En reise i vikingen Orvar Odds fotspor- del 1.

Jeg er ikke helt sikker på om Orvar Odd faktisk var en ekte person som levde under vikingtiden, men det er blitt diktet utallige sagn og fortellinger om ham på Island, sannsynligvis på slutten av 1200-tallet. Disse var nok historier som kunne tas med ei klype salt, det vi i dag hadde kalt løgn og skrøner. Men de har muligens en smule sannhet i seg og av den sannheten har Eigersunds store sønn, forfatteren Arnt Olav Klippenberg skrevet 5 romaner om livet til Odd. Jeg innrømmer gladelig at selv om det meste er fri dikting, så er det nok dokumenterbar historie i bøkene til at jeg har blitt imponert. Dessuten har jeg innsett hvor lite jeg har visst om vikingtiden i i Norge og særlig her på Sør-Vestlandet. Det måtte jeg se å få gjort noe med snarest.

Jeg fyrte opp den gamle og trauste Toyotaen og vendte nesen sørover. Det skal sies at det var mørkt da jeg dro hjemmefra og dette er fra parkeringsplassen et sted underveis.
Det var en strålende morgen og lyst da jeg ankom Sokndal. Her lå det sørligste av de historiske stedene, nummer 11 på kartet: Rosselandsguden.
Det originale steinhodet står på Jøssingfjord Vitensenter, men kopien var ikke verst den heller…

Det finnes et kart for oss spesielt interesserte og det gir deg en rekke spennende turmål, som tar utgangspunkt i Orvar Odds historie, slik den er blitt fortalt. Jeg fikk det personlig utlevert av forfatteren av bøkene, rettere sagt knabbet jeg kartet under et foredrag jeg var på. Uansett så kan du få et eksemplar hos turistinformasjonen i Egersund og muligens på andre turiststeder i området. Men med denne skatten i hendene, var det lett for meg å sette et mål, jeg ville besøke alle stedene på kartet. Det skal sies at du må nok bruke annet kart og informasjon i tillegg. For i følge min sønn, som jobber med kunstnerisk utfoldelse, ser kartet ut som om det er tegnet av en 3-åring og det hadde aldri blitt godkjent av Norges kartverk. Men jeg synes det er meget sjarmerende og derfor la jeg en plan. Det tok tid å få gjennomført, selv om det er mulig å besøke alle stedene på en dag. Men da er du i relativt god form og har temmelig dårlig tid.

Neste stopp på min tur var Oddsfjellet. Det ligger ved fylkesvei 33, et stykke før Rekefjord.
Vær forberedt at du må jobbe litt for å komme opp til toppen. Stien er sikret med både jerntrinn og solid vaier, for bratt er det.
På toppen får du en fantastisk utsikt, samtidig som du kan se graven til Odd. Den ble utgravd i 1844 av en lokal prest og hva han fant, kan du se på Vikingmuseet i Oslo.
Det er ikke mindre bratt nedover, men det er en kort tur på ca 15-20 minutter hver vei.

Som sagt så startet jeg tidlig hjemmefra og dro først til Rosselandsguden. Planen var å kjøre nordover, mens jeg plukket med meg sted for sted, til alle var tatt. Niste og termos hadde jeg tatt med, siden Dalane ikke er kjent for utallige spisesteder og utvidede åpningstider. Det ble ikke et veldig langt stopp for å se alteret eller blotekarene på Rossland, dette er et sted jeg har besøkt flere ganger tidligere. Landskapet beskrives som mystisk og kan sannsynligvis knyttes opp mot en fruktbarhetskult viet til Frøya. Man antar at det er en offerplass fra jernalderen, men det er vanskelig å vite sikkert. Selv om sola skein og fuglene sang, hastet jeg videre. Neste stopp var nummer 8: Oddsfjellet. Grunnen til at Odd valgte å bli begravet her, sies å være at han ville ligge et sted hvor han kunne høre kirkeklokkene, havet og hanen på Berglyd, stedet hvor han ble født og vokste opp.

Jeg nøt kjøreturen på fylkesvei 33 og anbefaler den varmt til alle som er glad i flott natur og smale veier.
Den svære steinen har ligget her siden isen smeltet, for omtrent 10 000 år siden. Hele tiden på vippen til å falle, men foreløpig har det gått bra.
Jeg kunne skimte Faksetjern mellom trærne, som er oppkalt etter Odds hest Fakse.
Berglyd var ellers en gård i full drift, men jeg var ikke frekk nok til å parkere og gå rundt for å utforske området. Dessuten hadde jeg dårlig tid.

Oddsfjellet ble besteget så raskt jeg kunne, her var både knær og høydeskrekk hindringer som måtte overvinnes underveis. Men jeg kom opp og satt en stund for å nyte utsikten. Neste stopp på turen var nummer 7: Berglyd, hvor kartet anbefalte at man parkerte nede ved veien og gikk turen innover. Videre anbefalte de å legge turen over heia til Åvendal, for å riktig oppleve Odds barndomsrike. Jeg kjørte helt opp og gikk ikke engang ut av bilen da jeg kom frem. Grunnen var at det hadde blitt noen kilometer ekstra å gå og jeg hadde nok brukt et par timer på den turen. Så ellers takk, muligens en annen gang. Nå gledet jeg meg til nummer 10: Hådyr.

Turen inn til Hådyr er 1,3 kilometer lang og tar omtrent 45 minutter. Det er anlagt parkeringsplass ved turens start og stien er merket. Det kan være litt ulent terreng og vått, så bruk gode sko.
Terrenget man går gjennom er typisk for dette området og kalles gjerne for «månelandskap».
Den hvitmalte knausen har vært et seilingsmerke helt siden vikingtiden og er det fremdeles. Kommer du hit med barn eller viltre venner, vær klar over det er et bratt stup på andre siden. Jeg gikk aldri opp på selve toppen, men holdt god avstand.
Utsikten er fantastisk, her i retning sørover.

Jeg innrømmer gjerne at for meg ble den turen dagens høydepunkt. Både fordi det var en fin tur, til et fint sted og at jeg hadde lunsj med tidenes flotteste utsikt. Jeg satt lenge og lå til og med litt i gresset. Glemt var neste mål og glemt var vikingesagaen… Men videre måtte jeg, det var tross alt mange steder igjen på kartet mitt. Motvillig vente jeg nesen mot bilen igjen og det gikk ikke fort på tilbaketuren. Jeg hadde kommet frem til sted nummer 9: Eigersund sitt svar på Stonehenge, Stolpesteinan. Mange regner dette stedet som det mest interessante for turister å besøke i hele området, så det skal sies at jeg var spent. Dessuten har jeg flere ganger besøkt Stonehenge, så forventningene var STORE.

Men først en lengre tur på Rv. 33, favoritt veien min, før det var strake veien på Fv. 44.
Jeg greide å finne en parkeringsplass ved næringsbygget i bakgrunnen, ((kanskje ikke helt lovlig, siden det var kunde-parkering) så var det å tråkke oppover. En smule nedtur…
Dette skiltet var det eneste jeg fant og da hadde jeg lett en stund. Muligens fordi det var seint på dagen og jeg var trett.
For å si det sånn, det var ikke akkurat Stonehenge. Det var vanskelig å finne, lite informasjon, ingen folk og dessuten helt gratis. Jeg satt lenge for å kjenne på energien, men neida…
Det var bare å tusle over jordet, gjennom byggefeltet og tilbake til bilen igjen.

Forventningene ble ikke innfridd, Stolpesteinan var en liten nedtur. Jeg vet ikke hvorfor, historien er spennende nok. 16 steiner som er reist i en sirkel. Har det vært et tingsted i vikingtiden, gravminne eller solur? Det er faktisk ingen som vet, fordi opprinnelsen er ukjent. Alt dette og mye av den andre informasjonen jeg har delt, vet jeg fordi det står på kartet. Men jeg hadde vondt i beina og kjente at jeg hadde fått nok av å jakte på fortiden. Det var fremdeles mange steder igjen å se, men det fikk bli en annen gang. At det skulle gå et år før jeg fikk fullført turen, var jeg ikke forberedt på. Men sånn er det, livet skjer… Den historien får bli til neste gang.

Godt fornøyd med dagen, tross alt…