På tur mot det stora berget….

Det startet med at han på 7 spurte om jeg noensinne hadde gått opp til «det svære fjellet». Fjellet han refererte til, ligger godt synlig fra bilveien mot Hommersåk og ser unektelig litt umulig ut å bestige. Fra veien ser man bratte sider og det ser veldig høyt ut. Han hadde lyst på en tur opp dit, mest fordi han ikke trodde at det var mulig å komme seg opp. Men det er det, her ligger nemlig Storaberget turområde med alle sine løyper. Jeg er glad i å gå i området, særlig om sommeren. Det bugner av blåbær, har et fantastisk badested i Grindavatnet, mye gammel historie og fin utsikt. Da jeg begeistret la turplanene fram for resten av gjengen, sukket min eldste sønn og sa: «Åja, det er den turen som er en eneste lang oppoverbakke»….

Det er en liten parkeringsplass nede ved gårdene, men i disse virustider var den full midt på en ukedag. Da kan man parkere oppe ved hovedveien mot Hommersåk.
Det er kart over området for alle som ikke er kjent. Det er mange muligheter for tur, men de fleste går Storaberget, Grindavatnet eller begge. Løypene er godt merket.
Det er lett å få en 7 åring til å gå, bare gi ham en hund han kan leie på.

Turen starter ved Hogstad og her er satt opp informasjonstavle samt en liten parkeringsplass ved gårdene. Vi fikk ikke plass der, så vi parkerte langs veien. Det var meldt flott vær, men yr.no bommet som vanlig. Men selv om det kom noen regn/hagelbøyer og blåste friskt, var det godt å komme seg ut. Dessuten ble været bedre utover dagen. Turen starter på grusvei ned langs et sandtak og gjennom en grind ut i terrenget. Det går sau på markene, så her må hunder holdes i bånd. Vi hadde lånt med oss Toby, mitt lille barns border collie på 1 år, så tempoet var kvasst. Men det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover og snart kommer man til de første kulturhistoriske minnene.

Tyskerne bestemte allerede i 1941 at det skulle bygges et vannverk fra Grindavatnet og Lomstjørn. Her skulle man få 800.000 kubikkmeter vann i året. Dette er den gamle kontrollstasjonen og ikke glem å se inn vinduene, veggene innenfor er flott fliselagt.
En av grunnene til at turen bare kalles «en einaste lang oppoverbakke» hos guttene…. Det er ulent terreng, men ikke brattere enn at alle klarer å komme opp.
Det gjelder å holde tungen beint i munnen når man går over demningen, ellers blir det fort et ufrivillig bad….
Flere minner fra krigens dager….

Turen til Storaberget inneholder både ny og gammel historie, særlig er det mange synlige spor etter vannverket tyskerne bygde under krigens dager. Anlegget hentet vann fra både Grindavatnet og Lomstjørn, og det var av ypperlig kvalitet. Det finnes mange steder underveis hvor man kan se demninger, bygninger og tunneler. Det er ingen informasjonsskilt som forteller historien, så her får man bare ta fantasien til hjelp. Grindavatnet ble lagt ned som drikkevannforsyning rundt 1970, så nå er det bare minnene igjen. Jeg liker denne delen av turen og har mine faste punkter som må undersøkes på vei oppover. Han på 7 er like engasjert og vi diskuterer ivrig både krig, fred og hvorfor vi trenger vann.

Storaberget består av tre sider som er så bratte og steile at det er umulig å komme opp. Kun på østsiden er skråningen slak, derfor bygde man en lav steinmur der.
Ifølge min eldste sønn er dette nedgravde munker. Han har siden han var barn, tenkt at det er toppen av hodet med den karakteristiske hårkransen, ute i myrene. Munkene ble begravd her for å beskytte turgåere og det synes jeg en fin tanke.

Når man har gått opp noen av bakkene og passert et par av vannene, deler stien seg. Da går man enten mot toppen eller mot Grindavatnet. Jeg tar som regel toppen først og vannet etterpå, men det var ikke et alternativ idag. Vi siktet oss inn videre oppover og kom etter kort tid til bygdeborgen. Det er ikke annet enn en lav steinmur, men er den best bevarte av alle de 5 borgene i Sandnes. Hit dro menneskene som bodde i området når det var krig og ufred. Med husdyr, mat, utstyr og våpen «holdt de fortet» for over 1500 år siden. Kanskje det var her vi skulle gått i dekning for koronavirus?

Toppen nådd, til stor begeistring for han på 7. Men det var kaldt vind, så vi trakk nedover for å finne en lun plass til å spise nistepakke.
Men først familiefoto..
Absolutt ALT smaker godt på tur….

Utsikten utover Lutsivassdraget er flott.

Vi gikk samme vei ned som opp. Da er det jo egentlig bare en «eneste lang nedoverbakke» og det kan man like. Turen er ca 6-7 kilometer lang og tar omlag 3 timer. Det er mulig at både lengde og tidtaking kan tas med ei klype salt, ifølge ungene mine er jeg ubrukelig på begge deler. Det er som tidligere nevnt en fantastisk fin tur, men kanskje ikke den man starter med dersom man ikke er vant med å gå i fjellet. For det er noen seige bakker opp….

Det er mange fine steder å bade, synd at jeg glemte badetøy. Men Toby badet for begge.
Da vi nærmet oss sandtaket, kom sola frem.
Avslutningen på turen er som du sikkert har gjettet, en LAAAANG oppoverbakke…

Å hjul med din glede….


Jeg er en av de mange som synes at julen kan være litt vanskelig. Da er det kjekkere med romjul, med flere fridager og garantert fritt for ribbefett og marsipan. Det la ingen demper på planleggingen at det var meldt dårlig vær, jeg hadde nemlig bestemt meg for å sykle en tur jeg har tenkt på i flere år. Det har virket som en kjekk liten runde i nabolaget. Siden kortreist ferie er in i tiden og jeg hadde akutt behov for å bevege meg, pakket vi sykkelen. Han på 7 hadde fått ny sykkelhjelm til jul og var gira på å prøve ut den.

Første stopp ble å få den unge og spreke til å krype inn i bilen for å hente brillene mine, for nå er det ikke bare bilkjøring som krever bedre syn…
Vått og surt, men endelig var vi klar.

Turen er en runde, fra Sandnes til Stavanger, båt over til Hommersåk og tilbake til Sandnes. Det er en grei og lettsyklet tur uten de bratteste bakkene. For oss ble det en 2 dagers tur og det anbefaler jeg alle andre å gjøre også. For med en gang man legger til en overnatting, kommer feriefølelsen. En natt på fint hotell er alltid kjekt, særlig når det har svømmebasseng…

Vi styrte unna Hinna svingene og syklet heller indre vei.
McDonald’s i Hillevåg var et passende sted for en rast. Maten var ikke noe å skryte av, men musespill og mange nye venner gjorde at pausen ble LAAAANG. Det var gjemmeleken og andre leker, snart krelte det av barn både over og under bordet.

Jeg sykler mellom Sandnes og Stavanger flere ganger i uken når jeg skal på jobb. Det er en helt grei tur langs riksvei 44, men trafikken kan være heftig. Heldigvis syklet vi på en søndag, det ble nemlig ikke noe av at vi tok den lange og vakre ruta langs sjøen. Det var en kombinasjon av skikkelig surt vær og at han på 7 var sliten da vi kom til Norestraen. Da lurte han på om det var langt igjen… Eh, ja det er veldig langt igjen…

Vi gikk i alle oppoverbakker, både små og store. Sånt tar tid…
Jeg har aldri hatt tid til å studere detaljer i arkitektur før nå…..
Stavanger og en vantro 7åring som knapt trodde vi endelig var fremme….

Vi brukte fire ganger så lang tid på turen, som det jeg gjør på vei til jobb. Men det var bare fint, vi hadde det ikke travelt. Innsjekking på hotellet var etter 3 og det rakk vi akkurat. Det var såvidt enkelte hadde tid til å henge opp regntøyet på rommet, før vi lå i boblebadet. Jeg burde kanskje si noe om hvor godt det var å pleie en sliten kropp, men jeg følte meg ikke særlig sliten….

Jeg fikk sendt opp tøfler og badekåpe, andre hadde medbrakt.
Jada, jada, jada… Life is good…

Neste dag regnet det enda mer, noe jeg ikke trodde var mulig. Men vinden hadde roet seg, heldigvis. Vi syklet gjennom Stavanger sentrum og langs kaien, til vi fant båten til Hommersåk. Vi fant oss fort tilrette og med et høyt «Hallais Captain» fra mitt reisefølge, var turen sikret. Jeg hadde kjøpt billett på nett og betalt for begge +sykkel. Det var ikke nødvendig, så nå er jeg lovet en gratis tur neste gang jeg kommer for å ta båten. Sånt lige me….

Stavanger var fremdeles julepyntet.

Det var båten også, mens regnet øste ned.

Det var god plass til syklene våre på dekk, men om sommeren kan det nok være trangere om plassen. Foreløpig gikk sykler gratis.

Etter en lunsjpause på verdens koseligste kafé på Hommersåk, var vi klar for siste innspurt. Det er fin sykkelsti helt inn til Sandnes, men det hjalp lite. Spørsmålene haglet, om hvorfor vi ikke tok bussen, hvorfor han ikke bare kunne dra direkte hjem til mamma, hvorfor ikke jeg kunne sykle bånn gass å hente bilen for så å hente ham? Men mest sang han, både kjente og ukjente sanger. Så humøret var uansett bra og sånt smitter veldig.

Ikke bare har de den kuleste retro innredning på favoritt kafeen på Hommersåk, de har også de beste bakverk jeg vet om. For ikke å snakke om isen..

Turen kan og bør sykles av alle. Her er mye flott natur, i tillegg til alle opplevelsene du kan få med deg i begge byene. Ikke minst er båtturen fantastisk, vi fikk sett både Usken, Uskekalven og enda et anløp jeg ikke husker navnet på. Vi så brennmaneter og mye fugler. Og da vi endelig kom hjem, våte til skinnet men godt fornøyd med turen, hadde vi planlagt øyhopping med telt i Stavangers flotte skjærgård. Men jeg tror vi venter til sommeren og LITT bedre vær…

Bjelland sletta var lang som et vondt år for enkelte…