Til Melands Grønahei, den (kanskje) aller vakreste DNT turen…

Man skal være ganske forsiktig med å utrope en tur inn til en DNT hytte for Norges fineste… Særlig fordi det er utrolig mange turer i vårt langstrakte land jeg enda ikke har gått. Men av de turene jeg har gått, er dette den fineste. Det som gjør turen helt spesiell, er at her får man et innblikk i norsk natur gjennom ulike soner. Dessuten er hytta verd et besøk i seg selv. Ikke fordi den er arkitekttegnet, har strøm og internett eller serverer tre retters gourmetmat. Nei, den er relativ enkel og jeg har sittet på hytta og lyttet til turgåere, som var skikkelig skuffet over standarden. For meg er det motsatt, jeg synes den er sjarmerende. Her får man det man kom for; tak over hodet, stort lager med proviant, varme i ovnen og stillhet. Sånn stillhet uten mobildekning og mye folk….

Man parkerer på Kleivaland og herfra kan man velge mellom å gå til Trodla Tysdal eller Melands Grønahei. Dersom man bare vil gå en dagstur, er Ritlandskrateret et mye besøkt sted for turister.
Vi var heldige med været og starten av turen gikk gjennom et område, som kunne vært brukt i en brunost reklame. Veldig norsk…
Det gikk seint oppover med oss, her var utallige fine fotomotiver. Er man turist, så er man turist

Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland, som aldri hadde vært på skikkelig fjelltur i Norge før. Hun hadde veldig lyst til å oppleve en DNT hytte, det er et system som var helt ukjent for henne. Jeg var ikke i tvil om hvilken hytte jeg ville vise frem, det MÅTTE bli Melands Grønahei. Den er relativt lett tilgjengelig fra hvor jeg bor og selv om turen inn til hytta regnes som krevende, antok jeg at det var lett match for min spreke venninne og meg. Tenkt jeg…men det skulle vise seg å bli en skikkelig utfordring, på flere måter. Jeg har gått turen mange ganger og da glemmer man litt hvordan den kan oppleves for første gang. Men uansett, den har ALT en turist fra utlandet måtte ønske, her er fossefall og ville fjell i bøtter og spann.

Det er ikke enkelt å få tatt et bilde fra Ritlandskraterer som virkelig viser hvor imponerende det er. Det bør i så fall tas fra utkikkspunktet som er skiltet fra stien, men vi tok ikke turen opp dit. Øyestølmyra er et naturreservat og skal behandles deretter.
Det ble i stedet for omvei opp til utkikkspunktet, en lengre fotosession på en vassekte trebro over fossefall. Litt skummelt for noen, samtidig spennende.
Vær forberedt på bratte bakker!! Fra parkeringsplassen og opp til hytta skal man opp 702 meter og med mye snadder i sekken, kjentes det godt i beina.

Vormedalsheia er et landskapsvernet område og med veldig god grunn. Her finnes vakre og unike planter, spesielle geologiske forekomster og en kulturhistorie som er verd å sette seg inn i. Som det eneste sted i verden, kan man vandre gjennom et krater, som ble dannet da en meteoritt smalt ned for 500 millioner år siden. Hvor kult er ikke det??? Krateret er 2,7 kilometer vidt og stien til Meland Grønahei går tvers igjennom Øyestøl naturreservat. Det er myrete og vått, så her kan det være lurt å ha vanntette sko. Jeg liker veldig godt denne delen av turen, det er som om jeg blir hensatt til fortiden og bare venter på at en dinosaurus skal krysse sletten. Det er selvsagt bare tull, det er ingenting som tilsier at de har fantes her. Men det er lov å drømme..

Det ligger flere små bygninger ved Bjørnabu, et gammelt stølsområde som passeres.
Litt lenger borte ligger verdens beste badekulp og det er fast innslag å ta et bad her. Dessuten er det et fint sted å sitte og spise matpakken, så vi hadde en lang pause for å spise sekken litt lettere..
Etter pausen var det bratt oppover igjen mot Stropastøl og stien var både steinete og løs i grusen.
Men smilet var like stort hos turisten og naturen ble bare vakrere og vakrere….

Jeg er glad i landet mitt og synes det er veldig kjekt å vise frem alle severdigheter. Dessuten har jeg gått en del i fjellheimen i Skottland og kunne si litt om hva som er forskjellig og unikt for den norske naturen vi gikk igjennom. Det var mange WOW og kommentarer som STUNNING og AMAZING, noe som selvsagt gjorde turen enda kjekkere. Det hadde ikke vært like kjekt om min venninne var ei sånn som bare så gråstein og mose. For jammen ser man mye gråstein og mose på denne turen. Dessuten bør man være forberedt på å krysse enkelte steder, som utfordrer både høydeskrekk og balanse. Det viste seg å være den største utfordringen vi møtte og flere steder var det på kanten til at vi måtte snu. Men for en tøff dame som har gått både tur til basecamp Everest og inkastier i Peru (og nå snakker jeg ikke om meg selv) var det bare å bite tennene sammen og fortsette.

Dette ble det mest krevende partiet å passere, siden man må balansere på en smal hylle og det er bratt og langt ned.
Dessuten var det elver å krysse og det er ikke tilrettelagt med bro overalt.
Stropastølvatnet ligger på 704 meter over havet og nå forandrer naturen seg. Vi gikk langs vannet og jeg torde nesten ikke peke ut løypa videre, for ikke å ta fra enkelte motet. Men man skal høyere opp og det blir mer krevende.
Et godt tips dersom du har med deg noen på tur og vet at du skal passere et litt vanskelig parti, ta en lang pause først. Er man sliten, så opplever man utfordringer som mer krevende. Lavt blodsukker kan også påvirke, så drikk godt og spis gjerne litt, før du går videre.

Vi brukte god tid på turen, det ble mange pauser både for å fylle vannflaskene i en bekk og beundre utsikten. Alt opplevdes like eksotisk for min venninne og jeg ble minnet om at det er faktisk ikke en selvfølge med rent drikkevann i fjellet. Da vi kom opp på de lysende grønne flatene og fortsatte videre på snaufjellet, var dagen perfekt. Men fremdeles gjenstod et stykke bort til hytta og det var godt å komme frem. Jeg hadde booket 2 senger i forkant, selv om det var god plass på hytta. Noen falt i staver over proviant lageret og sjelden er det nok tatt så mange bilder av tørr varer og dopapir som den dagen. Dessuten var enkelte meget begeistret for det eksotiske i å hente vann med bøtte fra et fjellvann.

På de ubetjente hyttene til Turistforeningen må man ha med mat selv. De selvbetjente hyttene har et, til tider, imponerende matlager, mens de betjente hyttene har matservering. Jeg forstår godt at turisten var imponert…
På mange hytter finnes det verken innlagt vann eller toalett. Det er en stor del av opplevelsen å hente eller smelte vann, samt bruke iskaldt utedo.
Når man har besøk fra utlandet, vil man gjerne servere det norskeste man vet. Derfor hadde jeg båret med spekemat, Toro rømmegrøt og egg, noe som alltid gir et enkelt og smakfullt måltid til fjells. Grøten er bare å koke opp med rømme og vann og eggerøre er nesten bare egg. Hva kan gå galt??? Min gjest syntes det var en uvant kombinasjon, men sulten er den beste kokken….

Jeg tror at det mange utlendinger som kommer til Norge blir mest imponert over, er stillheten og den storslagne naturen. Jeg har gått noe i fjellet flere steder i verden og ofte er man aldri langt fra folk. Selvfølgelig finnes det mange populære steder i Norge også, hvor man betaler dyrt for parkering og nesten går i kø. Men det finnes så utrolig mange andre steder, hvor man kan vandre og oppleve naturens ro, nesten helt alene. Uansett, neste morgen hadde min venninne nesten ikke blundet på øyet, med tanke på veien ned. Hun opplevde turen som mer krevende enn både Peru og Nepal, mest fordi der er stiene mer tilrettelagt og innebærer veldig sjelden bratte stup og regelrett klatring. Men det gikk mye bedre enn hun hadde forventet og vi hadde en flott tur nedover.

Melands Grønahei er åpen hele året og står ulåst. Den har 22 sengeplasser og 16 av disse kan forhåndsbestilles. Jeg har kun vært der på sommer og høst, så jeg kjenner ikke til vinterløypen.
Det var en trolsk stemning, da vi startet å gå nedover i morgentåken.
Det ble litt balansering på veien tilbake også, men jeg tror at når man har grudd seg mye til noe, blir det sjelden så skummelt som det fantasien har spilt ut…
Dette er grunnen til at jeg elsker denne turen, naturen er bare storslagen.

Det var en vellykket introduksjons tur til den norske fjellheimen for min venninne og da jeg fortalte henne at det er over 580 hytter spredd utover hele Norge, var hun meget imponert. Det er faktisk jeg også, med tanke på alle jeg enda ikke har besøkt. Vi startet straks å planlegge en ny tur, over flere dager. Så det tenkes at jeg om noen år kan utrope en ny hytte og en ny tur til den vakreste DNT turen jeg har gått. Men foreløpig er Meland Grønahei i en klasse for seg selv og dersom du ikke har vært der, anbefales den varmt. Jeg ville nok gått om sommeren, når naturen viser seg fra den fineste siden og man virkelig kan oppleve den unike naturen som stadig endrer seg ettersom man stiger høyere. Det er rene Kinderegget, med mange opplevelser i en og passe krevende.

Det er mange fine steder å bade, så husk badetøy!!
Legg gjerne inn pause for å plukke bær, det var også uvant for min venninne. Det bugnet av blåbær og tyttebær, så det var bare å forsyne seg.
Det var to slitne, men fornøyde turister som returnerte til Kleivaland.
Når man går sammen med noen som ikke er vant med tur i Norge, blir man minnet på mye som jeg tar som en selvfølge. Lyden av sauebjeller, for eksempel, kan være ganske eksotisk hvis man ikke er vant med det…
Takk for turen!!

 

Førjulstur til Eigerøy fyr.

Det finnes mange gode grunner for å legge inn et besøk på en DNT hytte i førjulstiden. Da jeg for ørten år siden ble medlem i Stavanger Turistforening, betydde overnatting på hytte at man først måtte kjøre i X antall timer, for deretter å gå på rødmerket sti i minimum en halv dag. Sånn er det ikke lenger, det har vært en satsing på å åpne kystnære hytter, med kort vei å gå. Perfekt for et kjapt besøk, når året er på sitt mørkeste og været som er meldt er skikkelig dårlig.

Nissebad på Ølberg satte standarden og jeg kjørte direkte sørover etterpå. Med sand mellom tærne og vått hår gikk varmeapparatet i bilen på bånn gass.
Det var blanke isen på parkeringsplassen, så jeg tok med brodder og stavene.
Det er vakkert nede ved sjøen og det ligger noen flotte hytter der.

Eigerøy fyr ligger på Nordre Eigerøy, like utenfor Eigersund. Det ble bygget i 1854 og var Norges første støpejernsfyr. Det er værhardt her ute og man hadde absolutt bruk for noe som kunne lyse opp skipsleia mellom Lista og Kvitsøy. Samtidig ble det bygget fyrvokterbolig, og det er denne som åpnet for overnatting i januar 2022. Her kan man leie et rom eller hele hytta. Skjønt det er jo et stort hus og ikke helt hva jeg forbinder med hytte… Men det er alltid kjekt med litt luksus, hvis ikke kunne jeg jo bare ha tatt teltet med!!

Det er laget grusvei innover, men siste del av turen går på merket sti.
Landskapet er spesielt, med glatte småberg og lyngheier.
Man går gjennom mange porter og jeg er usikker på hvorfor. Det beitet husdyr her, men jeg såg ingen. Øya har et rikt fugleliv, så ta gjerne med kikkert.
Det er mye spennende å se i området rundt fyret. På Eigerøy har det vært bosetting siden mer enn 8500 år og fangst, fiske og jordbruk har vært bra, antar jeg. Det er også endel krigsminner, for de som er interessert i sånt.

Jeg har leid det minste av rommene, med bare en køyeseng. Det passet bra, siden jeg skulle dra alene. Faktisk håpet jeg på en skikkelig vinterstorm, for her ute kan man virkelig oppleve naturkreftene som finnes i havet. Jeg har besøkt fyret mange ganger før, i all slags vær og på ulike årstider. Turen ut til fyret er 4,6 km tur/retur og lettgått. Skjønt sånt er kanskje relativt, siden det kom en flokk unge i 21.00-tiden, som også skulle overnatte. De hadde hatt problemer med å finne frem i mørket, noe som kan skyldes at man ser ikke fyret før ganske seint og det er bratt flere steder, så man bør holde seg på stien.

Det er et mektig syn, fyret og havet.
Det er kort vei fra huset hvor man overnatter og ut til fyret. Hytten har 12 sengeplasser, fordelt på 3 rom. Området rundt er flott til å fiske, bade, padle, plukke skjell og mye annet.
Dette varmer virkelig mitt hjerte… At denne fantastiske plassen er blitt tilgjengelig for oss alle..

Men det trengte ikke jeg å tenke på. Jeg kjørte rett etter Nissebad på Ølberg og hadde en kort stopp på Bryne for å handle de siste julegavene og spise en Biltema-burger. Det smakte fortreffelig og gjorde kjøreturen langs Jærkystens nasjonale turistveg, til en fornøyelse. Jeg gikk ut til fyret i sluddbyger og det var godt å komme i hus. Her er både strøm, vannklosett og dusj, så jeg trengte slett ikke å fyre i vedovnen.

Jeg rigget meg til i «bestestua» og fikk den varm ved hjelp av panelovnen. Det var omtrent som å være tilbake i mine besteforeldres hus og sånt kan man like…
Jeg dro godstolen «attmed glaset» og derfra hadde jeg kremutsikt. Og ikke minst kvalitetstid med meg selv og hjemmelaget kakao likør i glasset…

Hele poenget med å dra på en sånn tur, midt i julestria, er stillheten. Her var det bare vinden og regnet på ruta, som kunne høres. Samt havet… Finnes det noe mer beroligende enn å lytte til bølger som slår mot fjell? Slik de har gjort i ualminnelig tid og vil fortsette å gjøre så lenge verden består.. Det er meget søvndyssende og jeg innrømmer gjerne at tiden i godstolen ble lang… Men hva skal man haste etter alltid?? Her var ingenting jeg MÅTTE gjøre, annet enn å nyte øyeblikket her og nå.

Bok, tøfler, en krakk å hvile beina på, ullpledd og verdens fineste utsikt… Det gode liv kan jammen være enkelt…
Det var nok å se lyset og skyene som hele tiden endret seg. Jeg hadde det varmt, trygt og godt inne i fyrvokterboligen, så det frista ikke engang LITT å gå ut i kulden og regnet.

Jeg tror at det er godt for kropp og sjel, å gjøre ingenting. Da er det best å dra til et sted hvor man ikke trenger å gjøre noe. Ingen ganger sover jeg bedre enn på en DNT hytte, hvor jeg kanskje har brukt dagen på å gjøre minst mulig. Annet enn å lytte til stillheten, tenne noen stearinlys, kose meg med god mat og drikke, lese en bok jeg aldri har tid til å åpne hjemme… Med tid til å lukke øynene for alt jeg kunne og burde gjøre, og istedet bare VÆRE. Så dersom du trenger å la julefreden senke seg, ta en overnatting eller to på en DNT hytte alene eller sammen med noen du er glad i…

Matlagingen var enkel, en rest rømmegrøt fra tidligere i uken, varmet i mikro og servert med fenalår. Erkenorsk mat i erkenorske omgivelser…
Jeg startet dagen med en tur ut til fyret, for å se soloppgangen.
Helt alene mellom himmel og hav..
Fyret ble automatisert i 1989 og jeg har sett på lyset hele tiden når det har vært mørkt.
Og der inne ligger fyrvokterboligen, så de hadde egentlig kort vei til jobb. Skjønt det var sikkert mer livsstil enn jobb…
Uansett, Eigerøy fyr anbefales varmt ❤️

Til Skåpet på vinterstid.

Det var på den tiden det var så kaldt… Plutselig fikk jeg spørsmål fra en god venninne: «Blir du med til Skåpet imorgen?» Selvfølgelig sa jeg ja. Skåpet har vært på ønskelisten siden den ble bygd, men det har vært vanskelig. Mest fordi hver gang jeg har forsøkt å booke rom, har det vært fullt. Helt siden konseptet Skåpet ble bygget i 2016, har det vært stor pågang av ivrige turgåere som ønsker en unik opplevelse. For Skåpet har en helt spesiell arkitektur med egne, små sovehytter, som ligger plassert ved en hovedhytte. Det er totalt 42 sengeplasser, utedusj, badstu og egen pizzaovn. Kan det bli bedre enn det?

Etter en smal og svingete bomvei, er det parkeringsplass og snuplass. Herfra er det omtrent 1 time og 30 minutter å gå, dersom du ikke tar pause.
Stien var god, men det lå endel is og snø. Allikevel lot vi broddene ligge i sekken og brukte heller litt lengre tid.
Det er grei sti innover og ingen problemer å følge løypa, som er både merket og skiltet.

Vi dro fra Stavanger tidlig på en ukedag, noe jeg tenkte kanskje var grunnen til at det hadde vært ledig på hytta. Dessuten var det kaldt, sånn skikkelig vasskaldt som det bare blir på Vestlandet, med mange minusgrader og høy luftfuktighet. Men stemningen var på topp og enda mer steig det da vi fant ut at det var Vinmonopol på Jørpeland. Å stå en halvtime og klore på døra fordi de ikke åpnet før 10, har jeg ikke gjort på ufattelig mange år… Med velfylte sekker, var stemningen høy da vi ankom Winter Wonderland. Vinddalen ligger i Forsand og var en mye lengre kjøretur enn jeg hadde trodd.

Skåpet ligger strategisk plassert og åpner opp til Stavanger Turistforenings mangfoldige hytte og løypenett i Ryfylkeheiene. Flørli ligger ikke langt unna og er man riktig i form, kan man gå Lysefjorden Rundt.
Det var så kaldt at det ble ingen lange stopp underveis for å nyte turen. Det hjalp litt da sola kom opp, men bare LITT…

Jeg var spent og gledet meg som en unge til å se hytta. Eller retter sagt, HYTTENE, og jeg ble ikke skuffet. Som en gjeng dominobrikker lå de slengt utover en knaust, med fantastisk utsikt over Soddatjørna. De er utradisjonelle og tegnet av Estonian Koko Architecture + Design. Jeg vandret rundt i undring for å ta inn alle detaljene og var meget imponert. Vi var klar for lunsj og gikk inn i hovedhytta for å koke vann til kaffe og te. Inne var det enda kaldere enn ute og vi innså fort at her må vi bare i gang med å fyre. I pizzaovnen… Den var ikke stor og heller ikke lett å fyre opp i. Heldigvis fant vi ved og alt vi trengte, så etter en times hard jobbing, lå to kubber og brant lystig i ovnen.

Mitt første syn av hyttene.
Hyttene ligger samlet i ring rundt et tun.
Ingen tvil om hvor vi er og hvem som eier den.
Endelig gang i pizzaovnen… Jeg var mer skeptisk til hvordan denne lille ovnen skulle varme opp en hel hytte med minusgrader i stua….

Glad som jeg er i å tenne bål, meldte jeg meg frivillig til å fyre opp ovnen i sovehytte 5, «vår hytte». Gleden varte helt til jeg så ovnen, som var på størrelse med en skoeske. En smule skeptisk gikk jeg i gang. En time senere var jeg gloende varm, men av sinne. Uansett hva jeg gjorde, så brant det ikke. Det skal sies at jeg ikke er helt «blond» når det gjelder å fyre opp. Jeg har tross alt hatt vedfyring som hovedoppvarming hjemme i 27 år, samt hatt privatopplæring av Jæren Friluftsråd i «hvordan få fyr på bålet»… Men her var problemet egentlig veden, som var våt. Så våt at når mine fint hogde opptenningspinner kom i kontakt med ilden, freste den surt og døde. Gang på gang…. Tilslutt gav jeg opp og det gjør jeg sjelden, men da hadde jeg forsøkt alt uten hell…

Vår nydelige, lille og private sovehytte var omtrent like varm og innbydende som en fryseboks… Men utsikten var upåklagelig….
Det sammen var utsikten fra stuevinduene. I hvert fall det lille vi så bak isrosene.
Det er vanskelig å hygge seg når man er kald, men vi gjorde så godt vi kunne.

Det ble en rar tur, mest fordi det var så kaldt. Vi sleit med å få temperaturen opp i et tosifret tall, selv om vi fyrte rundt. Men veden var våt og alle med litt peiling på bålbrenning, vet at våt ved brenner dårlig. Og med svære panoramavinduer kommer kulden rett inn og hyttens utforming skapte egentlig en kuldegrop foran vinduene. Men stilig var det. Jeg følte mer jeg var på en luguber HardRockCafe i utlandet, enn en heilnorsk hytte langt innpå fjellet. Menyen bestod selvsagt av hjemmelaget pizza og vin, selv om vi kunne ha spist godt fra det rikholdige proviantlageret som finnes på hytta. Natten ble tilbragt på madrasser i stua og med mange dyner stablet oppå meg, sov jeg godt og varmt. Mens andre passet varmen…

Pizzaovnen stekte pizza med perfekt, sprø bunn.
Det var en stemningsfull aften…
Og ute var det månelyst og gnistrende kaldt.

Jeg kommer til å huske turen til Skåpet lenge. Mest fordi det var en sånn tur som man virkelig husker og mimrer tilbake med ordene»husker du da vi frøs sånn på Skåpet??!!». Dessuten ble jeg usikker på hvorfor ikke STF har skrevet på sine nettsider at hytten ikke er egnet i sterk kulde, fordi den er vanskelig å få varm… Eller hvorfor de ikke har skikkelig ved? Jeg var fast bestemt på å ta kontakt og gi en tilbakemelding, men turen ned til bilen var så uendelig vakker og humøret var så bra, at all irritasjon var borte da dagslyset kom. Vi gikk i stedet alle og nynnet på Åge Aleksandersen sin store slager, omskrevet til «IKJE MYKJE LYS OG IKJE MYKJE VARME» på Skåpet. Så lo vi enda mer….

Adjø Skåpet, neste gang jeg kommer skal det være sommer og +grader…
Klar for avreise, etter utvask og selfie…
Tilbaketuren ble gått med brodder, siden det er vanskeligere å gå nedover når det er is og glatt. Det gikk fint, ingen brakk noe.
Det var en nydelig morgen, men skikkelig kaldt. Min gamle Toyota hadde heller ikke likt kulden, så det var en stor sprekk over halve frontruta. Men det var turen verd….

Melands Grønahei, vel verd turen.

Noen turer får man bare ikke nok av.. Jeg har et sånt forhold til Melands Grønahei, retter sagt turen opp til Melands Grønahei. Hytta i seg selv er helt grei, men på turen opp, får man med seg alt hva hjertet kan begjære. For hvilke andre steder starter man med å gå gjennom kulturbeite, men småbruk og sau? Så er det skogen, den magiske og tette, med høyreist gran samt mosebunn. Videre krysses en myr, våt og surklende, uansett årstid. Elven krysses på bro og stigningen tar en opp til de små stølene. Endelig venter de nakne fjell, mørke og dystre, før dalen åpner opp for de grønne sletter. Den siste delen går over selveste grunnfjellet, grått og steinete. Legg til at området er regnet som det ypperste innen geologi, botanikk, zoologi og topografi, så er det kanskje letter å forstå begeistringen min.

Vi startet tidlig hjemmefra og hadde frokost på parkeringsplassen før vi begynte å gå.
Det var ikke mye liv, bortsett fra sauene, tidlig en lørdags morgen.
Det varer ikke lenge før man kommer inn i skogen.
Det er viktig å ta seg god tid på tur, både til å klemme på trær samt meditere litt på en seng av mose. .

Turen starter på Kleivaland, som er vakkert plassert i Hjelmelandsheia. Her er en stor og gratis parkeringsplass, noe som passert perfekt da Sørlendingen og meg ankom tidlig en morgen. Jeg var ivrig etter å vise frem turen, andre kunne styre sin begeistring. Men vi fikk sekken på og var innstilt på korteste vei til hytta. Den er på 10,4 kilometer, men det er mye mulig at det er i luftlinje… Vi stussa litt over at turen skulle gås på 4 timer, men antok at det er uten stopp og med mye lettere sekker enn det vi hadde. Jeg hadde som vanlig tømt kjøleskapet for både middagsrester og eplekake, noe som var helt unødvendig. Det er nemlig matlager på hytta og jeg kunne spart kroppen for mange kilo å slite opp alle bakkene.

Øyastølsmyrane var farget av høst og hadde en helt spesiell stemning.
Jeg var ikke helt sikker på om broen kom til å holde, den hadde sett sine beste år…
Etter en bratt stigning, kommer man opp til Bjødnabu. Været kunne absolutt vært bedre og jeg vurderte seriøst å snu.

De vakre rosemalte dørene var dekket av planker og det synes jeg var trist.

Noe av det kjekkeste ved turen, synes jeg, er å gå gjennom Ritelands krateret. For 500-600 millioner år siden, var det en meteoritt som smalt ned. Den traff jorden med en fart av 25 kilometer i sekundet, og dannet et krater på omtrent 2 kilometers bredde og om lag 350 meter dypt (takk Wikipedia for ny kunnskap). Turstien opp til hytta går tvers gjennom krateret og det er rart å tenke på hvordan de steile fjellveggene rundt kom til. Selve Øyastølsmyra er fredet som naturreservat, men det er ikke på grunn av meteoritten. Her finnes nemlig sjeldne plantesamfunn, uten at jeg skal gi inntrykk av at jeg har peiling på det som vokste rundt oss. .

Det ble lunsj i regnet og rådslaging om vi skulle snu.
Det går bratt oppover mot Stropastølen og flere steder er det fritt fall ned mot elven.
Da vi kom opp til Stråpastølsvatnet, og Sørlendingen så fjellene i enden av vannet som vi skulle over, var det rett før turen vår strandet… Heldigvis ble været bedre…
» Vi vandrer med freidig moooot».. Jeg forsøkte å dra opp stemningen med litt allsang, men til ingen nytte. Det VAR bratt…

Jeg hadde som sagt gledet meg veldig til å vise frem favoritt turen, men været kunne ha vært bedre. Vi traff ingen andre mennesker, noe enkelte mente var helt naturlig. For hvem andre enn oss vil legge ut på tur i regn og tåke i oktober, når man tross alt kan sitte hjemme å se på TV? Det la ingen demper på min glede over skjønnheten i naturen; fargene og duftene av høst. Det er variasjonen i landskapet man går gjennom som er høydepunktet for meg, det er som om man går gjennom ulike lag eller økosystem. Det er vanskelig å beskrive, men jeg anbefaler å oppleve det selv for å virkelig se hvordan naturen endrer seg. Jeg har gått alle årstider utenom vinter og snø, men jeg antar det er like fint uansett.

Etter at fjellpasset er passert, kommer man ut på de frodige flaten mot Raudkleiv. Her ligger stølstufter og stedet er et syn på vår/sommer når alt er intenst grønt.
Dette er min favorittdel av turen, hvor man går langs kanten på Djupedalen.
Naturen endrer seg igjen, når man nærmer seg. Vær klar over at fra du får det første glimt av hytta og til man er fremme, er det ganske langt.

Vi kom frem til en hytte som var god og varm, men tom. Da jeg sjekket hytteboken så jeg at det hadde vært en fellestur med STF Ung, noe hytten bar preg av. Her var verken ryddet eller vasket, og det er vel ungdommer likt. Heldigvis kom en driftig Sørlending, med mye futt og krefter selv etter mange timer på tur, og snart skein både do, bord og diverse annet som gull. Jeg fikk den lette oppgaven, nemlig å lage mat. Det var egentlig bare å varme opp kylling og rotgrønnsakgryte med ris og jeg antar at sekken min ble 2 liter lettere bare med det. Jeg veide ikke, men en full 2 liters isboks med gryterett var tung. Neste gang skal jeg spandere på oss en boks Joikakaker fra provantlageret, så slipper jeg å ligge som et slakt på sofaen når vi kom frem…..

Hvor mye veier en hjemmelaget eplekake tro??? Altfor mye til å ha med på tur, har jeg lært…
Melands Grønahei Turisthytte er bygget i 1985 og har 22 sengeplasser, hvorav 12 er seng og resten madrasser. Den ligger på 890 meter over havet og har alt man trenger for å kose seg. Husk å booke seng på forhånd i disse koronatider. Det er heller ikke mulig med dagsbesøk, noe vi kjente litt på da det kom 2 personer og satt i kulden og regnet utforbi hytta.
Navnet Melands Grønahei kommer av de irrgrønne fylittformasjonene rundt hytta, ifølge ut.no. Ikke vet jeg hva denne type stein heter, men vakkert er det….
Soloppgangen over utedassen var usedvanlig vakker…

Vi hadde en rolig ettermiddag og kveld, med hytten helt for oss selv. Natten var kald, slik at vi våknet til klar himmel og frost. Etter en god frokost (jippi, enda lettere sekk…) og utvask, var det å rusle nedover. Jeg var nok en gang himmelfallen over alt det vakre jeg så, mens andre kun så fjell og mose. Er det ikke rart, hvor forskjellig vi ser den samme tingen? Heldigvis var det ikke glatt, selv med en tynn hinne av is på pyttene og et hvitt rimlag i gresset. Det gikk mye raskere ned, noe som kan skyldes at sekken min veide en brøkdel av hva den gjorde da vi gikk opp. Og Sørlendingen hadde en kaffebesøkavtale som måtte rekkes. Uansett; jeg gleder meg til neste gang jeg skal oppleve dette enestående naturområdet i Vormedalsheia. Andre var nok ikke like begeistret…

Det var en flott morgen, friskt og godt.
Jeg greide nesten ikke se hvor jeg satte føttene, så opptatt var jeg av å se på naturen.
Det er aldri problem å følge løypen, god sti og godt merket.
Det gikk adskillig raskere nedover.
På vei gjennom Austmannsskaret.
Stropastølsvatnet i morgenlys.
Kort og godt; FOR EN TUR…

Det gode liv i Sokndal.

Jeg er veldig glad i Sokndal, den sørligste kommunen på Rogalandskysten. Her bor ca 3 300 innbyggere, som har valgt å prioritere livskvalitet og det gode liv. Det bestemte kommunen seg for i 2003, da de ble tatt opp som medlem i den internasjonale bevegelsen i 23 land over hele verden, Cittaslow. Målet for disse «slow cities» er å øke livskvaliteten gjennom å senke tempoet (og sikkert pulsen), på alt fra matlaging og væremåte til trafikk og byutvikling. Sånt kan man like… Ikke minst har Sokndal sin egen, årlige Kjærlighetsuke og mye fokus på de nære og kjære ting. Og som om ikke det er nok, er kommunen kjent for gode fiskemuligheter i både i elv og til havs, koselig småbyidyll og utallige turmuligheter både til fots og på sykkel.

Ved hytta står et informasjonsskilt, som viser at området har alt som trengs for «det gode liv». Særlig når man er glad i å være ute…
Naturen rundt hytta består av utallig spor etter den gamle gårdsdriften. Her er mark og eng, hvor sauene fremdeles beiter. Her er kjerrevei og sti, samt gamle steingarder i skogkanten. Leter man godt, finner man den gamle jordkjelleren, tom og bortglemt.

Dessuten har sokendølene Gaudland, hvor Stavanger Turistforening eier en flott utleiehytte. Der har jeg vært mye. Som turleder for STF da barna var små, hadde jeg mange familieturer med ulike tema. Vi arrangerte «spøkelsetur»; med gjemmeleken, fortelling av spøkelseshistorier rundt bålet og skumle kostymer. Vi hadde julebakingshelg, kunsthelg, fiskehelg og «slapp-av» helg. Jeg har arrangert karate treningsleir her og feiret bursdager, så hytten kan brukes til omtrent ALT. Den er nemlig perfekt for større grupper, fordi her er 16 sengeplasser, mange madrasser, teltplass utforbi, innlagt strøm og vann, komfyr samt kaffetrakter. Hva mer trenger man for å skape det gode liv for en helg? Fyll på med hyggelig selskap og god mat, samt godt vær (det siste er ikke så enkelt når høsten setter inn) og livet blir vidunderlig godt.

Badesesongen er slett ikke slutt selv om bladene faller av trærne… Gaudlandsvatnet har nemlig flere fine badeplasser.
For noen er det gode liv å slappe av, mens andre bare MÅ gjøre noe…
Mat laget fra bunnen av er selve konseptet «Slow food», som hører inn under Cittaslow. Hva passer da bedre enn hjemmelaget pizza???

Vi kom oss avsted rundt middag en fredagen; sørlendingen, han på 7 og meg. Tanken var å ha en rolig stund, før ungdommene «veltet» inn på hytta i kveldingen. Guttene skulle nemlig ha med 3 venner, samt min tantunge og hennes mann skulle komme lørdag. Jeg var streng med koronatiltak og håndspriten stod klar, samt rommene ble nøye fordelt. Fordi Gaudland er en sånn hytte som er hyggeligst når den er fylt av liv og latter, smelling i dører og løping inn og ut. Derfor hadde jeg jobbet aktivt for at det ikke bare skulle bli meg og han på 7 som satt alene der hele helgen. Det gode liv for meg er absolutt det som deles.

For meg var det en tidlig start på dagen, for andre var det en sein avslutning på festen… Men når fem gamere, plutselig kan sitte rundt bål og drikke alkohol, i et grindahus, uten naboer eller andre tegn til lyd eller lys, da finnes ingen morgendag…
Andre hadde ikke tid til å spise frokost engang, fordi fisken ventet.
Vi rodde på kryss og tvers av vannet uten å se tegn til fisk eller et eneste napp.
Så da ble det lek og skattejakt i bekken.
Vi fant ikke ekorn, men vi fant spor etter ekorn. Skogens skatter…

Det fine med turen, var at alle gjorde det de hadde lyst til og følte for. Det tenker jeg er selve grunnpilaren i «det gode liv». Når tempoet senkes nok til at man virkelig kan kjenne etter «hva trenger jeg akkurat nå», da er livet godt. Noen sov det meste av lørdagen, mens andre var på tur. Matlagingen var enkel, vi satt rundt bålet og stekte det vi hadde lyst på. Det var fotballkamp på marka, gjemmeleken rundt grindahuset og mange timer med brettspill. Vi så gamle filmer på DVD, padlet og rodde. Jeg lå på sofaen og leste i en bok, etter en lang og strevsom tur i heia. Det var liv og røre hele helgen, mye god mat og lange samtaler.

Nydelige høstfarger.
Terrenget rundt Gaudland er småkupert og lettgått.
Det var myrete og vått, så jeg angret på at støvlene stod igjen på hytta…
Endelig kunne jeg se Gaudlandsvatnet.
Beiteområdet til sauene nær hytta.

Det finnes flere turløyper som starter fra Gaudland. Man kan faktisk gå på merket løype helt inn til Egersund sentrum, men det var det lite stemning for. Jeg skulle bare undersøke om merkingen på løypa oppover mot Spjodevatnet var bedre enn sist jeg var her, men plutselig var jeg på vei over Gunnarskarheia. Det er en rundtur på ca 5,2 kilometer og ikke hadde jeg mat eller vann med. Her var høy lyng, glattskurte berg og mye myr. Men det var enkelt å følge merkingene og været var stort sett bra. Dessuten var det godt å nyte naturens fred og ro, da er livet slett ikke verst.. for meg ihvertfall… Så dersom du har lyst til å samle flokken din og nyte det gode liv i perfekte omgivelser, anbefaler jeg en tur til Gaudland. Husk bare håndvask og 1 meters regelen, så går det bra!!!

Det tar tid å lage mat på bål, GOD TID…
Men det finnes knapt noe hyggeligere…