På vei til Santiago de Compostela, del 3.

De tre musketer på eventyr i Spania. Noen såg mer fornøyd ut enn andre….

Endelig var tiden komme til å dra tilbake til Spania og fortsette på ferden mot Santiago. Denne gangen skulle jeg ha selskap av mine to sønner, litt uvisst om det var mitt eller deres forslag. Vi hadde trent og forberedt oss godt i forkant og jeg hadde satt opp klare regler for hva som var forventet i bytte for 2 1/2 ukes gratis utenlandsferie. Eller; kanskje ikke ferie var rette ordet for ekspedisjonen vår. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle fullføre pilegrim turen siden i mitt hode var jeg godt over halvveis. Det var jeg altså ikke….og ikke fullførte vi heller. Sånn kan det gå når positiv tenkning tar overhånd!

Tilbake i Burgos, hvor den borglignende byporten Arco de Santa Maria tar imot oss.

Reglene var helt klare: 1. Jeg begynner å gå når jeg er klar om morgenen og de som ikke er opp da, får finne veien selv. 2. De som ikke gidder å gå lengre og setter seg ned, går jeg ifra, så sant de ikke er syke eller skadet. 3. De som ikke går med meg, får betale mat, drikke og transport hjem selv. Det var altså knallharde krav jeg satte, litt basert på erfaringer fra tidligere turer vi hadde vært på. Man kan trygt si at ikke alle turer har vært like vellykket….Jeg gledet meg veldig til å ha guttene med meg på turen. Samtidig var jeg en smule skeptisk siden de foretrekker å sitte foran en pc og kaller seg nerder med stolthet. Jeg forberedte dem på at dette kom til å bli blod, svette og tårer, mildt sagt.

Da har vi ankommet Rabe de las Calzadas og er klar til å begynne å gå. Vi startet med å ta de første 11,8 km i taxi, jeg hadde tross alt gått strekningen før.Det passet guttene bra….
Dette var ofte sånn det var, jeg kunne såvidt skimte guttene langt der foran. Full seier til ungdommen…. Men de var snille og ventet på meg.

Planen var enkel, vi skulle gå så langt mot Santiago som vi rakk fra 4 til 22 mai 2017. Dagsetappene skulle være mellom 20-25 km pr dag, kanskje mer og kanskje mindre. Som vanlig hadde jeg ikke planlagt mye og guttene overlot all planlegging til meg. Det kunne bare gå godt… Allerede før vi dro hjemmefra kom første uenighet, Steffen insisterte på å ta med seg en svær høyttaler på flere kilo. Jeg forsøkte å forklare hensikten med å pakke lett og bæring av sekk i timevis mange dager på rad. Til ingen nytte, så jeg lot dem gjøre som  de ville.

We`re on the road to nowhere, come on inside…. Taking that ride to nowhere, We««`ll take that ride..

Jeg var mest spent på hvordan det skulle bli å gå i to uker med sekk. Ulempen med å dele turen opp, slik jeg hadde erfart det tidligere, er at de første tre, fire, fem dagene er tyngst. Da er beina såre og kroppen verker. Etter disse dagene begynner man «å gå seg til» slik at kroppen tilpasser seg og blir vant med å bære og gå lange etapper. Da har turen vært over for mitt vedkommende og når man starter opp igjen året etterpå, er det akkurat likt de første dagene. Jeg var ikke sikker på om det kom til å bli bedre og bedre jo lengre vi gikk, men jeg hadde et håp. Erfaringen viste at på noen måter ble det bedre, den verste stølheten i musklene gav seg jo lengre vi gikk. Rygg og hofter ble bedre og bedre, merkelig nok. Gnagsår og såre bein ble ikke bedre, så hver morgen startet jeg med plaster og sportstape på sengekanten.

Hontanas er en klassisk pilegrimsby, hvor veien går gjennom hovedgaten. Vi spiste tidenes lunsj her og nøt utsikten.
Steffen brukte enhver anledning til å praktisere litt yoga, ha-ha….
Det var mye folk på herbergene, men vi greide alltid å få hver vår seng. Trangt og meget sosialt.

Jeg fant fort ut at det var veldig annerledes å gå sammen med sønnene mine, i motsetning til å gå med en venninne. Jeg følte meg til tider som det femte hjulet på vogna, vi var helt på forskjellige kanaler. De gikk i timevis og snakket. Og snakket… For meg er det ubegripelig at de som brødre har så mye usagt seg imellom…  Temaet var gresk for meg; dataspill og en virtuell verden som jeg ikke forstod meg på. Men det var underholdende å lytte til dem og innimellom forsøkte de å dra meg med inn i samtalene. Til liten nytte må jeg innrømme…. Så jeg følte ofte at jeg var på tur alene, både siden de var så opptatt med å snakke og fordi de gikk mye fortere enn meg. Heldigvis har jeg lang erfaring i å dingle langt bak og bare nyte.

Tidlig en morgen et eller annet sted på landsbygda….
Thomas spiste et dårlig smørbrød og hadde en natt på do og en TUNG dagen derpå. Vi kortet ned på distansen slik at han fikk sove og aldri mer chorizo på ham…..
Via Aquitana er en gammel romersk vei som er lang og rett. Her er 18 km uten byer, hus, do og vann. Veldig ensformig og vi bar ekstra, alt av mat og vann for denne dagen.

Det ble en annerledes tur på flere måter. Tidligere år har jeg spist alle måltider stort sett på restaurant. Mest fordi det har vært billig og enkelt. Min erfaring er at noen av herbergene serverer frokost, men det er lite som metter særlig. Ofte er det kaffe eller te med kjeks, små toast kavringer og ristet brød med syltetøy. Mange velger derfor å begynne å gå, for så å stoppe for frokost i neste by. Da blir det ofte kaffe og crossaint. Dersom man er heldig, serveres boccadillo med ost eller spekeskinke. På turen med guttene valgte vi derfor å handle endel mat til frokost og lunsj i matbutikkene. Det var stort sett godt utvalg av brød, ulike pålegg, yoghurt, frukt og grønnsaker. Det ble mer å bære, men gav oss mange fine picknic opplevelser. De fleste herberge har kokemuligheter, så vi laget noen enkle middager, men spiste ofte middag ute. De fleste restauranter nær pilegrims løypen serverer en tre retters middag, med vin eller vann til, for ca 10 euro.

Det er viktig med et skikkelig måltid før dagens etappe, ikke bare kaffe og kjeks som spanjolene foretrakk… Frokost i en kirke (hvor vi overnattet) i Sahagun.
Vi gikk tomme for mat og hadde gledet oss til å spise skikkelig frokost i en by vi passerte etter noen timers gåing. Dette var alt vi fikk…..
Det er mange fine steder underveis til å nyte et bedre måltid ute. Medbragt altså….

Naturen vi gikk gjennom i starten av turen var flat. Vi krysset nemlig mesetaen, som er et fredelig høyslettelandskap som strekker seg mellom Burgos og Leon. Strekningen er i underkant av 20 mil og er en endeløs vandring, til tider uten et eneste tre. Ofte er varmen det største problemet på denne delen av turen og det er værhardt for vind og regn. Stien er til tider veldig steinete og mange pilegrimer gruer seg til å gå akkurat denne strekningen. Vi opplevde ingen store problemer underveis på den uken vi brukte til å krysse mesetaen. Været var bra og vi bar med oss det vi trengte av mat og drikke på de øde stedene. Det var til tider ensformig og kjedelig og hofter, samt rygg hos meg, syntes nok at det var for flatt. Men stort sett gikk det over all forventning.

Det som gjorde turen over høysletten spennende, var interessante ruiner og historiske bygninger vi passerte underveis.
Ellers var det temmelig flatt…..
Men vi var tross alt heldige med været….

Det som gjør dagene på vandring spennende, er at vi opplever og ser mye forskjellig underveis. Ingen dag er lik og ofte dukker det opp uventede situasjoner. Slik som den kvelden vi fikk på et herberge som gav oss gode minner for livet. Det var nemlig Thomas sin fødselsdag og jeg hadde ikke planlagt noe særlig feiring. Men da eieren av herberget hørte at han hadde bursdag, klarte hun å få tak i kake slik at vi feiret ham med allsang og selskap. Det ble sunget både på engelsk og spansk av en mildt sagt blandet gjeng i alle alder og fra hele verden.

Det ble improvisert selskap av de fantastiske eierne av La Casa del Camino og Thomas fikk kake med 2 lys på.
Dette var det mest fantastiske herberget fant vi ut og gir derfor litt gratis reklame til dem.

Vi var turister og jeg er særlig glad i kirker og kloster. Alle byene vi gikk gjennom har mye å se, så det var til tider vanskelig å velge ut hvor mye tid man skal bruke på hvert sted. Noen steder var vi heldige og sov i de gamle bygningene. Andre ganger måtte vi bare gå forbi, ellers hadde vi aldri kommet fram til der vi hadde tenkt oss. Jeg sporet fort av; der var en gammel bro, noen spennende statuer, et kapell… Listen var lang og jeg måtte helst fått tatt bilder av alt. Sånn tar tid, men er viktige for meg. Det er det som er turen. Jeg hadde syntes det var ganske bortkastet å bare haste forbi alle disse vakre opplevelsene.

Jeg fant overalt vakre fotomotiv og var nok lite opptatt av å gå fort…
Jeg følte til tider at vandringen var en reise tilbake i tid.
Broen El Paso Honroso (Ærens gang) førte oss over elven Orbigo. Navnet har den fått etter de berømte ridderturneringene som fant sted her i 1434. 

Jeg valgte å avbryte turen i Astorga. Vi hadde da gått 281 km, noe Steffen regnet ut var hjemmefra til Arendal via E39. Det hørtes sykt langt ut når det ble sagt på den måten… Grunnen til at jeg avsluttet noen dager før jeg egentlig hadde tenkt, var at jeg hadde fått en senebetennelse i foten. Det var ikke noe vits å presse seg videre, så istedet dro vi til Madrid og hadde 4 dager med sightseeing der. Helt grei avslutning for oss alle. Jeg var imponert over turen vi hadde gått, særlig guttene imponerte. Steffen hadde båret høyttaleren uten å klage, til stor glede for alle oss andre pilegrimer. Det gav en ekstra motivasjon, selv om han kun spilte nøye avsatte tidspunkt. Han hadde nemlig glemt ladekabel…og vi spilte derfor maks 2 timer pr dag og ikke for høyt. Neste gang husker han den nok. For begge guttene vil faktisk tilbake og gå mer. Det gledet meg veldig….

Vi ventet på regnet og uværet som aldri kom.
I El Burgo Ranero var alle herberge fulle, men vi fikk senger i et privat hjem. Heldigvis; det kom et skikkelig uvær.
En skikkelig fargegate i Mansilla de las Mulas.
Katedralen i Leon er absolutt verd å få med seg, men plassen utforbi var sperret av pga en filminnspilling. Det var mer interessant for guttene og derfor måtte eg se katedralen alene…
Alltid noe å se på…. Jeg tok bilder og guttene filmet.
Thomas i et dypt religiøst øyeblikk… (tulla bare, han prøver å sikre seg litt brunfage)
Veien er merket på mange forskjellige måter.
Det var selvsagt ikke mindre berømte bygninger å se i Astorga.
Thomas og Mutti.
Steffen og Moderen.

På vei til Santiago de Compostela, del 2.

Det var mye vakkert å se på i Bilbao, men dette var ikke med på min liste. Men berømt var det….

Det var det året det var så varmt… Jeg hadde greid å skvise inn en uke ferie i juli og var da klar for å fortsette på pilegrimsveien sammen med min gode venninne Anne Brit. Det var ikke tatt med i planleggingen hvordan det skulle bli å gå i Spania i juli og jeg har nok tenkt i etterkant at jeg aldri burde ha reist. Mest fordi jeg hadde mistet min far i kreft tidligere dette året og hadde etter hans død jobbet mye. Med tre jobber i langt over 120% stilling var jeg ikke akkurat frisk og opplagt for en vandreferie. Men caminoen er ingen vanlig tur løype og det var kanskje akkurat det jeg trengte. Full av optimisme pakket jeg sekken og dro avsted.

En fantastisk økologisk lunsj på vei ut av Logrono. De er glade i tunfisk i nord Spania.

Denne gangen tok vi fly til Bilbao via Amsterdam. Videre tok vi bussen tilbake til Logrono, der vi hadde avsluttet gåingen året før. Jeg var helt uforberedt på steikende sol og 36 pluss grader. Det ble en tung etappe ut av byen på asfalt i varmen og vi var relativt alene på veien. Muligens at det er en god grunn til at spanjolene tar siesta midt på dagen? Men vi nordmenn tenkte ikke slik…. Vi er ikke vant med varme og hvordan unngå varmen. Vi gikk….og gikk. Det var oss og varmen hele uken, vi trosset heten og solen for å gå den strekningen vi hadde bestemt oss for. Uansett hvor mye svetten rant og hodet verket, gikk vi. Midt på dagen var det få andre ute på veiene, mange startet å gå i 04.00 tiden for å unngå den verste heten. Eller de tok pause på det varmeste og gikk på kvelden. Ikke vi…..

Anne Brit prøver å kjøle seg ned litt i skyggen.
Vi passerte et nydelig parkområde utforbi Logrono, nesten som hjemme. Bortsett fra varmen….
Eg tykjer eg ser ein by langt der framme. Kanskje der finnast ei seng og mat?

Da vi endelig kom ut av Logronos forsteder, industri og asfalt, endret landskapet seg. Nå gikk vi gjennom vinområdet La Riocha, hvor druene dyrkes på leirholdige røde jorder. Det var et fantastisk fint område å gå gjennom, men det var lite skygge for solen. Enkelte steder langs veien vi fulgte, var det flettet små trekors inn i nettinggjerdet som skilte oss fra biltrafikken. Hele turen er egentlig en påminnelse om drivkraften i pilegrimene som både omgir oss og har gått turen gjennom tidene før oss. Noen steder er det små steinhauger som er stablet opp på spesielle steder, andre steder minnesmerker over mennesker som har dødd under vandringen. Det er kors, statuer, alter og andre religiøse symboler overalt; på husvegger, langs markene, ved veiene, i skogen og ved elvene.

Flere steder underveis har pilegrimer laget minnesmerker over sine savn, lengsler og drømmer.
Dette hjertet av steiner hadde noen laget i et militært skytefelt som vi passerte. Ingen skyting da vi gikk gjennom….
Overalt blir man minnet på at her har pilegrimer vandret i århundrer og hvorfor.

Dagsetappene var ikke lengre denne gangen enn sist, men de føltes mye lengre. Det tror jeg var fordi det var varmt, jeg sleit med å drikke nok vann og jeg var generelt sliten. Det hjalp ikke på med søvnmangel heller. Vi hadde flere netter i sovesal hvor køyesengene stod som sild i tønne. Herbergene var temmelig fulle og det er utrolig hvor lange enkelte netter var…. Svetten rant, det var mye støy fra nabosengene og med bein, hofter og rygg som verket ble det ikke mye søvn. Og det var ALLTID en eller annen som nektet å sove med vinduet opp, slik at rommet var hermetisk lukket. Verst var det når man måtte ligge i overkøyen, det føltes som om all varmen steig opp og man ble langsomt kokt. Så vi brukte endel tid på å forsøke å finne herberge å sove på uten sovesal og helst med bare to senger pr rom. Men det er langt mellom slike rom og da tar man til takke med det man får på en sånn tur.

Dette er den etappen jeg husker best, LANGE tørre grusveier i 40 graders varme uten skygge. Life is good….
Jeg følte jeg var bare en skygge av meg selv og det samme gjorde Anne Brit.

Jeg har lest et sted at den viktigste reisen man tar, er den som fører inn i seg selv. Det ble en sannhet mens vi gikk her, jeg var mye inni mitt eget hode. Det var nok å gå, jeg hadde knapt nok energi til det. Så turen var tung, både fysisk og psykisk. Jeg lyttet mye til musikk, både mens vi gikk og om nettene når jeg allikevel ikke sov. Musikk løfter alltid humøret, men særlig sosialt er det ikke. Men pilegrims vandring er en tur hvor man selv bestemmer hvor mye man vil engasjere seg i det som skjer. Mange har mer enn nok med seg selv, mens andre nyter det sosiale livet både på veien og rundt veien. Ofte treffer man de samme menneskene flere ganger i løpet av dagen og overnatter samme sted. Det er et fellesskap, men det er aldri påtrengende.

Vi har tatt en omvei opp på taket av katedralen i Santo Domingo de la Calzada for å beundre utsikten.
Utsikten fra en fin liten rasteplass med benk. Mangla bare litt skygge og et sted å fylle vannflasken, så hadde det vært perfekt.
Det er aldri vanskelig å finne frem, løypen er utrolig godt merket.

Dagene har sin rutine, selv om det er annerledes enn hverdagene hjemme. Man  forholder seg ikke til tid på samme måte som hjemme, fordi egentlig må man ingenting. Det er ikke noe tidspress, selv om man alltid har i bakhodet «hvor skal jeg sove i natt, hvor spise, fylle vann, gå på do…» Men det jeg har lært gjennom den tiden jeg har gått på caminoen, er at det ordner seg alltid. Litt sånn «be, og du skal få». Ikke før har jeg tenkt tanken om at det hadde vært godt med is og kaffe, vips; der lå det en bensinstasjon bak svingen med begge deler. Samt do… Man kan nesten bli religiøs av mindre. For det har jeg fått erfare, dersom man stoler på at det vil gå godt, så gjør det som regel det. Kanskje ikke sånn jeg hadde tenkt at det skulle ordne seg, men allikevel godt.

Det var et åpent og vakkert landskap vi gikk gjennom. Jeg gikk mye å dinglet langt bak, mer opptatt av den indre reise til tider enn den ytre.
Men jeg fant alltid tid til å lukte på markblomstene langs veien….
Veien er godt merket og kam skjellet, som er et symbol for Sankt Jakob, møter man overalt. Mange bærer det på sekken (som oss) for å vise at man er pilegrim. De kan kjøpes underveis.

Dagene fløy og vi gikk i en uke. Vi hadde egentlig tenkt å gå noe lengre enn det vi gjorde, men sånn er det. Vi stoppet i Rabe de las Calzadas, som ligger ca 12 km utforbi Burgos. Dermed hadde vi en dag til sightseeing i Burgos og fikk sett den fantastiske katedralen. Den ble bygget på 1200 tallet og er overveldende vakker. Besøk den gjerne flere ganger, pilegrimer får rabatt. Det er nesten umulig å få se  alt med bare ett besøk…..

Katedralen er et «must» når man går gjennom Burgos.
Hovedinngangen til katedralen. Til venstre ligger inngangskontoret med de gjeve stemplene.
Katedralen har en kunstnerisk rikdom som er utrolig. Vi brukte flere timer med audiotour, men jeg følte allikevel at jeg bare fikk sett en brøkdel.
Turisten i Burgos…

Ellers var det fint å roe ned i Burgos og kaste turskoene. Jeg hadde hatt problemer med sår og blemmer på beina, men trodde det kom av varmen, som visstnok er kjent for å være ekstrem her. Det er et lokalt ordspråk fra området vi hadde gått gjennom: «Ni måneder vinter og tre måneder helvete». Kanskje derfor jeg gav varmen skylden for alt som var utfordrende under turen…. Det viste seg at skoene var utgått, det var hull gjennom begge sålene. Antar det er hva man kan forvente med sko til under 200,- men de hadde gjort nytten. Vi tok buss tilbake til Bilbao og fly hjem. Det var en annerledes tur og selv om jeg husker best varmen og hvor sliten jeg var, gikk det fint. Det er vel sant som noen sier: «Når du har gått så langt som du tror at du greier, har du egentlig bare gått halvparten av det du egentlig kan.»

Selv den lengste reise begynner med et enkelt steg…
Tidlig morgenstemning, på vei mot nok en dag på caminoen.