Ja til mer aking!!!

Etterhvert som jeg har blitt eldre, har jeg lagt merke til at det er flere og flere ting jeg pleide å gjøre, som jeg ikke gjør lengre. Det går ganske gradvis, sniker seg inn uten at man legger merke til det og plutselig står man der og føler seg gammel. Aking er en sånn ting som jeg ikke har gjort på utrolig mange år, uten at jeg helt vet hvorfor det ble sånn. Som barn jublet jeg når det var SNØ og sammen med mine søsken, valgte vi de tøffeste og bratteste bakkene. Med dødsforakt satte vi utforbi og det gikk som regel bra.

Vi parkerte i Melshei og gikk over til Brattebø, som jo var et passende navn.
Selvfølgelig hadde vi base på toppen.
Dette er det jeg kaller en fin akebakke…

Jeg tror for min del at det er to grunner til at jeg sluttet å suse nedover bakkene da jeg ble voksen. Kroppen blir stadig eldre, med vondter både her og der. Da prøver så godt man kan å unngå aktiviteter som kan medføre at man får mer vondt. Aking har en viss risiko, men det har jo egentlig livet rent generelt. Jeg kan like godt brekke lårhalsen på vei til postkassen på vinterstid, som i akebakken. Så egentlig er helsa en tynn unnskyldning for å holde seg unna akebrettet.

Det var gøy og god trim for både to og firbeinte.
Det er mange måter å ake på….
Klar bane og bånn gass!!!

Den andre grunnen til at jeg har unngått aking er kontroll, eller retter sagt, mangel på kontroll. Voksenlivet består hovedsakelig av å ta ansvar og ha alt på stell. Kontroll på alt fra økonomi og jobb, til kosthold og egen helse. Man gjør det man må og styrer med jernhånd over hverdagen, med en god følelse av mestring når alt går i vante spor. For ingenting er vel verre enn mangel på kontroll og når man ikke vet hva morgendagen bringer?

Det er kjekt å kjøre tog…
..og det gikk skikkelig fort…

Aking er det stikk motsatte av kontroll, her er det bare å kaste seg uti det ukjente. Man starter fint, med nesa og beina i samme retning, men underveis kan alt skje. Det er humper og svinger, snøspruten står så man ser ingenting og uansett hvor mye man styrer, er det ingen garanti for at brettet lystrer. Beina kan brukes til å prøve å bremse, men det er som regel nytteløst. Det går fortere og fortere, helt til man enten velter eller når bunnen av bakken. Så er det bare å stable seg på beina, gå opp til toppen og ta en ny runde. Litt sånn som livet….

I akebakken er det pølser i brød og kakao som er førstevalget. Jeg hadde gjort det enkelt, pølser i termos og alt forsvant.
Opp og ned i flere timer blir skikkelig god trim, uten at det kjennes ut som trening.
Aking gjør noe med humøret, det er umulig å ikke bli glad.

Jeg stod lenge på sidelinjen og så på barn og barnebarn som rant. Slik jeg har gjort i mange år… Men da jeg endelig lot meg overtale til å prøve en gang, var det gjort. Det ble mange turer og farten ble større og større for hver gang. Jeg hylte og lo, veltet og krøp i snøen. Det var utrolig befriende og morsomt. Så fra nå av skal jeg kaste meg utfor, uten bekymring for skade på vitale kroppsdeler eller mangel på kontroll. For å sitere mitt lille barn (som har stjålet og endret utsagnet fra en film) : I am NOT to old for this shit!!!!! JA TIL MER AKING!!!!

Et siste lengselsfullt blikk på bakken. Vi kommer snart igjen, med farmor i spissen.

Når det endelig er skiføre i Melshei!!

Vi er ikke bortskjemt, vi som bor her på Nord Jæren, med kortreiste skiturer, silkeføre og milevis av preparerte løyper. Det kan rett og slett gå flere år mellom hver gang det er kaldt nok til at vi får snø. Og når snøen endelig kommer, nytter det ikke å utsette skituren til imorgen, for da er mest sannsynlig alt det hvite regnet bort. I all hast må man avlyse alle andre planer, pakke sekk og ski samt kjøre rett opp til nærmeste friluftsområde for å sjekke forholdene.

Å hildrande du kor gjevt dette va….
Været kunne heller ikke vært bedre.

Jeg hadde egentlig tenkt å kjøre til Brekko, det er liksom den korteste veien til oppkjørte løyper fra der jeg bor. Der visste jeg 100% sikkert at det var strålende forhold, for det hadde jeg sjekket. Men så var det en liten fugl som hvisket meg i øret at jeg burde undersøke Melshei først. Hvorfor dra over bekken etter vann eller tilbringe en time i bil hvis det ikke er nødvendig???

Fint og flatt for de litt pysete.
Jeg gikk ikke opp dit..selv om det var sol.
Nydelig vinterdag.

Som sagt, så gjort. Melshei er for Sandnes hva Nordmarka er for Oslo, et fantastisk skogsområde godt tilrettelagte for friluftsliv året rundt. Det var fullt av folk da jeg ankom parkeringsplassen ved SI-hytta, men alle jogget eller gikk på beina. Jeg var iferd med å vende bilen mot Brekko, da en ung dame kom glidende på ski, med sekk og et lykkelig smil rundt munnen. Jeg spurte henne og hun sa at det var strålende forhold i lysløypa. Bilen ble parkert i en fei og jeg la i vei innover.

Skigåing gjør en glad.
Det var nok snø og god gli.
Jeg vurderte å gå over til Aborret, men var usikker på om det var nok snø der.
Det er nok av løyper og veier å gå.

Det ble en strålende tur, selv om det ikke var mer snø enn det måtte være. Inni skogen kunne jeg kjenne at det skrapte pinner og grus under skiene, men stort sett var det god glid. Jeg er ingen kravstor skiløper, det er den barnslige gleden over snø og vinter som er viktigst for meg. Jeg gikk frem og tilbake der hvor det var mest snø og unngikk lysløypa for der er bakkene så bratte.

Et godt og varmt tovet sitteunderlag og en appelsin til dessert etter at matpakken var spist, gjorde dagen perfekt.
Og sollyset fant meg mellom trærne.

Det spørs om jeg ikke må prøve å komme meg ut på ski i morgen tidlig. Det er nemlig meldt mildvær og regn til helgen, så da forsvinner nok snøen min. Da må jeg enten belage meg på lange kjøreturer for å komme til snøen eller vurdere å få meg rulleski. Med mine ski ferdigheter er det nok tryggeste å velge første alternativ, men imorgen blir det igjen MELSHEI.

Nyt finværet og snøen mens vi har den.

Hallingskeid, et inferno i hvitt.

Det har vært en merkelig vinter i år og her hvor jeg bor, har det knapt nok vært et fnugg av snø enda. Det synes jeg er trist, selv om det er greit å slippe glatte veier, snømåking og nedsnødd bil. Men jeg hadde satt meg et mål, kall det gjerne nyttårsforsett, at denne vinteren skulle jeg ha ski på beina igjen. Det har jeg nemlig ikke hatt siden jeg opererte og fikk nye hofter for to år siden.

Dette var drømmen, hvite vidder så langt øyet kan se…
Men først måtte jeg få orden på skiene, ikke visste jeg at ski ruster når de brukes for sjelden…. Det er ulempen med stålkanter, men de var fullt brukende allikevel.

Jeg var ingen dreven skiløper i utgangspunktet, men jeg er glad i å være ute i naturen. Fjellskiene er over 20 år og lite brukt, mest fordi jeg ikke kan smøre ski. Istedet har jeg brukt de smørefrie plastplankene, kjøpt på OBS lenge før fjellskiene ble kjøpt. De tåler litt grus også, for ofte er det minimalt med snø på Jæren og jeg er sånn som hiver på skiene bare bakken er så noenlunde hvit. Men nå var jeg fast bestemt på å dra til et sted med skikkelig vinter.

Det var litt skummelt å se toget forlate meg alene på stasjonen midt på natta..
Da jeg åpnet døren ut fra stasjonen, var det et fantastisk syn som møtte meg.

Valget falt på Hallingskeid, en selvbetjent hytte som tilhører Bergen Turlag. Den ligger på ca. 1100 m.o.h, har 53 sengeplasser og innlagt vann og strøm. Det gjør at det er både stekeovn og vaffeljern tilgjengelig, men det spilte ingen rolle for meg, siden jeg verken hadde med noe å steke eller vaffelrøre. Man kan kjøpe proviant på hytta, her er alt fra lapskaus på boks til knekkebrød og pålegg. Betalingen skjer via app eller engangs fullmakt, som fylles ut før man drar. Hytta ligger bare 200 meter fra togstasjonen, som forøvrig er et stoppested på Bergensbanen og må nok sies å være Norges rareste togstasjonen. Den ligger inni et snø overbygg og har ingen vei utforbi. Hallingskeid har vært en utpost på høyfjellet siden 1700 tallet, et sted hvor folk samlet seg til marked og fest. For deg som ikke aner hvor på Norgeskartet dette er, vil jeg si sånn cirka en plass mellom Voss og Finse, hvor Skarvheimen, Hardanger og Vossefjellene møtes i et viltert Vestlandslandskap.

Det var en stor og tom hytte som tok imot meg, da jeg endelig greide løsrive meg fra månelyset og den magiske utsikten utforbi.
Mitt lille krypinn, som jeg fikk ha alene hele helgen. Det er mulig å booke seng på forhånd, men det hadde ikke jeg gjort.
Kjøkkenet var romslig og luksuriøst i forhold til de fleste Turistforenings hyttene jeg har vært på. Tenk innlagt vann og STRØM…

Jeg dro en torsdag etter jobb, min langfrihelg. Først var det kystbussen til Bergen, 5 timer og 2 ferjer. Jeg hadde kort tid til å komme meg til natt toget til Oslo, tungt lastet med tursekk og ski. Men det gikk og snart var jeg på vei østover. Redselen for å sovne var stor, toget ankom nemlig Hallingskeid klokken 01.20 og jeg var den eneste som skulle av der…. Men jeg kom av og møtte en åpenbaring av et vinterlandskap. Det var helt skyfritt og vindstille. Ikke en lyd var å høre og ingen tegn til liv noe sted. Det var kort vei ned til hytta, men jeg brukte lang tid for å nyte vinternatten. På hytta kunne jeg velge og vrake mellom rommene, siden jeg var eneste gjest. Det varte ikke lenge før jeg sov….

Det ble havregrøt med eple og kakao til frokost, mens jeg beundret utsikten.
Jeg lagde min egen treningsløype, i skråningen hvor det var mest flatt.


Så glad blir man, når man får ski under beina igjen!!!!

I pausene ble skiene parkert ved hytteveggen, mens jeg gravde en grop i snøen for å nyte appelsin og mer kakao i solsteiken. Det var rene påskestemningen….

Fredagen var en drøm å våkne til…. Strålende sol og vindstille ute, det var såvidt jeg hadde tid til å hive i meg litt frokost, før skiene var spent fast. Terrenget rundt hytta var bratt, ihvertfall for meg som hadde fått beskjed fra sykehuset om å unngå fall, så løsningen ble å gå på tvers av bakken. Jeg øvde på å renne nedover og stake på flat mark. Jeg gikk fiskeben og sidetråkk opp små bakker og kjørte plog nedover. Balansen var så som så, men jeg storkoste meg. Til kvelds planla jeg langtur neste dag, mens jeg varmet opp en boks Spetti (spagetti a la Capri, en hån mot italiensk kokekunst, men helt greit vomfyll på fjellet….)

Det ble noen kilometer, selv om jeg aldri var lenger vekke enn at jeg kunne se hytta.

Lørdag hadde været snudd, med mørke skyer og kraftig vind. Det var sikkert like godt, siden jeg hadde problemer med å komme meg ut av sengen og gå ned trappen. Da fikk jeg virkelig kjenne at man bruker mye muskler ved å gå på ski og at det var lenge siden de hadde vært i bruk hos meg. Planen om en dagstur ble skrinlagt, men det ble allikevel en fin dag, siden det kom mye hyggelige mennesker som også skulle bo på hytta. Mange barnefamilier og noen av dem hadde ikke engang ski med. Men det er enkelt for de som bor enten i Oslo eller Bergen å komme hit, bare for å oppleve vinter i et døgn. Ellers var vi en gjeng som spadde snø, det er liksom det man gjør en sånn dag hvis man vil ut å lufte seg. Vi spadde frem vinduer og dører, trapper og tak. Det er god trim å spa og man sover veldig godt etterpå.

Det var nok av snø å spa i…
Det var fint ute, selv med vindkast som nesten blåste en overende.

Været gikk fra vondt til verre, for på søndagen feide ekstremværet Elsa inn over landet. Fjelloverganger ble stengt og både ferjer og enkelte fly ble innstilt. På hytta falt «DEN STORE ROEN» ned over oss. Vinduene snødde igjen og vinden ulte. Alle holdt seg inne og spilte spill, leste eller sov. Det gikk med flere sekker med ved for å holde varmen og sikkert flere liter med kakao. Jeg skulle ta nattoget fra Oslo til Bergen og var spent på om det i det hele tatt gikk. Det største problemet var egentlig å komme ut av hytta og opp til tog stasjonen klokken 04.00, siden døren ikke ville opp og det var meterhøye fenner med nysnø som måtte krabbes over. Det var en heller traumatisk opplevelse og jeg vet ihvertfall at jeg ALDRI kommer til å legge ut på ekspedisjon i arktiske strøk… Men jeg rakk toget og kom meg hjem. Nå gleder jeg meg bare til neste skitur, selv om det ikke trenger å være fullt så mye snø….

Back in business….

Haukeliseter, en perle i hvitt.

Vinterfjellet i blått.

Jeg er glad i vinter og kulde. Det er vakkert med alt det hvite og fascinerende hvordan naturen forandrer seg når alt blir dekket av snø. Det gir en ro for meg når himmel og jord glir sammen i ett. Trær. steiner og fjell blir som kulisser og jeg blir nesten helt borte. Samtidig er det skikkelig skummelt og jeg innrømmer gjerne at jeg har en overdreven respekt for vinterfjellet. Jeg er ikke født med ski på beina og har heller ikke blitt noen ekspert i voksen alder. Blir bakkene for bratte, tar jeg av skiene og går. Det gjelder både oppover og nedover. Samtidig elsker jeg skiturer og prøver å komme meg til snø ihvertfall en gang i året.

Fantastisk sted og STF sin kronjuvel.

Det var friskt på fjellet og bilen måtte spas ut da jeg skulle dra noen dager senere.

Haukeliseter eies av Stavanger Turistforening og er Norges desidert mest besøkte turistforeningshytte. Den ligger ved inngangen til Hardangervidda, midt på fjellet mellom øst og vest. Det er et kaldt og snørikt sted om vinteren, det pleier å være det på 1000 m.o.h. Det gjør at det er utallige aktiviteter å ta seg til på vinterstid, fra toppturer og kvistede langrennsløyper til hundespannkjøring. De siste årene har det vært kiting som har vært mest populært og det arrangeres kurs hele vinteren.

Det var godt og varmt å sitte inne og se på kartet alle stedene jeg kunne gå til….

Det er mange alternativer når man bor på hytta. Eller; egentlig kan det knapt kalles hytte. Det er mer som et hotell og man kan ha det veldig godt dersom man betaler for det.  Det er rom med dusj og toalett som inkluderer frokost til rett under en tusenlapp pr natt. Jeg tok selvsagt billigste alternativ, som er stabburet med dusj og do i et annet bygg, og var booket inn for 4 netter. Jeg ble plassert på et 4 manns rom og hadde det helt alene hele langhelgen. Forskjellen på rommet jeg lå og et rom på sovesal er at man har tilgang til kjøkken og kan lage mat selv. Dersom man ikke gidder ta med mat, er det et fantastisk kjøkken som serverer tradisjonell norsk mat fra lokale leverandører. Dessuten har de sitt eget bakeri, Nansen, som selger og serverer knallgode brød og boller.

Jeg ordnet mine egne kulinariske måltider; her er stekt fiskekake med tomat og løk lekkert dandert på en pose potetmos.

Som tidligere nevnt er jeg ingen flink skiløper. Samtidig synes jeg ikke det er nødvendig å være flink for å ha stor glede av skiturer. Derfor var jeg veldig klar for å komme meg ut og hadde funnet en passende løype. Kjelaløypen var ca 1 mil lang og regnet som en lett kupert og barnevennlig løype. Det var en rundtur og jeg foretrekker det fremfor å gå frem og tilbake. Problemet var været, det blåste kraftig og snødde. Jeg har stor respekt for fjellvettreglene og det satt langt inn å spenne på skiene for å legge ut på (i mitt hode) ekstremtur. Jeg forventet helst å måtte grave meg ned 20 meter fra hytten….

Vind og snødrev gjorde det vanskelig å følge løypa.

Alt så likt ut og sporene mine blåste fort igjen.

Men jeg kom meg ut og gikk runden. Det var en hard tur i den sterke vinden og jeg hadde bommet totalt på skismøringen. Det kommer av at jeg ikke kan smøre ski og i overmot hadde prøvd meg på skikkelig skismøring istedet for stearinlys som jeg pleier å bruke…. Men som sagt kom jeg meg rundt. Det ble endel knall og fall, vinden gjorde at det enkelte steder var is skare og andre steder 50 cm nysnø. Trenger ikke være særlig proff på ski for å forstå at det gikk fra bånn gass til full stopp… Men jeg er virkelig god på fallteknikk og kom meg rundt uten alvorlige skader. Resten av dagen ble tilbragt under dynen med ei bok, godt fornøyd med å ha overlevd skituren.

Det ble en annen tur da solen var fremme og ingen vind forsøkte å blåse meg overende.

Jeg kommer nok aldri til å krysse Grønland på ski, men lykkelig allikevel….

Vakkert på fjellet i mars.

Dagen etter hadde vinden roet seg og det var glimt av sol. Jeg gikk samme turen igjen, det var liksom en annen tur når været var annerledes. Nå kunne jeg stoppe opp og nyte utsikten uten at det var fare for å blåse overende. Skiene fungere bra, jeg hadde smurt med stearinlys og slapp derfor 40 cm snøklabber under hver ski. Jeg hadde med standard skitur niste; kakao, appelsin og rosiner. Det var mulig å finne en fin liten topp å ta pause på, ta av skiene og sitte i solen. Det var like lite folk ute i løypen idag, men jeg visste hvor alle var.

Kiting er å bruke en stor drage for å få vinden til å dra deg over snøen.

Som jeg skrev tidligere er kiting veldig populært her og da samles alle på vannet ned forbi Haukeliseter. Der var det folksomt allerede da jeg gikk forbi om morgenen og enda flere folk da jeg gikk forbi senere. Det så kjekt ut, jeg stoppet opp for å se på en stund. Allikevel tenkte jeg aldri at det var noe for meg, jeg har problemer nok med å holde meg oppreist på ski om jeg ikke skal ha farten og uforutsigbarheten under en vindskjerm i tillegg. Muligens det kommer en dag hvor jeg ombestemmer meg, men foreløbig nytes Haukeliseter som et lavtterskeltilbud i fantastiske omgivelser. Et fint sted å bare slappe av og nyte vinteren samt å få dekke det årlige behovet for å gå på ski. Med eller uten ski…

Egentlig er det nok å bare VÆRE på et så vakkert sted som dette. Trenger ikke ha på ski engang…..