Nordmarka på langs uten el-sykkel.

Det har lenge vært en drøm å sykle gjennom Nordmarka. Turen er en klassiker, på lik linje med Rallarveien og andre kjente sykkelturer. Jeg hadde kikket på både kart og studert reisebøker, men endte med turen som er beskrevet på ut.no: Gjennom Nordmarka på sykkel, fra Grua til Maridalen via Kattnosdammen. Grunnen var at det er enkelt å sette fra seg bilen, samt komme tilbake til startpunktet med tog via Gjøvikbanen. Dermed hadde jeg en god plan og med høytrykk over Sør Norge, var det bare å starte pakkingen.

Jeg kjørte i over 9 timer og det var kveld da jeg kom frem. Et stykke nord for Oslo fant jeg et turområde, hvor det var gratis parkering så jeg kunne sove i bilen, med utsikt til skog, eng og villmarksliv.

Lykken er bensinstasjoner som åpner VELDIG tidlig, slik at jeg kan snuble inn for å kjøpe kaffi og gå på do.

Grue stasjon var stille og rolig, så jeg fant en parkeringsplass og lastet opp sykkelen.

Det største problemet jeg møtte, var om jeg skulle sykle på el-sykkel eller ta den gamle. Det er mange år siden jeg syklet på vanlig sykkel, mest fordi jeg har el-sykkel. Det blir omtrent som om du skulle velge en trø-bil, mens du har en Tesla i garasjen. Fordelen med vanlig sykkel er at du slipper å være avhengig av å finne steder å lade, man blir mer fri og kan sette opp teltet hvor som helst. Ulempen er at det er sykt mye tyngre å sykle uten motor. Siden jeg vet litt om bakkene i Nordmarka, visste jeg at det var umulig å sykle hele turen uten å lade. Dermed børstet jeg støv og maling av den gamle stål-hingsten, som hadde stått ensom i boden. Gjemt, men ikke glemt…

Jeg hadde tatt en testtur i forkant og fant ut at knærne ikke er helt restituert etter operasjonene, så de mangler styrken. Derfor gikk jeg opp alle lange og bratte bakker.

Det gikk helt fint og jeg hadde god tid til å nyte den fine morgenen.

Det ble mange pauser og jeg hadde allverdens med tid.

Det er mye stigning opp til Myllavatnet, men for en belønning å komme dit. Nordmarka er full av innsjøer, tjern, elver og bekker.

Nordmarka er en del av Oslomarka, som består av ni delområder, som nesten alle heter noe med «marka». Den ligger i både Oslo, Jevnaker, Lunner og Nittedal kommune, så her snakker vi om enorme mengder med skog. Det er utallige løyper å velge mellom, både til å gå, sykle eller å gå på ski. Nordmarka er det mest kjente rekreasjonsområdet av alle ni områdene og har både DNT og private hytter til overnatting, samt det er flere serveringssteder. Legg til både hopp og alpinbakker, så får du en pekepinne over dette gedigne området like ved hovedstaden. Så sentralt, allikevel så vilt…

Det er godt merket, men jeg var glad jeg fulgte løypa på ut.no. Det var lett å sykle seg vill, med grusveier og skogsveier på kryss og tvers.

Med rim i gresset var det en frisk start på dagen. Heldigvis steg temperaturen ettersom sola kom høyere på himmelen.

Det var flotte veier å sykle på og jeg traff ingen andre på tur.

Det skal sies at jeg muligens var litt uheldig med valg av dag å starte turen på, det var nemlig samme dag som elgjakta startet. Jeg kunne høre skudd og hundeglam fra flere kanter. Med skrekk tenkte jeg på jegeren som trodde han skjøt en hjort og istedet drepte 3 sauer og et lam. En elg og en syklist er muligens enda likere, så jeg angret bittert på at jeg ikke hadde kledd meg i neonfarget sykkeltøy. Min rødbrune dunjakke kunne gå for fargen på en elg, så jeg håpet jegerne jeg hørte, hadde tatt en synstest i forkant.

Det var ikke helt øde, jeg så flere hytter og gårder innover marka.

Like ved Skiforeningens rastebu ved Trantjernet, fant jeg en benk. Da var det på tide med en sein frokost, så jeg kokte havregrøt. Det smakte fortreffelig og jeg nøt både mat og utsikt.

Det var både varmt og slitsomt å sykle innover, særlig da sola kom høyere opp. Jeg startet tidlig å se etter fine teltplasser og ved Gjerdingen fant jeg flere. Men det var fortsatt litt tidlig på dagen, så jeg valgte å sykle videre. Allerede hadde jeg passert en DNT hytte, samt Rajebråtan, som er en privat hytte med servering. Den var selvfølgelig stengt da jeg tråkket forbi, men det var helt greit, for jeg hadde mer enn nok mat med med meg. Dessuten skulle jeg sove i telt og ikke på hytte, var planen. Selv om det unektelig hørtes godt ut med seng, sliten som jeg var…

Det var rett og slett usedvanlig vakker natur å sykle gjennom. Denne delen av Nordmarka regnes som villere og mindre besøkt.

Jeg stod lenge og vurderte om jeg skulle sette opp teltet her.

Jeg traff et monster av en maskin, som felte, kuttet og kvistet svære trær i et forrykende tempo. Det er viktig å holde god avstand når man møter sånne og vente til føreren har sett deg, stopper maskinen og slipper deg forbi.

Noen steder treffer man på det som kalles trillesti. Det er nettopp det, her bør man trille sykkelen. Sykler man med offroad sykkel, går det fint å sykle, men det gjorde ikke jeg.

Jeg var bare glad for å gå litt og kunne ta av hjelmen. Dunjakken var stappet i sidetasken for lenge siden.

Som tidligere nevnt har Nordmarka utallige vann og mange av dem er bundet sammen med elver. Terrenget faller fra nord til sør og vannveien har blitt brukt til å ta ut tømmer i utallige år. Dermed ble det bygget dammer for å regulere vannet, slik at fløtingen gikk lettere. Veiene ble ikke vanlig å bruke før 1950-tallet, men av de eldste dammene er det lite igjen. De som står nå er av nyere tid, men gir allikevel et spennende innblikk i hvordan skogsdriften var i gamle dager.

DNT hytta Kattnosdammen er den gamle damvokterboligen og har 14 sengeplasser. Den er låst med DNT nøkkel og har dessuten STRØM. Jeg tenkte på el-sykkelen og at jeg kunne ha overnattet og ladet der.

Men det ble istedet en lang pause ute på tunet og jeg hygget meg med lunsj og utedo.

Et stykke unna fant jeg tidenes teltplass, hvor jeg rigget meg til. Det var tydelig at det ble brukt som leir, jeg fant flere teltplugger og en halv agurk.

Jeg fikk min egen private badestrand og var ikke sein om å få av klærne for å ta et bad. Sein september hadde sommertemperatur og det var bare å nyte kvelden.

Jeg hadde en fantastisk kveld og natt, sov godt i den letteste og varmeste av soveposene mine. Det var temperatur ned mot null om natta og jeg våknet til en helt annen utsikt enn jeg hadde sovnet til. Dessuten var jeg stiv og støl etter syklingen, så jeg innså for ørtene gang at det er stor forskjell på å sykle med og uten strøm… Men etter en bøtte med kaffi var jeg klar, både fysisk og psykisk. Jeg pakket ned, pumpet mer luft i dekka og slepte sykkelen med meg gjennom skogen.

Man kunne nesten ikke tro det var samme stedet, tåka hyllet alt inn i grått.

Men jeg visste jo at sola snart ville skinne og at det ville bli nok en fin dag.

Det ligger både gårder og hus i Nordmarka, men jeg så ikke mye folk foreløpig.

Jeg så ferske spor av elg, men ingen elg. De var vel gått i dekning med skogen full av jegere…

Jeg spiste sein frokost ved Sandungen, der var både benk, bord og demning. Samt nydelig utsikt…

Jeg hadde gledet meg til å ta en omvei for å hygge meg på Kikutstua. Denne betjente DNT hytta er åpen hele året og har 64 sengeplasser. Jeg hadde sjekket kafeens åpningstider og var glassklar. Men da jeg slepte meg inn på tunet, var hytta stengt for oppussing… Typisk min flaks…

Jeg ser at turen for min del kan deles inn i før og etter Kikutstua, den endret seg etter det. Nå var det mye folk og de fleste på sykkel. Mange som var på treningstur og mange mosjonister på el-sykkel, som kom mot meg og var på vei nordover. Naturen endret seg også og jeg fikk mange og lange bakker nedover, så jeg følte jeg trillet helt ned til Maridalen. Det var ganske så fint, særlig siden tåka hadde lettet og jeg kunne nyte utsikten. Plutselig var jeg nede ved både trafikkert hovedvei og parkeringsplass, samt mye folk. Jeg følte meg nesten som en huleboer, som vandret ut av dei djupe skogane…

Jeg nøt å trille nedover og man får ganske god fart med noen kilo på baken og fullastet sykkel. Selv ut motor…

Det finnes nok enklere veier ned til Kjelsås stasjon, men jeg tok den idylliske og tunge veien via ei kulturløype.

Kulturen bestod i at det var satt opp informasjonstavler, som fortalte om historiske steder jeg passerte.

Men jeg var såpass sliten at jeg tok ingen omveier for å lese og jeg stoppet ikke med mindre det var en benk å sitte på.

Turen ble avsluttet på Gjøvikbanen, mellom Kjelsås og tilbake til Grua. I fredagsrushet måtte jeg stå de 40 minuttene turen tok, men det var helt greit. Toget jeg tok, må ha Norges hyggeligste ansatte, jeg fikk nemlig en hjertelig velkomst. Det hører med til historien at da jeg skulle kjøre hjem, ble jeg stoppet av politiet for mistenkelig kjøring. Jeg måtte jobbe litt for å overbevist dem om at jeg var verken ruset, på flukt etter kriminalitet eller kjørte stjålen bil uten gyldig førerkort, men jeg var utslitt etter å ha syklet gjennom Nordmarka UTEN el-sykkel. De lot meg kjøre videre mot at jeg tok inn på nærmeste hotell for å sove og heller kjøre videre neste dag. Og det gjorde jeg selvfølgelig…