På fottur i Tsum Valley, Nepal.

Det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse, da jeg satte meg på flyet til Kathmandu, for å gå på tur i Nepal. Jeg er glad i fjell og det er ingen steder i verden hvor fjellene er høyere enn her. Målet mitt var ikke Mont Everest, men jeg ville allikevel se topper på både 6- og 7000 meter. Jeg kjente ikke på et veldig behov for å bestige noen av dem, men det skulle allikevel bli kjekt å se så høye fjell. Turen var bestilt hos min venninne Ingvill, som driver nepaltur.no og jeg var mildt sagt spent og nervøs. Med dårlige knær og hofte proteser var det ikke akkurat det beste utgangspunktet, men jeg var som alltid evig optimist.

Det var en hektisk stemning om morgenen, før avreise. Hva skal i duffelbagen og hva skal i dagstursekken? Og hvor mye, eller lite klær, tar man med? Og hva med dopapir?
Vi kjørte standsmessig i Toyota og jeg må si at jeg var glad jeg ikke dro med den offentlige bussen… Turen opp i fjellene tok omtrent en dag, med flere te/matpauser, på støvete, humpete og tett trafikkerte veier.
Endepunkt for bilturen og startpunkt for fotturen, var Macchakhola, som lå 900 meter over havet.

Vi dro fra Kathmandu tidlig om morgenen og fulgte hovedveien, som gikk langs Trisuli elven. Trafikken var et kaos av biler i alle størrelser og fasonger, samt et hav av mopeder. Det ble tutet fra alle kanter og både støv og støy gjorde meg ør. Det var mange inntrykk og det var godt å komme frem til gjestehuset i landsbyen, hvor vi skulle overnatte. Her stoppet bilveien, i hvert fall for de aller fleste. Det bygges ny vei, oppover mot Manaslu, så det var en del anleggstrafikk videre. Men vi hadde en hyggelig kveld, med god middag og en sightseeing runde rundt i byen. Alle var like spent på å komme i gang, så det ble en tidlig kveld.

Endelig, endelig, endelig var vi i gang med å gå.. Det startet fint og relativt flatt innover grusveien.
Vi fulgte elven og møtte utallige muldyr karavaner. Muldyr fraktet varer, og andre livsnødvendig ting, opp til landsbyene uten bilvei.
Noen jobbet og bar tungt, mens andre hadde tid og overskudd til photosession i en liten foss. Fytti grisen, som jeg beundret bærerne og den jobben de gjorde.

Vi var en liten gruppe; det var meg, Synnøve fra Oslo, vår turleder Ingvill, guiden Gelly, guide/bærer/kokk Lakpa og bærerne Gelbu og Bishar. Vi hadde med telt, men satset på å at det var gjestehus med grei standard og ledig plass. Tsum Valley er en sidedal, som tar av fra en annen kjent fottur, Manaslu runden. Vi skulle gå opp dalen, til det avsidesliggende klosteret, Mu Gompa, og samme veien ned igjen. Under turen ville vi forhåpentligvis oppleve vakre landsbyer med tradisjonelle hus, utallige kloster, hellige grotter og utsikt til høye fjell, i spektakulær natur. Dalen er regnet som et hellig sted innen tibetansk buddhisme og de fleste innbyggerne har tibetansk opprinnelse.

Jeg hadde sjekket på forhånd om det var mange steder hvor høydeskrekken ville blomstre og dette var definitivt ett av dem. Dinglebroer, høyt over elven…
Man skal være vant med å gå i steinete og ulent terreng, for å gå på tur i Nepal. Og helst ha gått mye oppover og nedoverbakker på forhånd…
Det var ikke et folksomt område vi gikk gjennom, de fleste valgte den nye veien.
Oppover mot Jagat, hvor vi skulle overnatte, fulgte vi elvebunnen. Oppe i fjellsiden, kunne vi se hvor den gamle (men ødelagte) stien gikk.

Første dagen ble et slit, for min del. Vi steig kanskje ikke mer enn 470 høydemeter, men i følge min ganske nøyaktige klokke, gikk vi 25 km, i faktisk gåing og ikke luftlinje. Det var kryssing av et jordras område og utallige hengebroer, som gjorde at pulsen min var skyhøy. Høydeskrekk og livlig fantasi er ingen god kombinasjon, men jeg kom meg over… Dessuten gikk stien bratt opp og bratt ned utallige bakker og det er fotturer i Nepal kjent for, uansett hvile tur du velger å gå. Det knaket i knærne og verket i hoftene, så jeg innrømmer gjerne at jeg var i tvil om det ville være mulig for meg å gjennomføre turen, eller om jeg burde snu. Men opplevelsen av å være her, den fantastiske naturen og gode gjengen, var et løft for humøret og jeg tenkte at «Dette skal jeg greie».

Utsikten fra rommet mitt i Jagat, gav løfter om nok en fin dag. Ofte startet dagen med sol og blå himmel, så skyet det over utpå ettermiddagen og det var vanlig at det kom noen regnbyger.
Det var en strålende morgen og veien lå fin og bred foran oss.
Naturen ble gradvis villere og fjellene høyere, jo lengre opp i dalene vi gikk.

Dagene falt inn i en rytme, det var små opplevelser som fylte tiden. Vi stod opp, hadde frokost, pakket sekkene og gikk. Etter noen timer, var det å stoppe på et te-hus langs veien og ha milk-tea, black tea eller milk-coffee. Så var det å traske videre til lunsj, som vanligvis ble ganske lang. Så var det en ny økt, mer te eller kaffe, før vi ankom overnattingsstedet utpå ettermiddagen. De første tre dagene var lange dagsetteapper, så da vi på dag 3 kom til Dumje, var jeg så sliten og vond at jeg ikke engang orket å gå ned for å spise middag. Det er et dårlig tegn, både mat og nok væske er viktige på krevende fotturer. Heldigvis ble de neste dagene litt lettere, med kortere etapper, men flere høydemeter….

Lunsj var alltid et høydepunkt og vi spiste mye god mat. Vi kunne velge fra menyen, som bestod av mye forskjellig, fra pasta til lokale retter. Ofte varte pausen et par timer og det var tungt å komme i gang etter et bedre måltid.
Det må være et strevsom liv, her oppe i dalen. Jordbruk uten maskiner, karrig og bratt terreng og både store og små i arbeid. Allikevel så menneskene glade og fornøyde ut…
Vi gikk gjennom utallige små landsbyer, stort sett bygget i stein. De fleste vi traff, la håndflatene mot hverandre og hilste oss med namaste (som betyr både hallo og adjø). Eller tashidele, som er det samme på sherpa språk. Nepal har mange ulike etniske folkegrupper, med eget språk og tradisjoner.
Vi fulgte dalen som svingte mot høyre inn i Tsum Valley, venstre gikk oppover mot Manaslu. Mange vi traff, skulle gå begge, først Tsum Valley, så opp Manaslu. Good luck, tenkte jeg…

Siden Tsum Valley er kjent som en hellig dal og man trenger en spesiell tillatelse for å dra opp i dalen, er det noen regler som er viktige. Det er ikke lov å jakte, fange eller slakte dyr, verken ville eller husdyr. Man kan ikke høste honning eller tenne bål i skog eller mark. Det er heller ikke lov å selge dyr til slakt eller transportere dyr med formål å slakte dem. Så maten vi spiste, var vegetar og det var trist å se enkelte husdyr, som burde vært avlivet, led seg gjennom livet, på grunn av skade eller sykdom. Jeg kjente på at kulturforskjellen var stor og det var til tider vanskelig å forstå tankegangen. Men det er vel litt av poenget med å reise, man får utfordret egne tankesett og ser at det er mange måter å leve livet på. Nepal var store kontraster, på mange områder.

Da var vi offisielt inne i Tsum Valley, etter å ha krysset gjennom porten.
Spisesalene på gjestehusene var praktisk innredet, ofte med langbord i hestesko fasong. Der satt vi vaglet på rekke og rad, oss turister, mens guider og bærere spiste på kjøkkenet, hvor det som regel var mye varmere.
Det finnes ingen bilvei i Tsum Valley, så all transport av varer skjer med muldyr. Eller man må bære det selv…. Jeg var veldig imponert over hva de bar, både mennesker og dyr. Her er karavanen på vei ned, siden sekkene på ryggen er tomme.
Vi gikk gjennom utrolig vakker natur og det var ikke bare de høye fjellene som imponerte. Det var store rododendron trær og andre ukjente vekster, samt vi fikk sett aper mange ganger langs stien.
Naturen forandret seg stadig og det var rart å se de grønne markene, da vi kom opp i 3000 meters høyde. Det dyrkes både hirse og ulike grønnsaker, så mange var selvforsynt med mat.

Målet vårt for turen, Mu Gompa, er et tibetansk buddhistisk kloster på 3700 meters høyde. Det er kjent som den siste bosetning oppe i dalen og herfra går veien videre til Tibet. Men det var ikke noe poeng i å gå dit, grensen var stengt både for fastboende og turister. Det er vanlig at de tilbyr både mat og overnatting, men vi fikk høre at det ikke var mulig å overnatte i klosteret. De fleste turgruppene vi pratet med, hadde gått opp på dagstur. Problemet var at de ikke hadde vann, det var fremdeles frosset, etter en lang vinter og sein vår. Men vi tok med både mat og vann, så da kunne vi overnatte. Det var kun 2 munker som bodde der nå, samt en eldre mann. Det var fascinerende å se de religiøse ritualene de hadde og hvordan religionen styrte dagene deres. Jeg lyttet til trommene og kikket på fjellene, mens jeg forsøkte å forstå hva de søkte etter og fant her oppe i ødemarken, langt fra andre mennesker.

Langs stien stod det utallige stupas, disse steinbygningene som var satt opp for å minnes de døde. Da var det viktig å gå på rett side, de skulle passeres på venstre side. Og helst skulle man gå et visst antall ganger rundt, men det stod vi over. I hvert fall jeg….
Overalt hang det bønneflagg og de fleste husene vi besøkte, hadde bilder av Dalai Lama.
Det er lett å se hvorfor sherpaer brukes til å legge stein i den norske fjellheimen… Aldri har jeg sett slike lødde gjerder og vegger og jeg var mektig imponert.
Overalt ble vi godt mottatt, med smil og vennlighet. Her fikk vi servert hjemmebakte småkaker, stekt i smult. Omtrent som vår fattigmann….
Etter hvert som vi steg oppover i høyden, ble det kaldere og mer steinete.

Turen nedover gikk samme vei, men opplevdes allikevel annerledes. Gruppen ble delt og de sprekeste la inn en omvei opp en dal, for å besøke nok et kloster. Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke var med i den gruppen… Dessuten fikk vi oppleve SNØ og det var det flere vi traff på som aldri hadde opplevd før. Selv bærerne våre var uforberedt, så vi måtte finne frem det vi hadde av ekstra votter, luer og ullsokker, slik at alle slapp å fryse. Eller; egentlig frøs jeg mye. Selv om jeg hadde med ull og dun i søkk og kav, så var det ingen varme oppe i høyden. Det var greit da vi var ute og gikk, verre inne på gjestehusene. Det var ingen form for oppvarming innendørs og husene var ikke isolerte. Så det var friskt… Lykken  var når jeg kunne legge meg i soveposen, med drikkeflasken full av kokvarmt vann. Livet er enkelt på tur og små gleder blir fort store…..

Trafikk kork på veien her, bestod som regel av at det lå en eller flere jak på stien. Dette ku-liknende dyret har lang og tykk pels, og ser nok farligere ut, enn det er.
Da var det siste innspurt opp til Mu Gompa. Så nært, allikevel så langt igjen, tenkte jeg….
Endelig inne og fremme i det aller helligste, klosteret i Tsum Valley. Gompa betyr kloster og dette ble bygget i 1937 av en munk fra Tibet. Vanligvis bor det ca 20 munker her, som blir veiledet av en spirituell lærer. Livet er hardt her opp, derfor tilbringer de fleste vinteren ned i Kathmandu.
Mens de andre stod tidlig opp for å gå på topptur, satt jeg og mediterte, mens jeg så solen stå opp over fjellene i Himalaya. Det må kunne sies å være turens desiderte høydepunkt, med varm fersken te i koppen og ørn og gribber svevende over meg…

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at turen ble avsluttet med stil og eleganse. Men de siste kilometerne på grusvei, mellom Jagat og Machhakhola, sa kroppen stopp. Jeg greide knapt å løfte høyre foten, på grunn av smerter i hoften. Løsningen ble å praie en lastebil og betale dem for å kjøre meg resten. De skulle tross alt samme vei…og hadde plass i førersetet mellom sjåfør og annen-sjåfør. Det ble en «nær døden» opplevelse; på smal, humpete og langs-stup-ned-mot-elven vei. Jeg var helt skjelven da vi kom frem og utrolig imponert over at vi verken hadde veltet eller kjørt over en geit. Turen ble feiret med fest på kvelden, hvor det stod dal bat og øl på menyen. Og jeg har vel innsett at fjelltur i Nepal kanskje ikke er det smarteste for hofte opererte eldre damer, med dårlige knær. Men jeg er glad for at jeg dro og FOR EN FANTASTISK TUR!!

Vi våknet til skikkelig vinterstemning, da vi var på vei nedover. Jeg var glad snøen ikke kom før, siden det kunne ha blitt problem med å komme helt opp til Mu Gompa.
Vi besøkte meditasjonshulen til Milarepa, en kjent skikkelse i tibetansk buddhisme. Fotavtrykket som kan sees i fjellet, er hellig og et tegn på at han virkelig satt  her i årevis og mediterte.
Dette var et relativt nybygd kloster og her lå også helsesenteret. Men alt var stengt, lukket og låst.
Stien snodde seg nedover fjellsiden og det var utrolig vakkert.
Jeg ble aldri lei av å se på fjellene og undre meg over hvordan de levde her.
Jeg hadde sett frem til den lange og relativt flate veien, men den ble for lang og for flat. Fordelen var at her kunne det kjøre biler og jeep, så jeg var ikke den eneste som betalte for å sitte på…
Innsiden av en nepalsk lastebil var noe ulik en norsk… Som gammel anleggsarbeider stusset jeg litt på alt krimskramset i vinduet, men siden ingen snakket engelsk, kunne jeg ikke få noen svar.
Hele gruppen samlet seg for å feire en vellykket tur. På menyen stod selvfølgelig nasjonalretten Dal Bhat, i en eksklusiv utgave med kjøtt. Vanligvis er det kun ris, linsesuppe og grønnsak curry, et enkelt måltid som de lokale spiser flere ganger til dagen. Jeg forsøkte å spør om de ikke ble lei, men jeg tror ikke de forstod spørsmålet.. Lei av Dal Bhat, ALDRI…