På brudeferd til Salmeli.

Det er mye som må ha vært strevsomt i gamle dager. Særlig dersom man bodde i avsidesliggende strøk og det gjorde vel de fleste her til lands. Salmeli er ei lita bygd, som ligger på 550 meter over havet, helt oppe ved høyfjellet nord i Kvinesdal. På det meste bodde det 73 personer her. Det har blitt drevet gårdsbruk her siden 1300-tallet og selv om gården ble fraflyttet under Svartedauden, så var den i drift igjen på 1600-tallet. Sånn kan man bli meget imponert over og jeg var derfor klar for et lite besøk.

På «bøgda» driver de folkeopplysning på høyt nivå. Så dersom du er usikker på hvordan du bruker offentlige toaletter, ta deg en tur til Tonstad.

Enda mer imponerende var bua som står på parkeringsplassen, hvor turen starter. Det er god informasjon, betalingen gjøres via vipps og man kan bytte til seg en bok.

Turen mellom Josdal i Sirdal og Salmeli i Kvinesdal er en av DNTs historiske vandreruter og kalles Brudleruta. Turbeskrivelse finner du på ut.no.

Jeg har litt kjennskap til de Historiske Vandreløypene, som er et samarbeid mellom DNT og Riksantikvaren. Det finnes 18 ulike løyper spredd utover hele Norge og jeg har tidligere gått flere av dem. Felles for dem alle, er at de følger de gamle stiene og ferdselsveiene, gjennom et landskap rikt på kulturhistorie. De ulike løypene er godt merket og skiltet, samt de forteller om en tid som ikke lenger finnes. Derfor synes jeg at det er viktig å ivareta disse tradisjonene, både de gamle stiene, minnesmerker og bygningene, slik at historien kan gi lærdom til nye generasjoner.

Det startet ganske trått, med 3 kilometer på asfalt og grus gjennom et svært hyttefelt.

Men man steg ganske fort i høyden og det er jo alltid hyggelig.

Selv om det fremdeles var sommer, var det ingen tvil om at høsten var på vei.

Man skal gå ganske langt, før man treffer på første skiltet som viser at man er på rett vei.

Turen mellom Sirdal over til Kvinesdal kalles for Brudleruta. Det kommer av uttrykket brudle, som opprinnelig betyr et brudefølge. Det var vanlig i Agder å legge steiner på bart fjell, i en bein rekke. Denne tradisjonen startet opp på 1600-tallet og var mest vanlig i indre Agder. Steinene symboliserte hvor mange personer som deltok i brudefølget og størrelsen på steinene sa noe om det var voksne, barn eller dyr. Ihvertfall antar man det, siden det ikke finnes så mye nedskrevet fra den tiden som kan si helt sikkert.

Turen opp og gjennom Ravneskaret er bratt og steinete, men det gikk fint.

Jeg feiret med å spise en sein lunsj i godt selskap. Mye mulig at han kjente lukten av de kokte eggene mine, siden han kom så nær.

Det mest kjente området med brudler ligger på Josdalsheia, hvor man kan finne 16 stykker. Noen ligger veldig synlig, mens andre er dekket av busker og kratt. Brudlene ble som regel lagt på det høyeste punktet på ruta eller hvor det var naturlig å ha en stopp for å hvile. De kunne legges mellom hjemmet til brud og brudgom, eller mellom hjemsted og kirken. Hvorfor man gjorde det, er uvisst, men det kan ha vært for å verne mot onde ånder. Eller kanskje bare til minne om en fin dag…

Dette er visstnok et kjent landemerke, løven eller prinsen. Jeg savnet litt informasjon…

Frem til hit var stien grei å følge og greit merket.

Videre innover heia var det litt ymse med både sti og merking. Jeg fikk ikke inntrykk av at dette var et sted som var mye besøkt.

Men brudlene fant jeg. Det var verre med skiltet, hvor bare pinnen stod igjen.

Som sagt så har jeg gått flere historiske ruter før, så jeg innrømmer gjerne at jeg var en smule skuffet. En ting er at løypa var iferd med å gro igjen, det er bare trist. Men at merking og skilting var såpass dårlig vedlikeholdt, det hadde jeg ikke forventet. Flere steder lå skilt på bakken og jeg brukte mye tid for å lete etter røde merker, samt sjekke kart for å se at jeg ikke rotet meg bort. Det gjorde at jeg beveget meg enda tregere enn jeg vanligvis gjør, men det er greit. Jeg hadde det tross alt ikke travelt…

Det var mye stein og jeg sleit litt med å se hva som var brudle og hva som var bare stein. Dessuten skulle det finnes rester av et ledegjerde i nærheten, muligens fra steinalderen, men det fant jeg ikke.

Etter brudlene gikk det nedover mot Salmeli, men det er 6,5 kilometer før man kommer dit. Jeg sleit litt med å forstå turbeskrivelsen.

Jeg passerte flere små vann, hvor det visstnok skulle være flere fine teltplasser. Men det var mye myr og vått, samt overgrodd, så jeg hadde litt problemer med å finne dem.

Langt om lenge kom jeg frem til Salmeli. Da hadde jeg rota meg bort i siste nedover bakken og nesten havna i elva. Det skal sies at da jeg fant rett sted med gjerdeklyveren, var merkingen god. Men så kom jeg ned til broen og der var grinden lukket. Jeg kunne se at bygda nok ikke var den ubebodde og museumsaktige samling av hus jeg hadde sett for meg. De røde prikkene gikk i motsatt retning, antakeligvis ned til parkeringsplassen. Så der stod jeg og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det stod ikke skilt om «Adgang forbudt » men det føltes sånn…

Dersom man vil overnatte på Salmeli, må det avtales på forhånd. Da kan man ligge i en låve fra 1600-tallet, sammen med masse mus. Alternativet er telt, men da må man finne et annet sted enn Salmeli. Jeg hadde telt med og snudde nesa mot heia igjen.

Det KAN ha vært den bratte bakken opp til husene som gjorde at jeg droppet sightseeing. Men mest at jeg følte meg som en inntrenger på privat område.

Det gikk lettere oppover, når jeg greide holde meg på stien.

Jeg endte opp med et tørt, men kanskje ikke så flatt sted, til lyden av sauebjeller.

Det ble en kald fornøyelse å ligge i telt, jeg hadde bommet på valg av sovepose. Den lette sommerposen ble ikke varm nok, det blåste kald nordavind og var ikke mer enn et par plussgrader. Men selv den lengste natten tar slutt og jeg kom tidlig i gang med veien videre. Teltet ble pakket i lys av hodelykten og jeg gikk helt bort til Atlakstølen, hvor jeg kledde av 3 lag ull og spiste en skikkelig frokost.

Det må sies at jeg stod opp til en fantastisk morgen, selv om det var kaldt.

Det å gå seg varm i soloppgang, er heller ikke feil. Det tok sin tid å få kroppen igang…

Jeg var rett og slett så frekk at jeg rigget meg til på trappa. Det var lukket og låst på Atlakstølen, men tidligere kunne reisende få både melk og prim her.

Jeg kom opp til stidelet og valgte rundløypa opp mot Snøfonnskaret. Det ble mye å krype over og under, og ihvertfall ikke tørrere.

Her savnet jeg litt informasjon. Er det meningen at man skal bruke båten for å ro over til helleren ved Hovknutevatnan, nok et kulturminne? Jeg ville jo gjerne dit, men forstod lite av HVORDAN.

Oppi der en plass TROR jeg at den ligger. Jeg gav opp å komme meg dit.

Tilbaketuren ble et slit.. Jeg var forberedt på dårlig merking, det opplyser ut.no om i turbeskrivelsen. At det knapt var sti, var mer krevende. Dessuten er det endel stigning, man skal over Hovsknuden på 920 meter over havet. Men det var en vakker dag, med sol og lite vind. Jeg gikk mye å tenkte på menneskene som hadde gått her siden tidenes morgen, ikke bare brudefølgene men enda lengre tilbake. De gikk neppe for å hygge seg på tur, men fordi de måtte. Enten det var for å skaffe mat eller gå til kirken på Tonstad, så hadde de nok et mål med turen.

Det er nok helst sauer som tråkker oppover mot Snøfonnskaret.

Litt usikker på hva dette var, men jeg tok nå bilde av det, i tilfelle det var berømt.

Dette var et vanlig syn, merkepinnene lå flatt. Jeg forsøkte å sette dem opp igjen, de er ikke lette å få øye på når de ligger flatt.

Endelig på toppen av Hovsknuden. Den ligger på Fjelltoppappen, for dere som er opptatt av sånt noe.

Jeg må si det ble en tur til ettertanke. Det var vanskelig å forstå at dette var en historisk vandreløype, ihvertfall sammenlignet med de jeg har gått før. Det eneste stedet som var godt merket og tilrettelagt var opp til toppen av Hovsknuden, så jeg antar at de fleste turgåere er mer glad i topptur, enn historisk vandring. Jeg ble ganske trist av å tenke på at denne stien, som har blitt brukt gjennom mange hundre år, er i ferd med å forsvinne. Men sånn er tidens gang, det som ikke brukes, blir glemt.

På vei ned fra Hovsknuden kunne jeg plutselig gå tørrskodd over myra. For første gang på turen….

Turen jeg gikk ble ganske nøyaktig 3 mil. Ifølge ut.no kan den gås som en dagstur og de påstår videre at de fleste gjør det. Enten fra Salmeli eller Josdal, men jeg tror neppe de går frem og tilbake, (med mindre man er i usedvanlig god form). Da må man ha en bil på hver sted. Turen regnes som middels krevende, noe jeg også tenker kan tas med en klype salt. Uansett, jeg er glad for å ha opplevd Brudleruta og håper at den holdes ved like i mange år fremover.

Det er rart å tenke på hvordan folk levde for 100 år tilbake i tid. Eller enda lengre. Særlig synes jeg det er fascinerende hvordan folk har bodd og levd høyt oppi fjellene her tillands, på disse små fjellgårdene hvor «ingen skulle tru at nokon kunne bu..» Et av disse stedene hvor man virkelig kan få et innblikk i fortiden, er på Kvinen Turiststasjon. Her følger man de gamle vandringsveiene innover fjellet og langt der inne ligger de nye hyttene på historisk grunn, der hvor den gamle hytten stod. Inne i hovedhytta ligger bøker og hefter som forteller slektshistorien og hvordan det var å leve her, både da det var jordbruk og jakt folk levde av og ettervert turisme. Er du veldig interessert, kan du kjøpe boken om hu Gunnhild Kvinen, den ligger på proviantlageret. For et kvinnfolk!!!

Det var min gode venninne fra Sørlandet som hadde lokket meg med på turen. Hennes sønner er oldebarn av Gunnhild Kvinen og hun har selv gått mye i området for 30 år siden da hun fremdeles var godt gift.

Med i turfølget var også han på 7, mest opptatt av at det var fremdeles SNØ..

Gunhild var født i 1889. Hun vokste opp inne på heia med foreldre og søsken, noe hun beskriver med en ufattelig god hukommelse. Videre forteller hun om livet sitt med mann og barn, samt hvordan det var å drive turiststasjon. Hun bodde i mer enn 52 år på den veiløse gården langt inne i Sirdalsheiene og sier selv at hadde det ikke vært for rype og geitene, så hadde folkene sultet ihjel. Jeg leste boken om hennes liv mens vi var på hytta og kan ikke annet enn å være mektig imponert. Særlig tok jeg til meg hennes leveregel: «Vær alltid glad og vennlig, snill og hjelpsom. Du kan, uten å vite det, ha engler til gjester». Det syntes jeg var fint sagt, om kunsten å få gjester til å trives på hytta.

Det var faktisk MYE snø og enkelte var mest opptatt av hvorfor vi ikke hadde pakket ski og akebrett. Tja, si det i juni….

Naturen er flott her oppe, med god utsikt i alle retninger.

Det startet altså i 1901, da man begynte å ta imot jegere, fiskere og andre turister på Kvinen gård. Her på grensen mellom Sirdal og Setesdalen gikk et nett av løyper ut i alle retninger og det var et rikt dyreliv. Gården lå ved den vakre Kvifjorden, men måtte flyttes i 1970, siden vannet skulle demmes opp som følge av kraftutbyggingen. Det ble reist en ny hytte 300 meter høyere oppe, som ble drevet privat frem til 2007. Da tok DNT Sør over og i 2017 ble den gamle hytta revet. Det ble bygget to nye hytter med totalt 40 sengeplasser, det er proviant å få kjøpt og alt ligger tilrette for at man virkelig kan ha et flott opphold her.

Det var virkelig mye snø og flere steder trødde vi gjennom til langt oppå lårene.

Det var nok av utfordringer med broer som måtte krysses.

Snøsmeltingen var i full gang og flere steder måtte vi vasse for å krysse elvene.

Og da er det ikke langt igjen til vi var fremme ved hyttene.

Jeg hadde booket rom på forhånd, for det er man nødt til å gjøre i disse koronatider. Vi hadde slept oss inn til hytta, ikke fordi det er en tung og lang tur, fordi det er det ikke. Dersom man parkerer på Donsen, har man 7 km foran seg i variert høyfjellsterreng, med 232 meter stigning. Slett ikke avskrekkende og visstnok mulig å gjennomføre på 2-3 timer. Det gjorde ikke vi, mest fordi vi var tungt lastet. Tur med barn innebærer en dobbelt så tung sekk, siden man bærer for to. Legg til mat og god drikke, så begynner man å snakke om overlast. Særlig Sørleningen sleit, hun var på sin første DNT hyttetur og var bokstavelig talt forberedt på ALT!!! Jeg stod bare å måpte da jeg så utvalget hun trakk opp av sekken.

Hytten er ny og preget av design. Jeg kunne ikke annet enn å undre meg over hva Gunnhild hadde tenkt om lampene som prydet oppholdsrommet….

Andre var mer begeistret for klatreveggen utforbi.

Det ble en rar helg, mest fordi vi var 3 personer i en svær og tom hytte. Hytten er beregnet til 30 stk, (hovedhytten) og jeg er usikker på om den ble regnet som full med oss 3 (koronatiltak) eller om det generelt er lite folk her. Uansett, hytten er veldig flott. Det er koking på gass og utedo, masse praktiske løsninger og best av alt: ingen wifi eller mobildekning. Sånn får man ro i sjela av og jeg kjente bare skuldrene senke seg og den gode hytte-sløvheten sige gjennom kropp og sinn.

Han på 7 likte seg best oppe i loftstuen. Det KAN ha noe med utsikten å gjøre…

Andre likte seg best i sofakroken med ei fantastisk bok….Det ble noen timer sammen med hu Gunnhild, mens de andre spilte kort.

Samtidig kom det mange dagsturister inn på tunet hele lørdagen og da var det ikke lett å vite hva vi skulle gjøre. Det stod nemlig store oppslag på alle dører og vegger at pga korona/smitte/hygiene osv. var det ikke lov for dagsturister å gå inn i hyttene eller bruke doene. Men de svermer overalt, det var tross alt varmt og dørene stod oppe. Vi forsøkte på en vennlig måte å henvise til reglene, men ble møtt med lite forståelse. Siden det tross alt var voksne folk det var snakk om og vi ikke eier hyttene, kunne vi ikke bruke rå makt og kaste dem ut….

Det er slett ikke vanskelig å finne frem til Kvinen eller løypene innover i Setesdalsheiene, hvor jeg tidligere har gått mest.

Dette var stas: en perfekt bro til å leke Bukkene Bruse på. Og vi var tross alt 3 geiter og jeg har vel alltid vært et troll, så da var det bare å kjøre på….

De fineste sandstrendene lå på andre siden og bading ble det også på den tøffeste.

Det var god utsikt over til turisthytta fra halvøya med Kalvekroknuten.

Det er mulig å gå tur i området dersom man blir i flere dager. Vi pakket med niste og gikk bort til Kvibru, som er en steinhvelvbru fra 1923-1924. Broen går over elven Kvina og ble bygget i forbindelse med en vei som var tenkt mellom Bygland og Sirdal kommune. Den er beregnet for bil, men har aldri vært knyttet til vei og kommer heller aldri til å bli det. Sånn kan vi like, for noen fremtidsvisjoner og for et pågangsmot… Nå trampet vi frem og tilbake mens vi lekte geiter på vei til seters for å gjøre oss fete. Etterpå var det å finne et lunt sted for kaffekoking og mat, vi hadde tross alt mye som skulle spises for å slippe å bære det hjem igjen.

Det er laget gangvei mellom hyttene og utedoen.

Det var en rar stemning i hytta, tomt liksom. Jeg savnet mer liv og leven.

Neste morgen kom med strålende sol og vi startet på hjemturen. Nå var det som om vi fløy over viddene, men det er mest sannsynlig på grunn av at sekkene veide en brøkdel av vekten på vei inn. Det meste av maten var spist opp. Vi fant et vann, hvor badetemperaturen såvidt var over 0 grader, og hadde en lang pause der. Hvem har hastverk på en så nydelig dag? Jeg tenkte fremdeles mye på Gunnhild og hvordan det må ha vært å leve her. Hun hadde kanskje ikke så mye tid til å bade og ligge i sola. Det var nok mest slit og strev, men med en veldig frihetsfølelse og kjærlighet til naturen. Så kanskje vi har mye til felles, tross alt? Ta deg et besøk til Kvinen, så får du se….

Stikkord: Sirdal

På brudeferd til Salmeli.

Nye Kvinen på gamle tufter.