På juletrehogst i Hjelmeland.

I år har jeg vært ekstra tidlig ute med å skaffe meg et juletre. Ikke fordi regjeringen oppfordret til å gjøre litt mer utav julepyntingen i år, men fordi mitt lille barn ønsket å dra til Hjelmeland for å hogge tre sjøl, tidlig i desember. Det kom som en overraskelse på meg, men hun hadde en baktanke med turen, som ikke handlet om sjølhogst. For egentlig har jeg jo juletre. Det ligger i 3 deler på loftet, ferdig med lys og garantert fritt for duften av gran og nålefelling. Litt sånn kjapt «plug and play», så er det «Du grønne, glitrende tre god dag»… Men jeg tente raskt på ideen, for å hogge sitt eget, det er så mye mer enn bare å få et tre inn i stua.

Første stopp ble Jørpeland, eller Prekestolen Village, som de liker å kalle seg. Her bunkret vi opp mandariner, nisseluer, sukkerstenger og annet som trengs for å få julestemningen på topp.
Kjøreturen er flott og det var «blåtimen» hele dagen. Da passet det bra at Elvis sang «I will have a blue Christmas without you»på anlegget…

De fleste trær står i en skog, et stykke fra folk. Da får man både naturopplevelsen og trim for å finne et tre. Dessuten er det hardt arbeid å sage ned treet, når man endelig har greid å bestemme seg, som betyr mer trim. Fordelen med å finne et tre ute er at det er lettere å se om treet egentlig er fint. Hvem har ikke stått på Plantasjen eller Coop og syntes at alle trærne er like fine, slik at man bare rasker med seg første og beste? Det var derfor jeg gikk over til plasttre, etter endel kjøp hvor treet var flatt på ene siden, skeivt eller knapt hadde greiner. Men det beste med å hogge sitt eget tre, er at man kan legge mye annet inn i opplevelsen, for eksempel en roadtrip til Strandalandet.

Det var et svært område på Husstøl, med trær vi kunne velge mellom.
Jeg hadde sett for meg å studere hvert tre nøye for å være helt sikkert på å velge det fineste. Men enkelte andre valgte og de var helt enige, dessuten 100% sikre på at det var dette som var vakrest. Det er mulig at det hadde noe med plassering å gjøre, siden det stod rett ved siden av veien… Jeg gav meg uten diskusjon.
Han på 8 hadde gledet seg lenge til å få lov til å felle et tre.
Men det ble for tungt, så da måtte enkelte andre overta (som OGSÅ hadde gledet seg).
Da er julen redet for store, små og firbeinte.

Hjelmeland er berømt for sine vakre juletrær og det er mulig at det har noe med klimaet å gjøre. Her vokser nemlig fjelledelgran, som er blitt nordmenns foretrukne juletre. Treet er slank og tett, med en aromatisk granduft, som jeg så frem til å kjenne i huset. Juletre hogges i stor skala, og leveres både i inn og utlandet. Faktisk kommer Norges juletrekonge fra Hjelmeland, men det var ikke ham vi kjøpte tre av. Da kom mitt lille barns baktanke opp, hun har nemlig en hund ved navn Milo. Det viste seg at Milo har en tante, med en eier som er juletrebonde. Her var det sjølhogst, vipps penger, trekk på nett og bind på bilen. Milo fikk løpe litt med slekta og eierne prate litt hund. Så da vi dro, var alle fornøyde.

Han var jublende glad over vinterens første snø.
Selv om vinterens første snømann så litt bedrøvelig ut….

Men turen vår var langt fra over, nå skulle vi finne et vann jeg kunne ta dagens julekalenderbad i. Turen gikk opp i høyden til Furevatnet og Bjødnabu, som ligger på 450 meter over havet. Da stod jubelen i taket hos han på 8, som hadde vært så optimistisk at han pakket akebrett. DET VAR SNØ!!! Ikke mye, men nok til at vi alle kjente julestemningen strømme på. Det ble aking og lek, et kjølig bad på meg, en kort tur i lysløypa og lunsj utforbi hytta. Området er godt tilrettelagt, (selv om toalettet var stengt), og benyttes både sommer og vinter til tur, skigåing, fiske og bading. Vi hygget oss lenge før det ble på tide å dra hjem med fangsten.

Det er ikke enkelt å ta juleselfie nybadet og i badedrakt, når både opptatte barnebarn, hund og eier skal med på bildet. Kaldt var det….
Da var det godt med varm drikke og mat, fin utsikt og benker å sitte på.

Jeg vet ikke med deg, men for meg handler julen om tradisjoner. I min oppvekst dro vi sammen med far og valgte, samt hogget treet selv. Det var en nabo av fars barndomshjem som hadde en liten skog og det var alltid spennende å finne det fineste treet. Jeg har nok ikke hugget så mange tre i voksen alder, men kanskje det kan bli en ny tradisjon fremover med sjølhogst på Hjelmeland? Det var i hvert fall en vellykket tur og skapte en god julestemning i oss alle. Lykke til med tre og pyntingen, enten det blir sjølhogst, kjøp ferdighogd, i plast eller naturell.

Se så fint det ble ?? passet akkurat inn..

Roadtrip på feil side av veien.

Jeg elsker å kjøre bil når jeg er på ferie. Det er noe med å ha friheten på fire hjul, uten å tenke på hvor mye bagasje jeg drar med meg. Gleden er enda større dersom det er et godt anlegg i bilen, slik at jeg virkelig kan trø til med god musikk. Mange har lurt på hvordan i alle dager jeg tør å kjøre bil i Storbritannia, siden de kjører på feil side av veien i forhold til oss i Norge. Det tenkte jeg å forklare her, samt å komme med noen enkle tips dersom du er en av dem som ikke har vurdert å kjøre i UK. Man trenger slett ikke være spesielt modig eller eventyrlysten, det holder at man har førerkort. Jeg har kjørt en del i Skottland, Wales og England, både med min egen bil og leiebil. Det har gått veldig bra, selv om mine barn anser det som et mirakel hver gang de kommer fra kjøringen min med liv og helse i behold….

Jeg hadde booket en liten og økonomisk bil, men de fantes ikke med automatgir. Så det ble istedet en 7 seters dieselbil, som slukte drivstoff og hadde trøkk i oppoverbakkene.
I Wales er alle offentlige skilt skrevet på både walisisk og engelsk. Walisisk har keltisk opprinnelse og de fleste lærer det som sidemål i skolen. Wales har rett over 3 millioner innbyggere, men det er kun ca 19 % som snakker språket.

Dersom du vil ha med egen bil, trenger du å dra et sted hvor det går ferje eller tunnel for å komme deg over. Det er trist at ikke ferjen fra Stavanger til Newcastle går lengre, for da var det lett å ta med egen bil. Selv om det egentlig er lettest og mest praktisk å fly over dammen og leie en bil på flyplassen. Vær forberedt på at dersom du har booket på forhånd, vil du mest sannsynlig ende opp med å betale mye mer når du henter bilen. Denne gangen hadde jeg valget mellom å kjøpe forsikring (som kostet nesten 3 ganger så mye som jeg hadde betalt for bilen) eller betale nesten 25 000 i depositum. Det ble forsikring, lite vits i å være på ferie uten penger på konto… Fordelen med leiebil er at du sitter på RETT side i bilen i forhold til kjøringen. Ulempen er at du må gire med feil hånd og at alt er motsatt av det jeg er vant med fra min bil. Det har vært slitsom å gire med venstre hånd og når man endelig får det til, skal man hjem og må bytte tilbake igjen… Løsningen var enkel, automatgir, som jeg leide for første gang da vi nettopp var i Wales.

Et bortgjemt sted som het Lock og hvor veien i teorien var to felt, men i praksis knapt nok bred til en bil. Jeg snirklet meg rundt svingene på vei opp mot Carreg Cennen Castle.
Carreg Cennen Castle lå på gården til Llewellyn familien. Her kjøpte man billetter til slottet, det var kafe som solgte sjøldyrket og hjemmelaget mat samt suvenir butikk. Eiendommen hadde vært i familiens eie siden 1700 tallet og var et imponerende syn.

Ikke start med å kjøre inn i storbyene. Jeg dro for noen år siden til London på telttur, med fullastet bil og 4 ungdommer. Vi kjørte via Danmark til Nederland og tok ferjen over. Jeg lot bilen stå på campingplassen og vi brukte offentlig transport for å komme oss rundt. Det kan være vanskelig å finne frem, særlig når det er 4-6 felt i hver retning. Det er et eget system med hvem ligger hvor i feltene, fartsgrenser (som ikke oppgis i km pr time, men miles pr hour, bare sånn i tilfelle du har egen bil og må regne om alle fartsgrensene…) og hvordan de skilter avkjørsler og påkjørsler. Jeg plasserer meg som regel lengst mot venstre, sammen med busser og andre store kjøretøy. Farten går opp jo nærmere høyre man kommer og endel kjører skikkelig fort. Bruk speilene flittig og bytt felt for å lage plass til de som kommer bakfra eller fra siden på innkjøringfelt på motorveier .

Tenby er en typisk sommerby og finnes det noe tristere på senhøsten enn det? Når alle turistene har dratt, iskrembutikkene har stengt og regn og vind sender alle innendørs?
Der satt han og speidet etter seler, hvaler, sjørøvere, iskrem og sol.
Det MÅTTE bare bli her ved kysten at vi spiste fish and chips. `Det smakte fortreffelig…selv om det vanligvis ikke serveres så mye dilldall til.

Det er stor forskjell på veiene, alt etter om man kjører i by eller på bygda. Jeg bruker alltid GPS og anbefaler det virkelig. De fleste biler har det som tilleggsutstyr og jeg har opplevd å betale mer for leie av GPS enn leie av bilen. Sist brukte jeg mobilen min og det fungerte perfekt. Det hjelper særlig godt når man har en «kartleser» på siden av, som forteller hvor og når man skal svinge. Da slipper man å stresse med å følge med to steder…. Jeg har alltid med en guidebok over området, slik at jeg har på forhånd plukket ut de stedene jeg vil besøke. Men det fantastiske med å kjøre, er at det dukker mest sannsynlig opp andre spennende steder underveis. Jeg liker å stoppe mye samt ta avstikkere fra planen. Google Map gjør det enkelt å finne frem (dagens reklame…)

I St Davids er gatene trange og ofte enveiskjørt. Det hjelper heller ikke på, at det meste av parkeringen skjer på gaten og ofte er det å smyge bilen fremover.
Den aller minste byen (med by status) i Storbritannia, er St Davids. Her er gode turmuligheter, surfing og et bra sted for å se på fugler. Men de fleste kommer for å besøke katedralen og ruinen av Biskopens palass, hvor pilegrimer har valfartet siden 1124. To turer hit tilsvarte en til Roma og tre turer hit var lik en til Jerusalem….
Man kommer seg rundt til alle de flotte stedene, hvor det ikke går offentlig transport, når man kjører selv. Vi dro ut til St Nons bay, som lå et stykke utforbi St Davids. Der var vi helt alene, ikke en turist i mils omkrets (bortsett fra oss…)

Det som gjør at det er enkelt og oppleves trygt å kjøre i UK, er den engelske mentaliteten. Jeg har bare gode opplevelser og selv når jeg roter for å finne frem, ligger i feil fil samt kjører i sneglefart fordi jeg ikke helt forstår hvor jeg skal hen, har jeg ikke opplevd å bli tutet på eller fått en langfinger ut vinduet. Det gjør jeg rett som det er her hjemme og ellers både i Danmark og USA. De smale og svingete landeveiene, med høye hekker og null sikt fremover, krever at man kjører SEINT. De fleste kjøretøy som kommer imot, vil gjøre sitt ytterste for å slippe deg frem først. Husk å smile og hilse, det er vanlig skikk og bruk her, uansett hvem som sitter bak rattet. Jeg setter stor pris på denne høfligheten og vennligheten i trafikken.

Når man kjører etter GPS velger den som regel den korteste veien. Det vil ikke dermed si den raskeste… Jeg har opplevd å havne på grusveier og langt ute i ødemarka. Men det er jo bare spennende og man kommer alltids frem til slutt.
Vårt fantastiske Bed&Breakfast, Melin Tregib, som lå i utkanten av Brecon Beacons nasjonalpark. Fordelen med å dra utenom sesongen, er at det ikke er vanskelig å finne overnatting, selv uten å booke lang tid i forveien.
Det ble kjøretur gjennom Brecon Beacons istedenfor fottur. Mildt sagt KALDT..
Siste stopp på roadtripen vår, ble kullgruven Big Pit. Den ble lagt ned på 1980 tallet og er nå nasjonalt museum. Vi fikk en guidet tur sammen med en tidligere gruvearbeider 150 meter under jorden og det var ikke noe for de med klaustrofobi eller som var over 1,80 m høye. Sør Wales hadde fra 1800 tallet opp mot 160 gruver, med ca 235 000 menn, kvinner og barn helt ned til 7 års alderen som jobbet og slet ned i mørket.

Ellers er det viktig å huske på at selv med pub kulturen som finnes overalt i Storbritannia, er promillegrensen 0, 8 i England og Wales, mens den er 0,5 i Skottland. Jeg er litt usikker på hvorfor den ikke er lik, men siden jeg ikke kombinerer alkohol og kjøring uansett, spiller det ikke noe rolle. Jeg har alltid sagt at dersom man kommer seg helskinnet gjennom første rundkjøring på feil side av veien, er mye gjort. Og jeg anbefaler alle som har lyst til å oppleve noe mer enn turiststedene i både England, Skottland og Wales, til å bruke bil som fremkomstmiddel. Det er billigere drivstoff enn hjemme og ikke bompenger på veiene. Parkering koster stort sett flesk i de større byene og ved turistattraksjoner, men alt i alt sparer man det inn på at man slipper å ta buss og taxi. Med fare for å bli stemplet som miljøsvin, JA TIL MER BILKJØRING I STORBRITANNIA…..

Et sted på bygda i Wales… Jeg måtte bare stoppe da jeg så de vakre trærne…

Jakten på Kong Arthur i Sørvest England.

Jeg er veldig glad i å dra på «roadtrip». Friheten med å kjøre bil, nedrullet vindu og høy musikk er lykke i livet. Pakke telt, soveposer og campingutstyr, fly til et spennende sted og leie en billig bil med symaskin motor. I konfirmasjonsgave hadde mitt lille barn fått en tre ukes tur hvor hun kunne velge fritt i hele Europa hvor vi skulle dra. Avtalen var telt og leiebil. Hun valgte Sørvest England, mest fordi hun var interessert i historie og særlig legendene om Kong Arthur og ridderne rundt det runde bord.

Fremad tapre riddere…. Vi fant Kong Arthur, ihvertfall en slags ridder til hest.

Sørvest England består av flere grevskap, men vi hadde planlagt å bruke mest tid i Somerset, Cornwall og Devon. En grov skisse var lagt over reiseruten; kjøre fra London til Glastonbury. Deretter gjennom Exmoor Nasjonalpark ut til kysten og finne små og interessante steder å sette opp teltet på. Videre ville vi bevege oss sakte nedover kystlinjen helt ned til Lands End, som er det mest vestlige punktet på det engelske fastlandet. Dartmoor Nasjonalpark, med villponniene som lever der, var et annet mål og det var så langt vi hadde greid å planlegge. Videre ville vi ha noen dager på slutten av ferien i nærheten av Oxford og jeg hadde bestilt billett til Harry Potter studioet som en verdig avslutning på gaven til mitt lille barn.

Man er aldri langt fra kysten i Devon og Cornwall og det er her man finner de høyeste klippene i UK.

Noen steder langs kysten kom vi tett innpå havet. Helst for tett, bølgene slo over veien.

Mevagissey er en liten fiskerlandsby med et koselig museum og gode krabbekaker.

Ruten var valgt med tanke på legender og sagn. Det var Kong Arthurs liv vi ønsket å oppdage gjennom å besøke stedene tilknyttet historiene. Det er ikke helt sikkert at det faktisk har eksistert en kongelig person ved navn Arthur. Men ifølge sagnene var han en romersk/britisk, kristen konge som kjempet mot de hedenske saksernes invasjon av Brittania etter romernes tilbaketrekning fra øya på 500 tallet. Men moderne historikere avviser historiene som eventyr og romantisk vrøvl. Mona hadde sett tv serien Merlin og inspirert av den, planla vi med friskt mot å besøkte de mest kjente stedene knyttet til historien. Vi startet derfor i Glastonbury, i legendene bedre kjent som Avalon. Her i Glastonbury Abbey sies det at den hellige gral ligger begravd, like ved graven til Kong Arthur.

Glastonbury Abbey, hvor informasjonstavlene sier at Kong Arthur kanskje er gravlagt.

Glastonbury Tor regnes som et av det mest spirituelle sted i UK og hadde en magisk dragning. Jeg var opp flere ganger ved soloppgang, når energien sies å være sterkest, alltid folksomt.

Vi besøkte videre flere kystbyer, hvor en av de vakreste var Lynton/Lynmouth. Dette var to landsbyer som hang sammen som en og det var virkelig en grunn for at området ble kalt Little Switzerland. Det var bratt, sykt bratt. Jeg pleide starte morgenene med tur, siden jeg stod opp lenge før sola og enkelte andre som likte å sove til utpå dagen. Her var jeg midt i smørøyet med turløyper i alle retninger. Det ble bakketrening både med og uten sandaler. Klimaet var behagelig og jeg fikk ofte følelsen av å være i mer sydlige strøk.

Vakre Little Swizerland krøp oppover fjellsiden.

Vårt all inclusive på Sunny Lyn Holiday Park.

Det var mange steder å gå tur langs havet, både på strender og klippene. Men det er sjelden at noen bader og ofte var vi forundret over den engelske strandkulturen. De bar med seg parasoller og små telt som de satte opp for å kunne sitte i skyggen fullt påkledd. Sjelden noen som lå i solen og solkrem virket det ikke som om det ble solgt særlig mye av. Tiden på stranden ble brukt til å spille ballspill, gå frem og tilbake på stranden, plukke skjell, lese bøker eller spise i de små campingvogn bodene som stod langs strendene.

Stranden i Lynmouth. Det var ikke trangt om plassen…

Kyststien som gikk fra Lynton og ut til Englands høyeste klippe.

Å reise rundt i Cornwall og Devon er som å dra tilbake i tid. Vi besøkte små landsbyer hvor riddere sies å ha utkjempet store slag, vi så dammen hvor sverdet Excalibur ble kastet og vi fant spor etter Kong Arthur overalt. Å dra på sightseeing med en tenåring er ikke alltid lett, men dette var hennes reise og det var hun som var eksperten på historiene. Jeg bare hang med, kjørte bilen og betalte alle inngangsbilletter, kjøp av suvenirer og andre utgifter. Derfor fungerte det fint i tre uker.

Sentralt i historiene om Kong Arthur er ruinene etter Tintangle Castle.

Merkelig, jeg hadde liksom sett for meg det runde bord LITT større.

Keltisk magi er høyst levende i sørvest England ennå og slike skoger bidrar til det.

For å kunne dra rundt å utforske uten at det skulle bli stress, fant vi først en base. Vi satte opp teltet på en campingplass i et spennende område og dro ut på dagsturer. Slik ble vi flere netter på hvert sted og slapp å pakke opp og ned hver dag. Det er mange campingplasser å velge i og vi bestilte ingenting på forhånd. Men det kom av litt flaks, både Cornwall og Devon er veldig populære feriesteder om sommeren. Derfor kan det være greit å bestille overnatting dersom man har krav om litt standard og ønsker å være sikret plass i de mest populære områdene. Det er mange andre muligheter til overnatting enn telt, men disse må bestilles god tid i forveien i høysesongen.

Mange vakre steder; dette er like ved Padstow.

Vi kjørte gjennom mange små landsbyer hvor vi kjøpte cornish pastry til lunsj.

Alltid vakre steder å stoppe for å beundre havet.

Kjøringen var et kapittel for seg selv. Mange er skeptiske til å kjøre i Storbritannia siden de kjører på «feil» side av veien. Jeg har kjørt og overlevd på tidligere ferier, men dette var første gang med leiebil. Så den største utfordringen ble ikke hvilken side av veien man skal ligge på, men å sitte på feil side og gire med feil hånd. Alt var motsatt… Men det gikk greit og etter noen uker føltes det helt naturlig. Veiene i området er dessuten ofte små kjerreveier med plass til bare en bil. Særlig når man bruker GPS er det de smaleste og lengste veiene som er førstevalget. Men de lokale er utrolig hyggelige, alle kjører seint, stopper for hverandre og hilser. Så kjøringen gikk bra.

Mye landlig og grønt bondeland vi kjørte igjennom.

Vi hadde en LANG kjøretur ut til Lands End, som egentlig betyr Verdens Ende. Føltes slik…

Det er et fantastisk område for alle som er glade i havet.

Men vi var inni landet også og hadde noen netter i Dartmoor Nasjonalpark for å se etter villponniene som holder til der. Området er for det meste myr og lynglandskap og det høyeste punktet er 621 m.o.h. Vi kjørte parken på kryss og tvers, været var ikke det beste under oppholdet. Men ponnier fant vi… Mange ponnier. Det var et syn å oppleve flokker som galopperte over viddene. Det var også mye sauer og geiter. Ellers var landskapet preget av granittklipper som stakk opp, de kalles Tors. Noen steder stod det sirkler i stein og mystiske hytter midt på slettene. Innhyllet i tåke og yr var det lett å forstå hvorfor A.C.Doyle lot seg inspirere til å skrive «Hunden fra Baskerville» i Dartmoor.

Dartmoorponniene er en egen ponnirase som brukes mye til ridning og kjøring. Litt smått for Mona…

Med i feriepakken var en dagstur til hest for konfirmanten. Det var en opplevelse å galoppere langs klippene og gjennom skog.

Dystert sted og dystert vær. Dartmoor Prison ble bygd tidlig på 1800 tallet og huset de verste av de verste. Fremdeles i bruk.

Tavistock, en landsby hovedsaklig i granitt, lå i utkanten av Dartmoor Nasjonalpark.

Det ble en ferie fylt av kontraster og overraskelser. En dag hadde vi planlagt å leie sykler, men fant et utleiesenter som var nedlagt flere år tidligere. Mens vi stod å lurte på hva vi skulle gjøre, hørte vi lyden av hover. Så vi fikk en kjøretur med hest veldig annerledes enn det vi hadde tenkt og hvor vi lærte mye om livet på landsbygda. Kostholdet var også i feriemodus…Vi spiste KFC en dag og laget pannekaker på stormkjøkken dagen etter. Jeg hadde Devon Cream Tea så ofte jeg fikk sjansen; store, varme scones med en blanding av smør og krem samt syltetøy. Og te med melk i store mugger. Og all sjømaten… Kontraster i mat, for ikke å snakke om været som vekslet fortere enn vi greide bytte klær, gjorde at det aldri var en dag lik den forrige.

Vi fikk tilfeldigvis en dagstur med hest og kjerre. Det inkluderte en historisk reise, helt tilbake til romerske tider og frem til nåtiden, hvor en landsby var iferd med å dø ut pga mangel på arbeid. Stoppet for lunsj på en pub fra 1640, historie overalt.

Ved Themsen satte vi opp teltet i Wallingford, under et kirsebærtre.Det ble flere fine turer langs elven.

Men det beste var å være sammen oss to i tre uker. Jeg lærte å være tålmodig, selv om jeg fremdeles ikke forstår hvordan det er mulig å tilbringe to timer på badet hver morgen. Mona fant ut at det er ikke farlig med maur og andre insekter i soveposen eller at man dør ikke av å gå fire kilometer lange turer selv om man ikke har lyst. Begge ble vi flinke på å inngå kompromiss, vi måtte ordne opp i uenigheter fordi det var bare et rom i teltet og ingen dører å smelle med. Og det ble slått fast hvem som var den mest barnslige og det hadde ingenting med alder å gjøre. Mest av alt lo vi mye; over kjøringen min, naboer på campingplasser i dress og slips, tabber med å sette opp teltet… listen var lang. Men viktigste av alt; vi fant Kong Arthur eller legenden om ham, så vi var enige om at det hadde vært en vellykket tur.

Dagstur til Oxford for å snuse på eventuelle studier i de 38 universitetene som ligger her. Jeg var lykkelig over et besøk i Bodleian Library, verdens mest berømte bibliotek.

Klar for å forsvinne inn i Harry Potters magiske verden. Et blod fans vender hjem….

Mitt lille barn, nesten Lady Guinevere på klippene ved Tintangle Castle.