En kjærlighetserklæring til Langsua…

Det var nesten som å komme hjem, da jeg endelig kom til Langsua nasjonalpark. Det kan være fordi det var nesten like flatt som på Jæren, ihvertfall i sør og oppover. For i nord lå høye fjell, selv om de ikke kunne måle seg med Jotunheimen, som vi kunne se over til. Dessuten blåste det stikker og strå, akkurat som hjemme. Men la meg ta det fra starten av… Det var en venninne som inviterte meg med, hun hadde gått i den nordlige delen for noen år siden. Nå ville hun tilbake, med telt og mat for 8 dager, en skikkelig tur med villmarksliv og korte dagsetapper. For Langsua er ikke stor, med sine 537 kvadratkilometer; fordelt på skog, fjell, vann og myr.

Kjøreturen gikk nordover og over Hardangervidda. Det var vestlig sommervær, så vi håpet på en bedring østafjells.
Bilkjøring i Norge krever full oppmerksomhet, det kryr av firbeinte i veibanen.
Nasjonalparken ligger mellom Gausdal, Nordre Land, Nord-Aurdal, Østre Slidre, Nord-Fron og Sør-Fron, kort sagt i Gausdal kommune.
Jeg har lest og sett mye bilder av Liomseter i medlemsbladet til DNT, så det var en drøm som gikk i oppfyllelse å overnatte der.

Jeg pakket sekken etter å ha googlet Langsua, jeg må innrømme at jeg ikke visste særlig mye om stedet i forkant. Værvarselet var lovende og jeg tenkte at dette skal bli bra. Kjøreturen var lang, men etter et fantastisk opphold på Liomseter, var jeg glassklar neste morgen. Planen var å gå en kort etappe, det var meldt regn til kvelden. Da kunne vi velge om det skulle bli telt eller seng innendørs. Langsua er full av overnattingsmuligheter, det finnes både DNT hytter og ulåste buer. Ei bu er en liten og enkel hytte, med noen senger, enkelt kjøkken, ved og utedo. Det må medbringes sovepose, mat og dopapir. Hyttene kan ikke forhåndsbestilles og betales med vipps.

På Liomseter var det nærmest hotellstandard, med tre retters middag og fantastisk frokost.
Himmelen var mørk og skyene fulle av regn, men det kom ikke mens vi gikk. Vinden derimot, var omtrent som heima på Jæren…
Det er et frodig område og arkeologiske funn viser at det bodde både folk her allerede for 10 000 år siden.  De var mest sannsynlig jegere og fiskere, siden det var bein etter både elg, rein, bever og fisk.
Venter på regnet….
Stien innover mot Skytterbua var lettgått og gikk gjennom gammel barskog.

Første etappe var fra Langsua og inn til Skytterbua. Her kom vi akkurat tidsnok til lunsj og selvsagt kunne vi gått lengre. Men jeg hadde så lyst til å overnatte i den koselige bua og brukte hele ettermiddagen på å prøve å finne ut når den ble bygget. Det var mange som hadde skåret inn både navn og årstall i veggene, men siden det hang skilt som innstendig ba oss heller bruke hytteboka, lot jeg det være. Jeg fant aldri ut NÅR hytta ble bygget, men muligens på 1930 tallet… Vi fikk besøk på kvelden av en svær ku- og kalveflokk, de ville helst inn de også i regnet.

Bua lå perfekt til, med elva rett nedforbi. Der kunne vi hente vann, noe vi bekymret oss litt over, etter en tørr sommer på østlandet.
For bare 200,- pr person hadde vi tilgang til alt dette. For en luksus, men hadde det kommet flere, måtte vi delt på godene. Helt greit…
Det var jammen ikke lett å finne første årstall.
Lunsj med matpakke fra Liomseter og moreller fra Hardanger.
Egentlig var det min feil at gjengen ville inn, jeg klarte ikke å la være å lokke på dem…

Neste morgen kom med sol og nye krefter. Planen var å gå over til Haldorbu og finne en teltplass der omkring, før vi tok nordover mot Storeskag. Men det er sånn med planer, de har en tendens til å endre seg underveis. Det var en flott etappe til Haldorbu, omtrent 1 mil og 600 meter med stigning. Det var slake bakker opp og ned, så noe særlig krevende var det ikke. Langsua er kjent for å være et snilt og barnevennlig område, med korte dagsetapper og mange overnattingssteder. Det passer fint for godt voksne med fysiske skavanker også, eller de som bare vil kose seg på tur, uten for mye strev.

Etter utvask og pakking var det bare å ta sekken på og starte å gå. Kuflokken var heldigvis borte.
Det var en nydelig morgen og ettersom vi kom høyere, åpnet naturen seg.
Oppe ved Fossbekkbua var det matstasjon for sau, så vi tok også en pause.
Langt der bak lå Storeskag, som er den høyeste toppen i Langsua.
Været var skiftende og plutselig måtte vi på med  både regnjakken og trekk over sekkene.
Men for et syn…

Haldorbu ligger rett utenfor nasjonalpark grensen og er en ubetjent DNT hytte. Der fylte vi vann og satt lenge utforbi. Vi gikk noen kilometer i retning Storeskag, men gode teltplasser var det dårlig med. Derfor gikk vi tilbake til hytta og innlosjerte oss i den gamle. Den nye var fullbooket, men hos oss var det god plass. På ubetjente hytter er det mulig å kjøpe proviant og det var absolutt mye som fristet. Men jeg hadde fremdeles sekken full og spiste heller av det jeg hadde. Sånn blir det jo lettere sekk av, selv om menyen kanskje var litt ensformig….

Det er veldig gode stier, merking og skilting i Langsua. Det kan skyldes at nasjonalpark er relativt ny, opprettet i 2011.
På vei nedover mot Haldorbu.
Den gamle hytta vi sov i nærmest og den nye hytta er den største grå. Den lille grå er doen.
Utsikten fra senga mi. Helt fantastisk…
Morgenstemning over tunet, med sol på Jotunheimen i bakgrunnen.

Det var et trivelig besøk på Haldorbu og jammen traff vi to hyggelige NRK damer. Hun ene pratet vi lenge med og ikke visste jeg hvem det var… Sånn er det å ikke ha TV og da min venninne sa navnet, ringte ingen bjeller hos meg. De laget en filmsnutt for DNT om Langsua og var veldig hyggelige. Men slik er det stort sett alltid, mye kjekke folk å treffe i fjellet. Uansett, vi hadde slått fra oss Storeskag  og vendte heller retningen innover i parken. Det var en flott dag og vi gikk rolig i retning av Langsubua. Det var folk som sov inne i den, så vi fylte vann og tok en pause utforbi. Dagen var fortsatt ung….

Vi gikk gjennom en spennende vegetasjon med mye einer og vierkratt. Her vokste ikke særlig mye trær, kanskje fordi vi var på ca 1100 meters høyde?
Hva i alle dager gjør en stor bossdunk midt oppå her? Jeg måtte selvfølgelig undersøke det og den inneholder saltstein til sauene.
Skikkelig flatt og lettgått…
Noen gjerdeklyvere måtte vi over, det beiter mye dyr i området. Elg og rein så vi ikke.
Vannfylling ved Langsubua.
Flott utsikt over området omtrent midt i nasjonalparken, sett sørover.

Vi fortsatte østover og var fast bestemt på å finne en fin teltplass. Ved hyttene er det som regel drikkevann, derfor gikk vi til Nonstjønnbua. Her fant vi et fint sted med utsikt og fikk satt opp telt. Det blåste kvasst og da var det godt å bare slappe av i soveposen. Kvelden ble tilbragt i kveldsol og med litt mindre vind. Det var ingen varme, men det sier seg nesten selv når man er såpass høyt oppe. Heldigvis hadde jeg pakket både ull og dun, så det var ingenting å klage over. Min venninne hadde glemt dunjakken i bilen, men henne var det ihvertfall ikke synd på, der hun satt innpakket i en tykk Jervenduk.

Vi var litt usikre i forkant om det ville bli vanskelig å finne vann. Sommeren her oppe hadde vært tørr, så noen steder var det visstnok lite. Men vi hadde ikke problemer med det.
Jeg følte landskapet forandret seg hele tiden, allikevel var det relativt likt.
Teltplassen var fin og flat, men jeg fant ut etterpå at teltet stod midt på en sti. Det spilte ingen rolle, her var kun sau som ville forbi.
Fine dining, Toro gryterett, chilipølse og nudler. Oppkledd for anledningen, i ullsokker og crocs.
Utsikten under morgenkaffen var upåklagelig.

Turen videre gikk i retning Revsjøen, men vi gikk ikke helt dit. Der er bilvei og en privat hytte, samt en slags campingplass, så det fristet ikke. Vi gikk istedet litt på kryss og tvers, slik at vi kom inn på Jotunheimstien. Det er en langdistansetur, som starter ved operaen i Oslo og slutter på Besseggen. Vi pratet med flere som var ute og gikk den, enten i deler eller hele. Nå fulgte vi den nedover mot Liomseter og det ble den lengste etappen på hele turen, ca 15 kilometer. Vi gikk korte dagsetapper og brukte god tid,  siden målet var å nyte naturen mest mulig.

Jeg syntes nesten det var trist å ikke overnatte i Nonstjønnbua, den var skikkelig sjarmerende.
På veien videre i retning Revsjøen, lå flere gode fiskevann. Det antar jeg ihvertfall, for vi så flere som fisket og hadde satt opp telt.
Selv om august er en sommermåned, kunne jeg se at høsten er på vei.
Der nede lå Revsjøen, men vi gikk ikke dit.
Jeg lette etter bær og fant endel krekling.

Langsua, jeg kommer igjen… Neste gang skal jeg droppe å ta telt med og heller bruke de flotte hyttene og buene. Jeg skal gå like seint som før og helst ha allverdens med tid. For dette er stedet for de som ikke har det travelt. De som liker å ligge i lyngen og se opp på skyene i timesvis. Det er stedet for de som liker det gamle og trauste, samt å våkne til bjelleklang om morgenen. Folk som klarer seg godt uten mobildekning og 2000 meters topper i fleng. De som går uten å tenke på å komme frem, men bare fordi det kjennes ganske bra ut å gå. For oss er Langsua stedet…

Hei, kor det går, oppå fjellet, oppå fjellet…
Jotunheimstien var rene motorveien…
Da kom vi ned i skogen igjen.
Nå tenker jeg at vi nærmer oss sivilisasjonen igjen, siden det er bro og ikke vading over elva.
Og plutselig var Liomseter der igjen. Fantastisk opplevelse, både Liomseter og Langsua….

No ser eg atter slike fjell og dalar..

Dersom det er noe vi har lært gjennom pandemien, så er det at Norge er et fantastisk ferieland. Stengte grenser har ført til at vi har valfartet både nord og syd, øst og vest i eget land. Det har vært kø i Lofoten og på både Besseggen og Dronningstien, samt andre populære steder. Slik ble det, fordi friluftsliv har vært det eneste som var åpent, da alt annet stengte ned. Sosiale medier har flommet over av hengekøyer, toppturer og nydelige soloppganger, mens vi har utveksler tips til hvor man kan dra for å unngå folkemassen. Her skal du få et godt råd dersom en ny nedstenging blir aktuelt; Kvinnherad.

Det er nok av flotte fosser å stoppe ved når man kjører på Vestlandet…

Det var en sånn vakker sommerdag, med intens sol og irrgrønn natur.

Usikker på hvor det ligger, sier du? Velkommen i klubben, jeg måtte faktisk google navnet, fordi jeg har alltid trodd at Kvinnherad lå på Sørlandet. Det stemmer ikke, her snakker vi indrefileten av Vestlandet, med fjord og høyreiste fjell. Kommunen har flere perler som er verd et besøk, men siden jeg bare hadde en dag på meg, valgte jeg ut de mest kjente. Baroniet i Rosendal har lenge stått på ønskelista og turen inn til Bondhusvatnet virket nesten for vakker til å være sann. Legg til en kirke fra 1250 og en steinpark, så var planen for dagen fullkommen.

Baroniet er kjent for sin vakre rosehage, men det var for tidlig på året. Jeg brukte allikevel lang tid på å vandre rundt i renessansehagen, anlagt for 300 år siden.
Jeg stod med nesa trykket mot porten, men ingen slapp meg inn. Koronastengt..
I stedet for besøkte jeg grønnsak og urtehagen, hvor disse rabarbraene gjorde meg mildt sagt grønn av misunnelse.
Det var mye fint å se på og jeg gikk stort sett alene. Turist under korona var ofte en ensom affære, med mindre man gikk på de mest kjente turstiene.

Jeg ble ganske fascinert av historien, om Norges rikeste mann og den noble danske adelskvinnen, som giftet seg og bygde seg et slott her på bygda. Det var en spennende film som ble vist i besøkssenteret, best husker jeg stemmen til Herborg Kråkevik, som «las soga». Slottet stod ferdig i 1665 og i 1678 opphøyde den danske kongen slottet til baroni, som gjorde slekten adelig. Det er, og har vært, Norges eneste baroni og det var en lang gjennomgang av de ulike eierne. Jeg skulle gitt mye for en omvisning inne i slottet, her er ingenting forandret siden de siste eierne forlot det i 1927. Man kan få et innblikk i ulike epoker, siden de ulike rommene er preget av stilen gjennom 250 års historie.

Slik levde baronen og baronessen, kjente jeg var LITT misunnelig…
Det er et stort område som omkranser slottet og jeg sverget på at jeg skulle gå alle veier og stier minst en gang. Det var som å vandre i et postkort…
Særlig parkområdet var fantastisk, med de svære, skyggefulle trærne.

Men det var mer å se i Rosendal, her finnes som sagt Kvinnherad kirke. Det er egentlig ikke så mye å si om den; jeg kom, så, tok noen bilder og dro. Norske kirker står sjelden åpne, her er ikke døren høy og porten vid… Det er stengte dører og meg som desperat forsøker å rekke opp for å kikke inn vinduene. Kirken er en gammel steinkirke fra 1250 med plass til 400 personer. Jeg syntes egentlig det var litt romslig og lurte på hvorfor de bygget så stort. Vanskelig å forestille meg at Kvinnherad på 1200-tallet var det mest populære stedet å bo. Men hva vet jeg? Jeg besøkte også Steinparken og inntrykket derfra var egentlig «What the fuck????» Tanken med å lage parken må ha vært god, men jeg er usikker på om det ble slik de hadde tenkt. Eller kanskje den bare var i koronamodus, som så mye annet….

Døren var stengt og ikke rakk jeg opp til vinduene, så hvordan en langkirke fra 1200 tallet ser ut innvendig, kan jeg bare forestille meg.
Steinsenteret, som selvfølgelig var lukket og låst. Jeg ble faktisk litt usikker på om det var nedlagt eller bare sjelden åpent.
Jeg kunne gå inn å se på Vangssago, den var visstnok en del av Steinparken. Eller kanskje ikke?
Selve steinparken var noen grusveier på kryss og tvers, med steiner å se på. Det var satt opp informasjonsskilt og benker, stedet var flott, langs elv og fjell. Allikevel følte jeg meg litt snytt, savna åpne do og en kafe, samt andre mennesker.

Rosinen i Kvinnheradpølsa må sies å være turen inn til Bondhusvatnet. Her vandrer du sjelden alene, selv om jeg kom så seint på dagen at det verste rushet nok hadde gitt seg. Siden beina fremdeles bar preg av turen på Dronningstien, hadde jeg tatt med sykkel. Turen inn til brevatnet er kort og lett, sikkert litt derfor den er populær. Jeg hadde ikke fått med meg at den er kåret til topps på Instagram, sikkert fordi jeg ikke er på Instagram… Men for en tur og for en natur… Dersom man ikke her kjenner patriotisme og kjærlighet for gamle Noreg, så forstår jeg ingenting. Alle jeg møtte var salige i blikket og satt stille og nøt synet. For det turkise vannet, fjellene rundt og brearmen er fantastisk vakkert. Noen ganger har man sett et sted på bilde og blitt skuffet over at det ikke er like flott i virkeligheten. Her er det motsatt, det er finere enn det ser ut på bildene. Og turen kan gås hele året, med barnevogn og sykkel, eller uten. Så trenger du flere grunner for å ta en tur til Kvinnherad?? Man trenger slett ikke vente på en ny nedstenging eller annen krise…

Det er fin grusvei innover og med sykkel gikk turen som en drøm. Vegen ble laget rundt 1860, da det ble fraktet is fra breen ned til sjøen for å kjøle fisk.
Stort vakrere går det neppe an å få det… Her står man ved foten av Folgefonna Nasjonalpark og i bakgrunnen kan man se Bondhusbreen, som tidligere gikk helt ned til vannet.
Turen er beregnet å ta 2-4 timer tur/retur, sikkert alt etter hvor mye man nyter dagen. Det er ikke mulighet for å kjøpe noe, så mat og drikke må tas med. Jeg dro ikke hjem før alle andre var gått og til og med sola forsvant over fjellene.
De fleste stoppet ved vannet, men det er en flott tur å fortsette videre langs vannet.
Da kan man komme ganske langt opp mot breen.
Dessuten er det flott å se vannet fra en annen vinkel. NB: her er ikke mulig å sykle..

Jeg følte meg som huldra, til lyden av fossefall og utsikt over fjell og daler. Akkurat da var det slett ikke verst å være helt alene i fjellet…