Uburhedlaren, nesten som å være i et dataspill….

Det hender at jeg treffer blink, selv om det ikke var planlagt. Noen dager frister det lite å gå på topptur, selv om jeg hadde besøk av han på 11. Spør jeg han hvor vi skal på tur, er svaret alltid det samme. Han vil til Dalsnuten, det er favoritten over alle turer. Men når det blåser kvasst og regnet bøtter ned, liker jeg bedre en litt mer skjermet tur. Sånn sett er Oltedal genialt, med bratte fjellsider på begge sider, som skjermer for vinden. Regnet som kom i kraftige byger, var det ikke så mye å gjøre noe med. Turfølget var skeptisk og lite interessert i å prøve noe nytt, men ble overtalt med løfte om butikktur etterpå.

Det er opparbeidet fin parkeringsplass og skiltet i flere retninger.

Etter kort tids gåing, kommer man til en flott gapahuk, hvor man kan grille og sitte tørt. Det er mulig å bestille overnatting her, sjekk på nettsiden til Jæren Friluftsråd.

Det var også toalett, noe som passet bra

Jeg har vært flere ganger ved Uburhedlaren tidligere, men for turfølget var det et nytt sted. Vi hadde prøvd å gå turen for noen år siden, da kom vi ikke lengre enn gapahuken. Der ble det pølsegrilling og lek i skogen, fordi han på 11, som da var han på 3, ikke ville gå lengre. Det var nok like greit, turen passer best for de litt større barna og alle som kan bevege seg fritt i en svær steinrøys. Jeg sleit, med knær og staver, og krøp innimellom, både opp og ned.

Turen starter på flott grusvei og mesteparten av tiden går man her. Det er kun i slutten at man må bratt opp i ura.

Det var nydelig høststemning innover og etter en stund ble det oppholdsvær.

Turen er ikke særlig lang og den regnes som enkel. Man går frem og tilbake samme vei, ca 3 kilometer totalt. Stigningen er ikke mer enn 33 høydemeter, men vær forberedt på å jobbe litt for de metrene. Særlig på høsten, når stien er våt og gjørmete. Røtter og steiner blir såpeglatte og det er noe klyving. Flere steder er det laget stiger med rekkverk og turen er godt merket og tilrettelagt. Grunnen er at Uburhedlaren er en spennende turistattraksjon, både som krigsminne og naturfenomen. Dessuten kan navnet tyde på at man her bar ut uønskede barn, langt tilbake i tid, men det kan ikke dokumenteres.

Det varte ikke lenge før enkelte oppdaget PARADIS…

Her i steinrøysa finnes utallige grotter og sprekker som han utforsket.

Jeg hadde nok med å klatre på stien, det var utfordrende med dårlige knær.

Det hele startet med en gigantisk stein skled ned fjellsiden og la seg tilrette på andre steiner. Slik ble det dannet et rom, med omtrent størrelse på en ballsal. Steinen er ca 30 meter lang og 15 meter bred, samt 7-8 meter tykk. Vekten antas å være 70-80 millioner kilo, og det høres kanskje mindre imponerende ut dersom det var regnet i tonn. Men informasjonen er direkte avskrift fra skiltet utforbi hedlaren, så da lar jeg det stå slik det er skrevet…

Endelig kunne jeg se inngangen over meg. Enkelte andre hadde allerede vært inne og rundt, oppe og nede i hele hulen, så han var klar for mat og kakao.

Det er laget både dør og vindu inn til rommet, uten at det hjelper på den klaustrofobiske følelsen jeg får hver gang jeg går inn.

Det kommer lys inn fra flere steder, men ta gjerne med hodelykt. Det måtte jeg love at vi skulle gjøre neste gang, slik at absolutt alle huler og smale sprekker kunne utforskes.

Jeg var glad for benk å sitte på, slik at det var en hyggelig matpause. Ihvertfall så hyggelig som det kan bli, med tanke på den svære steinen som kan falle i hodet på oss….

Det var under 2 verdenskrig at hedlaren ble brukt til å huse omlag 80 mennesker. Oltedal var i april 1940 et angrepsmål for tyskerne og mange av befolkningen flyktet, mens de ventet på angrepet. I 3 dager bodde alt fra spebarn til 80-åringer her oppe, og det tenker jeg må ha vært både kaldt og lite hyggelig. Det er rått og steinete inne, selv om det er tørt. Jeg har helt siden jeg kom her for første gang, tenkt at det hadde vært spennende å overnatte, men det er nok en grunn til at det aldri har blitt noe av…

Det er en stor hule, med to platå og flere utganger. Det er mulig å komme inn og ut mange andre små sprekker, men da må man være relativt liten og lett, samt ikke ha snev av klaustrofobi..

Det finnes informasjon på både norsk, engelsk og tysk.

Frem til den ble brukt som fluktsted under krigen, var det ikke mange som visste om hedlaren. Den må ha vært vanskelig å finne, så jeg var takknemlig for god merking.

Det var tidenes tur for han på 11. Terrenget er mildt sagt spennende, med de svære steinene som ligger strødd overalt. Det er trolsk og overgrodd skog, som bidrar til å skape alle disse fantastiske gjemmesteder. Han var høyt og lavt, så jeg var helst bekymret for at han skulle forsvinne ned i et bunnløst hull eller sette seg fast i en smal sprekk. Men det gikk bra og han var skyhøy på adrenalin da vi kom ned til skikkelig vei igjen. Nå er det ikke lenger Dalsnuten som er favoritt turen, men ura opp mot Uburhedlaren. Game over, som han så fint kalte det, med et svært glis…

Det var ikke lett å ha øynene på stien, med fargesprakende trær å beundre.

Det var enda vanskeligere å ha øynene på han som var i et krevende dataspill og suste fra level til level…

Men endelig var jeg på flat mark igjen og kunne beundre utsikten.

Det ligger et naturreservat like ved veien, Ragstjørna. Dette er et våtmarksområde med yrende fuglelivet og spennende vegetasjon.

Etter å ha passert broen, er det kort vei tilbake til bilen.

På toppen av Madlandsheia.

Det beste med å jobbe turnus, er at jeg kan ha en fridag midt i uka. Da er det ofte mindre folk i turløypene, selv om jeg neppe tror det blir kø i Madlandsheia uansett når man går.. Da var det annerledes på 50- og 60- tallet, i den tiden var Madland et meget populært utfartsområde for hele Nord Jæren, særlig på vinteren. Så ble det ganske stille, før det ble merket opp løyper på ny og utbedret vei og parkeringsplass. Men det er mye mer «villmarksfølelse» her enn i naboområdet Brekko.

Jeg hadde glemt alle grindene man må igjennom for å komme frem til parkeringsplassen. Det ble inn og ut, kjør og stopp mange ganger.

Det var tomt på parkeringsplassen, men jeg var som vanlig tidlig. Prisen for å stå her var 50,- som enkelt ble betalt med Vipps. Så var det å ta sekken på og starte oppover Gunnarbakken.

Man kom fort opp på flaten og stien var god å gå på.

Madland er ikke et helt nytt og ukjent turmål for meg. Min eksmann var speiderleder og begge guttene aktive speidere i en periode. Speidergruppen hadde, og har fortsatt, en hytte på Madland og jeg husker mange turer hit. Det var overnattingsturer, dagsturer og dugnad. Jeg var aldri med i «gjengen», men hadde allikevel mange turer til hytten. At Madland er mye mer enn den lille turen opp fra parkeringen og dit, gikk opp for meg nå. Her er topper, myrer, elver og flotte fiskevann. Det bugnet av blåbær og tyttebær, samt jeg skremte opp 4 ryper, som nær ble min død. Jeg skvatt nemlig slik at jeg omtrent gikk i bakken….

Jeg trodde det var skiltet inn til ruinene av den gamle STF hytte, bygd i 1930, solgt da Madland dalte i popularitet og brant ned i 2010. Veldig godt skiltet dit, tenkte jeg og det var ikke før jeg var nesten tilbake i bilen at jeg husket hvorfor. Det står en helt ny dagsturhytte her og det var folksomt (eneste sted hvor jeg møtte andre…) Jeg gikk ikke bort for å besøke den….

Det er alltid vakkert når morgenskyene letter og sola kommer gjennom.

I de skogkledde liene før Maribakken, var det blåbær. Da glemte jeg topptur og veien videre, her var det bare å plukke så mye som jeg greide. I barndommen var vi ofte på bærtur på Madland, så jeg kom forberedt med mange plastposer..

Blåbær er fulle av antioksidanter og de man plukker selv, ute i naturen, er mye sunnere enn de fra butikken. Dessuten får man god trim i tillegg.

Turen jeg hadde planlagt å gå, var til Vådlandsknuten, den høyeste toppen i Madland. Med sine 811 meter over havet, har man god utsikt over både Bjerkreim og Gjesdal. Kommunegrensen går like over toppen, og herfra ser man langt. Dessuten kan man gå hit fra både Dirdal, Gilja og Veen, så det er mange muligheter. Deler av løypa følger den gamle Nordre drifteveien, hvor man gikk med krøtter i gamle dager. For dere som ikke er så bevandret i historien, så er det når man flyttet sau, geiter og kyr mellom områder. De som har merket løypen, har gjort en fantastisk jobb. Her er god sti og lett å finne frem. Turen jeg gikk, ca 12 kilometer og merket som middels krevende/krevende. Estimert gåtid er 5 timer, men det må være når blåbærene ikke er i sesong….

Oppover Mariabakken tenkte jeg mye på de som gikk her med dyrene sine, det var vanlig at de tok en pause her. I nærheten ligger en heller, som driftekarene pleide overnatte under.

Det ligger noen steinrøyser som må passeres.

Det ligger flere vann innover, på rekke og rad. Vådlandsknuten kneiser i bakgrunnen.

Det var fremdeles frodig og grønt, selv om sommeren er på hell.

Ved Rolighedsvatnet dreier man av fra stien mot Gilja og starter på stigningen oppover.

Jeg startet tidlig hjemmefra, selv om Madland ikke er den lengste kjøreturen. Men det er noe med å vite at man har god tid og hele dagen foran meg. Jeg liker ikke å stresse, særlig ikke på en sånn tur. Matpakke og termos var tatt med, men jeg håpte at det var mulig å finne steder å fylle drikkeflasken underveis. Det var det absolutt, her sprudler bekker i mange retninger og med alt regnet vi har hatt i sommer, var det nok av vann. Det var en nydelig dag å gå på tur, selv om det blåste friskt. Jeg hadde tenkt sol og varmt vær hjemme, derfor dro jeg, optimistisk som alltid, hjemmefra i shorts og t-skjorte.. Der var adskillig kaldere oppe i heia, så jeg var glad jeg fant en fleecejakke i bilen. Det er ikke alltid jeg har hodet med meg, når jeg planlegger tur….

Her mesket jeg min tørre strupe, selv om jeg vurderte å gå bort til den lille fossen, som lå like ved stien. Det endte med at jeg tenkte: «Nei, ingen flere omveier», jeg hadde allerede brukt MYE tid på bærplukking….

Det ble mange stopp oppover, jeg måtte hele tiden snu meg for å beundre den formidable utsikten.

Her ble jeg lurt… Det stod nemlig Madland på begge skiltene og jeg viste jo hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. Det var ikke før det begynte å gå nedover at jeg tenkte noe var galt, jeg hadde jo ikke vært oppe på en topp med varde enda.

Det var bare flaks at jeg stod på selveste HØYESTE PUNKT I MADLAND. Jeg hadde nemlig gått og kikket på en topp med varde på og tenkt DER!!! Men stien gikk litt i feil retning, noe jeg ikke helt forstod. Så jeg fulgte skiltene mot Madland, siden jeg tross alt gikk en rundtur. Så jeg var kommet et stykke ned i skaret før jeg tenkte hmm…. Jeg innrømmer glatt at jeg vurderte å droppe å snu, bare tanken på å gå opp igjen der jeg nettopp hadde gått ned. Alle kjenner vel den følelsen…. Men da måtte jeg leve med å ha vær så nær, så nær, men ikke helt der… Selvfølgelig snudde jeg….

Det blåste enda friskere på toppen og jeg takket høyere makter for min egenskap til å være skikkelig dårlig til å rydde utav bilen…

Det er alltid verd strevet når man står på toppen og skuer utover.

Tenk der opp var jeg… Det finnes mer enn en løype tilbake til parkeringsplassen, men jeg valgte å følge den ned Høylandskaret.

Jeg hadde en fantastisk dag i Madlandheia og har mange planer for flere turer i området. Jeg fablet om hvor vakker høsten må være her, dessuten stod fortsatt de gamle pinnene som nok markerte vinterløypa på 60 tallet. De fulgte meg hele tiden, så her kan jeg nok ta turen på ski, dersom jeg skulle føle for det. Men da må jeg nok anstrenge meg litt mer med pakkingen, for her kan nok være værhard på vinterstid. Men på en vakker sommerdag, var livet bare godt. Dessuten må jeg jo tilbake for å besøke dagsturhytta og jeg kan ta med telt eller fiskestang, gå alle de andre løypene eller bare ligge i gresset og la humla surre. Madland er full av muligheter, så bare kom…

Jeg fant et lunt og fint sted å spise matpakken, med vakker utsikt.

Nede ved Fisketjørna var det vått og sølete. Stien ble adskillig bedre etter at den nye dagsturhytta var passert, så det kan virke som om mange går turen opp dit, men ikke lengre.

Inn der ligger speiderhytta, men jeg gikk ikke dit. Ingen grunn til å dvele ved gamle minner, når man har alle muligheter til å skape nye…

Først rundt, så uti Fjermestadvatnet.

Turen rundt Fjermestadvannet ligger på ut.no og beskrives som en enkel og grei tur, som man kan gå hele året. Den er nok mest kjent blant de lokale på Ålgård og Figgjo, men jeg har vært ved vannet flere ganger tidligere. En god venninne av meg bodde like ved, og jeg husker bading på sommeren og skøyter om vinteren da vi begge hadde små barn. Men aldri før har jeg gått hele turen rundt vannet.

Turen startet for oss i Raudvigveien, hvor det er en grei parkeringsplass.

Egentlig var vi på jakt etter en liten tur som skulle kombineres med luke 6 i adventskalender, og valget falt altså på Fjermestadvannet. Kalenderen min er utendørs bad hver dag til 24.12 og han på 8 har store problemer med å forstå konseptet. Ifølge han er dette tidenes mest fjollete ide, og han har allerede lovet at neste år skal jeg heller få en sjokolade adventskalender av han, så jeg slipper å bade. Men i år er det bad og jeg er ikke den som feiger ut av bagateller som vind, kulde og regn.

Rundt vannet betyr til tider at man knapt ser vannet….Men her er vakkert overalt.

Vi hadde ikke gått langt før det ble vått, skikkelig vått. Jeg fikk skylden for det, siden jeg insisterte på å følge kartet på ut.no og den heller mangelfulle merkingen. Det gjorde at vi måtte krysse en myr og en bekk, noe som medførte at jeg trødde under til over kneet i søle. Ingen hadde vanntette sko i utgangspunktet, så det var en munter gjeng som vasset videre.

Da vi fikk fast grunn under beina, kom regnet… Heldigvis bare en byge..

Turen var ikke særlig godt merket og jeg gikk helst med et blikk på ut.no hele tiden. Ikke fordi faren for å gå seg vill var særlig stor, men det var jordbruksland og bøndene pleier å like at man holder seg på stien. Vi fulgte noen av de lokale vi møtte i løypa, men de fleste av dem løp fort med pulsklokke og tights.

Litt usikker på om stien faktisk gikk her, kartet var uenig.

Jeg ble kald, sånn inn i margen kald. Noe skyldtes at jeg var våt i skoene og oppover beina, dessuten hadde jeg nok vært litt vel optimistisk og droppet ull og vindtett. Og det er standard utstyr på Jæren uansett årstid. Tempoet var dessuten tilpasset han som gikk seinest og min eldste sønn påsto at vi GIKK ikke tur, vi stod og ventet tur. Ihvertfall, jeg skamfrøs.

Plenty tid til å ta bilder mens vi venter.

Turen rundt er 6,6 kilometer og stort sett flatt og lettgått.

Det er tilrettelagt flere badeplasser og benker på siden med bebyggelse.

Planen var mat og bad, men vi utsatte badet til vi kom nærmere bilen.

Sjarmøretappen på grusvei langs vannkanten var uendelig lang. Mest fordi han på 8 ikke forsto poenget med å skynde seg og fordi jeg var enda kaldere. Da vi kom tilbake til start, stod allerede den førstefødte klar til å hoppe i vannet. Ellers er jeg usikker på om jeg hadde gjort det… Uansett var badet passe lunkent, siden jeg allerede var iskald. Og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Nå gjelder det kun å unngå lungebetennelse….

Den gode søndagsturen.

Jeg tror nok at det er mange som er enige med meg, når jeg sier at søndag er den beste dagen i uken. Det er mange grunner til det, men god tid og mange muligheter står høyt oppe på listen hos meg. Selv om jeg jobber hver tredje helg, legger det ingen demper på følelsen jeg får av å vite at det er SØNDAG. Det er som om kropp og sjel tar et ekstra dypt pust og tiden går langsommere. Det er som om hele universet sier: » Nå kan du hvile…»

Det finnes alltid en ny vei å gå og selv om turen er gått mange ganger før, er den aldri helt lik…

«Morgenstund har gull i munn» er visstnok feil oversatt fra et islandsk ordtak. Men jeg liker det allikevel…

Vi nordmenn har et varmt og godt forhold til tur, særlig søndagsturen. Jeg vokste ihvertfall opp med en forventning om at jeg måtte på tur med familien hver søndag. Det var ikke alltid like populært, men jammen var det en tradisjon som jeg videreførte til mine barn. I min barndom var det kakao på termos, brødskiver med leverpostei og svett ost, biter av gulerot og en sjelden gang kjeks eller sjokolade. Det fantes verken engangsgrill eller Rett-i-koppen. Vi dro med lange sitteunderlag som hadde plass til alle og som regel hadde vi glemt lue eller votter. Derfor husker jeg at vi frøs mye. Ingen hadde ull eller goretex, og på beina var det støvler eller joggesko med glatte såler.

Fordelen med å starte tidlig, er at det fremdeles er frost i bakken. Da blir man ikke så våt i beina…

Dessuten er det tomt for andre mennesker, selv de mest populære turområder ligger stille og øde.

Så det er nok ikke bare gode turminner fra den tiden, som gjør at jeg fremdeles tenker at søndag ikke er perfekt, med mindre jeg har vært på tur. Om jeg samler flokken, venner, deltar på fellestur eller tar en tur alene, spiller liten rolle. Hensikten er mer den gode følelsen av å gjøre meg mentalt klar for en ny uke samt å legge bak meg uken som var. Ute i naturen får jeg ro og oversikt til å tenke gjennom hva som er viktig og hva som strengt tatt ikke betyr noe. Det blir nesten som å starte på ny, med blanke ark og fargestifter tel, hver mandag morgen. Det kan jeg like…

Det var glatt i løypa, så konsentrasjonen var på topp.

For tenk så heldige vi er, som våkner opp hver mandag morgen, med forhåpentligvis en helt ny og ubrukt uke foran oss. Vi har mulighet til å bruke tiden på det som oppleves meningsfylt for oss og velge den vei vi ønsker å gå. Jeg har tro på å rette blikket fremover med glede og forventning, samt kvitte oss med det som ikke lenger er bra å ta med videre. Jeg er faktisk overbevist om at det er godt for helsen, på lik linje med frisk luft og fysisk aktivitet ute i naturen.

Det gikk både oppover og nedover, akkurat som livet rent generelt.

Dessuten finnes det alltid et nytt fjell å bestige, dersom man bare vil.

Min søndagstur denne gang, gikk fra Holmavika, Øvre Eikenuten, over Dalsnuten og ned til Dale. Det er en tur på ca. 8,5 km og det er nok bakker til at det man blir både svett og andpusten. Turen kan gås som en runde, men det er mange muligheter til å gjøre den både kortere og lengre. Løypa er godt merket med både røde T’er og skilt. Husk å ta med både mat og drikke, dersom man ikke velger å ta turen nedom kafeen på Gramstad. Her finner du også toalett, men husk å sjekke åpningstider for kafeen først. For meg ble det en fantastisk start på dagen og jeg anbefaler alle å ta seg en søndagstur. Så blir du klar for mandag….