Eg ska bare…

Det finnes to type mennesker, de som kan planlegge og så alle oss andre. Det er ganske utrolig hvor organiserte enkelte er og jeg slutter aldri å la meg imponere. Noen har tellekant i skapene, et hjem som alltid ser strøkent ut og de kommer ALDRI for seint. De har full kontroll over alle avtaler og en app for alt som kan skape forsinkelser eller krøll i systemet. De møter opp nystriglet og presis, uansett hvilke hindringer hverdagen gir dem. Du kan trygt si at der er ikke jeg….

Det startet med høy puls omtrent med en gang jeg gikk ut av bilen. Og siden jeg hadde tidspress, måtte jeg trø på, så pulsen var usedvanlig høy.

En gjerdeklyver er ingen hindring når man har dårlig tid og jeg følte nesten at jeg svevde over i full galopp.

Løypa var relativt umerket og jeg måtte hele tiden følge med på kartet. Sånn tar tid..

Særlig når jeg skal gjøre noe jeg ikke liker så godt, har jeg uendelig med tid. Noen påstår hardnakket at tiden går, og av og til flyr den. Jeg tenker mer at tiden kommer og at den er grenseløs. Derfor fikk jeg den gode idéen idag, at jeg skulle ta meg en kjapp, liten tur før møtet klokken 10.00. Møter liker jeg sjelden, derfor tenkte jeg at det var kjekt å gjøre noe positivt FØR møtet. Planen ble lagt igår og tidlig oppe er jeg uansett. Sekken var med, men jeg droppet både niste og termos. Så god tid hadde jeg tross alt ikke….

Terrenget var myrete og vått, samt tett skog og høye topper rundt. Men allikevel greide noen solstråler å ta seg gjennom, så jeg takket for en nydelig morgen.

Toppen jeg hadde siktet meg inn på, var en ny i 2025 på Fjelltoppappen, Sandviksnuten. Jeg kunne ha gått fra Gramstad, men siden Sandviken var kortere, tok jeg den.

Jeg tok meg tid til å se meg om, tross alt var jeg på tur. Selv om et øye var på klokka…

Jeg hadde beregnet å komme meg opp og ned før møtet. Etterhvert som jeg seig oppover, innså jeg at jeg muligens måtte dra direkte fra tur og på møtet. Det ville isåfall ikke være første gang… Målet var å rekke en dusj og litt mat hjemme først, men jeg innså at da måtte jeg snu halvveis. Og det ville jeg jo selvfølgelig ikke. Det var tross alt ikke så mange meter opp til toppen, selv om de var relativt seige.

Oppover gikk det, selv om det ikke gikk fort.

Da jeg endelig kom opp over skogen, ble jeg møtt av sol og fantastisk utsikt. Men jeg burde egentlig vært mer opptatt av hva jeg skulle si på møtet, for å forklare hvorfor jeg var altfor sein.. og svett i sølete sko…

Selvfølgelig havnet jeg på feil topp og måtte gå tilbake. Pytt, pytt…jeg var jo allerede altfor sein, så litt fra eller til..

Da jeg endelig kom til Sandviksnuten, måtte jeg sette meg ned og beundre utsikten.

Det er sjelden at jeg planlegger å ikke komme tidsnok, men jeg sliter litt med å forstå hvor lang tid ting tar. Dessuten har jeg allverdens tid, når det gjelder de tingene jeg virkelig liker. Da mister jeg alt begrep om tid og bare lever i nuet. Plutselig går det opp for meg at tiden har flydd og da skal jeg si jeg er effektiv. Noen kaller det for å jobbe best under press, visstnok et ganske vanlig fenomen.

Det er sjelden jeg ser Dalsnuten fra denne vinkel og det må man jo beundre.

Det gikk i et mye tregere tempo nedover, knærne liker ikke bratte bakker.

Svetten rant fremdeles, det er utrolig god kondisjonstrening med dårlig tid. Kanskje ikke like bra for blodtrykket, men jeg satset på at det gikk bra.

Dersom du lurer på om jeg rakk møtet, så kan jeg informere om at det ble avlyst på kort varsel. Det vil si at siste delen av hjemturen ble riktig bedagelig. Jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde snudd og tenkte mye på hvordan vi mennesker forholder oss til tid og hvordan det påvirker de valg vi tar. Det ble både dusj og mat da jeg kom hjem, samt avtalt tid for nytt møte. Da har jeg tenkt å droppe turen i forkant, men man vet jo aldri….

Det var tegn til elg og med ett var jeg i fyr og flamme. Klar for en omvei og med all verdens tid.

Jeg fikk også med meg alle flotte detaljene, som jeg peisa forbi i tidsklemma.

Og plutselig så jeg toppen av byggefeltet og da var jeg nesten ferdig med turen.

Living next door to Alis..

Det var ikke før jeg ble bitt av Toppturapp-basillen, at jeg forsto at det er forskjell på tur og andre TURER. Før holdt jeg meg i merket løype, gjerne på grusvei eller god sti og jeg likte best å gå turer i områder hvor jeg var godt kjent. Det var trygt og forutsigbart, men det var sånn jeg likte det. Det fine med sånne turer er nettopp at de føles kun godt og det var bare når været ikke spilte på lag, at jeg følte komfortsonen tøye seg litt. Men tenk på alle de fjellene jeg har hatt i nærheten, som jeg aldri har besøkt og dermed gått glipp av. Som Alis…

Det er laget en parkeringsplass i starten av Fløysvikbakken, men jeg suste opp med sykkel. Ihvertfall frem til grinda, hvor sykkelen ble satt igjen.

Veien videre var merket opp mot Grindavatnet og Storaberget, samt løypenettet mot Mauland. Men dit skulle ikke jeg, det går kjerrevei til høyre mot Litle Auglend….

Turlivet mitt kan deles inn i før og etter. Nå går jeg stadig nye stier og mange av dem er ikke merket i hele tatt. Jeg klatrer over grinder og gjerder, kryper over steinrøyser og er ofte meget usikker på om jeg greier å finne frem. Det vasses gjennom lyng og einer, og det er blitt helt vanlig at jeg kommer hjem med kvist og blader i håret, (som forøvrig stort sett ser ut som et kråkereir..) Jeg er blitt ganske god på å gå etter kart og vurderer hvor jeg bør legge løypa. Det er positivt og gir mye mestringsfølelse.

Det var rester etter gårdsdrift og egentlig mye spennende å se, men jeg så bare toppen som var målet for dagen. Steile og bratte kanter på all sider og jeg tenkte mitt.

Det hjalp litt på at sola kom mer og mer frem, det var relativt vindstille og jeg hadde gode sko.

Men jo nærmere jeg kom, jo brattere virket det. Jeg vurdert å snu, men det var liksom ikke så fristende det heller.

Alisfjellet er 315 meter over havet og ligger med vakker utsikt over Imsvassdraget og Høgsfjorden. Man kan se langt og vidt, helt til Stavanger. Det tok meg 45 minutter å sykle til der hvor turen starter, fra Sandnes. Allikevel har jeg aldri vært i denne delen av kommunen før. Dette fjellet hadde jeg aldri hørt om og jeg var en smule skeptisk. Det er ingen merket løype og det var bratt. Jeg liker IKKE bratt, sånn «her må vi klatre» bratt. Ikke alene og heller ikke dersom det er i kombinasjon med fritt fall i x-antall meter. Potensialet dødelig, altså….

Jeg fant noe som kunne ligne på sti, men var usikker på om det var sauetråkk eller andre turgåere. Høyere oppe fant jeg noen varder og det hjalp veldig. Men mest av alt var det mitt eget veivalg jeg måtte stole på.

Jeg har mange ganger vært stum av undring over bilder og filmer jeg har sett på sosiale medier. I krisesituasjoner er det mange som tar opp mobilen for å dokumentere og det er meg ubegripelig. Jeg blir tom i hodet når jeg blir redd og jeg har derfor ingen bilder fra turen opp Alis. Heller ingen bilder da jeg gikk ned, fordi jeg synes ikke at ned er lettere enn opp. Jeg klatret og jeg kom meg opp. Det er alt jeg trenger å si om den saken. Sikker ikke helt forsvarlig, men det gikk bra.

Det var særlig et skar som var krevende og der ville jeg snu. Men opp kom jeg og det ble bedre etterpå.

Jeg hadde lest på forhånd at man burde gå ut til kanten for å virkelig beundre utsikten. Men det gjorde ikke jeg. Istedet lå jeg på fast fjell og gjorde pusteøvelser.

Det ble en lang og fin lunsj og mat hjelper på humøret. Da ble det lettere å tenke positivt på nedturen.

Jeg var varm og svett, men både solkrem og solbriller lå hjemme. Det er typisk når endelig våren er kommet.

Det var da jeg skulle gå ned igjen, at sangen dukket opp. Ikke den vanlige Smokie «Living next door to Alice» men varianten der det er et kor av «Alice, Alice, who the fuck is Alice» Så jeg nynnet meg nedover, mens jeg tenkte at jeg skal ALDRI opp på dette fjellet en gang til. Og har man først begynt, er det umulig å stoppe. Jeg har nynnet på Who the f… is Alis, i flere dager nå. Jeg tror aldri jeg kommer til å gå opp Alis fjellet igjen, det er sånn Been there, done that.. Og jeg kommer nok aldri til å høre Smokies store hit uten å minnes da jeg krøp oppover fjellsiden av Alis…

Jeg tok ikke et bilde før jeg var nede på flat mark igjen. Det sier sitt…

Det var nesten som å ha fått livet i gave og alt hadde vært perfekt, hadde det ikke vært for strofen som gikk på repeat i hodet mitt: «Who the fuck is Alis?»

Såg du det, eller kjørte du forbi?

Det hender at jeg får spørsmål om hvor jeg finner noen av disse stedene jeg besøker og som mange aldri har hørt om. De fleste av dem er ikke beskrevet i turistbrosjyrer eller skrytt av på Instagram, jeg liker som regel de som er godt gjemt for alle andre enn lokalbefolkningen. Jeg har ikke en innebygd spesiell radar, som søker opp naturskjønne steder med historisk og kulturell verdi. Det er som regel ikke planlagt og i hvert fall ikke med vilje at jeg havner langt fra turiststrømmen. Men det finnes så mye utrolig flott i nærområdene, som jeg mange ganger tenker at vi glemmer å se. Vi planlegger fremover, til eksotiske strøk og spennende storbyferier. Derfor glemmer vi å se oss rundt på hva som finnes i nærheten og kjører forbi utallige vakre steder og fine naturopplevelser.

På grunn av vinden, gikk ferjen fra Hanasand ferjekai i stedet for Mortavika. Det syntes jeg var litt spennende, det hadde jeg ikke prøvd før. Turen ble akkurat lik, bare lengre…

Det rusket godt på fjorden, nok til at jeg ikke engang ble LITT fristet av godsakene i kiosken. Bare tanken på ei komla fikk det til å vrenge seg….

Jeg har tatt ferjen fra Mortavik over til Arsvågen utallige ganger. Da havner man på Bokn, som er en øy-kommune bestående av 3 bebodde øyer og 123 småøyer. Den har bro mot nord og ferje mot sør, så her er stor gjennomgangstrafikk. Det har jeg alltid gjort, kjørt forbi til mer spennende steder, enten det var Karmøy, Vats, Etne, Bergen, eller enda lengre. Men så hadde jeg fått snusen i at det skulle være mange fine turmuligheter i området og jeg ble fristet til en stopp, selv om målet var Haugesund. Tross alt hadde jeg god tid, det var sånn passe greit vær og i følge Topptur appen skulle det være 3 topper på Vestre Bokn og 1 topp på Austre Bokn å plukke med seg. Det tenkte jeg skulle bli lett match og siktet meg inn på den første som lå ved Are friluftsområde.

Det var relativt enkelt å svinge av fra E39 og mot Are. Jeg rotet litt, men det er ikke uvanlig. Parkeringsplassen var merket, gratis og tom. Starten på turstien fikk jeg hjelp til å finne av turkartet på mobilen, det var litt rart merket.

Det startet dårlig, jeg hadde glemt turskoene… Retter sagt, det viste seg at jeg hadde kjørt av gårde med dem på taket av bilen, så sånn sett hadde jeg ikke glemt dem. Men hvor de befant seg nå, ante jeg ikke. Heldigvis lå det både høgstøvler og skisko i bagasjerommet (i det minste en fordel med at jeg ikke rydder bilen så ofte….), så jeg valgte støvlene og la avsted. Det viste seg å være et godt valg og passet mye bedre enn skisko hadde gjort. Det var skikkelig vått i marka, sånn bekk i stedet for sti. Jeg vasset oppover utmarka, mens jeg lette etter merkene som skulle vise meg vei opp til Hognåsen. Turen skulle være lett å finne og man fulgte samme vei frem og tilbake. Det skulle man bruke omtrent 1 og en halv time på, i følge den informasjonen jeg hadde Googlet meg frem til. Høydemetrene var heller ikke avskrekkende, totalt 149, selv om selve åsen ikke raget mer enn 125 meter over havet. Lett match, tenkte jeg.

Det var slett ikke vanskelig å se hvor jeg skulle gå. Det var nemlig kun en topp som skilte seg ut med en størrelse og høyde som passet beskrivelsen. Det så mye lengre og brattere ut enn jeg hadde tenkt på forhånd.

Skilt og merket sti var det derimot dårlig med, så jeg gjorde som jeg pleier, siktet meg inn på toppen og gikk rett frem. Det var typisk kyst terreng, mye einer, lyng, kratt og bratte skrenter. Men ingenting stoppet meg, der jeg fant min egen vei fremover.

Jeg var mest bekymret for om jeg skulle greie å gå frem og tilbake før dagslyset forsvant. Det var ettermiddag og solen var allerede lav. Hodelykten lå i bilen og jeg angret litt på det.

Men jeg var ikke helt forberedt på at det var så mye spennende å oppdage på Are, som jeg egentlig aldri hadde hørt om før jeg kom på plassen. Jeg fant noen skilt og ut i fra det jeg leste der, kunne jeg danne meg et bilde av fortiden. Det har tydeligvis vært stor aktivitet her på neset, for det er registrert 37 hustufter, rydningsrøys, båtstø og en gravhaug som man antar er fra eldre bronsealder, 1800-1000 f.Kr. Det ligger noen flotte strender og jeg fant fine steder å bade, men jeg hadde verken badetøy eller tid til å meske meg i havet. Jeg hadde fantastisk utsikt utover sjøen og særlig var jeg imponert over hvordan himmelen vekslet mellom sol og skygge. Selve toppen virket bratt og jeg var litt usikker på hvor det var mulig å karre seg opp. Derfor var jeg veldig glad da jeg fant den merka løypen og et skilt som viste rett retning.

Det var ikke mye liv ute på havet og jeg hadde hele området for meg selv.

Det var flaks for meg at jeg fant skilt og sti, fjellsiden i bakgrunnen så ganske bratt og utrivelig ut.

Det var veldig fint nede ved strendene, selv om det ikke var sand. Her er svaberg, stein og grus, samt lyngheier som er beitemark for villsau.

Det ble en karrig tur opp til toppen, det var bratt. Topptur på støvler er ikke så enkelt, selv om det var turstøvler med god såle. Selve oppstigningen regnes som en smule krevende, men det er merket med små varder, slik at man finner enkleste vei opp. Det ble ingen lang pause på toppen, jeg måtte tross alt rekke tilbake til bilen før sola forsvant. Dessuten hadde jeg lyst til å ta en ekstra runde ved gravrøysen og suge til meg stemningen. Ikke hadde jeg tatt med meg mat eller noe å drikke, så det var liksom ikke så mye å sitte på toppen for. Jeg sveipa meg inn og tok noen bilder, så var det bare å snu og gå ned igjen. Det gikk ikke fortere nedover, men helt greit. Jeg hadde flott utsikt over kulturlandskapet og det virket så mye mer lett gått ovenfra.

Lyngen var vissen og det var mye av den i den bratte skråningen. Jeg nesten krøp oppover enkelte steder og støvlene fant dårlig feste på nakent fjell.

Fra toppen hadde jeg fin utsikt ned mot ferjeleia og kunne se den travle aktiviteten med båt, biler og folk. Det så ikke ut som om noen andre hadde tenkt seg en tur til Hognåsen.

Jeg beundret varden og utsikten, men vendte om ganske kjapt. Planen var tross alt 3 topper til før Haugesund…

Jeg gikk en annen vei tilbake til bilen, siden jeg fant merkingen. Det ble flere lange stopp og jeg brukte mye lengre tid enn det som var planlagt. Selvfølgelig kom jeg meg ikke på flere topper den dagen, dagslyset forsvant og jeg var egentlig godt fornøyd med turen til Hognåsen. Hva skal man alltid haste etter? De fineste opplevelsene er de hvor man tar seg tid til virkelig å se og oppleve, uten å tenke på hva man skal etterpå. Det er fremdeles 3 topper på Bokn som venter på meg og sikkert mange andre fine steder jeg helst ikke vil kjøre forbi. Dersom du lurer på hva som hendte med skoene, så ble de observert flere ganger av min datter, i svingen ut på hovedveien. Hun hadde tenkt «hva er det for en idiot som har slengt fra seg sko midt i veien»? Tja, si det… Men skoene stod fremdeles fint og ventet på meg ved hovedveien, en smule overkjørt og flate. Tanken er at neste gang skal jeg ikke sette dem på taket, men ta meg litt bedre tid…

Det ble litt trolsk stemning på tilbaketuren.

Når man bare fant rett sti, var det ikke måte på hvor tilrettelagt det var.

Sånne informasjonstavler setter jeg jeg virkelig pris på.

Fra toppen av gravhaugen tok jeg et siste overblikk ut over havet.

På ville veier til Øykjarfjell.

Visste du at hjernen har en medfødt evne til å tilpasse seg og danne nye koblinger? Gjennom hele livet har vi mulighet til å utvikle oss og skape endring i livene våre. Allikevel er hjernens førstevalg motstand mot endring og tror du meg ikke, kan du bare spør de som har forsøkt å slutte å røyke. Eller slanke seg, komme i gang med trening eller bare noe så enkelt som å begynne å bruke blinklys i rundkjøring. Hjernen trives best med å gjøre det som den alltid har gjort. Men hjernen vil takke deg dersom du prøver noe nytt, det er nemlig den mest effektive hjernetrimmen som finnes og kan forebygge demens.

Jeg parkerte ved Noredalen grendahus, her er en stor parkeringsplass. Det kostet 30,- og jeg betalte gladelig. Det er alltid kjekt å støtte de som tilrettelegger for friluftsliv, enten det er med parkering eller merking av løyper.

Jeg tok som vanlig et bilde av kartet som hang ved parkeringen. Det er alltid kjekt å vite hvor man skal, når man går nye turer. Egentlig burde jeg ha memorert kartet, for virkelig å utfordre hjernen. Men det tror jeg hadde vært å be om for mye.

Det lå an til å bli en usedvanlig fin dag, selv om det var bikkjekaldt og en smule snø.

Jeg har gått mange ganger til Øykjarfjellet, men aldri fra Noredalen. Min favoritt er å gå fra Alsvik Natursenter, som er en perle i seg selv. Her er flott hele året og man kan telte, grille, bad eller gå tur. Akkurat HVORFOR jeg alltid har gått herfra, vet jeg faktisk ikke. Det er mulig at det var herfra det først ble merket løype og jeg har gått turen i mange år og alltid av gammel vane. Jeg velger alltid samme vei opp, så er det litt avhengig av tid, vær og lyst om jeg går samme vei ned eller en rundtur. Det er et flott terreng og jeg kjenner løypen godt, så det er både behagelig og lite krevende for hjernen å gå de vante stiene. Men plutselig var jeg sugen på å prøve noe nytt, derfor var jeg klar for å forsøke å gå fra Noredalen. Som sagt, så gjort…

Det var god traktorvei i starten og selv om det var snø, droppet jeg broddene. Det var ikke særlig glatt, så jeg tenkte at jeg skulle vente til det BLE glatt.

Jeg kikket lengselsfullt tilbake mot bilen og fjellene, hvor solen var forventet å komme opp. Vindmøllene forsøkte jeg som vanlig å overse, hjernen min klarer ikke å venne seg til at de er blitt en stor del av horisonten overalt på Jæren.

Men snart stod jeg ved et veiskille og forlot den brede og behagelige veien. Det blir feil å si at jeg aldri hadde gått her før, det er nemlig her man kommer ned dersom man går rundturen. Jeg hadde aldri gått opp og det er to helt forskjellige ting. I hvert fall for min hjerne….

Økjarfjellet er en topp som ligger i Sandnes kommune og turen er relativ lett å gå. Toppen ligger på 372 meter over havet og det er ikke all verdens. Den er lengst å gå til fra Alsvik, da regner man 5,4 kilometer. Fra Noredalen er det 4,1 kilometer og beregnet tid er 2 timer. Det fant jeg ut må være uten snø og dersom man finner løypa på første forsøk… Men jeg var her for å trimme hjernen og ikke så veldig opptatt av hvor langt eller fort jeg skulle gå. Turen regnes som både enkel og barnevennlig, hvor man får mye utsikt for relativt liten innsats. Tja, tenkte jeg, da har man nok gått en del i fjellet før….

Jeg siktet meg inn på gjerdeklyveren, mye av de røde merkene var forsvunnet under snøen. Det var en kamp å komme over, man blir tross alt ikke yngre med årene. Og det er ikke bare hjernen som sløves når alderen siger på…

Det må kalles god hjernetrim, når man virkelig må anstrenge seg for å tenke hvor stien går. Hvor er det logisk at man finner veien opp fjellsiden? Dessuten var det glatt, men jeg gadd fortsatt ikke ta på broddene. Jeg tenkte det var også god trening, «hvor er det trygt å sette beina?»

Jeg har i mange år trivdes godt med å gå mine vante turer. Det har vært av praktiske årsaker, jeg har ofte valgt de som ligger nærmest heimen. Da sparer man tid og transportkostnader, samt at man vet hva man får. Jeg har stort sett dratt til Gramstadområdet, som tar meg 5 minutter å kjøre. Her kan man velge mellom korte og lange turer, topper eller skog. Jeg er lommekjent og bare elsker området. Men tenk på alle de andre fine turene jeg går glipp av og ikke minst utfordringene og gleden ved å finne nye stier, se nye utsikter og utforske andre flotte turområder. For man skal ikke dra langt, før alt oppleves helt nytt.

På andre siden av Nordlandstjørna, kunne jeg se Skrussfjellet. Det er et annet turmål som man kan gå fra Alsvik. Den turen har jeg også gått mange ganger og faktisk variert hvilken retning jeg har gått rundturen.

Heilt til topps her, skulle jeg… Det var jammen godt at jeg skimtet et lite skilt som viste retningen ellers måtte jeg ha vridd hjernen for å finne min egen sti.

Jeg fant noen fotspor jeg kunne følge, men de gikk nedover. Det tenkte jeg mye på, hva var grunnen til det? Var turen lettere å gå ned enn opp? Eller var det bare at mange er like meg, at de alltid går runden samme vei?

Her skal du få et sjefstips: Dersom du har krøpet opp en bratt skråning og det står et gjerde på toppen, da har du mest sannsynlig tatt feil vei…. I hvert fall i merket løype.

Jeg syntes egentlig ikke at stien hvor jeg fant ut at jeg skulle gå, var så mye bedre… Men jeg karret meg videre, fremdeles uten brodder..

På Wikipedia står det at hjernen veier omtrent like mye som en pose sukker og består av omtrent 86 milliarder hjerneceller. Disse cellene er hver og en koblet til 10 000 andre, så det sier seg selv at vi mennesker er ganske så avanserte. Her både prosesseres og lagres informasjon, samt styres hele kroppens funksjoner. Da burde det egentlig være en selvfølge at man tar vare på det som skjer under topplokket, men gjør vi alltid gode valg? Den gode nyheten er at hjernen lager nye hjerneceller hele livet og den kan også, ved skade, danne nye koblinger. Men det er en myte at vi bare bruker en liten del av hjernen, de fleste av oss bruker hele, selv om det ikke alltid oppleves slik… Det kunne jeg kjenne meg igjen i, der jeg rotet meg oppover fjellsiden, både svett og andpusten.

Det var et gledens øyeblikk da jeg kom opp i høyden og morgensolen varmet både kropp og sjel.

Jeg nærmer meg toppen, men måtte vri de små grå over skiltet. Nordland, hvor i alle dager var det? Var det samme sted som Noredalen? Jeg ble en smule forvirret…

Helt plutselig var jeg på toppen og her var jeg jo kjent og kunne beundre utsikten jeg har sett utallige ganger.

Det blir ikke mindre fint, selv om man har sett det før.

Bare for å gjøre det enkelt, satte jeg meg på den vante steinen jeg pleier å sitte når jeg spiser nistepakken. Maten utfordret heller ikke, tørre brødskiver og kakao er alltid en slager når jeg er på tur, enten det er på kjente eller ukjente trakter.

Jeg må innrømme at jeg syntes turen var mer krevende fra Noredalen, enn fra Alsvik. Det handler kanskje mest om føret og at jeg sleit med å finne stien. Dessuten var det ganske så bratt og jeg tenkte mange ganger at jeg burde snu. Eller i hvert fall ta på broddene… Hjernen jobbet på høygir, både med endeløse diskusjoner om hva jeg skulle gjøre samt hvordan jeg kunne velge den tryggeste veien opp. Det var faktisk både utfordrende, samt veldig kjekt. På turen ned gikk jeg den vante veien og jeg tok broddene på. Det ble reneste sjarmør etappen og sånt kan jeg like. Det er fint med hjernetrim, men det gjelder å gi seg mens leken er god. Da får man faktisk lyst til å prøve flere nye og ville veier…

Da var jeg ferdig skodd for en bratt og glatt nedtur.

Nedturen gikk på andre siden av Øykjarfjellet og her får man en fantastisk utsikt over Lutsivassdraget. Det var også mye mindre snø, så det varte ikke lenge før broddene ble tatt av.

Det var rene sommerstemningen, da jeg fulgte traktorveien langs vannet tilbake mot bilen. Jeg var godt fornøyd med turen og går gjerne flere ganger til Øykjarfjell fra Noredalen.

Hvordan få sommerfølelse, når det er 12+, regn og nordavind.

Er du sånn som blir påvirket av været og aller helst vil bli på sofaen når regnet bøtter ned? Som drar utenlands hver sommer, til et sted hvor det er garantert at man opplever sol og varme? Jeg kommer her med noen tips til hvordan du kan ha en god sommer hjemme eller borte, uansett vær, uten at det trenger å koste en formue eller krever for mye innsats å gjennomføre.

Det er helst sånn vi vil ha det om sommeren; sol, strand og varme. Men i realiteten hadde Solastranden 4 sommerdager i juli 2022, og statistiske målinger bakover i tid vil nok vise at det ikke er unormalt… Sommerdag defineres som dager med 20 grader +, eller mer.

Det er et kjent faktum at det meste blir kjekkere når sola skinner, selv om tur i godt selskap alltid er givende.

Kom deg ut… Det er sjelden at været ute, er så ille som det ser ut innenfra. Og tur er kjekt, uansett vær. Sjekk yr.no minst mulig og ikke avlys turer etter været, med mindre det er fare for liv og helse. Min erfaring er at været ofte blir BEDRE enn det som er meldt. Kle på deg regntøy og støvler. Ta med paraply. La ullklær ligge fast i bilen, gjerne sammen med lue og votter. Husk at dette er Norge, hvor frostnetter er helt vanlig i juli. Vær alltid beredt på at været snur raskt, så ta gjerne med shorts og t-skjorte. Og badetøy, alltid badetøy….

Jeg har hatt mange kalde netter i telt midt på sommeren, fordi jeg var optimistisk og tok med sommersoveposen. Dette bildet er tatt i Finnskogen, juli og frost om natten.

Rallarveien i august var sludd og store snøfenner….

2. Lag mat ute. Det er ingenting som gir mer sommerfølelse, enn duften av grilling. Dersom det regner, finn en gapahuk eller grillhytte, eller sett opp en presenning og gå i gang. Fordelen med mye regn, er at brannfaren er minimal, men alltid sjekk på forhånd. Et lite kokeapparatet kan være greit å ha, til kaffekoking, egg, pannekaker og uendelig mye mer. Og for all del, gjør det enkelt… Jeg har sett oppskrifter på turmat, som inneholdt ingredienser jeg aldri hadde hørt om. Det synes jeg er imponerende… Men jeg liker enkelt, det gjør at sjansen for å gjennomføre øker betraktelig.

Matlaging i Jotunheimen, hvor det var finnbiff i jegergryte og potetmos på menyen. Begge deler fra Toro, som er mye billigere enn poser med turmat.

En kjapp tur rett etter jobb. Vi stoppet på butikken, kjøpte oppskåret brød og tubepålegg. Med saft og litt frukt ble det dagens middag, slik at vi fikk mest mulig tid på stranden.

Humøret er alltid på topp, når jeg får mat. Selv om regnet øser ned. Bruk gjerne regnværsdagene til å bake noe godt, som du kan fylle fryseboksen med. Da er det enkelt å ta med litt snadder på tur.

3. Ta et bad. Mange jeg kjenner, bader aldri om sommeren, fordi vannet er for kaldt. Jeg kan ikke uttale meg, siden jeg er helårsbader, men det er fantastisk å bade i et fjellvann etter tur. Eller i sjøen. Bad aldri dersom det lyner, men husk at jo kaldere det er på land, jo varmere virker vannet. Bad gjerne i våtdrakt eller med ullsokker og lue. Det viktigste er å ha varme klær til etterpå og gjerne noe varmt å drikke. Ta alltid med badetøy på tur, hvis du vet at løypa går i nærheten av vann/sjø/elv, man vet aldri når trangen til et bad dukker opp. Oppbevar håndkle i bilen, sykkelveske og tursekk, det er fullt mulig å bade i undertøy (med mindre turfølget setter seg totalt på bakbeina, det var en evig diskusjon da min datter var yngre..)

Jeg har verdens beste badeplass 10 minutter fra jobb, så det er blitt mange morgenbad før jobb. Her var det 8+ på land, men minst 18+ i vannet. Ta gjerne med shampo, så slipper du å dusje=billigere strømregning.

Norge er privilegert med lang kystlinje og det er nok av steder å ta et bad.

Og dersom man absolutt ikke liker å bade, ta en tur ut på vannet i egen farkost.

4. Lek at du er turist. Hvor godt kjenner du hjemkommunen din? Eller nabokommunene? Har du gått turene eller besøkt severdighetene som andre kommer for å se? Jeg får fort sommerfølelse, når jeg opplever noe nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, finne en ny turløye på ut.no eller besøke et kjent utfarts område, som jeg sjelden har tid til å dra, i hverdagen. Vær nysgjerrig på hjemstedet ditt og grav gjerne litt i historien. Jeg har det siste året lært mye om vikingtiden, etter at jeg bestemte meg for å besøke alle nøkkelstedene langs Kystpilegrimsleia. Det er utrolig hvor mange steder nær hvor jeg bor, som har en spennende historie. Se med nye øyner, se det turistene ser. Du vil ikke bli skuffet.

Jeg har kjørt forbi skiltet utallige ganger, men ante ikke hvilken historisk skatt som skjulte seg kort vei fra hovedveien.

De gamle gårdene og husmannsplassene har sin egen historie. Ofte er det om slit og magre kår, lange liv eller korte. Hvem var menneskene som bodde der og hvor ble de av? Bruk Google for informasjon, snakk med de lokale eller oppsøk bibliotekene.

Sverdene ved Hafrsfjord er et kjent turistmål, som mange lokale «glemmer» å besøke. Eller vi drar dit uten å vite historien bak, fordi vi er så vant med å se sverdene at de har mistet vår interesse.

5. En kortreist overnattingstur er alltid populært. Jeg liker å bestille en hytte, Airbnb eller sette opp teltet, selv om jeg ikke er lengre hjemmefra enn jeg kan gå hjem. Dersom været er skikkelig dårlig, kan det være fint å teste utstyr og se hva teltet ditt tåler av regn og vind. Ellers finnes det gapahuker mange steder hvor man kan sove tørt. Enkle campinghytter kan være fine å sykle til og har man råd til det, er det bare å flotte seg med hotell. Det er utallige muligheter og man får fort en spennende opplevelse ved å tenke litt kreativt. Inviter venner til campingtur i stua, grill pølser i peis eller stekeovn og gjør det samme som du ville gjort ute i naturen. Bare inne…

Det er ingenting som slår et skikkelig sommer skybrudd… Når det regner i bøtter og spann, slik at turstien forvandles til en bekk.

Men plutselig så letter været og sola kommer kanskje frem. Aldri setter man mer pris på sola enn etter noen timer eller dager med regn…

6. Vær realistisk. Mange synes å ha forventninger til sommeren som har lite rot i virkeligheten. Seriøst, vi bor i Norge og statistisk sett, så er ikke Norge høyt oppe på listen over de land med trope varme og stabile høytrykks perioder. Jeg personlig synes det er ganske fint, mest fordi jeg fungerer dårlig i alt over 30+. Dessuten vil man alltid finne noe å klage over hvis man vil. For varmt, for tørt, for vått, for kaldt…. Været kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan endre måten vi forholder oss til det på. Jeg kler meg som om det er sommer, spiser is (selv om det egentlig frister mer med varm kakao) og er ute så mye jeg kan. Sommeren er for kort til at vi må sitte inne og klage på været…

Jeg tror man setter mer pris på de fine dagene, når man vet at de ikke varer evig…

Som en gulrot foran et esel…

Det er slett ikke det at jeg vil påstå at jeg er et esel, men det finnes nok endel likhetstrekk. Det kan i grunnen være positivt, for jeg er av den oppfatning at stahet er en god egenskap. Dessuten er esler kjent for å være hardtarbeidende og nøysomme, og det kan jeg også leve med. Vakre er de å se til, med sine lange ører og myke pels, uten at jeg skal påstå at vi rent fysisk likner på hverandre… Men det jeg tror vi har mest til felles, er at hjernen fungerer relativt likt….

Edlandsfjellet, lørdag 15 oktober 2022, ble en merkedag i mitt liv. Litt sånn «livet før og livet etter» 15 oktober…

Plutselig dro jeg ut både seint og tidlig, jeg var hekta….

Det er allmenn kunnskap at dersom du vil ha et esel til å gå, skal du henge en gulrot på stang foran mulen på den. Det samme prinsippet fungerer veldig bra på meg har jeg funnet ut, gi meg en «gulrot» så går jeg inn i evigheten. Men det må være rett gulrot og ikke hvilken som helst. Det var en tid da jeg fikk flere venneforespørsler fra høytstående, mannlige, amerikanske offiserer, som alle var stasjonert i Kabul. De hadde sett profilbildet mitt og kunne love meg gull og grønne skoger, men akkurat den gulrota syntes jeg var noe suspekt. Etter at USA trakk seg ut av Afghanistan, har det vært ingen forespørsler derfra, merkelig nok… Men jeg har visstnok vunnet store summer penger i et eller annet afrikansk land jeg knapt har hørt om, så jeg må bare sende kontonummer og all informasjon på mail, slik at pengene kan overføres. Penger er ikke en gulrot for meg, så jeg har stått over begge deler… Helt greit at jeg er blond, men ett sted går grensen!!!

Nei, gi meg fjelltopper, helst så langt øyet kan se…

La meg trave opp og ned, i alle slags vær…

Min gulrot er en app som heter Fjelltoppjakten. Jeg ble introdusert for den av min datter og hennes samboer, som hadde startet å samle topper. Du laster den ned på mobilen og det var helt gratis (det kan jeg like…) Det finnes en betalt versjon, men jeg har ikke undersøkt hva som er forskjellen på de to. Kanskje jeg hadde vurdert å oppgradere til betalingsversjonen, dersom det stod noen klar på hver fjelltopp og gav meg en konfekteske, men det er nok lite sannsynlig… Derfor er gratisversjonen mer enn nok for min bruk. Det som er mest tilfredsstillende, er lyden når man står på toppen og sveiper seg inn. Det er en sånn festlig liten trudelutt, som er meget avhengighetsskapende. Dessuten får man ta et bilde, som lagres på profilen. slik at man alltid kan se hvor mange fjell man har besteget.

Noen topper har jeg aldri hørt om, slik som Dormålnuten.

Andre topper er uten sti eller spor som viser hvor det er lurt å gå. Da er gleden enda større, når man kan «sjekke inn» på toppen og har funnet veien heilt sjøl…

Mens på andre steder går det vei nesten helt frem, som på Tinghaugen.

Appen er enkel å bruke og dekker visstnok hele Norge. Bare her i Rogaland er det 938 topper å besøke og jeg har vært på 36 av dem. Man kan sjekke hvordan man ligger an i forhold til andre, men det er ikke sprekt for min del. Han som har besøkt flest unike fjell (de kaller dem det) har 1067 og hun som har flest poeng, har 25 558. Jeg har, bare litt sammenligning for moro skyld, 354 poeng. Jeg har forstått det slik at jo mer krevende fjell, jo flere poeng hanker man inn. Så da ligger jeg dårlig plassert, som vasser rundt på flat Jæren. Og når man først skal gni det inn, han som har besøkt flest kommuner, har 101 på sin liste, mens jeg har 5… Det er jammen godt at jeg ikke har et utpreget sterkt konkurranseinstinkt og at gulroten ikke er et mål om å bli best….

Hver av mine 36 sveipa topper, har vært en unik turopplevelse. Som frokost på Skrussfjell ved soloppgang og iskulde.

Eller turen til Blåfjell på julaften, hvor vi spiste nissegrøt og turen ble mye lengre enn det vi hadde tenkt….

Toppturer uten utsikt, i skikkelig dårlig vær….

…og de i strålende sol, samt alle midt i mellom…

Det fine med å ha en gulrot, er at det motiverer og inspirerer. Jeg har gått turer med stor variasjon, fått sett nye steder og det har vært lettere å planlegge nye turer. Jeg har hørt om noen som kjører fra sted til sted, for å løpe kjappeste veien til topps og slik plukke med mange topper på en dag. Jeg gjør ikke det, noen ganger går jeg kanskje mer enn en topp på en tur, men det er sjelden. Lite og titt, er mer mitt motto… Det har hendt at jeg glemte å sveipe på toppen og måtte gå tilbake. Det er nemlig ikke mulig å sjekke inn, dersom man ikke rent fysisk står på toppen. Så her trener man både hukommelse og konsentrasjon, i tillegg til kondis, styrke og balanse (bakketrening er VELDIG bra…)

Jeg har sett solen stå opp og solen gå ned…

Dersom du har lyst til å finne din egen gulrot, så har jeg noen tips. Gå for noe du VIRKELIG vil ha og vit helst hvorfor du vil ha det. Noen (som meg) bruker en app, noen kjøper en turbok og går alle turene i den… Noen samler på DNT hytter eller 2000 meters topper. Noen har som mål å sove ute 100 netter på et år, mens andre vil gå 10 turer i løpet av 2023. Ta utgangspunkt i der hvor du er og finn noe som motiverer deg, alene eller sammen med andre. Jeg har vurdert å si opp jobben for å bli Topptursanker på heltid, men det er mulig at fornuften seirer… Uansett, fra et esel til et annet, god tur…

Kaboom, der kom våren….

Det er rart hvor fort tiden går… Jeg har enda ikke greid å ta livet av julestjernene og naboen har fortsatt julelysene oppe, allikevel er det bare å innse at våren er her. Det kvitrer og synger fra busk og kratt, mens jeg klør på årets første myggstikk. Høytrykkspyler, hekksaks og til og med plenklippere, durte hele helgen i nabolaget, mens sola nådeløst avslørte at vinduene hadde trengt en vask.

Jeg parkerte på Gramstad og fulgte veien videre oppover

Nei, det er ikke snø og frost på trærne, jeg tippa på raus kalking.

Fjogstadvannet har jeg kun sett på avstand. Nå ble jeg nysgjerrig på om det er mulig å gå rundt vannet….

Den kom ekstra fort i år, våren… Det er nok mest fordi jeg knapt har vært utav huset siden langfredag. Da var det to streker på hurtigtesten og alle påskens planer gikk i dass. Heldigvis var jeg ikke i nærheten av å havne på statistikken over covid-19 dødsofre, men formen var ikke god. Jeg nøt finværet fra sofaen og meldte meg ut av sosiale medier for å slippe å misunne alle som var på fjellet, ved sjøen, i hytter og på hotell… Kem bryr seg, liksom??!!

Det var laget ny og fin turvei. I bakgrunnen kunne jeg se Resasteinen, men dit skulle jeg ikke idag.

Jeg kom til en gammel husmannsplass, Skaret. Tror jeg ihvertfall…

Finnes det noe mer vårlig enn når sauene med lam slippes ut?

Jeg var usikker på hvor stien videre førte til, men på kart-appen fant jeg ut at det var til Riska og Hommersåk. Hmm, neste gang..

Derfor kom det litt som et sjokk for meg idag, da formen var blitt såpass god, at jeg kom meg opp av sofaen og ut. Jeg dro nemlig opp til Gramstad for å gå en liten tur. I ullsokker, fleece og vindtett… Uten solkrem, solbriller og noe å drikke… Det var godt med folk og de kom omtrent alle i singlet og kortbukse. Med solbriller og vannflaske i hånden, det er tross alt viktig å opprettholde væskebalansen i varmen…. Jeg blei så satt ut, at jeg rett og slett gikk en ny og ukjent vei, hvor jeg var helt alene i naturen.

Ja, jeg ble varm, svett og lettere solbrent. Men heller det enn kald, frysen og syk igjen.

Det var fantastisk utsikt mot Bjørndalsnuten.

Det bugnet av påske og pinseliljer, langs de gamle murene.

Det ble en nydelig tur. Jeg mesket meg i alt det grønne og slet med forstå hvordan det er mulig. Det var blomster og fønvind, lekende lam og blå himmel. Sjelden har jeg følt meg så levende og overveldet av alt lyset og fargene, lukter og lyder av våren. Ennå er det tidlig, men det er en fantastisk tid vi går i møte fremover. Og jeg sier som jeg gjør hvert år, VÅREN ER DEN BESTE ÅRSTIDEN!!!!

Jeg har hørt rykter om at det var kommet to nye gapahuker og jeg fant dem.

For et nydelig sted. Synd jeg ikke hadde badetøy med…

Ja til mer aking!!!

Etterhvert som jeg har blitt eldre, har jeg lagt merke til at det er flere og flere ting jeg pleide å gjøre, som jeg ikke gjør lengre. Det går ganske gradvis, sniker seg inn uten at man legger merke til det og plutselig står man der og føler seg gammel. Aking er en sånn ting som jeg ikke har gjort på utrolig mange år, uten at jeg helt vet hvorfor det ble sånn. Som barn jublet jeg når det var SNØ og sammen med mine søsken, valgte vi de tøffeste og bratteste bakkene. Med dødsforakt satte vi utforbi og det gikk som regel bra.

Vi parkerte i Melshei og gikk over til Brattebø, som jo var et passende navn.

Dette er det jeg kaller en fin akebakke…

Jeg tror for min del at det er to grunner til at jeg sluttet å suse nedover bakkene da jeg ble voksen. Kroppen blir stadig eldre, med vondter både her og der. Da prøver så godt man kan å unngå aktiviteter som kan medføre at man får mer vondt. Aking har en viss risiko, men det har jo egentlig livet rent generelt. Jeg kan like godt brekke lårhalsen på vei til postkassen på vinterstid, som i akebakken. Så egentlig er helsa en tynn unnskyldning for å holde seg unna akebrettet.

Det var gøy og god trim for både to og firbeinte.

Den andre grunnen til at jeg har unngått aking er kontroll, eller retter sagt, mangel på kontroll. Voksenlivet består hovedsakelig av å ta ansvar og ha alt på stell. Kontroll på alt fra økonomi og jobb, til kosthold og egen helse. Man gjør det man må og styrer med jernhånd over hverdagen, med en god følelse av mestring når alt går i vante spor. For ingenting er vel verre enn mangel på kontroll og når man ikke vet hva morgendagen bringer?

Aking er det stikk motsatte av kontroll, her er det bare å kaste seg uti det ukjente. Man starter fint, med nesa og beina i samme retning, men underveis kan alt skje. Det er humper og svinger, snøspruten står så man ser ingenting og uansett hvor mye man styrer, er det ingen garanti for at brettet lystrer. Beina kan brukes til å prøve å bremse, men det er som regel nytteløst. Det går fortere og fortere, helt til man enten velter eller når bunnen av bakken. Så er det bare å stable seg på beina, gå opp til toppen og ta en ny runde. Litt sånn som livet….

I akebakken er det pølser i brød og kakao som er førstevalget. Jeg hadde gjort det enkelt, pølser i termos og alt forsvant.

Opp og ned i flere timer blir skikkelig god trim, uten at det kjennes ut som trening.

Aking gjør noe med humøret, det er umulig å ikke bli glad.

Jeg stod lenge på sidelinjen og så på barn og barnebarn som rant. Slik jeg har gjort i mange år… Men da jeg endelig lot meg overtale til å prøve en gang, var det gjort. Det ble mange turer og farten ble større og større for hver gang. Jeg hylte og lo, veltet og krøp i snøen. Det var utrolig befriende og morsomt. Så fra nå av skal jeg kaste meg utfor, uten bekymring for skade på vitale kroppsdeler eller mangel på kontroll. For å sitere mitt lille barn (som har stjålet og endret utsagnet fra en film) : I am NOT to old for this shit!!!!! JA TIL MER AKING!!!!

Et siste lengselsfullt blikk på bakken. Vi kommer snart igjen, med farmor i spissen.

Når det endelig er skiføre i Melshei!!

Vi er ikke bortskjemt, vi som bor her på Nord Jæren, med kortreiste skiturer, silkeføre og milevis av preparerte løyper. Det kan rett og slett gå flere år mellom hver gang det er kaldt nok til at vi får snø. Og når snøen endelig kommer, nytter det ikke å utsette skituren til imorgen, for da er mest sannsynlig alt det hvite regnet bort. I all hast må man avlyse alle andre planer, pakke sekk og ski samt kjøre rett opp til nærmeste friluftsområde for å sjekke forholdene.

Jeg hadde egentlig tenkt å kjøre til Brekko, det er liksom den korteste veien til oppkjørte løyper fra der jeg bor. Der visste jeg 100% sikkert at det var strålende forhold, for det hadde jeg sjekket. Men så var det en liten fugl som hvisket meg i øret at jeg burde undersøke Melshei først. Hvorfor dra over bekken etter vann eller tilbringe en time i bil hvis det ikke er nødvendig???

Jeg gikk ikke opp dit..selv om det var sol.

Som sagt, så gjort. Melshei er for Sandnes hva Nordmarka er for Oslo, et fantastisk skogsområde godt tilrettelagte for friluftsliv året rundt. Det var fullt av folk da jeg ankom parkeringsplassen ved SI-hytta, men alle jogget eller gikk på beina. Jeg var iferd med å vende bilen mot Brekko, da en ung dame kom glidende på ski, med sekk og et lykkelig smil rundt munnen. Jeg spurte henne og hun sa at det var strålende forhold i lysløypa. Bilen ble parkert i en fei og jeg la i vei innover.

Jeg vurderte å gå over til Aborret, men var usikker på om det var nok snø der.

Det ble en strålende tur, selv om det ikke var mer snø enn det måtte være. Inni skogen kunne jeg kjenne at det skrapte pinner og grus under skiene, men stort sett var det god glid. Jeg er ingen kravstor skiløper, det er den barnslige gleden over snø og vinter som er viktigst for meg. Jeg gikk frem og tilbake der hvor det var mest snø og unngikk lysløypa for der er bakkene så bratte.

Et godt og varmt tovet sitteunderlag og en appelsin til dessert etter at matpakken var spist, gjorde dagen perfekt.

Det spørs om jeg ikke må prøve å komme meg ut på ski i morgen tidlig. Det er nemlig meldt mildvær og regn til helgen, så da forsvinner nok snøen min. Da må jeg enten belage meg på lange kjøreturer for å komme til snøen eller vurdere å få meg rulleski. Med mine ski ferdigheter er det nok tryggeste å velge første alternativ, men imorgen blir det igjen MELSHEI.

Når julefreden senker seg.

Finnes det noe bedre enn å våkne tidlig første juledag og kjenne freden bre seg gjennom kroppen? Ingen flere handleturer, ingenting å bake, pynte eller vaske. Man trenger ikke lure på om det blir nok mat til alle på julemiddagen eller om gavene faller i smak. Det spiller ingen rolle at man ikke fikk gjort alt man tenker at man burde få gjort. Det er litt sånn «stille etter stormen» følelse.

Storaberget turområde ligger på vei inn mot Hommersåk og har flere løyper man kan gå.

Toppen ruver i terrenget med steile vegger, men når man går opp på baksiden, er løypa slett ikke så bratt.

Jeg er nok ikke den som legger lista høyest når det gjelder å feire jul. Det er viktigere med kos enn med perfekt pyntet julehus. Samtidig er det mye som skal gjøres og ordnes, så det er nok derfor jeg kjenner at romjula er en fin tid. En tid for å sulle rundt i tøfler og pyjamas, lange, sløve morgener når alle andre sover og med nesa i en bok og kaffe i koppen. Helt til det blir lyst og jeg kjenner at nå må jeg bare ut å gå en tur.

Det er mye spennende å se for alle interesserte i historie. Her er et brønnhus fra 2 verdenskrig.

Eller man kan gå seint for å nyte naturens mange små under.

Men ingenting slår følelsen av å komme opp de tyngste bakkene og ut i sola.

Ute er julefreden overalt. Det er mørkt i vinduene og ingen biler på veiene. Det kjennes ut som om jeg er den eneste som er våken. Det er god plass på parkeringsplassen og snart er jeg på vei. Det er en perfekt morgen, med frost og klarvær. Bakken er frossen, så jeg kan gå tørrskodd over både myr og bekk. Heldigvis er det ikke glatt, siden broddene ligger hjemme.

Av gammel vane ser jeg etter badeplasser, men idag er ikke badetøyet med.

Det er helt stille på toppen, ingen vind og ingen andre mennesker.

Jeg fikk ny tursekk til jul og på beina har jeg nye og varme ullsokker. Gleden over å lufte presangene er stor og takknemligheten likeså.

Jeg er ikke alene ute i finværet og de jeg møter, har også julefreden med seg. Vi har tid til å stoppe opp, smile og prate sammen. Det er ingen hast eller noe å rekke. Jeg sitter lenge på toppen og bare nyter dagen. Så rusler jeg videre og bestemmer meg for å ta den lange veien om Grindavatnet. Idag har jeg allverdens tid, før familiemiddagen i ettermiddag, hvor jeg bare skal være gjest.

Aldri er det kjekkere å smøre nistepakke enn når kjøleskapet er fylt opp til julehøytiden.

Og aldri er stegene lettere enn etter mat og en lang pause. Det hjelper også på at det er nedoverbakke….

Turen til Storaberget og Grindavatnet er en rundtur, hvor man selvsagt også kan gå frem og tilbake til en av de. Løypa er godt skiltet og merket, så her er lett å finne frem. Går man hele runden, er den 6,9 kilometer lang og beregnet tid er 2,5 time. Storaberget er 342 m.o.h, men total stigning på turen er 430 meter. Men alt dette blir bagateller, på en dag hvor julefreden har senket seg. Da går man for å gå og ikke for å komme frem….