Kyst-pilegrimsleia, del 1: Egersund – Hå gamle prestegard.

Det finnes mange forskjellige grunner for å legge ut på pilegrimsvandring og ikke trenger man å dra så langt heller. Norge har flere veier, som alle leder til Olav den helliges gravkirke i Nidarosdomen. Den nyeste, men samtidig eldste, sies å være kystleia. Den var Nord-vegen, som gav navn til Norge. Leia ble offisielt åpnet i 2018 og er ikke en fottur fra A til B. Her er 26 nøkkelsteder, som ligger mellom Egersund og Trondheim. Man kan gå, sykle eller ta offentlig transport, og man kan dele turen opp etter eget ønske.

Turen startet hjemme i gårdsrommet mitt, med sjekk av utstyr og pumping av dekk.
Turen gjennom Sandvedparken var en fryd.
Vi tok oss tilrette utforbi klubbhuset og vurderte å låne klubbnavnet, for å kalle pilgrimsturen vår «Holy Riders ride again». Det ble med tanken.
Turen langs Frøylandsvannet gikk som en lek, med flat vei og medvind.

Jeg kjøpte pilegrims pass, da jeg syklet forbi Hå gamle prestegard på en annen tur. Og har man først kjøpt pass, må man jo ta turen… Jeg lokket med meg Sørlendingen, som ikke har rørt sykkelen, siden vi syklet langs Telemarkskanalen fra Ulefoss til Dalen, for nesten 3 år siden. Været som var meldt lovet bra, men sterk vind. Men det blåser ALLTID på Jæren, så det brydde jeg meg ikke noe om. Dessuten handler pilegrimsvandring mer om den indre reise enn ytre, samt at veien blir til mens man går/sykler… Da er jo vær, utstyr og fysisk form bare bagateller….

Vi hadde en lengre stopp ved dagsturhytten Frøya, som ligger like ved Ormen Lange, broen over til Njåskogen.
På Bryne var det god gang, med festival og yrende folkeliv i gågata.
Hva spiser man til lunsj, midt i Norges matfat Jæren? Selvsagt POTET.. Bakt, sådan, med mye digg tilbehør. Noen var redde for å treffe kjentfolk, eller var det for å holde varmen i den kalde nordavinden?
Jærbanen tok både oss og syklene helt til Eigersund.

Det ble endel endringer allerede før vi dro, men det tok vi med godt humør. Da Jærbanen hadde buss for tog mellom Sandnes og Bryne, syklet vi like godt første etappen. Det er en aldeles nydelig tur, på gode sykkelveier. Hytte var bestilt i Egersund og vi hadde god tid. Så det ble mange stopp, hvor vi traff hyggelige mennesker å prate med. Da turveien var stengt for vedlikehold, ble syklene våre galant båret over trærne, av snille og sterke menn. Sånt kan me like…

Vi hadde leid hytte på Steinsnes campingplass og det anbefales varmt. Gratis vafler ved ankomst, stempel i passet og ny og flott hytte. Jo takk, kommer gjerne innom en annen gang…
Med bobler i plastglass, maiskolber, stekt scampi og brød, var det rene gourmetmaten.

I Rogaland finner man 5 av nøkkelstedene og det første av disse, er Egersund kirke. Fra gammelt av het det Eikundarsund, sundet mellom fastlandet og Eigerøy. Her sier sagafortellingene at Olav den hellige ofte lå med flåten sin. Kysten utforbi Jæren er stormfull, men her er en trygg havn, da som nå. Egersund fikk ikke status som by før 1798, men allerede i førkristen tid, var stedet kirken står på, kjent som Heidningholmen. Jeg var fasinert over den historiske bakgrunnen, som jeg ikke kjente til. Egersund har liksom alltid vært Julebyen, gjenbrukbutikk, frityrstekt fisk og «okka by, okka jente». Men her er uendelig mye mer, slik vi alle er så mye mer enn utsiden som møter verden.

Det var ikke mye liv i havna, en tidlig søndag morgen. Vanligvis er det travelt, både på land og til vanns.
En enslig fisker, skuet utover havet.
Hvert nøkkelsted har sitt eget unike stempel, som man stempler i passet. For å få Olavsbrev, som er en bekreftelse på gjennomført pilegrimsreise, trengs 6 stempel. God motivasjon…
Det ble ingen lang stopp ved kirken, alt var stengt og stempel hadde vi allerede sikret oss på campingen.

Etter å ha hatt en offisiell åpning av pilegrimsreisen vår ved kirken, tråkket vi ut av byen. Planen var å sykle opp til de neste to stedene. Det ble en flott tur langs den gamle Jærbanen, men da vi kom til den vestlandske hovedveien, møtte vi nordavinden. Den reiv godt og skyene samlet seg over oss og truet med regn. Det sies at naturen over fjellene sør for Ogna, er skapt i Guds vrede, og akkurat da var jeg faktisk litt enig. Bakkene kjentes brattere og lengre enn noensinne.

Hei, hei, hei… Langs sjøen og jernbanelinjen var stemningen fortsatt høy.
Men så er det også usedvanlig vakkert mellom Egersund og Hellvik
Her gikk den gamle jernbanelinjen, men nå er det kun åpent for myke trafikanter.
Ved Maurholen gamle stasjon kokte vi kaffe og spiste medbrakt kake. Her er toalett og mulighet for å fylle vann.
Det er merket en alternativ løype, fra Hellvik stasjon til den vestlandske hovedveien, som går i terreng. Men når man sykler, følger man Nordsjøruta.
Vi var nå kommet til stadiet, hvor vi gikk opp alle bakkene, de såkalte «Hestadreperne». Navnet stammer fra den gang, da posten ble fraktet med hest, som sleit med de bratteste bakkene. Kjenner følelsen!!
Utsikt mot Hegrestad og en velfortjent pause for oss.
Naturen var ikke mindre vakker under Guds vrede..

På Ogna ble det lunsj på bensinstasjonen og vi ble enige om at det var ingen vits i å slite seg ut i motvind. Så vi tok toget til Nærbø, og tok korteste vei Google Maps kunne gi oss, ut til kysten. Her på flateste bondelandet var det ingenting som stoppet vinden, og det ble noen seige kilometer ut til Obrestad fyr. Sørlendingen måtte rett og slett ta på både hansker og lue. På Obrestad er en åpen dør, inn til Stille rom, i foten av tårnet. Her fant vi stempel og hvilte både bak og bein på gamle kirkebenker.

Å du flate, vakre og forblåste Jæren.
Det var bokstavlig talt et stille rom, da vi gikk inn og stengte døren for vinden.
Obrestad fyr er et levende fyrmuseum, hvor man kan leie overnatting. Fyret ble bygget i 1873 og er i solid granitt. Det trengs, når vinterstormene slår inn, er Jærkysten en av Europas farligste kyststrekninger.

Men Hå gamle prestegard ventet på oss, så vi tok et raskt besøk der også. Kafeen fristet med mye godt, men vi var fortsatt kalde og mette etter Ogna. Vi orka heller ikke se utstillingen eller gravfeltet, mest fordi både fyret og prestegarden er steder vi har besøkt utallige ganger før. Så det ble stempel og bånn gass tilbake til togstasjonen. Det ble tog til Bryne og buss for tog videre til Sandnes. Så var det en kort trøtur hjem og en kort refleksjon over turen. Men det tar jeg en annen gang….

Man vet det er kraftig vind, når man må stå og trø i nedoverbakke.
Det er både kunst og kultur på Hå gamle prestegard, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Og ja, akkurat den setningen rappa jeg fra turguiden «Kyst-pilegrimsleia fra Egersund til Trondheim», som selges i museumsbutikken her.
Da er jeg igang med turen og målet er å besøke alle 26 nøkkelsteder i løpet av 2022. Eller neste år eller året etter det… Inshallah..

Pilegrimsvandring i Stavanger.

Jeg har lenge visst at Stavanger Turistforening har merket en nærturløype, som føler den gamle pilegrimsvandringen mot sentrum og Domkirken som ligger der. Den stod beskrevet i STF sin årboken fra 2013, «Lofta vedet» eller «52 hverdagsturer i Stavanger». Jeg har tidligere gått pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela, som er en nærmere 80 mil lang tur i nord Spania. Turen ble delt opp over 4 år, det er sånn man må gjøre når man har jobb og et liv utenom… Allikevel var det en uforglemmelig vandring gjennom historie, kultur og ikke minst vakker natur. Så jeg fikk virkelig smaken på å gå med en dypere mening, selv om det ikke var et religiøst motiv hos meg, men mer eventyrlyst.

Jeg startet tidlig, i ekte pilegrimsånd. På andre siden av veien kunne jeg se Ullandhaug, og tårnet markert seg mot himmelen.
Det var heller rolig ved Mosvannet, stort sett bare endene som var våkne.

Det sies at å være pilegrim er å være underveis mot et mål, et hellig mål. Man vandret fremover fra land og strand og mange har nok tatt turen til Stavanger Domkirke opp gjennom årene. Den ble bygget i 1125 og var kanskje grunnen til at Stavanger i hele tatt ble en by. Det er ihvertfall dette året byen regnes som grunnlagt. Å dra på pilegrimsreise var vanlig i alle de store religioner, selv om det kanskje ikke er så populært nå lenger. Høydepunktet for denne tradisjonen var i middelalderen, før reformasjonen begrenset denne type reiser på midten av 1500 tallet. Men nå vokser altså interessen for å være pilegrim igjen og det er merket flere kjente vandringsleder gjennom hele Norge.

Pilegrims-løypen går egentlig forbi Vålandstårnet. Men jeg greide ikke motstå dette vakre stedet, bygget i 1895, som bolig for oppsynsmannen. Han voktet bassenget som lå på toppen. Herfra gikk de første vannledningene som forsynte Stavangers beboere med vann. Jeg fikk kaffipause og tidenes soloppgang.
Stavanger by, tidlig en morgen i mars.
Mye av turen går gjennom bygatene og jeg var stort sett alene.

Jeg startet tidlig en morgen, siden jeg skulle på kveldsvakt. Bilen ble parkert ikke så langt fra jernaldergården, før jeg fant stien etter å ha gått over den historiske Limahaugen. Det var fremdeles mørkt og jeg gikk og tenkte tilbake på alle de tidligere morgenene da jeg gikk i Spania. Da var målet som regel å finne en åpen kafe, hvor frokosten var cafe con leche og tostadas med syltetøy. Nå hadde jeg kaffe med, siden jeg antok det var begrenset servering underveis på grunn av corona viruset. Løypen er godt merket og er en rundtur. Den kan gås begge veier, men jeg valgte å følge den ruten som var beskrevet i boken.

Fra Feginsbrekkå (gledesbakken) ser man for første gang tårnet på Domkirken. Da ble man fra gammelt av fylt med glede, men det er mulig at de hadde gått en lengre og hardere tur en meg…. Men jeg så tårnet, selv uten briller….
Videre gikk turen over broen i Lagårdskleiva og ned mot Lagård gravlund.
Det stod en rusten mann og kikket lengselsfullt ned på kirkegården.

Nede ved Mosvannet var det ikke mye liv. Jeg traff et par joggere, ellers var det bare fuglene som var oppe. Det er rart med det, når løypa blir for lett å følge, mister man den. Plutselig var merkene borte og jeg kunne ikke huske når jeg sist så noen. Da var det å snu… Selv om jeg visste hvor jeg var og ikke hadde hatt noen problemer med å finne Domkirken, var liksom halve poenget å gå Pilegrimsturen. Jeg ville gå der de «ekte» pilegrimene gikk og det ble derfor ikke første gang jeg måtte snu og gå tilbake. Løypa er 11,2 kilometer og jeg gikk nesten 15. Men det spiller ingen rolle, når man går for å gå. En pilegrims motto er: langsomhet, frihet, enkelthet, bekymringsløshet, stillhet, fellesskap og åndelighet.

Etter en tur på do inne på buss stasjonen, var det å cruise langs Breiavatnet mot Domkirken. Det var jammen ikke særlig med folk noe sted…
Turistforeningen anbefaler at man går en runde rundt kirken, før man går inn og tenner et lys. Det gjorde ikke jeg, fordi her var kirken lukket og låst.
Men det stod nok en rusten mann utforbi og selfien MÅTTE bare tas….

Etter å ha sett på berømte graver på Lagård gravlund, var det nesten litt trist å komme frem til Domkirken. Det var tomt for folk og ikke så mye annet å gjøre enn å ta noen bilder og fortsette turen. Stavanger bar også preg av corona krisen, sentrum lå nesten øde en mandags morgen. Men jeg krysset torget og fortsatte mot Rådhuset. Her lå det gamle Olavsklosteret, men jeg valgte å gå videre forbi Kleiva og mot den berømte Munkehagen. Der ble det nok en kaffepause, mens jeg nøt freden og roen alene i parken. Etterpå fortsatte turen gjennom villastrøket på Eiganes, før jeg passerte Mosvannet igjen. Så gikk ferden over Tjensvoll, mens jeg mimret over da jeg jobbet på hotell Alstor. Sakte steg veien videre til jeg kunne se Limahaugen igjen. I fullt dagslys kunne jeg se både sauer og husene nede på jernaldergården. Og FOR EN UTSIKT det var. Bilen stod der jeg hadde parkert og snart var jeg på vei hjem.

Det var skremmende tomt til å være ukedag og egentlig midt i rushet.
Det var liksom ikke bare det gamle og ærverdige jeg passerte.
Munkehagen, hvor det aldri har vært verken kloster eller munker. Men det var et fint sted for en pause, her var både benker og fin utsikt.
Siste innspurt av Pilegrimsturen.

Det sies at «veien er målet» og det stemte godt her. Det er annerledes å gå en tur midt i byen, i motsetning til å gå i fjellet, skogen eller langs havet. Allikevel syntes jeg turen var både spennende, lærerik og avslappende. Roen jeg fikk, KAN ha sammenheng med at det var minimalt med trafikk og andre mennesker ute siden det meste er stengt ned pga virus. Det satte turen i perspektiv, plutselig gikk jeg der og tenkte på svartedauen og spanskesyken og det som verre er. Men mest av alt tenkte jeg på ingenting. Det er magien ved å vandre, tanker kommer og går og man får livet litt på avstand. Og det kan man like, særlig nå. Så jeg anbefaler alle å legge ut på en pilegrims vandring, uansett hva man vandrer til. Og takk til Stavanger Turistforening for inspirasjon, tilrettelegging og informasjon. BUEN CAMINO!!!!

Mange av de 52 turene overlapper hverandre, så det gjaldt å følge godt med…
Selvsagt hadde jeg med kamskjellet mitt, det mest kjente av pilegrims symbolene. Skjellet ble som regel båret på hatten eller kappen, mitt hang på sekken gjennom hele turen både her og i Spania. Senere ble det begravd med pilegrimen, men jeg vet ikke om jeg drar det så langt…..

Når veien blir målet.

«Må veien åpne seg for deg, min venn, og vinden blåse bak deg. Må solen skinne på ditt ansikt og regnet falle mildt på dine marker inntil vi møtes igjen. Må du hele tiden være i Guds hånd». En irsk velsignelse til å ta med på turen…. Jeg, en pilegrim?

Jeg tok mine første steg på veien mot Santiago i midten av august 2014. Ikke fordi jeg hadde et religiøst øyeblikk som gav meg et kall til å vandre. Jeg var heller ikke så opptatt av å finne meningen med livet, verken på ene eller andre måten. Det var mer nysgjerrighet og eventyrlyst som fikk meg avgårde til den lille grensebyen St.-Jean-Pied-de-Port, som har en flott utsikt mot Pyreneene. Min tur startet der, sammen med mange andre vandrere fra hele verden. Jeg skulle gå i en uke sammen med en god venninne og var både spent og glad.

Den første dagen går man over Pyreneene, fra 200 m.o.h og opp til høyeste punkt på 1430 m.o.h. Utsikten gjorde det til en fantastisk tur og været var veldig bra.

Camino frances til Santiago er den lengste, mest trafikkerte og kanskje mest eventyrlige pilegrimsruten  i hele Europa. Helt siden middelalderen, har millioner av mennesker vandret mot graven til apostelen St. Jacob, som ligger i Santiago de Compostela. Turen er ca. 780 km lang og regnet til å ta 5 uker, litt avhengig av hvor lange dagsetapper man går. Man vandrer gjennom furuskoger, enorme kornåker, marker hvor vinrankene er endeløse, fjelltopper og små og store byer. Overalt møter man historie, kultur og den spanske hverdagen som man kanskje ikke alltid ser på en vanlig ferie.

Vi gikk gjennom småbyer hvor lokalbefolkningen møtte oss med «Buen camino». Kamskjellet vi bar på ryggsekkene viser at vi er pilegrimer og skjellet har vært brukt som symbol siden 1000 tallet.

Vi hadde en uke med mange opplevelser, både med slit, svette og latter. Det var lange netter på sovesal, gnagsår og tunge sekker. Vi gikk i regn og sol, selv om det var mest sol. Det var vi veldig takknemlige over, siden Nord Spania hadde sin våteste sommer på 100 år. Vi spiste alt fra havregrøt til varme sjokolade croissanter og drakk bøttevis med vann. Jeg tente lys i alt fra store katedraler til små kapell og undret meg over alle de religiøse symbolene vi møtte overalt. Det ble en rytme på dagene som var enkel; gå, spise, sove, gå…. Det er lett å finne spisesteder og overnatting, overalt er det tilrettelagt for vandrere. Standarden er ofte enkel, spesielt på de offentlige herbergene. Det var en fantastisk uke og vi stoppet i Logrono. Det fristet ikke å dra hjem, men ferien var over for denne gang. Vi planla å dra tilbake året etter for å fortsette vandringen.

Hva mer trenger man? Tak over hodet, en seng, mat, tilgang til å vaske klær… Billig overnatting til 5-10 euro er vanlig og standarden er bra, synes jeg…

Som sagt, så gjort… Vi dro tilbake til Logrono i slutten av juni og planen var å gå så langt som mulig på en uke. Det ble en tøff uke, mest på grunn av varmen. Jeg blir skikkelig sløv når gradestokken kryper over +35 og det var vanskelig å motivere seg til å gå i timevis i solsteiken. Enda verre var nettene på sovesal, fulle rom hvor luften stod stille og svetten rant. Ikke hjalp det å sette opp vindu, det var knapt nok et vindpust utforbi. Vi gikk gjennom La Rioja, vindistriktet med sine enorme marker, hvor vi drømte om skygge. Det var varmeutslett, hovne bein, vanskelig å drikke nok og søvnmangel. Men vi gikk…..og vi gikk….

«Den glade vandrer kalles jeg, for sorgløs går jeg på, den endeløse landevei , der liker jeg å gå. Trallala, trallala…»

Her produseres den verdensberømte vinen Rioja. Det var fantastiske vekstforhold i solsteiken…

Dette er den dagen jeg husker best, vi gikk på endeløse grusveien gjennom kornårer. I over 40 graders varme… Men det gikk fint.

Tilslutt begynte vi å gjøre som alle andre, stå opp «midt på natta» for å gå før varmen satte inn for fullt. Genialt….

Vi gikk fra Logrono til Rabe de las Calzadas utforbi Burgos. For meg var turen tung, både fysisk og psykisk. Jeg var sliten etter mye jobbing og sørget over far som døde i januar. Jeg gikk mye og tenkte på de store spørsmålene i livet, samtidig som å gå er en enkel og jordnær måte å holde kontakt med kroppen og omgivelsene på. Veien ble plutselig mer enn bare en måte å komme fremover på. Jeg tenkte på andre vandrere jeg hadde møtt, både de i sorg og de i glede. For mange vi møtte stod ved et vendepunkt i livet og søkte veiledning på caminoen. Jeg dro ikke hjem med svar for min del. Jeg dro hjem trøtt.

Skjønnheten i en soloppgang gav en vakker start på dagen.

Så gikk to år og jeg kjente at det var på tide å dra tilbake for å «fullføre» vandringen. Denne gangen ville mine sønner på 22 og 24 år bli med for å gå. Jeg var skeptisk, men mest glad. Skeptisk fordi de liker seg bedre foran en skjerm enn ute i naturen (sier de alltid…) og glad fordi jeg liker å være sammen med dem. Jeg satte opp regler som for eksempel: Dersom dere ikke står opp om morgenen, går jeg fra dere, så dere får finne veien selv. Jeg pleier nemlig stå opp på den tiden de vanligvis legger seg og det kunne fort ha blitt et problem.

De tre musketerers: det ble liksom oss det…. Turen ble absolutt ikke slik jeg hadde sett for meg.

På vei over mesetaen, høysletten med lange og flate strekninger i åpent landskap.

Guttene var ikke imponert over spansk frokost, men fornøyd med at det ihvertfall var wifi.

Jeg gikk mest å dinglet bakerst, guttene gikk seg fort i form, fordelen med å være ung og sprek….

Vi gikk i totalt i 14 dager og tilbakela 28,1 mil. Jeg lo mye mer enn jeg hadde trodd, guttene opplevde turen på sin vanlige humoristiske måte, som var annerledes enn min. Mye dreier seg om mat og overnatting når dagene går i ett med å gå. Vi planla hvor og når vi skulle spise, vi snakket om hva vi hadde spist og hva vi kunne tenkt oss å spise. Vi kom ikke frem til Santiago, men stoppet i Astorga.

Det var mye sånn det var….tull og tøys på den spanske landsbygda….

Og nå er jeg klar igjen. Denne gangen drar jeg ned alene og det er rett over 26 mil igjen til Santiago. Så kanskje betyr det at jeg nærmer meg slutten på en lang reise. Eller kanskje ikke…. Kanskje jeg kommer frem i år eller kanskje jeg må tilbake å gå resten et annet år. Kanskje er det bare begynnelsen og at jeg bestemmer meg for å gå tilbake igjen. Eller kanskje gå et annet sted. Det spiller egentlig liten rolle. Det sies at mennesket spår, men Gud rår. Uansett så går jeg mest for å gå og mindre for å komme frem. Det er opplevelsene underveis som er målet og jeg gleder meg. Sekken er pakket og kamskjellet på plass. Endelig er jeg en pilegrim, nok en gang klar for å melde meg ut av samfunnet og inn i det vandrende fellesskapet, mot Santiago. Buen camino…

Veien ligger der, klar for alle som vil ut å gå.