Heim te na mor.

Det finnes noen steder som kjennes ut akkurat som å komme heim te na mor. Jeg har det litt sånn med Høg Jæren, det er trygt, godt og litt vemodig. Kanskje det er lyset der ute, eller lufta? Eller kanskje den fantastiske utsikten over åpne vidder, helt ut til havet? Eller ganske enkelt at Mor Norge sitter der ute på en granitt blokk og tar imot alle som kommer på besøk. Og det er mange….

Det er en trolsk stemning på vei mot Holmavatnet, gjennom en av de mange plantede skogene på Jæren.
Holmavatn Misjonssenter er et populært leirsted for spesielt inviterte. Like ved ligger en stor og gratis parkeringsplass, hvor det var god plass da vi kom tidlig en Kristi himmelfarts torsdag.
Flatt og høyt under himmelen, er vel den beste beskrivelsen av turen.

Turen til Synesvarden og Steinkjerringa nevnes i samme slengen som Prekestolen, Trollpikken og andre turistattraksjoner her på Jæren, av reiselivsnæringen. Det var jeg faktisk litt overrasket over, for mange jeg kjenner, har aldri verken hørt om eller gått denne turen. Det synes jeg er trist, for her er mye å oppleve. Det er utallige stier på kryss og tvers av lyngheia, gammel historie og vakker natur. Dessuten er området vernet som landskapsvernområde og plantene fredet. Det liker jeg godt…

Området har vært brukt av mennesker til boplass, torvløer, gjeterhytter og beitemark til husdyr, helt tilbake til steinalderen. Husk det er båndtvang hele året her!
Det ble en kaffi pause ganske kjapt, siden vi var så tidlig avsted at enkelte ikke fikk tid til å drikke kaffe før vi dro.
Synesvarden har flott utsikt og stort sett alltid vind. Kle deg godt…
Det flommer over av vindmøller. Disse var nye for meg, men det er er mulig at jeg bare ikke la merke til dem sist gang. For det er vel ikke mulig å montere opp alle disse på bare noen måneder???!!

Det finnes 5 forskjellige parkeringsplasser og over 3 mil med merka løyper. Allikevel valgte jeg den samme som jeg alltid tar, rundturen fra Holmavatnet – Synesvarden – Steinkjerringa. Det var mest fordi jeg hadde invitert med Sørlendingen, som aldri hadde gått her før. Turen er ca 10 km og lettgått. Det er godt tilrettelagte med treplanker over de våte partiene og hele turen er skiltet og merket med blå påler.

Det var jammen blitt fint, rene motorveien.
Jeg får si som Ulf Lundell: «Jag trivs best i upna landskapet»….
Da nærmer vi oss…
Og der fremme sitter hun; Mor Norge.

Historien om Steinkjerringa er ganske merkelig. Hun ble hugget i stein av S. Neandros så tidlig som 1898. Planen var at statuen skulle plasseres foran Kongsgård skole, midt i Stavanger sentrum. Dit kom hun aldri, istedet ble det samlet inn 550 kroner som ble brukt til å transportere henne inn på Anisdalsheia. I 3 biter, tilsammen 3 tonn, var det 2 års slit før hun satt på plass oppå Jolosteinen. Nå lar hun oss alle besøkende lese : «Minn jærbuane um storverk i farne tider. Ver trugne mot land og folk». Hun er standhaftig, hu mor…

Det var tørt i gresset for en gangs skyld, og det medførte en LAAAANG matpause.
Jeg hadde ansvaret for å ta med mat og Sørlendingen ordnet kaffi.
Noen forsøkte å klatre opp for å sitte på fanget til na mor, men det ble med forsøket. Det er høyere og brattere enn det ser ut til…

Dette er turen som passer for alle. Vi møtte både barnefamilier, ivrige joggere og sånne som oss, bedagelige turgåere med fokus på kos og hygge. Flere steder langs løypa er det satt opp informasjons tavler, som blant annet forteller om sauehold og myrsøkk. Og det er vel alltids nyttig å lære mer om. Stien vi gikk på, var stort sett bred og fin, slik at stavene jeg bar på, helst bare var til pynt. Men det er mye stein, så gode sko er viktig.

På vei tilbake til bilen…

Skilt i alle retninger gjør det enkelt å finne frem.
Mye av steinene er lødd i lange, rette gjerder. Usikker på hvorfor, kanskje det er for å holde husdyr inne på et område.

Dersom du lurer på hva nistepakken var, her er et godt tips til å bruke opp restene av potetsalat, som alltid blir igjen etter grilling. Og det er MYE grilling i mai…. Bland sammen potetsalat, en eller flere bokser tunfisk i vann, en liten boks mais og purre i små biter. Krydre med karri og hvitløksalt, server med brød. Noen syntes det var veldig godt med jordbær til, men det var ikke meg. Så er det bare å ta turen, nyte dagen og besøke na mor…

Jeg kikket som vanlig etter gode plasser å sette opp telt, og det var endel av de.
Vi vurderte et bad i Holmavatnet, men det ble med tanken…

Finaste vårblomster….

Morgensol over Høg Jæren.

Det er ikke mye som slår en tidlig morgen i bilen på vei til tur, alene med kaffi og god musikk.

Det jeg liker minst med vinter og mørketid, er at det er så lenge å vente på dagslyset. Særlig for meg som er glad i å stå tidlig opp og tenker at alt etter klokken 06.00 er å ligge frampå. Løsningen har blitt å gå med hodelykt samt dersom jeg har tid, velge turmål som det er et stykke å kjøre til. Jeg er veldig glad i Jæren og særlig på denne årstiden. Derfor var Synesvarden og Steinkjerringa et naturlig valg på en tidlig morgen, med kveldsvakt å se frem til.

Ved leirskolen på Holmavatnet er det en stor og gratis parkeringsplass. Det er også informasjonsskilt og gjerdeklyver, men mangler et do…

Turen jeg hadde valgt, er lettgått og med flott utsikt over lyngheiene, havet og fjellene langt bort. Her er man midt i landskapsvern området og totalt er det merket 3 mil med stier. Runden som først tar deg opp til Synesvarden, deretter over til Steinkjerringa, er 10 km lang. Den passer for alle, her er ingen bratte bakker eller særlig vanskelig sti å følge. Det er godt skiltet og merket med påler. Nå på høst og vinter kan det være vått, så gode sko er viktig. Vått kan det vel forresten være året rundt, det er tross alt Jæren vi snakker om… Og mye vind, det er en grunn til at det er her i området de store vindmøllene er satt opp. Men på denne morgenen var været nydelig.

Over de mest sølete områdene (for her er mye myr), er det lagt ut plankebroer som gjør det lettere å unngå å bli våt i skoene.

Det er noe eget med de tidlige morgenene rundt den tiden når sola står opp. Å starte turen under stjernene, for så å gå inn i dagslyset, er noe jeg liker. Særlig i et slikt åpent landskap som det man finner her på Høg Jæren. Toppen av Synesvarden ligger kun 359 meter over havet, men det er så flatt rundt at utsikten er formidabel. Her vandret Garborg rundt og fant inspirasjon til å skrive. Her har mennesker bodd og hatt nytte av heia som torv og beite til husdyr siden steinalderen. Og her kan jeg gå og løfte tankene mot himmelen som farges rød av morgensola.

Jeg kom opp på toppen av Synesvarden nesten samtidig med sola. Skulle trodd det var planlagt….

Fra Synesvarden går man nedover mot Anisdalsheia. Her er det fin sti med enkelte våte partier.

Jeg fikk en fantastisk soloppgang og høstfargene lyste ekstra i det morgenrøde lyset. Det var ingen andre ute, verken dyr eller mennesker. Jeg så noen få fugler, men bortsett fra det var det helt stille. Det er ikke en fysisk krevende tur, så det var rett og slett litt kaldt. Jeg kjente at det nok er på tide å finne frem ullundertøy, lue og votter. Det var rim i gresset og den friske, bitende lufta som kommer med de første frostnettene. Men mest av alt var det lyset og fargene som spilte seg ut over himmelen, havet og fjellene jeg såvidt kunne skimte i horisonten.

Eg får sei som Garborg: «Naar Dagen sig som Eld og Blod i Blaae-Myr…» Jeg greier ikke beskrive med egne ord hvor fantastisk flott det var….

Strålende glad over den vakre naturen….

Turen jeg gikk er mer en trekant enn en runde. Det er beint opp til varden, så over til kjerringa og så beint til bilen igjen. Jeg har gått sånn frem og tilbake før, til ett av stedene. Det er særlig dersom jeg har gått sammen med noen som vil gå en kortere tur. Man kan også gå til et av stedene fra andre parkeringsplasser; både ved Anisdal, Kartavoll, Topdal, Vardavatnet eller Korphaugane kan man sette bilen fra seg. Så her er det mye å velge blant. Derfor ble det til at jeg gikk mye å tenkte på, hva det er som gjør at jeg velger den samme løypa hver gang? Ikke varierer jeg retning heller, det er liksom alltid toppen først. Det er mulig at det er fordi det passer bedre og er lunere å sitte ved foten av Mor Norge å spise matpakken? For på toppen blåste det godt…..

Det ble litt balansering på steiner for å komme fram til Steinkjerringa.

Mor Norge i morgensol.

I dette landskapet passer det ekstra godt med en skikkelig traust nistepakke: grove horn med brunost….

Jeg er veldig begeistret for historien bak Steinkjerringa, eller Mor Norge som hun egentlig heter. Seriøst; hvem finner på å drasse en 3 tonn tung statue av stein langt inn på heia? Og hvorfor? Hun ble hogget ut i året 1898 av Sigurd Sørensen og var tenkt å stå foran Kongsgård skole. Slik gikk det ikke og i 1924 ble det bestemt at hun skulle få stå på Høg Jæren. Det ble samlet inn 550 kroner til transport og etter to år med mye hardt arbeid var statuen på plass. Jeg vet at den ble delt opp i tre biter for å lette frakten, men allikevel…. Og det ble brukt en stor steinbukk for å plassere henne oppå den svære steinen hvor hun står den dag idag, men allikevel!!!???? Jeg blir like imponert hver gang jeg kommer dit.

Det er lett å finne frem og mange andre turmuligheter for de som vil gå kortere eller lengre.

All denne herligheten bare for meg sjøl….

På turen tilbake til bilen, går man over Gauleksvarden og videre forbi Årnistheia. Det er litt mer opp og ned, men fremdeles langt fra krevende. Det kom en jogger løpende forbi meg og jeg tror at dette er et glimrende sted å begynne, dersom du har lyst til å starte med stiløping. Det er visstnok litt på mote for tiden, løpe i stedet for å gå i naturen. Jeg gikk mest å tenkte på hva Garborg hadde tenkt om det? Kanskje han hadde blitt mer inspirert når pulsen økte og svetten rant? For min del var jeg meget fornøyd med å vandre rolig over heiene.

Det er endel myr og småvann, så det er best å holde seg på stien, så slipper man å bli våt.

Jeg hadde en fin start på dagen og det ble en fin dag videre. Det må nesten bare bli bra, med all den gode energien man får av lyset og den friske luften. Dersom du ikke er vant med morgentur, er det en fin tid å starte på nå om vinteren. Det er særlig vakkert å se sola stå opp og ikke står den opp så tidlig heller. Det vet jeg at mange setter pris på, særlig i helgene. Dessuten er jeg sikker på at solnedgangen er like vakker over Høg Jæren, men da var jeg på jobb, så det får bli en annen dag…..

Siste innspurt tilbake mot bilen går på grusvei og langs granskog.