Jeg må ærlig innrømme at jeg var ikke særlig høy i hatten da jeg satt på hurtigbåten og nærmet meg Selje. En ting var været, det var meldt om skikkelig dårlig vær. Men det som gjorde meg mer betenkt, var transporten. Jeg hadde forstått at man kommer ikke ut på øya Selja, som er et av nøkkelstedene man besøker som Kystpilegrimsfarer, uten planlegging. Derfor hadde jeg planlagt godt dagen før. Jeg hadde ringt flere ganger til nummeret som var oppgitt i rutetabellen og da jeg ikke fikk svar, sendte jeg tekstmelding. Det er meget ulikt meg, vanligvis ville jeg ringt en gang og dersom ingen svarte, ville jeg tenkt: «Ja, ja, da skal jeg nok ikke til Selja…» Men jeg fikk svar at jeg var velkommen på båten som gikk klokken 14.25, med retur klokken 21.47. Det vil si at jeg så frem til en lang kveld på Selja.
Det var selvfølgelig en god grunn til at jeg anstrengte meg litt ekstra for å komme meg ut på Selja. Denne lille øyen, som ligger i Sildegapet litt sør for Stadt, er Norges eldste pilegrimsmål. Det sies at det var her kirken i Norge ble født og her steg Olav Haraldsson først i land, da han kom for å samle Norge til et rike… Dessuten ligger ruinene av et benediktinerkloster fra 1100-tallet her, i all sin prakt. Og som om ikke det var nok, var det jammen her ute Norge fikk sin første helgen. Jeg var ikke engang klar over at vi hadde noen norske helgener, men det har vi, og legenden om den hellige Sunniva gikk rett hjem hos meg… Jeg bare MÅTTE dit….
Sunniva var en irsk kongsdatter, som levde på slutten av 900 tallet. Hun var rik og vakker, for det er de jo alltid, disse kongsdøtrene. Dessuten var hun meget from og gudfryktig, så da en hedensk og brutal frier stod på døren, valgte hun å flykte fra hjemmet sitt for å slippe å gifte seg. Med tre skip og mange folk drev hun over havet og i land på Selja, siden de reiste uten seil, årer og ror. For å gjøre en lang historie kort, de døde alle under et steinras, som Gud sendte for å frelse dem fra hedningene. De innfødte nordmennene, altså… Men Sunniva var like vakker i døden, hun holdt seg så godt at det ble bestemt at hun måtte være hellig. Og dermed hadde Norge fått sin første helgen…
Det var travelt å komme seg avsted, jeg skulle ordne stempel, spise, pakke en veske med alt livsnødvendig samt stå klar presis på kaien. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde mistet brillene, så da løp jeg hele ruten jeg hadde gått tidligere. Lite vits å dra til Selja, hvis jeg allikevel ikke ser noe… Men de lå på fortauet foran pilegrimsenteret og jeg takket høyere makter for de verken var knust eller borte for godt. Da jeg endelig fant båten, ble det en lengre diskusjon med skipperen. Han lurte på om jeg hadde kjente på Selja jeg kunne overnatte hos, i tilfelle været ble dårligere og de ikke kunne hente meg… Det hadde jeg selvsagt ikke, det er kun 10 fastboende på øya, og den ene var omtrent 7 år og det var hans skoleskyss jeg hadde fått lov til å følge ut. Vi ble enige om at de SKULLE hente meg uansett og andpusten satte jeg meg ned for å nyte den 10 minutters lange båtturen. Det var rene berg-og-dal-banen i vinden….
Jeg hadde lagt en plan for besøket mitt, men jeg innså fort at det var bortkastet. Været var rett og slett ikke på min side og snart satt jeg i tårnet. Jeg krøp og ålte meg opp alle trappene til toppen og herfra kunne jeg se lyn rulle over havet. Hele tårnet svaier i den sterke vinden, men jeg trøstet meg med at det var neppe den første stormen det hadde opplevd. Vinden pisket mot vinduene og trengte seg inn i glipene mellom karm og stein. Jeg kledde på meg alt jeg hadde med av klær og belaget meg på at her kom jeg til å sitte noen timer.
Så hva gjør man, når man sitter værfast høyt oppe i et gammelt tårn? Her var ingen mobildekning eller internett, så den distraksjonen kunne jeg bare glemme. Jeg leste gjennom turguiden min opptil flere ganger, skrev i dagboken og tenkte på pilegrimsstedene jeg hadde besøkt og de jeg skulle besøke. Jeg mediterte litt og må innrømme at det var ganske søvndyssende å lytte til vinden. Jeg vandret frem og tilbake, samt rundt og rundt. Da det begynte å bli kaldt, slo jeg flikk-flakk og hoppet rundt, helt til jeg kom på at kanskje ikke gulvet var beregnet på så mye fysisk aktivitet…
Jeg begynte å gå tilbake, da det mørknet. Tanken var at det var bedre å sitte på kaien og vente på båten, enn å gå 1 1/2 kilometer i mørket. Jeg hadde hodelykt med, men det var sleipt og glatt på stien. Så jeg snublet og falt tilbake, før jeg fant ly bak et båthus. Det var fremdeles flere timer til jeg skulle bli hentet, men nå hadde jeg plutselig dekning på mobilen. Gledesstrålende leste jeg meldingen fra skipperen, de kunne komme og hente meg tidligere!!! Jeg må innrømme at jeg var sjeleglad da jeg så båten komme mot meg i mørket, nesten like glad som jeg hadde vært over å sette beina på Selja noen timer tidligere. Neste gang skal jeg komme om sommeren, i kjole og med flagrende hår, i den lette brisen…
Egentlig skulle jeg ha vært på fottur i Nepal, men en testtur i Jotunheimen fikk meg til å innse at formen ikke var god nok til den type ferie. To runder med korona, samt oppstart i ny jobb, har tatt mye energi dette året. Dermed var treningsgrunnlaget heller tynt og jeg tenkte derfor at el-sykkel med telt, mellom Bergen og Trondheim i oktober, er en fin plan. Jeg hadde allerede brukt sommeren på å utforske nøkkelstedene sør for Bergen, så jeg satset alt på fint sykkelvær og at ikke alle nøkkelstedene var stengt for sesongen. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men det pleier det sjelden å gjør….
Det var mange ting jeg var i tvil om, før jeg dro. Skulle jeg ta el-sykkel eller vanlig, for hvor lett ville det bli å lade sykkelen underveis? Og skulle jeg satse på telt eller på å finne overnatting under tak? Telt krever en helt annet oppakning, som igjen gjør at batteriet på sykkelen tappes fortere for strøm. Det var mange diskusjoner i hodet mitt i tiden før jeg dro, men jeg gikk for den tunge varianten, telt og fullastet sykkel. Jeg fikk min sønn til å kjøre meg til Tananger, tidlig en søndag morgen, for å ta danskebåten til Bergen. Det ble et kort besøk i Vestlandets hovedstad denne gangen, men det er alltid kjekt i Bergen. Denne handel og sjøfartsbyen har hatt mye å tilby, helt siden den ble grunnlagt i 1070 av Olav Kyrre.
Jeg hadde tenkt å sykle ut av Bergen, men det ble ikke sånn. Det var jeg veldig glad for, det var nemlig noe helt annet å sykle mellom nøkkelstedene på Lygra og Kongshaugen på Seim. Her snakker vi virkelig om historiske steder, for allerede på Harald Hårfagres tid, var det kongsgard på Lygra. Her bodde Håkon den Gode og de arkeologiske funnene vitner om et maktsenter for hele området. Men det var de smale veiene, lune vikene og trærne i høstfarger som gjorde at jeg nøt turen. Milene fløy unna og snart var jeg på Kongshaugen, gravplassen til Håkon den gode. Det gamle kirkestedet hadde fantastisk utsikt og bratte oppoverbakker…
Men jeg skulle videre nordover, så henting med hurtigbåten var bestilt neste morgen. Neste stopp var Gulatinget og Eivindvik, så det enkleste var å ta båten til Sollibotn. Det var mest på grunn av været, årets første høststorm hadde meldt sin ankomst og det var forventet store nedbørsmengder og kraftig vind. For ikke snakk om både fare for jord og leire ras.. Jeg hadde regntøy med, så jeg var mest bekymret for vinden. Det hjalp ikke akkurat på, at hele mannskapet på MS Frøya var møtt frem for å se meg slepe sykkelen av, da vi la til kai på Sollibotn. «Ska du verkelig sykla i DET veret???!!» lurte de på og jeg smilte tappert og sa JA, DET GÅR SÅ BRA….
Og det gjorde det jo… Av regn blir man våt, men med ull under og tråkking i kraftig motvind, var det ikke et problem å holde varmen. Jeg tenkte mye på pilegrimer i gamle dager, hva de må ha slitt for å komme til Nidaros… Det ble en liten nedtur da jeg kom til Gulatinget, hvor jeg hadde tenkt en lengre pause og lunsj. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde mistet nøkkelen til sykkelen. Jakkelommen var åpen… Det største problemet var da at jeg kunne ikke ta av batteriet på sykkelen for å lade, så resten av ferien bar jeg sykkelen mye opp og ned trapper, inn og ut av hytter og rom eller slepte den ned i en kjeller til en stikkontakt. Det fikk meg til å angre endel på at jeg hadde tatt el-sykkel og ikke vanlig, men ellers hadde jeg ingen problemer med sykkelen under turen.
Jeg ankom Florø på kvelden og herfra er det mulig å besøke to av nøkkelstedene. Derfor hadde jeg booket hytte på campingplass i to netter og satset på å tørke opp mest mulig av klær og sko. Det var en god plan, været ble ikke bedre. Lavtrykkene stod i kø og det var meldt ekstreme nedbørsmengder. Men jeg skulle til Kinn, som jeg hadde sett på som et av høydepunktene på turen. Den lille øya, vest for Florø, har verken bilvei eller særlig mye annet. Men det er spektakulær natur og Kinn kirke, fra 1150. Det er mottak for pilegrimer om sommeren og en DNT hytte hvor man kan overnatte. Jeg gledet meg vilt…
Kinn var et at de stedene hvor man kjenner en spesiell kraft og energi i naturen. Det var kanskje stillheten, selv om man hele tiden hørte vinden og bølgene som sto mot land. Eller utsikten mot fjell og himmel, samt det vide havet. Jeg kjente meg hjemme på Kinn, det minte meg om Jæren. Da var jeg mindre begeistret for Svanøy, det andre nøkkelstedet ved Florø, men det kan skyldes andre ting. Øya var et viktig kirkested i middelalderen og er kjent som fødested til Eirik Blodøks. Det var visstnok en gammel offerplass i vikingtiden, men jeg fikk ingen varm mottakelse da jeg vimset meg inn på Svanøy Hovedgård i håp om stempel. Oversett, er vel rette uttrykket, men butikken/puben på kaien hadde alt jeg trengte. Og jeg rakk båten tilbake til Florø og fortsatte reisen mot Nidaros…
Endelig var tiden komme til å dra tilbake til Spania og fortsette på ferden mot Santiago. Denne gangen skulle jeg ha selskap av mine to sønner, litt uvisst om det var mitt eller deres forslag. Vi hadde trent og forberedt oss godt i forkant og jeg hadde satt opp klare regler for hva som var forventet i bytte for 2 1/2 ukes gratis utenlandsferie. Eller; kanskje ikke ferie var rette ordet for ekspedisjonen vår. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle fullføre pilegrim turen siden i mitt hode var jeg godt over halvveis. Det var jeg altså ikke….og ikke fullførte vi heller. Sånn kan det gå når positiv tenkning tar overhånd!
Reglene var helt klare: 1. Jeg begynner å gå når jeg er klar om morgenen og de som ikke er opp da, får finne veien selv. 2. De som ikke gidder å gå lengre og setter seg ned, går jeg ifra, så sant de ikke er syke eller skadet. 3. De som ikke går med meg, får betale mat, drikke og transport hjem selv. Det var altså knallharde krav jeg satte, litt basert på erfaringer fra tidligere turer vi hadde vært på. Man kan trygt si at ikke alle turer har vært like vellykket….Jeg gledet meg veldig til å ha guttene med meg på turen. Samtidig var jeg en smule skeptisk siden de foretrekker å sitte foran en pc og kaller seg nerder med stolthet. Jeg forberedte dem på at dette kom til å bli blod, svette og tårer, mildt sagt.
Planen var enkel, vi skulle gå så langt mot Santiago som vi rakk fra 4 til 22 mai 2017. Dagsetappene skulle være mellom 20-25 km pr dag, kanskje mer og kanskje mindre. Som vanlig hadde jeg ikke planlagt mye og guttene overlot all planlegging til meg. Det kunne bare gå godt… Allerede før vi dro hjemmefra kom første uenighet, Steffen insisterte på å ta med seg en svær høyttaler på flere kilo. Jeg forsøkte å forklare hensikten med å pakke lett og bæring av sekk i timevis mange dager på rad. Til ingen nytte, så jeg lot dem gjøre som de ville.
Jeg var mest spent på hvordan det skulle bli å gå i to uker med sekk. Ulempen med å dele turen opp, slik jeg hadde erfart det tidligere, er at de første tre, fire, fem dagene er tyngst. Da er beina såre og kroppen verker. Etter disse dagene begynner man «å gå seg til» slik at kroppen tilpasser seg og blir vant med å bære og gå lange etapper. Da har turen vært over for mitt vedkommende og når man starter opp igjen året etterpå, er det akkurat likt de første dagene. Jeg var ikke sikker på om det kom til å bli bedre og bedre jo lengre vi gikk, men jeg hadde et håp. Erfaringen viste at på noen måter ble det bedre, den verste stølheten i musklene gav seg jo lengre vi gikk. Rygg og hofter ble bedre og bedre, merkelig nok. Gnagsår og såre bein ble ikke bedre, så hver morgen startet jeg med plaster og sportstape på sengekanten.
Jeg fant fort ut at det var veldig annerledes å gå sammen med sønnene mine, i motsetning til å gå med en venninne. Jeg følte meg til tider som det femte hjulet på vogna, vi var helt på forskjellige kanaler. De gikk i timevis og snakket. Og snakket… For meg er det ubegripelig at de som brødre har så mye usagt seg imellom… Temaet var gresk for meg; dataspill og en virtuell verden som jeg ikke forstod meg på. Men det var underholdende å lytte til dem og innimellom forsøkte de å dra meg med inn i samtalene. Til liten nytte må jeg innrømme…. Så jeg følte ofte at jeg var på tur alene, både siden de var så opptatt med å snakke og fordi de gikk mye fortere enn meg. Heldigvis har jeg lang erfaring i å dingle langt bak og bare nyte.
Det ble en annerledes tur på flere måter. Tidligere år har jeg spist alle måltider stort sett på restaurant. Mest fordi det har vært billig og enkelt. Min erfaring er at noen av herbergene serverer frokost, men det er lite som metter særlig. Ofte er det kaffe eller te med kjeks, små toast kavringer og ristet brød med syltetøy. Mange velger derfor å begynne å gå, for så å stoppe for frokost i neste by. Da blir det ofte kaffe og crossaint. Dersom man er heldig, serveres boccadillo med ost eller spekeskinke. På turen med guttene valgte vi derfor å handle endel mat til frokost og lunsj i matbutikkene. Det var stort sett godt utvalg av brød, ulike pålegg, yoghurt, frukt og grønnsaker. Det ble mer å bære, men gav oss mange fine picknic opplevelser. De fleste herberge har kokemuligheter, så vi laget noen enkle middager, men spiste ofte middag ute. De fleste restauranter nær pilegrims løypen serverer en tre retters middag, med vin eller vann til, for ca 10 euro.
Naturen vi gikk gjennom i starten av turen var flat. Vi krysset nemlig mesetaen, som er et fredelig høyslettelandskap som strekker seg mellom Burgos og Leon. Strekningen er i underkant av 20 mil og er en endeløs vandring, til tider uten et eneste tre. Ofte er varmen det største problemet på denne delen av turen og det er værhardt for vind og regn. Stien er til tider veldig steinete og mange pilegrimer gruer seg til å gå akkurat denne strekningen. Vi opplevde ingen store problemer underveis på den uken vi brukte til å krysse mesetaen. Været var bra og vi bar med oss det vi trengte av mat og drikke på de øde stedene. Det var til tider ensformig og kjedelig og hofter, samt rygg hos meg, syntes nok at det var for flatt. Men stort sett gikk det over all forventning.
Det som gjør dagene på vandring spennende, er at vi opplever og ser mye forskjellig underveis. Ingen dag er lik og ofte dukker det opp uventede situasjoner. Slik som den kvelden vi fikk på et herberge som gav oss gode minner for livet. Det var nemlig Thomas sin fødselsdag og jeg hadde ikke planlagt noe særlig feiring. Men da eieren av herberget hørte at han hadde bursdag, klarte hun å få tak i kake slik at vi feiret ham med allsang og selskap. Det ble sunget både på engelsk og spansk av en mildt sagt blandet gjeng i alle alder og fra hele verden.
Vi var turister og jeg er særlig glad i kirker og kloster. Alle byene vi gikk gjennom har mye å se, så det var til tider vanskelig å velge ut hvor mye tid man skal bruke på hvert sted. Noen steder var vi heldige og sov i de gamle bygningene. Andre ganger måtte vi bare gå forbi, ellers hadde vi aldri kommet fram til der vi hadde tenkt oss. Jeg sporet fort av; der var en gammel bro, noen spennende statuer, et kapell… Listen var lang og jeg måtte helst fått tatt bilder av alt. Sånn tar tid, men er viktige for meg. Det er det som er turen. Jeg hadde syntes det var ganske bortkastet å bare haste forbi alle disse vakre opplevelsene.
Jeg valgte å avbryte turen i Astorga. Vi hadde da gått 281 km, noe Steffen regnet ut var hjemmefra til Arendal via E39. Det hørtes sykt langt ut når det ble sagt på den måten… Grunnen til at jeg avsluttet noen dager før jeg egentlig hadde tenkt, var at jeg hadde fått en senebetennelse i foten. Det var ikke noe vits å presse seg videre, så istedet dro vi til Madrid og hadde 4 dager med sightseeing der. Helt grei avslutning for oss alle. Jeg var imponert over turen vi hadde gått, særlig guttene imponerte. Steffen hadde båret høyttaleren uten å klage, til stor glede for alle oss andre pilegrimer. Det gav en ekstra motivasjon, selv om han kun spilte nøye avsatte tidspunkt. Han hadde nemlig glemt ladekabel…og vi spilte derfor maks 2 timer pr dag og ikke for høyt. Neste gang husker han den nok. For begge guttene vil faktisk tilbake og gå mer. Det gledet meg veldig….