Som lyn fra klar himmel..

Visste du at det er farlig å gå på topptur dersom det er meldt lyn og torden? Aller helst skal man unngå åpent landskap eller flatt vann totalt, siden lyn ofte søker mot det høyeste punktet. Jeg er oppvokst med å høre at dersom du bare hadde gummistøvler på, ville alt bli bra, siden gummi virker som isolasjon. Det er bare tull og fantasi, men det som faktisk fungerer, er å holde seg innendørs, enten i bil eller hus. Slå av elektriske apparater og trekk ut ledninger. Det er ikke da du skal lade elbilen liksom..

Dette må jo være innafor, selv om det ikke anbefales å stå under høye trær.

Litt usikker på skog, siden det er mange trær.

Det regnet ganske godt, men så plutselig var det sol.

Planen min var egentlig en topptur, men da jeg kjørte innover mot fjellene, ble jeg skeptisk. Himmelen var mørkeblå og skyene så ganske truende ut. Jeg stanset i veikanten og sjekket yr.no. Det pleier jeg sjelden å gjøre, men dette var et nødstilfelle. Eller det kunne ihvertfall bli et, det er nemlig veldig farlig å bli truffet av lyn. Det skjer heldigvis sjelden, men det skjer. Sommer er høysesong for lyn og torden, så det måtte skyldes de høye temperaturer vi fremdeles har. Det er tross alt september… Uansett, jeg snudde bilen og fant et annet sted, selv om gummistøvler lå klar bak i bilen.

Rogaland Arboret er en botanisk hage, som har utrolig mange ulike trær og busker. Mindre kjent er fornminneløypa…

Det kan ha noe med at det ligger i Melshei, men skogen går i ett, så det er en glidende overgang.

Bak her ligger noen gamle hustofter, men det er lite informasjon. Jeg kikket mest etter elgen, som jeg hadde lest i avisen var observert her i Melshei i går.

Plutselig var jeg til skogs og da var det bare å finne en sti. Rogaland Arboret er et fantastisk sted, men grusveier, skogsveier og stier på kryss og tvers. Jeg hadde ingen planer, så da jeg plutselig kom inn i fornminneløypa, var det helt greit. Den går innom både Pålsberget og Nonsberget, men jeg antok at det ville være relativt trygt for lyn. De rager ikke i terrenget noen av dem og dessuten ble det plutselig sol og blå himmel over meg.

Første stopp ble Pålsberget, eller Pålsberje som det også heter. Her er et gravanlegg fra folkevandringstiden og under steinen ligger både knokler og biter av kar.

Utsikten var flott og jeg lurte på om det var derfor det var anlagt gravplass her.

Det lå flere andre steiner like ved, usikker på om det også var gravsteder.

Jeg satt mye å tenkte på om det var blasfemi å ha lunsj på en gravplass. Det hadde ikke passet seg inn å sitte på en kirkegård ihvertfall, men dette var jo ikke det.

Fornminneløypa i Melshei er kort og starter du i Melshei, er den veldig kort. Men du kan egentlig gå så langt og lenge du vil, Melshei har 12 kilometer stier og 10 kilometer med vei. Denne lille rundturen bør du være godt kjent for å finne, det er ikke særlig godt merket. Det står noen skilt og info tavler ved Myklebust og der starter også rundturen. Jeg har vært her mange ganger og er godt kjent, men det er omtrent umulig å gå seg vill. Ihvertfall dersom du har kart på mobil, det er god dekning i hele området.

På vei opp mot Nonsberget var alle mørke skyer borte. Men lyn fra klar himmel har jeg hørt om, så litt skeptisk var jeg fortsatt.

Mot fjellene der jeg skulle ha vært, virket det fortsatt utrygt for torden og lyn.

Jeg har ikke så mye informasjon om historien bak alle disse fornminnene. Det er ganske enkelt fordi veldig lite av området har blitt gravd ut av arkeologer. Det er gravhauger, rydningsrøyser og hauger som har vært hus. Man tenker folkevandringstiden, fra 400 til 600 e.Kr, men mye mulig bodde det mennesker her også i vikingtiden og i middelalderen. Det er rart å stå og se utover fjell og skog, samt tenke på de som stod her for 1500 år siden og så på de samme fjellene. Kanskje skog og eng var annerledes, men det får vi aldri vite.

Jeg klatret ikke over gjerdeklyveren for å komme inn til selve fornminnene. Jeg har vært her flere ganger og antar ingenting har endret seg siden sist.

Jeg tok veien tilbake til Aboret, med så mange avstikkere og omveier jeg fant.

Det var mye å studere, sopp for eksempel.

Jeg gikk det meste av turen uten regn, lyn eller torden. Innimellom syntes jeg at det hørtes en svak buldring i det fjerne, men det kan ha vært fra pukkverket på Kylles. Allikevel gikk jeg der og ventet, selv om himmelen var klar og fin. Det ble noen fine timer på tur og jeg var slett ikke lei for å ha gått glipp av en fjelltopp. Selv med støvler på, trenger man ikke utsette seg for naturkreftene. Som lyn fra klar himmel…

Det er ikke lov til å campe eller grille i Aboret, men det er mange fine steder å spise matpakken.

Og dersom du fremdeles ikke er lei av fornminner, kan du beundre denne delen av en eikestamme. Den ble funnet i en myr på en gård i Time kommune. Treet vokste opp i den subboreale varmeperioden, som sluttet for ca. 2500 år siden. Slå den…

På hoggormjakt i Melshei.

Kunsten å motivere består i å få andre til å gjøre noe de i utgangspunktet ikke har lyst til å gjøre. Ikke med tvang, men med å selge det inn på en sånn måte at de nesten ikke kan vente med å komme i gang. Det har jeg lært etter mange år som treningsinstruktør, turleder og ikke minst mor/ farmor. Kamuflert gjerne budskapet i ord som frister, særlig gjelder det til barn. Å foreslå for en 12-åring at vi skal gå topptur, på grusvei i flere kilometer eller ta en liten rusletur, er lite attraktivt. Men inviterer ham med på hoggormjakt, da satt han klar i bilen lenge før jeg hadde fått av meg tøflene….

Melshei er et stort skogsområde utenfor Sandnes, hvor det finnes utallige muligheter for tur. Det er lysløype, stort skianlegg, grusvei og både merket og umerket stier på kryss og tvers. Man har flere parkeringsplasser, denne gangen valgte vi en av de øverste.

Dessuten var planen å unngå grusveiene, siden vi tenkte at hoggorm ikke er der hvor det er mest folk.

Vi startet jakten på en haug med store steiner og mye sol. De liker sol, ormene.

Bare så det er sagt, så jaktet vi ikke hoggorm med våpen i hånd. Selv om hoggorm er den eneste giftige slangen vi har i Norge, er det strengt forbudt å ta livet av dem. Dessuten er de ikke en slange, men en orm. Den er lett gjenkjennelig med sikksakk mønster på ryggen og er verdens mest utbredte ormeart. Når man blir bitt, kan man få hevelse, svimmelhet og svie. Det er individuelt hvor mye man reagerer, men hoggormbitt er sjelden farlig. Unntaket er for småbarn og de med allergi, så oppsøk lege ved behov.

Vi hadde ikke gått langt, før enkelte var skrubbsulten. Mest sannsynlig var det fordi han visste at favoritt nistepakken var med, nudler dyppet i kakao.

Utsikten fra lunsjsted var upåklagelig, med utsikt mot Bråsteinuten mellom trærne.

Etter mat og en lang pause med klatring i trær og sjekke etter hoggorm under alle steiner, gikk turen videre på umerkede stier.

Jeg har oppdaget at det finnes to typer mennesker, de som synes slanger er flotte dyr og de som intenst hater dem. Det er sjelden en mellomting, i hvertfall ikke hos haterne. Min sønn greier ikke engang å sitte i ro dersom han ser slanger på tv, mens hans sønn helst vil ha en rundt halsen og kjæle med den. Derfor snakket han på inn-og-utpust om hva han skulle gjøre når han fant hoggorm.

På hvite joggesko over myra… godt det var noe å trø på. Ikke at han brydde seg, sko er sko…

Med en pinne saumfarte han stein, gress og kratt, men hoggorm var det dårlig med.

Det la ingen demper på stemningen og da vi kom til toppen jeg i utgangspunktet hadde sett meg ut, glemte han hoggorm til fordel for klatring.

Oslifjellet kan være bratt, særlig når man går opp fra Bråstei. Og det gjorde vi…

Men ettersom tiden gikk og ingen hoggorm dukket opp, snakket han mindre og mindre om de. Nå snakket vi om andre kjekke ting, som Lars Monsen, hvordan jeg skulle komme meg opp på det bratteste og hva som er verdens beste is. Han klatret og løp, sang, hoiet og lo. Glemt var både pc, mobil og hoggorm, men det gjorde tydeligvis ingenting.

Det ser ut til å bli en fantastisk blåbær sesong i år. Jeg gleder meg.

Det blei mye venting på enkelte opp de bratteste partiene, da satt han på en stein og nynnet for seg selv.

Og selvfølgelig kom vi opp og da var begeistringen stor. «FARMOR, EG SER HAVET»

Jeg såg stort sett hælene på han, tempoet var høyt. Og det er helt greit.

Det vanskeligste med motivasjonen, enten det er seg selv eller andre, er å komme i gang. Ofte bruker man lang tid på å argumentere for og imot, men det gjelder å ha best argumenter FOR. Sjelden angrer man etterpå på turen, treningen eller husarbeidet. At vi ikke fikk sett hoggorm, var ikke en skuffelse. De har en tendens til å dukke opp uventet og gjerne når man er sammen med de som overhodet IKKE vil se dem. Så vi har allerede planlagt ny tur i Melshei, sammen med sønn/pappa… Vi må bare motivere han litt først….

Vi tok grusveien tilbake til bilen, da hadde vi gitt opp hoggorm prosjektet.

Finneren er vinneren, påsto han da han fant en babycaps i skogen. Men den henger altså på en grein ved parkeringsplassen, dersom noen savner den.

To gode turkompiser.. En blid og fornøyd, en som later som han er sur, siden han trener på å bli ungdom.

Ut å lufte sekken i Melshei.

Badeplassen på Bråstei er et fint sted å starte turen. Her er stor parkeringsplass og løyper i flere retninger.

Det hender at jeg pakker sekken full og går meg en tur. Sekken er stor og her er plass til mye. Og da snakker jeg ikke om matpakke og termos. Egentlig fyller jeg den bare med tull og vas, alt som veier litt og tåler å fraktes rundt. Brusflasker fylt med vann og gamle manualer er en fin ting, samt en gammel sovepose som ikke brukes lengre, er fin til å fylle ut plassen. Så sleper jeg sekken rundt i ulike turområder, mens andre turgåere med små dagstursekker eller bare en drikkeflaske i hånden, ser rart på meg. Egentlig mangler jeg bare et traktordekk i tau bak meg, så hadde jeg vært stemplet som skikkelig gal…

Kanskje hadde det vært greit med et traktordekk å dra på; fine, flate veien…

Poenget med å ta sekken ut på en luftetur, er selvfølgelig at det er god trening. En sekk på 10-15-20 kilo er ganske tung å bære og det merkes godt i skuldre, hofter og rygg. Særlig etter noen timer… Det vil si at man blir sterkere, så begynn gjerne lett med 2-3 kilo og øk vekten etter hvert. Dette er treningsprinsipper som stammer helt tilbake til antikken, hvor bryteren Milon fra Croton trente ved å løftet en kalv helt til den var en okse. Hvis du, som meg, ikke har en kalv, går det fint med en 80-100 liters sekk med gradvis øking av vekt. Dersom man finner en løype med noen bratte bakker, får man samtidig god kondistrening med å variere tempoet oppover. Og sånn går nå dagene….

Det er satt opp kart ved de fleste parkeringsplassene som ligger rundt hele området, men dette er MIN skog, så jeg trenger ikke det…

Melshei er et fantastisk område å lufte sekken, her kan man gå hele dagen på grusveier og stier. Skogen ble startet plantet for mer enn 100 år siden og er man heldig, kan man oppleve et rikt fugle- og dyreliv. Her finnes både orrfugl, rugde, hønsehauk, hare og elg. Sikker mye annet også, for det jeg har sett mest, er hoggorm. Men det er heller ikke ofte… Området er mye brukt av turgåere, syklister og joggere. Det er lysløype som er 2,5 km lang og et fantastisk nytt skiskytteranlegg. Melshei ligger tett opp mot Rogaland Arboret, så min luftetur sneier ofte innom der.

Det er godt å gå i Arboret, her har de lagt mye tid ned i underlaget på mange av stiene.

Jeg elsker skog og trær… Det er fint i dette området, her kan man alltid finne en rolig flekk å sette eller legge seg ned på. Veldig avslappende å se tretoppene svaie i vinden…

Det var min far som lærte meg å bli glad i Melshei. Han gikk mye tur med hunden her og kjente hver sti og berg. I mange år hadde vi en fast rutine i helgene, grytidlig lørdag morgenen var jeg med ham på tur i Melshei. Det var i den tiden jeg anså meg selv som relativt godt trent, men gjett om jeg sleit for å holde følge med far… Stort sett så jeg hælene på støvlene hans forsvinne langt foran meg og jeg småsprang pesende etter mens svetten silte. For jeg visste det, at dersom han gikk ifra meg, kom jeg aldri til å finne veien tilbake til bilen….

Utsikten fra «far benken», hvor vi pleide å legge inn en kaffipause med litt kjeks. Vi var aldri særlig gode på småprat noen av oss når vi gikk tur, så mer enn noen kommentarer om været var sjeldent. Men det er ikke alltid man trenger å si så mye….

Han gikk aldri ifra meg og litt etter litt lærte jeg å finne frem på egen hånd. Nå går jeg på tur med mine barn og barnebarn og kan hver sti og hvert berg. Jeg vet hvordan jeg finner tilbake til bilen og jeg vet hvor Pålsberget med graven fra folkevandringstiden ligger. Jeg vet hvor det er mest blåbær om høsten og hvor hoggormen liker seg best. Jeg er ekspert på hvilke bakker som trener mest kondis og hvor jeg kan bade. Jeg vet at det er stier på kryss og tvers og alle fører de et sted. Og takket være far, vet jeg hvor. Det gjør at jeg aldri blir lei av å vandre i skogen jeg er så glad i.

Det er mye liv i skogen og det er fantastisk å se plantene våkne til liv etter en lang og kald vinteren.

Skogen er forskjellig fra gang til gang, alt etter vær og vind.

Området er stort, så selv om det er mye folk her, føles det aldri folksomt. Kanskje bortsett fra Lysløypa en søndag formiddag i fint vær, da er det mer folk der enn i Langgata på en lørdag i beste handletid. Men det er nok av andre stier og runder å boltre seg på og treffer du noen som sleper rundt på en sekk på størrelse med et kjøleskap, så er det bare meg. Ute og lufter sekken i favorittområdet mitt, på stiene jeg lærte å finne veien av far.