som de innfødte sier).

Målet var Aurevatn, et idyllisk lite vann hvor det stort sett aldri var folk. Men det var før… Nå var det telt og hengekøyer på hvert lite nes, bålrøyk og god gang. Noen hadde til og med tatt bryet med å bære med seg et musikkanlegg, slik at de slapp å lytte til skogens fred og ro. Det er godt vi mennesker er forskjellige…

Videre fra Flekkefjord til Vanse på sykkel.

For litt tid tilbake, var jeg ute på en helt nødvendig fritidsreise med sykkelen. Jeg har allerede fortalt om turen fra Sogndalstrand til Flekkefjord, men jeg stoppet ikke der. Det var tross alt langfri, mer mat i hengeren og været var strålende. Så da jeg hadde tilbragt noen timer i denne sjarmerende Sørlandsbyen og hadde fått fylt vannflasken og lånt toalett på en bensinstasjon, var det å tråkke ut på den endeløse landeveien igjen. Målet var å sette opp telt ved Seluravannet, der skulle det nemlig være en offentlig strand som jeg tenkte var ideell.

Et siste blikk på Flekkefjord, før jeg tråkket oppover Trolldalen.

Jeg hadde grudd meg til å sykle langs E39 ut av byen, ifølge boken min skulle jeg sykle PÅ hovedveien. Men her var flott sykkelsti godt skjermet fra all trafikk.

Den første grusveien på turen gikk mot vannet Selura, på den gamle Vestlandske Hovedveien. Her var løs grus og skikkelig bratte bakker, så jeg endte med å gå både opp og ned bakkene..

Men da fant jeg ut at sykkelguiden min var utdatert på både kart og beskrivelser, for det var nok lenge siden det var mulig å campe langs Seluravannet. Jeg sjekket Egenes Camping, som hadde spredd seg grådig ut i alle retninger, men de var stengt for telt på grunn av koronavirus. Så jeg fortsatt på grusveien og det var tungt. Veldig tungt… Selv den herlige utsikten over vannet og de skogkledde fjellene rundt, greide ikke å holde humøret opp. Jeg likte allikevel godt veien og kikket ivrig etter spor fra fortiden. Den Vestlandske Hovedveien var den gamle ferdselsveien mellom Christiania og Stavanger, som ble opparbeidet til kjørevei tidlig på 1800 tallet. Mange steder er den vedlikeholdt som tursti eller sykkelvei og jeg har tidligere syklet mellom Ogna til Egersund. Men her måtte jeg gå, løs grus og tung henger= dårlig kombinasjon.

Vakker utsikt over Seluravannet og mot Egenes camping.

Etter all grusen var det herlig å få asfalt under dekkene igjen. Jeg fikk dessuten den gamle E18 helt for meg selv og kunne sykle midt i veien.

Jeg fant den perfekte teltplassen og spredde meg ut. Det var nær nok E39 til at jeg kunne høre duren fra bilene, men mest hørte jeg fuglesang og klukkingen fra bekken.

Like ved lå Hestespranget bru. Både veien og bruen ble bygget i 1839 og brukt som kjørevei i nesten 100 år, som en del av den vestlandske hovedvei.

Dette er den berømte Kvilesteinen, som tidligere lå inne på Fosselandsheia. Her kan man lese inskripsjoner fra tidligere veifarende, deriblant LTS som i 1713 tok seg tid til å hogge inn bokstavene og årstallet i steinen. Jeg satt litt her og kvilte, mens jeg tenkte på alle de som hadde fulgt denne veien tidligere.

Det ble en meget rolig lørdagskveld, hvor jeg satt og kikket opp i tretoppene og spiste egg og bønner til middag. Så neste morgen var jeg så uthvilt som det er mulig å bli etter en natt i telt og klar for å sykle videre. Det ble en fantastisk strekning over heia, med nyutsprunget bjørk og hvitveis overalt. Jeg hadde flere stopp for å beundre utsikten og nyte stillheten. Her møtte jeg verken biler eller andre syklister, faktisk ingen mennesker eller dyr. Men fugler var det mye av…. Etter en skikkelig bratt og lang nedoverbakke, kom jeg til Feda. Denne lille bygda ligger ved Fedafjorden og her har det bodd mennesker siden steinalderen. Navnet betyr visstnok frodig slette, men nå er stedet mest kjent for sin gamle trehusbebyggelse, fiske, turmuligheter og fredelige atmosfære. Jeg ble meget betatt, faktisk så betatt at jeg syklet feil vei….

Hit kommer jeg gjerne igjen, for nå syklet jeg bare gjennom. Jeg kunne ha sovet på vandrehjemmet oppi bakken, hatt med kajakken og gått lange turer.

Det var ikke mye liv i Feda en søndags morgen….

Og Fedafjorden lå innbydende og stille….

Av en eller annen grunn fulgte jeg veien der det var flatt og det var langs sjøen. Men det var ikke der Nordsjøruta gikk, den fulgte en grusvei over fjellet. Jeg tenkte: «Pytt, pytt, hvor mye trafikk kan det være innover mot Kvinesdal en søndag morgen?» Etter at det kom bro over Fedafjorden og E39 ble lagt om, så jeg for meg at det ble ensom på fylkesvei 465 mot sivilisasjonen. Men der tok jeg jammen feil, det kom biler, busser, trailere, lastebiler, bobiler og utrolig mange motorsykler. Det var rett og slett rene motorveien. Etter at jeg hadde undret meg lenge over dette (samt jeg hadde utsikt til Fedabroen og den var tom for trafikk), kom jeg på at jeg hadde lest at E39 var stengt i lange tider fremover. Omkjøring via Kvinesdal… DA vurderte jeg å snu…

Jeg satt lenge på rasteplassen og manet meg opp til å sykle videre…. Dessuten hadde jeg en banankake å spise ferdig….

Sykling gjennom tunneler anbefales IKKE. Jo lenger tunnel, dess mer støy og dårlig luft. Heldigvis hadde jeg lys på sykkelen, det er viktig å huske på når man er på langtur. Ha gjerne med en refleksvest også, mest mulig synlig.

Veien videre innebar flere tunneler og mye trafikk, så det hadde vært tryggere å sykle tilbake til Feda og følge offisiell sykkelvei. Jeg valgte allikevel den korte og farlige veien, men var sjeleglad da jeg fant løypa igjen og kunne sykle på «bygdevegen» inn mot sentrum. Kvinesdal var en nedtur etter koselige Flekkefjord og merkingen av Nordsjøruta nesten fraværende. Jeg slet med å finne veien og lærte noe nytt; nemlig at Kvinesdal er en kommune og ikke en by. Sentrum het Liknes og var raskt unnagjort. Jeg vurderte å spise på en amerikansk diner, bare for moro skyld. I Kvinesdal kommune er nemlig 10% av innbyggerne amerikanske statsborgere (ifølge Wikipedia) og sånn setter sine spor. Men jeg var fortsatt mett og tok fatt på bakkene over heia langs Fedafjorden.

Et siste blikk ned mot Kvinesdalen og fjorden.

Det fineste med sykkeltur er at man kommer tett på naturen og ser alle de vakre detaljene man ellers går glipp av.

Dessuten finnes det alltid overraskelser… Man trenger slett ikke dra til Peru for å se lamaer, disse bor på en gård ikke langt fra Gjervollstad.

Det ble en tung etappe, for her var mye bakker. Det var heller ingen skilt som viste at jeg faktisk VAR på Nordsjøruta, så jeg stussa litt over det. Men ifølge heftet mitt, var jeg ihvertfall på vei mot Lista. Det var en smal og svingete vei og mye trafikk. Jeg forsøkte å legge meg så langt ut mot autovernet som jeg kunne, men der gikk det stupbratt ned mot dalbunnen. Tydeligvis et populært sted for å kvitte seg med søppel og jeg kunne se for meg både sykkel + henger og meg selv ligge blant komfyr, esker, bildekk og annet skrot… Spørs om jeg noensinne var blitt funnet da… Men jeg overlevde og fikk en fin nedkjøring mot Teistedal Rasteplass. Der var det flott, masse benker med tak og åpent toalett. Et passende sted for en lengre pause, tenkte jeg. Og jo lengre jeg satt, dess mindre lyst hadde jeg til å sykle videre.

Finaste rasteplassen min, som ble finaste teltplassen.. Stort mer komfortabelt kan man ikke få det. Dessuten var det knapt biler og andre folk, siden E39 var stengt og omkjøring visstnok går over Kvinesheia.

Det ble en flott, men kald natt, så jeg våknet til rim på teltet.

Jeg hadde egentlig tenkt å avslutte turen i Farsund. Men da jeg neste morgen syklet den fineste etappen av alle, nemlig på grusvei Fv 652 fra Gjervollstad til Heskestad, svingte jeg istedet mot Vanse. Da hadde jeg opplevd en natur som tok pusten fra meg. Her var små vann med idylliske hytter. Det var sauer som beitet i grønne enger, mens lam hoppet og spratt i solskinnet. Det var skog og bekker, fuglesang og masse blomster. Jeg tenkte rett og slett at det er ingenting som kan toppe dette. Dessuten har jeg tidligere syklet Lista halvøya på kryss og tvers opptil flere ganger, hadde vondt i ræva og spist opp all maten. Heldigvis var det en venninne som kom og plukket meg opp, hun skulle den veien uansett og Vanse var ikke så veldig lang omvei. Det eneste som var skuffende, var at jeg ikke fikk spist på den berømte amerikanske dineren i Vanse, den var dessverre nedlagt… Ellers var jeg godt fornøyd med min absolutt nødvendige fritidsreise.

Jøss, et skilt som viser at jeg er på rett vei.. Jeg kunne telle dem på en hånd. på strekningen mellom Kvinesdal og Lista….

Det var mange idylliske småbruk innover heia.

Fina veret og flade veien… da er livet godt!!!

Jeg tror aldri noensinne jeg har spist lunsj på et vakrere sted. OG jeg var helt alene, ingen turister, biler, innfødte eller annet…

Turen gikk ned mot havet og ved Pollen ligger Sigersvollstranda. Jeg stoppet ikke, skulle jeg stoppet på alle vakre stedene, hadde jeg syklet enda….

Da var jeg endelig i mål og her føler jeg meg hjemme.

På sykkel og til fots langs Telemarkskanalen.

Jeg har i mange år drømt om å sykle langs Telemarkskanalen, for så å ta kanalbåten tilbake. Turen er en klassiker, som helt siden 1850 tallet har lokker både norske og utenlandske turister til denne delen av Norge. Kanalen går fra kysten ved Skien og helt opp til Dalen, som ligge ved foten av Hardangervidda. Den består av innsjøer, kanaler hugget i fjell og 18 slusekammer, som løfter båtene 72 meter mellom startpunkt og ende. Min drøm var å følge nasjonal sykkelrute nummer 2, som går fra Ulefoss og inn til Dalen. I mitt hode var det en fin og lett tur på flat vei langs kanalen, men den gang ei.

Ulefoss er Norges eldste industristed og har mange severdigheter. For oss ble det lite tid til sightseeing, vi parkerte bilen og lastet opp syklene.

Turen er stort sett godt merket med egne sykkelskilt og går på grusvei, skogsvei og asfaltvei med relativt lite trafikk.

Vi hadde nok ikke forberedt oss godt nok til å trø 11,4 mil fordelt over 3 dager. Jeg hadde stort sett sykla på el-sykkel frem og tilbake til jobb og det kan ikke sammenlignes med å trø vanlig sykkel med tungt lastet tilhenger. Min venninne kom rett fra 2 uker på ei solseng i Tyrkia og var kanskje ikke så godt trent i utgangspunktet…. Så vi burde egentlig tatt hintet, da hun i turistinformasjonen på Øvre Verket i Ulefoss sa:» Skal DERE sykle til Dalen???!!!», etter at vi hadde spurt om hvor vi kunne parkere. Men optimister som vi er, var vi fast bestemt på å komme oss til Dalen på to hjul. Der var hotell booket og billett bestilt på kanalbåt med retur til Ulefoss. Bortsett fra det hadde vi bare to mål: 1. Ingen skader som involverte brudd (siden min venninne har en tendens til å brekke noe når hun er på tur med meg) og 2. Ikke punktere (siden ingen av oss kan lappe sykkel).

Telemark er et Norge i miniatyr og man kan oppleve både en smak av Sør, Vest og Østlandet. Vi var heldige med været og fikk en vakker sensommer i skog og mark.

Ved Eidsfoss kom vi til første sluse etter Ulefoss. Her måtte vi laste av syklene, for å få fraktet alt over den smale passasjen på toppen av slusen.

Turen startet ikke så bra, vi hadde ikke engang kommet oss ut av Ulefoss før vi møtte på den første bratte oppoverbakken. Tungt lastet som vi var, ble det å gå av sykkelen for å dytte den opp bakken. Og det var tungt…. Da lærte jeg noe; det som i Telemark kalles for små-kupert terreng, er det vi på Jæren kaller for fjelloverganger. Dessuten fant vi ut at å kalle turen for «Kanalruta- sykle langs kanalen» var en stor vits. Store deler av turen var gikk nemlig ikke i nærheten av kanalen engang. Som om ikke det var nok, hadde vi ikke syklet langt før vi kom til en stupbratt bakke, hvor jeg fikk skrens på sykkelen og endte i grøfta. Med foten hengende i strømgjerdet, brennenesler og gjørme var det noen lange minutter før jeg greide komme meg løs. Mulig at jeg burde oppsøkt lege etter all strømmen gjennom kroppen, men det ble kjeks og en hvil ved elvebredden istedet.

Vrangfoss sluseanlegg har fem slusekammer som løfter og senker båtene hele 23 meter. Det er dermed det største og mest imponerende i hele Telemarkskanalen. I bakgrunnen av bildet ligger den gamle slusemesterboligen med servering av mat og drikke. Det er mulig å overnatte i de gamle slusevokterboligene tett på kanalen, men vi hadde med telt.

Ved Lunde sluse ble det en stopp med softis og kaffe, før vi parkerte syklene og dro på besøk hos venner. Vi fikk tilbud om overnatting i et palass av en hytte, men takket nei, siden vi hadde med telt. Angret litt på det, ihvertfall en av oss….

Dette var mer slik jeg hadde sett for meg at hele turen skulle være, flatt og fint langs kanalen.

Vi fant et perfekt teltsted langs kanalen, rett etter Hogga. Her delte vi område med tre MEGET sultne og selskapssyke geiter. Min venninne hadde sin første overnatting i telt og var godt fornøyd, selv om det ble lite søvn.

Jeg måtte selvfølgelig teste ut Telemarkskanalen til morgenbad og det ble flere bad der. Temperaturen i vannet var fin, selv om det var langgrunt og sleipt på steinene.

Etter en heller søvnløs natt i telt for enkelte, startet vi friskt og opplagt på turen rundt Flåvatn. Det gikk relativt greit, selv om det fortsatt ble mye gåing og dytting av sykler i oppoverbakke. Det neste vannet vi fulgte var Kviteseidvatnet og fjellene rundt ble brattere og brattere. Plutselig var vi ved Kviteseid Bygdetun, hvor veien svingte bratt oppover mot Vrådal. Det ble en bakke som vi begge kommer til å huske i årevis fremover… Det hjalp ikke på at det var tett i tett med motorsyklister, som freste forbi oss, mens de vinket og gav tommel opp. Vi sleit og slepte oss oppover, mens vi vurderte sterkt å bestille taxi, Falken, NAF, 113 eller andre som kunne frakte oss til toppen…..

Dette er turens mest krevende etappe. Her skal man opp en 4 km lang bakke som svinger seg nesten som Trollstigen oppover, med en stigning på 11%. Vi gikk…og gikk..og dyttet syklene til armene og beina kjentes som bly. Men vi kom opp….

Vi hadde mange stopp underveis for å strekke på rygg og bein. Vannflaskene ble fylt i elver langs veien og det er viktig å ta med mat, fordi det er få steder underveis hvor man kan få kjøpt noe. Vi hadde med kokeapparat, så det ble mye kaffi og kjeks…

Det ble en lengre stopp i Vrådal, her var butikk og mulig for å overnatte. Men vi var fast bestemt på å komme så nær Dalen som mulig før vi satte opp teltet for kvelden, slik at vi tråkket videre. Det ble en lang grusvei langs gårder og hyttefelt, som nok ikke egentlig var så bratt. Men når man er sliten, er alt tungt. Derfor valgte vi å gå i alle oppoverbakker, noe som helst var mye tyngre enn å trø. Ved Vråliosen svingte veien seg bratt nedover til Bandaksli. Der er det visstnok laget hytter som er åpne for alle å overnatte i, men det hadde vi ikke fått med oss informasjon om. Så vi fortsatte langs vannet, på jakt etter den perfekte teltplassen. Det måtte gå galt….

Så glad blir man når man ikke brekker noe, men kun får et skrubbsår. Viktig å alltid sykle med hjelm og ha med førstehjelpsutstyr.

Lands Bandak går en privat grusvei som vi fulgte innover mot Dalen. Der var en tunnel med et dypt hull i veien. I et uoppmerksomt øyeblikk (hvor jeg kom på at jeg måtte ta på baklykten under setet og ikke gadd å stoppe sykkelen…) traff jeg midt i hullet og stupte fremover. Det var bare såvidt at ikke mål nummer 1 gikk i dass, det om å ikke brekke noe. Men jeg kom meg opp og var raskt på sykkelen. Vi stoppet kort tid etterpå, den nydeligste teltplassen lå nemlig ved vannet. Jeg tok et bad for å skylle av blod og støv, mens min venninne øvde seg på å sette opp telt. Neste morgen ble en kort tur på 12 km inn til Dalen, men det er en annen historie…. Kort oppsummert ble ingenting brukket og ingen dekk punkterte, så turen må sies å være vellykket.