På lading i Krokskogen.

Jeg blir mange ganger overrasket over hvor godt vi mennesker tar vare på de mange elektroniske duppedittene vi har i livet vårt. Vi oppgraderer og installerer, samt sørger for å lade opp og bytte ut, slik at ytelsen alltid er på topp. Enten det er smart telefonen, pc eller el-bil, så lar vi aldri disse gå for lut og kaldt vann. For dere som kanskje ikke kjenner uttrykket om å gå for lut og kaldt vann, kan jeg opplyse om at det er når vi lar noe få for lite stell og omsorg. Mange av de som pleier mobilen som det var et lite og sårbart barn, behandler seg selv med mye mindre respekt. Tenk om vi brukte like mye tid og penger på å ta vare på vår egen helse, både fysisk og psykisk? Hvordan ville livet vårt sett ut da?

Turen hjemmefra og til Krokskogen er lang, særlig når man kjører egen bil. Jeg stoppet ved Åmli og fant ly for regnet ved Simonstad. Her var en nedlagt jernbanelinje jeg kunne undersøke, samt lage meg middag på kokeapparat. Så kom styrtregnet….
Neste morgen kom med strålende sol og frokosten ble spist på en rasteplass langs E39, etter en god natts søvn i bilen.
Planen var å gå til både Mørkgonga og Gyrihaugen, det var den turen jeg hadde lest om i forkant.

Det er forskjell på søvn og hvile, uten at jeg skal gå inn i mye detaljer om det. Men visste du at det regnes for å være 7 ulike sorter hvile, som alle har ulik effekt og som vi mennesker trenger for å kunne holde oss friske? Her skal du få en kort innføring, dersom du ikke er kjent med begrepet. Først kommer den fysiske, hvor man skiller mellom aktiv og passiv hvile. Det er altså den fysiske kroppen som trenger å hente seg inn, for å få ny energi og overskudd. Aktiv hvile for kroppen kan være yoga, tai chi eller andre rolige treningsformer, mens den passive er når vi sover. Hard trening kan også gi overskudd, men det er viktig å finne en god balanse mellom ytelse og restitusjon. Den mental hvilen er når hjernen er overstimulert og man trenger å koble ut fra teknologien eller andre krevende hjerne stimuli. Rett og slett logge av… Er man mentalt sliten, kan det være nyttig å meditere eller bruke tid alene, gjerne ute i naturen. Den tredje er sensorisk hvile, hvor sansene våre blir overveldet av støy og lys, slik at man trenger å skjerme seg for inntrykk. Kreativ hvile kan være at man trenger å bryte ut av rutinene og stimulere hjernen til å tenke nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, lage en ny matrett eller ta et kurs i linedans eller lære et nytt språk.

Ved Åsaveien er det laget en stor og fin parkeringsplass der hvor stien starter. Jeg hadde tenkt å ta med teltet og overnatte oppe i skogen, men det var ikke lov å stå mer enn et visst antall timer og ikke døgn. Så da ble det dagstur, med liten sekk.
Det startet på fin grusvei og gikk oppover. Kun oppover… Turen regnes som middels krevende, er 9,5 kilometer dersom man følger beskrivelsen på ut.no og det er 572 høydemeter totalt å bestige.
Det hadde vært skikkelig dårlig vær i flere dager, så det var mye vann. Bekkene var blitt brusende elver og stien var sleip og glatt. Tåken lå tykk, men det så ut til å bli en fin dag.
Ettersom jeg jobbet meg oppover, åpnet det opp for en flott utsikt over Steinsfjorden.
Det var flere steder både steinete og bratt, men jeg hadde hele dagen på meg og kunne bruke god tid. Jeg var glad for fjellskoene, selv om man nok kan gå turen i joggesko.

Hvile nummer fem er en vanskelig en, det er den emosjonelle hvilen. Den kan være gjenkjennelig for alle empatiske omsorgspersoner, samt de som er utpreget ja-personer. Dersom man har vansker med å sette grenser for hvor mye man gir til andre, kan man bli skikkelig sliten, enten det er i jobbsammenheng eller i nære relasjoner. Sosial hvile sier seg selv, man kan enten bli tappet av andre mennesker eller man kan få mer energi. Noen er født ekstrovert, mens andre har stort behov for alenetid og er utpreget introvert.  Den siste er åndelig hvile, som kan være vanskelig å forklare. Tenk et spa-opphold for sjelen, med fokus på å bli glad i deg selv, samt helbrede tidligere sår, styrke selvfølelsen eller tilgi andre. Mange finner åndelig hvile gjennom religion eller en spirituell praksis, samt utforske den dypere meningen med livet for seg selv. Høres alt dette krevende ut? Ja, det skal jammen ikke være enkelt å finne ut hvilken hvile man har bruk for og hvordan finne tid til den i hverdagen…

Turen er godt merket og skiltet. Som en del av Oslo-marka, finnes det utallige løyper å koble seg på og her kan man gå i dagevis. Men da bør man nok parkere et annet sted…
Da jeg kom inn i naturreservatet, letta tåken.
Det er dette de fleste kommer for og Mørkegonga er kåret til Krokskogens mest spektakulære plass. Utsikten over Ringerike er flott, men det anbefales ikke å gå ned stien som er i kløfta bak meg, på grunn av rasfaren. Jeg gikk ikke engang frem for å KIKKE ned, det var stupbratt.
Jeg var mer opptatt av å utforske skogbunnen, trærne og naturen rundt meg. Naturreservatet inneholder mange sjeldne og truede arter og det var stor variasjon i terrenget.

Det er som sagt mange måter å slappe av på og det er like individuelt som oss mennesker. Men jeg tror at mange ikke er i stand til å kjenne etter hva de egentlig trenger av de ulike typene hvile. Det nytter ikke å bruke helgen på jentetur med mye god mat og drikke, samt et travelt program og høyt tempo, dersom man helst trenger alenetid og mental hvile. Det nytter heller ikke med øl, pizza og fotballkamp, dersom kroppen har mest behov for søvn. Det at vi ikke respekterer egne behov, tapper batteriet i både kropp, sinn og sjel. Dagens samfunn er lagt opp til at vi skal prestere på mange områder og ikke bare på jobb. Vi vil ha med oss alt og dersom kroppen eller hodet ikke henger med, pøser vi på med koffein og andre kjappe løsninger for å holde tempoet opp. Det sier seg selv at det ikke er bra for helsen, dersom man kjører på slik over lengre tid.

Det ble en nydelig dag og det var helt stille i skogen.
Jeg fant et perfekt sted til å spise lunsj ved Migartjernet, men selv om jeg hadde badetøy med, fristet det ikke. Det var grunt og synkebunn, så jeg så for meg både igler og gjedde… Grøss og gru…
Det ble i stedet koking av havregrøt, med tørket frukt og frø blanding, samt kaffi. Det sies at sulten er den beste kokk og det stemmer jammen godt.

Når man ikke tar hensyn til egne behov, kan det gi ulike helseplager. Listen over symptomer er lang, men det er vanlig med søvnvansker, diffuse smerter i kroppen, nedstemthet og lavere terskel for stress. På kort sikt er det enkelt å reparere, men det er når man over lengre tid presser seg for hardt, at man kan risikere å bli utbrent. Man er dessuten mer utsatt for alvorlig sykdom som hjerteinfarkt, kreft og diabetes når man ikke lytter til kroppen og prioriterer hvile på lik linje med arbeid og annen aktivitet. Det nytter lite å søke hjelp i helsevesenet eller annen alternativ behandling, for der får man som regel bare hjelp til å håndtere symptomene. Men det er de valgene man tar i hverdagen og hvordan man prioriterer egen helse, som er avgjørende for endring.

Opp til Gyrihaugen kunne man velge mellom to stier, den ene var 1,0 km og den andre 0,4 km. Jeg gikk for den korteste, som var bratt opp og innebar kryping.
Jeg kom meg helskinnet opp og ble møtt av en fantastisk utsikt. Det var helt vindstille og jeg følte nesten jeg kunne se til verdens ende. Toppen ruver 682 meter over havet, men er bare den tredje høyeste toppen i Krokskogen.
Siden jeg hadde gått stien på nordsiden av Migartjern opp til Gyrihaug, valgte jeg å gå den lengre, men slakere stien på sørsiden ned igjen. Da ble det en fin rundtur og jeg fikk sett skogen på andre siden også.

Min personlige måte å lade på, er tur alene. Det er befriende å pakke telt og nødvendig utstyr for å tilbringe tid i eget selskap, langt inni en skog eller på et fjell. Gjerne enklest mulig; enten det er en dagstur, et døgn eller på en lengre tur, hvor alt man trenger å tenke på er gå, mat og søvn. Men denne metoden fungerer selvsagt ikke for alle, derfor er det viktig å kjenne seg selv og egne behov. Men det vanskeligste for de aller fleste (meg selv inkludert), er å prioritere, fordi man må som regel si nei og velge bort noe. Det er jammen ikke enkelt, i en verden med så mange fristelser, krav og forpliktelser. Men det hjelper å tenke på meg selv som en overdimensjonert mobiltelefon, som trenger jevnlig ladning og vedlikehold for å fungere optimalt. Gjerne en skikkelig re-start, hvor man fjerne gammel dritt og installerer ny programvare. Så nå blir det fokus på 7 ulike typer av hvile fremover og forhåpentligvis mange turer ut i naturen for å lade….

Krokskogen har mange og gamle trær, som vokser på gammel lava-grunn. Som naturreservat er det viktig med sporløs ferdsel for å beskytte den sårbare naturen.
Det var mange idylliske steder, hvor jeg satte meg ned for å nyte freden og roen. Jeg møtte andre turgåere, men det var slett ikke et sted hvor man vasset i folk.
Jeg tok en liten omvei ned til Skardtjernet for et bad. Her var steiner som gjorde det lettere å gå uti og ingen tegn til igler eller gjedde.
Det gikk seinere nedover, med et relativt nyoperert kne brukte jeg god tid. Men det er bare fint, hvile-puls på tur er viktig.
Dessuten var kveldssola mellom trærne utrolig vakker og da kan man ikke ha det travelt…
Kvelden og natten ble tilbragt på parkeringsplassen, jeg hadde tross alt betalt for maks parkeringstid. Det ble middag i en campingstol, med en av tidenes solnedgang. Der fikk jeg ladet 7 av 7, tenker eg….

 

 

Vår i Urådalen.

Det er ingen steder som er vakrere enn skogen om våren. Når trærne kommer med knopper og skudd, som blir til de første spede bladene, skaper det stor jubel hos alle fuglene. Det kjennes som om planter og gress vokser så man nesten kan se det og på skogbunnen står vårblomstene på rekke og rad. Helt greit at det ofte er sølete og vått på bakken, og dessuten må man nesten beregne en regnskur eller to. Men duften av våt jord kan være noe av det beste som finnes og da kjenner jeg en trang til å synge en lovsang til våren. Det kjennes som en ny start hver gang, gleden over å se naturen våkne til liv etter en lang og kald vinter. Og det kan jo gi håp til noen og enhver…

Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Sælandskogen, som ligger i Time kommune. Her finnes både informasjonstavle og toalett.
Det finnes flere muligheter for tur, alt etter hvor langt man vil gå. Jeg hadde med meg en god venninne, som aldri hadde besøkt området før. Dermed ble det rundturen rundt Sælandsfjellet, på ca 7 kilometer. Da får man med seg det meste og beste…
Det var rett tidspunkt å gå, akkurat når det grønne slår ut i full fart.

Når man går fra parkeringsplassen, varer det ikke lenge før man kommer inn i Sæland naturreservat. Her finnes et stort biologisk mangfold, i følge informasjonstavlen, med to forskjellige arter av flaggermus, mer enn 50 forskjellige fugler og for ikke å glemme de 100 forskjellige soppartene. Turen rundt Sælandsfjellet er veldig variert, noe som gjør at det føles som å gå mange turer i en. Her er den tette eikeskogen, som viser hvordan Jæren må ha sett ut fra gammelt av. Det er lyngheier og myr, samt dyrket mark, naturbeite og store enger. Området er fantastisk for friluftsliv, men husk å ta hensyn til den sårbare naturen. Etterlat ingenting annet enn fotavtrykk og ta ingenting med deg, utenom gode minner (og fine bilder).

Det finnes mange fine steder langs Taksdalsvatnet å sette seg ned, men vi passerte dem alle. Ikke hadde jeg med badetøy heller, så det var liksom ikke noe vits i å stoppe.
Urådalen starter der hvor Uråna renner ut i Taksdalsvatnet. Stien følger elven oppover og vi kikket spent etter nordatlantisk laks. Men det er om høsten den går opp i småelvene for å gyte og NÅ ER DET VÅR.
Se etter de små, røde klossene som henger i trærne. Løypa er ikke merket på vanlig vis, siden skogen er vernet og man tagger ikke vernede trær.

Jeg har gått turen mange ganger før, men min venninne hadde ikke vært her. Det er en tur som passer for alle, men Urådalen kan være krevende dersom man sliter med å gå på veldig ujevnt underlag. Her ligger steiner strødd og selv om det ble laget vei for å ta ut tømmer og ved, i 1917-1918, kan det være lurt å gå forsiktig. Samtidig møtte vi flere joggere og jeg vet at skogen brukes mye til orienteringsløp, så det er kanskje bare jeg som tenker at man bør gå forsiktig… Men vi tok oss god tid opp gjennom dalen, her var mye flott å se. Det er alltid kjekt å gå sammen med noen som også lar seg begeistre av skjønnheten i naturen og har lyst til å ta bilde av alt. Så fort gikk vi ikke…

Det var massevis av hvitveis, som et teppe over skogbunnen.
Det var Aadne Sæland som for over 100 år siden lagte veien som går mellom Moldtjødno og Taksdalsvatnet, kan man lese på minne plaketten. Mange år senere, under krigen i 1943, ble fanger fra Opstad brukt til å utbedre den, så her har nok vært mye svette og slit.
Det var intenst grønt og mosen dekket både trær og steiner.
Det var ikke særlig folksomt på stien gjennom dalen.
Men elven lagte mye lyd, så det var aldri helt stille før vi kom opp til vannet.

Når man har gått gjennom dalen, kommer man ut ved Bjødnalia. Her ligger restene av en gammel fraflyttet gård, som var relativt stor etter jærsk standard. Fjøset hadde plass til 10 kyr og i 1850 var det en Fanuel Eidland som bodde her med familien sin. Det må ha vært et strevsom liv, for han begravde 2 koner og det var også mange barn som døde, av uvisse grunner. Gården ble fraflyttet i 1907, uten at jeg vet noe om årsaken til det. Det er kun stein gjerder og en grunnmur som  vitner om heiegården som en gang lå her. Dagens bygning er en fritidsbolig og jeg har aldri gått helt opp, siden jeg antar de setter pris på privatlivets fred. I stedet har jeg funnet meg en egen lunsjstein med god utsikt, hvor jeg alltid pleier å sitte og drømme meg vekk til hin hårde dager…

Da er vi ute av dalen og naturen åpner seg opp.
Det er godt tilrettelagt med bro over elven og gjerdeklyvere hvor det er behov for det.
Langt der oppe kan jeg skimte Bjødnalia, men den får ligge i fred for meg.
Hjemmebakt brød med brunost og kaffe i koppen… Legg til en fantastisk utsikt, så har man et herremåltid…

Dersom den første delen av turen går på ulent sti, er resten ren plankekjøring. Langs Engjavatnet gikk vi på grusvei og den fulgte vi helt ned, til vi fikk asfalt under skoene. Med åpen natur rundt oss hadde vi god utsikt, både til lyngheier, høgfjell og saueflokken som gresset langs veien. De var slett ikke redde for oss og de små lammene kom omtrent helt bort, så nysgjerrige var de. Videre gikk vi noen 100 meter på asfalt, før vi igjen dreide inn i naturen. Her var det gress under føttene våre og en fin sti langs bekken. Videre snodde stien seg over dyrket mark, i kombinasjon av store og gamle løvtrær. Jeg ble helt rørt og fablet om både engelsk natur og boken «Det suser i sivet», uten at vi så tegn til verken padder eller røyskatt… Snart var vi tilbake i Sælandskogen og derfra var veien kort til bilen. Dette er absolutt en tur som er finest å gå om våren, når naturen akkurat er våknet til liv. Så skynd deg ut og nyt…

Med fiskekort kan man fisk her, dessuten er det mulig å bade. Det har jeg aldri gjort, så snart… Ellers er det fine steder i strandlinjen, hvor man kan campe eller bare nyte.
Tja, fjell og fjell… Høg-Jæren er ikke kjent for de mest spenstige turene, men flott er det likevel.
Det var mye sau nedover veien.
Det var enkelt å finne frem, god sti og godt merket.
Det er mye spiselig som kan høstes nå på våren, men husk at du ikke må spise NOE med mindre du er 100% sikker på at det er spiselig.
Tilbake mellom de høye grantrærne og turen går mot en slutt….