Tunsbergleden, pilegrimsvandring for nybegynnere…

Det er mange som har lyst til å legge ut på langtur, men er usikre på hvordan det fungerer og om de tør. Jeg pleier å foreslå at man starter forsiktig og gjerne med en tur som er lett å organisere, samt uten fare for liv og helse. Her er pilegrimsvandring genialt, man vandrer gjennom naturen på gamle stier og tettsteder dukker opp både jevnt og trutt. Det betyr at man kan få både mat, vann og overnatting, slik at sekken ikke trenger å bli for tung. Jeg vet at det finnes noen organiserte pilegrimsturer man kan bli med på, som går hele eller deler av veien. Men det er heller ikke problem å gå alene, man møter stadig folk å prate med og det er vanskelig å gå seg vill…

Tunsbergleden starter ved Larvik kirke og her finnes en egen pilgrimsbenk.

Jeg var godt forberedt og hadde skaffet meg pass på forhånd. Det brukes til å samle stempel underveis og gir noen ganger rabatt på overnatting.

Så vandret jeg avsted, langs havnepromenaden i Larvik by. Pilegrimsvandring er ikke en fjelltur, men en historisk og kulturell reise.

Ved Kaupang besøkte jeg Norges første bysamfunn fra vikingtiden. Den ble grunnlagt rundt år 800 og byen hadde stor handel og mange bosatte, etter datidens standard. Museet var stengt, så jeg sto utenfor.

Tunsbergleden er regnet som en middels krevende tur, siden løypa stort sett går gjennom flatt og relativt lettgått terreng. Man går mye i skog, men også langs sjøen og gjennom flere byer. Det er ikke en sånn «kjappeste veien mellom A og B», her snirkler veien seg gjennom landskapet. Jeg tenkte flere ganger at det var om å gjøre å legge inn så mange omveier som mulig, men det var nok en tanke bak. Omveiene gikk ofte langs de gamle veiene, på tursti eller forbi en severdighet. Og det kan man jo like, uansett hvor sliten man er….

Det var fullt mulig å finne gode teltplasser, men noen ganger måtte jeg gå litt ekstra for de beste.

Det er mye jordbruk langs Oslofjorden og stien tok meg ofte tett på.

Den gamle kirkeveien mellom Østre Halsen og Tjølling var en flott tur. En frisk og kald morgen, selv om sola varmet litt etterhvert.

Etter kaffe med presten og omvisning i kirken, hadde jeg fersk frokost på en benk utforbi.

Det finnes utallige grunner til at folk legger ut på pilegrimsvandring. De går noen ganger av religiøse årsaker, andre ganger av mer personlige. Jeg har også møtt de som vil gå seg i form eller bare er eventyrlystne. Mennesker i alle aldre og i ulike livssituasjoner pakker en liten sekk og tar farvel med livet sitt, for å legge ut på en reise. Det finnes pilgrimsveier over hele verden og innen alle de store religionene. Her i Skandinavia er Nidaros det viktigste målet og det går veier fra flere land mot nord. Mange velger også å gå sørover, mot Roma, Santiago eller Jerusalem. Det stod ofte kilometer antall på noen av skiltene og jeg var glad jeg gikk i motsatt retning….

Fra Tjølling var det 1869 kilometer til Roma og 201 til Oslo. Ja, takk…..

Jeg hadde all verdens tid og det var alltid kjekt å sette seg ned og koke kaffi.

Dessuten er jeg ikke sånn som bare kan gå forbi en severdighet…. Istrehågan er et romersk gravfelt fra 400-500 tallet. Det hadde en fantastisk ro over seg og jeg satt lenge der og sugde til meg stemningen.

Men mest av alt gikk jeg, i rolig tempo, gjennom skog og mark, til lyden av fuglesang og vinden.

Jeg liker å gå, særlig når jeg kan gå i mitt tempo og stoppe når jeg vil. Det er ikke min første pilegrimsvandring, jeg har tidligere gått caminoen til Santiago. Det er verdens mest populære pilgrimsvei og tiltrekker seg folk fra hele verden. Fra St. Jean-Pied-du-Port i Sør Frankrike, går man gjennom hele nord Spania til Santiago, en reise på 780 kilometer. Av praktiske grunner delte jeg turen opp i 4 etapper og har mange gode minner derfra. For noen år tilbake gjennomførte jeg Kystpilegrimsleia, på sykkel, til fots og med offentlig transport. Så helt nybegynner er jeg ikke når det kommer til pilegrimsvandring.

Man trenger slett ikke dra på telt, det finnes mange muligheter for overnatting. Jeg hadde et fantastisk opphold på Preståsen pilgrimsherberg, med både god mat og seng.

Turen ut til Veierland var absolutt et høydepunkt. Dette lille øysamfunnet uten biler, må være det perfekte sommerparadis…

Det er ganske utrolig, hvor mye mer detaljer, man ser når man går. Det liker jeg.

Det ble også mye tid tilbragt i og ved teltet.

Det er slett ikke vanskelig å gå lange turer, man må bare sette den ene foten foran den andre utallige ganger. Det tenkte jeg mye på mens jeg gikk. De gamle klisjeene om at «selv den lengste vei, begynner med et enkelt steg» og «veien blir til mens du går» fikk virkelig grobunn i hodet mitt. Samtidig merket jeg hvordan jeg endret meg underveis og DET tenker jeg er den viktigste årsaken til å legge ut på en vandretur. Enten man velger å gå som pilgrim eller bare tar en skikkelig lang fjelltur over mange dager, tror jeg TID er det viktigste. Når man ikke trenger å haste videre, skjer det noe med både kropp og sjel.

Jeg har vært flere ganger i Tønsberg, men det var annerledes å ha gått hit. Det ble lettere å relatere til gamle dager, etter flere dager på tur.

Utsikten fra Slottsfjellet var fantastisk.

Ser man nøye etter, vil det dukke opp små innspill til ettertanke overalt.

Og noen ganger er det bare langt, tungt og strevsomt å gå, mil etter mil etter mil….

Men da han her dukket opp, gikk jeg gladelig litt lenger før jeg satte opp teltet. Jeg så bare en hoggorm og et rådyr på hele turen, litt skuffet over at det ikke var mere dyreliv.

Den endringen jeg la mest merke til, var hvordan jeg bekymret meg mindre og mindre over praktiske utfordringer. Det er noen ting som må fungere på langtur, man må ha mat, vann og et sted å lade mobilen. Det med mobil er kun viktig fordi jeg går alene og trenger den for sikkerhet. Vann var et større problem, her var ikke bekker og elver med vann som kunne drikkes. Det var tørt, samtidig som de fleste vannkilder rant gjennom dyrket mark eller bebyggelse. Så da måtte jeg fylle andre steder og i starten bar jeg minst 2 liter vann med meg. Det var tungt, fordi jeg også bar mat for 2 dager. Finnes ikke søndagsåpent på bøgda, dessuten var det 1 mai… Jeg ble også veldig glad i bensin stasjoner, de har alltid mat og drikke!

Jeg rigget meg til i hagen til Edvard Munch på Åsgårdstrand, her fant jeg både vann og utedo. Mat hadde jeg med, da var livet perfekt.

Man går innom utallige kirker og der finnes vann på gravplassen. Jeg tror alt kranvann i Norge er greit å drikke og fylte opp når jeg kunne.

På Løvøya campingplass hadde de kafe og jeg ble gledelig overrasket.

Etterhvert som dagene gikk, bar jeg mindre og mindre av mat og vann. Det dukket alltid opp en krane eller kiosk når jeg trengte det. Dessuten kunne jeg kjenne hvordan jeg gradvis ble mindre opptatt av nyheter og kontakt med omverdenen. Jeg kunne sitte lenge og studere insekter som summet fra blomst til blomst. Når jeg gikk, lyttet jeg til fuglesang og ikke spillelistene jeg hadde lastet ned i forkant av turen. Jeg undret meg over hvor timene ble av og syntes tiden gikk altfor fort. Ingen dager var like og jeg visste aldri hva som ventet meg, bortsett fra at jeg skulle gå, jevnt og trutt videre.

Men vandringen er ikke bare fin natur og idylliske teltplasser. Man krysser og går langs mange trafikkerte veier og toglinjer, med støy og eksos. Og ikke minst mye asfalt….

Noen steder var det satt ut en benk og dette var en ekte pilgrimsbenk. Det var stas å sitte på.

Og når det gikk mot kveld, var det å begynne å lete etter teltplass. Her var fuktig og vått…

Det blei å sette opp teltet i en fart, plutselig kom regnet. Det datt ned, men varte ikke så lenge.

Jeg førte ikke regnskap over hvor langt jeg gikk hver dag. Dessuten hadde jeg ikke planlagt hvor lang tid jeg skulle bruke på turen. Vanligvis regner man 9 dager på de 19 milene, da går man rett over 2 mil pr dag. Det er planlagt iforhold til overnatting, for det går fint å gå turen uten telt. Jeg visste at de dagsetappene var i overkant av hva som var mulig for meg, derfor valgte jeg å ha telt med. Da stod jeg fritt til å gå så langt jeg greide, uten å stresse med at jeg MÅTTE komme frem til overnattingsstedet. Det kjente jeg passet meg bra og jeg lyttet til kroppen så godt det var mulig. Noen dager ble veldig lange og det var når jeg gikk gjennom jordbruksområder hvor det var vanskelig å finne et sted å sette opp teltet. Da måtte jeg fortsette å gå, til jeg fant et sted. Så kroppen måtte bare tie og jeg bare gå…

Jeg hadde en halv dag med hvile, da jeg overnattet på Tyristua. Den nye og staselige DNT hytta var virkelig flott og jeg nøt oppholdet.

Det blomstret hvitveis overalt og noen steder var hele skogbunnen dekket.

Noen steder vurderte jeg å gå korteste vei, men jeg angret aldri på at jeg gikk løypa. Det finnes jammen mange flotte turstier i Norge..

Jeg må innrømme at Skoger nye kirke fra 1800-tallet var skikkelig nedtur. For å komme dit var det en uendelig lang og rett asfaltvei, hvor jeg gikk i veikanten. Biler, traktorer og trailere suste forbi og det var ikke gøy. Ikke var det stempel heller og doen var låst…

Men det kom seg raskt da jeg gikk inn i naturen igjen.

Det var usedvanlig fint vær i de 11 dagene jeg brukte på Tunsbergleden. Selv om det var flere netter med frost, så var sola fremme hver dag. Jeg hadde 2 kvelder med regn, samt endel morgentåke ute ved kysten, men det var nesten bare litt sjarmerende. Jeg hadde med både solbriller og caps, men var ikke så flink til å huske å bruke det. Ellers hadde jeg hovedsakelig med ull og dun, så jeg var sjelden kald. Av utstyr hadde jeg tatt et litt større telt, som jeg vanligvis bruker til sykkeltur og var glad for det. Ellers var det en vintersovepose i dun og godt isolert liggeunderlag, så nettene gikk også bra. Jeg hadde med kokeutsyr og ellers så lite som mulig, for å holde sekken lett.

Dagen startet alltid med å studere kart, samt å drikke kaffi.

Man blir tatt godt imot som pilgrim og jeg fikk både stempel og kaffi, samt en hyggelig prat med kirkeverten i Bragernes kirke.

Det aller viktigste når man skal på langtur, er skoene. På Tunsberg leden trenger man ikke fjellsko, men gjerne lave sko med god demping. Jeg hadde kjøpt nye for turen, men brukt mange måneder i forkant på å gå dem inn. Det samme hadde jeg gjordt med sekken, den hadde fått luftet seg både tidlig og seint. Det gjorde at jeg var vant med å bære sekk, samt gå i varierende terreng. Jeg foretrekker fjell og ulente stier, så for meg var det krevende at det var så flatt. Den beste dagen underveis, for min del, var gjennom Blåfjell naturreservat. Den etappen blir regnet som krevende, her er bratt og nesten litt klatring innimellom. Det passet meg utmerket.

Det ble en natt i Røyken menighetshus, de tilbyr pilegrimsovernatting til 200,-. For en fantastisk varm velkomst og høydepunktet var da jeg ble KJØRT til Kiwi for å handle.

Det var alltid godt å gå fra asfalt og bebyggelse, til trær og vann. Å gå i naturen er å komme hjem til seg selv…

Det var en flott etappe over Blåfjell. Jeg fikk også sjekke inn 2 topper på Fjelltoppappen og det er alltid stas.

Det kan se ut som om jeg alltid var alene til skogs, men faktisk var det ganske travelt. Mange med hund, joggere, barnefamilier, skole og barnehage, turfolk… Det eneste jeg ikke traff, var andre pilegrimer.

Etter Blåfjell, kom jeg ned til Dikemark. Tidligere et psykiatrisk sykehus, nå museum og en del av Oslos universitetssykehus.

Jeg avsluttet min tur der hvor Tunsbergleden møter Gudbrandsdalsleden. Det var så langt jeg hadde bestemt meg på forhånd å gå, for egentlig burde jeg ha gått helt inn til Oslo. Men det hadde vært 2 mil ekstra på asfalt og i mye bystrøk. Det fristet ikke, siden jeg har en drøm om å gå Oslo-Nidaros senere. Da må jeg gå den etappen igjen og det holder med en gang. Så glad er jeg ikke i å gå på asfalt i by. Nei, det er ute i naturen jeg trives og det fikk jeg virkelig oppleve på denne turen. Dersom du har lyst å lese mer om pilegrimsvandring, anbefaler jeg nettsiden pilgrimsleden.no. Der finner du alt du trenger av informasjon om de ulike turene i Norge. Jeg gleder meg allerede til neste gang…

Det er alltid litt vemodig når en tur nærmer seg slutten.

Samtidig er det jo litt godt også, jeg var sårbeint og sliten i kroppen. Vurderte å leie en el-sparkesykkel, men tenkte at det var litt juks.

Veien opp til Asker kirke og stempel var lang.

Siste teltplass og gjett om jeg satte pris på benken.. Området tilhørte en barnehage, men det var ingen der på kveldstid. Og jeg var oppe og avgårde lenge før noen kom dit om morgenen.

Jeg fant oppskriften på lykke underveis.

Asker museum lenge før åpning, jeg var tidlig.

Sola steikte, bare asfalt og enda langt igjen.

Men plutselig var jeg der og reisen var over.

Magiske Skottland.

Det er ikke alltid lett å forklare, når andre spør, hvorfor en ferie i Skottland er toppen av lykke for meg. Ikke er sommeren varmere eller finere enn her hjemme.. Det er langt mellom solsengene og paraplydrinker, mens ull og regntøy er standard utstyr selv om sommeren. Akkurat som hjemme… Fjellene er ikke brattere og villere enn høyfjellene i Norge. Faktisk er det høyeste fjell i Skottland, (og Storbritannia), «bare» 1343 meter over havet, men de har mye annen vakker natur. Mange reiser for de to mest populære eksportvarene, ull og whisky, mens andre kommer for å spille golf. Noen drar for å oppleve Høyfjellene i nord, som best kan beskrives som Skottlands svar på Lofoten (VELDIG folksomt…). Mens andre vil besøke de mange små kystbyene eller storbyene Edinburgh og Glasgow. Mens jeg ville ha ALT og helst mer enn ALT.

Buss er en enkel og grei måte å reise rundt på. Det er mye billigere enn tog, går stort sett ofte og man kan kjøpe billett på nett, stasjonen eller direkte på bussen. Jeg fløy til Aberdeen, buss til sentrum og videre med buss til Edinburgh.

Byene er annerledes enn hjemme, med sine murhus og små hager.

Naturen har mye til felles med Norge, samtidig som den er helt forskjellig. Klimaet er likt Vestlandet, meget skiftende….

Jeg var invitert over for å besøke en god venninne, som bor 20 minutter utenfor Edinburgh. Hun hadde satt sammen et tettpakket program av både kjente og ukjente severdigheter. Egentlig ville vi nok helst ha dratt og gått noen skikkelige fjellturer begge to, men med et kne som fremdeles ikke var helt topp, var ikke det aktuelt for min del. Jeg var allikevel overlykkelig over å være på tur og klar for det meste (så lenge det ikke var for langt eller bratt…) Vi holdet oss i området rundt Edinburgh, med en dagstur over til England. Med en egen lokalkjent guide var jeg imponert over hvor mye det egentlig er å se, på et relativt lite område. Vi startet med en dagstur til Falkirk, som har to store turistattraksjoner. Det ene er Falkirk Wheel og kanalen mellom Edinburgh og Glasgow, mens den andre er de gigantiske hestehodene, The Kelpies.

The Falkirk Wheel er verdens eneste roterende båtheis, som binder sammen Forth & Clyde kanalen med Union kanalen. Her stod vi i kø og lot oss imponere av en genial løsning, mens båtene snurret sakte rundt.

Det var fredeligere langs kanalen og det er mulig å både sykle og gå i det uendelige. Det er godt merket og skiltet for både sykkel og tur. Eller man kan leie båt og ha en kanalferie mellom slusene, det var det mange som gjorde. Vi gikk en tur og nøt solen.

Neste stopp ble The Helix parken, hjemmet til Kelpies`ene. Hodene er 30 meter høye og dermed verdens største hesteskulptur. De er bygget av stål og er et minnesmerke over arbeidshestene som ble brukt i gruveindustrien. Vi slanget oss i gresset og spiste medbragt lunsj.

Det var ikke enkelt å toppe disse to opplevelsene, men jammen greide vi det. Jeg er, som mange vet, over gjennomsnittet glad i historie og gjerne iblandet litt mystikk og spennende fortellinger. Derfor var jeg ikke vanskelig å få med, da min venninne foreslo et forlatt og skummelt sted ute på landsbygda. Dette finner du ikke i turistbrosjyrene, selv om vi parkerte ved siden av et sted som er med. Vi dro til Dunmore Pineapple, et sommerhus bygd i 1761, formet som en ananas…. Herfra var det en 6-7 km lang rundtur, som ville ta oss til både gamle kirkegårder og forlatte hus. Det ble en fascinerende opplevelse, rett og slett noe utenom det vanlige. Her gikk vi ikke i kø, stillheten var overveldende. Det samme var ruinen av Dunmore Park House, overgrodd med trær og busker.

Det var tilfeldig at vi fant Elphinstone Tower, som ble bygget tidlig på 1500-tallet. Nå står det til nedfalls, selv om det er en vernet kulturhistorisk bygning. Det er mange av de i Skottland…

Ta en snarvei, fant vi ut… Skotsk snarvei og norsk snarvei er temmelig like, det ender som regel med at man går dobbelt så langt. Samt man må klatre over gjerder, tråkke gjennom kratt og over steiner, slik at det både er lengre og mer krevende. Nei, bli på den brede sti, er mottoet fra nå av…

Ruinen av Dunmore er egentlig godt bevart. Huset ble bygget i 1820 og delvis revet på 1970-tallet. Det har vært mange forslag til hvordan huset kan bevares, men foreløpig er det åpent for alle som har lyst på noen kalde grøss.

Like ved ligger nok en svær og forlatt bygning, stallen som tilhørte herskapshuset. Det var like skummelt og overgrodd der…

The Pineapple derimot er restaurert og kan leies som et sommerhus. For en relativt billig penge kan man overnatte i 4 personers rom, i dette eksotiske huset fra 1700-tallet. For oss var det nok å se boligen utenfra, samt den flotte hagen med blomsterprakten i alle farger.

Det er noe av det jeg finner mest fascinerende med Skottland, her er historien tilstede overalt. Uansett hvor liten en by er, kan du være sikker på at det finnes et slott, en borg eller andre godt bevarte bygninger i nærheten. Mange av stedene eies av National Trust of Scotland, mens andre steder er det lokale som ivaretar stedene mer eller mindre på dugnad. Mitt inntrykk er at skottene er stolt av historien sin og at mange lever av å vise den frem til turister. Turisme er i dag en av de viktigste næringene, sammen med fiske, landbruk og selvsagt industri som olje, gass og kullgruver. Kulturarven er rik og allsidig; fra sekkepiper og menn i kilt, til haggis og whisky, skytshelgener og gamle tradisjoner. Både Lonely Planet og National Geographic har Skottland på listen over reisemål 2024, så her er mye å oppleve for den eventyrlystne.

Det er mye kyst og nærhet til havet og mange små landsbyer er koselige steder å stoppe for et måltid eller et bad. Her var vi i Dunbar og ville ha et bad, etter nok et besøk på et slott.

Strendene er fantastiske, selv om Nordsjøen ikke akkurat gir fin badetemperatur. Her er Belhaven Bay Beach og The Bridge to Nowhere, en bro ute i vannet som ikke fører noe sted. Ved høyvann må man svømme ut og noen brukte den som stupebrett.

Den historiske byen Culross har så mye historie å skryte av, at jeg syntes denne presiseringen vi fant på en dør, meget sjarmerende…

Det blir sagt at Culross ble grunnlagt av en helgen allerede på 500-tallet. Den er både en havneby og et religiøst senter, med et palass, et kloster og flere historiske bygninger i sentrum. Er du fan av Highlanders, er det mulig du vil kjenne deg igjen, siden noe av filmingen foregikk her.

Et besøk i Edinburgh, Skottlands hovedstad og nest største by, er alltid en opplevelse. Selv om jeg har vært her mange ganger før, er det fremdeles mye nytt å oppleve. Jeg hadde fått en bok i velkomstgave, et sånt «Treasure Hunt» hefte, hvor vi skulle gå 3,25 kilometer i den gamle bydelen og løse oppgaver som ville gi oss svaret på The Mystery of the Midnight Body Snatcher. Dette skulle ta sånn omtrent 3 timer, men vi gav opp halvveis. Da hadde vi gått på kryss og tvers, opp og ned bratte trapper, i kø og til og med bedt andre turister flytte seg fordi de satt på løsningsordene. Dessuten var noen av oppgavene mildt sagt vanskelige og vi forstod ikke engang hva vi skulle lete etter. Det tok tid, lang tid…. Jeg kunne skylde på at jeg ikke helt forstod engelsken, men det var en syltynn unnskyldning. Da vi hadde gått i kø med alle Harry Potter fansene på guidet tur i Greyfriars Kirkeyard, fikk vi nok og gikk for å spise sen lunsj i stedet for. Resten av heftet er planen å gjøre neste gang, slik at vi løser gåten. Eller jeg kan jukse og finne svaret på nett, som jo ikke er like gøy…

Edinburgh Castle troner på en klippe over byen, Castle Rock. Slottet ble bygget på 1200-tallet, men det har vært en type festning her siden jernalderen. Nå kan man besøke slottsområdet, men husk å bestille billetter god tid i forveien under høysesong.

The Royal Mile har høysesong hele året og jeg anbefaler å gå med guide. Gaten går fra slottet, gjennom den gamle bydelen og ned til Holyrood Palace. Her ligger gamle puber og suvenirbutikker tett i tett, mens sekkepipe musikken overdøver det meste. Det er en fantastisk opplevelse, men vær forberedt på mye folk.

Vi løste gåten som lå like ved «The Witches Well». Dette stedet markerer plassen hvor flere hundre kvinner ble anklaget for hekseri og brent på bål under hekseforfølgelsene mellom 1420 og 1750.

Det finnes utallige trange og bratte smug, med små kafeer og butikker. Men vi var på jakt etter ledetråder og hadde ikke tid til å sitte ned.

Hadde du besøkt kirkegården Greyfriars om natten på 1800-tallet, kunne du ha møtt på gravrøverne Burke og Hare. De gravde opp nylig døde og solgte dem til forskning for 10 pund. Da folk ikke døde raskt nok, begynte de å ta livet av potensielle lik, for å tjene mer penger…

Det er fascinerende hva historien kan fortelle oss, det kjenner jeg ofte på. Vi dro på marked til New Larnak, et lite samfunn bygd på 1700-tallet. Det ble verdenskjent for sin struktur og organisering, hvor det ble bygget en landsby rundt bomulls-mølleindustrien. Fattige fra storbyene i området ble gitt jobb og bolig, samt skole til barna og helsetjenester. Det ble bygd vannkraftverk og stedet er fremdeles i drift. Det er ikke lengre et samfunn av arbeidere, men det er mulig å leie leilighet der. Vi kom for markedet og for å gå turen langs elven Clyde. Det er en egen tursti, hvor man passerer flere fosser. Turen er omtrent 3 kilometer på god sti, med litt bratte stigninger. Her fikk man nok en spennende historie, siden turen går i fotsporene til den skotske ridderen William Wallace. Det skulle være mulig å finne hulen hvor han og hans menn gjemte seg etter slaget ved Larnak Castle, men jeg fant aldri noen hule. Det var allikevel en spennende tur, hvor man slapp å gå i kø og kunne nyte naturens fred og ro.

På vei ned til New Larnak. Parkeringsplassen ligger et stykke utforbi og det er ikke mulig å kjøre inn i selve landsbyen for turister.

Et tilbakeblikk på markedet og landsbyen.

Det var absolutt en nydelig tur, med flere utkikkspunkt over elven og fossefall.

Jeg må innrømme at det er ganske utrolig hvor mange opplevelser vi rakk over på disse dagene. Grunnen var nok at alle lå i kort avstand fra hverandre og det viser vel det jeg har forsøkt å si hele tiden, Skottland er tettpakket med magiske steder og spennende historier. Legg til naturen, både med fjellene, skog og kyst, så har man mye å utforske. Det er ikke vanskelig å få tiden til å gå og egentlig er en uke altfor kort til alt jeg kunne tenkt meg å oppleve. Men det fine er at det trenger ikke å være lenge til neste besøk blant slott, god mat og vakker natur. Jeg er i hvert fall ikke vanskelig å be…

Jeg elsker en cream tea, som er en kanne te med melk, scones, clotted cream (som er en blanding av rørt smør og pisket krem) og syltetøy. Mange kafeer serverer sin egen variant og det smaker fabelaktig.

Og når sconesen er spist og teen er drukket opp, er det alltid et nytt slott å utforske….

Det var året det var så bratt…

Er du en av dem som starter det nye året med en lang liste av nyttårsforsett og som ser på januar som en ny sjanse til å bli et nytt og bedre menneske? Enten det gjelder kosthold, trening eller andre (u)vaner, som må lukes vekk, slik at 2024 kan bli det året du blir den aller beste versjonen av deg selv. Overalt møter man gode råd, enten det er sosiale medier, ukeblader eller på nyhetene. Hva MÅ man gjøre og hvordan skal man GREIE å ta ansvar? Det er nok av de som har oppskriften og gjerne vil hjelpe deg, men det koster som regel flesk. På treningssentrene står folk i kø, men ofte er nyttårsforsett ganske kortvarige. Så hva kan man gjøre i stedet, dersom man ønsker endring?

Dersom man ikke vet hvor man er, er det vanskelig å vite hvordan man skal komme dit man vil. Bildet er tatt på en mildt sagt heftig tur mellom Trodla Tysdal og Viglesdalen i starten på juni 2023.

Noen ganger føles livet som en eneste lang oppoverbakke… Da kan det være greit å minne seg på, at alt har en ende. Flørlitrappene var en sånn en dag..

Jeg liker å bruke den første tiden i det nye året, på å ta et godt blikk på året som har vært. Hva brukte jeg tiden til? Hvilke valg gjorde jeg og var det valg som var bra for meg eller burde jeg ha valgt annerledes? Jeg kan ikke gå inn å endre på det som har vært, men jeg har faktisk muligheten til å gjøre noe med den tiden jeg har igjen. Det tror jeg er viktig å minne seg selv på, at man har valg og muligheter. Ofte blir man fanget i troen på at man ikke kan bestemme selv, men det kan man. Men ingen valg kommer uten å ofte noe, og da er spørsmålet om man er villig til å betale prisen….

Det ble en telttur på Finnskogen igjen, selv om det bare var 3 dager og 6 mil.

Et av det beste minnet jeg har fra 2023, er roadtripen jeg hadde i Transilvania med sønnene mine, på jakt etter Draculas slott.

Det ble et annerledes år for meg i 2023, hvor jeg ble nødt til å fokusere mer på helsen. Jeg kom hjem fra Nepal med betennelse i hoften og jeg innså at fotturer i Nepal nok ikke er optimalt for hofteopererte med artroseknær i tillegg. Da jeg kort tid etterpå fikk påvist grå stær på begge øynene, tok jeg det som et tegn på at det var på tide å se sannheten i øynene. Ingenting av dette er alvorlig sykdom, sånn som man dør av, men det har gjort sitt til at livet ble annerledes. Jeg forsto plutselig hvorfor jeg sleit med å lese, skrive og finne løype på tur… Grå stær gjør at linsen på øyet blir tåkete og synet uklart. Da nytter det ikke med briller, kun operasjon hjelper. Så dersom noen lurte på hvorfor jeg ikke skrev så aktivt på bloggen i fjor, så er det grunnen….

Jeg opererte begge øynene på høsten, med noen måneders mellomrom. Det var som å bli født på ny, plutselig så jeg farger og detaljer jeg ikke hadde sett på lenge. Som ved dagsturhytta i Bjerkreim, når dagen lå lys utover vannet.

Jeg dro på yogaleir til Danmark, for å finne roen og kom hjem med nytt påfyll.

Det har blitt mange kortreiste eventyr, hvor jeg har brukt nærmiljøet både til tur og avslapning.

Med øyner som en ungdom igjen, burde fremtiden ligge lys foran meg og det gjør den. Jeg må bare få gang på kroppen igjen…Etter Nepal har jeg innsett at jeg må gjøre noe med knærne, så det er neste punkt på listen. Hva som skjer, er foreløpig uvisst, men det kan bety at det blir lite turer på meg i 2024… Da er det jammen bra at jeg har mange turer fra i fjor som jeg enda ikke har skrevet om, siden jeg da manglet syn… Men jeg har mange planer og flere turmål dukker opp underveis. Det gjelder å se fremover og ikke henge seg opp i bagateller. Derfor har jeg ingen nyttårsforsett og tenker at jeg får gå de turene jeg kan. Målet er å holde meg i aktivitet og få nye opplevelser, samtidig som jeg velger bort det som ikke gjør meg godt. Og stort mer enn det kan man nok ikke be om…

Turer sammen med gode venner håper jeg det blir mange av i 2024.

Dessuten håper jeg på mange sykkelturer, både dagsturer og sånne lange.

Dersom du tenker at 2024 skal bli DITT år, så kan jeg forsikre deg om at det er det allerede. Du har alle muligheter til å skape dagene slik du vil at de skal være. Det er det ingen som kan gjøre for deg, uansett hvor mye du betaler eller ber om hjelp. Mange kan komme med gode bidrag, men til syvende og sist er valget ditt. Jeg har tro på å legge listen lavt, slik at mestringsfølelsen hjelper deg videre. Ta små skritt i den retningen du vil gå og ha en plan på forhånd, HVOR du skal. Det vil komme dager da motivasjonen er på bånn og det er greit. Bare sørg for at du forsetter å bevege deg i riktig retning, så ordner det seg tilslutt. Du vet, enten så går det bra eller så går det over….

Verden ligger der ute og bare venter på deg. Skottland, januar 2023.

Man må bare lette seg fra godstolen og løfte blikket fra skjermen, så er man klar…

Kunsten å telle ekorn.

En fantastisk teltplass med mye å gjøre.

Det beste med å ha ferie er at man trenger ikke å gjøre noen ting. Lange, late dager som er fylt av tid og tiden disponeres helt fritt. Ingen travle dager på jobb og ingen steder jeg må være. Ikke trenger jeg rydde, støvsuge eller vaske klær. Mat kan spises rett ut av boksen og søvn spiller ingen rolle, enten den kommer eller ikke..

Her er det liv og røre, men alle ekornene gjemte seg da jeg skulle ta bilder.

Best liker jeg å dra ut i naturen når jeg har ferie. Enkelt teltliv passer meg veldig godt, mest fordi det tar vekk alle de «MÅ GJØRE» som jeg ikke liker når jeg har ferie. Å ha hytte er akkurat som å ha hus, hardt arbeid fra man står opp til man legger seg. Det vet jeg, fordi jeg kjenner mange som har hytte. De har alltid noen nye prosjekter på gang; det er snekring og maling dagen lang. Og det kaller de ferie??

En stol, kaffi og fin utsikt = mange timer med god underholdning.

Særlig godt liker jeg å telte i skogen. Det spiller ingen rolle hvor skogen er eller om det er løvtrær, gran, furu (samt de andre tresorter jeg ikke kan navnet på). Skogen er et eget univers av grønt og det er aldri kjedelig å campe der. Faktisk er det mye å oppleve og mest får man med seg når man sitter helt i ro. Det er lyder og lukter, ja, egentlig er det liv overalt. Dessuten liker jeg trær, de er alltid fulle av bevegelse. Det er fugler som synger og skvadrer, insekter som kryper og flagrer, blader i ulike størrelser og fasonger og ikke minst er det ekorn….

Om natten sover ekornene, men det gjør ikke alltid jeg… Særlig ikke når det er varmt og det frister med et nattbad…

Ekorn er en søt liten gnager som bor i skogen. De lever av nøtter og annet de finner, så jeg vet at de er ingen trussel for mennesker. Det er altså trygt å studere dem på nært hold, for de er veldig nysgjerrige og liker å komme tett på. Jeg blir aldri lei av å telle ekorn og se hvordan de bruker tiden sin. Vi har mye å lære av dem når det gjelder tidsfordriv….

Hvis man blir lei av å sitte ved teltet å telle ekorn, kan man leie en kajakk å padle rundt å telle ekorn.

Ekorn er sosiale dyr og de liker å leke. De trener mye, kamuflert som lek. De hopper fra gren til gren og det er god spensttrening. Så ekorn er spenstige og slanke. De har nok god kondis også, med all den løpingen etter hverandre. Og ikke har jeg sett at de stopper fordi de er for andpustne til å fortsette. Dessuten er de fabelaktige til å klatre… Høyt opp i tretoppene fyker de rundt og absolutt ingen datt ned heller. Helt utrolig….

Min egen private strand, hvor jeg aldri så ekorn. De liker altså ikke vann.

Det beste med å telle ekorn er at det er utrolig avslappende. Ifølge Fitbit klokken har jeg knapt puls, etter noen timer i stolen med ekorn telling. Det er sånn det skal være når man har ferie. Hadde jeg prøvd å telle slanger eller farlige rovdyr, som bjørn eller puma (ja, faktisk finnes det her i denne skogen…) tviler jeg på at jeg hadde blitt like rolig. Men ekorn; med de små hendene, søte ørene og store halene, Snipp og Snapp i levende live… Jeg kjenner jeg blir glad bare av å tenke på dem. Og for ikke å snakke om de koselige lydene de lager…

Feriemodus, med kun bading og ekorntelling på timeplanen… Life is good ❤️

Så finn deg en skog, sett opp leir og start å telle. Jeg garanterer at du raskt oppdager gleden med ekorn, så det er en fordel å finne en skog med mye ekorn. Mitt favoittsted for ekorntelling er Mistletoe Statespark i Georgia, USA. Her har jeg vært før og kommer nok tilbake. Her har jeg kommet opp i 2413 ekorn, men det er mulig at noen er blitt telt flere ganger. Men kem bryr seg, det er tross alt ferie….

Å ligge i teltet å se på solnedgangen er en annen favorittsysle når det ikke er tv eller WiFi. Og sånn går nå dagane….

Meg; en «ja-ja» person….

Det hender noen ganger at jeg har selvinnsikt nok til å innse den harde sannheten om meg selv. Et slikt øyeblikk var fredag for en uke siden, da var jeg på min første synsundersøkelse noensinne hos en optiker. Jeg har alltid ment, og mener det til en viss grad ennå, at jeg har øyner som en hauk. Eller ørn…ihvertfall et sted blant de artene i dyreverdenen som ser usedvanlig godt. Da jeg hadde tatt alle testene som skulle tas, kikket barnerumpen av en optiker strengt på meg og sa: «Jeg håper du ikke kjører bil….»

Meg og Gliset mitt, på en av utallige jolleturer i inn og utland…. Ufattelig at vi fant frem….

Da forsto jeg plutselig at jeg er en «ja-ja» person. En av dem som trekker litt på skuldrene og tenker stillferdig «ja-ja, sånn er det». Det har jeg vært så lenge jeg kan huske og muligens enda lenger. Når livet ikke blir sånn som jeg hadde tenkt eller håpet på; da kommer «ja-ja» automatisk frem i hodet mitt. Jeg har ikke engang tenkt over hva det kommer av eller at det faktisk er noe man kan gjøre noe med. Da trekker jeg heller nok en gang på skuldrene og tenker «Ja-ja, sånn er det…..»

Jeg kunne jo heller kjøpt meg en sånn bil, men tenker «Ja-ja hva skal jeg med det???»

Egentlig er det veldig positivt å være en «ja-ja» person. Man ergrer seg sjelden over noe og det er bra både for blodtrykk, stiv nakke og grå hår. Man kaster ikke bort masse tid med å granske enhver hendelse for å finne årsak eller mening med alt som skjer. «Ja-ja» gjør at det er lettere å unngå å hisse seg opp over ting som egentlig er en bagatell i den store sammenhengen og heller godta at enkelte ting er bare sånn. Kanskje jeg burde skrive en selvhjelpsbok om «Lev livet enklere med» ja-ja metoden»? Det er sikkert mulig å tjene penger på sånt, men «ja-ja, hva skal jeg bli rik for?»

Så dersom maten svir seg, tenker jeg: «Ja-ja, da var det ikke det jeg skulle spise idag….»

Og når motoren (på det gamle vraket jeg liker å kalle bil) lager rare lyder når jeg er ute og kjører, tenker jeg «Ja ja, det er sikkert ikke noe alvorlig» og skrur opp musikken. Når ryggen krangler på vei ut av senga, etter to prolapsoperasjoner og et par nye hofter, tenker jeg «Ja ja, det er sikkert ingenting man dør av» før jeg tar en lang fjelltur. Og når toget eller bussen ikke kommer på tide eller er innstilt, tenker jeg «Ja ja, jeg trenger ihvertfall ikke betale bompenger» Og det er mitt liv i et nøtteskall….

Da hytta vi leide var et minimalt rom og 900 meter for å gå på do, tenkte jeg «Ja ja, da er det lite å vaske ut og vi blir ikke plaget av sjenerende lukt».

Derfor synes jeg ikke det er det minste rart at jeg ikke har kommet på å sjekke synet tidligere. Selv om det anbefales å sjekke når man kommer opp i en viss alder, er jo ikke det nødvendig når man ser godt. Mange på min alder bruker briller når de leser, men jeg har tenkt «Ja ja, det trenger ihvertfall ikke jeg, fordi jeg har ingen problemer med å lese». At jeg ikke har kunnet se trafikkskilt eller teksten på en kinofilm på mange år, har liksom ikke vært så viktig. Helt til forrige fredag….

Det er DETTE jeg kaller kjørebriller….,.

Ifølge optikeren var synet så dårlig at jeg aldri hadde passert en synstest for å få førerkort… Ikke burde jeg sette meg bak rattet før brillene var ankommet og jeg burde ALLTID bruke briller. Det var ingen god nyhet, for å si det sånn….Men; det positive var at jeg hadde innebygde lesebriller. «Ja-ja, da trenger jeg ihvertfall ikke det». Så plutselig er det slutt på å sove foran TVen, nå med briller på får jeg med meg handlingen i film OG kan lese teksten. Aldri så galt at det ikke er godt for noe….Så «ja-ja; da skulle jeg vel ha briller jeg da». Men foreløbig kun når jeg kjører og ser film, så få jeg heller oppleve resten av livet i en lett tåkete fremstilling….