Har du noen gang ligget i sengen, rett før du sovner, og fått en glimrende ide? Det gjør jeg ofte, og igår fikk jeg en som fikk meg til å sovne med et smil rundt munnen. Å ta med han på 5 år i hengeren og sykle til «den store stranden» i det strålende sommerværet vi har nå… Bedre plan enn det kan det knapt legges… Ihvertfall ikke i mitt hode.
Det var langt frem til vi kom hit…. Sandvedparken i full blomst.
Første utfordring kom da jeg skulle montere mitt nyinnkjøpte hengerfeste på den elektriske sykkelen. Det passet ikke… Løsningen ble å dra fram den gamle sykkelen, men da måtte den smøres, stelles og pumpes før den var klar. Så insisterte han på 5 på at han skulle sykle sjøl. Diskuter aldri med en femåring, det tar fryktelig lang tid og du er dømt til å tape. Vi ble enige om å sykle til en mye nærmere strand, siden jeg skulle ha min første tur på vanlig sykkel etter operasjon og han altså sykle sjøl. Da alt var pakket og klart, var vi plutselig på vei allikevel mot den store stranden. Mest fordi jeg tenkte: «Klart det går, pytt pytt….fina været og flade veien»
Så langt kom han som hadde lovt dyrt og hellig at han greide å sykle helt ut… Dette var ca 1/10 av veien….. Men fornøyd var han…
Å sykle gjennom Sandvedparken tar tid. Fryktelig lang tid med han på 5. Særlig etter at de oppgraderte lekeplassen, han glemte alt som hadde med sjø, sand og bading. Så der kom første kaffe pause. Men fremdeles var alt fryd og glede hos oss begge. Lenge før vi var på Ganddal hadde både han og sykkelen havnet i hengeren, sammen med badetøy, leker, klær og ekstra klær, mat og drikke for et kompani, bok, solkrem, håv, pledd og jeg husker knapt nok hva mer jeg hadde fått plass til. Men det var ganske fullt FØR en velfødd gutt med en blytung BMX sykkel uten gir fikk plass oppi.
Det var fint og grønt utover Jæren. Og jo nærmere vi kom havet, jo mer blåste det….
Neste stopp kom på Rema på Ganddal, jeg hadde tross alt lovet å kjøpe is. Alltid godt med is og jordbær ble det også. Så var det bare å trø på. Det var i de seige bakkene mot Lea at jeg virkelig innså at det ER forskjell på å sykle med el sykkel og uten. Plutselig ble jeg faktisk andpusten og svett. Selv på de letteste girene måtte jeg opp å stå for å komme opp bakkene. Det KAN ha noe med at jeg var tungt lastet eller bare at jeg er blitt utskjemt med BOOSTPOWER i alle motbakker.
Endelig kunne vi se havet. Tro om det bare er på Jæren at man må stå og trø på flat mark fordi det blåser sånn?
En god regel som jeg av en eller annen grunn aldri lærer, er at dersom du ikke kan veien, bør du følge skilt og unngå snarveier. Og når asfaltvei går over til grusvei er det vanligvis et signal på at du er er på villspor. Så mine snarvei har en tendens til å forlenge en tur ganske kraftig. Og uansett hvor mye jeg banner og steiker inni meg, snur jeg sjelden. Det er kun dersom det plutselig ikke lengre er vei…. Idag var intet unntak, men heldigvis var været bra og mat og drikke hadde vi jo med…..
Langt der borte så jeg Julebygda kapell og det var jo der borte jeg egentlig skulle ha vært….
Det som for meg er den store stranden er Sola, Ølberg, Vigdel, Bore, Orre, Hellestø og Brusand. Etter nøye sjekk av Google Maps fant jeg ut at det kjappeste var å ta til Borestranden. Det var slett ikke det jeg hadde sett for meg i går kveld da jeg sovnet inn med drømmer om softisen på Ølberg. Dessuten har Bore store bølger og understrømmer, så jeg er ikke så glad i å bade der. Men nå var jeg for sliten til å bry meg om bagateller, så Bore; here we come….
Takk skal du FA….. meg ha; ENDELIG framme….
Dersom du noen gang har dratt sykkel og en fullastet sykkelhenger over gress, stein og sanddyner vet du at det krever rå muskelkraft og sterk vilje. Jeg hadde lite av begge deler etter sykkelturen og har fremdeles problemer med å huske hvordan jeg fikk alt med meg ned til stranden. Men jeg husker vagt at jeg plutselig lå på pleddet nede i sjøkanten og sykkel + henger stod parkert på betongrampen for rullestol. Og han på 5 hadde allerede fått av seg klærne og koste seg i bølgene.
Det var god plass for oss å utfolde oss på…. Dvs de av oss som hadde halvsovet det meste av turen i hengeren og faktisk hadde overskudd til å stå oppreist…..Hvem savner å dra til Syden på sånne dager????!!!!
Det ble en fantastisk dag med bading, graving, lek og moro for han på 5. Jeg rikket meg knapt fra pleddet og var veldig fornøyd med det. Jeg gikk kun ned til sjøen for å ta årets første sjøbad, heldigvis uten særlig dramatikk. Og jeg slapp å sykle hjem… jeg fikk skyss med både sykkel, henger, bagasjen og han på 5. Nå gleder jeg meg bare til å legge meg, slik at jeg kan komme opp med en god ide for morgendagen….hvis jeg kommer meg ut av senga…..
Et siste lengselsfullt blikk på havet før vi dro……
Min nabo har en garasje hvor han liker å skru på motorsykler og drikke øl. Jeg tror han elsker denne garasjen og at for ham er den himmelen på jord. Garasjen heter Zanzibar og det vet jeg fordi han har et skilt på veggen utforbi hvor det står dette eksotiske navnet. Hver gang jeg har gått forbi, har jeg tenkt på himmelen hans som Zanzibar. Nå skulle jeg få sjansen til å finne ut selv hva det er med dette stedet som gjør at enkelte forbinder det med himmel på jord og alt annet vidunderlig.
Vi har alle våre drømmer.
Zanzibar ligger i det indiske havet og består av to hovedøyer og mange små øyer rundt dem. Det er mye å oppleve; både kultur, historie og natur, men de fleste kommer nok for en badeferie. De kritthvite strendene, asurblått hav og visstnok et fantastisk korallrev gjør øya til et populært reisemål. Legg til at det er like varmt og solrikt hele året og da tenker jeg at for mange er stedet det nærmeste man kommer paradis mens man fremdeles er i live.
Solsengene stod klar og ventet på bare meg….
Jeg elsker å bade og bader mye året rundt. Inne og ute, varmt og kaldt, i solskinn og regn. Men jeg er ingen charterferie turist selv om jeg har reist mye til det såkalte Syden. Men da har jeg som regel jollet rundt på oppdagelsesreise istedet for å ligge på en solseng for å sikre brunfargen til jeg skal hjem. Er jeg på stranden, ligger jeg helst i skyggen med en bok. Spørsmålet er da om Zanzibar vil bli himmelen på jord for meg?
Min egen lille hytte i skogen, en smule oppgradering fra telt.Det er kontrastene som beriker livet; teltliv på Kilimanjaro versus 5 stjerner på Zanzibar.
For meg er et 5 stjernes all inklusive hotell likt enten det ligger i Tyrkia, Spania eller Zanzibar. Det er luksus og overflod, se og bli sett, et avbrekk fra hverdagen uten tidspress og bekymringer. Jeg opplever det som interessant de gangene jeg er så heldig å få lov til å bo noen dager i all denne luksus. Samtidig hadde jeg sett så mye fattigdom og enkle forhold tidligere på reisen at jeg til tider ble kvalm over fråtsingen. Det var bugnende matfat til alle tider og vennlig betjening som stod på pinne for å gjøre oppholdet mest mulig behagelig. Sjelden har jeg kjent mer på at verden er et urettferdig sted hvor tilfeldighet i forhold til fødested avgjør din rolle her i livet. Det var vanskelig å nyte når den dårlige samvittigheten pirket meg i sjelen.
Vakkert, velholdt og forbeholdt de heldige.
Jeg så ingenting av øyene, bortsett fra kjøreturen til/fra flyplassen i totalt mørke fordi det var natt. Det ble arrangert mange spennende utflukter fra hotellet, men vi ble frarådet å dra ut på egen hånd. Jeg kjente jeg hadde fått kvoten av turisttransport, så jeg gikk glipp av den historiske Stone Tower turen. Ikke fikk jeg smakt på øyas krydder, besøkt regnskog og røde aper eller sett de små landsbyene heller. Jeg droppet både den hel og halvdags båtturen og ikke engang Prison Island fikk meg ut av solstolen. Mitt paradis bestod i å finne en indre og ytre ro etter krevende dager i fjell og på savannen.
Utsikten min fra solsengen. Det var stort sett den jeg så.
Så hva gjorde jeg istedet? Jeg badet mye. Havet lå der fristende og turen ned var akkurat passe lang. Jeg var i bassenget og hadde aqua fitness som et fast punkt på programmet. Jeg leste minst en bok til dagen og resten sov jeg. Det var tidlig til sengs og tidlig opp for å gå å bade. Solsengene jeg lå på var ofte langt fra andre mennesker, men noen ganger spiste jeg sammen med andre og var sosial. Det gav meg ro og kroppen min fikk hvile etter fjellturen. Paradis for meg under en evig blå himmel, sol og vind. Og havet. Alltid havet.
Himmel og hav i evigheten.
Jeg ruslet mye rundt på hotellområdet for å se på blomster. Overalt var det frodig og velstelt. Jeg elsker blomster. Fargene, fasongen, lukten… Jeg følte at jeg sugde til meg kraften i plantene. Flere ganger ble jeg kontaktet av bekymrede ansatte som lurte på hva jeg gjorde inni bedene og over plenene. Dette var tross alt et sivilisert sted og da går man på gangstiene. Tråkk ikke på gresset…. Jeg tråkket og snuste, jollet rundt som best jeg kunne. Fantastisk!
Her skulle man vært bie….Skjønnhet i alle farger og fasonger.Ute og joller på nabohotellet.De så ut som de hadde funnet sitt paradis på jord.
Fant jeg min himmel på jord? Jeg fant vel ut at for meg handler det mer om enn følelse enn om et sted. Det nytter ikke at omgivelsene er aldri så vakre dersom man kun fokuserer på det som kunne vært annerledes eller bedre. Den erkjennelsen kom jeg til under en lunsj på hotellområdet. På nabobordet satt en familie som skjelte ut kelneren fordi de fant ut at noen andre i restauranten hadde fått en kyllingfilet mer servert i den samme retten som de hadde bestilt. Dette var far i familien dyp indignert og fly forbannet over, noe han gav høylytt uttrykk for. Resten av måltidet ble brukt til å rakke ned på Zanzibar, hotellet, betjeningen og Afrika rent generelt. Han hadde overhode ikke funnet sin himmel og jeg tror at han muligens ikke kom til å finne den uansett hvor han dro. Jeg tror at dersom man først finner himmelen inni seg, så er hvert sted man drar til paradis på jord. Zanzibar kan finnes i både en garasje og en øy, men himmelen kommer an på hva man vil at det skal være.
Sol, himmel, hav og palmer; min himmel på jord der og da.
