Drømmen om Nordmarka

For å være helt ærlig, trodde jeg det skulle bli helt annerledes… Jeg hadde hatt «sykkeltur i Nordmarka» på lista min i flere år. Du vet, ikke den lista: «100 ting å se før du dør», men min liste «100 ting å se for å kjenne at jeg lever». Det jeg hadde planlagt var sykkel og telt i dagevis, mellom idylliske vann og små koier, inni dei dype skogane. Det skulle bli en tur som oste fred og ro, jeg i stille meditasjon, helt alene i skauen. Jeg skulle rekke over hele Nordmarka på en langhelg og ikke en flik skulle jeg gå glipp av. Bare meg og skogen, samt kanskje en elg hvis jeg ble ensom. Det kunne bare bli bra…

Det er ihvertfall ikke problem å finne veien—
Meg på sykkeltur i Nordmarka.

Den største overraskelsen var egentlig hvor stort område Nordmarka er. Her snakker man SKIKKELIG SVÆR. Derfor var det idioti å tenke at jeg skulle få sett alt på noen få dager. Så jeg endret planen til å tenke at jeg tar å sykler fra sør til nord, og tilbake igjen på en dag. Det var nemlig så lenge jeg hadde igjen av langhelgen, etter jeg hadde vast meg vekk i fine hager og spennende museum. Men den planen varte bare til jeg kom til første oppoverbakke…. Fytti grisen så bratt det var… Det hjalp ikke på at alle andre jeg møtte, kom MOT meg; det vil si, fra nord (med medvind og nedover). Eller at jeg holdt på å bli overkjørt av en el-syklist, hvor jeg mistenker ut fra tempoet at sykkelen ikke engang var lovlig,….

Han for forbi på et blunk… mens jeg gikk opp bakken.
Når jeg ikke lå i grøftekanten og luktet på blomstene….
Det var tross alt en fantastisk dag…

Av en eller annen grunn var det mye mer tilrettelagt og utbygd enn jeg så for meg. Det var bondegårder og skogdrift, bilvei og plutselig et alpinanlegg… Javel, tenkte jeg, kunne de ikke hatt drift på skiheisen om sommeren også? Fraktet slitne syklister til topps? Det har jeg sett i utlandet… Og de små koiene jeg hadde sett for meg ut ifra navnet, var slett ikke små. Tryvannstua, for eksempel, var skikkelig idyllisk, men slett ingen stue. Her lå flere hytter, omkranset av et tun fullt av folk. Det var hyggelig det og jeg fikk praktisert engelsken min da jeg kjøpte is og kaffe, som ble inntatt i peisestua.

Jeg følte meg hensatt til Sveits eller Østerrike på sommerstid, en ski-nasjon uten snø.
De har store stuer i Nordmarka…
Men jeg fant min trofaste venn elgen. Du ock jag, Alfred….

Dessuten var det mye folk… Det kan ha noe med at det var lørdag, ferietid og at koronavirus har endret folk sine fritidsvaner. Nå er det friluftslivets gleder som får ALLE på tur og det synes jeg er utrolig kjekt. Men samtidig liker jeg skogens fred og ro, så det ble litt utfordrende når det tider var kø. Mange stilte mannsterke på turen, sikkert både en og flere storfamilie i lag. Prøv da å snike deg forbi med sykkel, når barnevogn, smårollinger på trehjulssykkel og de med full oppakning, blokkerer veien. Men det er mulig jeg hadde valgt den mest trafikkerte strekningen i hele Nordmarka; fra Bogstadvannet mot Tryvannstårnet og over til Frongnerseteren.

Endelig var det sånn jeg hadde sett for meg, den øde landevei og meg….
Og dette var sånn det stort sett var…
Nedenfor Frongnerseter lå nok en «stue», med fantastisk utsikt over Oslo by.
På vei nedover alle bakkene, suste jeg inn på Holmenkollen Skianlegg. Da innså jeg at jeg kunne aldri ha blitt skihopper, nok en drøm som brast…
Jada, jada…the King and I…

Det kan høres ut som jeg var skuffet over Nordmarka etter denne turen. Det stemmer slett ikke. Men jeg har lært… Det heter egentlig Oslomarka, og den består (blant annet) av Nordmarka, Østmarka, Vestmarka og Lillomarka. Her er 1700 km2 fordelt på 14 kommuner og to fylker. Slett ikke noe man blir godt kjent med i løpet av en langhelg, selv ikke på sykkel. Og jeg har kjøpt meg et skikkelig kart, slik at jeg er forberedt og har planlagt neste gang jeg drar til Oslo for å følge drømmen. For jeg har fått en smakebit og nye mål på listen min. Her kan det padles, sykles og vandres i det uendelige… Jeg er ihvertfall klar…

Jeg ble invitert på en kveldstur med bading og middag av min gode venninne Ingvill. Hun har bodd i Oslo i mange år og er godt kjent i Marka (som de innfødte sier).
Målet var Aurevatn, et idyllisk lite vann hvor det stort sett aldri var folk. Men det var før… Nå var det telt og hengekøyer på hvert lite nes, bålrøyk og god gang. Noen hadde til og med tatt bryet med å bære med seg et musikkanlegg, slik at de slapp å lytte til skogens fred og ro. Det er godt vi mennesker er forskjellige…

1080 kilometer i bil for å se en perfekt hage…

Dersom du er som meg; det vil si over gjennomsnittet interessert i hage, trær og blomster, vet du at man går langt for en fin hage. Mange tråler hagesenter, sår sine egne frø og bruker hver ledig stund med klipping, luking, gjødsling og vanning. Slik er ikke jeg… Hagen min lever sitt eget liv og uansett hvor mange timer med arbeid jeg legger ned, får jeg ikke kontroll på den. Sneglene mesker seg, ugresset kveler det meste og de dyrt innkjøpte sommerblomstene har en tendens til å drukne i vestlands sommeren. Hvert år gyver jeg løs med pågangsmot i april-mai og når kalenderen viser juli, har jeg resignert og gitt opp. Da tenker jeg at grønt er grønt og at alt som lever, har livets rett. Men jeg elsker å besøke andre sine vakre hager og beundre kortklippet plen og blomster i alle farger.

Bogstad Camping er et fint sted å sette opp telt i Oslo, landlig og grønt.
Dessuten tar det ikke mer enn 5 minutter å sykle bort til Bogstad Gård….
Begge stedene ligger vakkert plassert ved Bogstad vannet og her er både badeplass, golfbane og mange turløyper.

Jeg er villig til å gjøre nesten hva som helst dersom jeg har bestemt meg for noe. Det finnes ingen grenser for hvor langt jeg vil dra for å se det som interesserer meg. Og da jeg helt tilfeldig fant ut at det var en engelsk hage på Bogstad i Oslo, var planen klar. Jeg er spesielt glad i engelske hager og har besøkt mange i Storbritannia, så klart at en tur over dammen til UK var det som frista mest. Men siden reiseanbefalingene fra Staten sier «Hold deg i Norge i år», tenkte jeg det var mest praktisk å pakke sykkel og telt for en roadtrip i hjemlige trakter. Det er jo bare en svipptur til Oslo med fine, flate veier og ny bil. Så neste morgen var det tidlig opp, pakke og dra.

Det var fint at det var et lite museum inne i butikken for oss nysgjerrige. Ellers kan man bli med på omvisning og guidet tur, men det rakk jeg ikke. Neste gang…..
Det var ikke trangt om plassen og de fleste andre besøkende samlet seg rundt kafeen og den store lekeplassen. Fantastisk område for barnefamilier.
Eiendommen eies av en stiftelse og forvaltes av Norsk Folkemuseum.

For deg som er usikker på hva som er forskjellen på en engelsk hage og en norsk, følg med nå… Den engelske hagen gjengir naturen slik den ideelt sett bør være, med en innsjø, store enger, mye trær, broer og eventuelt noen bygninger i klassisk stil. Gjerne litt viltvoksende, med romantiske innslag av roser, paviljonger, romerske statuer og springvann. Hva som kjennetegner en norsk hage er jeg veldig usikker på, men jeg er sikker på at det er nøkternt, praktisk og helst lettstelt. Noen asfalterer eller legger kunstgress på hele greia, men det tenker jeg er juks. Det er viktig å ha en hobby og hage oppfyller alle krav til det.

Gården er åpen for besøk av både store og små barn. Her finnes både hester, kuer, sauer, geiter, høner og kaniner. Den drives økologisk av Oslo kommune, som også eier skog og mark rundt gården.
Velkommen inn…. Det er gratis å besøke parken og bygningene utendørs. Dersom man vil ha omvisning, kan man kjøpe billett i butikken.
Man blir sulten av å kjøre langt og hva er mer heilnorsk enn vaffel med bringebærsyltetøy og svart kaffe?? Men jeg ville nok heller hatt en tradisjonell Cream Tea, slik den serveres i Devon og Cornwall….
Slik så eiendommen ut da den var ny.

Bogstad gård har en lang historie bak seg, men det var ikke før den kom i privat eie i 1645 at godset ble grunnlagt. Hovedbygget er fra 1760-61 og det er nok bygget om og på mange ganger. Godseieren drev stort innen skog og jordbruk og eiendommen var i samme familie i over 300 år. Jeg tenker at vi snakker om overklassen i landet og det er interessant å se gamle bilder samt lese historien. Ikke minst synes jeg at det er fantastisk at arvingene til Bogstad valgte å gi bygninger, innbo og park til en stiftelse, til glede for alle oss vanlige innbyggere. Men det kan være de fikk godt nok betalt for skog og jord som ble solgt til Oslo kommune. Uansett anbefaler jeg alle å besøke stedet, for her er det flott.

Jeg skulle virkelig ønske at det var mulig å legge inn duften av disse nydelige rosene.
Ikke helt likt lysthuset jeg har hjemme i min hage…Dette er bygget som et tempel, med søyler som speiler seg i vannflaten. Visste du forresten at lysthus betyr «blott til lyst» og er et sted for å trekke seg tilbake for «intimitet, stillhet og ro»?
Det var også en egen fiskebu, til oppbevaring av årer og annet utstyr. Det kunne jeg også trengt, til kajakken….
Det tar tid å komme rundt eiendommen, særlig dersom man leser alle informasjonskiltene…

Hvis du derimot IKKE er en hageglad person, kan du gå tur istedet. Det er merket en løype på ca 12 km rundt Bogstadvannet som jeg anbefaler. Bare ikke gjør som meg og ta med sykkel… Jeg tenkte da jeg leste tur beskrivelsen, at siden mesteparten av turen gikk på grusvei, kunne jeg bare trille sykkelen resten. De anbefalte ikke å gå med barnevogn, men det stod ingenting om sykkel. Tabbe, tabbe… Jeg dro sykkelen gjennom skog og kratt, over steiner og røtter. Svetten silte og ikke hadde jeg med mat eller vann. Turen tok nærmere 4 timer og jeg var utslitt da jeg endelig kom tilbake til campingplassen. Men jeg hadde godt selskap av en nordlending med hund, som også hadde bommet litt på løypa/turen. Sammen fjollet vi oss rundt vannet i svermen av mygg og fluer.

På vei rundt vannet, dette var den lettsykla delen av løypa..
Det meste var derimot ikke egnet for hybridsykkel, sandaler og finslig sommerbukse (beregnet på sightseeing blant Bogstad fiffen)…

Så var det verd å kjøre 1080 kilometer for å se den engelske hagen? Absolutt og enstemmig vedtatt JA!!! Dette er grunnen til det: Jeg flyttet meg fra benk til benk og beundret omgivelsene. Jeg lå i gresset og kikket opp på skyene. Det var roser og andre blomster å lukte på, samt fuglesang å lytte til. Jeg satt under de enorme trærne fra 1700 tallet og kjente på historiens sus. Ekorn lekte i trærne over meg og en liten bris viftet i håret. Jeg nøt hagen intenst og kjente at jeg ble fylt av ro og glede. Det var andre lykkelige mennesker rundt meg; barn som lekte og voksne med god tid. Hele stedet åndet av sommer, sol og alt som er godt i livet. Dessuten ble jeg meget inspirert til å dra hjem for å luke og rydde i min egen hage. Den blir nok aldri perfekt, men den er min og bare min….

Herskapelige Bogstad Gård.