En kjærlighetserklæring til Langsua…

Det var nesten som å komme hjem, da jeg endelig kom til Langsua nasjonalpark. Det kan være fordi det var nesten like flatt som på Jæren, ihvertfall i sør og oppover. For i nord lå høye fjell, selv om de ikke kunne måle seg med Jotunheimen, som vi kunne se over til. Dessuten blåste det stikker og strå, akkurat som hjemme. Men la meg ta det fra starten av… Det var en venninne som inviterte meg med, hun hadde gått i den nordlige delen for noen år siden. Nå ville hun tilbake, med telt og mat for 8 dager, en skikkelig tur med villmarksliv og korte dagsetapper. For Langsua er ikke stor, med sine 537 kvadratkilometer; fordelt på skog, fjell, vann og myr.

Kjøreturen gikk nordover og over Hardangervidda. Det var vestlig sommervær, så vi håpet på en bedring østafjells.

Bilkjøring i Norge krever full oppmerksomhet, det kryr av firbeinte i veibanen.

Nasjonalparken ligger mellom Gausdal, Nordre Land, Nord-Aurdal, Østre Slidre, Nord-Fron og Sør-Fron, kort sagt i Gausdal kommune.

Jeg har lest og sett mye bilder av Liomseter i medlemsbladet til DNT, så det var en drøm som gikk i oppfyllelse å overnatte der.

Jeg pakket sekken etter å ha googlet Langsua, jeg må innrømme at jeg ikke visste særlig mye om stedet i forkant. Værvarselet var lovende og jeg tenkte at dette skal bli bra. Kjøreturen var lang, men etter et fantastisk opphold på Liomseter, var jeg glassklar neste morgen. Planen var å gå en kort etappe, det var meldt regn til kvelden. Da kunne vi velge om det skulle bli telt eller seng innendørs. Langsua er full av overnattingsmuligheter, det finnes både DNT hytter og ulåste buer. Ei bu er en liten og enkel hytte, med noen senger, enkelt kjøkken, ved og utedo. Det må medbringes sovepose, mat og dopapir. Hyttene kan ikke forhåndsbestilles og betales med vipps.

På Liomseter var det nærmest hotellstandard, med tre retters middag og fantastisk frokost.

Himmelen var mørk og skyene fulle av regn, men det kom ikke mens vi gikk. Vinden derimot, var omtrent som heima på Jæren…

Det er et frodig område og arkeologiske funn viser at det bodde både folk her allerede for 10 000 år siden. De var mest sannsynlig jegere og fiskere, siden det var bein etter både elg, rein, bever og fisk.

Stien innover mot Skytterbua var lettgått og gikk gjennom gammel barskog.

Første etappe var fra Langsua og inn til Skytterbua. Her kom vi akkurat tidsnok til lunsj og selvsagt kunne vi gått lengre. Men jeg hadde så lyst til å overnatte i den koselige bua og brukte hele ettermiddagen på å prøve å finne ut når den ble bygget. Det var mange som hadde skåret inn både navn og årstall i veggene, men siden det hang skilt som innstendig ba oss heller bruke hytteboka, lot jeg det være. Jeg fant aldri ut NÅR hytta ble bygget, men muligens på 1930 tallet… Vi fikk besøk på kvelden av en svær ku- og kalveflokk, de ville helst inn de også i regnet.

Bua lå perfekt til, med elva rett nedforbi. Der kunne vi hente vann, noe vi bekymret oss litt over, etter en tørr sommer på østlandet.

For bare 200,- pr person hadde vi tilgang til alt dette. For en luksus, men hadde det kommet flere, måtte vi delt på godene. Helt greit…

Det var jammen ikke lett å finne første årstall.

Lunsj med matpakke fra Liomseter og moreller fra Hardanger.

Egentlig var det min feil at gjengen ville inn, jeg klarte ikke å la være å lokke på dem…

Neste morgen kom med sol og nye krefter. Planen var å gå over til Haldorbu og finne en teltplass der omkring, før vi tok nordover mot Storeskag. Men det er sånn med planer, de har en tendens til å endre seg underveis. Det var en flott etappe til Haldorbu, omtrent 1 mil og 600 meter med stigning. Det var slake bakker opp og ned, så noe særlig krevende var det ikke. Langsua er kjent for å være et snilt og barnevennlig område, med korte dagsetapper og mange overnattingssteder. Det passer fint for godt voksne med fysiske skavanker også, eller de som bare vil kose seg på tur, uten for mye strev.

Etter utvask og pakking var det bare å ta sekken på og starte å gå. Kuflokken var heldigvis borte.

Det var en nydelig morgen og ettersom vi kom høyere, åpnet naturen seg.

Oppe ved Fossbekkbua var det matstasjon for sau, så vi tok også en pause.

Langt der bak lå Storeskag, som er den høyeste toppen i Langsua.

Været var skiftende og plutselig måtte vi på med både regnjakken og trekk over sekkene.

Haldorbu ligger rett utenfor nasjonalpark grensen og er en ubetjent DNT hytte. Der fylte vi vann og satt lenge utforbi. Vi gikk noen kilometer i retning Storeskag, men gode teltplasser var det dårlig med. Derfor gikk vi tilbake til hytta og innlosjerte oss i den gamle. Den nye var fullbooket, men hos oss var det god plass. På ubetjente hytter er det mulig å kjøpe proviant og det var absolutt mye som fristet. Men jeg hadde fremdeles sekken full og spiste heller av det jeg hadde. Sånn blir det jo lettere sekk av, selv om menyen kanskje var litt ensformig….

Det er veldig gode stier, merking og skilting i Langsua. Det kan skyldes at nasjonalpark er relativt ny, opprettet i 2011.

Den gamle hytta vi sov i nærmest og den nye hytta er den største grå. Den lille grå er doen.

Morgenstemning over tunet, med sol på Jotunheimen i bakgrunnen.

Det var et trivelig besøk på Haldorbu og jammen traff vi to hyggelige NRK damer. Hun ene pratet vi lenge med og ikke visste jeg hvem det var… Sånn er det å ikke ha TV og da min venninne sa navnet, ringte ingen bjeller hos meg. De laget en filmsnutt for DNT om Langsua og var veldig hyggelige. Men slik er det stort sett alltid, mye kjekke folk å treffe i fjellet. Uansett, vi hadde slått fra oss Storeskag og vendte heller retningen innover i parken. Det var en flott dag og vi gikk rolig i retning av Langsubua. Det var folk som sov inne i den, så vi fylte vann og tok en pause utforbi. Dagen var fortsatt ung….

Vi gikk gjennom en spennende vegetasjon med mye einer og vierkratt. Her vokste ikke særlig mye trær, kanskje fordi vi var på ca 1100 meters høyde?

Hva i alle dager gjør en stor bossdunk midt oppå her? Jeg måtte selvfølgelig undersøke det og den inneholder saltstein til sauene.

Noen gjerdeklyvere måtte vi over, det beiter mye dyr i området. Elg og rein så vi ikke.

Flott utsikt over området omtrent midt i nasjonalparken, sett sørover.

Vi fortsatte østover og var fast bestemt på å finne en fin teltplass. Ved hyttene er det som regel drikkevann, derfor gikk vi til Nonstjønnbua. Her fant vi et fint sted med utsikt og fikk satt opp telt. Det blåste kvasst og da var det godt å bare slappe av i soveposen. Kvelden ble tilbragt i kveldsol og med litt mindre vind. Det var ingen varme, men det sier seg nesten selv når man er såpass høyt oppe. Heldigvis hadde jeg pakket både ull og dun, så det var ingenting å klage over. Min venninne hadde glemt dunjakken i bilen, men henne var det ihvertfall ikke synd på, der hun satt innpakket i en tykk Jervenduk.

Vi var litt usikre i forkant om det ville bli vanskelig å finne vann. Sommeren her oppe hadde vært tørr, så noen steder var det visstnok lite. Men vi hadde ikke problemer med det.

Jeg følte landskapet forandret seg hele tiden, allikevel var det relativt likt.

Teltplassen var fin og flat, men jeg fant ut etterpå at teltet stod midt på en sti. Det spilte ingen rolle, her var kun sau som ville forbi.

Fine dining, Toro gryterett, chilipølse og nudler. Oppkledd for anledningen, i ullsokker og crocs.

Utsikten under morgenkaffen var upåklagelig.

Turen videre gikk i retning Revsjøen, men vi gikk ikke helt dit. Der er bilvei og en privat hytte, samt en slags campingplass, så det fristet ikke. Vi gikk istedet litt på kryss og tvers, slik at vi kom inn på Jotunheimstien. Det er en langdistansetur, som starter ved operaen i Oslo og slutter på Besseggen. Vi pratet med flere som var ute og gikk den, enten i deler eller hele. Nå fulgte vi den nedover mot Liomseter og det ble den lengste etappen på hele turen, ca 15 kilometer. Vi gikk korte dagsetapper og brukte god tid, siden målet var å nyte naturen mest mulig.

Jeg syntes nesten det var trist å ikke overnatte i Nonstjønnbua, den var skikkelig sjarmerende.

På veien videre i retning Revsjøen, lå flere gode fiskevann. Det antar jeg ihvertfall, for vi så flere som fisket og hadde satt opp telt.

Selv om august er en sommermåned, kunne jeg se at høsten er på vei.

Der nede lå Revsjøen, men vi gikk ikke dit.

Jeg lette etter bær og fant endel krekling.

Langsua, jeg kommer igjen… Neste gang skal jeg droppe å ta telt med og heller bruke de flotte hyttene og buene. Jeg skal gå like seint som før og helst ha allverdens med tid. For dette er stedet for de som ikke har det travelt. De som liker å ligge i lyngen og se opp på skyene i timesvis. Det er stedet for de som liker det gamle og trauste, samt å våkne til bjelleklang om morgenen. Folk som klarer seg godt uten mobildekning og 2000 meters topper i fleng. De som går uten å tenke på å komme frem, men bare fordi det kjennes ganske bra ut å gå. For oss er Langsua stedet…

Hei, kor det går, oppå fjellet, oppå fjellet…

Nå tenker jeg at vi nærmer oss sivilisasjonen igjen, siden det er bro og ikke vading over elva.

Og plutselig var Liomseter der igjen. Fantastisk opplevelse, både Liomseter og Langsua….

Hu og hei i Hua Hin…..

Det hadde vært vanskelig å forklare at man dro på ferie til Thailand uten å sette føttene på en strand…. Badeferie er nettopp det som mange forbinder med Thailand og det går mange charterturer hit fra Norge. Her kan man velge mellom alt fra store internasjonale kjedehoteller til små, bortgjemte stråhytter på stranden. Det er hippe ungdomsplasser, hvor fullmåneparty er det helt store og steder hvor det knapt er annet enn du og havet. Men turismen er i rivende utvikling på godt og vondt, så det var var vanskelig å få oversikt over HVOR jeg skulle dra og valget om HVILKEN strand var nesten umulig… Her finnes nemlig milevis med kyst og enda flere øyer. Alt så like fint ut; knallblått hav, hvit strand og palmer herfra til evigheten.

Utsikt over Hua Hin fra Wat Khao Krailart.

Jeg hadde, før jeg dro, snakket med noen som har hus i Hua Hin og de anbefalte byen på det varmeste. Som et av de eldste og mest fornemme feriestedene i Thailand, tenkte jeg at «DET må være plassen for meg». Jeg liker steder med sjel og gammel historie og her virket det som om jeg kunne få begge deler. Det var samtidig et pluss at byen kun lå 18 mil fra Bangkok, en passende 3 timers busstur. Jeg oppgraderte standarden min fra sovesal (som jeg hadde sovet på tidligere under turen) til eget rom med bad. Stedet hadde det forlokkende navnet Hua Hin Beach Hostell og jeg gledet meg vilt og uhemmet.

Hua Hin Beach Hostell er den gule bygningen midt i ,med alle oppblåste badedyr og madrasser utforbi. Det var også det eneste som minnet om Beach; stranden var 20 minutter å gå til….

Utsikten fra frokostbordet i øsende, pøsende regn… Det var liksom ikke dette eg hadde sett for meg…..

Men forventninger og virkelighet har ofte en tendens til å ikke henge sammen når jeg er på tur….. Ikke misforstå; jeg var fornøyd med både byen og hotellet. Den prisen jeg hadde betalt for en ukes overnatting, var egentlig et kupp. Stort rom med to dobbelsenger og svært bad på toppen av bygningen helt for meg selv, god og variert frokost hver dag og timevis med underholdning både av de som jobbet der og andre gjester. For her var det god gang, både morgen og kveld. Det var tre generasjoner kvinner som drev plassen; mormor vasket og lagde mat, datteren var eier og sjef og de to søte små som spilte spill med meg og dempet lengselen etter mitt lille barnebarn som var hjemme i Norge. Med humor, omsorg og høyt stemmevolum holdt de «fortet» og for meg var det en fryd å observere hverdagen deres.

Stranden var alt jeg hadde drømt om og jeg var der mye, både i sol og regnvær.

Ved høyvann slo bølgene inn over solsenga og det var ikke trangt om plassen…

Så hva gjør man som turist i Hua Hin dersom været ikke er det beste? For det regnet endel og var overskyet. Jeg syntes det var helt greit. Ikke er jeg opptatt av å sikre brunfarge og temperaturen var +25-30 grader, så for meg var det FOR VARMT når det var sol. En dag gikk jeg hele stranda, eller så langt jeg kom, før bølgene gjorde det umulig å gå videre. Stranda er 7 km lang og når man går fra nord, ender man opp ved Takiab. Ved høyvann er det umulig å gå helt frem, men da kan man gjøre som meg og gå resten på veien. Det er flere steder å spise underveis og mulig å ta buss tilbake til byen, dersom du ikke gidder å gå begge veier.

Like ved Apefjellet lå nok et fjell med et tempelområde på; Wat Khao Krailart. Her var jeg alene med vaktmesteren, som sopte området for greiner etter uværet om natten.

På Khao Takiab, eller Spisepinnens fjell er det aper. Mange aper… Det var sikkert derfor fjellet gikk under navnet Monkeymountain blant de lokale.

Jeg hadde en dagstur til nasjonalparken Kaeng Krachan, som ligger ved grensen mot Myanmar/Burma. Her er ekte regnskog, med en sjanse til å se både ville dyr, eksotiske planter som orkideer og lianer samt fugler og insekter. Vi kom nær flere sorter aper og jeg så en død skorpion, som noen hadde kjørt over. Ikke visste jeg at skorpioner kunne bli så svære… Vi kjørte videre opp til innsjøen og det var et utrolig flott område. Men lite folk. Guiden vår fortalte at tidligere hadde han hatt med grupper på 40-50 stk, vår gruppe var på kun 4 personer; to finske menn med en gutt på 10 år og meg. Mulig det er annet som frister turistene mer, men jeg hadde en fin dag på tur.

Nasjonalparken er Thailands største, men det er bare en liten del som er åpen for ferdsel. Vi vandret både på sti inni jungelen og asfalt tilbake til parkeringen.

Etter fisk til lunsj var det båttur på Kaeng Krachan Reservoir, som er en innsjø på størrelse med Lutsivannet. Vi dro ut til en øy med aper, hvor vi hygget oss med å kaste snack av korn uti vannet slik at apene måtte svømme ut for å spise dem…..

Ellers var jeg mye rundt i byen og kikket. Dagene gikk fort, selv om jeg ikke følte at det skjedde så mye. Jeg var mye nede ved havet; satt på en solseng og drakk iskaffe mens jeg leste en bok. Og sånn gikk nå dagene…. Og siden et bilde sier mer enn 1000 ord; her er mitt Hua Hin:

Hua Hin nattmarked var plassen å være på kveldstid. Her kunne man kjøpe det meste og spise alt mulig ved boder og gaterestauranter.

Jeg spiste de fleste måltidene ute og fant fort ut at det thailandske kjøkkenet er enestående. Hver dag prøvde jeg ut nye steder og nye retter. Drømmeferie altså…..

En tur til jernbanestasjonen er obligatorisk for alle historieinteresserte. Bygningene daterer tilbake til 1920 tallet, da jernbanen fraktet de rike og berømte fra Bangkok til Hua Hin. De to kongelige palassene bidro til at byen vokste raskt som feriested.

Jeg ble aldri lei av å vandre rundt i gatene for å se på folkelivet. Siden dette var mer feriested enn Bangkok og Chang Mai, var det mer prostitusjon og lugubre barer å se. Det ble jeg bare trist av.

Overalt i byen og på stranda kan man få massasje. Jeg fant det aller beste stedet: Niwaschon Massage, drevet av denne fantastiske damen. For 300 Bhat ( ca 86 kroner) fikk man først fotbad, så en time oljemassasje og etterpå te og frukt. Jeg gikk dit hver dag i 8 dager, det gjorde underverk….

Jeg fikk lånt meg en sykkel og tråkket litt ut av byen. Mye spennende der også…

Men dette er det jeg husker best; sløve dager på stranda med bading, iskaffe og en solseng med fred og ro. Da var livet godt!!!!

Blant slott og tamme ender i Cairngorms.

Den største nasjonalparken i Storbritannia heter Cairngorms og ligger i Skottland. Enkleste måten å komme seg dit på er å fly til Aberdeen og dra vestover enten med offentlig transport eller leiebil. Jeg vil absolutt anbefale leiebil, det er et vanskelig område å utforske ved hjelp av buss eller tog. Dessuten er det utrolig mye å se; det er slott, vennlige små landsbyer, golfbaner og whisky destillerier. For ikke å snakke om naturopplevelsene; det er fjell, elver, innsjøer, skoger og daler. Fem av Storbritannias seks høyeste fjell ligger i Cairngorms og det er godt tilrettelagt for fotturer, fjellklatring, sykling, riding, padling og skisport om vinteren. Her finner du det eneste hundekjøringsenteret i landet og du kan hoppe i strikk fra en bro (uten at det var min begrunnelse for å dra…) Jeg var nysgjerrig, pakket telt og sekk, tok et fly, leide en bil og avgårde Kåre.

Ikke bare kjører de på feil side av veien… Det er faktisk lettere å kjøre i UK i en leiebil når man bare blir vant med å tenke motsatt…

Jeg hadde en tanke før jeg dro; jeg ville se flest mulig slott og gå mest mulig tur. Derfor startet jeg med å kjøre til Balmoral Castle, som er den kongelige familiens skotske hjem. Historien går tilbake til 1300 tallet, men det var ikke før Prins Albert kjøpte området i 1852 til Dronning Victoria, at slottet ble bygget slik det står idag. Det er svære greier, både selve eiendommen samt det drives både jordbruk og skogbruk nok til å sysselsette flere landsbyer. Selve sightseeingen på området er relativt fort gjort; det er hagen, grønnsak hagen, utstilling i stallen og et rom i slottet som er åpent for besøk. Man vandrer rundt på egenhånd med en audio tour dings klemt mot øret og kan bruke så lang tid man vil og gidder. Det er en kafe, hvor jeg hadde suppe og scones og selvfølgelig en souvenirbutikk, hvor de solgte de grusomste ting med bilde av de kongelige på. Det er merket flere turløyper i skogen rundt slottet, anbefales varmt. Jeg gikk den røde, kom opp i høyden og fikk en fantastisk utsikt over slottet. Det var en skogstur med masse furu og blåbær som jeg nøt helt alene, alle andre var opptatt med å fotografere slottet.

Slottet er imponerende, jeg forstår godt at det er mye brukt av de kongelige.

Balmoral Castle sett fra rød løype oppi skogen.

Jeg foretrekker å ha base på et sted når jeg utforsker et område, det blir fort masete å pakke opp og ned hver dag. Ikke at det er så mye å pakke, det er helst sovepose, telt og liggeunderlag. Bilen brukte jeg som koffert, tørkestativ og kjøleskap, den hadde rette størrelse for det. Jeg hadde sett meg ut en koselig landsby, Braemar, som lå ca. 8 mil fra Aberdeen. Det bodde ca 850 innbyggere der og de hadde sitt eget slott. Dessuten var beliggenheten midt i smørøyet; det vil si midt i nasjonalparken. Jeg likte mindre at de hadde kulderekorden i UK, men satset på at det ikke ville bli et problem i juni.

Min fantastiske teltplass på Braemar Caravan Park.

Både landsbyen og campingplassen svarte til forventningene. Byen hadde noen turistbutikker, en Spar og en Coop matbutikk, et par spisesteder og en sportsbutikk. Jeg tenker ofte at det er som å reise tilbake i tid når jeg er i Skottland. Særlig når man kommer ut av de store byene er tempoet helt annerledes. Jeg spiste noen måltid på Gordon Tearoom and restaurant, fantastisk sted. Alltid fullt av folk og i motsetning til hva man ofte opplever hjemme, var det ingen mobiltelefoner å se i hendene på folk. Det var familier i tre generasjoner, ungdomsgjenger og kjærestepar som alle hadde det sosialt uten å samtidig fikle med mobilen. Sjelden å oppleve det hjemme, men så skal det sies at wifi i Skottland stort sett er dårlig. Jeg opplevde at jeg ble sett på som litt sær som satt på kafe og leste aviser på mobil.

Braemar Castle var en opplevelse. Eierne bor fremdeles i slottet, men på sommeren er deler åpne for besøkende.

Kombinasjonen tur og slott er enkel å gjennomføre i Skottland. Mitt inntrykk er at hver minste lille landsby har en lang og blodig historie som de ivaretar med respekt og dugnadsarbeid. Dette opplevde jeg særlig på de mindre «populære» stedene, som Braemar Castle. Der fikk jeg en privat omvisning av en pensjonist og måtte selv få gang på kaffemaskinen siden han ikke visste hvordan den virket. Allikevel har slottet en historie tilbake til 1628, da det erstattet et tidligere slott som var fra 1100 tallet. Fortellinger om krig, politikk, religion, ild og sverd… Det er overveldende å vandre rundt i bygninger med så mye historie i veggene. Men det er dette jeg liker med Skottland, den levende historien. Derfor dro jeg avgårde hver dag og valgte områder hvor det var mulig å gå en dagstur samt å besøke et slott eller annet historisk område.

Enkelt og greit måltid, for ikke å snakke om billig…. For de som vil ha oppskriften: kok vann, tøm i, dekk, vent, spis. Kulinariske opplevelser hører med til teltliv…

Teltlivet var behagelig på campingplassen, det var varme dusjer uansett når man kom og et stort og varmt oppholdsrom med strøm til å lade mobil samt turistbrosjyrer. Å gå inn til sentrum tok ti minutter langs hovedveien og ekteparet som drev campingen var utrolig hjelpsomme og kjente nasjonalparken godt. Vi snakket mye om tur og jeg fikk mange nyttige tips. Det var fremdeles tidlig på sesongen, slik at det var relativt lite folk. Enten det, eller så bodde alle på ungdomsherberget eller hotellet borti gata…. Det er mange andre overnattingsmuligheter i området og man kan også ligge i telt ute i fjellet. Jeg liker luksusen av en varm dusj og en benk å sitte på. Muligens det har med alder å gjøre….

På grusvei innover Glen Tilt. Jeg gikk en 16 km tur langs elven opp til Marbel Lodge og tilbake på andre siden av elven. Fin sommerdag…

Jeg hadde flere dagsturer, både til fots og på sykkel. Den fineste jeg gikk, var en som ikke var planlagt. På grunn av en stengt vei dit jeg skulle, havnet jeg i stedet ved Spittal of Glen Muick. Dit hadde jeg aldri kommet uten bil, det var kjøring på smale grusveier langt innover fjellheimen. Tomt for andre biler, hus og folk samt ingen dekning på mobilen gjorde at jeg følte meg litt ensom. Men det var parkeringsplass full av biler og et visitorsenter i enden av veien og flotte turløyper. Jeg gikk rundt Loch Muick, delvis på grusvei og sti. Turen er 13 km og har en fantastisk utsikt til alle fjellene rundt. Jeg fikk sett både hjort, ekorn og villgjess. Det er dessuten flere historiske bygninger rundt vannet, så det tok sin tid å få med alt.

Ute og joller med mitt lille røde Kinder egg. På vei fra Balmoral Castle til Braemar.

Jeg var heldig med været, det var ingen kulderekord mens jeg var der. Samtidig er ikke Cairngorms stedet å dra dersom du liker sol og varme, det er mye vind og vekslende vær. Jeg hadde med alt fra ullstilongs til strandkjole og fikk bruk for alt. Lag på lag på lag… Det var godt utvalg i sportsbutikken på klær og frilufts utstyr, men jeg opplevde at prisene var omtrent som hjemme. Det viktigste å pakke er gode sko, ull og regntøy. Badetøy er bortkastet. Jeg pleier alltid å bade på tur så sant det er vann i nærheten, det er liksom meg og enkelte hunderraser. Men her fristet det ikke i verken elver eller innsjøer, vannet var ofte brunlig og virket skittent. Så jeg holdt meg til dusjen.

Det går turløyper på kryss og tvers i hele Cairngorms. Så mange turer, så lite tid….

Jeg hadde flott tur til Skottland og syntes jeg fikk sett nok slott og gått mange fine turer. Selvfølgelig gikk tiden altfor fort og det var mye jeg ikke rakk over, men det er bare en fin unnskyldning til å dra tilbake. Når det gjelder de tamme endene, bodde de på samme campingplass som meg. De var mange, en svær familie på 60-70 stk i alle alder. De gikk alltid sammen, snakket hele tiden og kom på besøk til teltet mitt hver morgen klokken 04.00. Da gresset de rundt trærne mens de oppdaterte hverandre på alt som var skjedd siden sist. Noen av de minste gikk inn i forteltet og de gikk aldri frivillig ut igjen. De pleide komme senere på dagen også, alltid på utkikk etter gratis mat. De gjorde mye av seg mens jeg lå i teltet og fantaserte om Peking and. Men det er sjarmen med tur og jeg hadde mange fine morgener med soloppgang og kaffe siden jeg allikevel var våken. Dessuten ender rundt meg til selskap, heldige meg.