Magiske Skottland.

Det er ikke alltid lett å forklare, når andre spør, hvorfor en ferie i Skottland er toppen av lykke for meg. Ikke er sommeren varmere eller finere enn her hjemme.. Det er langt mellom solsengene og paraplydrinker, mens ull og regntøy er standard utstyr selv om sommeren. Akkurat som hjemme… Fjellene er ikke brattere og villere enn høyfjellene i Norge. Faktisk er det høyeste fjell i Skottland, (og Storbritannia), «bare» 1343 meter over havet, men de har mye annen vakker natur. Mange reiser for de to mest populære eksportvarene, ull og whisky, mens andre kommer for å spille golf. Noen drar for å oppleve Høyfjellene i nord, som best kan beskrives som Skottlands svar på Lofoten (VELDIG folksomt…). Mens andre vil besøke de mange små kystbyene eller storbyene Edinburgh og Glasgow. Mens jeg ville ha ALT og helst mer enn ALT.

Buss er en enkel og grei måte å reise rundt på. Det er mye billigere enn tog, går stort sett ofte og man kan kjøpe billett på nett, stasjonen eller direkte på bussen. Jeg fløy til Aberdeen, buss til sentrum og videre med buss til Edinburgh.
Byene er annerledes enn hjemme, med sine murhus og små hager.
Naturen har mye til felles med Norge, samtidig som den er helt forskjellig. Klimaet er likt Vestlandet, meget skiftende….

Jeg var invitert over for å besøke en god venninne, som bor 20 minutter utenfor Edinburgh. Hun hadde satt sammen et tettpakket program av både kjente og ukjente severdigheter. Egentlig ville vi nok helst ha dratt og gått noen skikkelige fjellturer begge to, men med et kne som fremdeles ikke var helt topp, var ikke det aktuelt for min del. Jeg var allikevel overlykkelig over å være på tur og klar for det meste (så lenge det ikke var for langt eller bratt…) Vi holdet oss i området rundt Edinburgh, med en dagstur over til England. Med en egen lokalkjent guide var jeg imponert over hvor mye det egentlig er å se, på et relativt lite område. Vi startet med en dagstur til Falkirk, som har to store turistattraksjoner. Det ene er Falkirk Wheel og kanalen mellom Edinburgh og Glasgow, mens den andre er de gigantiske hestehodene, The Kelpies.

The Falkirk Wheel er verdens eneste roterende båtheis, som binder sammen Forth & Clyde kanalen med Union kanalen. Her stod vi i kø og lot oss imponere av en genial løsning, mens båtene snurret sakte rundt.
Det var fredeligere langs kanalen og det er mulig å både sykle og gå i det uendelige. Det er godt merket og skiltet for både sykkel og tur. Eller man kan leie båt og ha en kanalferie mellom slusene, det var det mange som gjorde. Vi gikk en tur og nøt solen.
Neste stopp ble The Helix parken, hjemmet til Kelpies`ene. Hodene er 30 meter høye og dermed verdens største hesteskulptur. De er bygget av stål og er et minnesmerke over arbeidshestene som ble brukt i gruveindustrien. Vi slanget oss i gresset og spiste medbragt lunsj.

Det var ikke enkelt å toppe disse to opplevelsene, men jammen greide vi det. Jeg er, som mange vet, over gjennomsnittet glad i historie og gjerne iblandet litt mystikk og spennende fortellinger. Derfor var jeg ikke vanskelig å få med, da min venninne foreslo et forlatt og skummelt sted ute på landsbygda. Dette finner du ikke i turistbrosjyrene, selv om vi parkerte ved siden av et sted som er med. Vi dro til Dunmore Pineapple, et sommerhus bygd i 1761, formet som en ananas…. Herfra var det en 6-7 km lang rundtur, som ville ta oss til både gamle kirkegårder og forlatte hus. Det ble en fascinerende opplevelse, rett og slett noe utenom det vanlige. Her gikk vi ikke i kø, stillheten var overveldende. Det samme var ruinen av Dunmore Park House, overgrodd med trær og busker.

Det var tilfeldig at vi fant Elphinstone Tower, som ble bygget tidlig på 1500-tallet. Nå står det til nedfalls, selv om det er en vernet kulturhistorisk bygning. Det er mange av de i Skottland…
Ta en snarvei, fant vi ut… Skotsk snarvei og norsk snarvei er temmelig like, det ender som regel med at man går dobbelt så langt. Samt man må klatre over gjerder, tråkke gjennom kratt og over steiner, slik at det både er lengre og mer krevende. Nei, bli på den brede sti, er mottoet fra nå av…
Ruinen av Dunmore er egentlig godt bevart. Huset ble bygget i 1820 og delvis revet på 1970-tallet. Det har vært mange forslag til hvordan huset kan bevares, men foreløpig er det åpent for alle som har lyst på noen kalde grøss.
Like ved ligger nok en svær og forlatt bygning, stallen som tilhørte herskapshuset. Det var like skummelt og overgrodd der…
The Pineapple derimot er restaurert og kan leies som et sommerhus. For en relativt billig penge kan man overnatte i 4 personers rom, i dette eksotiske huset fra 1700-tallet. For oss var det nok å se boligen utenfra, samt den flotte hagen med blomsterprakten i alle farger.

Det er noe av det jeg finner mest fascinerende med Skottland, her er historien tilstede overalt. Uansett hvor liten en by er, kan du være sikker på at det finnes et slott, en borg eller andre godt bevarte bygninger i nærheten. Mange av stedene eies av National Trust of Scotland, mens andre steder er det lokale som ivaretar stedene mer eller mindre på dugnad. Mitt inntrykk er at skottene er stolt av historien sin og at mange lever av å vise den frem til turister. Turisme er i dag en av de viktigste næringene, sammen med fiske, landbruk og selvsagt industri som olje, gass og kullgruver. Kulturarven er rik og allsidig; fra sekkepiper og menn i kilt, til haggis og whisky, skytshelgener og gamle tradisjoner. Både Lonely Planet og National Geographic har Skottland på listen over reisemål 2024, så her er mye å oppleve for den eventyrlystne.

Det er mye kyst og nærhet til havet og mange små landsbyer er koselige steder å stoppe for et måltid eller et bad. Her var vi i Dunbar og ville ha et bad, etter nok et besøk på et slott.
Strendene er fantastiske, selv om Nordsjøen ikke akkurat gir fin badetemperatur. Her er Belhaven Bay Beach og The Bridge to Nowhere, en bro ute i vannet som ikke fører noe sted. Ved høyvann må man svømme ut og noen brukte den som stupebrett.
Den historiske byen Culross har så mye historie å skryte av, at jeg syntes denne presiseringen vi fant på en dør, meget sjarmerende…
Det blir sagt at Culross ble grunnlagt av en helgen allerede på 500-tallet. Den er både en havneby og et religiøst senter, med et palass, et kloster og flere historiske bygninger i sentrum. Er du fan av Highlanders, er det mulig du vil kjenne deg igjen, siden noe av filmingen foregikk her.

Et besøk i Edinburgh, Skottlands hovedstad og nest største by, er alltid en opplevelse. Selv om jeg har vært her mange ganger før, er det fremdeles mye nytt å oppleve. Jeg hadde fått en bok i velkomstgave, et sånt «Treasure Hunt» hefte, hvor vi skulle gå 3,25 kilometer i den gamle bydelen og løse oppgaver som ville gi oss svaret på The Mystery of the Midnight Body Snatcher. Dette skulle ta sånn omtrent 3 timer, men vi gav opp halvveis. Da hadde vi gått på kryss og tvers, opp og ned bratte trapper, i kø og til og med bedt andre turister flytte seg fordi de satt på løsningsordene. Dessuten var noen av oppgavene mildt sagt vanskelige og vi forstod ikke engang hva vi skulle lete etter. Det tok tid, lang tid…. Jeg kunne skylde på at jeg ikke helt forstod engelsken, men det var en syltynn unnskyldning. Da vi hadde gått i kø med alle Harry Potter fansene på guidet tur i Greyfriars Kirkeyard, fikk vi nok og gikk for å spise sen lunsj i stedet for. Resten av heftet er planen å gjøre neste gang, slik at vi løser gåten. Eller jeg kan jukse og finne svaret på nett, som jo ikke er like gøy…

Edinburgh Castle troner på en klippe over byen, Castle Rock. Slottet ble bygget på 1200-tallet, men det har vært en type festning her siden jernalderen. Nå kan man besøke slottsområdet, men husk å bestille billetter god tid i forveien under høysesong.
The Royal Mile har høysesong hele året og jeg anbefaler å gå med guide. Gaten går fra slottet, gjennom den gamle bydelen og ned til Holyrood Palace. Her ligger gamle puber og suvenirbutikker tett i tett, mens sekkepipe musikken overdøver det meste. Det er en fantastisk opplevelse, men vær forberedt på mye folk.
Vi løste gåten som lå like ved «The Witches Well». Dette stedet markerer plassen hvor flere hundre  kvinner ble anklaget for hekseri og brent på bål under hekseforfølgelsene mellom 1420 og 1750.
Det finnes utallige trange og bratte smug, med små kafeer og butikker. Men vi var på jakt etter ledetråder og hadde ikke tid til å sitte ned.
Hadde du besøkt kirkegården Greyfriars om natten på 1800-tallet, kunne du ha møtt på gravrøverne Burke og Hare. De gravde opp nylig døde og solgte dem til forskning for 10 pund. Da folk ikke døde raskt nok, begynte de å ta livet av potensielle lik, for å tjene mer penger…

Det er fascinerende hva historien kan fortelle oss, det kjenner jeg ofte på. Vi dro på marked til New Larnak, et lite samfunn bygd på 1700-tallet. Det ble verdenskjent for sin struktur og organisering, hvor det ble bygget en landsby rundt bomulls-mølleindustrien. Fattige fra storbyene i området ble gitt jobb og bolig, samt skole til barna og helsetjenester. Det ble bygd vannkraftverk og stedet er fremdeles i drift. Det er ikke lengre et samfunn av arbeidere, men det er mulig å leie leilighet der. Vi kom for markedet og for å gå turen langs elven Clyde. Det er en egen tursti, hvor man passerer flere fosser. Turen er omtrent 3 kilometer på god sti, med litt bratte stigninger. Her fikk man nok en spennende historie, siden turen går i fotsporene til den skotske ridderen William Wallace. Det skulle være mulig å finne hulen hvor han og hans menn gjemte seg etter slaget ved Larnak Castle, men jeg fant aldri noen hule. Det var allikevel en spennende tur, hvor man slapp å gå i kø og kunne nyte naturens fred og ro.

På vei ned til New Larnak. Parkeringsplassen ligger et stykke utforbi og det er ikke mulig å kjøre inn i selve landsbyen for turister.
Et tilbakeblikk på markedet og landsbyen.
Det var absolutt en nydelig tur, med flere utkikkspunkt over elven og fossefall.

Jeg må innrømme at det er ganske utrolig hvor mange opplevelser vi rakk over på disse dagene. Grunnen var nok at alle lå i kort avstand fra hverandre og det viser vel det jeg har forsøkt å si hele tiden, Skottland er tettpakket med magiske steder og spennende historier. Legg til naturen, både med fjellene, skog og kyst, så har man mye å utforske. Det er ikke vanskelig å få tiden til å gå og egentlig er en uke altfor kort til alt jeg kunne tenkt meg å oppleve. Men det fine er at det trenger ikke å være lenge til neste besøk blant slott, god mat og vakker natur. Jeg er i hvert fall ikke vanskelig å be…

Jeg elsker en cream tea, som er en kanne te med melk, scones, clotted cream (som er en blanding av rørt smør og pisket krem) og syltetøy. Mange kafeer serverer sin egen variant og det smaker fabelaktig.
Og når sconesen er spist og teen er drukket opp, er det alltid et nytt slott å utforske….

Skottland, på en langhelg.

Det er fort gjort å ta seg en tur over dammen for å besøke Skottland. I hvert fall for oss som bor her på Sør-Vestlandet, hvor det er mulig å fly fra Stavanger til Aberdeen på 45 minutter. Men da har man god medvind, for ellers tar turen en time. Kystbyen Aberdeen er et godt utgangspunkt, enten man vil opp i fjellene, være ved sjøen eller besøke den fantastiske hovedstaden, Edinburgh. Det er god tog- og bussforbindelse i alle retninger, dessuten er granittbyen verd et besøk for sin egen del. Aberdeen er kjent for å være Skottlands viktigste havneby og kalles ofte for «Europas oljehovedstad».

Det var en nydelig kveld for en flytur, med en fantastisk solnedgang over havet…
Flyet var forsinket, så jeg fikk det travelt med å rekke toget sørover. Jeg løp som et pisket skinn over perrongen og rakk det akkurat. På Haymarket skiftet jeg tog til Livingstone, heldigvis uten å måtte løpe…

Jeg dro over for å besøke en god venninne, Alex, som bor en halvtimes tid utenfor Edinburgh. Her var planen at hun skulle vise meg alle de fine turmulighetene som finnes i området, siden vi tross alt er like glad i turgåing. Jeg har vært mange ganger i Edinburgh, men da helst for å besøke byen. Fjelltur forbinder jeg med The Highlands i nord, men Skottland er litt sånn som Norge. Vet du hvor du skal dra, er det fjell og turmuligheter overalt. Dessuten er de flinke til å merke og skilte løyper, samt tilrettelegge med parkeringsplasser. Gode kart og turguider anbefales, min erfaring er at apper og turbeskrivelser på nett er litt mer mangelfullt. Dessuten der det vanskeligere med mobildekning, særlig når man kommer ut av de større byene.

Vi parkerte ved Threipmuir Reservoir Car Park og gikk på fin grusvei i kulturlandskapet.
Det er mye sau i Skottland og vi passerte en bonde i full gang med å vaksinere flokken sin. Det var lett å komme i snakk med menneskene vi traff på turen, enten det var bønder eller turgåere.
Naturen bestod av mye myr og lynghei, og vi var heldige med været på turen vår. Klimaet er omtrent som hjemme, mye regn og vind.
Det var ikke problem å finne frem, jeg hadde tross alt med egen guide… Men selv uten, er det lett å være på tur i Skottland. Her i Pentland Hills var mye grusvei og tydelige stier, samt skilt ved alle steder hvor stien delte seg.

Skottland er godt kjent for sine munroes, som er et fjell på over 914 meter over havet. Det er en populær aktivitet å samle på munroes, for det er 284 fjell som faller inn i den kategorien. De fleste ligger lengre nord og høyest av dem alle er Ben Nevis, på 1345 m.o.h. Her finnes alt fra krevende klatreruter, til mer «snille» fotturer. Jeg besteg Ben Nevis for omtrent 25 år siden og vet at selv om de skotske fjellene ikke kan måle seg i høyde med de norske, er det viktig å være forberedt. Husk gode sko, varme klær, niste, førstehjelpsutstyr og kart. Været skifter fort og det er vanlig med tåke og regn.

Alle toppene hadde navn, det var West Kip og East Kip, samt en hel haug som jeg ikke husker navnet på. Vi gikk opp og ned og opp igjen, mange ganger….
Det blåste skikkelig friskt på toppen, så det var ikke aktuelt å sitte der med nistepakken og beundre utsikten.
Det var folksomt i fjellheimen, vi møtte mange turgåere. Pentland Hills Regional Park ligger sørvest for Edinburgh og høyeste punktet er 579 m.o.h. Man kan gå inn i området fra forskjellige sider og gå både korte og lange turer.

Vi hadde en fantastisk dag i fjellene, selv om mange kaller Pentland åser og ikke fjell. Jeg tok bilde av ALT som gjør en tur i Skottland annerledes enn en tur i Norge, som husene vi passerte, innsjøene som var laget av mennesker og fuglelivet. Nisten var kakao og pai, som vi spiste nede i dalen, hvor det var mulig å finne litt ly for vinden. Etterpå hadde vi egentlig planlagt å ta et bad i Harperrig Reservoir, som er Alex sin foretrukne badeplass, men det fristet lite. Vi var iskalde og kombinasjonen av +2 grader og sterk vind, gjorde at det ble en kort gåtur til Cairns Castle. Man kan ikke besøke Skottland og ikke se noen slott!!!

Tenk å bodd her, uten naboer og gatelys.. Med adkomst på grusvei og bare fjell rundt…
Slottet Cairns ligger ved bredden av innsjøen, som egentlig er et vannresovar for gårdene i området. Det ligger en herregård like ved og hele området er tilrettelagt for leie. Særlig er det visstnok populært å feire bryllup her.
Slottet er fra 1500 tallet og lite gjenstår idag. Og det lille som står, er relativt gjengrodd. Men jeg var allikevel fornøyd.

Men Skottland er ikke bare fjell, her er en lang og variert kystlinje. Man kan gå en tur på stranden eller ta en langtur på mange uker. Vi valgte ut det som mange regner som den vakreste strekningen på Fife Coastal Path, nemlig fra Anstruther til St Monans og videre til Elie. Stien går helt ute ved havet, gjennom små landsbyer som fremdeles har fiske som livsgrunnlag. Man passerer havbasseng, som er tilrettelagt for bading og jeg skulle virkelig ønske det var sommer og varmt. En sen lunsj ble spist på en lokal kafé, hvor vi stod en halv time i kø, før vi i hele tatt fikk bord. Om sommeren kunne køen stå rundt hele kvartalet, en kø for kafé og en for takeaway, så vi var tross alt heldige. På menyen stod tradisjonelle retter, det meste fersk sjømat, som fish’n chips og krabbekaker. Jeg spiste som de lokale, dynket maten i salt og eddik, hadde grønne erter som tilbehør og skylte ned med sterk te med melk i. Det smakte fortreffelig.

Fra der vi stod, kunne vi se over mot Arthur Seat i Edinburgh, samt åsene vi hadde vandret over dagen før.
Det var slett ikke travelt i gatene på en søndags morgen i slutten av januar.
Det var lavvann da vi kom til Anstruther og det luktet sterkt av tang og tare. Vi parkerte bilen her og startet å gå, for så å ta bussen tilbake. Eller man kan starte med å ta buss og gå tilbake.
De store betongklossene, som var gangstien over elva, hadde flyttet på seg under en vinterstorm og ENKELTE mente vi skulle hoppe. Da hadde jeg heldigvis vett til å si nei, jeg er like spenstig som en sekk poteter, så det ble en omvei.
Kyststien er godt merket og lett å følge. Hele turen er 187 kilometer lang og går fra Kincardine til Newburgh. Man regner mellom en uke og 10 dager på å gå hele, så gjett hvem som straks startet å planlegge??!!

Som dere ser, er en langhelg egentlig altfor lite… Men jeg må si at når det er alt man har, fikk vi virkelig maksimalt ut av den. Det ble ingen tur inn til Edinburgh og det var helt greit. Det er mye annet å se, dessuten hadde Alex lagt en plan om at jeg skulle spise meg gjennom alle Skottlands nasjonalretter, både black pudding (blodpudding som ikke er søt), haggis (som er innmat av sau, blandet med havregryn, løk og krydder) og lokale oster. Jeg var forberedt på whiskey, men her i nabolaget var det visstnok et gin destilleri, så da drakk vi det. Det var med tungt hjerte jeg tok buss og tog tilbake til Aberdeen, men jeg kommer forhåpentligvis snart igjen til Bonnie, Bonnie Scotland…

Noen steder å husene utsatt til, på lavaklipper. Jeg så for meg høyvann og vinterstorm, men i følge guiden lå de trygt og hadde gjort det i mangfoldige år.
Parkeringsplassene var forbeholdt fiskere på ukedagene og det var lett å se at dette ikke bare var en pittoresk landsby forbeholdt turister. Her var verken suvenirbutikker eller fancy kaffebarer, her var ekte skotsk hverdagsliv.
Det ene idylliske stedet etter det andre åpenbarte seg og jeg var mest betatt av nærheten til havet.
Jeg siklet på de naturlige bassengene, som visstnok var populære året rundt. Vi så ingen som badet da vi passerte, men det kan ha vært tilfeldig.
Det ligger mange severdigheter langs ruten. Her var på slutten av 1800 tallet et industriområde, hvor de utvant salt fra sjøvann. Det er kun vindmøllen som har overlevd og står som et sjømerke for alle ute på havet.
Vi ankom kirken i St Monans fra sjøen. Det var lettere sagt enn gjort, klippene var sleipe og vanskelige å gå på. Men FOR en opplevelse….
Det ble en kraftig lunsj, her ble fisken veid slik at alle fikk like mye. Det kan være derfor at stedet var så populært…
Jeg må innrømme at vi tok bilen bort til Elie for å se på Elie Ness Lighthouse. Etter den kraftige lunsjen, var hvert skritt en lidelse…
Like ved fyret ligger også Lady`s Tower, men hva det var og hvorfor det lå her, fant vi aldri ut… Det er ikke alt man kan finne på Google….
Det ble kveld og mørkt før vi kjørte hjem, og da var en stopp for å beundre Forth Road Bridge obligatorisk… Vakkert…

 

 

6 kjekke ting å gjøre i Edinburgh.

Edinburgh er en stor by med mye å se og oppleve. Selv med god tid behøver man å velge ut hva som er mest interessant, fordi det er umulig å rekke alt.

Egentlig finnes det så utrolig mange gode grunner til å besøke denne vakre byen, at det er nesten umulig å nevne bare 6. Men jeg kan liste opp mine beste grunner for at jeg kommer tilbake hit igjen og igjen. Edinburgh og Skottland er enkelt å besøke, det er kort vei hit fra Vestlandet. Flyet til Aberdeen tar en time og byen er et godt utgangspunkt for å oppleve alt Skottland har å by på. Denne gangen valgte vi tog til Edinburgh og en uke med Airbnb. Så her er 6 gode grunner for det.

Edinburgh Castle ruver over byen på en utdødd vulkan ved navn Castle Rock. Vær forberedt på å gå i kø, her er mye turister uansett når på året du kommer.
Slottet sett fra parken nedforbi. Det er umulig å ikke bli imponert over størrelsen og beliggenhet.

1. Edinburgh Castle har alltid fasinert meg med sin dystre tilstedeværelse. Slottet er plassert slik at det er lett å se og det har en spennende historie bak seg. Som bolig for de kongelige gjennom århundre og militært senter siden 1700 tallet finnes mye å oppleve innforbi de tykke murene. Jeg har aldri før vært inne på selve slottet, men denne gangen var det på tide med en skikkelig sightseeing. Vi så flere museum, kronjuvelene, kapellet fra 1100 tallet (som er Edinburghs eldste bygning) og beundret utsikten over byen.

Uansett hvor mange ganger jeg går gjennom denne gata er det alltid noe nytt å se og oppleve.
Det er alle detaljene som gjør det spennende å gå her. Alltid oppdager jeg noe nytt…

2. The Royal Mile er gata som går fra slottet og ned til Holyrood palace. Her finner man alt som er typisk skotsk i en salig blanding. Det er stedet for å smake whiskey eller kjøpe seg en kilt. Det bugner av tweed, fudge og guida turer inn i de smale smugene hvor tiden nesten har stått stille. Overalt høres sekkepipene spilt av stolte menn og kvinner. Her er puber som knapt har forandret seg siden 1600 tallet, brostein og granitt. Umulig å bli lei av…..

Stedet å gå til når man trenger å lufte seg samt slippe å gå i kø….
Det gir en følelse av å være langt fra by og travle gater når man tar en tur til området rundt Arthur’s Seat.

3. Arthur’s Seat er en steinete topp på 251 meter over havet, med mange stier som fører til toppen. Her får man en smakebit på naturen som har gjort Skottland berømt: de gresskledde åsene, trær og nakne klipper. Turen kan gås fra mange sider og kan gjøres kort eller lang. Husk gode sko og noe å drikke.

Forskjellen på skotsk og engelsk frokost er blodpuddingen, tror jeg.
Då blei fish and chips fortært for denne gang. Det smakte godt….

4. Maten er alltid en god grunn til å besøke et land. For meg har jeg ikke vært i Skottland med mindre jeg har spist en full skotsk frokost og fish and chips. Det holder med å spise det en gang i løpet av besøket, det er ikke akkurat helsekost vi snakker om her. Ellers finnes det utrolig mye annet å velge i og Edinburgh bugner av restauranter, cafeer og puber. Enjoy ?

Princes Street er en travel gate med mye trafikk og støy. Må allikevel oppleves, ikke minst for alle de flotte bygningene og utsikten til slottet.
Parken er nydelig, med flere lekeplasser, kafeer, fontene og flott utsikt mot gamlebyen. Dessuten finnes halvtamme ekorn, men de så vi ikke denne gangen.

5. Princes Street er shopperens paradis og en av verdens mest spektakulære handlegate. Det er nemlig kun butikker på nordsiden, hvor solen treffer fasaden. Her finner du alt av merkebutikker samt de store kjedene. Vi gikk noen mil der, så nå er julegavehandelen i boks. På den andre siden av gaten ligger en fantastisk park, Princes Street Garden. Dessuten ligger severdigheter på rekke og rad, så når man blir lei handlingen, er det nok av annet å gjøre.

Dette er sannsynligvis den mest fotograferte hunden i verden, både i live og død.
Jeg blir alltid så glad når jeg får klappe bronsestatuen av den lille Skye terrieren, det gir håp og tro langt inn i hjertet og sjelen.

6. Greyfriars Bobby er et must for meg og de fleste andre turister. Historien om den lille hunden, som satt i 14 år på graven til sin eier, er rørende. Den forteller om en hunds trofasthet til mennesket sitt og får meg alltid til å smile. På Museum of Edinburgh kan man se halsbåndet og vannskålen, samt på kirkegården like ved har den trofaste hunden fått sin grav. At historien har overlevd i nesten 170 år sier litt om hvor imponerende en slik kjærlighet og lojalitet er. Fine, fine bisken…

Like ved der vi bodde, lå kanalen. Det gikk en fin tursti langs vannet helt inn til gamlebyen. Alle de fine turene er nok en grunn til å dra….

Så det er noen av mine grunner for å dra, men spør jeg mitt lille barn har nok hun helt andre. Det beste er å ta turen og finne sine egne grunner…

Tungt lastet og klar for hjemreise….

 

Arthur’s Seat, Skottlands svar på Dalsnuten.

Etter en sein kveld på byen igår, var jeg imponert over at jeg kom meg opp tidsnok til å se sola stå opp over Holyrood Park.

Jeg er glad i å utforske stedene jeg reiser til og særlig glad blir jeg når det innebærer fjell, gress og frisk luft. Da sørger jeg for å ta tidlig avsted for å nyte fred og ro før alle andre gjør som meg. Stor var min forskrekkelse da jeg oppdaget at jeg overhode ikke var tidlig ute, klokken 07.00 en søndags morgen i Edinburgh.

Det var ihvertfall ganske stille i bygatene da jeg gikk hjemmefra.

Arthur’s Seat er en liten topp som er mye lavere enn Dalsnuten, men det virker ikke sånn. Jeg har vært flere ganger før på det jeg TRODDE var Arthur’s Seat, men jammen viste det seg at jeg var på Salisbury Crags istedet. Det fant jeg ut da jeg og min lille barn skulle til topps for å beundre utsikten..

Etter en times gåing fra der vi bodde, kunne jeg endelig få gress under føttene.
Det såg mye brattere og vanskelig å gå enn det som det viste seg å være…

Mange turister tar turen opp og jeg kunne jo ikke ha det på meg at jeg ikke hadde vært på toppen. Enkelte andre i reisefølget gav blanke og prioriterte skjønnhetssøvnen. Men Google Map ledet an og jeg siktet meg lykkelig inn på målet.

Faktisk var det ganske så fint og lettgått oppover, mye på grunn av de flotte trappene som fulgte fjellsiden.

Jeg var absolutt ikke alene.. Selv tidlig på morgenen var det fullt av folk. De trente, gikk tur med hunden eller var mest opptatt av å fotografere, som meg. Mest overrasket var jeg over påkledningen til mange av de som løp, det var shorts og singlet. I november, + 4 grader og stiv kuling på toppen. Snakk om hardbarka, barske skotter, både menn og kvinner….

Det var flott på toppen, men så kaldt at det frista virkelig ikke å nyte medbrakt vann og banan.
Nesten utsikten mot sentrum, sjøen og Øvre Eikenuten….

Som sagt så fikk jeg nesten følelsen av å være på Gramstad. Det var toppen, samt alle de ulike stiene som gikk på kryss og tvers av området. Det var et flott sentrumsnært turområde med mye folk. Jeg hadde fantastisk utsikt over byen og kysten. Det var flott tilrettelagt og akkurat passe langt og bratt til at jeg følte at jeg var på fjellet.

Jeg valgte å gå opp den bratteste siden og ta den slake veien ned. Det er flere rundturer som kan gås, akkurat som på Gramstad.

Så dersom du besøker Edinburgh, anbefaler jeg virkelig å gå turen HELT opp på Arthur’s Seat. Akkurat som jeg anbefaler å gå til Dalsnuten dersom du er i nærheten av Sandnes. Både for utsikten,  trimmen og alle de kjekke folkene man treffer. Både med og uten skikkelige turklær…

En liten avstikker fra stien fører frem til ruinene av et kapell fra 1600 tallet. Mye spennende å få med seg, med andre ord…

 

På spøkelsejakt i Edinburgh.

Det blir tidlig mørkt, en kald høstkveld i Skottlands vakre hovedstad.

For mange er Edinburgh en festivalby med mye kultur, stilige butikker og  livlige barer. Her finner du flere restauranter pr innbygger enn noen annen by i Storbritannia og de serverer ikke bare haggis og chips. Men det mange ikke vet, er at Edinburgh er den mest hjemsøkte byen i hele Europa.  Ja, kanskje i hele verden for alt jeg vet, det er mange som påstår det. Blant de mørke og dystre husene sniker åndene fra fortiden seg rundt og gravplassene er hjem for alle hvileløse sjeler. Så på selveste Halloween tok jeg mitt lille barn med inn i mørket og natten. Slik gikk det….

Det ble en skremmende aften….

Allehelgensaften er en keltiske høsttakkefest som feirer enden av året og starten på et nytt. På denne hedenske feiringen, Samhain, forsvant skillet mellom vår verden og den mørke siden, med sine ånder, hekser og andre skumle vesen. Så det er altså ikke bare snop og fancy utkledning det handler om. Jeg er ikke fan av den norske måte å feire Halloween på, mest fordi det ikke er vår tradisjon å feire. Men her var det jammen full fest….

Det var advarende tegn overalt ettersom vi nærmet oss møtestedet.

Det finnes mange som tilbyr tur for å oppleve den skremmende siden av Edinburgh. Jeg hadde booket god tid i forveien, heldigvis… De mest populære turene blir fort fulle og det er nok en grunn til det. Så billetter hadde vi og vi hadde gledet oss lenge. Men etter en lang dag på sightseeing frista det lite å ta turen ned til sentrum for å gå enda mer. Men når turen er booka og betalt, MÅ man liksom …

Det var mye å se på bussturen ned til sentrum. Det krelte av vampyrer, hekser, skjelett og andre dauinger i gatene og de kom i alle størrelser.

Man kan altså velge lengde på tur, hva man vil oppleve, hvor man skal gå og om guiden er levende eller ikke. Vi møtte vår døde guide Arween ved det store korset, det var her de hygget seg med å henge folk i gamle dager. Vi var en gruppe på ca 12-14 personer, det var barn med, noe jeg tenkte var betryggende…

«Just hanging around» fikk en ny betydning da vi hørte historien til møtestedet vårt.
Vår fantastiske guide Arween, som gikk som om hun hadde stjålet skoene og hygget seg med å spiddet små dyr før hun kom. Creepy…

Det startet helt greit, vi flyttet oss over til andre siden av gata og Mona måtte gjennom en prosess for å finne ut om hun var heks eller ikke. Vi hadde nok blitt brent begge to hadde dette vært for noen århundrer tilbake, det var nemlig ikke så mye som skulle til. Den siste rettsaken i Storbritannia for hekseri var faktisk i 1944, så det er ikke så langt tilbake i tid. Usikker på hvordan det endte, men uansett ble hun neppe torturert, druknet og brent som i gamle dager….

Mitt lille barn ble beskyldt for å være heks og vi fikk et skremmende innblikk i hva som ble gjort for å få en tilståelse.

Turen videre fortsatte ned i trange smug, hvor det var vanskelig å se hvor vi satte føttene. Det ble flere historier fra fortiden og det var flere som begynte å se seg om med redde blikk. Så var vi klare for høydepunktet: vi skulle under jorden.

Det finnes mange trange smug i Edinburgh og de fleste bør en ikke gå gjennom alene midt på natten.
Dette er ikke for de lettskremte….

Under byen finnes nemlig en annen by, med gamle ganger og rom. Her finner du ikke lys, frisk luft eller gode energier. Blair Street Underground Vault er Edinburghs mest hjemsøkte sted og det sier litt. Nå snublet vi etter guiden nedover i mørket og det var klamt og ekkelt. Vi gikk gjennom flere rom og på hvert sted var det sett opptil flere spøkelser. Historiene var fulle av grusomme detaljer og det var visstnok vanlig at folk svimte av under turen  Det KAN ha vært oksygenmangel, for lufta kunne nesten skjæres med kniv…

Det er mulig at hun såg noe vi andre ikke såg, men nifst var det ihvertfall….
Usikker på om han her var for at alle de som IKKE såg et spøkelse, skulle gå skuffet hjem….

Det var en kjekk aften, selv om vi ikke såg de overnaturlige. Ikke er jeg lettskremt heller, så da vi snublet ut siste trange gang og en kald hånd grep tak i meg, skrek verken jeg eller mitt lille barn. Det var det nok av andre som gjorde… Men turen var skremmende nok til at vi neppe oppsøker resten av Edinburghs hjemsøkte steder. Nok er nok…

Glede over at vi overlevde spøkelsejakten og klar for bussen hjem….

 

 

Blant slott og tamme ender i Cairngorms.

Den største nasjonalparken i Storbritannia heter Cairngorms og ligger i Skottland. Enkleste måten å komme seg dit på er å fly til Aberdeen og dra vestover enten med offentlig transport eller leiebil. Jeg vil absolutt anbefale leiebil, det er et vanskelig område å utforske ved hjelp av buss eller tog. Dessuten er det utrolig mye å se; det er slott, vennlige små landsbyer, golfbaner og whisky destillerier. For ikke å snakke om naturopplevelsene; det er fjell, elver, innsjøer, skoger og daler. Fem av Storbritannias seks høyeste fjell ligger i Cairngorms og det er godt tilrettelagt for fotturer, fjellklatring, sykling, riding, padling og skisport om vinteren. Her finner du det eneste hundekjøringsenteret i landet og du kan hoppe i strikk fra en bro (uten at det var min begrunnelse for å dra…) Jeg var nysgjerrig, pakket telt og sekk, tok et fly, leide en bil og avgårde Kåre.

Ikke bare kjører de på feil side av veien… Det er faktisk lettere å kjøre i UK i en leiebil når man bare blir vant med å tenke motsatt…

Jeg hadde en tanke før jeg dro; jeg ville se flest mulig slott og gå mest mulig tur. Derfor startet jeg med å kjøre til Balmoral Castle, som er den kongelige familiens skotske hjem. Historien går tilbake til 1300 tallet, men det var ikke før Prins Albert kjøpte området i 1852 til Dronning Victoria, at slottet ble bygget slik det står idag. Det er svære greier, både selve eiendommen samt det drives både jordbruk og skogbruk nok til å sysselsette flere landsbyer. Selve sightseeingen på området er relativt fort gjort; det er hagen, grønnsak hagen, utstilling i stallen og et rom i slottet som er åpent for besøk. Man vandrer rundt på egenhånd med en audio tour dings klemt mot øret og kan bruke så lang tid man vil og gidder. Det er en kafe, hvor jeg hadde suppe og scones og selvfølgelig en souvenirbutikk, hvor de solgte de grusomste ting med bilde av de kongelige på.  Det er merket flere turløyper i skogen rundt slottet, anbefales varmt. Jeg gikk den røde, kom opp i høyden og fikk en fantastisk utsikt over slottet. Det var en skogstur med masse furu og blåbær som jeg nøt helt alene, alle andre var opptatt med å fotografere slottet.

Balmoral Castle, sett fra hageturen.
Slottet er imponerende, jeg forstår godt at det er mye brukt av de kongelige.
Balmoral Castle sett fra rød løype oppi skogen.

Jeg foretrekker å ha base på et sted når jeg utforsker et område, det blir fort masete å pakke opp og ned hver dag. Ikke at det er så mye å pakke, det er helst sovepose, telt og liggeunderlag. Bilen brukte jeg som koffert, tørkestativ og kjøleskap, den hadde rette størrelse for det. Jeg hadde sett meg ut en koselig landsby, Braemar, som lå ca. 8 mil fra Aberdeen. Det bodde ca 850 innbyggere der og de hadde sitt eget slott. Dessuten var beliggenheten midt i smørøyet; det vil si midt i nasjonalparken. Jeg likte mindre at de hadde kulderekorden i UK, men satset på at det ikke ville bli et problem i juni.

Min fantastiske teltplass på Braemar Caravan Park.

Både landsbyen og campingplassen svarte til forventningene. Byen hadde noen turistbutikker, en Spar og en Coop matbutikk, et par spisesteder og en sportsbutikk. Jeg tenker ofte at det er som å reise tilbake i tid når jeg er i Skottland. Særlig når man kommer ut av de store byene er tempoet helt annerledes. Jeg spiste noen måltid på Gordon Tearoom and restaurant, fantastisk sted. Alltid fullt av folk og i motsetning til hva man ofte opplever hjemme, var det ingen mobiltelefoner å se i hendene på folk. Det var familier i tre generasjoner, ungdomsgjenger og kjærestepar som alle hadde det sosialt uten å samtidig fikle med mobilen. Sjelden å oppleve det hjemme, men så skal det sies at wifi i Skottland stort sett er dårlig. Jeg opplevde at jeg ble sett på som litt sær som satt på kafe og leste aviser på mobil.

Braemar Castle var en opplevelse. Eierne bor fremdeles i slottet, men på sommeren er deler åpne for besøkende.

Kombinasjonen tur og slott er enkel å gjennomføre i Skottland. Mitt inntrykk er at hver minste lille landsby har en lang og blodig historie som de ivaretar med respekt og dugnadsarbeid. Dette opplevde jeg særlig på de mindre «populære» stedene, som Braemar Castle. Der fikk jeg en privat omvisning av en pensjonist og måtte selv få gang på kaffemaskinen siden han ikke visste hvordan den virket. Allikevel har slottet en historie tilbake til 1628, da det erstattet et tidligere slott som var fra 1100 tallet. Fortellinger om krig, politikk, religion, ild og sverd… Det er overveldende å vandre rundt i bygninger med så mye historie i veggene. Men det er dette jeg liker med Skottland, den levende historien. Derfor dro jeg avgårde hver dag og valgte områder hvor det var mulig å gå en dagstur samt å besøke et slott eller annet historisk område.

Enkelt og greit måltid, for ikke å snakke om billig…. For de som vil ha oppskriften: kok vann, tøm i, dekk, vent, spis. Kulinariske opplevelser hører med til teltliv…

Teltlivet var behagelig på campingplassen, det var varme dusjer uansett når man kom og et stort og varmt oppholdsrom med strøm til å lade mobil samt turistbrosjyrer. Å gå inn til sentrum tok ti minutter langs hovedveien og ekteparet som drev campingen var utrolig hjelpsomme og kjente nasjonalparken godt. Vi snakket mye om tur og jeg fikk mange nyttige tips. Det var fremdeles tidlig på sesongen, slik at det var relativt lite folk. Enten det, eller så bodde alle på ungdomsherberget eller hotellet borti gata…. Det er mange andre overnattingsmuligheter i området og man kan også ligge i telt ute i fjellet. Jeg liker luksusen av en varm dusj og en benk å sitte på. Muligens det har med alder å gjøre….

På grusvei innover Glen Tilt. Jeg gikk en 16 km tur langs elven opp til Marbel Lodge og tilbake på andre siden av elven. Fin sommerdag…

Jeg hadde flere dagsturer, både til fots og på sykkel. Den fineste jeg gikk, var en som ikke var planlagt. På grunn av en stengt vei dit jeg skulle, havnet jeg i stedet ved Spittal of Glen Muick. Dit hadde jeg aldri kommet uten bil, det var kjøring på smale grusveier langt innover fjellheimen. Tomt for andre biler, hus og folk samt ingen dekning på mobilen gjorde at jeg følte meg litt ensom. Men det var parkeringsplass full av biler og et visitorsenter i enden av veien og flotte turløyper. Jeg gikk rundt Loch Muick, delvis på grusvei og sti. Turen er 13 km og har en fantastisk utsikt til alle fjellene rundt. Jeg fikk sett både hjort, ekorn og villgjess. Det er dessuten flere historiske bygninger rundt vannet, så det tok sin tid å få med alt.

Ute og joller med mitt lille røde Kinder egg. På vei fra Balmoral Castle til Braemar.

Jeg var heldig med været, det var ingen kulderekord mens jeg var der. Samtidig er ikke Cairngorms stedet å dra dersom du liker sol og varme, det er mye vind og vekslende vær. Jeg hadde med alt fra ullstilongs til strandkjole og fikk bruk for alt. Lag på lag på lag… Det var godt utvalg i sportsbutikken på klær og frilufts utstyr, men jeg opplevde at prisene var omtrent som hjemme. Det viktigste å pakke er gode sko, ull og regntøy. Badetøy er bortkastet. Jeg pleier alltid å bade på tur så sant det er vann i nærheten, det er liksom meg og enkelte hunderraser. Men her fristet det ikke i verken elver eller innsjøer, vannet var ofte brunlig og virket skittent. Så jeg holdt meg til dusjen.

Det går turløyper på kryss og tvers i hele Cairngorms. Så mange turer, så lite tid….

Jeg hadde flott tur til Skottland og syntes jeg fikk sett nok slott og gått mange fine turer. Selvfølgelig gikk tiden altfor fort og det var mye jeg ikke rakk over, men det er bare en fin unnskyldning til å dra tilbake. Når det gjelder de tamme endene, bodde de på samme campingplass som meg. De var mange, en svær familie på 60-70 stk i alle alder. De gikk alltid sammen, snakket hele tiden og kom på besøk til teltet mitt hver morgen klokken 04.00. Da gresset de rundt trærne mens de oppdaterte hverandre på alt som var skjedd siden sist. Noen av de minste gikk inn i forteltet og de gikk aldri frivillig ut igjen. De pleide komme senere på dagen også, alltid på utkikk etter gratis mat. De gjorde mye av seg mens jeg lå i teltet og fantaserte om Peking and. Men det er sjarmen med tur og jeg hadde mange fine morgener med soloppgang og kaffe siden jeg allikevel var våken. Dessuten ender rundt meg til selskap, heldige meg.

Ikke bare fjell men endel jordbruk i utkanten av nasjonalparken.