Melands Grønahei, vel verd turen.

Noen turer får man bare ikke nok av.. Jeg har et sånt forhold til Melands Grønahei, retter sagt turen opp til Melands Grønahei. Hytta i seg selv er helt grei, men på turen opp, får man med seg alt hva hjertet kan begjære. For hvilke andre steder starter man med å gå gjennom kulturbeite, men småbruk og sau? Så er det skogen, den magiske og tette, med høyreist gran samt mosebunn. Videre krysses en myr, våt og surklende, uansett årstid. Elven krysses på bro og stigningen tar en opp til de små stølene. Endelig venter de nakne fjell, mørke og dystre, før dalen åpner opp for de grønne sletter. Den siste delen går over selveste grunnfjellet, grått og steinete. Legg til at området er regnet som det ypperste innen geologi, botanikk, zoologi og topografi, så er det kanskje letter å forstå begeistringen min.

Vi startet tidlig hjemmefra og hadde frokost på parkeringsplassen før vi begynte å gå.
Det var ikke mye liv, bortsett fra sauene, tidlig en lørdags morgen.
Det varer ikke lenge før man kommer inn i skogen.
Det er viktig å ta seg god tid på tur, både til å klemme på trær samt meditere litt på en seng av mose. .

Turen starter på Kleivaland, som er vakkert plassert i Hjelmelandsheia. Her er en stor og gratis parkeringsplass, noe som passert perfekt da Sørlendingen og meg ankom tidlig en morgen. Jeg var ivrig etter å vise frem turen, andre kunne styre sin begeistring. Men vi fikk sekken på og var innstilt på korteste vei til hytta. Den er på 10,4 kilometer, men det er mye mulig at det er i luftlinje… Vi stussa litt over at turen skulle gås på 4 timer, men antok at det er uten stopp og med mye lettere sekker enn det vi hadde. Jeg hadde som vanlig tømt kjøleskapet for både middagsrester og eplekake, noe som var helt unødvendig. Det er nemlig matlager på hytta og jeg kunne spart kroppen for mange kilo å slite opp alle bakkene.

Øyastølsmyrane var farget av høst og hadde en helt spesiell stemning.
Jeg var ikke helt sikker på om broen kom til å holde, den hadde sett sine beste år…
Etter en bratt stigning, kommer man opp til Bjødnabu. Været kunne absolutt vært bedre og jeg vurderte seriøst å snu.

De vakre rosemalte dørene var dekket av planker og det synes jeg var trist.

Noe av det kjekkeste ved turen, synes jeg, er å gå gjennom Ritelands krateret. For 500-600 millioner år siden, var det en meteoritt som smalt ned. Den traff jorden med en fart av 25 kilometer i sekundet, og dannet et krater på omtrent 2 kilometers bredde og om lag 350 meter dypt (takk Wikipedia for ny kunnskap). Turstien opp til hytta går tvers gjennom krateret og det er rart å tenke på hvordan de steile fjellveggene rundt kom til. Selve Øyastølsmyra er fredet som naturreservat, men det er ikke på grunn av meteoritten. Her finnes nemlig sjeldne plantesamfunn, uten at jeg skal gi inntrykk av at jeg har peiling på det som vokste rundt oss. .

Det ble lunsj i regnet og rådslaging om vi skulle snu.
Det går bratt oppover mot Stropastølen og flere steder er det fritt fall ned mot elven.
Da vi kom opp til Stråpastølsvatnet, og Sørlendingen så fjellene i enden av vannet som vi skulle over, var det rett før turen vår strandet… Heldigvis ble været bedre…
» Vi vandrer med freidig moooot».. Jeg forsøkte å dra opp stemningen med litt allsang, men til ingen nytte. Det VAR bratt…

Jeg hadde som sagt gledet meg veldig til å vise frem favoritt turen, men været kunne ha vært bedre. Vi traff ingen andre mennesker, noe enkelte mente var helt naturlig. For hvem andre enn oss vil legge ut på tur i regn og tåke i oktober, når man tross alt kan sitte hjemme å se på TV? Det la ingen demper på min glede over skjønnheten i naturen; fargene og duftene av høst. Det er variasjonen i landskapet man går gjennom som er høydepunktet for meg, det er som om man går gjennom ulike lag eller økosystem. Det er vanskelig å beskrive, men jeg anbefaler å oppleve det selv for å virkelig se hvordan naturen endrer seg. Jeg har gått alle årstider utenom vinter og snø, men jeg antar det er like fint uansett.

Etter at fjellpasset er passert, kommer man ut på de frodige flaten mot Raudkleiv. Her ligger stølstufter og stedet er et syn på vår/sommer når alt er intenst grønt.
Dette er min favorittdel av turen, hvor man går langs kanten på Djupedalen.
Naturen endrer seg igjen, når man nærmer seg. Vær klar over at fra du får det første glimt av hytta og til man er fremme, er det ganske langt.

Vi kom frem til en hytte som var god og varm, men tom. Da jeg sjekket hytteboken så jeg at det hadde vært en fellestur med STF Ung, noe hytten bar preg av. Her var verken ryddet eller vasket, og det er vel ungdommer likt. Heldigvis kom en driftig Sørlending, med mye futt og krefter selv etter mange timer på tur, og snart skein både do, bord og diverse annet som gull. Jeg fikk den lette oppgaven, nemlig å lage mat. Det var egentlig bare å varme opp kylling og rotgrønnsakgryte med ris og jeg antar at sekken min ble 2 liter lettere bare med det. Jeg veide ikke, men en full 2 liters isboks med gryterett var tung. Neste gang skal jeg spandere på oss en boks Joikakaker fra provantlageret, så slipper jeg å ligge som et slakt på sofaen når vi kom frem…..

Hvor mye veier en hjemmelaget eplekake tro??? Altfor mye til å ha med på tur, har jeg lært…
Melands Grønahei Turisthytte er bygget i 1985 og har 22 sengeplasser, hvorav 12 er seng og resten madrasser. Den ligger på 890 meter over havet og har alt man trenger for å kose seg. Husk å booke seng på forhånd i disse koronatider. Det er heller ikke mulig med dagsbesøk, noe vi kjente litt på da det kom 2 personer og satt i kulden og regnet utforbi hytta.
Navnet Melands Grønahei kommer av de irrgrønne fylittformasjonene rundt hytta, ifølge ut.no. Ikke vet jeg hva denne type stein heter, men vakkert er det….
Soloppgangen over utedassen var usedvanlig vakker…

Vi hadde en rolig ettermiddag og kveld, med hytten helt for oss selv. Natten var kald, slik at vi våknet til klar himmel og frost. Etter en god frokost (jippi, enda lettere sekk…) og utvask, var det å rusle nedover. Jeg var nok en gang himmelfallen over alt det vakre jeg så, mens andre kun så fjell og mose. Er det ikke rart, hvor forskjellig vi ser den samme tingen? Heldigvis var det ikke glatt, selv med en tynn hinne av is på pyttene og et hvitt rimlag i gresset. Det gikk mye raskere ned, noe som kan skyldes at sekken min veide en brøkdel av hva den gjorde da vi gikk opp. Og Sørlendingen hadde en kaffebesøkavtale som måtte rekkes. Uansett; jeg gleder meg til neste gang jeg skal oppleve dette enestående naturområdet i Vormedalsheia. Andre var nok ikke like begeistret…

Det var en flott morgen, friskt og godt.
Jeg greide nesten ikke se hvor jeg satte føttene, så opptatt var jeg av å se på naturen.
Det er aldri problem å følge løypen, god sti og godt merket.
Det gikk adskillig raskere nedover.
På vei gjennom Austmannsskaret.
Stropastølsvatnet i morgenlys.
Kort og godt; FOR EN TUR…

Alene på Tomannsbu.

Av og til er det andre jeg kan takke for at jeg kommer meg på tur. Denne gangen var det mitt lille barn, som trengte noen til å kjøre. Hun skulle sammen med en venninne og 2 hunder på fjelltur. Jeg sa ja til å være sjåfør, og da jeg allikevel måtte gjennom bommen samt kjøre i 1 time, pakka jeg likegodt sekken og planla min egen tur.

Det var meldt store mengder med nedbør, så det var ikke trangt om plassen på parkeringen….
Det startet bratt oppover, etter at broen var krysset.
Etter en våt juli måned, er det vått og sørpete overalt.
Det vekslet mellom tett yr og plaskregn. Stien lå ofte under vann.

Tomannsbu er Stavanger Turistforening sin hytte og det tar ca 3 timer å gå inn til den, når man starter i Hunnedalen. Hytten har 33 sengeplasser og proviant. Jeg hadde booket seng, for det må man på alle hyttene nå i koronatider. Mat hadde jeg rasket med meg hjemmefra, det er både billigere og mer miljøvennlig, tenkte jeg. Dessuten er sekken ikke tung, når man bare skal frem og tilbake.

Jeg var søkkvåt da jeg kom frem, til og med undertøyet kunne vris.
Det tok litt tid å få fyr i ovnen, så jeg vurderte å droppe å tørke klærne. Men det gikk tilslutt…

Jeg har mange gode minner fra hytta og har vært her endel. Særlig kjekt var det at skiltet hang på veggen og tur kassen stod på den faste plassen. Det var min far som for mange år siden lagte både skilt og kasse, en venninne av meg malte motivet og jeg fikk den ansvarsfulle jobben med å lakke. Det måtte være nok lakk til å vare evig og foreløpig ser det greit ut…

Tomannsbu er en barnevennlig hytte, med kort vei å gå til samt bøker, spill og leker på hytta.
Kassen stod enda på den vante plassen under vinduet.
Livet er godt når man er tørr og varm. Enda bedre blir det med hjemmelaget kaker (takk til mitt lille barn som gadd å bake og dele), kaffi og en god bok. Samt å sitte inne, når det er dårlig vær ute…

Jeg liker å dra på tur alene. Hytta var helt tom for folk og jeg så ikke et menneske før jeg kom ned til Hunnedalen igjen. Jeg elsker stillheten på fjellet og selv om det alltid er kjekt dersom det kommer andre turgåere, liker jeg å være alene. Ikke er det mobildekning og ikke er det strøm eller innlagt vann. Jeg går inn i lademodus og logger hjernen min helt av. Det tror jeg den har godt av innimellom….

Når 2 kopper morgenkaffe ikke hjelper å få øynene opp, er det på tide å ta et bad…
Javel Tomannsbu, takk for denne gang ❤️
Det regnet ihvertfall ikke idag…. Istedet gjorde tåken det vanskelig å følge merkingen, godt at jeg ikke gikk meg vill…

Jeg var hjemmefra i rett over et døgn. Det føltes som om jeg var vekke en uke og batteriet er fulladet til å gå på kveldsvakt og ha jobbehelg. På turen hjem fra hytta, skremte jeg opp en rypemor med et kull av unger. De flakset i hver sin retning, men mor snudde og trosset det farlige (meg) for å hanke inn ungene sine. Da ble jeg glad og tenkte at det er fint å se at selv i naturen handler det om å verne og ta vare på de man er glad i. Så nå er jeg klar for jobb..

Det fine været kom da jeg nærmet meg bilen. Da kom også alle folkene…..
Ha en fin helg…

Lemenjakt på Stranddalen

Her blir både store og små hjertelig velkomne av den fantastisk betjening.

Jeg er veldig glad i komla, så egentlig hadde jeg tenkt å skrive om den fabelaktige komlå på Stranddalen. De to tingene henger liksom sammen og det er muligens komla Stranddalen er mest kjent for. Den serveres flere ganger i uken, men denne gangen ble det ikke komla på meg. Jeg fikk det ikke til å treffe med tidspunktet komlene stod på menyen, men ble absolutt ikke skuffet over serveringen den søndagen vi overnattet…. Jeg hadde lovet han på fem at vi skulle ha en skikkelig fjelltur med overnatting på hytte, før voksenlivet tar ham og han begynner på skolen i første klasse. Men plutselig var august her og det begynte å haste. Da var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde.

Endelig, endelig var vi framme….

Hytta er egentlig mange hytter samlet rundt et tun. Det er hovedhytta, sovehytta, den ubetjente hytta og dohytta.

Stranddalen er Stavanger Turistforenings perle i Ryfylkeheiene, nydelig plassert ved Stranddalsvatnet i Suldal. Hytta er betjent fra slutten av juni til slutten av september.Det vil si at man kommer til oppredde senger og dekket bord. Her er god plass; 16 rom med ialt 48 senger samt hems. Det anbefales allikevel at man bestiller plass på forhånd, for hytta er populær. Turen er akkurat kort nok til at alle kan gå den og oppholdet på hytta er luksuriøst nok til at det er en opplevelse selv for den mest kresne hotellgjest. Så dette hadde jeg gledet meg til, jeg som stort sett har ligget i telt i sommer og mesket meg med havregrøt og tørre brødskiver. Utenom sesong er hytta selvbetjent, annekset har 12 senger og proviantlager. Men da må du vaske, re senga og lage mat sjøl…

Wathne Campingplass, et stykke nord for Tau, anbefales virkelig. Familievennlig med masse leker og flott utsikt mot fjell. Da gjør det ingenting at det ble frokost i regnbyger.

På Øvre Moen er det en stor og gratis parkeringsplass. Turen herfra til hytta tar omlag 2-3 timer, vi brukte dobbelt så lang tid.

Da var me klar til å starte å gå, måtte bare trampe litt fram og tilbake over broen for å leke Bukkene Bruse (på vei til Stranddalen for å gjøre seg fete…).

Vi startet turen en lørdagskveld og kjørte til en campingplass hvor vi overnattet. Ikke fordi det er så fryktelig langt å kjøre til Suldal, men mitt lille barn skulle feire 19 års dagen med fest og kastet oss ut hjemmefra. Alltid en god unnskyldning for en natt i telt…. Det er mange løyper som fører til Stranddalen, men den korteste går fra Øvre Moen. Her går man fra 780 m.o.h og opp til hytta på 970 m.o.h. Turen er ca 5 km lang og veldig godt merket med røde prikker, striper, T`er og varder. Det er flotte bade og fiskeplasser innover, så det er ingen hast med å komme fortest mulig fram.

Turen starter på anleggsvei og krysser elven Ulla før man fortsetter innover dalen.

Han på fem hadde et håp om at dette var hytta vi skulle til. Da hadde vi gått ca 100 meter innover og han var «sliten».

Det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover. Og den er jammen lang den bakken… Trøsten er at det er mange fine steder å sette seg ned og når man er på toppen er det ikke så veldig mange oppoverbakker igjen til hytta.

Jeg er veldig glad i å gå på tur med han på fem. Han er veldig underholdende og jeg glemmer helst alt som har med tung sekk, oppoverbakker og langt igjen å gjøre. Jeg glemte til og med stavene i bilen, så fascinert var jeg av den endeløse monologen han spredde rundt seg. Men det gjorde ingenting, jeg fikk lov til å bruke han på fem som «pinnen te farmor». Vi snakket og snakket og snakket om alt som er viktig for en femåring. Det er de store spørsmålene som opptar ham ; slik som livet, døden og hvorfor man ikke kan spise is til frokost. Jeg gjorde mitt beste for å svare, men det er ikke alltid lett. Særlig ikke når han er av den typen som kun lukker munnen når han sover eller trener på å holde pusten under vann. Men motsetninger tiltrekker hverandre, så vi har det veldig fint sammen.

Mat er viktig på tur og vi hadde med brød og pålegg til begge dagene, primus så vi kunne ha kaffi og kakao samt kjeks og snop (selv om det ikke var lørdag).

Der var vi endelig på toppen av bakken og tok en velfortjent pause.

Stien går gjennom kalkrik berggrunn, noe som danner rare fasonger på steiner og fjell. Det vokser mange ulike fjellplanter innimellom alt det grå og når man nærmer seg hytta, er det skiltet at man går inn i Dyraheio landskapsvernområde.

Turen innover ble umåtelig spennende. Grunnen til det var LEMEN. For dere som ikke er kjent med disse små gnagerne i hamster-familien, kan jeg fortelle at de lever i fjellstrøkene over tregrensen og er vanskelige å fange. De kan bli aggressive, derav uttrykket «sint som en lemen». Av utseende er de veldig lik et marsvin, noe som gjorde at han på fem sa konsekvent marsvin når han snakket om lemen. Og da han ble lei av at jeg rettet på ham, sa han «de dyrene me såg så mange av tidligere…» For jammen var det mange lemen, så det er mulig at det er lemenår i år. Eller kanskje de bare liker seg ekstra godt i dette området.

Det var en trist opplevelse for han på fem da vi fant en død lemen. Ikke greide jeg svare på hva den døde av heller. Men vi holdt en fin begravelse med en vakker tale og noen få utvalgte sanger.

Jeg fant ut at den eneste måten å få tatt bilde av en lemen er dersom den er død. De er vannvittig raske til å gjemme seg under steiner. Men sånn ser en lemen altså ut….

Vi hadde en lang og fin tur inn til hytta. Det som er litt vanskelig å forstå, er at fra du kan SE hytta og til du kommer frem, er det skikkelig langt. Meg og han på fem følte vi gikk og gikk, men at hytta ikke kom nærmere. Selvfølgelig gjorde den det.. Og det var mye annet å se på underveis; Stranddalsgubben oppi skråningen, små fossefall hvor enkelte ville dusje og selvfølgelig lemenjakten. Dessuten har vi oppfunnet vår egen lille motivasjonslek: «Hvem kommer først frem og tar på de røde merkene?» Det sier seg vel selv hvem som går av med seieren der; ikke er jeg rask til beins og ikke ser jeg så godt heller, i motsetning til enkelte andre.

Der opp henger han; Stranddalsgubben.

Det ser liksom så nærme ut, men det er mye lengre vekke enn vi trodde.

Men vi var ihvertfall på rett vei og enkelte skrudde opp tempoet da vi nærmet oss.

Der var vi endelig framme. Nå ble det innsjekking på eget rom med dobbelseng og forfriskende bad i 12 graders vann nedenfor hytta.

Noe av det beste med Stranddalen, synes jeg er at det ikke finnes Internett.  Istedet må vi snakke sammen og det gjør vi. Merkelig nok traff jeg flere kjentfolk på dette døgnet i heia, enn jeg vanligvis gjør på en bytur i Sandnes sentrum. Veldig, veldig kjekt. Ellers var det unødvendig av oss å ta med bøker og spill. Stua i hovedhuset hadde et helt bibliotek og dersom du ikke greide å lese ut boka, fikk man lov til å ta den med seg og levere på en annen turistforeningshytte. Eller beholde. Genialt, synes jeg. Og vi fikk prøvd oss på ulike spill og ikke bare Ludo (som vi hadde med). Vi spilte Den forsvunne diamant, Sjørøverspill og Lotto. Det ble kastet ball som han på fem bjeffende løp og hentet (siden han var hund) og da han var lei av det, spilte vi badminton. Dessuten var enkelte opptatt med å marsjere frem og tilbake mellom hyttene på jakt etter lemen. Han hadde fått låne en fiskehåv som han bar på skulderen og liknet helst en liten soldat. Jeg stod over akkurat den biten….

Frokosten var akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Og jeg rakk akkurat å bli sulten etter den tre retters middagen som ble servert kvelden før. Her er det hjemmelaget og kortreist mat som gjelder; nybakt brød, ekte geitost og rørte bær.

Det er all omtanken i de små detaljene som gjør oppholdet på Stranddalen fantastisk. Og et utedo trenger slett ikke lukte som et utedo, fant jeg ut her….

De har virkelig forstått det…. Poesi til å hygge seg med på do….

Vi hadde et flott opphold, selv om vi begge godt kunne tenke oss å bli lengre. Jeg for maten og de gode sengene, han på fem fordi han hadde et intenst ønske om fange en lemen. Men vi fikk en fantastisk tilbaketur, med bading i elva og plukking av blåbær. Været ble akkurat så fint som det kan være i august i Suldal og jeg gikk faktisk der og ønsket at turen hadde vært dobbel så lang. Men jeg tror det var langt nok for de små femårige beina og tilslutt var det kun tanken på is som fikk ham fremover. Så gjensynet med bilen ble stort. Og neste gang skal me gå sånn at me kan spisa komla….det har me avtalt….

Skikkelig turglis på begge to 🙂