På vei til Santiago de Compostela, del 3.

De tre musketer på eventyr i Spania. Noen såg mer fornøyd ut enn andre….

Endelig var tiden komme til å dra tilbake til Spania og fortsette på ferden mot Santiago. Denne gangen skulle jeg ha selskap av mine to sønner, litt uvisst om det var mitt eller deres forslag. Vi hadde trent og forberedt oss godt i forkant og jeg hadde satt opp klare regler for hva som var forventet i bytte for 2 1/2 ukes gratis utenlandsferie. Eller; kanskje ikke ferie var rette ordet for ekspedisjonen vår. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle fullføre pilegrim turen siden i mitt hode var jeg godt over halvveis. Det var jeg altså ikke….og ikke fullførte vi heller. Sånn kan det gå når positiv tenkning tar overhånd!

Tilbake i Burgos, hvor den borglignende byporten Arco de Santa Maria tar imot oss.

Reglene var helt klare: 1. Jeg begynner å gå når jeg er klar om morgenen og de som ikke er opp da, får finne veien selv. 2. De som ikke gidder å gå lengre og setter seg ned, går jeg ifra, så sant de ikke er syke eller skadet. 3. De som ikke går med meg, får betale mat, drikke og transport hjem selv. Det var altså knallharde krav jeg satte, litt basert på erfaringer fra tidligere turer vi hadde vært på. Man kan trygt si at ikke alle turer har vært like vellykket….Jeg gledet meg veldig til å ha guttene med meg på turen. Samtidig var jeg en smule skeptisk siden de foretrekker å sitte foran en pc og kaller seg nerder med stolthet. Jeg forberedte dem på at dette kom til å bli blod, svette og tårer, mildt sagt.

Da har vi ankommet Rabe de las Calzadas og er klar til å begynne å gå. Vi startet med å ta de første 11,8 km i taxi, jeg hadde tross alt gått strekningen før.Det passet guttene bra….
Dette var ofte sånn det var, jeg kunne såvidt skimte guttene langt der foran. Full seier til ungdommen…. Men de var snille og ventet på meg.

Planen var enkel, vi skulle gå så langt mot Santiago som vi rakk fra 4 til 22 mai 2017. Dagsetappene skulle være mellom 20-25 km pr dag, kanskje mer og kanskje mindre. Som vanlig hadde jeg ikke planlagt mye og guttene overlot all planlegging til meg. Det kunne bare gå godt… Allerede før vi dro hjemmefra kom første uenighet, Steffen insisterte på å ta med seg en svær høyttaler på flere kilo. Jeg forsøkte å forklare hensikten med å pakke lett og bæring av sekk i timevis mange dager på rad. Til ingen nytte, så jeg lot dem gjøre som  de ville.

We`re on the road to nowhere, come on inside…. Taking that ride to nowhere, We««`ll take that ride..

Jeg var mest spent på hvordan det skulle bli å gå i to uker med sekk. Ulempen med å dele turen opp, slik jeg hadde erfart det tidligere, er at de første tre, fire, fem dagene er tyngst. Da er beina såre og kroppen verker. Etter disse dagene begynner man «å gå seg til» slik at kroppen tilpasser seg og blir vant med å bære og gå lange etapper. Da har turen vært over for mitt vedkommende og når man starter opp igjen året etterpå, er det akkurat likt de første dagene. Jeg var ikke sikker på om det kom til å bli bedre og bedre jo lengre vi gikk, men jeg hadde et håp. Erfaringen viste at på noen måter ble det bedre, den verste stølheten i musklene gav seg jo lengre vi gikk. Rygg og hofter ble bedre og bedre, merkelig nok. Gnagsår og såre bein ble ikke bedre, så hver morgen startet jeg med plaster og sportstape på sengekanten.

Hontanas er en klassisk pilegrimsby, hvor veien går gjennom hovedgaten. Vi spiste tidenes lunsj her og nøt utsikten.
Steffen brukte enhver anledning til å praktisere litt yoga, ha-ha….
Det var mye folk på herbergene, men vi greide alltid å få hver vår seng. Trangt og meget sosialt.

Jeg fant fort ut at det var veldig annerledes å gå sammen med sønnene mine, i motsetning til å gå med en venninne. Jeg følte meg til tider som det femte hjulet på vogna, vi var helt på forskjellige kanaler. De gikk i timevis og snakket. Og snakket… For meg er det ubegripelig at de som brødre har så mye usagt seg imellom…  Temaet var gresk for meg; dataspill og en virtuell verden som jeg ikke forstod meg på. Men det var underholdende å lytte til dem og innimellom forsøkte de å dra meg med inn i samtalene. Til liten nytte må jeg innrømme…. Så jeg følte ofte at jeg var på tur alene, både siden de var så opptatt med å snakke og fordi de gikk mye fortere enn meg. Heldigvis har jeg lang erfaring i å dingle langt bak og bare nyte.

Tidlig en morgen et eller annet sted på landsbygda….
Thomas spiste et dårlig smørbrød og hadde en natt på do og en TUNG dagen derpå. Vi kortet ned på distansen slik at han fikk sove og aldri mer chorizo på ham…..
Via Aquitana er en gammel romersk vei som er lang og rett. Her er 18 km uten byer, hus, do og vann. Veldig ensformig og vi bar ekstra, alt av mat og vann for denne dagen.

Det ble en annerledes tur på flere måter. Tidligere år har jeg spist alle måltider stort sett på restaurant. Mest fordi det har vært billig og enkelt. Min erfaring er at noen av herbergene serverer frokost, men det er lite som metter særlig. Ofte er det kaffe eller te med kjeks, små toast kavringer og ristet brød med syltetøy. Mange velger derfor å begynne å gå, for så å stoppe for frokost i neste by. Da blir det ofte kaffe og crossaint. Dersom man er heldig, serveres boccadillo med ost eller spekeskinke. På turen med guttene valgte vi derfor å handle endel mat til frokost og lunsj i matbutikkene. Det var stort sett godt utvalg av brød, ulike pålegg, yoghurt, frukt og grønnsaker. Det ble mer å bære, men gav oss mange fine picknic opplevelser. De fleste herberge har kokemuligheter, så vi laget noen enkle middager, men spiste ofte middag ute. De fleste restauranter nær pilegrims løypen serverer en tre retters middag, med vin eller vann til, for ca 10 euro.

Det er viktig med et skikkelig måltid før dagens etappe, ikke bare kaffe og kjeks som spanjolene foretrakk… Frokost i en kirke (hvor vi overnattet) i Sahagun.
Vi gikk tomme for mat og hadde gledet oss til å spise skikkelig frokost i en by vi passerte etter noen timers gåing. Dette var alt vi fikk…..
Det er mange fine steder underveis til å nyte et bedre måltid ute. Medbragt altså….

Naturen vi gikk gjennom i starten av turen var flat. Vi krysset nemlig mesetaen, som er et fredelig høyslettelandskap som strekker seg mellom Burgos og Leon. Strekningen er i underkant av 20 mil og er en endeløs vandring, til tider uten et eneste tre. Ofte er varmen det største problemet på denne delen av turen og det er værhardt for vind og regn. Stien er til tider veldig steinete og mange pilegrimer gruer seg til å gå akkurat denne strekningen. Vi opplevde ingen store problemer underveis på den uken vi brukte til å krysse mesetaen. Været var bra og vi bar med oss det vi trengte av mat og drikke på de øde stedene. Det var til tider ensformig og kjedelig og hofter, samt rygg hos meg, syntes nok at det var for flatt. Men stort sett gikk det over all forventning.

Det som gjorde turen over høysletten spennende, var interessante ruiner og historiske bygninger vi passerte underveis.
Ellers var det temmelig flatt…..
Men vi var tross alt heldige med været….

Det som gjør dagene på vandring spennende, er at vi opplever og ser mye forskjellig underveis. Ingen dag er lik og ofte dukker det opp uventede situasjoner. Slik som den kvelden vi fikk på et herberge som gav oss gode minner for livet. Det var nemlig Thomas sin fødselsdag og jeg hadde ikke planlagt noe særlig feiring. Men da eieren av herberget hørte at han hadde bursdag, klarte hun å få tak i kake slik at vi feiret ham med allsang og selskap. Det ble sunget både på engelsk og spansk av en mildt sagt blandet gjeng i alle alder og fra hele verden.

Det ble improvisert selskap av de fantastiske eierne av La Casa del Camino og Thomas fikk kake med 2 lys på.
Dette var det mest fantastiske herberget fant vi ut og gir derfor litt gratis reklame til dem.

Vi var turister og jeg er særlig glad i kirker og kloster. Alle byene vi gikk gjennom har mye å se, så det var til tider vanskelig å velge ut hvor mye tid man skal bruke på hvert sted. Noen steder var vi heldige og sov i de gamle bygningene. Andre ganger måtte vi bare gå forbi, ellers hadde vi aldri kommet fram til der vi hadde tenkt oss. Jeg sporet fort av; der var en gammel bro, noen spennende statuer, et kapell… Listen var lang og jeg måtte helst fått tatt bilder av alt. Sånn tar tid, men er viktige for meg. Det er det som er turen. Jeg hadde syntes det var ganske bortkastet å bare haste forbi alle disse vakre opplevelsene.

Jeg fant overalt vakre fotomotiv og var nok lite opptatt av å gå fort…
Jeg følte til tider at vandringen var en reise tilbake i tid.
Broen El Paso Honroso (Ærens gang) førte oss over elven Orbigo. Navnet har den fått etter de berømte ridderturneringene som fant sted her i 1434. 

Jeg valgte å avbryte turen i Astorga. Vi hadde da gått 281 km, noe Steffen regnet ut var hjemmefra til Arendal via E39. Det hørtes sykt langt ut når det ble sagt på den måten… Grunnen til at jeg avsluttet noen dager før jeg egentlig hadde tenkt, var at jeg hadde fått en senebetennelse i foten. Det var ikke noe vits å presse seg videre, så istedet dro vi til Madrid og hadde 4 dager med sightseeing der. Helt grei avslutning for oss alle. Jeg var imponert over turen vi hadde gått, særlig guttene imponerte. Steffen hadde båret høyttaleren uten å klage, til stor glede for alle oss andre pilegrimer. Det gav en ekstra motivasjon, selv om han kun spilte nøye avsatte tidspunkt. Han hadde nemlig glemt ladekabel…og vi spilte derfor maks 2 timer pr dag og ikke for høyt. Neste gang husker han den nok. For begge guttene vil faktisk tilbake og gå mer. Det gledet meg veldig….

Vi ventet på regnet og uværet som aldri kom.
I El Burgo Ranero var alle herberge fulle, men vi fikk senger i et privat hjem. Heldigvis; det kom et skikkelig uvær.
En skikkelig fargegate i Mansilla de las Mulas.
Katedralen i Leon er absolutt verd å få med seg, men plassen utforbi var sperret av pga en filminnspilling. Det var mer interessant for guttene og derfor måtte eg se katedralen alene…
Alltid noe å se på…. Jeg tok bilder og guttene filmet.
Thomas i et dypt religiøst øyeblikk… (tulla bare, han prøver å sikre seg litt brunfage)
Veien er merket på mange forskjellige måter.
Det var selvsagt ikke mindre berømte bygninger å se i Astorga.
Thomas og Mutti.
Steffen og Moderen.