Når julefreden senker seg.

Finnes det noe bedre enn å våkne tidlig første juledag og kjenne freden bre seg gjennom kroppen? Ingen flere handleturer, ingenting å bake, pynte eller vaske. Man trenger ikke lure på om det blir nok mat til alle på julemiddagen eller om gavene faller i smak. Det spiller ingen rolle at man ikke fikk gjort alt man tenker at man burde få gjort. Det er litt sånn «stille etter stormen» følelse.

Storaberget turområde ligger på vei inn mot Hommersåk og har flere løyper man kan gå.

Toppen ruver i terrenget med steile vegger, men når man går opp på baksiden, er løypa slett ikke så bratt.

Jeg er nok ikke den som legger lista høyest når det gjelder å feire jul. Det er viktigere med kos enn med perfekt pyntet julehus. Samtidig er det mye som skal gjøres og ordnes, så det er nok derfor jeg kjenner at romjula er en fin tid. En tid for å sulle rundt i tøfler og pyjamas, lange, sløve morgener når alle andre sover og med nesa i en bok og kaffe i koppen. Helt til det blir lyst og jeg kjenner at nå må jeg bare ut å gå en tur.

Det er mye spennende å se for alle interesserte i historie. Her er et brønnhus fra 2 verdenskrig.

Eller man kan gå seint for å nyte naturens mange små under.

Men ingenting slår følelsen av å komme opp de tyngste bakkene og ut i sola.

Ute er julefreden overalt. Det er mørkt i vinduene og ingen biler på veiene. Det kjennes ut som om jeg er den eneste som er våken. Det er god plass på parkeringsplassen og snart er jeg på vei. Det er en perfekt morgen, med frost og klarvær. Bakken er frossen, så jeg kan gå tørrskodd over både myr og bekk. Heldigvis er det ikke glatt, siden broddene ligger hjemme.

Av gammel vane ser jeg etter badeplasser, men idag er ikke badetøyet med.

Det er helt stille på toppen, ingen vind og ingen andre mennesker.

Jeg fikk ny tursekk til jul og på beina har jeg nye og varme ullsokker. Gleden over å lufte presangene er stor og takknemligheten likeså.

Jeg er ikke alene ute i finværet og de jeg møter, har også julefreden med seg. Vi har tid til å stoppe opp, smile og prate sammen. Det er ingen hast eller noe å rekke. Jeg sitter lenge på toppen og bare nyter dagen. Så rusler jeg videre og bestemmer meg for å ta den lange veien om Grindavatnet. Idag har jeg allverdens tid, før familiemiddagen i ettermiddag, hvor jeg bare skal være gjest.

Aldri er det kjekkere å smøre nistepakke enn når kjøleskapet er fylt opp til julehøytiden.

Og aldri er stegene lettere enn etter mat og en lang pause. Det hjelper også på at det er nedoverbakke….

Turen til Storaberget og Grindavatnet er en rundtur, hvor man selvsagt også kan gå frem og tilbake til en av de. Løypa er godt skiltet og merket, så her er lett å finne frem. Går man hele runden, er den 6,9 kilometer lang og beregnet tid er 2,5 time. Storaberget er 342 m.o.h, men total stigning på turen er 430 meter. Men alt dette blir bagateller, på en dag hvor julefreden har senket seg. Da går man for å gå og ikke for å komme frem….

Solen skinner på toppene, men kommer ikke høyt nok til å lyse opp hele landskapet, på denne årstiden.

Nydelige Grindavatnet med badeplassen «min». Men ikke idag…

Det er steinete og ulendt ned fra vannet, så bruk gode sko.

Det var turen jeg ikke ville skulle ta slutt…

Men plutselig seig jeg oppover siste bakken til bilen min.. Å salige julefred…

På tur mot det stora berget….

Det startet med at han på 7 spurte om jeg noensinne hadde gått opp til «det svære fjellet». Fjellet han refererte til, ligger godt synlig fra bilveien mot Hommersåk og ser unektelig litt umulig ut å bestige. Fra veien ser man bratte sider og det ser veldig høyt ut. Han hadde lyst på en tur opp dit, mest fordi han ikke trodde at det var mulig å komme seg opp. Men det er det, her ligger nemlig Storaberget turområde med alle sine løyper. Jeg er glad i å gå i området, særlig om sommeren. Det bugner av blåbær, har et fantastisk badested i Grindavatnet, mye gammel historie og fin utsikt. Da jeg begeistret la turplanene fram for resten av gjengen, sukket min eldste sønn og sa: «Åja, det er den turen som er en eneste lang oppoverbakke»….

Det er en liten parkeringsplass nede ved gårdene, men i disse virustider var den full midt på en ukedag. Da kan man parkere oppe ved hovedveien mot Hommersåk.

Det er kart over området for alle som ikke er kjent. Det er mange muligheter for tur, men de fleste går Storaberget, Grindavatnet eller begge. Løypene er godt merket.

Det er lett å få en 7 åring til å gå, bare gi ham en hund han kan leie på.

Turen starter ved Hogstad og her er satt opp informasjonstavle samt en liten parkeringsplass ved gårdene. Vi fikk ikke plass der, så vi parkerte langs veien. Det var meldt flott vær, men yr.no bommet som vanlig. Men selv om det kom noen regn/hagelbøyer og blåste friskt, var det godt å komme seg ut. Dessuten ble været bedre utover dagen. Turen starter på grusvei ned langs et sandtak og gjennom en grind ut i terrenget. Det går sau på markene, så her må hunder holdes i bånd. Vi hadde lånt med oss Toby, mitt lille barns border collie på 1 år, så tempoet var kvasst. Men det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover og snart kommer man til de første kulturhistoriske minnene.

Tyskerne bestemte allerede i 1941 at det skulle bygges et vannverk fra Grindavatnet og Lomstjørn. Her skulle man få 800.000 kubikkmeter vann i året. Dette er den gamle kontrollstasjonen og ikke glem å se inn vinduene, veggene innenfor er flott fliselagt.

En av grunnene til at turen bare kalles «en einaste lang oppoverbakke» hos guttene…. Det er ulent terreng, men ikke brattere enn at alle klarer å komme opp.

Det gjelder å holde tungen beint i munnen når man går over demningen, ellers blir det fort et ufrivillig bad….

Turen til Storaberget inneholder både ny og gammel historie, særlig er det mange synlige spor etter vannverket tyskerne bygde under krigens dager. Anlegget hentet vann fra både Grindavatnet og Lomstjørn, og det var av ypperlig kvalitet. Det finnes mange steder underveis hvor man kan se demninger, bygninger og tunneler. Det er ingen informasjonsskilt som forteller historien, så her får man bare ta fantasien til hjelp. Grindavatnet ble lagt ned som drikkevannforsyning rundt 1970, så nå er det bare minnene igjen. Jeg liker denne delen av turen og har mine faste punkter som må undersøkes på vei oppover. Han på 7 er like engasjert og vi diskuterer ivrig både krig, fred og hvorfor vi trenger vann.

Storaberget består av tre sider som er så bratte og steile at det er umulig å komme opp. Kun på østsiden er skråningen slak, derfor bygde man en lav steinmur der.

Ifølge min eldste sønn er dette nedgravde munker. Han har siden han var barn, tenkt at det er toppen av hodet med den karakteristiske hårkransen, ute i myrene. Munkene ble begravd her for å beskytte turgåere og det synes jeg en fin tanke.

Når man har gått opp noen av bakkene og passert et par av vannene, deler stien seg. Da går man enten mot toppen eller mot Grindavatnet. Jeg tar som regel toppen først og vannet etterpå, men det var ikke et alternativ idag. Vi siktet oss inn videre oppover og kom etter kort tid til bygdeborgen. Det er ikke annet enn en lav steinmur, men er den best bevarte av alle de 5 borgene i Sandnes. Hit dro menneskene som bodde i området når det var krig og ufred. Med husdyr, mat, utstyr og våpen «holdt de fortet» for over 1500 år siden. Kanskje det var her vi skulle gått i dekning for koronavirus?

Toppen nådd, til stor begeistring for han på 7. Men det var kaldt vind, så vi trakk nedover for å finne en lun plass til å spise nistepakke.

Utsikten utover Lutsivassdraget er flott.

Vi gikk samme vei ned som opp. Da er det jo egentlig bare en «eneste lang nedoverbakke» og det kan man like. Turen er ca 6-7 kilometer lang og tar omlag 3 timer. Det er mulig at både lengde og tidtaking kan tas med ei klype salt, ifølge ungene mine er jeg ubrukelig på begge deler. Det er som tidligere nevnt en fantastisk fin tur, men kanskje ikke den man starter med dersom man ikke er vant med å gå i fjellet. For det er noen seige bakker opp….

Det er mange fine steder å bade, synd at jeg glemte badetøy. Men Toby badet for begge.

Da vi nærmet oss sandtaket, kom sola frem.

Avslutningen på turen er som du sikkert har gjettet, en LAAAANG oppoverbakke…

En fin sommertur til Storaberget og Grindavatnet.

Det er enkelte turer som passer best på bestemte tider av året. Dette er en slik tur. Jeg har gått på høsten og vinteren, men for å få den helt bestemte følelsen er sen vår og sommer best. Kanskje fordi Grindavatnet har en fantastisk badeplass eller fordi utsikten er formidabel innover Lutsivassdraget? Eller fordi jeg vet om noen blåbærsteder hvor det alltid finnes bær? Eller fordi jeg liker turer som inneholder spor fra fortiden? Uansett grunn er dette en tur jeg anbefaler for alle, store og små.

Dette var en av de fine dagene som bare kommer med tidlig sommer.

Turen starter ved gårdene på Hogstad og går på grusvei i starten. Det er godt tilrettelagt videre gjennom beitemark for sau og kuer, hold hunden i bånd dersom du ikke går alene. Når stien begynner å gå oppover, dukker det opp flere bygninger og spor etter vannverket som tyskerne bygde ferdig i 1943. Det er et spennende sted å utforske dersom du liker denslags. Høyere oppe deler stien seg og du har valget mellom å gå til Grindavatnet eller Storaberget. Turen er imidlertid best å gå som en runde, men det er fordi jeg er mest glad i å gå turer som er rundløyper.

Det ligger mange små vann innover før stigningen mot toppen.

Jeg starter alltid med å gå til Storaberget og da er det bare å følge den bratte og steinete bakken rett frem. Over en demning og langs et vann. Der deler stien seg igjen og dersom du har dårlig tid, dårlig vær eller bare ikke gidder, kan du ta til venstre og gå direkte til Grindavatnet uten toppturen. Men da får du ikke den fantastiske utsikten…

Når du er på vei opp første stigningen mot toppen, passerer du en gammel bygdeborg fra folkevandringstiden. Dersom du bruker borgen som et lokkemiddel for å få barn med på turen, ikke selg den inn som om det står en klassisk festning på området. Jeg har prøvd og det var en skuffelse. Restene av borgen er en steinrøys og du skal ha god fantasi og lokalkunnskap for å se at dette kan ha vært noe mer enn stein.

På jakt etter stein som kan ha vært borg.

På toppen kan du beundre utsikten fra varden og dersom det ikke blåser for mye er det et fin sted å spise nistepakken. Nedturen går ned bak varden og stien kan noen ganger være vanskelig å se. Du skal tilbake over myren og stien der er som regel veldig våt. På våte dager kan du oppleve å vasse i vann til over knærne, så gå gjerne samme vei ned som du kom opp dersom du ikke er skodd i vadestøvler.

God utsikt over Lutsivassdraget på vei ned fra Storaberget.

Det er en enkel tur. Med det mener jeg at den er godt merket, oversiktlig og relativt lettgått dersom du er vant med å gå tur. Bakkene er ikke for lange og harde. Overalt er det steder hvor du kan jolle av stien for å undersøke blomster, lete etter bær eller små frosker. Det er også mange fine steder å ta pause og turen kan gjøres så kort eller lang som du bare vil.

Når du kommer ned til Grindavatnet følger du stien til enden av vannet. Der er det bygd en platting hvor det er benk og trapp ned i vannet. Jeg legger som regel inn et bad, det er et glimrende sted med klart og rent vann. Ta en lengre pause her før du følger stien bratt nedover til stedet hvor stien delte seg. Herfra er det ren plankekjøring tilbake til bilen.

Beste turkompis, men badingen må jeg gjøre alene.

Jeg er glad i denne turen fordi den har en topp (bra for hjerte og lunger), fin utsikt (ro i sjelen), vann å bade i (kalde bad er bra for immunforsvaret) og fordi det er en tur jeg går mye. Men egentlig trenger man ikke noen forklaring på hvorfor noen turer blir en bare glad i. Det blir litt som Zen: «Hvordan forklarer man lyden av fallende snø?» Det er utallige svar, men ingen riktige. Sånn er det for meg med denne turen også. Prøv å se selv hva du synes.