Vår i Holtaheia.

Den fineste tiden på året ligger nå foran oss, VÅREN. Jeg er glad i både sommer og vinter, for ikke å snakke om høsten, men det som skjer om våren er helt spesielt. Når naturen, helt av seg selv, våkner opp av dvalen og spirer. Dyr og fugler er igjen i full vigør og det er som om alt våkner til liv igjen. Meg selv inkludert, særlig når sola skinner og vinden er kun en mild bris. Da får jeg akutt behov for å pakke telt og dra på tur… Og siden det ikke er så langt mellomrom mellom tanke og handling hos meg, ihvertfall på noen områder, så var jeg kjapt avgårde.

For å komme til parkeringsplassen, sving av fra veien mellom Tau og Årdal. Du må gjennom en grind og opp endel høydemeter, så kjør forsiktig. NB: følg merking mot Holta.

Det var god plass på parkeringsplassen, men noen av plassene er forbeholdt hytteeierne. Den var gratis og hadde en fantastisk utsikt.

Ta gjerne bilde av kartet, her stod også informasjon om lengde på de ulike turene.

Holtaheia ligger i Strand kommune og er et stort område som gir deg en følelse av høyfjellet. Det stemmer ikke helt, høyeste topp i området er på 579 meter over havet og det er ikke allverdens i norske forhold. Dessuten, mange av de metrene har man allerede tatt med bilen, jeg kreket meg oppover på første giret i min gamle bil. Her er store lyngheier, mange topper og mye myr. Dette er et godt bevart kystlandskap og man finner mange tegn på bruken, fra gamle torvløer til nye kraftlinjer. Overalt er utrolig god informasjon, fra tydelige stier, god merking og skilting, til minnesmerker over tidligere tragedier.

Over broen og til venstre for min del. Rett frem ligger Storehornåsen, men jeg drøyde litt med den…

Stien mot Krofjellet gikk langs fjellsiden og var lettgått. Utsikten var heller ikke noe å si på.

Finnes det noe vakrere enn årets første hvitveis? De var tidligere her enn hjemme..

Mange forbinder Holtaheia med flyulykken som hendte i 1961. Da var det et fly med en hel skoleklasse fra London, som styrtet her. 39 mennesker omkom i ulykken, hvorav 34 var gutter i alderen 13 til 16 år. De var på vei til sommertur til Preikestolen fjellhytte og for mange av dem var det første flyturen. Været var dårlig, med lite sikt og kraftig vind. Under innflyvningen mistet tårnet kontakt med flyet og det kom utav kurs. Mest sannsynlig på grunn av tekniske problemer, men uansett styrtet det her i heia. Alle omkom og vrakdeler kan fremdeles ses. Det er satt opp et minnesmerke, som er verd et besøk.

Jeg tok en avstikker opp på Krofjellet uten sekk. Det er ikke vits å gjørs på å slite seg ut…

Derfor hadde jeg overskudd til å smile på toppen. Det blåste friskt og jeg hadde glemt å ta på både solkrem og solbriller. Men det var med.

Etterpå fant jeg en fin teltplass og laget middag. Tidlig kveld altså…

Natten kom med frost og kulde, våren er lunefull sånn. Heldigvis var jeg godt forberedt, med ull og vintersovepose.

Det var ikke mitt første besøk i Holtaheia. Forrige gang hadde jeg også telt med og gikk den merka turen rundt Ormakammen. Sekken var merkelig nok tyngre den gangen, mitt nye og ultralette liv var enda ikke begynt. Nå gikk jeg flere av de stedene man kan ta som avstikkere fra den løypa. Jeg hadde mye bedre tid (og lettere sekk) denne gangen og tid er viktig på tur. Haster man avsted med ett øye på klokken, får man kanskje ikke med alle vårens små underverk. Nå studerte jeg padden som forsvant til bunns i bekken og ormen som lå på berget og solte seg. Jeg klappet på både hvitveis og bjørkekvister med grønne knopper og blad.

Ingenting slår morgenkaffe i sånne omgivelser.

Veien videre tok meg til en gammel og flott restaurert torvløe. På Grødemsmyra stod tidligere 4 slike løer. Fra 1800-tallet og frem til 1950 ble torv tatt ut herfra og brukt til brensel, i mangel på skog.

Fantastisk flott og snilt terreng å gå i.

Det finnes også et annet minnesmerke over nok et flystyrt, denne gangen fra 1953. To jagerfly styrtet omtrent samtidig, et her ved Grødemsmyra og det andre 5 kilometer lengre sør.

Holtaheia er et fint utgangspunkt for deg som vil prøve deg på en tur med telt og utstyr. Det er ikke langt tilbake til bilen hvis du ombestemmer deg og selv om det er et populært område, vasser du ikke i folk… Jeg hadde ikke problem med å finne fine leirplasser, som både hadde tilgang til vann og litt ly for vinden. For det blåste kvasst her oppe, selv om sola varmet godt i le. Jeg så mye blåbærlyng, men det var altfor tidlig til å drømme meg vekk om sånne godbiter. Men til høsten er nok dette stedet for bær sanking.

Jeg sluttet ikke å la meg imponere over stiene, de var lagt på en sånn måte at selv det bratte var mindre bratt.

Da fikk jeg kommet meg opp på Ormakammen og ikke bare rundt.

Og etterpå ble det LAAAANG lunsjpause, i le for vinden og midt i solsteiken.

Veien videre gir en flott utsikt over mot Boknafjorden og øyene i Ryfylke.

For en tur det ble, for min del… Det er annerledes å bruke lang tid, for strengt tatt kunne jeg muligens ha greid dette som en dagstur. Ihvertfall dersom jeg hadde droppet alle pausene og ikke ligget i sola mer enn høyst nødvendig. Men den beste måten å nyte våren på, er jo å bare sitte i sola og kjenne at livsgleden fyller både kropp og sjel. Vi trenger det etter en lang og kald vinter, her oppe i nord. Da er det ikke bare planter og trær som våkner til live, men vi mennesker også. Så takk til våren på Holtaheia…

Turen opp til Grimsåsen ble uten sekk og litt sånn kravletur. Akkurat DEN var bratt…

Belønningen sier seg selv, først fin utsikt…

Vi koste oss like mye, tror jeg, meg og bjørkegreinene.

Langs havet fra Ølberg til Vigdel.

Det frista ikke med et bad idag og DA er det kaldt….

Turstien som går fra Ølberg til Vigdel er en akkurat passe kort tur til at den kan gås av alle. Stien er godt merket, men det er en sti. Det er ikke mulig å gå med barnevogn eller for de som er ustødige på beina. Følger du den blå merkede løypa langs sjøen, må du klatre på svaberg og balansere på steiner. Dessuten er det mange gjerdeklyvere som du må over, siden store deler av turen går over beitemark. Den er akkurat passe krevende til at de fleste barn som går selv liker turen. Vanligvis er det et ganske myrete og vått å gå over markene, men på vinteren når det er frost, er det en lettgått tur.

Campingplassen, som drives av Jæren Friluftsråd, er fantastisk å telte på om sommeren. Nærmere stranden er det nesten umulig å komme…

God plass på stranden, selv om det snart er sommer. Ihvertfall mars….

Som små byggeklosser ligger husene på kaien.

Det er en stor parkeringsplass på Ølberg som er gratis. Dersom du er heldig, er den nye kiosken åpen. Å dra hit for å spise softis er en av distriktets største turistattraksjoner og en populær helgetur. Jeg er litt usikker på hva det er som gjør softisen så mye bedre her enn andre steder. Kanskje det har med omgivelsene å gjøre? Eller at fløten kommer fra spesielt utvalgte Jærkuer? Uansett selges det store mengder softis her og jeg kan love at den er utrolig god. Ta en tur ned på stranden før du går turen. Det er en fin liten strand, rett og slett koselig.

Det er et yrende fugleliv langs sjøen, så ta gjerne med kikkert og fuglebok dersom du har lyst.

Stien er godt merket med blått og godt tilrettelagt med gjerdeklyvere og trelemmer hvor det er våtest.

I starten går man langs stranden og det er mange fine steder å stoppe opp.

Turen idag var kald og glatt. Det blir fort friskt ute ved sjøen, så husk nok klær. I dag var det vindstille, men det er det sjelden her. Det var frost i bakken, som gjorde at det var greit å gå. Den største utfordringen idag var mye is, både på bakken og på svabergene. Da er det greit å bruke god tid, noe som er lett på en dag som denne. Turen er ikke lang, men kan fort bli det dersom man tar med mat og sitteunderlag. Det er mange fine og lune steder å ta pause på.

Det var mye is i løypa, men fullt mulig å komme forbi uten å brekke noe.

Nydelige kontraster med klipper og hav. Utsikt mot Feistein Fyr.

Det er værhardt ved kysten, men ikke idag….

Vigdel er, som Ølberg, en liten søt strand. Jeg tror det er favoritt stranden min av alle strendene langs Jæren. Dit drar jeg for å overnatte under stjernene når jeg trenger å lufte hodet. Det er en god strand for barnebarnet mitt, han elsker å spa i sanden og bade i bølgene. Jeg har gjort mye yoga her, mest fordi det er sjelden mye folk her. Det er nydelig å bade her året rundt, selv om jeg stod over badingen idag. Sibirkulde og bading blei litt for heftig.

Endelig fremme på Vigdel…. God plass her også….

Fint å sitte i sanddynene og bare nyte sjø, sol og strand. Kunne vært 30 grader varmere, men man kan vel ikke få alt….

Vigdelstranden har en stor opparbeidet parkeringsplass og toalett. Det er 5 minutter å gå derfra til stranden og det er lagt ut jernbanesviller for å gjøre det lettere å komme dit. Stranden ligger inni en liten bukt, noe som gjør det lunere enn enkelte andre mer åpne strender. Det gjør også at det er mindre understrømmer i sjøen her, men man skal allikevel være forsiktig siden de finnes. Det er tursti i begge retninger, mot nord ligger som sagt Ølberg og dersom man velger å gå mot sør, kommer man til Hellestø. Så her har man mange muligheter. Jeg valgte å snu for å gå samme vei tilbake og fikk en fantastisk utsikt over havet med på kjøpet. Kiosken var fortsatt stengt, men det spilte ingen rolle siden det ikke fristet med softis idag. Kokvarm kakao derimot……

Tørt og fint å gå over markene når det er frost.

Det ligger mange minner fra krigens dager i området, som kan være kjekt å få med seg.

Sørlandsdrømmen Tromøya.

Et vann langs veien, nydelig sted for et morgenbad.

Det finnes ikke noe finere enn Tromøya om sommeren. Hver sommer gjennom hele barndommen var vi på småbruket til mormor og morfar. Det var endeløse dager med skog og sjø. Det var alltid sol og varmt, jeg kan ikke huske at vi gikk i noe annet enn kortbukse og T-skjorte. Når det regnet, kom alltid regnet som en flom og var kun i kort tid. Så var det igjen sol og varmt. Dagene var fylt av lek og vi sprang på sjølstyr i skogen rundt eiendommen. Det var blåbær og markjordbær å plukke, vi bygde hytter og klatret i trærne. Vi lånte melkekjerra for å leke hest og galopperte på det som var av veier. Av og til hjalp vi til med å kjøre inn høy med hest og kjerre eller mate hønene. Men mest av alt lekte vi eller overtalte noen voksne til å følge oss til sjøen for å bade.

Småbruket er nedlagt for lenge siden, men minnene sitter igjen.

«Verdens navle» hver sommer da jeg var liten.

Tromøy er den største øya på Sørlandet og hører til Arendal kommune. Du kan komme dit med bil ved å kjøre over Tromøybroen eller det er mulig å ta ferje fra Arendal sentrum. Øya er kjent som et flott område for friluftsliv og har både sykkelløyper og tur stier fordelt utover. Terrenget er små kupert og høyeste toppen er 94 m.o.h. Langs hele den ytre langsiden av øya går en morene rygg uti havet som er en del av Raet Nasjonalpark. Det har gitt en lang rullesteinstrand med synlige spor fra istiden. Nasjonalparken ble opprettet i 2016 og består av 607 kvadratkilometer kystnatur og hav. Det er et paradis for alle som liker å bade, gå tur, padle, dra på båttur, surfe, dykke, fiske, se på fugler eller fortidsminner.

Jeg hadde bestemt meg for å ta en langhelg på Tromøy, både for å se øya samt å ta et siste farvel med småbruket som var mitt barndoms paradis. Eiendommen var lagt ut til salgs siden både mormor og morfar var døde. Jeg har vært mye på Tromøy, men bare sett en liten del av øya. Vi var omtrent alltid på samme sted, det var liksom nok å gjøre på gården. De voksne jobbet stort sett alltid og vi var opptatt i vår egen lille verden. Vi dro ikke på sightseeing, lekeparker eller annen underholdning. Men det er en stor øy, så endelig var tiden inne til å se resten. Teltet hadde jeg satt opp på Hove Camping og det skulle være basen min. Resten skulle jeg utforske til fots eller med sykkel.

Tips: ALDRI sett opp teltet på eller nær en leke/fotballplass med mindre du har barn med deg eller er ustyrtelig glad i andre sine….. Jeg fikk brukket en teltstang samt veltet både det ene og det andre, men det var liksom her det var ledig plass…..

God plass på stranda ved campingen, sikkert fordi det var 15 grader og stiv kuling. I slutten av juli…… Det var liksom ikke sånn jeg husket Tromøy været….

Den første dagen gikk med på å sykle tilbake til barndommen. Jeg syklet først gjennom leirområdet på Hove, det var fine grusveier gjennom skog. Videre var det sykkelsti mot Færvik og følge veien mot Skilsø. Jeg tok en liten omvei opp til Tjenna, det er et lite tjern som jeg husker vi gikk noen turer til sammen med tante. Så var det en smal og svingete bilvei til Rævesand langs sjøen. Det er rart å komme tilbake til et sted som man har tilbragt mye tid som barn. Minnene jeg har stemmer ikke helt overens med slik jeg opplevde det nå. Jeg husker alt som mye større, ikke minst var jeg overrasket da jeg slepte sykkelen med meg gjennom skogen til TJERNET. Mange skumle minner derfra og jeg husket det som et svært vann. Nå var det krympet til en pytt og fremkalte slett ikke gåsehud. Jeg brukte endel tid på å se igjen kirken, småbruket og stranden med mest minner. Det var litt trist, men mest fint. Så var det å følge veien tilbake til campingen.

Som barn var dette «De dødes tjern». og vi sneik oss opp bare for å få gåsehud. Kjente lite av det nå.

Neste dag lot jeg sykkelen få stå i fred og tok med sekk, nistepakke og badetøy. Jeg brukte hele dagen på å gå langs havet. Hove og turstien langs yttersiden av Tromøya er et av de mest besøkte turområdene i Arendal. Hove leir var en tysk militærleir under andre verdenskrig og det er fremdeles mulig å se rester etter kanonstillinger og fundamenter til kraftige lyskastere. Stedet brukes nå som leirsenter og leirskole i tillegg til campingplass og kafe ved stranden. Det er ulike rundløyper på Hove som er tilrettelagt for barnevogn og rullestol. Jeg gikk fra campingplassen og fulgte stien langs strendene. Dess lengre sør jeg kom, jo mer ufremkommelig var det. Det ble en del klatring på svaberg og balansering på steiner. Det er mulig å gå helt til Botne, men jeg snudde før det og gikk en annen vei hjem. Her var det skogsti og grusvei gjennom hyttefelt.

Hove er kjent for trærne som har formet seg i alle slags rare fasonger.

Det er et område med mange fortidsminner, jeg er litt usikker på om dette var en av de.

Mye å se og oppleve under turen, men mest fascinerende var det å se hav møte himmel.

Neste dag var det tilbake på sykkelen og oppleve en del av Tromøy som var ukjent for meg. Jeg syklet forbi Tromøy kirke og i retning Kongshavn. Det var en rolig søndag morgen og lite trafikk på veiene. Jeg opplevde mye skog og mye sjø. Det gir frihet å være på sykkel, det er mulig å ta avstikkere fra veien for å se detaljene som er lette å overse i bilen. Jeg syklet langs østre Tromøyveien helt til endes, der var et stort hyttefelt og turområde. Så skulle jeg ta en annen vei tilbake, men jeg fant ikke frem. Det var litt mangelfull merking i kombinasjon med dårlig kart, så jeg tråkka samme vei tilbake. Det var idyllisk og veldig «Sørlandet». Jeg fikk med meg både Tromøy kirke og en god lunsj under åpen himmel til duften av kornblomst og ringblomster. Men så kom regnet og det ble lesing i soveposen resten av dagen. Fint det også…

Så mye å se og så liten tid…. Godt å se noen som kan sitte i ro og bare nyte livet….

Tromøy har mange nydelige strender og det er ikke trangt om plassen. Det KAN ha noe med været å gjøre, men idyllisk er det.

Etter timer på sykkelsetet er det fint å nyte en god lunsj i et lite rødmalt hus langs veien (det var altså kafe der)

Sykkel er genialt som fremkomstmiddel på øya.

Det ble noen nydelige dager, men samtidig vemodig. Jeg antar at det ikke alltid er lett å dra tilbake til fortiden og finne de gode følelsene og gleden over de enkle ting. Hukommelse er en rar greie, så jeg antar man husker det man vil huske. Og i mine somrer var himmelen alltid blå og alt var lek og moro. Tromøya vil alltid ha en høy stjerne hos meg og jeg kommer til å ta flere turer for å glede meg over gamle minner samt skape nye. Det er vel det som er grunnen til å leve, eller hur?