Lurt av Snøhetta.

Det var ikke fordi jeg var dårlig forberedt at jeg ble lurt, for det var jeg ikke. Som vanlig hadde jeg studert kart, lest meg opp på andre sine tur beskrivelser og sjekket værvarselet. Dessuten hadde jeg vært ved Snøheim i begynnelsen av juni og det var da jeg fikk lyst til å prøve å bestige Snøhetta. Jeg kunne tross alt se fjellet, der det lå på andre siden av vannet. Men det jeg så, var det jeg ville se, og det er ikke alltid det vi ser, stemmer med virkeligheten. Alt annet var jo borte i tåken.

Jeg droppet bilen siden jeg bare hadde en langhelg og reiste alene. Nattog til Oslo og Dovrebanen nordover var genialt, da kom jeg uthvilt frem til fjells.

Dovrebanen fylte 100 år, så vi måtte gå av på Dombås istedetfor Hjerkinn, som var stengt. Men jeg fikk med meg damptoget fra bussen, selv om jeg ikke fikk gå på rød løper eller møte kronprinsen.

Fra bussen fikk jeg også se en enslig moskus som lusket i veikanten. Jeg er ganske sikker på at det var den samme som angrep meg, da jeg syklet her i sommer…. Den løp litt foran bussen, før den stakk til fjells.

Det var trivelig å være tilbake på hytta, nå som den var åpen. Jeg fikk mitt eget rom, med flott bad borti gangen. Her var både strøm, vannklosett og dusj.

Det jeg visste, var at Snøheim ligger ved foten av Snøhetta. Og det eneste fjellet jeg kunne se, lå rett foran meg. Alt annet var borte i en grå vegg, noe som visstnok er vanlig her opp på nesten 1500 m.o.h. Naturen er naken og forblåst, med mosekledde sletter og stein. Mye stein… Her vandrer moskus og villrein, og her flyr ørnen høyt. Jeg tok en rekognoseringstur på fredagen og hadde en god følelse for morgendagens topptur. Den lille humpen der skulle bestige på null, komma null, var planen. Jammen var jeg naiv….

Det var ikke så mye å se, så jeg så det jeg VILLE se, nemlig Snøhetta…

Utsikten tilbake mot hytta var fin, jeg kunne faktisk SE noe. Så det var ingen fare for at jeg skulle gå meg vill..

Jeg ladet opp til turen med en bedre 3 retters middag. Maten på Snøheim er kortreist og tradisjonell, for ikke å glemme veldig god.

Snøhetta ligger på Dovrefjell og er egentlig ikke en topp, men en kjede på 4 topper, hvor alle er over 2000 meter høye. Høyest er Stortoppen, med sine 2286 meter over havet. Det var målet mitt, dessuten hadde jeg tenkt å slenge med Mellomtoppen, som i mitt hode lå rett ved. Det skulle bare være 20 minutter å gå dit. Jeg vurderte også å gå helt rundt på alle 4, men da måtte jeg ha hatt klatreerfaring. Sånt er jeg for pysete til, så det var ikke aktuelt. De aller fleste går til Stortoppen, som er beregnet som krevende. Det er 5,5 km hver vei og ca 800 meter stigning. Jeg undret meg litt over hvordan det var mulig å bruke mellom 4 og 6 timer effektiv gangtid opp på humpen, men tenkte som jeg ofte gjør: «Ja, ja, de gikk sikkert veldig seint eller kanskje feil vei»…

Dagen startet med tett tåke, men sikten ble bedre etter hvert. Vi var mange som vandret avsted med godt humør, men jeg stusset litt over at det så ut som om vi gikk i feil retning.

Da jeg plutselig skimtet noe bratte spisser som dukket frem fra tåka, trodde jeg først det var Jotunheimen.

Jeg hadde ihvertfall kledd meg for snø og kulde, det var jeg forberedt på. Ull innerst, fleece og vindtett, samt lue og votter. Bekken var frosset, så jeg antok at jeg ihvertfall ikke hadde bommet på været. Men der tok jeg også feil…

Det var ikke problem å finne veien, selv om jeg fremdeles var litt forvirret.

Det jeg trodde var Snøhetta, viste seg å være Lillehetta. Hvem kunne ha gjettet det, skjult som alt var i grå ull? Jeg har nok innsett at et kurs i kartlesing hadde vært nyttig og en realitetsorientering på avstand og egne evner hensiktsmessig. Plutselig var jeg på vei opp en steinete fjellside, med en utsikt som føltes som Himalaya. Sola kom frem og det var knapt et vindpust. Ungdommene småjogget forbi meg i t-skjorte, mens jeg svettet i ulla. Tilslutt var det bare å finne et usjenert sted å kle av meg, det var streikende varmt og jeg var redd for heteslag.

Utsikten mot Vesttoppen var slett ikke verst, og den kan også gås som en dagstur uten klatring. Den er derimot mye brattere og luftigere enn Stortoppen, så nei takk..

Utsikten var imponerende og veldig bratt.

Jeg måtte ha gått innover hit for å komme til Midttoppen, noe jeg tenkte var uaktuelt. Jeg var ikke forbredt på de bratte fjellsidene inn mot Gryta i midten og høydeskrekken tok sitt klamme grep.

Jeg kom meg opp, slukte nistepakken og grøsset av alle de som absolutt skulle ta selfie lengst ute på stupet. Selv om sola varmet og det var en strålende utsikt, ble jeg ikke lengre på toppen. Jeg skyldte på at jeg ikke var mentalt forberedt på stup og sommervarme, og følte meg rett og slett litt dum. Så jeg tuslet nedover og brukte god tid. Men selv om jeg følte meg lurt, var jeg meget fornøyd med turen. Jeg kom tross alt på toppen av Snøhetta, selv om den ikke var der jeg trodde den skulle være. Det er det jeg sier, man kan ikke stole på noen ting lengre…