På lang, lang rekke til Preikestolen.

Visste du at Norges fremste turistattraksjon ligger i Rogaland og er en fjellhylle som er over 10 000 år gammel? Den ligger 604 meter over Lysefjorden og har fantastisk utsikt utover fjellheimen. Dragsuget er halve opplevelsen og det er slett ikke for alle å sitte på kanten og dingle med beina. Allikevel gikk omtrent 380 000 personer turen i 2023, men det er uvisst om alle kom helt opp. Turen er såpass krevende, at de som ikke er vant med norske fjellturer, føler at de har gjennomført en bragd. Samtidig er turen så tilrettelagt at den har mistet tiltrekningen hos de som foretrekker vill natur og helst ikke vil gå i kø. Jeg har mange ganger snakket med ihuga turfolk, som aldri ville satt sine bein på Preikestolen. Andre snakker negativt om turen og synes at den er «ødelagt» av kommersielle aktører og altfor mye folk. Jeg har fulgt utviklingen av området i over 30 år og har hatt mange turer til toppen, både vinter og sommer. Det har vært litt av en forandring…

Det er en stor fordel å starte tidlig på dagen, hvis du vil unngå køen. Ofte i høysesongen om sommeren, blir parkeringsplassene fulle og man må vente i kø på ledig plass.

Det var god plass på parkeringsplassen, da vi startet å gå i 06.30 tiden. Vær klar over at man må betale for parkering, uansett når på døgnet man kommer.

Det starter ganske raskt med oppoverbakke og det er flere av dem. Husk å holde til høyre og slipp forbi de som går raskere enn deg.

Første gangen jeg gikk til Preikestolen, var for 32 år siden. Vi var kun 3 stykk som satt på platået og fikk tidenes soloppgang. Dette var midt på sommeren, så det sier seg selv at skal man oppleve det, må man starte med hodelykt. Noen går opp på kvelden og overnatter, men vær klar over at det er forbudt å campe i området. Jeg er usikker på om det gjelder langs hele løypa, eller bare ved platået. Uansett, dersom du vil unngå den verste køen, start tidlig eller gå seint. Det anbefales før 08.00, samt etter 16.00 på sommerstid. Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland og for henne var en tur til Preikestolen på toppen av «to do» listen. Faktisk var det eneste punktet på den listen og for mange turister er det nettopp dette de forbinder med Norge. Det forstår jeg godt, turen er spektakulær og enkel å komme til. Man kan kjøre dit med egen bil eller man kan ta buss. Det er kort vei fra både Sandnes og Stavanger, eller man kan delta på en organisert tur. Det kjøres opp flere busslass daglig fra cruiseskipene og noen kommer på sykkel eller til fots. Kort sagt, det er mange muligheter.

Naturen er variert og man krysser både myr, bekker og steinrøys. Selv om man kan gå tørrskodd på joggesko, anbefales stødige fjellsko med støtte for anklene.

Trappene er bygd av nepalske sherpa og trinnene varierer i høyde. Bruk gjerne staver og dersom du har problemer med knær, anbefaler jeg knestøtter.

Selve turen er 8 kilometer lang, har totalt 500 meter stigning og beregnet tid er 4 timer opp og ned. Det kan man selvfølgelig ta med en klype salt, noen går raskere og andre bruker hele dagen. Det er viktig å ta med seg det man trenger av mat og drikke, selv om det er mye å meske seg med i startområdet. Her kan man dessuten kjøpe eller leie både varme klær og fornuftige sko. Det er helt slutt på det vi ristet på hodet av tidligere, da turistene kom i både flipp flopp og høyhælte sko. Nå er alle skikkelig kledd, i hvert fall de jeg kikket på. Kle deg etter været, men ha med både regntøy og ull. Været skifter fort her på Vestlandet og det er værhardt oppe på flatene. Det er satt opp en nødbu, men det beste er å unngå å havne i den. Husk kart, mobiltelefon og gjerne en lommelykt. Ved starten kan man møte på hyggelige verter, som fraråder tur dersom forholdene tilsier det. Det tror jeg man sparer mange redningsaksjoner på…

Det er skikkelig stas, når man endelig kommer høyt nok opp til å få det første blikket på Lysefjorden.

Det anbefales at man følger merket løype. Selv om det er nesten umulig å gå seg bort, kan dårlig sikt eller at det blir mørkt, gjøre turen krevende.

Jeg er litt usikker på hva som er poenget med hengelåsene som var festet til kjettingen? Mange turister har behov for å markere «been there, done that» og her er det forbudt å bygge små steinvarder.. Kanskje det er derfor de henger igjen noe?

Den siste innspurten opp mot toppen har mange fine utkikkspunkt. Jeg sørger alltid for å holde meg lang vekke fra kanten.

Det jeg liker best med turen til Preikestolen, er nettopp å gå på lang, lang rekke. Særlig i oppover/nedoverbakkene hvor det er litt smalt, er det fort gjort at det blir litt venting og kø. Noen sliter med balansen og andre sliter med kondisjonen. Det er lett å se at mange ikke er vant med å gå på tur og jeg synes det er rørende at de kjemper seg oppover for å oppleve norsk natur. De svetter, roper, gråter og ler. Det prates på utallige språk og av de jeg forstår, er det lett å høre at de aller fleste er bergtatt av opplevelsen. Særlig når været er på vår side og man faktisk SER noe. Jeg har stått på toppen og sett inn i et hav av tåke, hvor sikten var lik null. Det er fint for alle med høydeskrekk, men man går liksom glipp av poenget… Samtidig har jeg gått opp i tett regn og sett tåken dele seg, slik at solstrålene slipper frem over Lysefjorden. Det er en magisk opplevelse og den blir ikke mindre av å deles med mange andre.

Jeg innrømmer gjerne at jeg blir både stolt og glad over landet mitt, når jeg hører alle lovordene som turistene bruker for å beskrive opplevelsen.

Det er mange fine vinkler å ta bilder og dette ble definitivt ikke tatt av meg… Så nær kanten er jeg aldri, dessuten skylder jeg på at jeg har vært her før og har utallige bilder av utsikten hjemme.

Mens turistene stod i kø for de beste selfiene, fant jeg et stille sted på rett side av sprekken og nøt nistepakken. Brunost er selvskreven turmat på et sted som dette.

Selv om turen kanskje fremstår som enkel og overdrevent tilrettelagt, er det viktig å tenke sikkerhet. Vi kom forbi en ulykke på vei ned, en eldre mann hadde falt og lå på siden av stien. Han hadde mange kyndige hjelpere rundt seg, så vi fortsatte bare turen uten å sjekke hva som var hendt. De mest vanlige ulykkene og skader er at man tråkker over, mister balansen, sklir eller bare blir utmattet (dersom man ikke har rett utstyr eller er i god nok form). Ha med førstehjelpsutstyr og dersom man går alene, sørg for at noen vet hvor du skal. Bruk god tid og hjelp hverandre underveis. Dersom man går med barn, er det viktig at gruppen går samlet. Noen barn er raske til beins og går i forveien. Jeg har flere ganger truffet barn som er kommet bort fra foreldrene, samt panikkslagne foreldre som leter etter et barn og spør alle om man har sett det. Det er slett ingen god følelse og bør unngås.

Lysefjorden er 42 kilometer lang og 456 meter på det dypeste, i følge Wikipedia. Her finnes utallige opplevelser og løyper, dersom man har tid og overskudd etter Preikestolen. Det er merket en løype rundt hele fjorden, for dere som foretrekker ensomhet og vill natur.

På turen nedover kom regnet og selv om vi egentlig hadde planlagt et bad i et av fjellvannene vi passerte, fristet det ikke like mye.

Turen nedover gikk ikke veldig mye raskere, men vi hadde god tid og var fornøyd med å ha vært på toppen. Turen er rangert som moderat, selv om jeg tror de fleste greier å gjennomføre dersom man bruker god tid.

Vi hadde en flott tur og min venninne var både fornøyd og imponert over turen. Jeg syntes det var like flott som alltid, for selv om man har gått en tur mange ganger, er den aldri helt lik. Til dere som enda ikke har vært der, start planleggingen og la sommeren bli øyeblikket hvor du står på ikonet Preikestolen. Kom med et åpent sinn og la deg begeistre. Møt alle turistene med et smil og vær stolt over at så mange kommer akkurat hit for å oppleve norsk natur. Ta med badetøy og noe godt å spise. Jeg glemmer aldri turen hvor jeg hadde med kokeapparat og stekte egg og bacon på toppen. Da duften bredde seg utover platået, var det mange som helt glemte utsikten. Så la turen bli en fin opplevelse for deg og de du går sammen med. Ta masse bilder, særlig dersom du er fast bestemt på at denne turen skal jeg kun gå en gang. Men hvem vet, kanskje blir du like glad i området som jeg er?

Da vi kom ned til parkeringsplassen, var varselskilt kommet opp.

Vi feiret turen med en softis, det smakte fortreffelig. Det var mye annet å kjøpe; fra T-skjorte med elg i fri flyt til kjøleskaps magnet med troll i alle varianter. Eh, nei takk, der går grensen….

Dersom du har lyst og god tid, bli gjerne noen dager. Det er både overnatting og mat på området, samt mange andre fine turer du kan gå. Mye mulig uten å måtte gå i kø….

Flørli, 4444 trapper til himmelen…

Dersom du er på jakt etter en skikkelig manndomsprøve, bør Flørlitrappene være førstevalget. Det er langt, det er bratt, det er høyt og det er vanskelig å komme frem til. Samtidig kjenner jeg mange, som jeg i utgangspunktet ville tenkt ikke hadde greid å gå turen, som fullfører med glans. Nå snakker jeg altså om «vanlige folk», sånne som ikke bruker all sin fritid på å peise rundt i naturen og synes alt under 20 kilometer er bortkastet. Jeg ble invitert med av min søster, som er i god form, tatt i betraktning at hun sjelden trener og man kan telle de årlige fjellturene på en hånd. Vi skulle gå sammen med hennes sønn og hans samboer, som nok heller ikke kan kalles topptrente atleter. At de valgte meg som reiseleder, sier sitt og vi la opp til en tur med mange pauser, gylne øyeblikk og at vi skulle rekke båten hjem igjen.

Dagen startet grytidlig og vi var oppe før sola. det må man nemlig være skal man rekke den tidlige rutebåten…. Men det var det verd, vi sparte neste 3500,- på billettene…

Turen innover Lysefjorden er en stor opplevelse og vi var mange som samlet oss på dekk for å fotografere fjell, hav og himmel i morgenlyset.

Som turleder var det mitt ansvar å peke ut Hyvlatånnå, eller på turist-norsk: Prekestolen. Jeg bomma opptil flere ganger og begrunnet det med at jeg ikke hadde brillene på.

Jeg fant den tilslutt og både min søster, som aldri har vært der og jeg, som har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har vært der, var godt fornøyd.

Det finnes ikke så mange alternativ for å komme til Flørli, denne veiløse bygda som er mest kjent for vannkraftutbygging. Som et av de første vannkraftverkene i Norge, ble området kjøpt av en Stavangermann i 1914. Dermed satte de i gang en storstilt bygging, hvor det skulle bygges en rørgate og demning på toppen av Troppekosnuten. Her snakker vi om 740 meter over havet eller 4444 trappetrinn. Det er utallige historier om hvordan de slet og bar oppover fjellsiden, med en gjennomsnittlig bør på 80 kilo på ryggen. Jeg anbefaler alle å besøke museet som ligger i den gamle turbinhallen, her kan man få et innblikk i en unik industrihistorie. Men for å komme hit, må du enten gå, ha egen båt eller basere deg på rute- eller turistbåtene. Legg gjerne inn en overnatting eller to, det er mye kjekt å finne på i området. Her er både vandrehjem, leiligheter, camping og DNT hytter.

Det enkleste er å komme sjøveien. Vær oppmerksom på at det er ulike båter og priser. Det billigste alternativet er kollektivtransport Kolumbus. Husk å kjøpe billett på forhånd!! Det er begrenset med avganger og plass om bord uansett hva du velger. Sjekk https://www.florli.no/getting-here/ for mer informasjon.

Jeg undret meg veldig over hva som skjedde i andre enden av kaien, siden alle båt passasjerene gikk i den retningen. Men trappene starter rett etter man har gått av ferjen, så vi tok sikte på dem.

Det manglet ikke på advarsler og jeg tenkte «Fy fader så bratt det er!!!» Men det var bare å begynne å gå. Trinnene er lave og relativt lette å gå, så vi startet rolig og forsiktig.

Jeg har vært på Flørli tidligere, men det var før stedet ble utviklet for turisme. Da var jeg turleder for STF på en kunst og male tur for småbarnsfamilier. Vi tok oss en tur i trappene, men været var ikke på vår side. Det var tett tåke, null sikt og sleipt i trappene. Derfor valgte vi å snu omtrent halvveis i bakken. Nå er turen enveiskjørt, så starter man å gå, er det få retrettmuligheter. Man kan gå av trappene og gå en kort løype, som kan gås som en runde hvor man kommer ut øverst i bygda. Men de aller fleste går til topps og følger Rallarveien ned igjen. Turen regnes som krevende, er merket rød og anbefales verken for barn eller hund. Men det kan man ta med en klype salt, siden vi møtte både store og små hunder på vei oppover. Dessuten arrangerer Barnas Turlag jevnlig fellestur til Flørli for å gå trappene, så det er fullt mulig for større barn å gå. Estimert tid er 3 timer, eller 4 timer dersom du velger å gå den lange runden rundt vannene. Det anbefales ikke å gå på vinteren, så sesongen er kort.

Jeg hadde ikke gått så veldig langt, før jeg begynte å merke høyden. Det skal sies at turen ikke egner seg for de med høydeskrekk, men heldigvis var det vaier eller rekkverk å holde fast i, så jeg klamret meg oppover.

Det er fascinerende å tenke på de som har bygd rørgaten og hvordan de har fått de svære rørdelen opp fjellsiden. Min lille dagstursekk kjentes som luft på ryggen og jeg følte ikke jeg kunne klage på mangel på oksygen etter hvert som vi steg oppover.

Det er flere steder underveis hvor man kan ta en pause. Noen steder var det bare å sitte på rørledningene, andre steder fant vi plattinger med benk. Husk å ta med mat og drikke, ta mange pauser underveis for å fylle på.

Det er merket antall på trinnene, men de var til tider litt misvisende. Og jeg er litt usikker på om jeg syntes det var så oppløftende, da ble jeg veldig bevisst på hvor mange jeg hadde igjen… Men de er der i hvert fall.

Halvveis oppe ligger den gamle kabel stasjonen, hvor den gamle vinsjen som pleide å dra vognene opp bakken, fremdeles står. Her er visstnok kafe, men den var stengt da vi passerte. Tenk deg den sommerjobben, bære 10 liter vaffelrøre og to svære termoser med kaffe hver morgen opp trappene, for å drive kafe her. Det snakket vi mye om….

Vi hadde en strålende dag og været kunne ikke vært bedre. Når man først skal gå en spektakulær tur, er det en fordel med klar sikt. Naturen er helt fantastisk og utsikten kunne ikke vært bedre. Jeg vet at det har vært skrevet mye om Flørli i media i sommer, området har ikke den samme populariteten som Prekestolen og Kjerag. Det synes jeg er synd og jeg tror det er kun fordi det er så vanskelig tilgjengelig med offentlig transport. Dessuten blir det fort dyrt, dersom man skal følge turistbåten eller ta en guidet tur fra Stavanger. Det er ildsjeler som virkelig står på for å markedsføre og gi et bra tilbud i bygda, så jeg håper endelig at de får lønn for strevet. Alle dere som ikke har vært der, REIS. Det er mye annet å finne på dersom du ikke ser syn på trappene. Her finnes andre og mindre krevende turer å gå, fisking eller padling. Man kan velge å bli i ett med naturens ro og fred, eller delta på trappeløpet Flørlitrappene opp. Noe for alle, altså…

Det føltes til tider å gå opp en berg-og-dal bane. Jeg burde egentlig latt være å snu meg, da ble man fort svimmel, men det var umulig å la være. Trappa er 1470 meter lang og har en stigning på 741 meter, med opptil 50 grader bratt. Lykke til…

Plutselig er man over tregrensa og det flater ut. Fremdeles et stykke igjen å gå, men dette er nesten flatt i forhold til tidligere.

Og plutselig var vi DER. Men med flere steg igjen å gå.. Jeg hylte høyt om falsk markedsføring og villedning av godtroende turister, men det KAN ha vært lavt blodsukker…

Det var seiersfølelse og brede glis på toppen. Demningen ble startet bygget i 1918 og stod ferdig i 1920. Stien vi skulle gå, var den rallarene gikk da de bar opp maskiner og utstyr og jeg tenkte igjen på min lille dagstursekk og syting over svette og slit…

For oss gikk turen bedre enn forventet, men det kan ha vært fordi vi var litt skeptiske i utgangspunktet. Oppe ved Ternevatnet ble det et bad på noen av oss, før vi spiste en velfortjent lunsj. Pausen ble ikke veldig lang, siden vi hadde bestilt båt tilbake til Lauvvik ferjekai og var usikre på hvor krevende nedturen var. Det er mulig å gå to ulike stier, en kort og en litt lengre. Vi gikk for den korte Rallarstien, som går fra demningens høyre side når du kommer nedenfra. Turen startet på snaufjell og var krevende på ankler og bein. Det var mange løse steiner og grus, noe som gjorde at det gikk relativt seint med gruppen. Bratt var det også, og de som sier at det er enklere å gå ned, har nok ikke problemer med knær, hofter eller høyder…

Stien nedover er merket med både store varder og rødt, så det er enkelt å finne frem.

Trapper opp og trapper ned… Det er bygget flotte steintrapper av nepalske sherpaer og det kjentes godt i lårmusklene da vi gikk nedover.

Det er et flott landskap og jeg likte bedre å gå ned, enn å gå opp. Andre foretrakk å gå opp, men det var mest på grunn av knærne. Jeg stilte godt forberedt med både knestøtter og staver, så da gikk det relativt greit.

Da vi kom ned i skogen, stoppet tempoet opp. Her bugnet det av blåbær og det var ingen som hadde lyst til å gå forbi, uten å spise dem.

Det var åpnet opp for et flott utkikkspunkt, heldigvis med gjerde.

Det var rart å se turen vi hadde gått fra «andre siden».

Det ble noen timer å vente på båten, men det var bare fint. Vi spiste resten av nistepakken på benkene utforbi, selv om det ikke var lov å spise medbragt. Grunnen var at kafeen var stengt og åpnet ikke før etter at ferja var kommet. Siden den først skulle inn til Lysebotn (og vi ikke fikk bli med før den kom tilbake), fikk vi god tid til å besøke utstillingen, kjøpe kjøleskap magnet og spise is. Kafeen serverte mye godt, så egentlig var det synd at vi hadde spist oss mette på nistepakken… Båten kom samtidig med regnet og det ble en rolig tur hjem, godt fornøyde med at vi hadde besteget Flørlitrappene. Jeg lettet ikke bakenden EN ENESTE GANG fra setet for å ta bilde av den flotte naturen. Det var like greit at det regnet og tåka dekket Hyvlatånnå…

Jeg tar gjerne en tur til Flørli igjen, men da vil jeg være lengre. Gjerne bo på turisthytta, gå trappene, fiske i sjøen og bare kose meg…

Vi kjente alle at det var godt å få sette seg etter turen og enda bedre ble det da kafeen åpnet.

Jeg anbefaler alle å ta en tur til Flørli, med eller uten trapper. Men lov meg at du besøker det gamle kraftverket og leser all informasjonen, om bygda og familiene som bodde der og ikke minst historien om Nils Helmikstøl….

På «motorvei» inn til Songedalen fjellgard.

Lysefjorden er et fantastisk sted, som både har mange løyper, attraksjoner og turistforenings hytter. De meste kjente turmålene er selvfølgelig Prekestolen og Kjerag, men de tøffeste hiver seg på løypa Lysefjorden Rundt. Da startet man på Forsand og etter 11,6 krevende mil i utmark, fjell og på vei (beregnet tid er 6 dager), ender turen opp på Prekestolen Fjellhytte.

Turen over heia var en attraksjonen i seg selv og jeg var imponert over veidekke. Jeg hadde sett for meg humpete grusvei.

Utsikten mot Lysefjorden, før nedkjøring.

Det hadde ikke jeg tid eller knær til, så jeg fant ut at et besøk på en av de anbefalte hyttene langs løype traseen, ville gi meg rette villmarks følelsen. Valget falt på Songedalen, en gammel fjellgard. Den leies av Stavanger Turistforening og brukes som ubetjent hytte. Den skulle ha alt man trenger og bookingen gikk i orden, men jeg stussa litt over at det stod «særpreg og atmosfære». Det pleier å være en selvfølge på alle hyttene…

Jeg fant de røde T-ene oppe i skråningen bak den røde dumperen.

Det ble en heller lite grasiøs nedstigning da stien endte i stup, jeg akte på baken så søla skvatt.

Jeg hadde lest at det var anleggsarbeid, men forstod ikke at det var så omfattende.

Det var nesten som jeg kunne ha kjørt inn med Toyotaen…..

Jeg fant startpunktet og spurte anleggsarbeiderne om hvor jeg kunne parkere og hvor løypa gikk. De var riktig hyggelige og snart var jeg på vei innover i skogen. Det varte imidlertid ikke lenge før stien tok slutt og jeg var nede på veien igjen. Det var like greit, flatt og tørt å gå. Støyen fra maskinene overdøvet både elvebrus og fuglesang, men utsikten var enestående. Veien følger Daladalen innover, men jeg var overrasket da jeg plutselig var fremme ved hytta.

Jeg forstod ingenting da jeg var fremme og trodde først det var en garasje. Det er jammen ikke lange turen…

Vann hentes i elva og jeg tenkte i mitt stille sinn at det var ikke rart at gården ble fraflyttet allerede i 1902, med den lange bakken hver gang man skulle vaske opp eller koke kaffi..

Etterpå ble det sein lunsj og valg av køye.

Det er 19 sengeplasser, men det er inkludert madrassene på loftet.

Det jeg IKKE var klar over, er at fjellgarden har Lysefjordens kuleste utedo…. Nå har ikke jeg sett alle de andre, men det skal godt gjøres å slå dassen her. Helt greit at det var 75 meter å gå dit, i motvind og stiv kuling. Dessuten var det vanskelig å komme oppå rammen, det var høyt opp. Og det blåste både nedentil og rett imot, døren måtte nemlig stå åpen fordi det var bekmørkt ellers. Men det var en skikkelig KONGE følelse….

Jeg storkoste meg og hadde en meget avslappende aften. Det blåste mildt sagt høylytt ute, og det gamle huset knirket og knakte i både tak og vegger. Selv om det kalles fjellgard, ligger den ikke på mer enn 330 meter over havet. Men det er langt til folk, så å være alene her inne, en fullmånenatt i storm, er ikke for de lettskremte. Jeg bråvåknet på natta av ukjente lyder, men så i lyset fra hodelykten at det bare var en sulten mus. Den var i ferd med å gnage seg inn til frokosten min, som lå i en pose ved senga. Jeg antok at det var «særpreget og atmosfæren» og sovnet igjen med et flir…

Dalen er preget av at hovedkraftlinjen mellom Lysebotn og Stavanger ligger her.

Hytten har derimot ikke strøm, her er stearinlys, gasskomfyr og vedovn i alle rom. Skikkelig koselig stemning altså…

Det ble tidlig avreise, etter frokost og utvask. Turen ned ble lengre enn beregnet, da jeg var halvveis kom jeg på at jeg hadde glemt søppelposen og måtte snu. Men det var helt greit, turen ned til bilen tok ikke mer enn 35 minutter på den flotte veien. Og maskinene og folkene hadde allerede tatt helg, så nå var det elvebrus og fuglesang istedenfor. Og jeg sang nesten selv også, glad og fornøyd etter turen. Neste gang vurderer jeg å gå helt rundt…