Mål nummer 4: Hågå, verdens lengste oppoverbakke…

Selvfølgelig vet jeg at turen opp Hågå IKKE er verdens lengste oppoverbakke. Den er ikke i nærheten engang og den er heller ikke Norges lengste. Det vet jeg, fordi jeg har gått bakker som var både lengre og brattere før. Her snakker vi om Kilimanjaro, verdens høyeste, frittstående fjell. Jeg kom meg opp dit.. Dessuten var det bakker i både Peru og Nepal som var både lengre og verre. For ikke å snakke om alle turene i Norge jeg har gått, som også er mange hundre høydemeter høyere opp. Men allikevel FØLES Hågå som den topper alle disse, når det kommer til opplevd følelse av turen. Forstår ikke hvorfor…

Noen startet med tøy og bøy allerede på parkeringsplassen. Det er enkelt å parkere, med en stor og fin plass. Ikke var det folksomt heller, siden vi var tidlige.

Det finnes mange turløyper å velge i,med samme startsted, den mest kjente er Uburhedlaren. Men dit skulle vi ikke idag.

Turen starter fint og lett innover mot den flotte gapahuken. Her finnes også toalett, dersom man har behov for det.

Hågå er en fjelltopp som ligger i Oltedal. For mange er Oltedal et sted man passerer på vei mot høyere tinder i Sirdal, men jeg kan love at det er flotte turmuligheter her også. Mange av dem starter ved Moen, ved det gamle kraftverket. Turen til Hågå er en middels krevende fottur, som bare er omtrent 3 kilometer hver vei. Det høres veldig overkommelig ut og jeg vil påstå at de fleste ville greid å gå turen. Men da trenger du god tid og stålvilje.

Man følger god grusvei og det går oppover. Allikevel er det ikke verre enn at man kan ha en hyggelig samtale med turfølget.

Det står skilt hvor man skal svinge inn i skogen. Her kan man fylle på vannflasken, dersom man har behov for det.

Jeg hadde lokket med meg sønnene mine, litt for sikkerhets skyld og litt for å slippe å bære sekk. De vekslet på å slepe en 100 l sekk oppover, fylt med min sekk og diverse annet.

Det er strekningen inne i skogen som er krevende, fordi det er skikkelig bratt.

Jeg hadde gått til Hågå en gang før og da sverget jeg på ALDRI IGJEN. Men nå var jeg tilbake, mest fordi jeg ville gi fjellet en ny sjanse. Kanskje det ikke var så ille som jeg husket det…. Den største utfordringen første gang, var da jeg skulle krysse en stor snøfonn i skaret. Det var glatt og bratt, samt skled man, kunne det fort ende med at man datt utenfor et stup. Jeg stivnet helt utpå snøen, men hadde heldigvis min sønn med meg, som leide meg over. Vi gikk en annen og tre ganger så lang vei ned igjen, mens jeg mumlet forbannelser for meg selv.

Skogen var skikkelig tett oppover og det var fuktig og sleipt på stien.

Sånn halvveis i bakken traff vi Herr Elg, eller ihvertfall det vi antok hadde vært en elg. Uvisst hva som skjedde med den og om plasseringen var til skrekk og advarsel..

Da nærmer vi oss tregrensen og det verste er over. Det er viktig å bruke god tid og ta mange pauser når det er bratt stigning.

Plutselig var vi kommet til skaret og jeg var meget takknemlig for at der ikke var snø nå.

Mange bruker Hågå som en treningsøkt og det snakket vi mye om. For den er nærmest perfekt til det. Myk start til oppvarming, gradvis stigende bakke, så en skikkelig lang og bratt etappe hvor det absolutt bør være sjangs til å presse pulsen opp til maks. Vi traff flere, både første gang og nå, som tok avgårde oppover som om de hadde stjålet skoene. All ære til dem, men jeg var fornøyd med å sige sakte oppover. Gutta kunne nok gått fortere, men de var solidariske med meg.

Et tappert smil og nok en pust i bakken. Det er faktisk bare oppover helt til topps.

Går du frem til kanten her, får du fantastisk utsikt over Oltedal.

Noen hadde overskudd til å klovne seg til og det var ikke meg. Men det hjalp på å endelig se varden på toppen. Men fremdeles litt igjen…

Det er rart med en topptur, som egentlig bare er en eneste lang oppoverbakke. Dersom man ikke har utsikt, så er det lett å bli litt motløs. Enten det er tett skog, tåke eller mørke som stenger for lyset og omgivelsene, så blir det en helt annen følelse når man kan se ut over landskapet. Jeg må si at stemningen steg da vi kom ut av skogen, særlig fordi vi var kommet ganske så høyt opp.. Det ble ikke mindre bratt, men nå kunne vi ihvertfall nyte utsikten. For den er flott og man ser det meste av Oltedal og fjellene på andre siden, samt helt til havet.

Og endelig er man der, på toppen. Hva nå liksom…

Det er da høydepunktet kommer og man får belønningen for å ha slept med seg en tung sekk.

Nybakte rundstykker med egg og kaviar er toppen av luksus. Legg til en cappuccino fra pose, så er lunsjen perfekt.

Jada..og etter lunsj er det bare å psyke seg opp til nedturen. For ned der skal vi…

Noen hygget seg med å vinke til en kompis, som var på jobb i Oltedal. Vi kunne se ham stå å vinke på taket av bygningen, en bitteliten skikkelse.

Jeg hadde tatt med knestøtte til nedturen, fordi jeg vet at å gå ned er mer krevende enn opp, på knærne. Så det gikk absolutt ikke raskere på tilbaketuren, selv om pulsen var endel lavere. Men hva gjorde vel det, når vi faktisk hadde vært på toppen? Denne gangen gikk vi samme vei opp og ned, men det er fullt mulig å gå rundturen eller legge til noen av de andre toppene vi kunne se rundt oss. Men for meg var hele poenget å komme opp og ned Hågå, så jeg var kjempefornøyd med å ha greid målet mitt. Verdens lengste oppoverbakke beseiret nok en gang…

Jeg tok meg tid til å beundre både utsikt og blomster på vei nedover. Det var riktig vakkert.

Og plutselig var vi nesten tilbake i bilen, uten at det føltes annet enn greit.

Det var rett før jeg la meg i blomsterenga for å nyte naturens ro, men turfølget ville hjem.

Uburhedlaren, nesten som å være i et dataspill….

Det hender at jeg treffer blink, selv om det ikke var planlagt. Noen dager frister det lite å gå på topptur, selv om jeg hadde besøk av han på 11. Spør jeg han hvor vi skal på tur, er svaret alltid det samme. Han vil til Dalsnuten, det er favoritten over alle turer. Men når det blåser kvasst og regnet bøtter ned, liker jeg bedre en litt mer skjermet tur. Sånn sett er Oltedal genialt, med bratte fjellsider på begge sider, som skjermer for vinden. Regnet som kom i kraftige byger, var det ikke så mye å gjøre noe med. Turfølget var skeptisk og lite interessert i å prøve noe nytt, men ble overtalt med løfte om butikktur etterpå.

Det er opparbeidet fin parkeringsplass og skiltet i flere retninger.

Etter kort tids gåing, kommer man til en flott gapahuk, hvor man kan grille og sitte tørt. Det er mulig å bestille overnatting her, sjekk på nettsiden til Jæren Friluftsråd.

Det var også toalett, noe som passet bra

Jeg har vært flere ganger ved Uburhedlaren tidligere, men for turfølget var det et nytt sted. Vi hadde prøvd å gå turen for noen år siden, da kom vi ikke lengre enn gapahuken. Der ble det pølsegrilling og lek i skogen, fordi han på 11, som da var han på 3, ikke ville gå lengre. Det var nok like greit, turen passer best for de litt større barna og alle som kan bevege seg fritt i en svær steinrøys. Jeg sleit, med knær og staver, og krøp innimellom, både opp og ned.

Turen starter på flott grusvei og mesteparten av tiden går man her. Det er kun i slutten at man må bratt opp i ura.

Det var nydelig høststemning innover og etter en stund ble det oppholdsvær.

Turen er ikke særlig lang og den regnes som enkel. Man går frem og tilbake samme vei, ca 3 kilometer totalt. Stigningen er ikke mer enn 33 høydemeter, men vær forberedt på å jobbe litt for de metrene. Særlig på høsten, når stien er våt og gjørmete. Røtter og steiner blir såpeglatte og det er noe klyving. Flere steder er det laget stiger med rekkverk og turen er godt merket og tilrettelagt. Grunnen er at Uburhedlaren er en spennende turistattraksjon, både som krigsminne og naturfenomen. Dessuten kan navnet tyde på at man her bar ut uønskede barn, langt tilbake i tid, men det kan ikke dokumenteres.

Det varte ikke lenge før enkelte oppdaget PARADIS…

Her i steinrøysa finnes utallige grotter og sprekker som han utforsket.

Jeg hadde nok med å klatre på stien, det var utfordrende med dårlige knær.

Det hele startet med en gigantisk stein skled ned fjellsiden og la seg tilrette på andre steiner. Slik ble det dannet et rom, med omtrent størrelse på en ballsal. Steinen er ca 30 meter lang og 15 meter bred, samt 7-8 meter tykk. Vekten antas å være 70-80 millioner kilo, og det høres kanskje mindre imponerende ut dersom det var regnet i tonn. Men informasjonen er direkte avskrift fra skiltet utforbi hedlaren, så da lar jeg det stå slik det er skrevet…

Endelig kunne jeg se inngangen over meg. Enkelte andre hadde allerede vært inne og rundt, oppe og nede i hele hulen, så han var klar for mat og kakao.

Det er laget både dør og vindu inn til rommet, uten at det hjelper på den klaustrofobiske følelsen jeg får hver gang jeg går inn.

Det kommer lys inn fra flere steder, men ta gjerne med hodelykt. Det måtte jeg love at vi skulle gjøre neste gang, slik at absolutt alle huler og smale sprekker kunne utforskes.

Jeg var glad for benk å sitte på, slik at det var en hyggelig matpause. Ihvertfall så hyggelig som det kan bli, med tanke på den svære steinen som kan falle i hodet på oss….

Det var under 2 verdenskrig at hedlaren ble brukt til å huse omlag 80 mennesker. Oltedal var i april 1940 et angrepsmål for tyskerne og mange av befolkningen flyktet, mens de ventet på angrepet. I 3 dager bodde alt fra spebarn til 80-åringer her oppe, og det tenker jeg må ha vært både kaldt og lite hyggelig. Det er rått og steinete inne, selv om det er tørt. Jeg har helt siden jeg kom her for første gang, tenkt at det hadde vært spennende å overnatte, men det er nok en grunn til at det aldri har blitt noe av…

Det er en stor hule, med to platå og flere utganger. Det er mulig å komme inn og ut mange andre små sprekker, men da må man være relativt liten og lett, samt ikke ha snev av klaustrofobi..

Det finnes informasjon på både norsk, engelsk og tysk.

Frem til den ble brukt som fluktsted under krigen, var det ikke mange som visste om hedlaren. Den må ha vært vanskelig å finne, så jeg var takknemlig for god merking.

Det var tidenes tur for han på 11. Terrenget er mildt sagt spennende, med de svære steinene som ligger strødd overalt. Det er trolsk og overgrodd skog, som bidrar til å skape alle disse fantastiske gjemmesteder. Han var høyt og lavt, så jeg var helst bekymret for at han skulle forsvinne ned i et bunnløst hull eller sette seg fast i en smal sprekk. Men det gikk bra og han var skyhøy på adrenalin da vi kom ned til skikkelig vei igjen. Nå er det ikke lenger Dalsnuten som er favoritt turen, men ura opp mot Uburhedlaren. Game over, som han så fint kalte det, med et svært glis…

Det var ikke lett å ha øynene på stien, med fargesprakende trær å beundre.

Det var enda vanskeligere å ha øynene på han som var i et krevende dataspill og suste fra level til level…

Men endelig var jeg på flat mark igjen og kunne beundre utsikten.

Det ligger et naturreservat like ved veien, Ragstjørna. Dette er et våtmarksområde med yrende fuglelivet og spennende vegetasjon.

Etter å ha passert broen, er det kort vei tilbake til bilen.

Håga, en skikkelig utfordring.

Har du noengang hørt ordtaket «Det er i motbakker det går oppover»? Jeg må innrømme at den setningen fikk en helt ny mening etter toppturen i Oltedal. Ordtaket skal visstnok være motiverende og hjelpe en til å få frem den indre styrke når livet ikke går som man hadde tenkt. At dersom man bare fortsetter å trø på oppover, så vil man overvinne alle hindringer og komme til toppen. Jeg kom meg opp på Hågå, men det var bare såvidt og kun fordi jeg fikk god hjelp…

Det er en stor og gratis parkeringsplass på vei inn mot Oltedal kraftstasjon.

Her finner du også kart og løype beskrivelse. Det er flere turer som starter herfra og mange lettere alternativ enn Hågå, hvis du kjenner på det.

Turen til Hågå hadde jeg hørt om og den var planlagt ei stund. Det er ikke en sånn tur man går på vinterstid eller når formen ikke er helt på topp. Men mars og flere uker med regelmessig trening, tenkte jeg hadde gjort susen. Dessuten var det ekstra kjekt at min eldste sønn meldte seg frivillig til å bli med. Vi startet tidlig og jeg var veldig spent. Turen opp til toppen er ikke særlig lang, bare 2,1 kilometer fra parkeringsplassen. Men stigningen er 520 meter i bratt terreng, så den regnes som krevende. Jeg var klar med staver og knestøtter, samt sekk med god mat og drikke. Bring it on!!!

Det startet finslig, med slak grusvei og flott utsikt over dal og fjell.

Da vi svingte inn i skogen, startet bakken ganske raskt. Jeg studerte fjellene bak og lurte veldig på hvor vi skulle opp..

Det var tydelig sti, som svingte seg oppover mellom trærne. Litt vått og sørpete, men ikke verre enn forventet.

Finnes det noe verre enn å treffe disse skikkelig spreke kvinner og menn på vei nedover, når man sjøl strever tappert oppover? De i lette joggesko og stramt treningstøy? Uten sekk, kart, lue og votter? Ikke engang en vannflaske har de med…Som ser ut som om de har jogget opp, som oppvarming til ettermiddagens treningsøkt. De som verken svetter, peser eller gir utrykk for at dette er en strevsom tur. Og når jeg greier å presse frem spørsmålet «ER DET LANGT IGJEN TIL TOPPS?» smiler de litt nedlatende og svare «Dåkke e nok snart halvveis». Vi vurderte seriøst å snu, men det er jo som tidligere nevnt at det er i motbakke det går oppover. Så me gjekk videre.

Jeg skyldte på at jeg måtte beundre naturens vakre kunstverk, samt fylle på vannflasken.

Da vi kom opp i høyden, lå det snø og is. Det ble glatt og vanskelig å gå uten brodder og det hadde ikke jeg tenkt på.

Da vi kom til det de lokalkjente kalte SKAARET, forstod vi hvorfor vi var blitt advart på vei oppover. En stor snøskavl lå som en minibre over kanten, med glatt og hardpakket is. Igjen vurderte vi å snu, men når man er nesten på toppen, er terskelen for å snu høy. Derfor klatret og skled vi oppover helt i utkanten av breen. Det var både bratt og langt ned. Da vi ikke kom lengre og isen måtte krysses, sa det stopp for min del. Midt utpå greide jeg verken å bevege meg fremover eller bakover, av redsel for å skli.

Vi kom opp helt inntil fjellveggen og måtte krysse over. Det ser slett ikke skummelt ut på bildet, men bildet lyver.

På toppen i ly for vinden. Jeg var fremdeles litt skjelven og tok derfor få bilder. Hågå er 561 meter over havet, så om det var vårlig på parkeringsplassen, var det full vinter her.

Vi vurderte seriøst å gå over til det jeg antok var Vølstadsenderen på neste fjell, der skulle det visstnok gå en grusvei ned.

Det var til og med vanskelig å nyte kalde pizzarester og varm kakao.

Så stod jeg der, helt til min sønn greide å sparke ut trinn til meg, samt gi meg en stødig hånd. Hadde det ikke vært for ham, vet jeg ikke hvordan det hadde endt… Vel over på trygt fjell igjen, sverget jeg på at jeg ihvertfall ikke skulle gå samme veien tilbake. Den siste biten opp til toppen gikk på skjelvende bein, men det går også fint. Oppover ER oppover….

Enkelte mente han kunne se et hull i isen, i tilfelle jeg hadde lyst til å bade.

Slett ikke ille å gå på is når den ligger flatt.

Jeg holdt løfte mitt og gikk en annen vei ned. Turen kan nemlig gås som en rundtur via Rønliå og Grindatjørna. Det er sikkert 3 ganger så langt, men det spilte ingen rolle for meg. Dessuten lå endel snø, men vi la oss bak en kjentmann og fulgte sporene hans. Merkingen var bedre enn forventet og nedoverbakken gikk rett ned. Men ned kom jeg…

I enden av Grindatjørna lå det vi trodde var en demning.

Midt i bakken fant vi denne og aner ikke hva det er og har vært…

Det var virkelig bratt og ulendt nedover, så knærne mine protestere høyt.

Det kan nok tenkes at jeg går Hågå flere ganger. Det må være en fantastisk tur på en mild sommerdag, med utsikt i alle retninger. Men jeg går ikke dersom det er fare for is, med mindre jeg har brodder med. Anbefales turen for andre? Ja, absolutt. Kanskje ikke for deg som har vonde knær eller liker best å gå på flat asfalt. Men alle oss andre kan nyte Hågå etter bratte 520 meter, ganske så rett opp.