Stikkord: Nepal

Det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse, da jeg satte meg på flyet til Kathmandu, for å gå på tur i Nepal. Jeg er glad i fjell og det er ingen steder i verden hvor fjellene er høyere enn her. Målet mitt var ikke Mont Everest, men jeg ville allikevel se topper på både 6- og 7000 meter. Jeg kjente ikke på et veldig behov for å bestige noen av dem, men det skulle allikevel bli kjekt å se så høye fjell. Turen var bestilt hos min venninne Ingvill, som driver nepaltur.no og jeg var mildt sagt spent og nervøs. Med dårlige knær og hofte proteser var det ikke akkurat det beste utgangspunktet, men jeg var som alltid evig optimist.

Vi dro fra Kathmandu tidlig om morgenen og fulgte hovedveien, som gikk langs Trisuli elven. Trafikken var et kaos av biler i alle størrelser og fasonger, samt et hav av mopeder. Det ble tutet fra alle kanter og både støv og støy gjorde meg ør. Det var mange inntrykk og det var godt å komme frem til gjestehuset i landsbyen, hvor vi skulle overnatte. Her stoppet bilveien, i hvert fall for de aller fleste. Det bygges ny vei, oppover mot Manaslu, så det var en del anleggstrafikk videre. Men vi hadde en hyggelig kveld, med god middag og en sightseeing runde rundt i byen. Alle var like spent på å komme i gang, så det ble en tidlig kveld.

Vi var en liten gruppe; det var meg, Synnøve fra Oslo, vår turleder Ingvill, guiden Gelly, guide/bærer/kokk Lakpa og bærerne Gelbu og Bishar. Vi hadde med telt, men satset på å at det var gjestehus med grei standard og ledig plass. Tsum Valley er en sidedal, som tar av fra en annen kjent fottur, Manaslu runden. Vi skulle gå opp dalen, til det avsidesliggende klosteret, Mu Gompa, og samme veien ned igjen. Under turen ville vi forhåpentligvis oppleve vakre landsbyer med tradisjonelle hus, utallige kloster, hellige grotter og utsikt til høye fjell, i spektakulær natur. Dalen er regnet som et hellig sted innen tibetansk buddhisme og de fleste innbyggerne har tibetansk opprinnelse.

Første dagen ble et slit, for min del. Vi steig kanskje ikke mer enn 470 høydemeter, men i følge min ganske nøyaktige klokke, gikk vi 25 km, i faktisk gåing og ikke luftlinje. Det var kryssing av et jordras område og utallige hengebroer, som gjorde at pulsen min var skyhøy. Høydeskrekk og livlig fantasi er ingen god kombinasjon, men jeg kom meg over… Dessuten gikk stien bratt opp og bratt ned utallige bakker og det er fotturer i Nepal kjent for, uansett hvile tur du velger å gå. Det knaket i knærne og verket i hoftene, så jeg innrømmer gjerne at jeg var i tvil om det ville være mulig for meg å gjennomføre turen, eller om jeg burde snu. Men opplevelsen av å være her, den fantastiske naturen og gode gjengen, var et løft for humøret og jeg tenkte at «Dette skal jeg greie».

Dagene falt inn i en rytme, det var små opplevelser som fylte tiden. Vi stod opp, hadde frokost, pakket sekkene og gikk. Etter noen timer, var det å stoppe på et te-hus langs veien og ha milk-tea, black tea eller milk-coffee. Så var det å traske videre til lunsj, som vanligvis ble ganske lang. Så var det en ny økt, mer te eller kaffe, før vi ankom overnattingsstedet utpå ettermiddagen. De første tre dagene var lange dagsetteapper, så da vi på dag 3 kom til Dumje, var jeg så sliten og vond at jeg ikke engang orket å gå ned for å spise middag. Det er et dårlig tegn, både mat og nok væske er viktige på krevende fotturer. Heldigvis ble de neste dagene litt lettere, med kortere etapper, men flere høydemeter….

Siden Tsum Valley er kjent som en hellig dal og man trenger en spesiell tillatelse for å dra opp i dalen, er det noen regler som er viktige. Det er ikke lov å jakte, fange eller slakte dyr, verken ville eller husdyr. Man kan ikke høste honning eller tenne bål i skog eller mark. Det er heller ikke lov å selge dyr til slakt eller transportere dyr med formål å slakte dem. Så maten vi spiste, var vegetar og det var trist å se enkelte husdyr, som burde vært avlivet, led seg gjennom livet, på grunn av skade eller sykdom. Jeg kjente på at kulturforskjellen var stor og det var til tider vanskelig å forstå tankegangen. Men det er vel litt av poenget med å reise, man får utfordret egne tankesett og ser at det er mange måter å leve livet på. Nepal var store kontraster, på mange områder.

Målet vårt for turen, Mu Gompa, er et tibetansk buddhistisk kloster på 3700 meters høyde. Det er kjent som den siste bosetning oppe i dalen og herfra går veien videre til Tibet. Men det var ikke noe poeng i å gå dit, grensen var stengt både for fastboende og turister. Det er vanlig at de tilbyr både mat og overnatting, men vi fikk høre at det ikke var mulig å overnatte i klosteret. De fleste turgruppene vi pratet med, hadde gått opp på dagstur. Problemet var at de ikke hadde vann, det var fremdeles frosset, etter en lang vinter og sein vår. Men vi tok med både mat og vann, så da kunne vi overnatte. Det var kun 2 munker som bodde der nå, samt en eldre mann. Det var fascinerende å se de religiøse ritualene de hadde og hvordan religionen styrte dagene deres. Jeg lyttet til trommene og kikket på fjellene, mens jeg forsøkte å forstå hva de søkte etter og fant her oppe i ødemarken, langt fra andre mennesker.

Turen nedover gikk samme vei, men opplevdes allikevel annerledes. Gruppen ble delt og de sprekeste la inn en omvei opp en dal, for å besøke nok et kloster. Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke var med i den gruppen… Dessuten fikk vi oppleve SNØ og det var det flere vi traff på som aldri hadde opplevd før. Selv bærerne våre var uforberedt, så vi måtte finne frem det vi hadde av ekstra votter, luer og ullsokker, slik at alle slapp å fryse. Eller; egentlig frøs jeg mye. Selv om jeg hadde med ull og dun i søkk og kav, så var det ingen varme oppe i høyden. Det var greit da vi var ute og gikk, verre inne på gjestehusene. Det var ingen form for oppvarming innendørs og husene var ikke isolerte. Så det var friskt… Lykken  var når jeg kunne legge meg i soveposen, med drikkeflasken full av kokvarmt vann. Livet er enkelt på tur og små gleder blir fort store…..

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at turen ble avsluttet med stil og eleganse. Men de siste kilometerne på grusvei, mellom Jagat og Machhakhola, sa kroppen stopp. Jeg greide knapt å løfte høyre foten, på grunn av smerter i hoften. Løsningen ble å praie en lastebil og betale dem for å kjøre meg resten. De skulle tross alt samme vei…og hadde plass i førersetet mellom sjåfør og annen-sjåfør. Det ble en «nær døden» opplevelse; på smal, humpete og langs-stup-ned-mot-elven vei. Jeg var helt skjelven da vi kom frem og utrolig imponert over at vi verken hadde veltet eller kjørt over en geit. Turen ble feiret med fest på kvelden, hvor det stod dal bat og øl på menyen. Og jeg har vel innsett at fjelltur i Nepal kanskje ikke er det smarteste for hofte opererte eldre damer, med dårlige knær. Men jeg er glad for at jeg dro og FOR EN FANTASTISK TUR!!