No ser eg atter slike fjell og dalar..

Dersom det er noe vi har lært gjennom pandemien, så er det at Norge er et fantastisk ferieland. Stengte grenser har ført til at vi har valfartet både nord og syd, øst og vest i eget land. Det har vært kø i Lofoten og på både Besseggen og Dronningstien, samt andre populære steder. Slik ble det, fordi friluftsliv har vært det eneste som var åpent, da alt annet stengte ned. Sosiale medier har flommet over av hengekøyer, toppturer og nydelige soloppganger, mens vi har utveksler tips til hvor man kan dra for å unngå folkemassen. Her skal du få et godt råd dersom en ny nedstenging blir aktuelt; Kvinnherad.

Det er nok av flotte fosser å stoppe ved når man kjører på Vestlandet…

Det var en sånn vakker sommerdag, med intens sol og irrgrønn natur.

Usikker på hvor det ligger, sier du? Velkommen i klubben, jeg måtte faktisk google navnet, fordi jeg har alltid trodd at Kvinnherad lå på Sørlandet. Det stemmer ikke, her snakker vi indrefileten av Vestlandet, med fjord og høyreiste fjell. Kommunen har flere perler som er verd et besøk, men siden jeg bare hadde en dag på meg, valgte jeg ut de mest kjente. Baroniet i Rosendal har lenge stått på ønskelista og turen inn til Bondhusvatnet virket nesten for vakker til å være sann. Legg til en kirke fra 1250 og en steinpark, så var planen for dagen fullkommen.

Baroniet er kjent for sin vakre rosehage, men det var for tidlig på året. Jeg brukte allikevel lang tid på å vandre rundt i renessansehagen, anlagt for 300 år siden.
Jeg stod med nesa trykket mot porten, men ingen slapp meg inn. Koronastengt..
I stedet for besøkte jeg grønnsak og urtehagen, hvor disse rabarbraene gjorde meg mildt sagt grønn av misunnelse.
Det var mye fint å se på og jeg gikk stort sett alene. Turist under korona var ofte en ensom affære, med mindre man gikk på de mest kjente turstiene.

Jeg ble ganske fascinert av historien, om Norges rikeste mann og den noble danske adelskvinnen, som giftet seg og bygde seg et slott her på bygda. Det var en spennende film som ble vist i besøkssenteret, best husker jeg stemmen til Herborg Kråkevik, som «las soga». Slottet stod ferdig i 1665 og i 1678 opphøyde den danske kongen slottet til baroni, som gjorde slekten adelig. Det er, og har vært, Norges eneste baroni og det var en lang gjennomgang av de ulike eierne. Jeg skulle gitt mye for en omvisning inne i slottet, her er ingenting forandret siden de siste eierne forlot det i 1927. Man kan få et innblikk i ulike epoker, siden de ulike rommene er preget av stilen gjennom 250 års historie.

Slik levde baronen og baronessen, kjente jeg var LITT misunnelig…
Det er et stort område som omkranser slottet og jeg sverget på at jeg skulle gå alle veier og stier minst en gang. Det var som å vandre i et postkort…
Særlig parkområdet var fantastisk, med de svære, skyggefulle trærne.

Men det var mer å se i Rosendal, her finnes som sagt Kvinnherad kirke. Det er egentlig ikke så mye å si om den; jeg kom, så, tok noen bilder og dro. Norske kirker står sjelden åpne, her er ikke døren høy og porten vid… Det er stengte dører og meg som desperat forsøker å rekke opp for å kikke inn vinduene. Kirken er en gammel steinkirke fra 1250 med plass til 400 personer. Jeg syntes egentlig det var litt romslig og lurte på hvorfor de bygget så stort. Vanskelig å forestille meg at Kvinnherad på 1200-tallet var det mest populære stedet å bo. Men hva vet jeg? Jeg besøkte også Steinparken og inntrykket derfra var egentlig «What the fuck????» Tanken med å lage parken må ha vært god, men jeg er usikker på om det ble slik de hadde tenkt. Eller kanskje den bare var i koronamodus, som så mye annet….

Døren var stengt og ikke rakk jeg opp til vinduene, så hvordan en langkirke fra 1200 tallet ser ut innvendig, kan jeg bare forestille meg.
Steinsenteret, som selvfølgelig var lukket og låst. Jeg ble faktisk litt usikker på om det var nedlagt eller bare sjelden åpent.
Jeg kunne gå inn å se på Vangssago, den var visstnok en del av Steinparken. Eller kanskje ikke?
Selve steinparken var noen grusveier på kryss og tvers, med steiner å se på. Det var satt opp informasjonsskilt og benker, stedet var flott, langs elv og fjell. Allikevel følte jeg meg litt snytt, savna åpne do og en kafe, samt andre mennesker.

Rosinen i Kvinnheradpølsa må sies å være turen inn til Bondhusvatnet. Her vandrer du sjelden alene, selv om jeg kom så seint på dagen at det verste rushet nok hadde gitt seg. Siden beina fremdeles bar preg av turen på Dronningstien, hadde jeg tatt med sykkel. Turen inn til brevatnet er kort og lett, sikkert litt derfor den er populær. Jeg hadde ikke fått med meg at den er kåret til topps på Instagram, sikkert fordi jeg ikke er på Instagram… Men for en tur og for en natur… Dersom man ikke her kjenner patriotisme og kjærlighet for gamle Noreg, så forstår jeg ingenting. Alle jeg møtte var salige i blikket og satt stille og nøt synet. For det turkise vannet, fjellene rundt og brearmen er fantastisk vakkert. Noen ganger har man sett et sted på bilde og blitt skuffet over at det ikke er like flott i virkeligheten. Her er det motsatt, det er finere enn det ser ut på bildene. Og turen kan gås hele året, med barnevogn og sykkel, eller uten. Så trenger du flere grunner for å ta en tur til Kvinnherad?? Man trenger slett ikke vente på en ny nedstenging eller annen krise…

Det er fin grusvei innover og med sykkel gikk turen som en drøm. Vegen ble laget rundt 1860, da det ble fraktet is fra breen ned til sjøen for å kjøle fisk.
Stort vakrere går det neppe an å få det… Her står man ved foten av Folgefonna Nasjonalpark og i bakgrunnen kan man se Bondhusbreen, som tidligere gikk helt ned til vannet.
Turen er beregnet å ta 2-4 timer tur/retur, sikkert alt etter hvor mye man nyter dagen. Det er ikke mulighet for å kjøpe noe, så mat og drikke må tas med. Jeg dro ikke hjem før alle andre var gått og til og med sola forsvant over fjellene.
De fleste stoppet ved vannet, men det er en flott tur å fortsette videre langs vannet.
Da kan man komme ganske langt opp mot breen.
Dessuten er det flott å se vannet fra en annen vinkel. NB: her er ikke mulig å sykle..

Jeg følte meg som huldra, til lyden av fossefall og utsikt over fjell og daler. Akkurat da var det slett ikke verst å være helt alene i fjellet…