Det gode liv i Sokndal.

Jeg er veldig glad i Sokndal, den sørligste kommunen på Rogalandskysten. Her bor ca 3 300 innbyggere, som har valgt å prioritere livskvalitet og det gode liv. Det bestemte kommunen seg for i 2003, da de ble tatt opp som medlem i den internasjonale bevegelsen i 23 land over hele verden, Cittaslow. Målet for disse «slow cities» er å øke livskvaliteten gjennom å senke tempoet (og sikkert pulsen), på alt fra matlaging og væremåte til trafikk og byutvikling. Sånt kan man like… Ikke minst har Sokndal sin egen, årlige Kjærlighetsuke og mye fokus på de nære og kjære ting. Og som om ikke det er nok, er kommunen kjent for gode fiskemuligheter i både i elv og til havs, koselig småbyidyll og utallige turmuligheter både til fots og på sykkel.

Ved hytta står et informasjonsskilt, som viser at området har alt som trengs for «det gode liv». Særlig når man er glad i å være ute…
Naturen rundt hytta består av utallig spor etter den gamle gårdsdriften. Her er mark og eng, hvor sauene fremdeles beiter. Her er kjerrevei og sti, samt gamle steingarder i skogkanten. Leter man godt, finner man den gamle jordkjelleren, tom og bortglemt.

Dessuten har sokendølene Gaudland, hvor Stavanger Turistforening eier en flott utleiehytte. Der har jeg vært mye. Som turleder for STF da barna var små, hadde jeg mange familieturer med ulike tema. Vi arrangerte «spøkelsetur»; med gjemmeleken, fortelling av spøkelseshistorier rundt bålet og skumle kostymer. Vi hadde julebakingshelg, kunsthelg, fiskehelg og «slapp-av» helg. Jeg har arrangert karate treningsleir her og feiret bursdager, så hytten kan brukes til omtrent ALT. Den er nemlig perfekt for større grupper, fordi her er 16 sengeplasser, mange madrasser, teltplass utforbi, innlagt strøm og vann, komfyr samt kaffetrakter. Hva mer trenger man for å skape det gode liv for en helg? Fyll på med hyggelig selskap og god mat, samt godt vær (det siste er ikke så enkelt når høsten setter inn) og livet blir vidunderlig godt.

Badesesongen er slett ikke slutt selv om bladene faller av trærne… Gaudlandsvatnet har nemlig flere fine badeplasser.
For noen er det gode liv å slappe av, mens andre bare MÅ gjøre noe…
Mat laget fra bunnen av er selve konseptet «Slow food», som hører inn under Cittaslow. Hva passer da bedre enn hjemmelaget pizza???

Vi kom oss avsted rundt middag en fredagen; sørlendingen, han på 7 og meg. Tanken var å ha en rolig stund, før ungdommene «veltet» inn på hytta i kveldingen. Guttene skulle nemlig ha med 3 venner, samt min tantunge og hennes mann skulle komme lørdag. Jeg var streng med koronatiltak og håndspriten stod klar, samt rommene ble nøye fordelt. Fordi Gaudland er en sånn hytte som er hyggeligst når den er fylt av liv og latter, smelling i dører og løping inn og ut. Derfor hadde jeg jobbet aktivt for at det ikke bare skulle bli meg og han på 7 som satt alene der hele helgen. Det gode liv for meg er absolutt det som deles.

For meg var det en tidlig start på dagen, for andre var det en sein avslutning på festen… Men når fem gamere, plutselig kan sitte rundt bål og drikke alkohol, i et grindahus, uten naboer eller andre tegn til lyd eller lys, da finnes ingen morgendag…
Andre hadde ikke tid til å spise frokost engang, fordi fisken ventet.
Vi rodde på kryss og tvers av vannet uten å se tegn til fisk eller et eneste napp.
Så da ble det lek og skattejakt i bekken.
Vi fant ikke ekorn, men vi fant spor etter ekorn. Skogens skatter…

Det fine med turen, var at alle gjorde det de hadde lyst til og følte for. Det tenker jeg er selve grunnpilaren i «det gode liv». Når tempoet senkes nok til at man virkelig kan kjenne etter «hva trenger jeg akkurat nå», da er livet godt. Noen sov det meste av lørdagen, mens andre var på tur. Matlagingen var enkel, vi satt rundt bålet og stekte det vi hadde lyst på. Det var fotballkamp på marka, gjemmeleken rundt grindahuset og mange timer med brettspill. Vi så gamle filmer på DVD, padlet og rodde. Jeg lå på sofaen og leste i en bok, etter en lang og strevsom tur i heia. Det var liv og røre hele helgen, mye god mat og lange samtaler.

Nydelige høstfarger.
Terrenget rundt Gaudland er småkupert og lettgått.
Det var myrete og vått, så jeg angret på at støvlene stod igjen på hytta…
Endelig kunne jeg se Gaudlandsvatnet.
Beiteområdet til sauene nær hytta.

Det finnes flere turløyper som starter fra Gaudland. Man kan faktisk gå på merket løype helt inn til Egersund sentrum, men det var det lite stemning for. Jeg skulle bare undersøke om merkingen på løypa oppover mot Spjodevatnet var bedre enn sist jeg var her, men plutselig var jeg på vei over Gunnarskarheia. Det er en rundtur på ca 5,2 kilometer og ikke hadde jeg mat eller vann med. Her var høy lyng, glattskurte berg og mye myr. Men det var enkelt å følge merkingene og været var stort sett bra. Dessuten var det godt å nyte naturens fred og ro, da er livet slett ikke verst.. for meg ihvertfall… Så dersom du har lyst til å samle flokken din og nyte det gode liv i perfekte omgivelser, anbefaler jeg en tur til Gaudland. Husk bare håndvask og 1 meters regelen, så går det bra!!!

Det tar tid å lage mat på bål, GOD TID…
Men det finnes knapt noe hyggeligere…

Store Skykula, ikke helt som forventet….

Forventninger er en skummel ting og jeg har egentlig jobbet med meg selv for å få slutt på akkurat den følelsen. Du vet; når du gleder deg til noe og lager en hel film i hodet om hvordan dette skal bli og ser frem til det skal skje med spenning og utålmodighet. Så blir det slett ikke som man har sett for seg. Og selv om man kanskje ikke blir kjempeskuffet, så sitter man allikevel igjen og tenker: «Ja,ja, var det alt?» Som festen med stor F man gleder seg til, og som viser seg å være like spennende som et misjonsmøte. Eller kurven med jordbær som var så fristende, helt til man ser at alle bærene i bunnen er råtne og uspiselige.

Vi fant ut at det måtte være her vi parkerte, siden navnet stod på skiltet. Google Maps var ikke enig.

Det var god plass på parkeringsplassen og vi så ikke et menneske hele dagen.

Jeg hadde lest og forberedt meg godt på turen til Store Skykula. Det er den høyeste toppen i Egersund kommune, med sine 906 meter over havet. Slett ikke avskrekkende, men for meg som putler rundt på toppene på Gramstad på 3-400 meter, tenkte jeg det var en dryg tur. Lengden på turen var 12,4 km og beregnet tid var 5-6 timer. Informasjon og inspirasjon var hentet i den glimrende turboken «Fotturer i Rogaland» av Sverre R. Ranum. Han gir turene støvler ettersom hvor tunge de er, og denne hadde 4 av 5 støvler. Jeg hadde som mål å starte tidlig på dagen og ha god tid.

På vei opp Hestestegane fikk vi en flott utsikt over vannet og fjellene rundt.

Det gikk bratt oppover i starten, men så flata det heldigvis ut.
Her kunne vi altså ta en avstikker fra stien for å beundre utsikten, mot 2 km ekstra. Takket nei til det….

Jeg hadde overtalt min storesøster til å bli med, hun hadde ferie. Vi avtalte å møtes på Vikeså, noe jeg forventet var sykt langt å kjøre. Men det var det ikke, så jeg satt en time i bilen og ventet. Turen videre gikk gjennom Bjerkreim sentrum og opp til Skineldvatnet. Jeg var imponert over naturen vi kjørte gjennom og litt overrasket over at jeg ikke hadde vært her tidligere. Det var skikkelig høyfjell, syntes vi. Været ble dessuten finere jo høyere vi kom, hjemme hadde det tross alt pøsregnet da jeg dro. Vi parkerte, smurte på solkrem og fikk sekkene på ryggen. Så var det bare å starte turen.

Min søster er to år eldre enn meg og går nok mindre på tur enn det jeg gjør. Allikevel gikk hun mye fortere enn det jeg forventet og jeg hang fort langt bak.
Stien er godt merket både med røde flekker og små varder.
Det var litt av en utsikt som åpnet opp.
Litt usikker på hvordan dette bildet ble tatt…

Jeg fikk fort øye på det jeg antok var målet for turen, en topp med en høy mast på. Derfor forstod jeg lite da vi gikk i feil retning og egentlig tidenes lengste omvei. Jeg studerte kart og turbok, men ble ikke særlig mye klokere. Helt til det gikk opp for meg at det slett ikke var Skykula jeg gikk og kikket på. Da hadde vi gått langt og lengre enn langt. Det hadde vært noen korte pauser, men det var egentlig for kaldt til å sitte lenge i gresset og bare nyte livet og den flotte utsikten. Dessuten var jeg tynnkledd, for det er man ofte i juli når man forventer sol og sommer. Ulltrøye var tatt med, men burde nok vært tatt på lenge før jeg ble kald. Men istedet gikk jeg der og frøs i nordavinden.

Dette trodde jeg var målet for turen, men det viste seg at det var en kommunikasjonsmast som står på Gaupelemfjellet.
Og der kom de mørke skyene seilende inn, med den isende kalde vinden fra nord.
Vi fant ut at hver gang min søster tok på seg den hjemmehekla lua fra Peru, ble det varmere og sola kom frem. Selv fikk det henne til å føle seg som en geitegjeter i Alpene, men hun ofret seg gladelig for fellesskapet.
Det bratteste punktet på turen, litt fjellklatring var ikke forventet.
Jeg gikk mye å tenkte på om vi gikk rett vei…
men det er bare å gå til man kommer til dette skiltet.

Jeg er usikker på hva jeg hadde forventet da vi endelig kom oss opp til varden. Først ble jeg usikker på om det var lov å ta bilder. Det står nemlig en gigantisk radar som sviver rundt her på toppen og det er flust med andre installasjoner. Radaren tilhører NATO og er således militært område, antok jeg. Her overvåkes både den sivile og militære lufttrafikken, men radaren styres fra en annen del av landet. Men så fant vi ut at dersom det ikke var lov å ta bilder eller oppholde seg her, var det jo idioti å merke en turløype over fjellet. Så jeg sluttet å forvente å bli arrestert av NSM (nasjonal sikkerhets myndighet) og knipset i vei. Neste skritt i planen ble dermed å spise lunsj under radaren, i håp om å få oppleve at den ble senket inn i radarsiloen. Det sa meg ikke så mye, men ideen ble fort skrinlagt da vi ble advart mot å oppholde oss i området pga elektromagnetiske stråler. Istedet galopperte vi raskt nedover fjellsiden og stoppet ikke før vi var på trygg avstand fra alle skadelige stråler. Dessuten forstod vi hvorfor det ikke var så mye sau som forventet i liene rundt fjellet, bææækarellkjøtt….

Fra varen er det fin utsikt mot radaren.
Nærmere himmelen kom vi ikke den dagen….helt til jeg leste skiltet….
Det går vei helt opp til toppen og det er mulig å sykle eller trille barnevogn. For å kjøre opp, (slik jeg fantaserte om) kreves spesialtillatelse fra militæret.
Jeg hadde ikke forventet at det ble så langt å gå på asfalt. VELDIG LANGT.

Selv om ting ikke alltid blir som forventet, kan det allikevel bli bra. Vi lo mye på turen og det er en fin ting når man kan le av forventningene sine. Området var egentlig mye finere enn jeg hadde forventet og jeg fikk lyst til å gå mer tur i Dalane. Dessuten brukte vi mye kortere tid enn jeg forventet, vi gikk turen på 4 timer. Det var mest fordi min søster dro opp tempoet (hun gikk som om hun hadde stjålet skoene) og det var for kaldt til å ha lange pauser. Jeg hadde håpet på (man forventer ikke noe når det gjelder været) at det skulle bli badetemperatur og mange timer på ryggen i gresset, men den gang ei. Og jeg kom ikke nær skyene, noe jeg forventet siden toppen tross alt het STORE SKY KULA. Men noen ganger blir ting bedre enn forventet, slik som idag… Og sånn går no dagane….

Lunsj i gresset med mye godt å spise.
Den var skikkelig lang, den asfaltveien…
Neste gang vil vi gå innover Skinelddalen, hvor det er merket løype helt til Egersund.