En, to tre, på det fjerde skal det skje….

Det hender at jeg ikke får gått akkurat DEN turen jeg hadde sett for meg. Noen ganger skifter jeg mening i bilen underveis til parkeringsplassen og ender opp med å dra til et annet turområde enn jeg først hadde planlagt. Andre ganger går føttene av seg selv og jeg havner ikke der jeg egentlig hadde tenkt var målet. Dessuten har man de turene hvor jeg går enten mye lengre eller mye kortere enn planlagt.  Ifølge barna mine finnes det en diagnose for denne type ubesluttsomhet og impulsivitet, men akkurat det er jeg ikke så opptatt av.

Det kan ha vært fullmånens påvirkningskraft som fikk meg tidlig opp og ut.
Det var en stund før sola stod opp, allikevel var det ikke nødvendig med hodelykt, siden jeg startet på asfalt og månen lyste klart.
Jeg listet meg oppover mot gårdene, på jakt etter en snarvei.

Voren og Dyranuten turområde ligger sørøst i Sandnes og grenser mot Gjesdal. Det er flere topper her, noe som gjør at ivrige Fjelltoppappen brukere må dit for å jakte innsjekking. Det virker som et område som er lett match, med sine åpne og slake vidder. Her er beitemark med lyng og grashei, samt høyeste toppen er bare 424 meter over havet. Jeg hadde vært på nesten alle toppene tidligere og gått de merka løypene på kryss og tvers. Men nå skulle jeg sanke topper og var skikkelig klar.

Jeg hørte bonden var igang med morgenstellet i fjøset, der jeg lusket rundt. Grusveien jeg hadde planlagt å starte på, var låst med en svær hengelås og skiltet med «PRIVAT VEI» var ikke til å misforstå.
Da jeg endelig kom meg ut av sivilisasjonen, angret jeg på at jeg ikke hadde tatt stien.
Og der nede lå den meget private veien, hvor jeg hadde tenkt å gå….
Vindmøller i soloppgang var så vakkert at jeg nesten glemte at jeg ikke liker vindmøller.

Første gang jeg dro opp til parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna, var planen å plukke 3 topper. Jeg hadde sett meg ut Voren og Dyranuten, det er en tur jeg har vært med på som fellestur. Jeg husker at jeg syntes det var helt greit, tatt i betraktning at jeg sleit med noe hoftegreier. Derfor hadde jeg tenkt å plukke med Ramsfjellet, som lå ved siden av Dyranuten og også måtte sveipes inn. Det var en ambisiøs plan og jeg kom meg såvidt til Voren og fikk sjekket inn der. De to andre kunne jeg bare glemme å stikke innom, jeg var utslitt.

Jeg sendte Voren et stygt blikk og var takknemlig for at jeg ikke trengte å gå opp dit denne gangen.
Høyt gress og myr er ufattelig tungt å gå gjennom, særlig når det ikke er sti. Jeg sleit skikkelig og svetten rant.
Det ble ikke mindre varmt da sola kom for fullt, jeg hadde kledd meg for høst i tykk joggebukse og ulltrøye.
Jeg var glad da jeg endelig møtte stien som kom fra Voren. Det var mindre kjekt at stien var bare søle og vann, men jeg var allerede våt til oppå lårene,desuten svett, VELDIG SVETT…

Neste gang var planen mindre ambisiøs, jeg ville kun gå opp på Dyranuten. For å slippe å gå over Voren, parkerte jeg bilen på Åreskjold. Planen var å gå grusveien innover og kjapt opp på toppen. Så kunne jeg vurdere om det ble en eller begge to toppene. Det ble faktisk ingen av dem, været var skikkelig dårlig og det var så vått at jeg snudde underveis. Det var gjerder, dårlig merket og jeg var bare trøtt. Så Dyranuten lå der i fred og jeg følte nesten at den lo av meg…

Ingenting suger mer krefter enn høyt gress til lårene, hvor man ikke ser hvor man setter beina. Da faller man ofte og det er tungt å løfte beina opp av det våte.
Men jeg kom meg opp på Dyranuten, 352 meter over havet. Etter en bedre frokost, som godt kunne vært mer rikholdig, var humøret på topp.
Utsikten mot neste topp var fantastisk og ifølge Fjelltoppappen var det under 500 meter til innsjekk på Ramsfjellet. Det var var selvfølgelig i luftlinje, men jeg tenkte YES!!

Tredje gang jeg tenkte at nå skal Dyranuten til pers, hadde jeg lokket med en god venninne. Tanken var at det er kjekkere å være to, som kan motivere hverandre, slik at jeg faktisk kommer meg opp. Planen var igjen å gå innover på grusvei og kjapt opp. Men så pratet vi sånn at vi glemte å svinge av og etterpå traff vi en meget hyggelig gammel mann som forklarte oss en alternativ vei. Det var å gå turstien mot Grimslifjellet og rundt et vann. Kort fortalt var det tidenes omvei, samt at løypa var lagt om, så vi var egentlig fornøyd med at vi klarte å komme oss tilbake til bilen….

Vær forsiktig når du klatrer over gjerdene, piggtråd har en tendens til å lage hull dersom du ikke løfter beina høyt nok.
Det var en flott turdag, vindstille og strålende sol. Hot like hell, i september…
Jeg svettet bøtter og spann, men måtte rasjonere vannet. Jeg drikker sjelden vann i utmark hvor det går mye dyr og hadde tatt med litt lite, så ikke sekken skulle bli altfor tung.

Men så en morgen våknet jeg og tenkte at idag skal det skje. Jeg skal opp på Dyranuten om det så blir det siste jeg gjør!! En sånn skråsikkerhet så tidlig på morgenen er sjelden smart og ihvertfall ikke gjennomtenkt. Jeg for opp, som om huset stod i brann, og på kort tid satt jeg i bilen. 4 knekkebrød med brunost skulle være både frokost og lunsj, og kaffien drakk jeg underveis på kjøreturen. Jeg var mildt sagt glassklar og hadde lagt en plan.

Jeg har ingen bilder fra oppstigningen til Ramsfjellet, det var ingen sti og relativt bratt. Jeg snublet og datt flere ganger, men kom meg til topps uten verre skader enn kutt og blåmerker.
Nedturen gikk bedre, men her var mye myr. Sliten som jeg var, tråkket jeg rett over, siden jeg knapt kunne bli våtere.
Lykken var stor, da jeg igjen kom inn på merket løype mot Grimslifjellet.
Og snart var jeg over på grusvei, men hadde fremdeles langt å gå.

Lang historie kort, jeg kom meg opp til både Dyranuten og Ramsfjellet. Det kan nok diskuteres hvor smart det var, jeg slet meg gjennom 6 timer på tur i solsteiken. Uten solbriller, solkrem, skikkelig matpakke og nok væske…. Dessuten med altfor mye klær og feil sko. Et godt tips for å ferdes i dette området, er høgstøvler. Høye fjellsko sank for dypt i myra, så våt ble jeg. Men jeg gjennomførte, som var målet. En vis mann sa engang at selv den lengste reisen starter med et enkelt skritt. Jeg vil legge til at noen ganger må man kanskje gå tilbake og gå det første skrittet flere ganger før man kommer frem. Så det viktigste blir å ikke gi opp om det ikke går som planlagt første gang…

Uendelig lang tilbaketur på asfalt for å komme bilen, som fortsatt stod ved Skjelbreitjørna.
Det var kun rognebærene som gav en følelse av høst, det var minst 24+ grader i sola.
Jeg vurderte å gå ned til den gamle veien for å få et bedre bilde, men orket ikke å gå de ekstra metrene.

HALLELUJA, 3,8 km til 330 millioner…

Idag har jeg syklet tidenes mest fjollete sykkeltur… Sjelden har jeg ledd så mye og så godt som da jeg sammen med min eldste sønn testet ut Statens vegvesen sin storsatsing her på Nord Jæren. De bygger nemlig Norges fineste og dyreste sykkelvei. Nylig åpnet den første strekningen på 3.8 kilometer og siden jeg gikk glipp av snorklippingen, var tiden kommet for å teste den ut. Men hvor i alle dager var den???

Han så en smule betenkt ut, siden sykkelen ikke var brukt på mange år. Gir og kjetting var rustent, men motoren virka bra.
Vi bor liksom på feil side av Sandnes, derfor må sentrum krysses.
Dette var for langt, motorveien skulle IKKE krysses (ifølge kartet jeg fant på nettet).

Jeg sykler mye, og det siste 5 årene har det blitt mange turer mellom Sandnes og Stavanger. Jeg bor nemlig i den ene, men jobber i den andre. Det verste jeg vet er å sitte i kø på motorveien, derfor fant jeg ut at jeg sitter heller en time på sykkel hver vei, enn i bilen og irriterer meg. Så jeg ble veldig spent på den nye «ekspress sykkelvei». Tenk om jeg nå kan bruke kun 30 minutter hver vei??!!

Vi fant ihvertfall skiltene…
Første sykkelreprasjon kom da vi nærmet oss Kvadrat. Der ligger også Biltema…

Så da jeg hørte at den første delen av veien var åpnet, overtalte jeg eldstemann til å bli med. Jeg lokket med en Biltema burger, til svenske priser. Det har jeg aldri spist, men jeg ler like godt hver gang jeg ser skiltet… Det er henger liksom ikke helt sammen, bil og burger. Og hvorfor svenske priser? Er det for oss stakkars vestlendinger, som ikke kan Harry handle på grensen? Men det er det vel ingen som kan i disse tider??

I fint driv over brua ved IKEA.
Flagget til topps, vi fant starten på den nye sykkel veien. Veldig usikker på hva den egentlig heter, sykkelstamvei på noen skilt og sykkelexpressvei på andre.. Både med og uten x…
Fancy avkjørseler og mange service stasjoner var det mye av. Vi undret oss litt over hva man kunne få utført på stasjonen, siden den ene sykkelen kunne trengt full service. Men vi fant ingenting.
Så langt, men ikke lenger…

Vi fant sykkelveien, men til den prisen hadde jeg ventet noe mer. Kanskje vinger på sykkelen eller at himmelens basuner lød… Istedet var det en tom og flat strekning, med mye støy fra motorveien. Dessuten ble jeg usikker på hvem den nye veien er beregnet for, tur syklister har det ikke travelt og de som skal på jobb tenker mest på kortest mulig vei fra A til B på de sykkelveiene som allerede finnes. Jeg vet at jeg aldri kommer til å sykle denne veien når den engang står ferdig, det er tidenes omvei for meg. Jeg kommer til å fortsette å tråkke gjennom Strandgata, selv om jeg gjerne skulle sett at de brukte noen av millionene på sikring av syklister der…

Fint tenkt at vi kan sykle i express fart her.
Fina veret og flade veien…
Man kan ikke kjøpe bildeler på Biltema Forus, men hamburgere har de…
Endelig fekk han lønn for strevet..

Det ble ikke mindre humoristisk da vi kom til den nye, flotte Biltema butikken, som ligger like ved den nye sykkelveien på Forus. Det er visstnok en lang og komplisert historie, som involverer både fylkesmann og politikere, så den dropper jeg her. Men burgeren smakte fortreffelig, etter en lang og strevsom tur med el-sykkel på Norges dyreste sykkelvei. Av en eller annen merkelig grunn satt jeg å tenkte på fortellingen om Keiserens nye klær, men jeg er usikker på hvorfor… Ta deg en tur og se selv…

For at enkelte skulle greie å trø hjem, måtte vi innom Biltema ved Kvadrat og kjøpe et comfort sykkelsete og verktøy til å bytte med. Der hadde de både bil og sykkel deler, i motsetning til en annen Biltema butikk…
Det blei Strandgata hjem og kjappest mulig gjennom sentrum.

På tur mot det stora berget….

Det startet med at han på 7 spurte om jeg noensinne hadde gått opp til «det svære fjellet». Fjellet han refererte til, ligger godt synlig fra bilveien mot Hommersåk og ser unektelig litt umulig ut å bestige. Fra veien ser man bratte sider og det ser veldig høyt ut. Han hadde lyst på en tur opp dit, mest fordi han ikke trodde at det var mulig å komme seg opp. Men det er det, her ligger nemlig Storaberget turområde med alle sine løyper. Jeg er glad i å gå i området, særlig om sommeren. Det bugner av blåbær, har et fantastisk badested i Grindavatnet, mye gammel historie og fin utsikt. Da jeg begeistret la turplanene fram for resten av gjengen, sukket min eldste sønn og sa: «Åja, det er den turen som er en eneste lang oppoverbakke»….

Det er en liten parkeringsplass nede ved gårdene, men i disse virustider var den full midt på en ukedag. Da kan man parkere oppe ved hovedveien mot Hommersåk.
Det er kart over området for alle som ikke er kjent. Det er mange muligheter for tur, men de fleste går Storaberget, Grindavatnet eller begge. Løypene er godt merket.
Det er lett å få en 7 åring til å gå, bare gi ham en hund han kan leie på.

Turen starter ved Hogstad og her er satt opp informasjonstavle samt en liten parkeringsplass ved gårdene. Vi fikk ikke plass der, så vi parkerte langs veien. Det var meldt flott vær, men yr.no bommet som vanlig. Men selv om det kom noen regn/hagelbøyer og blåste friskt, var det godt å komme seg ut. Dessuten ble været bedre utover dagen. Turen starter på grusvei ned langs et sandtak og gjennom en grind ut i terrenget. Det går sau på markene, så her må hunder holdes i bånd. Vi hadde lånt med oss Toby, mitt lille barns border collie på 1 år, så tempoet var kvasst. Men det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover og snart kommer man til de første kulturhistoriske minnene.

Tyskerne bestemte allerede i 1941 at det skulle bygges et vannverk fra Grindavatnet og Lomstjørn. Her skulle man få 800.000 kubikkmeter vann i året. Dette er den gamle kontrollstasjonen og ikke glem å se inn vinduene, veggene innenfor er flott fliselagt.
En av grunnene til at turen bare kalles «en einaste lang oppoverbakke» hos guttene…. Det er ulent terreng, men ikke brattere enn at alle klarer å komme opp.
Det gjelder å holde tungen beint i munnen når man går over demningen, ellers blir det fort et ufrivillig bad….
Flere minner fra krigens dager….

Turen til Storaberget inneholder både ny og gammel historie, særlig er det mange synlige spor etter vannverket tyskerne bygde under krigens dager. Anlegget hentet vann fra både Grindavatnet og Lomstjørn, og det var av ypperlig kvalitet. Det finnes mange steder underveis hvor man kan se demninger, bygninger og tunneler. Det er ingen informasjonsskilt som forteller historien, så her får man bare ta fantasien til hjelp. Grindavatnet ble lagt ned som drikkevannforsyning rundt 1970, så nå er det bare minnene igjen. Jeg liker denne delen av turen og har mine faste punkter som må undersøkes på vei oppover. Han på 7 er like engasjert og vi diskuterer ivrig både krig, fred og hvorfor vi trenger vann.

Storaberget består av tre sider som er så bratte og steile at det er umulig å komme opp. Kun på østsiden er skråningen slak, derfor bygde man en lav steinmur der.
Ifølge min eldste sønn er dette nedgravde munker. Han har siden han var barn, tenkt at det er toppen av hodet med den karakteristiske hårkransen, ute i myrene. Munkene ble begravd her for å beskytte turgåere og det synes jeg en fin tanke.

Når man har gått opp noen av bakkene og passert et par av vannene, deler stien seg. Da går man enten mot toppen eller mot Grindavatnet. Jeg tar som regel toppen først og vannet etterpå, men det var ikke et alternativ idag. Vi siktet oss inn videre oppover og kom etter kort tid til bygdeborgen. Det er ikke annet enn en lav steinmur, men er den best bevarte av alle de 5 borgene i Sandnes. Hit dro menneskene som bodde i området når det var krig og ufred. Med husdyr, mat, utstyr og våpen «holdt de fortet» for over 1500 år siden. Kanskje det var her vi skulle gått i dekning for koronavirus?

Toppen nådd, til stor begeistring for han på 7. Men det var kaldt vind, så vi trakk nedover for å finne en lun plass til å spise nistepakke.
Men først familiefoto..
Absolutt ALT smaker godt på tur….

Utsikten utover Lutsivassdraget er flott.

Vi gikk samme vei ned som opp. Da er det jo egentlig bare en «eneste lang nedoverbakke» og det kan man like. Turen er ca 6-7 kilometer lang og tar omlag 3 timer. Det er mulig at både lengde og tidtaking kan tas med ei klype salt, ifølge ungene mine er jeg ubrukelig på begge deler. Det er som tidligere nevnt en fantastisk fin tur, men kanskje ikke den man starter med dersom man ikke er vant med å gå i fjellet. For det er noen seige bakker opp….

Det er mange fine steder å bade, synd at jeg glemte badetøy. Men Toby badet for begge.
Da vi nærmet oss sandtaket, kom sola frem.
Avslutningen på turen er som du sikkert har gjettet, en LAAAANG oppoverbakke…

Å hjul med din glede….


Jeg er en av de mange som synes at julen kan være litt vanskelig. Da er det kjekkere med romjul, med flere fridager og garantert fritt for ribbefett og marsipan. Det la ingen demper på planleggingen at det var meldt dårlig vær, jeg hadde nemlig bestemt meg for å sykle en tur jeg har tenkt på i flere år. Det har virket som en kjekk liten runde i nabolaget. Siden kortreist ferie er in i tiden og jeg hadde akutt behov for å bevege meg, pakket vi sykkelen. Han på 7 hadde fått ny sykkelhjelm til jul og var gira på å prøve ut den.

Første stopp ble å få den unge og spreke til å krype inn i bilen for å hente brillene mine, for nå er det ikke bare bilkjøring som krever bedre syn…
Vått og surt, men endelig var vi klar.

Turen er en runde, fra Sandnes til Stavanger, båt over til Hommersåk og tilbake til Sandnes. Det er en grei og lettsyklet tur uten de bratteste bakkene. For oss ble det en 2 dagers tur og det anbefaler jeg alle andre å gjøre også. For med en gang man legger til en overnatting, kommer feriefølelsen. En natt på fint hotell er alltid kjekt, særlig når det har svømmebasseng…

Vi styrte unna Hinna svingene og syklet heller indre vei.
McDonald’s i Hillevåg var et passende sted for en rast. Maten var ikke noe å skryte av, men musespill og mange nye venner gjorde at pausen ble LAAAANG. Det var gjemmeleken og andre leker, snart krelte det av barn både over og under bordet.

Jeg sykler mellom Sandnes og Stavanger flere ganger i uken når jeg skal på jobb. Det er en helt grei tur langs riksvei 44, men trafikken kan være heftig. Heldigvis syklet vi på en søndag, det ble nemlig ikke noe av at vi tok den lange og vakre ruta langs sjøen. Det var en kombinasjon av skikkelig surt vær og at han på 7 var sliten da vi kom til Norestraen. Da lurte han på om det var langt igjen… Eh, ja det er veldig langt igjen…

Vi gikk i alle oppoverbakker, både små og store. Sånt tar tid…
Jeg har aldri hatt tid til å studere detaljer i arkitektur før nå…..
Stavanger og en vantro 7åring som knapt trodde vi endelig var fremme….

Vi brukte fire ganger så lang tid på turen, som det jeg gjør på vei til jobb. Men det var bare fint, vi hadde det ikke travelt. Innsjekking på hotellet var etter 3 og det rakk vi akkurat. Det var såvidt enkelte hadde tid til å henge opp regntøyet på rommet, før vi lå i boblebadet. Jeg burde kanskje si noe om hvor godt det var å pleie en sliten kropp, men jeg følte meg ikke særlig sliten….

Jeg fikk sendt opp tøfler og badekåpe, andre hadde medbrakt.
Jada, jada, jada… Life is good…

Neste dag regnet det enda mer, noe jeg ikke trodde var mulig. Men vinden hadde roet seg, heldigvis. Vi syklet gjennom Stavanger sentrum og langs kaien, til vi fant båten til Hommersåk. Vi fant oss fort tilrette og med et høyt «Hallais Captain» fra mitt reisefølge, var turen sikret. Jeg hadde kjøpt billett på nett og betalt for begge +sykkel. Det var ikke nødvendig, så nå er jeg lovet en gratis tur neste gang jeg kommer for å ta båten. Sånt lige me….

Stavanger var fremdeles julepyntet.

Det var båten også, mens regnet øste ned.

Det var god plass til syklene våre på dekk, men om sommeren kan det nok være trangere om plassen. Foreløpig gikk sykler gratis.

Etter en lunsjpause på verdens koseligste kafé på Hommersåk, var vi klar for siste innspurt. Det er fin sykkelsti helt inn til Sandnes, men det hjalp lite. Spørsmålene haglet, om hvorfor vi ikke tok bussen, hvorfor han ikke bare kunne dra direkte hjem til mamma, hvorfor ikke jeg kunne sykle bånn gass å hente bilen for så å hente ham? Men mest sang han, både kjente og ukjente sanger. Så humøret var uansett bra og sånt smitter veldig.

Ikke bare har de den kuleste retro innredning på favoritt kafeen på Hommersåk, de har også de beste bakverk jeg vet om. For ikke å snakke om isen..

Turen kan og bør sykles av alle. Her er mye flott natur, i tillegg til alle opplevelsene du kan få med deg i begge byene. Ikke minst er båtturen fantastisk, vi fikk sett både Usken, Uskekalven og enda et anløp jeg ikke husker navnet på. Vi så brennmaneter og mye fugler. Og da vi endelig kom hjem, våte til skinnet men godt fornøyd med turen, hadde vi planlagt øyhopping med telt i Stavangers flotte skjærgård. Men jeg tror vi venter til sommeren og LITT bedre vær…

Bjelland sletta var lang som et vondt år for enkelte…