Igår var jeg på tur til Dalane. Det var en høyst nødvendig fritidsreise for å ivareta min mentale helse og koronarestriksjonene ble overholdt til punkt og prikke. Jeg kjørte alene i min private bil, jeg hadde med meg både mat og drikke, samt jeg holdt god avstand til lokalbefolkningen. Faktisk var jeg knapt i nærheten av andre mennesker, bortsett fra en fisker. Og han var det sikkert 200 meter bort til, så det må være innafor.
Målet for turen var Knubedal, denne lille, trange dalen mellom Sogndalstrand og Jøssingfjorden. Men ingen roadtrip er komplett uten overraskende avstikkere, så plutselig var Toyotaen på vei opp en grusvei mot Rosslandsguden. Jeg har kjørt forbi skiltet så mange ganger i årenes løp, at NÅ var øyeblikket kommet. Rossland var fra gammelt av et sentrum for dyrking av Frøy, som i norrøn mytologi ble sagt å gi fruktbarhet, erotikk og kjærlighet. Det er nok grunnen til at Sokndal hvert år arrangerer sin berømte Kjærlighetsuke, med fokus på livskvalitet og nestekjærlighet. Jeg stod lenge på toppen og ventet på en åpenbaring, men måtte tilslutt bare gi opp og finne bilen.
Det finnes flere måter å komme til Knubedal på, men det er enten til fots eller til havs. I dalen ble det før drevet jordbruk, men gårdene er forlengs fraflyttet. Husene er blitt fritidsboliger, men fremdeles kan man få en følelse av hvordan det må ha vært å leve i den trange dalen. De brukte nok mest båt til handel og sosial omgang med omverdenen, for det er litt av en bakke som må forseres når man tar turen over heia…
Jeg blir alltid fasinert av å besøke disse stedene hvor folk tidligere levde og strevde. Å vandre mellom de gamle husene, suge til meg stemningen og undre meg over hvem de var de som bodde her… Nå var det helt tomt for folk og jeg vandret etter litt tid nedover mot havet. Lunsjen ble spist mens jeg lå i gresset og hørte på fuglene. For de holdt jammen skikkelig konsert. Dalen må være et syn om sommeren når alle trærne er grønne og jeg kikket som alltid etter passende teltplasser, bare i tilfelle.
Mett og trøtt ble jeg, derfor var det uaktuelt å gå samme vei tilbake. Istedet gikk jeg helt ned til sjøen og fulgte stien langs svabergene. Her var flere steder bratt og ulendt, men det var satt opp tau og stålvaier som man kunne bruke under klatringen. Jeg sleit med merkingen, retter sagt mangel på merking. Her tenker jeg at Sokndal kommune har en jobb å gjøre og dersom det er penger det står om, kan jeg gladelig sponse en boks med rød eller blå spraylakk. Da jeg forstod at stien IKKE gikk på svabergene, gikk det mye bedre. Dessuten er det umulig å gå se vill, med sjøen til venstre og fjellveggen til høyre…
Jeg hadde en fantastisk dag i Sokndal. Turen hjem gikk langs kysten, med musikken på full styrke og siste rest fra termosen. Glemt var koronarestriksjoner og andre kjipe greier, jeg var nemlig i gang med å planlegge neste roadtrip til andre nabokommuner. Det føltes som om jeg hadde vært på tur i flere dager, selv om det bare var en dagstur. Men Sokndal er full av opplevelser og jeg hadde virkelig fått med meg mye. Selv om jeg savnet en softis fra kafeen på Hauge i Dalane….
