Håga, en skikkelig utfordring.

Har du noengang hørt ordtaket «Det er i motbakker det går oppover»? Jeg må innrømme at den setningen fikk en helt ny mening etter toppturen i Oltedal. Ordtaket skal visstnok være motiverende og hjelpe en til å få frem den indre styrke når livet ikke går som man hadde tenkt. At dersom man bare fortsetter å trø på oppover, så vil man overvinne alle hindringer og komme til toppen. Jeg kom meg opp på Hågå, men det var bare såvidt og kun fordi jeg fikk god hjelp…

Det er en stor og gratis parkeringsplass på vei inn mot Oltedal kraftstasjon.

Her finner du også kart og løype beskrivelse. Det er flere turer som starter herfra og mange lettere alternativ enn Hågå, hvis du kjenner på det.

Turen til Hågå hadde jeg hørt om og den var planlagt ei stund. Det er ikke en sånn tur man går på vinterstid eller når formen ikke er helt på topp. Men mars og flere uker med regelmessig trening, tenkte jeg hadde gjort susen. Dessuten var det ekstra kjekt at min eldste sønn meldte seg frivillig til å bli med. Vi startet tidlig og jeg var veldig spent. Turen opp til toppen er ikke særlig lang, bare 2,1 kilometer fra parkeringsplassen. Men stigningen er 520 meter i bratt terreng, så den regnes som krevende. Jeg var klar med staver og knestøtter, samt sekk med god mat og drikke. Bring it on!!!

Det startet finslig, med slak grusvei og flott utsikt over dal og fjell.

Da vi svingte inn i skogen, startet bakken ganske raskt. Jeg studerte fjellene bak og lurte veldig på hvor vi skulle opp..

Det var tydelig sti, som svingte seg oppover mellom trærne. Litt vått og sørpete, men ikke verre enn forventet.

Finnes det noe verre enn å treffe disse skikkelig spreke kvinner og menn på vei nedover, når man sjøl strever tappert oppover? De i lette joggesko og stramt treningstøy? Uten sekk, kart, lue og votter? Ikke engang en vannflaske har de med…Som ser ut som om de har jogget opp, som oppvarming til ettermiddagens treningsøkt. De som verken svetter, peser eller gir utrykk for at dette er en strevsom tur. Og når jeg greier å presse frem spørsmålet «ER DET LANGT IGJEN TIL TOPPS?» smiler de litt nedlatende og svare «Dåkke e nok snart halvveis». Vi vurderte seriøst å snu, men det er jo som tidligere nevnt at det er i motbakke det går oppover. Så me gjekk videre.

Jeg skyldte på at jeg måtte beundre naturens vakre kunstverk, samt fylle på vannflasken.

Da vi kom opp i høyden, lå det snø og is. Det ble glatt og vanskelig å gå uten brodder og det hadde ikke jeg tenkt på.

Da vi kom til det de lokalkjente kalte SKAARET, forstod vi hvorfor vi var blitt advart på vei oppover. En stor snøskavl lå som en minibre over kanten, med glatt og hardpakket is. Igjen vurderte vi å snu, men når man er nesten på toppen, er terskelen for å snu høy. Derfor klatret og skled vi oppover helt i utkanten av breen. Det var både bratt og langt ned. Da vi ikke kom lengre og isen måtte krysses, sa det stopp for min del. Midt utpå greide jeg verken å bevege meg fremover eller bakover, av redsel for å skli.

Vi kom opp helt inntil fjellveggen og måtte krysse over. Det ser slett ikke skummelt ut på bildet, men bildet lyver.

På toppen i ly for vinden. Jeg var fremdeles litt skjelven og tok derfor få bilder. Hågå er 561 meter over havet, så om det var vårlig på parkeringsplassen, var det full vinter her.

Vi vurderte seriøst å gå over til det jeg antok var Vølstadsenderen på neste fjell, der skulle det visstnok gå en grusvei ned.

Det var til og med vanskelig å nyte kalde pizzarester og varm kakao.

Så stod jeg der, helt til min sønn greide å sparke ut trinn til meg, samt gi meg en stødig hånd. Hadde det ikke vært for ham, vet jeg ikke hvordan det hadde endt… Vel over på trygt fjell igjen, sverget jeg på at jeg ihvertfall ikke skulle gå samme veien tilbake. Den siste biten opp til toppen gikk på skjelvende bein, men det går også fint. Oppover ER oppover….

Enkelte mente han kunne se et hull i isen, i tilfelle jeg hadde lyst til å bade.

Slett ikke ille å gå på is når den ligger flatt.

Jeg holdt løfte mitt og gikk en annen vei ned. Turen kan nemlig gås som en rundtur via Rønliå og Grindatjørna. Det er sikkert 3 ganger så langt, men det spilte ingen rolle for meg. Dessuten lå endel snø, men vi la oss bak en kjentmann og fulgte sporene hans. Merkingen var bedre enn forventet og nedoverbakken gikk rett ned. Men ned kom jeg…

I enden av Grindatjørna lå det vi trodde var en demning.

Midt i bakken fant vi denne og aner ikke hva det er og har vært…

Det var virkelig bratt og ulendt nedover, så knærne mine protestere høyt.

Det kan nok tenkes at jeg går Hågå flere ganger. Det må være en fantastisk tur på en mild sommerdag, med utsikt i alle retninger. Men jeg går ikke dersom det er fare for is, med mindre jeg har brodder med. Anbefales turen for andre? Ja, absolutt. Kanskje ikke for deg som har vonde knær eller liker best å gå på flat asfalt. Men alle oss andre kan nyte Hågå etter bratte 520 meter, ganske så rett opp.