Hvordan unngå høydesyke i Cusco.

For meg som er født, oppvokst og bosatt på flate Jæren, var det tøft å komme til Cusco. Byen ligger på 3399 meter over havet og særlig når man kommer fra Lima, kan det være utfordrende. Høydesyke er nemlig ikke noe å fnyse av. Man merker det så snart man går av flyet, det er helst tungt å holde kroppen oppreist. For ikke å snakke om puste… Jeg var heldig med at jeg hadde 4 dager nord i Peru, på ca 2000 meters høyde først. Så hva gjør man da for å unngå å bli uvel?

Det ligger mye fjell rundt Cusco og det er nok en grunn til at inkaene kalte byen for «verdens navle».

Dessuten er byen og området rundt fullstappet av arkeologiske godbiter og det er helt umulig å rekke over alt. Jeg besøkte Salapunco, eller Templo de la luna og flere andre områder nær byen sammen med guide.
  1. Drikk mye vann…. Det som skjer når man blir dehydrert, er at blodet blir tykkere. Da beveger det seg tregere og oksyget tas senere opp. Høydesyke kommer av at kroppen får mindre oksygen, fordi luften inneholder mindre oksygen jo høyere opp man kommer. På ca 3000 m. o. h vil omlag 50% av alle mennesker oppleve en mild form for høydesyke og verken alder eller fysisk form har noe å si på hvordan kroppen reagerer.
Byen Cusco slik den fremstår idag, er bygget av spanjolene oppå inkanes sine palass og templer. Overalt ser man de gamle murene og det er flust av trange gater og smug.

2. Spis lite og lettfordøyelig mat. Jeg ble anbefalt av de som har greie på det, dvs oppvokst i Cusco, å starte med litt raske karbohydrater til frokost og så spise annenhver time. Lite og titt… Det har ikke jeg gjort, frokost er inkludert på hotellet og dessuten rikholdig. Så da er jeg egentlig ikke sulten før etter 15.00 engang. Forbedringspotensiale med andre ord….

Det var ikke det smarteste jeg har gjort å spise alpakka til lunsj… Men den smakte fortreffelig og jeg trengte ikke å spise mer den dagen…

3. Ikke anstreng deg, bevegelse bør skje sakte. Det er lettere sagt enn gjort, med så mange museum, kirker og arkeologiske funn som denne byen består av. Jeg vil aller helst vandre rundt fra tidlig morgen til sent på kveld. Men det har jeg ikke gjort, jeg har begrenset meg. Med andre ord tilbragte endel timer i senga med en bok…. Det har ikke vært lett….

Jeg besøkte en som laget tradisjonelle instrumenter. Det var ikke bare panfløyte og jeg fikk prøve å spille på en eselkjeve… Det var stas.
Jeg startet dagen tidlig med sightseeing, en lang siesta og mer vandring på kvelden.

4. Drikk kokate, minimum 2 kopper om dagen. Den var ikke helt enkelt for meg, som trenger en bøtte sort kaffe om morgenen for å fungere. Jeg har prøvd, men synes både te av bladene og teposene smaker kattepiss. Beklager… Koka teen skal bedre oksygenopptaket og gi energi, men det synes jeg at kaffi også gjør. Dessuten smaker den bedre. Heldigvis finnes det både koka tyggi og drops, så jeg klarer meg. Og for deg som lurer; koka blader eller produkter KAN IKKE TAS MED HJEM. Bladene er blitt brukt som et mildt narkotisk middel for å dempe kulde og tretthet, helt siden inkaenes dager.

Nei takk, jeg holder meg til kaffe.
Byen har over en halv million innbyggere og det er en salig blanding av gammelt og nytt. Her finner man McDonald’s ved siden av tradisjonelle restauranter som har marsvin på menyen. Og det er mye trappetrening når man skal se byen…

Jeg har klart meg godt til nå og ikke kjent noen av de lette symptomer på høydesyke, slik som kvalme, oppkast og hodeverk. Hotellet og restauranter har som regel oksygen til de som trenger det og lege må oppsøkes dersom man blir skikkelig dårlig. Jeg regner meg som ferdig akklimatisert og er klar for en 5 dagers fjelltur på de gamle inkastiene. Målet er Machu Picchu og vi skal opp på 4630 meter over havet. Det blir lange og harde dagsmarsjer, så da må jeg kanskje krype til korset og bytte til kaffe med koka teen allikevel…..

Salkantay trek, nå er jeg (forhåpentligvis) klar for det meste.. Ser frem til enkelt teltliv og sovepose, alle disse fine hoteller blir aldeles for meget….

Kuelap, byen over skyene.



Jeg var bare en dag i Lima før jeg igjen satt på flyplassen og ventet på å dra nordover. Heldigvis var flytrafikken i Peru pålitelig og uten forsinkelser var jeg snart på vei mot Jaen. Deretter ble det 4 timer i en fullastet minibuss med sambarytmer på full styrke. Ør i hodet ankom jeg Chachapoyas. Byen ligger på 2334 meters høyde i Andesfjellene og er hovedbyen i regionen Amazonas. Jeg hadde 3 hele dager til å utforske området, som bugner av historie og vakker natur.

Jeg bodde 2 netter på Casa Hacienda Achamaqui, et naturskjønt sted ved siden av Utcubamba elven. Her var alt man trengte, fra mat av lokale produkter til mannlig massør….


Jeg fikk min første smak av ceviche, som er en klassisk sjømatrett i hele Peru. Den er blitt spist i over 2000 år og består av rå fisk som marineres i limejuice og chili. Tilbehøret varierer etter hvor i landet man er, mitt var mais, søtpotet og løk. Spesielt, men godt.

Chachapoyas betyr folkene fra skyene og disse blonde og lyshudede menneskene bygde Kuelap, som var en av flere byer rundt Utcubamba dalen. Byen ble bygget lenge før inkaene bygde Machu Picchu, så her snakker vi om tidsrommet fra år 500 og frem til 1493. Det har vært spekulert mye på hva Kuelap egentlig var, men arkeologene er kommet frem til at det var både en festning, en landsby, en gravplass og et hellig sted.

Taubanen ble bygget i 2017 og var den første i Peru. Litt usikker på om det er den eneste…
Utsikten var formidabel og jeg hadde øynene oppe det meste av tiden. Men jeg tok ikke på brillene, det får være grenser…

Jeg dro med på en gruppetur og vi startet med buss til Nuevo Tingo, hvor taubanen går fra. Fordelen med å være i en gruppe er at guiden ordner alt, slik at jeg bare kunne sviver rundt og være turist. Det er nok en buss til påstigning og selve taubanen tok 20 minutter. De var lange…. Men endelig var vi oppe på 3009 meters høyde og var klar for sightseeing.

Jeg hadde forberedt meg godt for høyden og hadde mitt første møte med koka teen. Den skal lette oksygenopptaket og gi energi når man er oppe i høyden. Litt usikker på om det hjalp, følte ingen trang til å sprinte opp bakken.
Det er ca 20 minutter å gå fra taubanen. Dersom man sliter med å gå, kan man leie en hest. Jeg gikk…

Arkeologene har regnet ut at de brukte omtrent 700 000 tonn med stein for å bygge Kuelap. Byen var 700 meter lang og muren opp mot 20 meter høy. For et arbeid.
Kuelap er ikke like berømt som Machu Picchu, men det var allikevel noe køgåing. Historien ble fortalt på både spansk og engelsk, vi var en miks av mange nasjoner.

Jeg liker historie og hadde ingen problemer med å leve meg inn i hvordan det må ha vært å leve her over skyene. Det stod omtrent 500 runde steinhus innenfor muren og noen av dem var dekorert med symboler på de 3 hellige dyrene; puma, slange og kondor. Folket som levde her var hovedsakelig bønder og jeger, dessuten hadde de egne steinbur inni husene til marsvin. Det er nemlig en delikatesse her.

Husene stod tett i tett på nedre plan. Øvre plan var forbeholdt tempel og vakttårn samt sted til å ofre til gudene. Prestene ofret både dyr og mennesker.
Dette symbolet viser pumaen sitt øye og ble brukt til å beskytte huset og familien som bodde der.

Det ble en spennende dag hvor jeg ble litt kjent med en kultur som jeg ikke ante noe om. Jeg har lest om inka og maya, men Chachapoyas… neida. Mest var jeg imponert over byen de bygde, i generasjon etter generasjon fortsatte de byggingen. Da inkaene beleiret byen på 1600 tallet, overgav de seg fredelig og da spanjolene ankom noe senere, var Kuelap allerede forlatt. Byen ble glemt frem til 1843, men har i den senere tiden blitt populær også blant andre enn arkeologene. Jeg hadde en fantastisk dag, selv i regnvær og torden. Mulig noen hadde kastet stein mot himmelen, det pleide Chachapoyasene å gjøre når de ville ha regn. Det var ihvertfall ikke meg….

Lamaene lå fremdeles å voktet byen og fjellene rundt.

Ke ska du i Peru?

Ja, det lurte jeg også på, der jeg satt på flyplassen i Madrid og hulket og grein. Det var ikke på grunn av at jeg var på vei til Peru jeg var så trist. Peru er nemlig en drøm som går i oppfyllelse og den turen har jeg sett frem til i hele 3 år. For så lenge har det tatt meg å spare opp penger til å dra. Jeg har en egen sparekonto, hvor det settes av litt hver måned, til de drømmene mine som koster mye penger. Kontoen startet jeg med da jeg fikk en drøm om å bestige Kilimanjaro og nå er jeg på vei for å vandre på de gamle inkastiene i fjellene rundt Cusco.

Det blei mange og lange timer på flyplasser.

Det startet ikke så bra, jeg hadde et fall på sykkel som nesten gjorde at jeg måtte avlyse. Kvestet ribben og bæring av sekk er en dårlig kombinasjon, men jeg tok sjansen. Deretter satt jeg på Sola flyplass og så flyet ble mer og mer utsatt. Plutselig hadde jeg ny reiseplan via Amsterdam OG Madrid, istedenfor direkte til Lima fra Amsterdam. Alle som har sittet på en flyplass og ikke ant hva som skjer og om flyet i hele tatt går, vet hva jeg snakker om… Forsinkelser er noe dritt.

Jada, jada, jeg nærmer meg….

Det ble en lang natt i Madrid før vi endelig kom oss avgårde. Og da jeg ankom Lima halv 8 neste morgen følte jeg at reisen hadde vart evig… Men for første gang stod noen utforbi og møtte meg med et skilt med navnet mitt på. Det har jeg sett på med misunnelse hver gang jeg ankommer et land jeg aldri har vært før og hvor alt er nytt og kanskje litt skremmende. Dessuten er det min første tur til Sør Amerika, bare det er stort. Så det å bli møtt var fantastisk og jeg følte meg bare så velkommen….

Lett å føle seg hjemme når man blir møtt i resepsjonen av dette gliset av en sykkel. Synd jeg har lovet kollegene min å IKKE SYKLE I PERU…ellers hadde jeg nok blitt fristet.
Etter en heller søvnløs natt på flyplassen og fly, var dette bare fantastisk. Til og med eget boblebad….

Dette er nemlig en tur hvor jeg ikke har med telt eller organiserer alt selv. Jeg drar alene, men har fått et reisebyrå i Oslo til å sy sammen opplegget, som inneholder både flere fjellturer, kultur og historie. Så sovepose og fjellsko er med, selv om det blir mest netter på hotell og guidet tur. Det er det som gjør at turen koster flesk, men jammen får man det man betaler for…. For meg er dette luksus og jeg skal nyte det fullt ut!!!

Første turen ut gikk for å finne en butikk for å handle alt jeg hadde glemt.
Jeg havnet på det lokale Kvadrat, ikke helt sånn jeg hadde sett for meg Peru…

Jeg blir ikke lenge i Lima og førsteinntrykket var at byen nok er usedvanlig lite tiltalende. Det er stort sett alltid overskyet og med litt yr. Men sjelden regn, så de eneste som går med paraply er turister. Det gir et grått og litt lurvete utseende. Men så var jeg med på en guidet gåtur som tok hele ettermiddagen og plutselig åpnet hjertet mitt seg for byen, som bugner av kultur og historie. Den ble vakker og spesiell, så jeg kommer gjerne igjen for å tilbringe mer tid her.

Gatene i den gamle bydelen bar preg av at spanjolene var her. De ankom i 1533 og anla byen som fikk kjælenavnet City of kings. Byen var på 1600 og 1700 tallet kjent for å være den vakreste av alle i Spanish Amerika og er idag hovedstaden i Peru.
Vi besøkte Inglesia de San Francisco, kirken som har overlevd flere jordskjelv og plyndring av pirater. Her finner man også et kloster som vi besøkte og de mildt sagt skumle gravkammer med bein og hodeskaller under kirken.
Det er mye å se i Lima Centro, her fra et av de mange plazaene.

Så det var ikke fordi jeg ikke ville på tur at tårene kom, men fordi jeg snakket med mitt lille barn hjemme i Norge. Vårt kjære medlem av vår lille flokk var død, Scotty. Han har fulgt oss gjennom tykt og tynt i 10 år og aldri har jeg sett snillere hund. Hans lojalitet og kjærlighet hadde ingen grenser og han vil aldri bli glemt. Da var det vanskelig å sitte på en flyplass istedenfor hjemme. Og den som sier at han var bare en hund, har aldri hatt hund….

Takk for alle turene vi har fått sammen og all gleden du gav oss. Og dersom det finnes en himmel for hunder, vet jeg at du er der ❤️❤️