Når verden stopper opp…

Det finnes mange gode grunner for å ta seg en pause fra virkeligheten og bare melde seg ut. Når bare ordet CORONA VIRUS gjør at brystet snører seg sammen og hodepinen siger inn i skallen, er grensen nådd for min del. Jeg kom til et punkt hvor jeg bare hadde akutt behov for en time-out. Det hadde vært mange og travle dager på jobb, bekymring for min sønn som var i Wales og skremmende nyhets-oppdateringer fra alle kanter i over en uke. Det ble bare mer enn nok!!! Dessuten skulle jeg ha helg med langfri og de opprinnelige reiseplanene var kansellert, som så mye annet. Det er da en bare vil trekke dynen over hodet, skru av mobilen og glemme at verden eksisterer… Eller man kan ta en kortreist telttur sammen med favoritt turfølge/yndlings barnebarnet. Jeg valgte det siste….

Teltplassen vår lå ved den offentlige badeplassen ved Eikelivatnet. Her er stor og gratis parkeringsplass, toalett (som var stengt pga smittefare) og mange turløyper.

Det fristet med et bad, men jeg hadde glemt både badetøy og håndklær.

Det var fort gjort å pakke sekkene, man kan være litt ukritisk på hvor mye man drar med seg, når teltplassen ligger nær parkeringen. Skuffer og skap ble endevendt for proviant og jeg pakket det jeg fant av varme klær. Værvarslingen var bra, men man vet aldri med yr.no. Jeg hadde en plan på hvor teltet skulle settes opp, men var åpen for andre forslag. Så var vi avgårde og kjørte Rv 13 innover mot Ims. Den største overraskelsen kom da vi kom til parkeringsplassen ved Eikelivatnet, den var nesten full av biler. På en fredag formiddag… Jeg har vært her mange ganger og stort sett aldri sett en bil. Det er liksom ikke det mest kjente turområdet i Sandnes kommune…

Det var for gjort å sette opp teltet og flytte inn. Utsikten var slett ikke noe å klage på.
Det er viktig å legge opp til noen aktiviteter når man drar alene med barn….Seierherren med premien…. Konkurransen, som gikk ut på å være raskest til å finne og bringe tilbake til mål: 10 kongler, 5 pinner, en stein større enn hånden, en blomst og en knopp av blad, ble vunnet av han som var raskest til beins…

Jeg liker godt å telte sammen med andre folk. Mest fordi det er kjekt for han på 7 å ha andre barn å leke med. Jeg blir liksom lei etter 40 ganger med gjemmeleken og det er grenser hvor lenge «Bomben springer» er interessant. Sant å si liker jeg godt å slappe av i sola med ei god bok, kaffe eller bare se på skyene. Det er skikkelig kjedelig for en over gjennomsnittet aktiv 7 åring, som på toppen av alt ikke har hatt andre barn å leke med på over en uke. Men nå voktet jeg leiren vår som en hauk. Så da noen fedre med en skokk av unger ville presse seg plass, var jeg meget avvisende. Hallo; smittefare, virus, 2 meters avstand, unntakstilstand??!!!! Det endte med at de satt opp telt på andre siden av halvøya, så vi både kunne se og høre dem…..Og jeg var flau over meg selv og følte meg lite vennlig.

Det er vanskelig å være på tur og ikke kunne leke med andre barn. Heldigvis hadde han med seg snø leoparden «Kul» og de hygget seg sammen i timevis.
Jeg fikk også være med, da hadde vi «Tampen brenner» og gjemte Kul. Noen ganger så godt at vi slet med å finne ham igjen. Og sånn går no dagane….
Dessuten fant vi på andre leker til han som verken ville lese eller sitte i ro. Skummel kriger, som jakter på villsvinet av stein, med spydet han har spikket.

Turen var akkurat det jeg trengte. Når mobilen slås av og man MÅ ingenting, er det lett å finne roen. Jeg vil ikke påstå at det var kjedelig, tur med han på 7 er sjelden uten action. Men det var ikke noe som krevde tankevirksomhet eller stort engasjement. Vi lekte, gikk tur, spiste det vi hadde lyst på og som var tatt med. Jeg flyttet stolen ettersom sola flyttet seg på himmelen og tok lange pauser i den. Vi kikket på folkene som gikk forbi og hilste på de fleste. Vi overholdt avstands-reglene til punkt og prikke, men det var verre med håndvask og hygiene. Jeg trøstet meg med at det var bare oss to og at vi var tilsynelatende friske og raske.

Her hjalp det lite med Antibac eller såpe og vann. Han måtte skrubbes med våtserviett… Sånn går det når man blir forvandlet til en skummel drage….
Dessuten fikk han et ufrivillig bad, da han sparket ballen så den datt i vannet. Da var det enten å miste ballen eller å kle av seg og hente den. For å si det sånn, det skjedde ikke flere ganger, vannet var iskaldt….

Vi pakket sammen og dro tilbake til virkeligheten etter noen dager. Ikke fordi vi hadde lyst, men fordi vi ikke hadde mer mat igjen. Det eneste vi ikke hadde spist opp, var marsipanpølsa kjøpt under priskrigen før jul. Og det var nok en grunn til at den hadde overlevd så lenge, det smakte ikke særlig godt. Ellers hadde vi kun ketchup og steikesmør, så vi fantaserte litt om å fange en and og steke/spise den. Men det ble med tanken og istedet pakket vi leiren og kjørte hjem. Jeg kjente batteriene inni meg var fulladet og jeg var klar til å forholde meg til virkeligheten igjen. Virus eller ikke virus, naturen finnes rett utenfor dørstokken og den er alltid tilgjengelig. Selv om man skal holde seg unna andre mennesker og ha fokus på hygiene, tror jeg det er viktig å kose seg også! Ha en fin dag, enten du er inne eller ute…

Det er bra for helse å tilbringe tid med å gjøre absolutt ingenting. Særlig i slike omgivelser, med frisk luft og stillhet både inni og utpå.

Keep calm and carry on…

Man har lett for å bli litt motlaus sånn som situasjonen er i verden idag. Plutselig er man berørt og begrenset, selv om jeg personlig slett ikke kan klage. Jeg er ikke smittet av noe og heller ikke i karantene. Foreløpig kjenner jeg ikke noen som er syke, men usikkerheten er jo at vi ikke vet. Så jeg går på jobb og er takknemlig for at jeg kan det.

Været kunne absolutt vært bedre…

Som helsepersonell fikk jeg tidlig beskjed om at vi ikke får lov til å dra ut av landet. Da var trist, for jeg hadde gledet meg til neste uke. En langhelg på spahotell i Polen var bestilt for lenge siden, men pytt pytt… Nå er grensene stengt og flyene har sluttet å fly, så jeg kunne ikke dratt uansett. Men det er jo egentlig bagateller i den store sammenhengen.

Godt å spise matpakken under tak.

Viktig å finne noe å le av, om det så bare er seg selv.. Og en walisisk dragelue…

Verre er det å tenke på mitt eldste barn, som studerer i Wales. Der er universitetet foreløpig ikke stengt, så han har valgt å bli. På tross av myndighetenes anbefalinger om at alle nordmenn bør dra hjem. Dessuten er det ikke sikkert han kunne ha dratt hjem, om han ville. Det kjennes helt uvirkelig ut…

Noen som koser seg i regnet.
Andre hygget seg inne.

Viktigere enn noen gang!!!!

Ikke kan jeg dra ut av landet, ikke kan jeg dra rundt i landet og heldigvis har jeg ikke hytte. For da kunne jeg ikke dratt dit heller… Og sånn må det være akkurat nå. Det er tomt for folk overalt og jeg har nesten hatt veien helt for meg selv i helgen, når jeg har kjørt til jobb. Da er det godt å pakke sekken for å dra på tur.

Det KAN ha noe med været å gjøre, for dette er et populært turmål for barnefamilier på en søndag. Eller at folk holder seg hjemme for å unngå smitte.
Zulu er et speiderområde med jevnlige møter flere ganger i uken. Men neppe akkurat nå fremover.
Tomt for andre mennesker overalt.

Vi dro til Vagleskogen og fikk den nesten helt for oss selv. Jeg tror det er viktigere enn noen gang å komme seg ut i naturen og det er heller ikke vanskelig å finne turmål hvor det er lite folk. Det hjelper på både kropp og sinn, med frisk luft og bevegelse. Det blir nok muligens ikke så mye turer på meg i tiden fremover, for akkurat nå er det jobben som må prioriteres. Men bedre tider vil komme, så jeg sier som den britiske motivasjonsplakaten fra 1939: Keep calm and carry on. Ta en dag om gangen og husk å puste med magen. Fortsatt god søndag!

Liten gutt og store trær…

Nydelige, lille Mosikken.

Tiden går fort… Ikke før har jeg pakket vekk julepynten, så er det vinterferie. Det spiller ingen rolle sånn sett for min del, jeg har ikke hatt vinterferie siden ungene var små og det er lenge siden. Men med turnus jobbing har man plutselig fri en helt vanlig ukedag og da er det veldig kjekt at han på 7 har vinterferie. Sånn blir det jolletur av og jeg la en plan.

Enkelte fikk flashback til turen vår i høst da vi var i Wales. NESTEN full engelsk frokost…
Se hva som krøp opp fra termosen… Frisk luft, godt selskap og fridag gjør en fjollete.

Nå skal du få et skikkelig stalltips: last ned appen ToGoodToGo. Her kan du bestille mat til en billig penge fra bakeri, kafeer, hotell og diverse serveringssteder. Dette er mat som er til overs og som du derfor redder fra søppeldunken. Maten er ikke gammel, men kan ikke selges neste dag, så da er det fritt frem for alle som vil kjøpe en eller flere porsjoner. Du velger sted utifra hvor du vil hente, betaler og plukker opp maten på vei til tur. Her slår på mange fluer i en smekk: du får en overraskelse siden du ikke vet hva du har kjøpt, du redder mat og du slipper å smøre matpakke.

Området er et eldorado for fugler og det er lurt å ta med noe å mate dem med. Det er registrert 140 forskjellige fuglearter og visstnok noen sjelden flaggermus.
Stedet for alle som er glad i trær.

Mosvannet er Stavanger sitt tredje største vann og var byens første vannverket. Det er ikke her man drar for å bade, vannet er 3,5 meter dypt på det dypeste og sikkert ikke rent nok. Men turen rundt må være en av landets mest populære turstier, for her møter man mye folk. Det er joggere, syklister, pensjonister, småbarnsforeldre både med og uten barnevogn. Det er unge og gamle, tykke og smale, de hippe og sånne som oss. Alle går vi de 3050 metrene rundt vannet på fin grusvei, tilrettelagt med benker, gatelys, lekeplasser og trimpark.

Det er flere kjekke lekeplasser rundt vannet og vi stoppet på alle.
Det er flere åpne områder hvor vi kan beundre utsikten over vannet.
Langs hele løypa står oppslagstavler med fakta om dyrelivet og naturen. Da sier det seg selv at vi brukte mye lengre tid enn de ca 40 minutter det tar å gå rundt, for vi brukte mye tid på å speide etter fugler mm. Noen har det travelt, rekorden på å løpe rundt vannet er 8 minutter, satt av Jakob Ingebretsen i 2017. Han så nok ikke så mange fugler da….

Vi hadde planlagt en heldagstur, som startet med frokost fra et av byens bedre hotell, spist på lekeplassen ved Mosvannet camping. Så gikk vi i sneglefart rundt vannet, mens vi stoppet for å undersøke alt som var spennende. Jeg hadde egentlig planlagt en avstikker opp til Valberg tårnet, men det får bli en annen gang. Så var vi klar for dagens høydepunkt: en tur på Gamlingen.

Det ble ikke tur innom kunstmuseumet idag, selv om enkelte hadde veldig lyst.
Noe kan man ikke bare gå forbi, slik som denne greia fra 1800 tallet. Vi fantaserte veldig over hva det kan ha vært, kanskje fuglebad, drikketrau for hester eller til å dyppe hodet i dersom det var veldig varmt.

Gamlingen er et svømmeanlegg som jeg virkelig skulle ønske fantes i alle byer. Der var også stinn brakke og det tror jeg ikke var fordi det er vinterferie. Dette er Stavangers eneste oppvarmte utendørsbasseng og har lange tradisjoner i å bedre befolkningens helse. For det er jeg overbevist om at det gjør. Her er åpent hele året og det meste av dagen. Det er kafé, barnebasseng, treningsrom og felles badstu, i tillegg til 25 meters basseng hvor man kan velge tempo blant raskt, mellom og sakte svømming. At det var +4 grader på land spilte ingen rolle, når det var 32 i vannet. Hvem trenger da å dra til Syden i vinterferien???!!!! Kos dåkke, med eller uten ferie….

Det er ikke lov å ta bilder inne på Gamlingen, så jeg tok noen utforbi. Nesten varme kilder…

Jysla gillt å sjå dæg…

Det er ikke mye jeg blir så glad for, som når noen virker oppriktig begeistret for å se meg. Nå tenker jeg ikke på familien, venner, barnebarnet eller hundene vi har, det skulle bare mangle at ikke de smiler og blir glade når jeg dukker opp. Nei, jeg tenker på komplett fremmede, som stråler opp som om det skulle vært julaften, bursdag og full pott i lotto når jeg viser mitt slitne åsyn foran dem. Da vet jeg at jeg er på Klepp…

Det ble halvt horn med ost og skinke (jærsk nasjonalrett) på oss. Jeg var sulten og heiv i meg så raskt at det ikke ble bilde av det.

Klepp er jeg usikker på hva er; bygd, by eller tettsted. Det jeg vet er at det er Rogalands nest største jordbruks kommune, med rundt 600 gårdsbruk. Det gjør at det ikke er så fryktelig mye jord igjen til å gå tur på, det meste er enten dyrket eller asfaltert. Det er heller ikke flust med skog eller fjell, men pytt pytt… Det er mye annet kjekt å gjøre på Klepp, tror jeg ihvertfall. Det hadde vi en plan om å finne ut.

Turen er en nærtur som heter Kleppevarden rundt. Det er en god turbeskrivelse i boken Te Jærs, som Stavanger Turistforening har gitt ut.
På toppen av Kleppevarden står et monument som symboliserer et vardebål.

Egentlig skulle jeg på handletur til Jærhagen. Vanligvis handler jeg i første og beste butikk, men nå var det en telt stang jeg skulle ha tak i og den hadde de kun der. Siden jeg var tvunget ut på langtur, inviterte jeg med min sønn og lokket med gratis lunsj og en liten runde i nabolaget for å se oss rundt. Han var ikke vanskelig å få med, ikke hver dag vi får sjansen til å dra helt til Klepp…

Kirken heter selvsagt Klepp kirke og ble bygget i 1846. Altertavlen er visstnok fra 1610,men vi var i farten og gikk ikke inn.
Neste severdighet vi durte forbi, var Klepp bygdemuseum. Her kunne vi ha sett rundt 1000 gjenstander, hvor mesteparten sikkert hadde med jordbruk å gjøre. Men det vet vi ikke, siden vi ikke gikk inn…
Ikke rare vinteren når snøklokkene blomstrer i februar.

Handleturen ble fin, veldig fin. Jærhagen er et fantastisk sted for meg som ikke liker butikker og handling noe særlig. Det er kun på grunn av de som jobber der. Jeg fikk høre «Så gildt at du fant någe du ville kjøba» og overalt kunne vi lese «Så gildt å sjå dæg». De ansatte mildt sagt strålte opp hver gang vi gikk inn i en butikk. Og lunsjen smakte fortreffelig. Så humøret var bokstavlig talt på topp da vi var klar til å starte turen.

Turen har mye asfalt og byggefelt.
Turen har også mye asfalt og bondegårder.
Mildt sagt mye asfalt…..

Først og fremst var vi enige om at det var mye asfalt. Dessuten er været på Klepp ikke mye å skryte av i februar. Det regnet og det blåste skikkelig mye, nesten så mye at jeg vurderte å snu. Men vi gikk. Vi hadde parkert ved Kleppelunden, men det er flere andre steder å starte fra. Det er viktig å gå rett vei, siden skiltingen kun er på ene siden av lyktestolpene. Turen er 5,6 kilometer lang og de var seige idag. Ikke hadde vi pause, det frista lite å stoppe opp for å beundre utsikten. Dessuten var det ikke så mye å se, lave skyer og regn gir dårlig sikt.

Endelig skog og gress under beina.
Det blåser mye på Jæren.
På toppen av Hålandsfjellet kunne vi sittet og beundret utsikten, men det frista ikke.
Det er mange andre løyper og runder som man også kan gå, særlig rundt Kleppelunden.

Turen og humøret ble bedre da vi kom litt vekk fra asfalten. Det sluttet dessuten å regne og det hjalp også mye. Men vi var nok enige om at dette var en tur det holder å gå en gang. Det var ikje en jysla jille tur, for å sei det sånn. Men Klepp derimot, skal jeg dra tilbake til hver gang jeg har en dårlig dag og trenger å bli sett på med begeistring og godhet. Da skal jeg hive meg i bilen og kjøre til Jærhagen for å kjøpe et eller annet jeg ikke får andre steder. For der var det jysla gildt…

Snart tilbake i bilen og jeg småsprang etter ungdommen….

På tur med bebi.

Vi har fått barn, retter sagt min datter har fått barn….Vår lille flokk har fått et nytt medlem og han er en bebi. Grunnen til familieforøkelsen tror jeg var mest savn. Det ble et tomrom etter at Scotty døde og de som sier at «han var bare en hund», har aldri hatt hund. Han var den snilleste, klokeste, morsomste, lydigste og mest pinglete turkameraten på fire bein jeg har hatt. Men plutselig har vi fått i hus en grå/rosa virvelvind som stjeler tøflene mine og gnager på bøker og alt annet jeg er redd for, men ikke passer på… Heldigvis er det ikke min jobb å oppdra ham, tørke tisseflekker eller betale for spesial valpemat (som koster en formue).

Langt der bak ser man masten på Skrussfjell.
Matmor med sine små hårete barn.
Liten hund har små bein og skal helst ikke gå for langt.

Milo er av rasen Whippet, som er en engelsk mynde. De ble brukt som veddeløpshunder på 1800 tallet og kan som fullvoksen løpe opp mot 56 km/t. Det gjør rasen til en av de raskeste i verden….Med andre ord bør han ha gode forutsetninger for å bli en sprek turkamerat. Men da trengs det trening og da fikk jeg ansvaret for å legge opp en tur som ikke var for krevende. Valper skal nemlig ikke gå for langt eller for bratt. Turen ble derfor lagt til Skrussfjell, som viste seg å være et dårlig valg.

Jeg måtte gi ifra meg mobilen, siden mitt lille barn hadde glemt sin hjemme. Men det var bare kjekt, da fikk jeg bilder tatt av unge øyner og ikke bare sånne av natur…
Storebror Toby er en god venn og lærer bebien opp i det meste en hund trenger å vite. Litt oppgitt blir han når Milo går feil vei…

Turen til Skrussfjell starter fra Alsvik natursenter, som har en stor og god parkeringsplass. Det er en rundtur og jeg har tidligere mye brukt turen som en treningstur. Grunnen er at fjelltoppen har bratte sider fra alle kanter og at man får 300 meter stigning uansett hvilken vei man går opp. Så her er det fullt mulig å få opp pulsen, men det var ikke målet vårt. Vi gikk rolig og tok mange pauser slik at bebien kunne hvile. Stien var våt og sølete, noe som satte sitt preg på ham. Det var helst et ynkelig syn når han ble våt på beina, han skalv så han ristet. Ikke akkurat født villmarkens sønn….

Det ble mange pauser oppover hvor bebien måtte varmes hos na mor.
Det gav meg god tid til å beundre det vakre januarlyset over Noredalen.

Det jeg hadde glemt, er at det på denne turen er mange gjerdeklyvere. Grunnen er at stien går over store beitemarker som er gjerdet inne av steingard eller strømgjerder. Nå på vinteren går det verken sau eller hester her, men det er vanligvis fullt opp med dyr og selvsagt båndtvang på hunder. Det var tungt å bære, løfte og dytte hundene over de bratte stigene, men vi lot ikke det stoppe oss. Etter å ha kommet over den siste, hvor Toby måtte dyttes under et piggtrådgjerde som rev i stykker hans nye regnfrakk, kom vi til den siste og bratteste av bakkene. Da var bebien utslitt og måtte bæres, så vi tok en kjapp ruteendring og fant en ny og umerket sti nedover.

Stien vi fant oss gikk tilbake mot Alsvik, med flott utsikt til Lutsivassdraget.
Enkelte mente det var nesten som å gå gjennom en Ringenes Herre scene….

Det ble en spennende tur nedover; med skjulte huller i steinrøys, tett voksende einerbusker og sølete jord som ble nesten rutsjebane. Så det gikk ganske seint…. Det gikk ikke fortere da vi kom inn i tett skog, men jammen var det spennende å brøyte seg fremover. Her stod trærne tett og bakken var dekket av steiner og mose. Etter alt regnet som har vært i år, var det mange bekker og skikkelig vått i bakken. Jeg var glad for at vi ikke skulle gå i timevis, det var ganske ufremkommelig. Mens mitt lille barn snakket om hvor mye kjekkere det var å gå en sånn tur, i motsetning til asfalt eller grusvei. Joda, jeg kan forstå det, men jammen var det slitsomt….

Det var heldig for meg at de gadd å vente….
Etter all bæringen, hadde han ladet opp batteriet igjen og kunne plage storebror litt.
Alsvik natursenter har glimrende fasiliteter; med både benker, bord, tak over hodet og toalett. Her kan man grille pølser på bål, sparke fotball eller sove i telt.
Noen brukte tiden på å trene hund, mens andre var mer opptatt av knekkebrød med brunost og kakao.

Vi var heldige og fant naturstien som går i terreng ned til vannet og rundt natursenteret. Her var løypa igjen både rødmerket og tilrettelagt med bro over bekkene. Uheldigvis for meg, siden jeg hadde glatte sko og plankene var våte og såpeglatte. Jeg hadde et klassisk fall, hvor begge beina forsvant opp i luften og jeg landet på ryggen, mens hodet gikk i bakken. Heldigvis hadde jeg sekk på ryggen og landet relativt mykt på nistepakker og sitteunderlag. Det ble en meget sein lunsj, hvor bebien datt ned av benken og ellers hygget seg med godbiter og mye kyss/kos. Livet med valp er strevsom, men absolutt mye kjekkere. Bare spør mitt lille barn…

Lykken er en liten hund…..

Å hjul med din glede….


Jeg er en av de mange som synes at julen kan være litt vanskelig. Da er det kjekkere med romjul, med flere fridager og garantert fritt for ribbefett og marsipan. Det la ingen demper på planleggingen at det var meldt dårlig vær, jeg hadde nemlig bestemt meg for å sykle en tur jeg har tenkt på i flere år. Det har virket som en kjekk liten runde i nabolaget. Siden kortreist ferie er in i tiden og jeg hadde akutt behov for å bevege meg, pakket vi sykkelen. Han på 7 hadde fått ny sykkelhjelm til jul og var gira på å prøve ut den.

Første stopp ble å få den unge og spreke til å krype inn i bilen for å hente brillene mine, for nå er det ikke bare bilkjøring som krever bedre syn…
Vått og surt, men endelig var vi klar.

Turen er en runde, fra Sandnes til Stavanger, båt over til Hommersåk og tilbake til Sandnes. Det er en grei og lettsyklet tur uten de bratteste bakkene. For oss ble det en 2 dagers tur og det anbefaler jeg alle andre å gjøre også. For med en gang man legger til en overnatting, kommer feriefølelsen. En natt på fint hotell er alltid kjekt, særlig når det har svømmebasseng…

Vi styrte unna Hinna svingene og syklet heller indre vei.
McDonald’s i Hillevåg var et passende sted for en rast. Maten var ikke noe å skryte av, men musespill og mange nye venner gjorde at pausen ble LAAAANG. Det var gjemmeleken og andre leker, snart krelte det av barn både over og under bordet.

Jeg sykler mellom Sandnes og Stavanger flere ganger i uken når jeg skal på jobb. Det er en helt grei tur langs riksvei 44, men trafikken kan være heftig. Heldigvis syklet vi på en søndag, det ble nemlig ikke noe av at vi tok den lange og vakre ruta langs sjøen. Det var en kombinasjon av skikkelig surt vær og at han på 7 var sliten da vi kom til Norestraen. Da lurte han på om det var langt igjen… Eh, ja det er veldig langt igjen…

Vi gikk i alle oppoverbakker, både små og store. Sånt tar tid…
Jeg har aldri hatt tid til å studere detaljer i arkitektur før nå…..
Stavanger og en vantro 7åring som knapt trodde vi endelig var fremme….

Vi brukte fire ganger så lang tid på turen, som det jeg gjør på vei til jobb. Men det var bare fint, vi hadde det ikke travelt. Innsjekking på hotellet var etter 3 og det rakk vi akkurat. Det var såvidt enkelte hadde tid til å henge opp regntøyet på rommet, før vi lå i boblebadet. Jeg burde kanskje si noe om hvor godt det var å pleie en sliten kropp, men jeg følte meg ikke særlig sliten….

Jeg fikk sendt opp tøfler og badekåpe, andre hadde medbrakt.
Jada, jada, jada… Life is good…

Neste dag regnet det enda mer, noe jeg ikke trodde var mulig. Men vinden hadde roet seg, heldigvis. Vi syklet gjennom Stavanger sentrum og langs kaien, til vi fant båten til Hommersåk. Vi fant oss fort tilrette og med et høyt «Hallais Captain» fra mitt reisefølge, var turen sikret. Jeg hadde kjøpt billett på nett og betalt for begge +sykkel. Det var ikke nødvendig, så nå er jeg lovet en gratis tur neste gang jeg kommer for å ta båten. Sånt lige me….

Stavanger var fremdeles julepyntet.

Det var båten også, mens regnet øste ned.

Det var god plass til syklene våre på dekk, men om sommeren kan det nok være trangere om plassen. Foreløpig gikk sykler gratis.

Etter en lunsjpause på verdens koseligste kafé på Hommersåk, var vi klar for siste innspurt. Det er fin sykkelsti helt inn til Sandnes, men det hjalp lite. Spørsmålene haglet, om hvorfor vi ikke tok bussen, hvorfor han ikke bare kunne dra direkte hjem til mamma, hvorfor ikke jeg kunne sykle bånn gass å hente bilen for så å hente ham? Men mest sang han, både kjente og ukjente sanger. Så humøret var uansett bra og sånt smitter veldig.

Ikke bare har de den kuleste retro innredning på favoritt kafeen på Hommersåk, de har også de beste bakverk jeg vet om. For ikke å snakke om isen..

Turen kan og bør sykles av alle. Her er mye flott natur, i tillegg til alle opplevelsene du kan få med deg i begge byene. Ikke minst er båtturen fantastisk, vi fikk sett både Usken, Uskekalven og enda et anløp jeg ikke husker navnet på. Vi så brennmaneter og mye fugler. Og da vi endelig kom hjem, våte til skinnet men godt fornøyd med turen, hadde vi planlagt øyhopping med telt i Stavangers flotte skjærgård. Men jeg tror vi venter til sommeren og LITT bedre vær…

Bjelland sletta var lang som et vondt år for enkelte…

Luke nr 11 eller «Kunsten å få litt spenning inn i hverdagen».

Det var nesten som å ha fått en dag fri, da det gikk opp for meg at seminaret over 2 dager med jobben, ikke startet før 09.00. En hel time ekstra om morgenen, da tenker jeg selvfølgelig tur. Ja, jeg kunne ha sovet en time ekstra, men hvor spennende er det? Heldigvis hadde stormen blåst over og det regnet ikke heller. Så klokken 06.05 stod jeg på parkeringsplassen på Gramstad og var klar for tur.

Det var stjerneklart innimellom…

Jeg visste at det kom til å bli en våt tur etter uværet i natt. Så jeg valgte å snu for å hente stavene da jeg glemte dem. Skoene er glatte på sleipt føre og jeg var forberedt på det. Etter 10 minutters gåing gikk strømmen på hodelykten. Da ble det mørkt. Jeg fortsatte å gå, fordi jeg tenkte at den var nettopp fulladet. Så kom jeg på alle turene på sykkel med hodelykt fordi sykkellykten ikke fungerte. Batteriet var absolutt dødt. Så jeg måtte enten snu eller gå i mørket.

Godt lys på toppen.

Jeg gikk, tross alt var Dalsnuten opplyst av både Sandnes og Stavanger med ekstra førjulslys. Dessuten nesten fullmåne, som lyste innimellom regn og hagl. Så det gikk egentlig ganske bra å gå. Jeg vurderte å droppe selve toppen av Dalsnuten, men har jeg noengang hatt vett til å snu eller ta snarveier?

Rene julekortet.

Problemet kom da jeg skulle ned. Med ryggen mot lyset og blikket i bakken var det helt mørkt. Skikkelig sånn svart som i en sekk mørkt… Plutselig ble jeg usikker på løypa og her snakker vi om en tur jeg har gått flere ganger enn jeg kan telle. Dessuten mister man dybdesynet, slik at det kunne like gjerne vært 20 meter ned til neste stein, som 20 centimeter. Løsningen ble at jeg satte meg på ræva og akte ned. Det var jeg selvfølgelig ikke kledd for og hanskene lå glemt i bilen. Det ble en heller heftig tur nedover….

Dagens gåte: finn stien tilbake til bilen….

Jeg skulle ønske at jeg var mer som Ludvig, som tar et steg tilbake, myser inn i mørket og sier: «Det er farlig det… » Istedet er jeg Solan Gundersen, som tar et langt steg frem, løfter brystkassen og durer i vei. Jeg kom meg ned, forslått og iskald, skitten og sliten. Men jeg rakk å dusje før jeg hentet min gode kollega. Det ble tid til å handle frokost på Brustadbua før seminaret startet og med den spennende starten på dagen, var det godt med en hel dag i ro…. Lurer på hvor turen går imorgen tidlig, da starter vi også 09.00. Jeg har ihvertfall ladet opp hodelykten…

Den korteste turen vi noensinne har gått….

Egentlig skulle vi ikke på tur, det hadde jeg lovet. Enkelte små hadde fått kvoten i sommer og høst, etter alt «10 Topper i Sandnes» maset mitt. Han kjente veldig på dørstokkmila og så for seg en lørdag foran TVen. Men så måtte vi handle og pante flasker, fordi han skal feire bursdagen imorgen. Da måtte vi jo ut, tross alt….

Tur sjokoladen ble spist opp 100 meter fra bilen…
Stien starter i kanten av byggefeltet og er både godt merket og tilrettelagt.

Vi tømte huset for tomflasker og kjørte til butikken. Handlingen var fort overstått og ute var det sol. Plutselig kom jeg på at det ligger noen fine turstier opp bakken bak butikken. Han på 6 fikk plukke ut turniste fra handleposene og vi kjørte til topps og parkerte langs veien. Det er turstier i begge retninger, men vi valgte den korteste turen.

Han som skulle slappe av, klatret som ei fjellgeit oppover steinene.
Humøret var det ingenting å si på lengre og sofaen var glemt.
Det var usedvanlig fint på toppen.

Ikke ble vi svette og ikke ble vi andpustne. Jeg fant ut at vi gikk ca 400 meter fra bilen og helt opp til topps. Dessuten ble det samme veien tilbake. Det var han på 6 som slo fast da vi nesten var oppe, at dette var den korteste turen vi noensinne hadde gått. Og det tror jeg nesten han har rett i..

Vi var uenige i om det er mulig å gå tur og spise yoghurt samtidig. Det ble bevist at det går veldig godt an.

Ikke hadde vi tur klær eller tursko, dessuten ble vi våte i baken av å sitte på bakken uten sitteunderlag. Men pytt, pytt…
Utrolig å se hvordan det bygges ut i Sandnes. Hvem skal bo i alle disse husene?

Turen vi gikk starter fra Skaarlia, men man kan også gå fra Kleivane. Ragnhildsnuten er en fin liten topp på 172 m.o.h. Her finnes rester av gårdstufter og bygdeborg fra eldre jernalderen, 350-500 e. Kr. Det har vært en informasjonstavle, men den så jeg ikke idag. Uansett er det en fin liten tur, med god utsikt over Sandnes og mot Vedafjell. Akkurat passe lang en dag man egentlig ikke har tid til tur…

Turen kan gjøres lengre ved å krysse veien og gå til Vedafjell også.

Nedenfor toppen vokser det flotte eiketrær.
Han på 6 forsvant før jeg hadde kommet meg på beina og ble funnet ved bilen hvor han studerte gravemaskinen som jobbet.

Ferie i 24 timer.

Det er noen som trenger en måned ferie for å føle at de har ferie. De bruker en uke på å lande i feriemodus, to uker på å feriere og siste uken på å mentalt forberede seg på å begynne å jobbe. Der er overhodet ikke jeg… For meg er alt som ikke er jobb ferie og jeg er mentalt klar for å jobbe når jeg setter nøkkelen i døra på jobben.

Vår 24 timers ferie startet med lunsj ved Domsteinane på Rege. Her er en mystisk steinsirkel fra omtrent steinalderen, tror jeg. Han på 6 fant ut at en trollmann hadde gjemt 3 kinderegg midt i sirkelen…..

Derfor ser jeg frem til å jobbe hele sommeren og ha masse små ferier. Det liker jeg og det er ingen steder det er vakrere enn i Norge om sommeren. Ingen steder er grønnere, frodigere og friskere enn her. Hvem trenger vel +30 grader og strålende sol, når man kan ha frisk bris fra nord og +14 grader? Og med en regnbyge innimellom…

Feriefølelsen er på plass, teltet er oppe og stolen klar….

Disse små 24 timers feriene gir mye positiv energi og opplevelser. For hva gjør man i ferien? Man utforsker nye steder, spiser ny mat og ser med nye øyner på ting man kanskje har sett før. Noen drar samme sted hver gang, mens andre vil til nye land og byer. Jeg er helst på «Ja takk, begge deler».

Bading er obligatorisk for alle måneder i sommerhalvåret.

Det viktigste når man har bare 24 timer, er å ikke dra så langt. Må man kjøre i flere timer, går mye av tiden med på å kjøre. Det er kjekt det også, roadtrip med god musikk er en velsignelse for sånne som meg. Men jeg elsker nærmiljøet til tur og sånn sett er jeg miljøbevisst. Sykle, gå, buss, båt eller tog kan være et valg, men selvsagt er bilen enklest når man har kort tid.

Lekeplass og mange nye venner er førstevalg hos han på 6.
Dessuten er det ikke feil med kiosk som aldri går tom for softis.

Jeg liker variasjon og bytter mellom teltene, hytter og hotell. Ikke fordi det er så langt hjemmefra, sånn sett kunne jeg kjørt hjem til egen seng. Men da får jeg ikke helt samme feriefølelsen. Det er noe eget med å sove hjemmefra, våkne til en ny utsikt med morgenkaffen. Det liker jeg veldig godt.

Utsikten over Ølberg havn.

Alle dager blir veldig bra, når de starter med et FRISKT morgenbad.

Så for alle dere som også skal jobbe i sommer eller av andre grunner ikke har så mange planer, ta en 24 timers ferie. Jeg anbefaler virkelig Ølberg Camping eller en annen lokal campingplass. Stavanger Turistforeningen har mye hytter i nærheten og det kryr av flotte teltplasser. Det er vann som kan padles, veier som kan sykles og parker hvor man kan ligge i gresset og se på himmelen. For sommeren er NÅ og må bare nytes, for her i nord er den kort.

En blomstereng ved havet er lykke over alt.

Årets første telttur.

Noen ganger ser man knapt skogen for bare trær.. Eller teltet…

Av og til er det greit å ta en pause fra hverdagen. En pause som ikke krever planlegging lang tid i forveien eller mye organisering. Å bare pakke sekken, handle på veien og ikke kjøre lengre enn absolutt nødvendig. Særlig er det fint når man må dytte det inn mellom en dagvakt og en kveldsvakt på jobb…

Kvelden ble tilbrakt med god mat i godt selskap. Noen ble kun med på betingelse at de slapp å ligge over, mens for andre var det hovedgrunnen …

Det finnes mange steder som egner seg godt til å ligge i telt rundt her jeg bor. Faktisk er jeg en sånn person som alltid sjekker for telt plass når jeg er på tur, på bussen, tar tog eller trør en runde med sykkelen. Da har jeg mange alternativ å velge mellom; alt etter vær, vindretning, kjøring og hvem som er med. Noen liker havet, noen liker fjellet og noen vil helst ikke lenger vekk enn at man ser bilen. Og det er helt greit….

Ikke lengre vekke enn at man ser lysene fra byen og hører bilene som kjører forbi.
Men vi er allikevel i vår egen lille verden, hvor det bor ulver, troll og skumle vesener. Heldigvis kom de kun frem i dagslys ellers torde ikke enkelte sove…

Det var en nydelig kveld, selv i overskyet vær og mye vind. Enkelte undret seg over hvorfor jeg valgte den mest vindfulle dagen på lange tider til å ha bål og sette opp telt. Men sånn er det bare… Da pølsene var spist og ungdommene dratt, satt han på 6 og meg igjen ved bålet mens det sakte brant ned. Vi telte stjerner og snakket om livet generelt.

Noen startet dagen med å løpe opp litt appetitt mens grøten kokte. Det var ikke meg, for å si det sånn…
Radarparet på tur….

Jeg tror jeg burde sove mer i telt…. Mest fordi det er sjelden jeg sover 12 timer i strekk, sånn som det ble i natt. Og enkelte startet morgenen i soveposen med film på mobilen mens jeg hadde kaffi og bok i min pose. Ikke regnet det og ikke blåste det… For en god start på dagen….

Etter klatring på steiner og trær, samt flere runder med gjemmeleken var det å pakke teltet og bestille henting.

Det beste med en sånn tur at det føles som om vi har vært vekke i mange dager… Og jeg trenger ikke mange netter i telt for å sette STOR pris på all luksus som omgir meg hjemme. Så da er jeg klar til å sykle til jobb, med bållukt i håret og stjerner i øynene. Og jeg kan knapt vente til neste natt i telt…

Da var det tilbake til sivilisasjonen….