Videre fra Flekkefjord til Vanse på sykkel.

For litt tid tilbake, var jeg ute på en helt nødvendig fritidsreise med sykkelen. Jeg har allerede fortalt om turen fra Sogndalstrand til Flekkefjord, men jeg stoppet ikke der. Det var tross alt langfri, mer mat i hengeren og været var strålende. Så da jeg hadde tilbragt noen timer i denne sjarmerende Sørlandsbyen og hadde fått fylt vannflasken og lånt toalett på en bensinstasjon, var det å tråkke ut på den endeløse landeveien igjen. Målet var å sette opp telt ved Seluravannet, der skulle det nemlig være en offentlig strand som jeg tenkte var ideell.

Et siste blikk på Flekkefjord, før jeg tråkket oppover Trolldalen.

Jeg hadde grudd meg til å sykle langs E39 ut av byen, ifølge boken min skulle jeg sykle PÅ hovedveien. Men her var flott sykkelsti godt skjermet fra all trafikk.
Den første grusveien på turen gikk mot vannet Selura, på den gamle Vestlandske Hovedveien. Her var løs grus og skikkelig bratte bakker, så jeg endte med å gå både opp og ned bakkene..

Men da fant jeg ut at sykkelguiden min var utdatert på både kart og beskrivelser, for det var nok lenge siden det var mulig å campe langs Seluravannet. Jeg sjekket Egenes Camping, som hadde spredd seg grådig ut i alle retninger, men de var stengt for telt på grunn av koronavirus. Så jeg fortsatt på grusveien og det var tungt. Veldig tungt… Selv den herlige utsikten over vannet og de skogkledde fjellene rundt, greide ikke å holde humøret opp. Jeg likte allikevel godt veien og kikket ivrig etter spor fra fortiden. Den Vestlandske Hovedveien var den gamle ferdselsveien mellom Christiania og Stavanger, som ble opparbeidet til kjørevei tidlig på 1800 tallet. Mange steder er den vedlikeholdt som tursti eller sykkelvei og jeg har tidligere syklet mellom Ogna til Egersund. Men her måtte jeg gå, løs grus og tung henger= dårlig kombinasjon.

Vakker utsikt over Seluravannet og mot Egenes camping.

Etter all grusen var det herlig å få asfalt under dekkene igjen. Jeg fikk dessuten den gamle E18 helt for meg selv og kunne sykle midt i veien.
Jeg fant den perfekte teltplassen og spredde meg ut. Det var nær nok E39 til at jeg kunne høre duren fra bilene, men mest hørte jeg fuglesang og klukkingen fra bekken.
Like ved lå Hestespranget bru. Både veien og bruen ble bygget i 1839 og brukt som kjørevei i nesten 100 år, som en del av den vestlandske hovedvei.

Dette er den berømte Kvilesteinen, som tidligere lå inne på Fosselandsheia. Her kan man lese inskripsjoner fra tidligere veifarende, deriblant LTS som i 1713 tok seg tid til å hogge inn bokstavene og årstallet i steinen. Jeg satt litt her og kvilte, mens jeg tenkte på alle de som hadde fulgt denne veien tidligere.

Det ble en meget rolig lørdagskveld, hvor jeg satt og kikket opp i tretoppene og spiste egg og bønner til middag. Så neste morgen var jeg så uthvilt som det er mulig å bli etter en natt i telt og klar for å sykle videre. Det ble en fantastisk strekning over heia, med nyutsprunget bjørk og hvitveis overalt. Jeg hadde flere stopp for å beundre utsikten og nyte stillheten. Her møtte jeg verken biler eller andre syklister, faktisk ingen mennesker eller dyr. Men fugler var det mye av…. Etter en skikkelig bratt og lang nedoverbakke, kom jeg til Feda. Denne lille bygda ligger ved Fedafjorden og her har det bodd mennesker siden steinalderen. Navnet betyr visstnok frodig slette, men nå er stedet mest kjent for sin gamle trehusbebyggelse, fiske, turmuligheter og fredelige atmosfære. Jeg ble meget betatt, faktisk så betatt at jeg syklet feil vei….

Hit kommer jeg gjerne igjen, for nå syklet jeg bare gjennom. Jeg kunne ha sovet på vandrehjemmet oppi bakken, hatt med kajakken og gått lange turer.

Det var ikke mye liv i Feda en søndags morgen….
Og Fedafjorden lå innbydende og stille….

Av en eller annen grunn fulgte jeg veien der det var flatt og det var langs sjøen. Men det var ikke der Nordsjøruta gikk, den fulgte en grusvei over fjellet. Jeg tenkte: «Pytt, pytt, hvor mye trafikk kan det være innover mot Kvinesdal en søndag morgen?» Etter at det kom bro over Fedafjorden og E39 ble lagt om, så jeg for meg at det ble ensom på fylkesvei 465 mot sivilisasjonen. Men der tok jeg jammen feil, det kom biler, busser, trailere, lastebiler, bobiler og utrolig mange motorsykler. Det var rett og slett rene motorveien. Etter at jeg hadde undret meg lenge over dette (samt jeg hadde utsikt til Fedabroen og den var tom for trafikk), kom jeg på at jeg hadde lest at E39 var stengt i lange tider fremover. Omkjøring via Kvinesdal… DA vurderte jeg å snu…

Jeg satt lenge på rasteplassen og manet meg opp til å sykle videre…. Dessuten hadde jeg en banankake å spise ferdig….
Sykling gjennom tunneler anbefales IKKE. Jo lenger tunnel, dess mer støy og dårlig luft. Heldigvis hadde jeg lys på sykkelen, det er viktig å huske på når man er på langtur. Ha gjerne med en refleksvest også, mest mulig synlig.

Veien videre innebar flere tunneler og mye trafikk, så det hadde vært tryggere å sykle tilbake til Feda og følge offisiell sykkelvei. Jeg valgte allikevel den korte og farlige veien, men var sjeleglad da jeg fant løypa igjen og kunne sykle på «bygdevegen» inn mot sentrum. Kvinesdal var en nedtur etter koselige Flekkefjord og merkingen av Nordsjøruta nesten fraværende. Jeg slet med å finne veien og lærte noe nytt; nemlig at Kvinesdal er en kommune og ikke en by. Sentrum het Liknes og var raskt unnagjort. Jeg vurderte å spise på en amerikansk diner, bare for moro skyld. I Kvinesdal kommune er nemlig 10% av innbyggerne amerikanske statsborgere (ifølge Wikipedia) og sånn setter sine spor. Men jeg var fortsatt mett og tok fatt på bakkene over heia langs Fedafjorden.

Et siste blikk ned mot Kvinesdalen og fjorden.
Det fineste med sykkeltur er at man kommer tett på naturen og ser alle de vakre detaljene man ellers går glipp av.
Dessuten finnes det alltid overraskelser… Man trenger slett ikke dra til Peru for å se lamaer, disse bor på en gård ikke langt fra Gjervollstad.

Det ble en tung etappe, for her var mye bakker. Det var heller ingen skilt som viste at jeg faktisk VAR på Nordsjøruta, så jeg stussa litt over det. Men ifølge heftet mitt, var jeg ihvertfall på vei mot Lista. Det var en smal og svingete vei og mye trafikk. Jeg forsøkte å legge meg så langt ut mot autovernet som jeg kunne, men der gikk det stupbratt ned mot dalbunnen. Tydeligvis et populært sted for å kvitte seg med søppel og jeg kunne se for meg både sykkel + henger og meg selv ligge blant komfyr, esker, bildekk og annet skrot… Spørs om jeg noensinne var blitt funnet da… Men jeg overlevde og fikk en fin nedkjøring mot Teistedal Rasteplass. Der var det flott, masse benker med tak og åpent toalett. Et passende sted for en lengre pause, tenkte jeg. Og jo lengre jeg satt, dess mindre lyst hadde jeg til å sykle videre.

Finaste rasteplassen min, som ble finaste teltplassen.. Stort mer komfortabelt kan man ikke få det. Dessuten var det knapt biler og andre folk, siden E39 var stengt og omkjøring visstnok går over Kvinesheia.
Det ble en flott, men kald natt, så jeg våknet til rim på teltet.

Jeg hadde egentlig tenkt å avslutte turen i Farsund. Men da jeg neste morgen syklet den fineste etappen av alle, nemlig på grusvei Fv 652 fra Gjervollstad til Heskestad, svingte jeg istedet mot Vanse. Da hadde jeg opplevd en natur som tok pusten fra meg. Her var små vann med idylliske hytter. Det var sauer som beitet i grønne enger, mens lam hoppet og spratt i solskinnet. Det var skog og bekker, fuglesang og masse blomster. Jeg tenkte rett og slett at det er ingenting som kan toppe dette. Dessuten har jeg tidligere syklet Lista halvøya på kryss og tvers opptil flere ganger, hadde vondt i ræva og spist opp all maten. Heldigvis var det en venninne som kom og plukket meg opp, hun skulle den veien uansett og Vanse var ikke så veldig lang omvei. Det eneste som var skuffende, var at jeg ikke fikk spist på den berømte amerikanske dineren i Vanse, den var dessverre nedlagt… Ellers var jeg godt fornøyd med min absolutt nødvendige fritidsreise.

Jøss, et skilt som viser at jeg er på rett vei.. Jeg kunne telle dem på en hånd. på strekningen mellom Kvinesdal og Lista….
Det var mange idylliske småbruk innover heia.
Fina veret og flade veien… da er livet godt!!!
Jeg tror aldri noensinne jeg har spist lunsj på et vakrere sted. OG jeg var helt alene, ingen turister, biler, innfødte eller annet…
Turen gikk ned mot havet og ved Pollen ligger Sigersvollstranda. Jeg stoppet ikke, skulle jeg stoppet på alle vakre stedene, hadde jeg syklet enda….
Siste stoppested: VANSE.
Da var jeg endelig i mål og her føler jeg meg hjemme.

Fra Sogndalstrand til Flekkefjord på sykkel.

Visste du at det går an å sykle rundt hele Nordsjøen? Turen går gjennom flere land og er omtrent 600 mil lang. Den har siden 2003 vært offisielt «verdens lengste, sammenhengende og merket med skilt» sykkelløype. Jeg startet friskt i 2004, vi var da en gjeng som tok første etappe fra Sandnes til Sogndalstrand en pinsehelg. Jeg husker vi sov i lavvo, drakk vin om kvelden og opplevde den fantastiske jærkysten fra sykkelsetet. Og lengre kom jeg ikke, før nå….

Sogndalstrand er en «sakte by» som må oppleves. Her føles det som om tiden har stått stille og roen senker seg raskt.
Dette lille tettstedet i Sokndal er den eneste byen i Norge som er vernet mot utbygging.

Jeg valgte å dra tilbake til Sogndalstrand for å starte turen der. Siden Jæren allerede var syklet, ble jeg fraktet i bil og forlot både den og sønnene mine noe motvillig. Selv om sola skein, var både knær og rygg noe kranglete. Men det gav seg fort da jeg kom meg på sykkelen.

Jeg hadde ikke sykla så langt, før det gikk bratt oppover. Veldig bratt oppover…
Heldigvis fant jeg denne naturskjønne plassen midt i bakken, hvor det ble kaffekoking og lang pause. Vurderte å sette opp teltet, men fant ut at det var litt tidlig…

Jeg fant fort en god rytme på turen, sakte, meget sakte. Når man sykler med henger uten sykkelsko, er det skikkelig tungt i oppoverbakker. Særlig hvis det er grusvei. Men jeg hadde ikke hastverk, jeg skulle bare sykle og se hvor langt jeg kom før jeg skulle ringe hjem og be om henting. Så planen var enkelt: ingen planer. Så jeg stoppet hver gang jeg hadde lyst til å beundre utsikten, høre på fuglene eller ta en pause. Og jeg gikk opp alle bakkene, så det sier seg selv at det gikk ikke fort. Men jøss som jeg koste meg….

Jeg vurderte faktisk å gå ned bakkene når det var for bratt, men så lenge det var asfalt gikk det bra. Jeg har dårlig erfaring med tung henger, løs grus og bratte bakker.
Langt der nede ligger Jøssingfjorden og det er laget et flott utkikkspunkt med informasjon om Altmark saken i 1940.

Etter den lange bakken opp, kom en lang bakke ned. Det ble en skikkelig wow opplevelse, den bratte turen ned til Jøssingfjorden er virkelig spektakulær. Jeg var mest imponert over sykkeltunnelen, som var laget i den gamle tunnelen for bilene. Her var flotte utkikkspunkt, steinbord og stoler samt feste for hengekøyer i tunnelveggene. Man kunne til og med leie en køye, med vipps betaling og få sms for å åpne kisten… Jeg undret meg veldig over hva som hadde skjedd dersom jeg hang inni tunnelen og sov, mens det kom andre syklister i god fart som ville gjennom…

Det var langt ned…
Tidligere har jeg bare kjørt til Jøssingfjorden, men på sykkel er jeg enig i at det var villeste veien i Norge…
Det ble ikke hengekøye i tunnel på meg..
Jeg ble skikkelig «gammel dame på sykkel» nedover de bratte bakkene og bremset så det luktet svidd i dekkene.

Etter Jøssingfjorden var jeg klar for å finne et sted å sette opp teltet. Men det er ikke enkelt når man er kresen på hvor. Helst skal det være flatt og uten steiner, pinner, kongler eller trerøtter. Det må ikke være fuktig i bakken og helst ha rennende vann i nærheten. Det må være kveldssol og morgensol, samt bord, benk og aller helst et offentlig toalett som ikke er for langt å gå til. Jeg sykla og sykla, mens jeg speidet etter drømmestedet…. Neida, jeg er slett ikke så vanskelig, men det var bratt fjell og høye autovern overalt. Og når jeg fikk øye på et egnet sted, var det sperret med kjetting…

Like etter Jøssingfjorden passerer man Helleren, en liten husmannsplass under en heller. Jeg dro ikke bortom, har vært der flere ganger før og jeg var på teltplassjakt.
Det var ikke flust med gode teltplasser.
Men humøret var fortsatt på topp…

Og etter en lang nedoverbakke, var jeg plutselig på Åna Sira.
Jeg fant en grei plass ved elven. Selv om det gikk en sti her, var det ikke folksomt. Og jeg kom seint og dro tidlig, så det var bare 3 personer og en hund som tråkket forbi.

Jeg fikk en god natts søvn i teltet og startet med friskt mot å gå oppover neste morgen. Det var 17 kilometer å sykle inn til Flekkefjord sentrum og jeg brukte god tid. Været var bra, så det ble mange stopp. Og det var utrolig flott natur og knapt noen mennesker noe sted. For en luksus….Jeg var fremme til lunsj og hadde noen timer som turist i Flekkefjord by. Jammen er det kjekt med ferie i Norge også, selv i disse virustider..

Det er ikke rart det tar lang tid å sykle, med så mange fine steder å stoppe…
På Kvanvik lå den minste kirken jeg har sett. Jeg ble faktisk litt usikker på om det var en kirke eller bare et sted å sette plenklipperen.
Jada, jada… Jeg kom frem tilslutt.
Jeg hadde en runde i Hollenderbyen, oppkalt etter Flekkefjord sine tette bånd til Nederland under seilskutetiden.
Lunsj ble inntatt på en benk i havnen, sammen med Ola Dekksgutt. Men jeg må nok innrømme at det er ikke like kjekt å være på tur, når man ikke kan spise på kafe og teste ut de lokale godbitene…
Flekkefjord er Sørlandets nordligste by og her er nok av idylliske smågater og havner. Verd et besøk og gjerne flere.