Flagget til topps på Bynuten.

Som tidligere nevnt, har det gått tregt med de 10 Toppene i Sandnes 2020. Det er nok mange grunner til det, men nå kjenner jeg at jeg må gasse på litt for å fullføre i år. Innen 1 november må jeg ha tatt de siste. Derfor var planen klar, nå som det er strålende høstvær og fredagsfri. Bynuten er merket som krevende, med beregnet gåtid på 5-6 timer frem og tilbake. Absolutt overkommelig, med andre ord. Jeg lokket med meg sørlendingen, som aldri før har besteget Sandnes sin høyeste topp (vel og merke FØR kommunesammenslåingen).

Det er kart over området på parkeringsplassen og det var god plass da vi ankom klokken 09.00.
Hun med vinterdekk på bilen kjørte, det var nemlig blitt frost og kaldt.
Turen starter på grusvei, men man kommer ganske raskt inn i terreng.
Det var en usedvanlig vakker morgen, med rimfrost i gresset og ikke en sky på himmelen.

Jeg var forberedt, for det er det greit å være på en slik tur. Det er de som har undervurdert turen og måttet hjelpes ned. Men når det er sagt, har jeg gått opp med barnebarnet da han var 4. Hemmeligheten er å ha god tid, mye mat og drikke samt være heldige med været. Så for oss i dag, var det sjekk, sjekk og sjekk, klar til avreise.

Det er fint når man har tid til å bare rusle.
Det er godt merket og skiltet.
Det er endel stigning, selv om man totalt sett ikke skal opp mer enn 370 meter.

Sørlendingen derimot, hadde ikke gått så langt før det gikk opp for henne at dette ikke var en rusletur på grusvei. Det haglet med beskyldninger om hva jeg hadde lokket henne med på, men heldigvis kom det seg etter at vi tok en pause. Frokost er det viktigste måltidet på dagen, og etterpå steg humøret på samtlige. Jeg hadde ansvaret for maten, mens sørlendingen stilte med bil.

Det var vanskelig å se hvor fjellet sluttet og vannet begynte.
Snakk om blikkstille vann…
No ser eg atter slik fjell og dalar….
Endelig, ENDELIG kunne vi se varden og toppen langt der fremme.
Det hadde jeg nesten ikke trodd, at vi skulle komme oss helt opp.

Det som gjør Bynuten til en krevende tur, er all steinen. Flere steder må man balanserer over steinrøser og det kan gi utfordringer for både ankler og knær. Andre steder er det bratt, sånn «sette seg på baken og skli» eller «ned på alle 4 og krype» bratt. Legg til søle og glatte røtter, og du har et terreng som tar tid. Men tid hadde vi nok av i dag, så det ble mange og lange pauser for å nyte dagen.

Noen var dypt og inderlig såret over at turboken var utskrevet, slik at hun ikke kunne dokumentere at hun kom seg til topps.
Det var litt av en utsikt…
Alt som går opp, må gå ned. Sakte, men sikkert.
Jeg var mest opptatt av å ta bilder, FOR EN DAG….og for noen høstfarger…

Vi gikk ikke samme vei, ned men rundt, selv om Selvikstakken ble droppet denne gangen. Istedet hadde vi nok en lang pause, med kakao og brødskiver. Vi undret oss som alltid over hvor mye bedre maten smaker ute, og særlig når man har svettet og slitt litt. Det ble helst seint før vi kom ned til bilen, og det hadde nesten vært en full arbeidsdag på tur. Enkelte påstod de ikke kom til å kunne gå imorgen, men den tid, den sorg. Andre var bare fornøyd over at 7 av 10 Topper i Sandnes er fullført og det bare er 3 igjen….

Den kilometer beregningen som står på skiltene tok vi med en klype salt. Ifølge mine beregninger gikk jeg 27 998 skritt og 19 km.
Gourmetmat 😀
Vi snakket endel om at vi burde hatt telt med, og blitt i skjønnheten.
Endelig tilbake på vei og nærmer oss bilen.
En sørlendingen går aldri på tur uten bikini. Derfor stoppet vi ved Tengesdalsvatnet for en frisk dukkert og en cappuccino på stranden. Me kan kosa oss…

Hjerterunden på Forsand.

Det er enkelte dager man bare MÅ ut å gå. Selv om det var onsdag og bassengtrening som stod på timeplanen, hadde jeg forberedet meg godt. Planen var en tur etterpå, så jeg kledde meg etter forholdene, kokte vann til kaffi og smurte mat. Jeg skeiet til og med ut med en appelsin i tursekken, er det fest, så er det fest… Det er tross alt ikke hver dag jeg kjører på langtur, med en time hver vei for 45 minutter i basseng.

Lysefjorden og broen var et vakkert syn, tidlig en morgen i oktober.
Og helt plutselig datt bare feriefølelsen over meg og eg blei helt TURIST…

Det er mange ulike turer man kan gå i området rundt Forsand. Noen er skikkelig bratte, noen er lange og noen har et hjerte ved seg. Jeg er usikker på om navnet kommer av effekten gåing har på hjerte/kar sykdommer eller om det er sånn sosiale medier liker-hjerte. Jeg kikket overalt mens jeg gikk, men kunne ihvertfall ikke se noen årsak til hjertenavnet. ❤️❤️❤️

Turen startet ved sjøen, mest fordi det var der jeg parkerte. Egentlig var det et annet sted, ifølge ut.no.
Her kunne jeg ha leid rom og blitt i dagesvis.

Men jeg har lært mye idag. Forsand har blant annet 2 kolonialbutikker og det var jeg ikke forbredt på. Siden jeg hadde gått inn i turistmodus, måtte jeg bare undersøke den ene litt nærmere. Sånne Jokerbutikker på bygda pleier å ha mye rart. Men her ble jeg møtt av den vidunderlige duften av nybakte kanelboller og glemte både knekkebrød, vann og appelsin som lå i sekken…

Selvfølgelig må man prøve den lokale maten når man er på tur i ukjente trakter….
Dessuten var det flust av benker på brygga og jeg hadde tross alt gått langt.
Det var nydelig utsikt over mot Oanes.

Etter maten var det å traske videre oppover. Det var merker på lyktestolpene, men det var allikevel ikke lett å følge løypa. Pilene gikk helst i alle retninger, så jeg endte opp med å gå etter kartet på mobilen. Det ble noen omveier og mye kløing i hodet, men dagen var flott og det er absolutt Forsand også. Det var strålende sol og rim i gresset. Heldigvis ikke glatt på veien, siden jeg ikke har byttet til vinterdekk enda…

Her rotet jeg meg bort…
Eller var det her, da jeg ble så opptatt av å beundre det kunstige elveløpet.
Men det var riktig retning ihvertfall…
Jeg burde ha sett at det var opp her, siden det var plassert lyktestolpe mellom trærne. Men brillene lå i bilen, så det var ikke lett.
Og endelig var det grus under beina samt landlig og flott.

Jeg likte turen, selv om det var mye asfalt og trafikk. Det hadde jeg ikke trodd her ute i provinsen, men det er mange som bor her. Jeg kunne tenkt meg å bo her selv, men antar at det blir med drømmen. Nå har jeg ihvertfall blitt bedre kjent på Forsand og kjent på ferie/turist følelsen igjen. Dersom du vil pleie hjertet, anbefaler jeg Hjerterunden, selv om jeg ikke fant noen underveis i løypa. God tur.

Da nærmer jeg meg startpunktet, etter 7 km og 11000 skritt, for de som bryr seg om sånt.
Turisten måtte bare stoppe på hjemturen, for å beundre Lysefjorden i høstprakt…

Når livet gir deg sitroner…

Det er et uttrykk jeg ikke er så begeistret for, og det er det som sier at » Når livet gir deg sitroner, bruk de til å lage limonade». Det høres unektelig fjongere ut på engelsk, men det er ikke grunnen til at jeg ikke liker det. For hva når livet ikke gir deg EN sitron, men en hel kasse? Eller et lass eller en hel semitrailer… Jeg tenker at det er grenser for hvor mye limonade man orker å lage og hva gjør man da?

Humøret steig da jeg kom ut av Ryfast tunnellen på Jørpeland siden.
Det er helst fjell og natur Forsand er mest kjent for og det liker jeg godt.

Det var min flinke fysioterapeut som foreslo bassengtrening når både knær, rygg og hofter kranglet. Jeg tok det med et smil, men inni meg tenkte jeg «ALDRI I LIVET». For meg som liker å gå både høyt og langt, sykle, padle og gjerne utfordre meg litt, hørtes det ut som siste spikeren i kista. Jeg, som planla topptur i Nepal i november (vel å merke før korona kom) og var godt igang med treningen. Jeg sleit med å tenke at tilrettelagt trening med fysioterapeut i varmtvanns basseng var helt min greie. Det er sånn som andre gjør, for det er godt dokumentert at denne typen trening er veldig bra for kroppen. Særlig ved plager i muskulaturen og skjelettet, som var grunnen til at det ble anbefalt for meg. Men hva gjør man ikke når man har vondt?

På vei inn i dusjen var det god plass til håndkle og såpe.
Det ble nesten en dagstur…

Jeg ble invitert til å prøve en time i svømmebassenget på Forsand. Der har nemlig min fysioterapeut to timer hver onsdag og jeg valgte selvfølgelig den tidligste klokken 08.00. Så var det å stå tidlig opp, pakke badetøy, smøre matpakke og koke kaffi. Det er tross alt LAANGT til Forsand, særlig når man må kjøre gjennom tunnelene, fordi ferja ikke gikk pga for mye vind.

Fin utsikt over mot Jørpelandsholmen fra gjestehavna.
Det går en fin bro over sjøen og dette må være tidenes investering i folkehelse for befolkningen. Det var mye folk i alle aldre som jogget og gikk, både med barnevogner, hunder og gåstol.
Fantastisk utsikt innover Idsefjorden / Høgsfjorden.

Alle mine fordommer om bassengtrening ble fort glemt. Jeg ble godt mottatt av gruppen og her var alle aldre og skavanker. Vi lo hjertelig mens vi jogget, hoppet og trente styrke i vannet. Innimellom kastet jeg lange blikk ut vinduet på fjellene jeg kunne se der ute, men tempoet var såpass høyt at det var nok å konsentrere seg om øvelsene. Jeg lærte av en av de andre deltakerne, at strikking var verd å miste helsa for, men det kjenner jeg ikke til. Kanskje de har samme forhold til strikking som jeg har til tur og friluftsliv???!!!

Det er mange utskåret trefigurer og en svær lekeplass, samt benker og grillsteder.
Det går en fin grusvei rundt hele holmen.
Frokost ble spist på stranden. Jeg vurderte et bad, men siden jeg allerede hadde badet, stod jeg over.

Etterpå kom belønningen: en tur til Jørpelandsholmen. Der hadde jeg nemlig aldri vært og det ble en kjekk liten tur. Smilet kommer fort frem utendørs og særlig når jeg møter hyggelige mennesker som hilser tilbake. Jeg tenkte at neste uke når jeg skal på bassengtrening, kan jeg kombinere det med en telttur på holmen. Siden det tross alt er en times kjøring hver vei og det enda er lenge til vinter.

Det er frisbeegolf bane som er åpen for alle.
Usikker på hva dette var, som stod ute på en holme. Jeg hadde nemlig ikke brillene på,de lå som vanlig i bilen. (Jeg måtte selvsagt google da jeg kom hjem, det er kunstverket Solspeilet, laget av en norsk kunstner. Vakkert…)
Det er flust av badeplasser, men temperaturen er nok endel kaldere enn i bassenget….

Jeg har akseptert at kroppen min trenger trening i varmt basseng akkurat nå. Jeg har også akseptert at det blir ikke noen toppturer i den nærmeste fremtid. Det betyr ikke at det aldri mer blir, men akkurat nå er det andre ting som er viktigere. Så jeg har innstilt meg på at det blir mye limonade fremover, så er det opp til meg om jeg vil ta det med et smil eller ikke.. I disse rare koronatider kunne det alltids vært verre…

Jeg var kledd fint og gult, rett og slett som en sitron….

På tur med Ole og Dole.

Har du noen gang vurdert å finne frem noen gamle bildekk, trø på deg en trekksele og slepe dekkene rundt i skog og mark? Det hadde ikke jeg heller, før jeg ble tipset om å bruke dette som en måte å komme i form på. Trening med dekk er nemlig en ypperlig måte å trene styrke og kondisjon, enten man planlegger langtur eller bare vil mestre hverdagen bedre. Det skal sies at tur med Ole og Dole ikke er sånn turtur; med nistepakke, termos og mange pauser. Her er det «blod, svette og tårer», selv om det blir mest svette.

Å gå tur med Ole og Dole passer for både store og små, selv om han på 7 syntes de var litt slitsomme og at det holdt med 20 meter.
Dessuten liker de å stikke til skogs og det blir ekstra tungt når de hele tiden må dras opp av grøftekanten.

Og for deg som liker å være ute i naturen, er dekktrening midt i blinken. Dekk kan tas med på tur nesten overalt, men min erfaring er at det fungerer best med grusvei eller på en strand. Finn gjerne en løype med bakker, både korte bratte og lange slake, er midt i blinken. Det sier seg selv at det blir tyngre jo brattere bakken er og pulsen går raskt opp. Da er det veldig lurt å gå med staver, sånn at man bruker overkroppen til å dra og slik får hele kroppen god trening.

Det er ikke så veldig tungt i nedoverbakke.

Anbefalingen kom fra en god venninne som bor i Oslo. Det vil si, når hun ikke er i Nepal for å trø rundt i fjellene der. Ifølge henne, er dekktrening en fantastisk god og skånsom måte å trene hardt på. Uten å belaste rygg, hofter og diverse andre vitale kroppsdeler. Det kan man like…og jeg var slett ikke uvillig til å prøve noe nytt. Min metode, som går ut på å slepe en ryggsekk på utallige kilo opp og ned bratte fjellsider, får kroppen til å føles ut som om den er truffet av en trailer… Så jeg var absolutt klar for å prøve denne trenden, som vistnok var veldig populær i skogene rundt Oslo. Og med en god og polstret trekksele er det liten belastning på kroppen, noe som gjør det lettere å unngå skader og vondter som ellers kan oppstå når man trener hardt.

Det har blitt mange tidlige morgener, alene eller sammen med andre.
Treningen kan være sosial, selv om man bare har et sett med utstyr. Det er bare å bytte på å dra…
Jeg bruker stort sett 2 løyper, en for langkjøring og en kort hvor det legges inn styrkeøvelser. Mye kjekt man kan finne på ute i naturen med steiner, benker, stokker… Eller kanskje medbrakt strikk, den får plass i lommen og er genial til ulike øvelser.

Jeg bestilte utstyr på finn.no og satte igang. De første turene gikk så tidlig at det var skikkelig mørkt og garantert ingen andre som var ute. I mitt hode var det flaut og for spesielt interesserte å trekke dekk. Du vet, de som skal krysse Sydpolen på ski eller har som mål å bestige alle topper over 2000 meter i hele Norge. Ikke en smågal, hofteoperert farmor fra flate Jæren….. Det gikk over etterhvert, særlig da jeg kom på at noen lufter hund, mens jeg lufter Ole og Dole.

Ole og Dole på tur… Meget usikker på om det kommer en Doffen en gang, men i teorien kan jeg henge på hele Andebys befolkning hvis jeg vil….

Fra spøk til alvor, dekktrening er veldig bra for å trene styrke og utholdenhet. Du får seige muskler i armer, bein og kjernemuskulatur, men uten å belaste leddene særlig. Derfor er det god trening for overvektige eller deg som ikke kan jogge pga dårlige knær, hofter eller rygg. Her er lite belastningsskader, men husk å bruke gode sko og en god trekksele. Det er flere grupper (blant annet på Facebook) som har fellestrening ulike steder i landet og hvor man kan teste ut utstyr før man kjøper sitt eget. Dekk kan man få gratis hos bilopphuggere (og sikkert andre steder også), men jeg måtte love dyrt og hellig at jeg ikke skulle slenge de fra meg i naturen. De kunne returneres gratis dersom jeg ble lei… Jeg må innrømme at jeg langt ifra er gått lei, istedet er jeg blir bare mer og mer begeistret. Derfor anbefaler jeg dekktrening til alle som vil komme i form på en gøyal måte og som har lyst på enkel og effektiv trening.

Her er alt jeg trenger for å slite meg ut… Hvem trenger vel treningssenter med Ole og Dole i garasjen???!!

Turorientering for nybegynnere.

Her kommer først en liten advarsel, dette er trim man fort blir hekta på. Ihvertfall dersom man har et snev av konkurranseinstinktet og liker å ferdes på uvante stier i skog og mark. Det er lett å finne en løype som er tilpasset ens eget nivå, så enten du ønsker en veldig enkel løype eller en mer krevende tur, her finnes et tilbud for folk flest. Det er turorientering de fleste steder i landet, så sjekk ut området rundt der du bor.

Stort mer lettgått enn dette blir det ikke.

Det lyste gult over hele Jæren.

Turorientering passer for alle, både små og store. Særlig for barn er det spennende å lete etter poster, samt å oppdage skatter i naturen. De ulike postene har en stedsbeskrivelse som forteller hvor den ligger. Her skal man kanskje finne en stor stein, en myr, enden av et steingjerde, maurtue eller ruin. Så da må man studerere kartet sammen, finne stedet og tilslutt lete etter posten. Både poster og turer er graderte, med grønt for de uerfarne. Da går man på sti og vei med lett stigning og postene er lette å finne. Så har man blå turer og røde, før de tøffeste, svarte turene. Da snakker vi om villmarksterreng, som krever at man er i god form og kan bruke kompass.

Relativt lettgått i Øksnevadskogen.

Til og med skiltet…

Og posten lå ved en «spesiell detalj», som viste seg å være denne hyggelige mannen.

Det er lett å komme i gang med turorientering. Mange lokale orienteringsklubber setter ut poster i skog og mark hver vår. Du velger selv når du vil gå, postene ligger ute hele sesongen, som stort sett varer til utpå høsten engang. Du kan gå når som helst på døgnet og med hvem du vil av venner og familie. Men dersom du har lyst til å finne postene selv, er det greit å gå alene…. Ofte treffer man andre, som virrer rundt med kart rundt halsen på jakt etter samme post. Det er alltid hyggelig å slå av en prat, for de fleste har god tid.

Det er alltid kjekt med en pause, så husk å pakke med mat og drikke.
Alltid fint i skogen….
Og i disse koronatider, når vi ikke kan klemme hverandre, finn gjerne et tre du kan klemme på. Det hjelper, tro meg…

Valg av turfølge er viktig, særlig hvis du er av den typen som ikke liker å tape. Jeg har sett voksne menn ta til tårene over at de ikke var den som fant en spesielt vanskelig post (vi var VELDIG aktive med turorientering da barna var små). Et lite tips: vil du være den som finner posten, aldri gå sammen med den unge garden som spiller mye dataspill. De tar et blikk på kartet, memorerer det og galopperer avsted før jeg har funnet frem kompasset mitt. De forteller meg alle kodene som stod på skiltene og lurer på hvorfor jeg bruker så lang tid.

Man trenger ikke studere kartet jevnlig når man har gamerhjerne…. De tok avgårde…

Noen datt ut av løypa, for å besøke en boplass fra eldre steinalderen.
Tenk å bo inni denne hulen, spennende?

Noen var minimalt opptatt av å finne postene og lekte han var en gammel mann fra steinalderen, som skulle finne mat.
Heldigvis ventet de andre på oss og hadde alle postene i boks.

Så kort oppsummert, turorientering gir trening for både kroppen og toppen (som det så fint reklameres for i brosjyren). Gå inn på nettsiden turorientering.no for å få mer informasjon om kjøp av kart over de ulike stedene. Der finner du også en oversikt over utsalgssteder i butikk, under hver arrangørklubben. Så trenger du bare et kompass og du er i gang. Start med de letteste turene, særlig dersom du skal ha med deg barn. Jeg lover deg mange kjekke opplevelser og fine turer.

Med kakaobart og blomsterkrans på hodet var han godt fornøyd. Selv om han ikke fant en eneste post, siden gamerene gjorde reint bord og hanka inn alle….

10 på topp i Sandnes 2020

Da er vi igang igjen, nytt år og nye muligheter. Sandnes Turlag/ Stavanger Turistforening har igjen laget et flott hefte med 10 nye turmål, som lar oss utforske indrefileten av kommunens turområder. Det er premier å vinne dersom du leverer inn folderen og diplom til alle som har fullført. I fjor vant vi ingenting, så planen for året er klar. Vi skal gjøre reint bord, og håper årets premier er bil, båt, Sydentur, el sykkel, nytt kjøkken eller liknende.

Turmål nummer 3 er Dalevatnet, en barnevennlig løype på ca 3,5 kilometer tur/retur. Vannet ligger lunt til på 140 m.o.h, omkranset av høyere topper.
Aldri lov en 7åring at vi skal bade, med mindre du er villig til å gjennomføre…

I år fikk jeg heftet levert og var invitert av en god venninne. Han på 7 er ALLTID klar og jeg ble klar etter en bøtte kaffe. Terskelen for å komme seg avsted er alltid litt høyere når det er jobbehelg… Dessuten hadde jeg lovet, da jeg satt i solsteiken på verandaen igår, at vi skulle bade. Med overskyet vær og maks 6 grader frista det lite idag. Men det nytter lite å si til han som gledet seg vannvittig…

Jammen var det FRISKT, men ikke verre enn at han gikk uti og dukka to ganger.

Vi parkerte på Dale og gikk den korteste løypa opp. Den er bratt, så pulsen steg fort. Men ikke lang, heldigvis.. Både sørlendingen og han på 7 var mest opptatt av «er vi framme snart?», men det var nok fordi de gledet seg sånn til badet. Sørlendingen hadde jukset med å ta bikinien under tur klærne og var uti og dukka lenge før oss andre. Han på 7 bada lengst, mens jeg egentlig ikke har annet å skryte over enn at jeg gjorde det…

En blid sørlending i shorts. Hallo, eg kom i ulltrøye og heldekkende….
Noen brukte matpausen til å utforske steinura ved siden av oss.

Det var en flott tur, men jammen var det mye folk… De sov i telt og hengekøyer overalt, og vi traff massevis både da vi gikk opp og ned. Det er alltid hyggelig, og vi vurderte å invitere dem med på gjemmeleken. Men i disse koronatider fant vi ut at det var best å la det være. Så da var det bare oss, helt til jeg gjemte meg så godt at han på 7 ble sur og ville hjem. Det gjorde vi og er herved offisielt igang med årets utfordring, 10 Topper i Sandnes 2020. Måtte det bli mange fine turer i år også, vi gleder oss ihvertfall veldig. Heftet kan hentes på Platou sport i Sandnes eller Tursenteret til STF i Stavanger. Barn samt de over 60 trenger bare gå 5 for å få diplom, så god tur til alle.

Heldige oss at kafeen var åpen..
Is smaker alltid godt, selv om ikke sola skinner…

På tur mot det stora berget….

Det startet med at han på 7 spurte om jeg noensinne hadde gått opp til «det svære fjellet». Fjellet han refererte til, ligger godt synlig fra bilveien mot Hommersåk og ser unektelig litt umulig ut å bestige. Fra veien ser man bratte sider og det ser veldig høyt ut. Han hadde lyst på en tur opp dit, mest fordi han ikke trodde at det var mulig å komme seg opp. Men det er det, her ligger nemlig Storaberget turområde med alle sine løyper. Jeg er glad i å gå i området, særlig om sommeren. Det bugner av blåbær, har et fantastisk badested i Grindavatnet, mye gammel historie og fin utsikt. Da jeg begeistret la turplanene fram for resten av gjengen, sukket min eldste sønn og sa: «Åja, det er den turen som er en eneste lang oppoverbakke»….

Det er en liten parkeringsplass nede ved gårdene, men i disse virustider var den full midt på en ukedag. Da kan man parkere oppe ved hovedveien mot Hommersåk.
Det er kart over området for alle som ikke er kjent. Det er mange muligheter for tur, men de fleste går Storaberget, Grindavatnet eller begge. Løypene er godt merket.
Det er lett å få en 7 åring til å gå, bare gi ham en hund han kan leie på.

Turen starter ved Hogstad og her er satt opp informasjonstavle samt en liten parkeringsplass ved gårdene. Vi fikk ikke plass der, så vi parkerte langs veien. Det var meldt flott vær, men yr.no bommet som vanlig. Men selv om det kom noen regn/hagelbøyer og blåste friskt, var det godt å komme seg ut. Dessuten ble været bedre utover dagen. Turen starter på grusvei ned langs et sandtak og gjennom en grind ut i terrenget. Det går sau på markene, så her må hunder holdes i bånd. Vi hadde lånt med oss Toby, mitt lille barns border collie på 1 år, så tempoet var kvasst. Men det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover og snart kommer man til de første kulturhistoriske minnene.

Tyskerne bestemte allerede i 1941 at det skulle bygges et vannverk fra Grindavatnet og Lomstjørn. Her skulle man få 800.000 kubikkmeter vann i året. Dette er den gamle kontrollstasjonen og ikke glem å se inn vinduene, veggene innenfor er flott fliselagt.
En av grunnene til at turen bare kalles «en einaste lang oppoverbakke» hos guttene…. Det er ulent terreng, men ikke brattere enn at alle klarer å komme opp.
Det gjelder å holde tungen beint i munnen når man går over demningen, ellers blir det fort et ufrivillig bad….
Flere minner fra krigens dager….

Turen til Storaberget inneholder både ny og gammel historie, særlig er det mange synlige spor etter vannverket tyskerne bygde under krigens dager. Anlegget hentet vann fra både Grindavatnet og Lomstjørn, og det var av ypperlig kvalitet. Det finnes mange steder underveis hvor man kan se demninger, bygninger og tunneler. Det er ingen informasjonsskilt som forteller historien, så her får man bare ta fantasien til hjelp. Grindavatnet ble lagt ned som drikkevannforsyning rundt 1970, så nå er det bare minnene igjen. Jeg liker denne delen av turen og har mine faste punkter som må undersøkes på vei oppover. Han på 7 er like engasjert og vi diskuterer ivrig både krig, fred og hvorfor vi trenger vann.

Storaberget består av tre sider som er så bratte og steile at det er umulig å komme opp. Kun på østsiden er skråningen slak, derfor bygde man en lav steinmur der.
Ifølge min eldste sønn er dette nedgravde munker. Han har siden han var barn, tenkt at det er toppen av hodet med den karakteristiske hårkransen, ute i myrene. Munkene ble begravd her for å beskytte turgåere og det synes jeg en fin tanke.

Når man har gått opp noen av bakkene og passert et par av vannene, deler stien seg. Da går man enten mot toppen eller mot Grindavatnet. Jeg tar som regel toppen først og vannet etterpå, men det var ikke et alternativ idag. Vi siktet oss inn videre oppover og kom etter kort tid til bygdeborgen. Det er ikke annet enn en lav steinmur, men er den best bevarte av alle de 5 borgene i Sandnes. Hit dro menneskene som bodde i området når det var krig og ufred. Med husdyr, mat, utstyr og våpen «holdt de fortet» for over 1500 år siden. Kanskje det var her vi skulle gått i dekning for koronavirus?

Toppen nådd, til stor begeistring for han på 7. Men det var kaldt vind, så vi trakk nedover for å finne en lun plass til å spise nistepakke.
Men først familiefoto..
Absolutt ALT smaker godt på tur….

Utsikten utover Lutsivassdraget er flott.

Vi gikk samme vei ned som opp. Da er det jo egentlig bare en «eneste lang nedoverbakke» og det kan man like. Turen er ca 6-7 kilometer lang og tar omlag 3 timer. Det er mulig at både lengde og tidtaking kan tas med ei klype salt, ifølge ungene mine er jeg ubrukelig på begge deler. Det er som tidligere nevnt en fantastisk fin tur, men kanskje ikke den man starter med dersom man ikke er vant med å gå i fjellet. For det er noen seige bakker opp….

Det er mange fine steder å bade, synd at jeg glemte badetøy. Men Toby badet for begge.
Da vi nærmet oss sandtaket, kom sola frem.
Avslutningen på turen er som du sikkert har gjettet, en LAAAANG oppoverbakke…

Pilegrimsvandring i Stavanger.

Jeg har lenge visst at Stavanger Turistforening har merket en nærturløype, som føler den gamle pilegrimsvandringen mot sentrum og Domkirken som ligger der. Den stod beskrevet i STF sin årboken fra 2013, «Lofta vedet» eller «52 hverdagsturer i Stavanger». Jeg har tidligere gått pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela, som er en nærmere 80 mil lang tur i nord Spania. Turen ble delt opp over 4 år, det er sånn man må gjøre når man har jobb og et liv utenom… Allikevel var det en uforglemmelig vandring gjennom historie, kultur og ikke minst vakker natur. Så jeg fikk virkelig smaken på å gå med en dypere mening, selv om det ikke var et religiøst motiv hos meg, men mer eventyrlyst.

Jeg startet tidlig, i ekte pilegrimsånd. På andre siden av veien kunne jeg se Ullandhaug, og tårnet markert seg mot himmelen.
Det var heller rolig ved Mosvannet, stort sett bare endene som var våkne.

Det sies at å være pilegrim er å være underveis mot et mål, et hellig mål. Man vandret fremover fra land og strand og mange har nok tatt turen til Stavanger Domkirke opp gjennom årene. Den ble bygget i 1125 og var kanskje grunnen til at Stavanger i hele tatt ble en by. Det er ihvertfall dette året byen regnes som grunnlagt. Å dra på pilegrimsreise var vanlig i alle de store religioner, selv om det kanskje ikke er så populært nå lenger. Høydepunktet for denne tradisjonen var i middelalderen, før reformasjonen begrenset denne type reiser på midten av 1500 tallet. Men nå vokser altså interessen for å være pilegrim igjen og det er merket flere kjente vandringsleder gjennom hele Norge.

Pilegrims-løypen går egentlig forbi Vålandstårnet. Men jeg greide ikke motstå dette vakre stedet, bygget i 1895, som bolig for oppsynsmannen. Han voktet bassenget som lå på toppen. Herfra gikk de første vannledningene som forsynte Stavangers beboere med vann. Jeg fikk kaffipause og tidenes soloppgang.
Stavanger by, tidlig en morgen i mars.
Mye av turen går gjennom bygatene og jeg var stort sett alene.

Jeg startet tidlig en morgen, siden jeg skulle på kveldsvakt. Bilen ble parkert ikke så langt fra jernaldergården, før jeg fant stien etter å ha gått over den historiske Limahaugen. Det var fremdeles mørkt og jeg gikk og tenkte tilbake på alle de tidligere morgenene da jeg gikk i Spania. Da var målet som regel å finne en åpen kafe, hvor frokosten var cafe con leche og tostadas med syltetøy. Nå hadde jeg kaffe med, siden jeg antok det var begrenset servering underveis på grunn av corona viruset. Løypen er godt merket og er en rundtur. Den kan gås begge veier, men jeg valgte å følge den ruten som var beskrevet i boken.

Fra Feginsbrekkå (gledesbakken) ser man for første gang tårnet på Domkirken. Da ble man fra gammelt av fylt med glede, men det er mulig at de hadde gått en lengre og hardere tur en meg…. Men jeg så tårnet, selv uten briller….
Videre gikk turen over broen i Lagårdskleiva og ned mot Lagård gravlund.
Det stod en rusten mann og kikket lengselsfullt ned på kirkegården.

Nede ved Mosvannet var det ikke mye liv. Jeg traff et par joggere, ellers var det bare fuglene som var oppe. Det er rart med det, når løypa blir for lett å følge, mister man den. Plutselig var merkene borte og jeg kunne ikke huske når jeg sist så noen. Da var det å snu… Selv om jeg visste hvor jeg var og ikke hadde hatt noen problemer med å finne Domkirken, var liksom halve poenget å gå Pilegrimsturen. Jeg ville gå der de «ekte» pilegrimene gikk og det ble derfor ikke første gang jeg måtte snu og gå tilbake. Løypa er 11,2 kilometer og jeg gikk nesten 15. Men det spiller ingen rolle, når man går for å gå. En pilegrims motto er: langsomhet, frihet, enkelthet, bekymringsløshet, stillhet, fellesskap og åndelighet.

Etter en tur på do inne på buss stasjonen, var det å cruise langs Breiavatnet mot Domkirken. Det var jammen ikke særlig med folk noe sted…
Turistforeningen anbefaler at man går en runde rundt kirken, før man går inn og tenner et lys. Det gjorde ikke jeg, fordi her var kirken lukket og låst.
Men det stod nok en rusten mann utforbi og selfien MÅTTE bare tas….

Etter å ha sett på berømte graver på Lagård gravlund, var det nesten litt trist å komme frem til Domkirken. Det var tomt for folk og ikke så mye annet å gjøre enn å ta noen bilder og fortsette turen. Stavanger bar også preg av corona krisen, sentrum lå nesten øde en mandags morgen. Men jeg krysset torget og fortsatte mot Rådhuset. Her lå det gamle Olavsklosteret, men jeg valgte å gå videre forbi Kleiva og mot den berømte Munkehagen. Der ble det nok en kaffepause, mens jeg nøt freden og roen alene i parken. Etterpå fortsatte turen gjennom villastrøket på Eiganes, før jeg passerte Mosvannet igjen. Så gikk ferden over Tjensvoll, mens jeg mimret over da jeg jobbet på hotell Alstor. Sakte steg veien videre til jeg kunne se Limahaugen igjen. I fullt dagslys kunne jeg se både sauer og husene nede på jernaldergården. Og FOR EN UTSIKT det var. Bilen stod der jeg hadde parkert og snart var jeg på vei hjem.

Det var skremmende tomt til å være ukedag og egentlig midt i rushet.
Det var liksom ikke bare det gamle og ærverdige jeg passerte.
Munkehagen, hvor det aldri har vært verken kloster eller munker. Men det var et fint sted for en pause, her var både benker og fin utsikt.
Siste innspurt av Pilegrimsturen.

Det sies at «veien er målet» og det stemte godt her. Det er annerledes å gå en tur midt i byen, i motsetning til å gå i fjellet, skogen eller langs havet. Allikevel syntes jeg turen var både spennende, lærerik og avslappende. Roen jeg fikk, KAN ha sammenheng med at det var minimalt med trafikk og andre mennesker ute siden det meste er stengt ned pga virus. Det satte turen i perspektiv, plutselig gikk jeg der og tenkte på svartedauen og spanskesyken og det som verre er. Men mest av alt tenkte jeg på ingenting. Det er magien ved å vandre, tanker kommer og går og man får livet litt på avstand. Og det kan man like, særlig nå. Så jeg anbefaler alle å legge ut på en pilegrims vandring, uansett hva man vandrer til. Og takk til Stavanger Turistforening for inspirasjon, tilrettelegging og informasjon. BUEN CAMINO!!!!

Mange av de 52 turene overlapper hverandre, så det gjaldt å følge godt med…
Selvsagt hadde jeg med kamskjellet mitt, det mest kjente av pilegrims symbolene. Skjellet ble som regel båret på hatten eller kappen, mitt hang på sekken gjennom hele turen både her og i Spania. Senere ble det begravd med pilegrimen, men jeg vet ikke om jeg drar det så langt…..

Når verden stopper opp…

Det finnes mange gode grunner for å ta seg en pause fra virkeligheten og bare melde seg ut. Når bare ordet CORONA VIRUS gjør at brystet snører seg sammen og hodepinen siger inn i skallen, er grensen nådd for min del. Jeg kom til et punkt hvor jeg bare hadde akutt behov for en time-out. Det hadde vært mange og travle dager på jobb, bekymring for min sønn som var i Wales og skremmende nyhets-oppdateringer fra alle kanter i over en uke. Det ble bare mer enn nok!!! Dessuten skulle jeg ha helg med langfri og de opprinnelige reiseplanene var kansellert, som så mye annet. Det er da en bare vil trekke dynen over hodet, skru av mobilen og glemme at verden eksisterer… Eller man kan ta en kortreist telttur sammen med favoritt turfølge/yndlings barnebarnet. Jeg valgte det siste….

Teltplassen vår lå ved den offentlige badeplassen ved Eikelivatnet. Her er stor og gratis parkeringsplass, toalett (som var stengt pga smittefare) og mange turløyper.

Det fristet med et bad, men jeg hadde glemt både badetøy og håndklær.

Det var fort gjort å pakke sekkene, man kan være litt ukritisk på hvor mye man drar med seg, når teltplassen ligger nær parkeringen. Skuffer og skap ble endevendt for proviant og jeg pakket det jeg fant av varme klær. Værvarslingen var bra, men man vet aldri med yr.no. Jeg hadde en plan på hvor teltet skulle settes opp, men var åpen for andre forslag. Så var vi avgårde og kjørte Rv 13 innover mot Ims. Den største overraskelsen kom da vi kom til parkeringsplassen ved Eikelivatnet, den var nesten full av biler. På en fredag formiddag… Jeg har vært her mange ganger og stort sett aldri sett en bil. Det er liksom ikke det mest kjente turområdet i Sandnes kommune…

Det var for gjort å sette opp teltet og flytte inn. Utsikten var slett ikke noe å klage på.
Det er viktig å legge opp til noen aktiviteter når man drar alene med barn….Seierherren med premien…. Konkurransen, som gikk ut på å være raskest til å finne og bringe tilbake til mål: 10 kongler, 5 pinner, en stein større enn hånden, en blomst og en knopp av blad, ble vunnet av han som var raskest til beins…

Jeg liker godt å telte sammen med andre folk. Mest fordi det er kjekt for han på 7 å ha andre barn å leke med. Jeg blir liksom lei etter 40 ganger med gjemmeleken og det er grenser hvor lenge «Bomben springer» er interessant. Sant å si liker jeg godt å slappe av i sola med ei god bok, kaffe eller bare se på skyene. Det er skikkelig kjedelig for en over gjennomsnittet aktiv 7 åring, som på toppen av alt ikke har hatt andre barn å leke med på over en uke. Men nå voktet jeg leiren vår som en hauk. Så da noen fedre med en skokk av unger ville presse seg plass, var jeg meget avvisende. Hallo; smittefare, virus, 2 meters avstand, unntakstilstand??!!!! Det endte med at de satt opp telt på andre siden av halvøya, så vi både kunne se og høre dem…..Og jeg var flau over meg selv og følte meg lite vennlig.

Det er vanskelig å være på tur og ikke kunne leke med andre barn. Heldigvis hadde han med seg snø leoparden «Kul» og de hygget seg sammen i timevis.
Jeg fikk også være med, da hadde vi «Tampen brenner» og gjemte Kul. Noen ganger så godt at vi slet med å finne ham igjen. Og sånn går no dagane….
Dessuten fant vi på andre leker til han som verken ville lese eller sitte i ro. Skummel kriger, som jakter på villsvinet av stein, med spydet han har spikket.

Turen var akkurat det jeg trengte. Når mobilen slås av og man MÅ ingenting, er det lett å finne roen. Jeg vil ikke påstå at det var kjedelig, tur med han på 7 er sjelden uten action. Men det var ikke noe som krevde tankevirksomhet eller stort engasjement. Vi lekte, gikk tur, spiste det vi hadde lyst på og som var tatt med. Jeg flyttet stolen ettersom sola flyttet seg på himmelen og tok lange pauser i den. Vi kikket på folkene som gikk forbi og hilste på de fleste. Vi overholdt avstands-reglene til punkt og prikke, men det var verre med håndvask og hygiene. Jeg trøstet meg med at det var bare oss to og at vi var tilsynelatende friske og raske.

Her hjalp det lite med Antibac eller såpe og vann. Han måtte skrubbes med våtserviett… Sånn går det når man blir forvandlet til en skummel drage….
Dessuten fikk han et ufrivillig bad, da han sparket ballen så den datt i vannet. Da var det enten å miste ballen eller å kle av seg og hente den. For å si det sånn, det skjedde ikke flere ganger, vannet var iskaldt….

Vi pakket sammen og dro tilbake til virkeligheten etter noen dager. Ikke fordi vi hadde lyst, men fordi vi ikke hadde mer mat igjen. Det eneste vi ikke hadde spist opp, var marsipanpølsa kjøpt under priskrigen før jul. Og det var nok en grunn til at den hadde overlevd så lenge, det smakte ikke særlig godt. Ellers hadde vi kun ketchup og steikesmør, så vi fantaserte litt om å fange en and og steke/spise den. Men det ble med tanken og istedet pakket vi leiren og kjørte hjem. Jeg kjente batteriene inni meg var fulladet og jeg var klar til å forholde meg til virkeligheten igjen. Virus eller ikke virus, naturen finnes rett utenfor dørstokken og den er alltid tilgjengelig. Selv om man skal holde seg unna andre mennesker og ha fokus på hygiene, tror jeg det er viktig å kose seg også! Ha en fin dag, enten du er inne eller ute…

Det er bra for helse å tilbringe tid med å gjøre absolutt ingenting. Særlig i slike omgivelser, med frisk luft og stillhet både inni og utpå.

Keep calm and carry on…

Man har lett for å bli litt motlaus sånn som situasjonen er i verden idag. Plutselig er man berørt og begrenset, selv om jeg personlig slett ikke kan klage. Jeg er ikke smittet av noe og heller ikke i karantene. Foreløpig kjenner jeg ikke noen som er syke, men usikkerheten er jo at vi ikke vet. Så jeg går på jobb og er takknemlig for at jeg kan det.

Været kunne absolutt vært bedre…

Som helsepersonell fikk jeg tidlig beskjed om at vi ikke får lov til å dra ut av landet. Da var trist, for jeg hadde gledet meg til neste uke. En langhelg på spahotell i Polen var bestilt for lenge siden, men pytt pytt… Nå er grensene stengt og flyene har sluttet å fly, så jeg kunne ikke dratt uansett. Men det er jo egentlig bagateller i den store sammenhengen.

Godt å spise matpakken under tak.

Viktig å finne noe å le av, om det så bare er seg selv.. Og en walisisk dragelue…

Verre er det å tenke på mitt eldste barn, som studerer i Wales. Der er universitetet foreløpig ikke stengt, så han har valgt å bli. På tross av myndighetenes anbefalinger om at alle nordmenn bør dra hjem. Dessuten er det ikke sikkert han kunne ha dratt hjem, om han ville. Det kjennes helt uvirkelig ut…

Noen som koser seg i regnet.
Andre hygget seg inne.

Viktigere enn noen gang!!!!

Ikke kan jeg dra ut av landet, ikke kan jeg dra rundt i landet og heldigvis har jeg ikke hytte. For da kunne jeg ikke dratt dit heller… Og sånn må det være akkurat nå. Det er tomt for folk overalt og jeg har nesten hatt veien helt for meg selv i helgen, når jeg har kjørt til jobb. Da er det godt å pakke sekken for å dra på tur.

Det KAN ha noe med været å gjøre, for dette er et populært turmål for barnefamilier på en søndag. Eller at folk holder seg hjemme for å unngå smitte.
Zulu er et speiderområde med jevnlige møter flere ganger i uken. Men neppe akkurat nå fremover.
Tomt for andre mennesker overalt.

Vi dro til Vagleskogen og fikk den nesten helt for oss selv. Jeg tror det er viktigere enn noen gang å komme seg ut i naturen og det er heller ikke vanskelig å finne turmål hvor det er lite folk. Det hjelper på både kropp og sinn, med frisk luft og bevegelse. Det blir nok muligens ikke så mye turer på meg i tiden fremover, for akkurat nå er det jobben som må prioriteres. Men bedre tider vil komme, så jeg sier som den britiske motivasjonsplakaten fra 1939: Keep calm and carry on. Ta en dag om gangen og husk å puste med magen. Fortsatt god søndag!

Liten gutt og store trær…