Eksponeringsterapi på Skomakernibbå

Jeg har mange ganger tenkt, at livet hadde vært så mye enklere, dersom jeg var glad i å strikke. Aller helst sittende godt plassert i sofaen foran TVen, med begge beina på bordet og noe godt i glasset… Det ser veldig kjekt ut, null stress og mas. Men av en eller annen grunn, er jeg født med en egenskap som får meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke vil. De ting som jeg er redd for eller har mest lyst til å unngå, rett og slett det som fagfolk kaller en fobi. Mottoet mitt er blitt «FACE YOUR FEAR» eller «sjå dauen i auga» på godt norsk

Bilturen fra Hjelmeland opp til Hagalid, var på smal og svingete vei. Heldigvis møtte jeg ingen motgående biler, så jeg nøt turen.

Det var usedvanlig lite bil på parkeringsplassen, noe som kan skyldes at det var tidlig på morgenen. Prisen var billig; 100,-som ble betalt med vipps.

Det står info skilt om turen, samt området. Bonden var allerede i gang med traktoren ute på jordet, og jeg var imponert over både arbeidslysten og utsikten.

Det går greit med både edderkopper og slanger, men jeg liker ikke høyder. Turer som innebærer utsikt til «fritt fall på hundrevis av meter», gjør meg skjelven i knærne og tungpustet. Jeg får en følelse av at uansett hvor langt vekke jeg er fra kanten, så vil fjellet rase ut. Det er som om stupet drar meg mot seg og jeg faller innvendig. Det hindrer meg allikevel ikke fra å oppsøke turmål som er kjent som luftige, både i inn- og utlandet. Jeg har gått til Kilimanjaro, Ben Nervis, Teide, Prekestolen, Kjerag, Trolltunga, Besseggen, Galdhøpiggen og mange andre topper kjent for fin utsikt og mange høydemeter. Men du ser meg aldri sitte på kanten og dingle med beina, og jeg har ingen selfie med stupet rett bak meg..

Turen startet på god traktorvei og det var en usedvanlig vakker morgen.

Stigningen i starten var absolutt overkommelig.

Men det ble brattere etterhvert og siden det fremdeles var frost om natten, var stien dekket av isglasur. Derfor sendte jeg som vanlig en lengselsfull tanke til broddene som lå i bilen.

Skomakernibbå nevnes gjerne i samme slengen som Prekestolen og Kjerag, men er nok ikke like populær. Det synes jeg er rart, for her er både svimlende stup og fantastisk utsikt over Jøsenfjorden 700 meter under deg. Turen er akkurat passe lang og krevende, slik at man utfordres litt, samtidig som den er overkommelig for de fleste. Høydeforskjellen er 400 meter og turen er 5,7 kilometer lang, en vei. Estimert tid på tur er visstnok 5 timer, men sånn er jeg lite opptatt av. Jeg bruker den tiden det tar og stopper når det passer meg. Det må man tross alt, når man driver eksponeringsterapi….

Utsikten var belønningen for bakken jeg sleit meg opp og det kilte litt i magen.

Øksnafjellet er rett under 800 meter høyt og fra det høyeste punktet (som jeg selvfølgelig måtte stå på..) er det fint og lettgått innover mot utkikkspunktene.

Det var fortsatt et snev av vinter innover.

Jada, jada… Jeg MÅTTE jo bare ut på kanten for å kikke ned i dypet… Blei litt svimmel, kjente jeg..

Som barn var jeg alltid glad i fjell. Det var tross alt verken særlig høye eller bratte stup her på Jæren, men det var allikevel spennende å komme på toppen. Redselen for høyder kom etter at jeg fikk barn, plutselig tenkte man konsekvenser av alt man gjorde og alle de valg man tok. Jeg hadde livlig fantasi og spilte filmen ut, enten det var barna eller jeg som stod på kanten av stupet. Det har ikke blitt mindre ettersom jeg har blitt eldre… Dessuten har det en tendens til å balle på seg, for har man en fobi, er det fort gjort å få flere. Plutselig liker man ikke tunneler, man blir redd for å fly, eller greier ikke sove på ferjer, dersom lugaren er i bunnen av båten (noe de ofte er). Egentlig er hele livet en risikosport, dersom man tenker på alt som kan gå galt!!

Sklir man utforbi her, er man heldig dersom man stopper før man havner i Jøssingfjorden….

Jeg trodde egentlig at dette var Skomakernibbå, jeg har tross alt sitt mange bilder av folk som sitter og dingler med beina her. Aldri i livet om det hadde vært meg…

Glad og lykkelig over «been there, done that» gikk jeg opp til varden for å spise nistepakken og beundre utsikten med trygg grunn under baken.

ALT smaker godt på tur, men ekstra godt er det med hjemmebakt brød med smør og ost, samt Rett i koppen-kakao.

Eksponeringstrening er sentral i kognitiv adferdsterapi, som jeg har brukt mye i jobbsammenheng. Jeg skal ikke gå inn på dyptpløyende teorier og fagspråk, for egentlig er det ganske enkelt. Man skal bare utsette seg for det som gir angst og bli i situasjonen uten å flykte. Metoden krever god planlegging og systematisk trening, så jeg begynner å bli ganske god på det. Jeg har nok et stykke igjen før jeg vurderer å hoppe i strikk eller fallskjerm, men jeg greier i hvert fall å stå i stige og skifte takpanner uten å bli kvalm. Dessuten har jeg gjennomført turer som jeg egentlig ikke trodde jeg ville klare, slik som Bessegggen og Kjerag. Det er jeg riktig så stolt av.

Under matpausen ble jeg litt usikker på om jeg faktisk hadde vært på rett plass. Det hadde jeg ikke, men heldigvis fant jeg frem tilslutt.

Da tenker jeg at det er rett plass… Med stigende puls og kaldsvette kikket jeg ned på Skomakernibbå. Det er strengt forbudt å gå utpå, steinen er ustabil og farlig.

Sagnet forteller om en dømt skomaker som skulle benådes, dersom han greide sitte ytterst på nibbå og reparere et par sko. Da han var nesten ferdig, såg han et brudefølge som rodde utover fjorden. Det må ha vært noen han kjente, fordi han lente seg i hvert fall så langt ut, at han falt ned i avgrunnen. Shit happens….

Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg gidder å utsette meg selv for ubehaget. Hva er egentlig poenget med å kjenne på angsten, med pustevansker og hjernetåke, samt en lammende skrekk for å falle? Jeg har tenkt mye på det og kan vel bare konkludere med at det er veldig godt etterpå. Sjelden er jeg så høy på livet og takknemlig for de enkle ting, som etter at jeg har utsatt meg selv, for noe som jeg oppfatter som livsfarlig. Trangen til å legge meg flat og omfavne Moder Jord, er stor, veldig stor. Jeg ser på omverdenen og meg selv med tålmodighet og kjærleik, og livet er trygt og godt. Derfor småløp jeg nedover fjellsiden og sang høyt i bilen hjemover. I hodet svirret planer om Mount Everest eller andre «hårete mål», for klarte jeg Skomakernibbå, er ALT MULIG!!! Så nei takk til strikking og sofa, livet utforbi komfortsonen er definitivt verd anstrengelsen. Det er i hvert fall der man blir best kjent med seg selv, på godt og vondt….

Det er mange og høye bratte stup langs løypa.

Man har en fantastisk utsikt over Ryfylkebassenget.

Det var herlig å komme ned på nesten flat mark igjen.

Jeg tok meg tid til både en hvil i gresset og lukte på blomstene. Født på ny, nesten….

Disse to så veldig godt fornøyd ut, med å hvile under treet. De trenger neppe eksponeringsterapi eller annen type behandling, manglet bare strikketøyet..

Alene på Hesten.

Det finnes noen turer som skiller seg ut blant alle de andre og dette er en av dem. Her får man urørt natur, total stillhet og dersom man er heldig med været, panoramautsikt i alle retninger fra toppen av Hesten. For meg ble turen gjennom Gitlandsåsen Naturreservat en opplevelse, både fordi det var et ukjent område og fordi været viste seg fra en skikkelig dårlig side. Men været var noe av det som skapte stemningen og pakket både meg og naturen inn i bomull.

Dagen startet tidlig, siden det var meldt full storm utover dagen. Med kaffi i bilen og Meat Loaf på full styrke, gikk turen gjennom Ryfast som en lek..

Det er en stor og gratis parkeringsplass i enden av Lerangsvatnet. Det var god plass.

Det finnes flere løyper man kan gå for å komme seg opp på Hesten. Den mest vanlige er fra Botsheia og den er også en del kortere enn fra Lerang. Men jeg ville gå gjennom naturreservatet, som er Rogalands største. Her finnes en furuskog, som er unik på mange måter. For det første er den stor og naturlig (det antar jeg betyr at den ikke er plantet) og for det andre ligger den lavt (i høydemeter over havet). Dessuten antar man at denne type skog opprinnelig fantes i alle land rundt Nordsjøen, men at den er borte på grunn av sivilisasjonens utvikling. Gammel og vernet skog, kan det bli bedre enn det, tenkte jeg?

Det var både en tiur og en hare på skiltet, så jeg var veldig spent.

Dessuten er det godt merket og tilrettelagt.

Starten gikk som en lek og jeg antar at det er dette som kalles «ren plankekjøring».

Skogen skuffet ikke… Det var myk bunn å gå på og høyreiste trær. Det var sildrende bekker og brusende elver. Våt myr og nakne berg skapte variasjon som gjorde løypa spennende. Det var store, stille vann til å bade i. Men mest av alt var det stillhet. Sånn «stille som graven» følelse. Det var litt på grunn av tåken, som lå lavt og trolsk over fjell og vann. Dessuten var det tidlig morgen, så kanskje alle fuglene sov? Både hare og tiur glimtet også med sitt fravær, så jeg kjente meg som det eneste levende vesen i mils omkrets. Ikke var det vind eller regn, så elva og jeg var det eneste som lagte lyd i skogen.

Jeg brukte mye tid på å studere trær, de var alle forskjellige i stil og utforming.

Jeg var imponert over tilretteleggingen.

Har du lagt merke til hvor anderledes en tur blir når man går alene? Jeg har som turleder for Turistforeningen ofte med meg grupper, hvor vi praktiserer «mindful walking» eller «gåing med oppmerksomhet». Da slår vi av mobilen, slutter å prate og vender oppmerksomheten innover. Ofte oppleves turen på en helt annen måte; man ser mer, hører naturens lyder bedre samt føler kroppen med oppmerksomt nærvær. Det gir en ro og fred både i kropp, sinn og sjel. Det tror jeg vi alle har godt av innimellom, i dagens travle samfunn med krav til prestasjon på så mange måter. Stillhet er gull verdt, spør du meg..

Det er flere steder tilrettelagt for telting og jeg noterte flittig mentalt til neste gang.

Jeg hadde en liten omvei for å sjekke ut Melingstølen, men det var ikke mye å se.

Jo høyere opp jeg kom, jo mindre sikt var det rundt meg… Stemningsfullt og vakkert.

Jeg ante ikke hvor høy Hesten var, alt lå i tåken. Men da det begynte å gå bratt oppover, tok jeg det som et godt tegn på at jeg nærmet meg.

Og selv om sikten var dårlig, var det aldri problem å finne frem.

Turen opp på Hesten var lang og til tider krevende. Men jeg hadde all verdens med tid og ingen andre å ta hensyn til. Det var ingen som klagde på været eller foreslo at vi burde snu. Ingen som syntes at jeg gikk for seint eller for fort eller i feil retning. Ingen som syntes myra var for våt eller bakken for bratt.. Jeg sulla rundt i min egen lille boble og var riktig så lykkelig.

Med nesa omtrent plantet i skogbunnen, studerte jeg alle detaljer i skogen «min» og se så vakre de var….

Ingen skilt ved varden, men heller ingen sti videre. Panoramautsikten var meget begrenset, derfor antok jeg bare at jeg var på Hesten.

Nedturen gikk meget raskt, for NÅ kom regnet i bøtter og spann.

Og smilet ble ikke mindre fordi om jeg var skikkelig, skikkelig våt.

Jeg kom meg på Hesten, tror jeg ihvertfall. Turen dit var en stor opplevelse og jeg kommer igjen. Da har jeg lyst til å ta med meg flokken min, venner og familie. Det kommer til å bli en helt annen opplevelse, enn turen alene. Sikkert like fin, og hvis jeg er riktig heldig, skinner sola og utsikten er upåklagelig. Min dag endte på sofaen, med Netflix og drinker servert av mitt lille barn. Ute raste uværet, og både ferjer og fjelloverganger var stengt. Jeg nøt roen inni meg og følte meg fremdeles alene på Hesten.

Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro.

Endelig Ryfast, JIPPI !!

Ryfylke er den nordøstlige delen av Rogaland, som har Forsand i sør og Sauda i nord. Skjønt jeg er usikker på om Forsand fremdeles tilhører Ryfylke, eller om det er blitt endret siden de nå er en del av Sandnes kommune… Noen som vet? Jeg er nok ikke den som har vært flinkest til å bruke de flotte turområdene som finnes lenger nord. Særlig ikke dersom det innebærer ferje eller kjøring i mer enn 30 minutter… Derfor har det blitt veldig få turer over fjorden for å utforske topper og daler, skoger og fjellvann. For Ryfylke er et eldorado for frilufts entusiaster og alle som er glad i vakker natur.

Det var ikke så bratt nedover og oppover som jeg hadde trodd, alltid greit å vite når man kjører et gammelt vrak som helst må ha drahjelp når det blir for bratt….

Det er strengt forbudt å stoppe i tunnelen for å ta selfie, da går alarmen og kjørefelt blir stengt. Dette har visstnok vært et problem, særlig i det blå lyset og her hvor veggene er stilig dekorert. Godt jeg hadde medbragt fotograf….

Derfor har jeg ventet i spenning på den nye tunnelen som skal gjøre Ryfylke mer tilgjengelig for oss søringer. Det er ikke fordi jeg tenker at det blir så mye billigere enn ferjen, for det tror jeg ikke at det blir. Men man slipper ferjekø og det går raskere, ser jeg for meg. Dessuten er Ryfast foreløbig verdens lengste og dypeste undersjøiske tunnel, så jeg har gledet meg veldig til å ta en prøvetur. Det tok litt tid før jeg fant ut hvor tunnelen gikk fra og jeg måtte forhøre meg med en kollega som hadde løpt i den, så dersom du lurer, er det Hundvåg…. Det vil komme tunnel fra Motorveien, men foreløbig er det gjennom Stavanger, over alle broene og utallige rundkjøringer før man finner nedkjørselen til tunnelen. Fremdeles en dagstur, altså…..

Turen rundt Liarvatnet, som jeg egentlig hadde planlagt, ble avlyst pga snø.

Jeg forberedte meg for langtur, med niste kjøpt på bakeri, siden jeg har som mål å spise tomt skuffer og skap etter jul. Så utvalget hjemme var ikke mye å skryte av og turfølget nektet å bli med, dersom vi ikke hadde noe annet enn julekaker med på turen. Det var skikkelig langt å kjøre, syntes jeg og særlig fordi vi kjørte feil på Jørpeland. Men tur er tur og snart spant vi oppover de bratte bakkene mot Liarvatnet. Veien ble ganske fort belagt med is og snø, heldigvis er vraket godt skodd med piggdekk. Det er verd hver krone, selv med piggdekkavgift i Stavanger kommune…. Til vår store overraskelse var det full vinter på toppen.

Vi var ikke kledd for snø, unntatt han på 7 som hadde både ull, heldress og lue.

Det var altså skikkelig kaldt og jeg følte virkelig at vi var langt hjemmefra.

Men jeg fikk slått fast at det er utrolig mange fine turmål, når bare våren kommer..

Det ble ikke slik jeg hadde trodd, men blir det noen gang det? Istedet for langtur fikk vi ha snøballkrig samt bygge vinterens første snømann. Maten ble spist mens vi satt i bilen og planla fremtidige turer, bading og teltliv. Jeg var mest forundret over hvor mye snø som var her og at vi ikke har sett en snøfille hjemme. Andre skulle ønske tunnelen hadde åpnet før jul, slik at vi kunne dratt opp hit og fått litt julestemning i Winter Wonderland. Vi satt i bagasjerommet på bilen og drakk kakao, mens han på 7 veltet seg i snøen. Jeg fikk plutselig veldig lyst til å gå på ski…..

Han så ikke helt fornøyd ut, vår lille hvite venn….

Mens andre var godt fornøyd med kakao på parkeringsplassen…

Jeg vet ikke om jeg kommer til å dra mye mer til Ryfylke enn jeg har gjort tidligere, men jeg har mange planer om det. Ryfast tunnelen var kjekk å oppleve og foreløbig er den gratis å kjøre gjennom. Senere vil det koste ca 134,- hver vei og vil fremdeles kreve litt mer planlegging fra min side enn en tur til Gramstad. Men jeg er ihvertfall glad jeg ikke kjører lastebil, det kostet flesk… Det ble en kjekk, men annerledes tur enn det jeg hadde sett for meg, mer roadtrip enn friluftsliv. De 14,3 kilometerne under Boknafjorden var skikkelig spennende og tunnelen er et imponerende byggeverk. Nå venter jeg med spenning på at resten av anlegget skal åpne i februar, så får jeg enda kortere vei til snøen og Ryfylke….